Tegn på liv

Fra veien har jeg sett sebra og giraff for første gang, og apekattene har lekt på morgenkvisten utenfor bungalowen. Vinden ser jeg ikke, men hører suset i palmene. Solen steker slik at skyggen er en befrielse. Jeg nyter fersk eksotisk frukt til frokost og synet av bougainvillea som står i full skrud, men det er først og fremst menneskemøtene jeg søker. Det er derfor jeg reiser slik jeg gjør. Det handler ikke bare om å se og oppleve, men å være sammen med.

Det gjorde inntrykk å besøke sykehuset i Haydom, og bli med inn i et hus til en familie med tre barn. Huset så øde ut som om ingen var hjemme. Porten var lukket, og det var ingen lek i hagen av barn som lagde lyd. Det var stille, veldig stille. Vi banket på, men innså at vi antagelig hadde gjort bomtur. Da så vi en gløtt i gardinen, døren åpnet seg og familien lyste opp med sine smil. De sa «Karibu» og ønsket oss velkommen inn.

Det er farlig for barna å leke i hagen. Derfor var hele familien inne i huset. To av barna var albinoer. Den eldste sønnen på ni år hadde vært innendørs de første fem årene av sitt liv. Nå var han heldig som ble hentet på morgenen for å gå på privatskole. Den yngste dattera på tre år satte seg på fanget mitt og så på meg med store øyne. Hun var tillitsfull uten å vite alt som rører seg av ondskap i verden. Vi hadde en symaskin med som gave til moren. Dermed kunne hun bidra til husets økonomi med å ha en jobb. Da ble det ekstra store smil som fortalte at det betydde mye.

Tanzania er et av landene i verden med flest albinoer i forhold til folkemengden. Velvitende om det, er det få albinoer å se. Fremdeles er det folk som jakter på dem for å ta kroppsdeler til heksekunst. Menneskejegere kan drepe barna og kutte av armer og ben for å følge sin overtro. Dermed må foreldrene tenke sikkerhet hver gang barna går utenfor huset.

En av de norske koordinatorene ved TICC, Margrete Hestetun, stod for innkjøp av frukt som vi hadde med til de eldre.

Samlingen i skyggen av et stort tre, ble en hellig stund.

Det gjorde også inntrykk å være med norske studenter til et lokalt eldresenter drevet av Tanga International Competence Center – TICC. De eldre hadde fått vite at de skulle få besøk av en prest. Dermed ville de ikke ha det vanlige programmet på samlingen i skyggen under treet. De ønsket bare å sitte i en ring og snakke med meg som prest. Noen av de eldre var kristne, andre var muslimer. Alle fikk de si noen ord. Et par av dem sang en sang, og en kvinne bad en bønn med hviskende svak stemme som bare Gud kunne høre hvert ord av. Også jeg bad en bønn og ønsket dem Guds velsignelse samtidig som jeg sa at det er hjertene som er viktige, ikke om vi kan løpe, høre eller se. Samlingen ble avsluttet med at alle fikk frukt vi hadde kjøpt på torget rett før vi kom.

Dagen jeg skulle fly med småfly til Tanga måtte jeg putte på noen tabletter imodium før jeg skulle fly. Magesjau på fly er noe dritt, og kofferten kom ikke før neste dag. Det er slikt som skjer. Jeg kan legge til irritasjoner på et hotell når nettet ikke fungerte og bare noen lys på lugaren fungerte. Bagateller tar ofte oppmerksomhet, og er en trøtt blir det ekstra slit. Men det er møtene med familien bak den stengte døren og de eldre som ønsket å snakke med meg, jeg virkelig bærer med meg videre. Det er skatter som har lagret seg og gjør at jeg er rikere enn da jeg startet reisen mot sør.

I tillegg fikk jeg mange gode samtaler med norske studenter og andre jeg traff på min vei. Det var både tårer og smil. Og jeg kunne dele ut brød og vin i Dar es Salaam, Jesu legeme og blod, som tegn på liv. Før nattverden sang vi bordverset; Lær oss å dekke et langbord i verden som alle kan reise seg mette fra.

Bougainvillea