For noen få år siden besøkte jeg Gaza. Det var den gang det var liv i gatene, og vi kunne spise middag på en restaurant ved kanten av havet. Også den gang var livet vanskelig for de fleste. Gaza ble da beskrevet som verdens største fengsel. Det var en utfordring både å komme inn til Gaza, og komme ut. I selve byen hadde vi en følgebil, kall det gjerne eskorte, som loste oss trygt gjennom de smale gatene.
Vi stoppet for å se utover sjøen og ta selfie ved et stort skilt hvor det stod; «I love Gaza 2022». En buss stoppet ved siden av oss, og mange ungdommer kom ut og omkranset meg fra alle sider. Slike situasjoner kan fort eskalere, men ungdommene klappet meg på ryggen. Det var ingen steiner i hendene til de palestinske ungdommene. De smilte og ville ha selfie med den besøkende presten. Vi tok hverandre i hendene, og ønsket hverandre Guds fred. Det siste jeg ser av dem er da de vinket smilende i det bussen kjører videre. I dag lurer jeg på hvordan det har gått med ungdommene som gav meg sine smil. Hvordan ble framtiden for dem?
Speidere på Gaza hadde øvelse og spilte for oss.
Det er alltid håp
Derfra kjørte vi til et kirkesenter for å høre og se på barn og ungdom som øvde på sine musikkinstrumenter. Det nærmet seg en stor fest, og da skulle korpset spille. Noen spilte trommer med bordet som instrument. Takten og lyden fylte hele rommet. Andre hadde funnet fram sekkepipen. Det var de to instrumentene som skulle fylle gatene med lyd. Sammen med et par norske diplomater, fikk vi en privat konsert hvor de med stolthet spilte for oss.
- Hvordan er fremtiden? spurte jeg en av de jeg traff på Gaza.
Han så på meg og sa: Fremtiden for folket i Gaza er at de ikke har noen fremtid. Men likevel er det håp. Det er alltid håp!
Denne tegningen hadde ungdom på Gaza lagd da jeg besøkte dem. Det var drømmen for framtiden.
Lederen for et sykehus vi besøkte på Gaza sa det slik om deres prioriteringer: Vi arbeider for de fattigste av de fattige! Kirurgen som satt ved siden av la til: Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!
Vi besøkte også en skole drevet av den katolske kirke. De aller fleste barna var muslimer. Det var få kristne som bodde på Gaza. Vi fikk besøke noen klasser. Da vi banket på klasserommene, ble dørene åpnet og alle reiste seg. Vi ble tatt imot med stolthet og ære. Da vi skulle gå, kom en av nonnene bort til meg. Hun tok meg i handa og sa: Father, pray for us!
Et romantisk bilde fra Gaza med fiskebåtene som var klar til å gå ut når solen stod opp igjen.
Bønn om fred
Sammen med den norske ambassadøren i Kyiv, hadde vi for få år siden et møte med Metropolitt Epifanius i Den ukrainske ortodokse kirke. Den ukrainske kirkelederen påpekte at de ønsker å være et fritt europeisk land. «Vi kjemper for hele Europa» la han til før han avsluttet samtalen med å be om våpen. Jeg hoppet litt i stolen over dette ønske. Selv om våpen er en del av det norsk-ukrainske samarbeidet, var det ikke våpen jeg tenkte han ville be om av den norske presten som var på besøk. Han smilte til meg, og samtidig med stort alvor understreket han at det var åndelige våpen han snakket om: Det vi trenger er forbønn!
De siste årene har jeg hatt flere fredsgudstjenester hvor vi har tent lys og bedt om fred både i Midtøsten og i Ukraina.
Du Gud ser kriger og konflikter i Midtøsten, i Ukraina og andre steder på jord. Vi ber om fred mellom naboer, og mellom land og folk. Vi ber om politiske løsninger som kan bidra til fred. Nok av krig! Nok av konflikter som dreper liv!
Selv om jeg har tent lys og bedt om fred både i Jerusalem og Beirut, i Kyiv og i Moskva, i Tbilisi og i Vilnius, må jeg ydmykt si at det ikke ser ut som mine bønner har hjulpet. Fremdeles sprer ondskapens virus seg som en pandemi. Jeg skulle gjerne sett flere resultater av de lys vi har tent.
Lys er tent i den lutherske kirken i Kyiv; St Katharina kirke
Jeg innser at min tro ikke vil flytte fjell, men jeg vet at Gud kan. Det som ser umulig ut, er mulig. Jeg vet at sammen med Vår Herre kan vi skape fred. Sammen er vi et vinnerteam; Du, jeg og Vår Herre.
Vi har et våpen som er sterkere enn løgn, sterkere enn eksplosiver og hat. Vi har en bønn om fred!
Selv om nye kuler, missiler og droner vil treffe uskyldige i morgen, vil jeg likevel fortsette å folde mine hender og be om fred i dag.
Selfie i Kyiv