Igjen har jeg satt kurs mot den ukrainske hovedstaden Kyiv. Før kalte vi byen Kiev, som er den russiske måten å kalle byen og mer forbeholdt Sovjet perioden. De siste årene har vi tatt i bruk måten ukrainerne selv kaller byen, nemlig Kyiv.
Det som før var en enkel flytur, er i dag en lang togreise. Jeg tok tog fra Warszawa til grensebyen Chelm, og nattoget videre til Kyiv. På grensen ble det skifte av tog. Det skyldes at selve togsporet er bredere i Ukraina enn i nabolandet Polen. På grensen tok det tid med passkontroll på begge sider, men heldigvis kom politi og tollere om bord på toget slik at jeg slapp å gå ut i den kjølige kvelden.
Etter at vi var ferdig med passkontrollene, satte toget seg i bevegelse. Før opplevde jeg at vinduene ble blendet, men det skjedde ikke denne gangen. Isteden slo de av alle lys i toget. Vi ønsket ikke å være en fristende skyteskive i natten. Det har vært flere russiske droneangrep mot togene de siste månedene. Det forteller et alvor.
Heldigvis hadde jeg lykt med meg slik at jeg kunne fullføre kryssordet jeg holdt på med, men det varte ikke mange minuttene før øynene gled igjen. Lydene og bevegelsene i toget var søvndyssende som bølger på havet. Det ble en god natts søvn. Det var ren bonus som gav krefter til nest dag.
Hva gjør det med deg å dra til slike steder? Blir du ikke redd?
Det er ikke lett å vite hva det gjør med meg å reise inn i aktive krigsområder, men verst er det for de som bor der over tid. Krigen har vart lenge, og mange er slitne. Det gjelder barn, eldre, syke, kvinner og menn. Jeg har stor respekt for lokalbefolkningen som bor og lever uten å vite hvordan morgendagen blir.
Klart jeg blir redd hvis krigens inferno kommer tett på, men jeg er ikke redd for å bli redd selv om det er slitsomt og kan sette seg som en klump i magen når det skjer. Også tårer kan komme opp i dagen. Jeg har respekt for at alt kan skje, og forsøker å følge med på informasjonen jeg får. Jeg har en app på mobilen som sier fra hvis alarmen går. Da handler det om raskt å søke ly. Jeg har en liten ryggsekk på siden av senga. Den er pakket og klar til å ta med ned i bomberommet i underetasjen på hotellet hvor jeg har betalt ekstra for å bo i en av de lave etasjene. Det er viktig å tenke sikkerhet 24/7.
Det var flott å få være med på bursdagsfeiring. Kakene smakte fortreffelig!
I det øverste bildet sitter Anatoliy Raychynets til høyre og jubilanten til venstre sammen med kollegaer i Det Ukrainske Bibelselskap. Bibelen betyr mye for soldater ved fronten og for de som venter hjemme. Bibelseslkapet gjør en viktig jobb for å spre håp og mot til folket.
Kaker og flyalarm
Vel framme i Kyiv besøkte jeg Det Ukrainske Bibelselskapet med dens nestleder og prest Anatoliy Raychynets. Han snakker godt norsk etter å ha bodd noen år i Norge. På kontoret ble jeg invitert med på feiringen av en av de ansatte som nettopp hadde fylt år. Det ble både pizza, hjemmelagde kaker og den gode prat. Mens vi koste oss i det gode fellesskap, gikk flyalarmen. De så på sine mobiler og ble sittende uten å gå i dekning. Dermed slappet også jeg av selv om vi var tett ved. Droneangrepet var mot et annet område av storbyen, men vi hørte både luftvernet og eksplosjoner av droner som eksploderte en kilometer bortenfor der vi satt.
Slik er hverdagen i Kyiv. Det gjør noe med meg, men det gjør også noe med folk som bor her. Krig er ikke bare reportasjer i nyhetene. Det skjer der liv leves. Det er alvor.
Fra død til liv
I en hilsen til de rundt bordet løftet jeg fram fire ord som kjernen i evangeliet, selve påskens budskap: Fra død til liv! Vi tror på livet og livets skaper, ikke på dødskreftene. Og jeg viste fram hovedbildet fra min mobil hvor det står: Stop war.
Bildet tok jeg i Vilnius våren 2022.