Det tar tid å forflytte seg fra Tbilisi til Kyiv. Jeg må ta en drosje i firetiden på morgenen, og fly vestover til Amsterdam og Warszawa. Det blir lange timer med venting på sentralbanestasjonen i den polske hovedstaden. Når avgang nærmer seg stusser jeg over at min avgang ikke står på oversikten jeg finner på stasjonen. Det viser seg at avgangen er fra en annen stasjon. Det er med få minutters margin jeg klarer å komme meg over til stasjonen i østkanten av byen. Da har stressnivået fått boblene i blodet til å putre som champagne i det korken åpnes.
Det er vinterstid, mørket har lagt seg tidlig på kvelden. Jeg har gjort denne reisen noen ganger. Det hjelper på. Likevel er jeg tankefull da jeg igjen setter kurs mot Kyiv. Krigen pågår enda for fullt. Det er alvor. Før, i gode gamle dager, tok jeg fly inn til hovedstaden. Nå er det atten timer på toget som venter meg. Heldigvis har jeg en køye jeg kan hvile i, men først er det tre timer til den polske grensebyen Chelm og venting på et nytt tog. Det er ulik bredde på skinnene i Polen og Ukraina. Derfor er togbytte helt nødvendig.
Togene i Ukraina har fungert forbløffende bra under krigen. Det er en livsnerve i det krigsherjede landet. For norske pendlere hadde dette vært en drøm. Togene i Ukraina er mer punktlige enn i Norge, men det skal ikke mye til.
Nederste bilde er av min koffert på perrongen i Kyiv
Frø kan vokse og gro
Hvorfor gjør jeg dette, spør jeg meg selv om uten å få svar. Det er ikke mange ordene jeg har sagt høyt det siste døgnet. På reise går jeg inn i en boble hvor jeg konsentrerer meg å komme fra a til å. Om jeg ikke snakker, lever tankene sitt eget liv.
Jeg reiser til Kyiv for å plante frø av håp.
Kyiv er siste stopp på en lengre førjulsreise. Hvor den har ført meg handler om mye mer enn geografi. Det handler om mennesker jeg møter. Jeg er ikke en turist som er ute for å se. Det handler mer om å lytte, og dele noen ord om hverdag, liv og håp. Men selvsagt bruker jeg øynene også. Det handler om å se de jeg møter, og med respekt være på besøk i folks liv. Det er et privilegium som gjør meg rik.
Det er i mørke vi kan se lys.
Det var noe grått og trist over dagen jeg ankom Kyiv.
Ensom vandring
Her jeg sitter på et tog alene på vei inn i den mørke natten, er det en følelse av ensomhet. Toget skaper en hvilepuls med sine monotone knirkelyder. Jeg sender noen tanker til Vår Herre, og tegner et kors i luften slik jeg gjør når jeg lyser velsignelsen i slutten av en gudstjeneste.
Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred
Vi får en god prat underveis, Vår Herre og jeg. Når jeg i mine prekner sier at det ikke finnes et gudsforlatt sted på jord, er det mer enn tomme ord. Selv i den svarte natten, er Han med!
Det finnes ikke et gudsforlatt sted på jord.
Fint å se at de har pyntet til jul i den store hallen på Sentralbanestasjonen i Kyiv