Jeg sov tungt, men hørte likevel alarmen før den gikk. På hotellet hvor jeg bor i sentrum av Kyiv, pleier jeg å bli vekket av lyden fra høyttaleranlegget hvor alle blir bedt om å gå i bomberommet. Denne gangen våknet jeg av den fjerne lyden av alarmen på gata. Det betyr at jeg har sovnet i bevisstheten om at noe kunne skje. Da har jeg ligget på alerten, som det heter på fint når sansene er i full beredskap.
Sansene er i full beredskap
Det er ikke første gang at alarmen går under mine besøk. Det har blitt en vane å møte krigens alvor på mine juleturer. Jeg har en sekk stående ved sengen som jeg har pakket klart med noe mat, vann, førstehjelpsutstyr og full ladet telefon. I tillegg har jeg et kryssord som kan få timene til å gå.
For de som bor her over tid, har alarmene blitt en vane.
Russland tar ikke pause i krigføringen mot sin nabo. Selv om vinteren foreløpig er mild, er det en bevisst strategi å ramme strømtilførselen når behovet for lys og varme er størst. Jeg merket det da jeg ankom Kyiv. Det var en egen deprimerende lyd i gatene som fortalte om krigens alvor. Tusenvis av generatorer durte på fortauene og sørget for at butikker og kafeer fikk nok strøm til at virksomhetene kunne fungere, mens i etasjene over var det mørkt.
Store rasjoneringer på strøm medfører at det blir mange timer uten elektrisitet hver dag. Fjorten timer uten strøm, er normalt. Mange har enda færre timer hvor de kan vaske klær og koke mat. I tillegg blir det kaldt i stua. En jeg snakket med, bodde i femtende etasje. Han pekte på magen, og sa at han fikk daglig mosjon. Så la han til mer alvorlig om slitet med å bære vann og mat opp alle etasjene. Når strømmen er borte, virker heller ikke vannet. Vann, lys og varme gir en sammenhengende sårbar infrastruktur.
Bilder fra bomberommet. Det er luksus å ha et bomberom med lys og en seng og legge seg ned på. De fleste slike rom, har ikke det. Likevel ble det ikke mye søvn.
Kampen for å overleve
På plassen utenfor St Sofia- katedralen står et stort juletre. Det har lys som ikke er tent, sa vi til hverandre da vi hadde satt kurs for en restaurant på kvelden. Det var tent dagen før, sa min kamerat. Før, da krigen var en ukjent fremtid, var gatebildet før jul preget av glitrende juletrær og lys i vinduer og over gater. Det er lite av det i dag, men noe. Et juletre som glitrer noen ganger, gir glimt av håp inn i den svarte natten.
De jeg snakker med skal feire jul, også i år. Det er en viktig tradisjon som er med på å spre lys i mørke. Hverdagslivet går sin vante gang selv om alarmen går. Det er viktig å gå på jobb og holde hjulene i gang. Mens jeg går i bomberom, er det få ukrainere som gjør det. Livet må leves videre. Det handler om å overleve. Det er det viktigste nå, det å overleve. The fight of survival! Lenger fremover er det få som klarer å tenke.
Julen skal ingen ta fra oss, sier folk til meg. Moskva forsøker å stjele hverdagen, og ødelegge julehøytiden. Det skal de ikke få lov til.
Den hellige natt gir et håp som er sterkere enn dødens krefter.
Dette kartet viser hvor raketter og missilier skytes fra. De røde områdene er i fare for å bli truffet. Kartet varier flere ganger i løpet av en natt. Kartet får jeg fra en app på min mobil. Når alarmen går lyder alarmen både hos meg og hos de som sitter i samme rom.
En lang natt
Alarmen gikk av etter en time. Jeg hadde funnet meg noe å ligge på i bomberommet, og drøyde litt. Skulle jeg gå opp til mitt eget rom og dermed risikere å miste det som var blitt mitt hvilested. Det kan være et slit å gå opp og ned flere ganger på samme natt. Jeg valgte å vente, før jeg ville ta på meg skoene og rusle opp til tredje etasje.
Jeg har betalt ekstra for å få et rom i en av de nederste etasjene på hotellet. Utsikten er ikke viktig. Det er viktigere å ligge i le fra det som kan falle ned fra himmelen. I tillegg var det viktig å ha kort vei ned til etasjene under bakken hvor selve bomberommet var.
En halv time etterpå gikk alarmen igjen i Kyiv. Da hadde jeg heldigvis ikke gått tilbake på rommet, men kunne bare snu meg rundt og forsøke å finne hvile for kropp og sjel. For meg ble natten lang, urolig og uten mye søvn, men det er en bagatell. For folket i Ukraina handler det om deres liv.
Det var hyggelig å møte julenissen på Sofia-plassen. Da kom smilet fram hos meg, selv om nissen var av det alvorlige slaget.