Jeg har hatt fri. Det kalles påske. Påskefri. Pustet inn og ut, ut og inn. Satte kurs mot øya i vest. Holdt meg fast i bølger store som bare havet kan lage når det blåser opp til storm. Vel framme på øya kunne jeg smake på saltdråpene fra bølgene som slo, og være inne med lakrisbåter og fyr på peisen.
Se for dere to menn som går i motvind og pisseregn fra Nordevågen til Sørevågen. Vi hadde med oss paraplyer, men tok de ikke frem. Da ville folk fått noe å snakke om. To byasser med paraply da det regnet vannrett ville vært et morsomt syn. Paraply er et hån når vinden tar fatt og dråpene blir som piskeslag i ansiktet. Bedre å bli våt fra ytterst til innerst enn å få folk til å le. Men det var det vi gjorde. Det var vått og kaldt, og vi lo av oss selv.
Vi ble våte og kalde, Kim Holmén og jeg, men smilet var ekte.
Det var en påske med mye innevær uten å ha dårlig samvittighet for ikke å være ute. Jeg trenger ikke gå tur når jeg er på tur. Så enkelt er det. Det er slik med påske. Det er påske selv om vi ikke føler og tror. Påsken er ingen trosprestasjon. Det handler mer om å håpe, be og være til.
Det var ingen påskegudstjenester på øya vest i havet de dagene jeg var der, men jeg leste fra Skriften slik det står svart på hvitt, ord for ord, om den gang da. Den lange fredagen. Smerten. Ensomheten. Det onde. Dagen som gikk i svart. Det er bare å ta på nyhetene så er vi der igjen. Og igjen. Trusler og drap. Hat og løgn. Missiler og ord. Og svart jord.
Av jord er vi kommet
Til jord skal vi bli
Det er mye jeg ikke tror på. Veldig mye. Ofte glemmer vi å ta avstand fra det vi ikke tror på. Ved å ikke si nei, sier vi ja.
Det er lett å glemme å si nei til djevel og mennesker som dreper liv. Jeg tror ikke på barnemordere og de som tar annen manns jord. Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger, som vi sier i kirka. Det å si nei, kalles kristentro. Tro er liv. Jeg tror på livet, ikke på døden. Jeg tror på livskreftene, ikke på dødskreftene. Salige er de som skaper fred, ikke de som går til krig.
Herre, frels oss fra det onde.
Det er nok av de som bare tror. De som har nok med seg selv og sin egen tro. Jeg. Jeg. Jeg. Hvorfor si jeg når det heter vi? Vi lever på samme klode. Side om side. Svarte og hvite. Jøder og palestinere. Libanesere. Amerikanere og persere, Ukrainere og russere. Og nordmenn.
Hagen er full av påske og pinseliljer, men enda var de bare knupper som ventet på sol. Påsken var tidlig i år, og vinteren lang. Jeg hentet noen knopper fra hagen og tok inn i stua. Der fikk de varme og vann, og blomstret etter et par dager. Det tok to dager før liljene spratt frem. Fra langfredag til påskedag. Av jorden skal vi igjen oppstå!
Opp av svart jord vokser livet frem.
Slik så det ut i hagen i fjor. Snart blomstrer det igjen. Et symbol på liv. Det gir håp for tiden som kommer