Uroen etter presidentvalget i høst, har lagt seg. Fremdeles ligger konflikten rett under overflaten, men myndighetene har slått hardt ned på opposisjonen og annerledes tenkende. Sytti millioner mennesker skal støpes i samme politiske skje. Det er et prosjekt som ikke vil gå godt.
Jeg fløy inn til Kilimanjaro Airport fra Kigali i Rwanda. Der var det meste organisert og forholdene stabile og rolige. I Tanzania flyter det mer. Likevel er det noe med landet som går inn under huden og blir værende i en flik av hjerte. Jeg kjenner meg igjen fra Madagaskar med den røde jorden og varmen som får brunosten jeg har med meg til å bli som prim. Den trenger et opphold i kjøleskapet før den kan serveres.
Jeg fikk sitte på med Denis Mosha og Berte Marie Ulveseter fra Kirkens Nødhjelp, men heldigvis hadde vi bil og ikke motorsykkel på de humpete veiene.
Seks timers kjøring lå foran oss. Da vi hadde satt oss i bilen på morgenkvisten ble jeg som den mest naturlige ting bedt om å be en bønn for turen. Jeg la turen i Guds hender og ba for alle vi skulle møte de neste dagene. Den religiøse siden av Tanzania er en del av livet, og ikke bare finklær folk tar på seg søndags formiddag.
Målet for kjøreturen var sykehuset Haydom. Det er bygd opp av norske misjonærer. I dag er det et sykehus av god standard med eierskap i den lokale lutherske kirke. Med sine 400 senger, har sykehuset stor betydning for folk i regionen. Flere norske bedrifter, universiteter og venner av Haydom gir stedet fremdeles en norsk tilhørighet.
Som ambulerende sjømannsprest var det hyggelig å samle de norske til en uformell kaffeprat. Det lokale kjøkkenet hadde bakt kanelsnurrer til oss. Da følte vi oss hjemme selv om vi var borte. Vi fikk en fin prat rundt bordet før noen av studentene gikk på granatepleslang i hagen. Det er ikke hver dag vi kan plukke slike frukter fra trærne rundt oss.
En fin gjeng til Kaffeprat på Haydom.
På søndag 8.februar var det stor fest med bispeinnsettelse på Haydom. Det ble en gudstjenestemaraton på over seks timer, dvs 400 lange minutter! Svetten silte, og jeg var glad for at det var to ofringer hvor vi reiste oss og gikk frem til alteret for å gi. Det ble et kjærkomment friminutt for støle ben og en bak som hadde preg av å sitte time etter time på en hard trebenk. Likevel var det en stor opplevelse å være til stede på en dag som betydde mye for mange. Etterpå ble det kommentert at vi ble værende under hele seremonien. De hvite pleier å gå etter et par timer.
Sammen med Kirkens Nødhjelps representant fikk jeg muligheten til å si noen ord under gudstjenesten, men jeg var ikke grunnen til at det hele tok tid. På to minutter fikk jeg sagt at verdighet er et av vårt tids viktigste ord. Hvert enkelt menneske er verdifullt. Det er viktig at vi alle jobber med menneskeverdet, samtidig som jeg påpekte at jeg følte håp for fremtiden da jeg så alle som var til stede. Da jeg lyste velsignelsen på swahili, gikk det et lite sus i forsamlingen. Det hørtes antagelig ut som en franskmann som skal si noen ord på norsk for første gang.
Bispeinnvielsen varte time etter time etter time, men det var flott å være sammen med folket på deres store festdag. Jeg holdt en hilsen fra Norwegian Church Abroad sammen med Berte Marie Ulveseter fra Kirkens Nødhjelp.
Jeg har ikke skrevet om det grønne landskapet og blomstene utenfor rommet jeg har fått tildelt, og heller ikke om mørket som raskt faller på om kvelden og lydene natten bringer med seg. Ei heller har jeg sagt noe om alle menneskene som tar meg i handa og ønsker meg velkommen. Det gjør inntrykk. «Karibu!» sier de. «Asante!» sier jeg.
Tidlig morgen forlot jeg Haydom og satte kurs for Arusha og videre. Kjøreturen er lang, men jeg så både giraff og sebra rett ved veien. Da fikk jeg safarifølelsen uten å dra på safari.