Det var første skikkelige vårdag i Kyiv. Solen skinte fra skyfri himmel, og masse folk var ute og gikk. Det har vært en kald og lang vinter, og det var kjølige dager også den uka jeg besøkte den ukrainske hovedstaden. Vinteren hadde ikke gitt slipp, selv om det var såpass varmt at russerne ikke bombet elektrisitetsnettet slik de gjorde da det virkelig var kaldt.
Jeg rakk akkurat å spise frokost, før første alarm gikk. Da var det bare å ta med seg ryggsekken med det jeg trengte hvis det skulle vare lenge. Jeg skulle ha gudstjeneste senere samme dag, og den siste finpussen på preken og liturgi gjorde jeg i bomberommet. Det gav en ramme rundt ordene jeg skulle lese og si.
Bildet over viser en app som forteller hvor alarmen går. Da lyder også en skringende lyd fra mobilen.
Bildet under viser bomerommet som egentlig er parkeringsplass for biler, men to etasjer under bakken fungerer det bra som beskyttelse. Jeg har tilbrakt noen timer der.
Alarmen varte en liten time før jeg kunne gå tilbake til hotellrommet for å pakke prestekjolen for å rusle til den lutherske kirken hvor jeg skulle ha gudstjenesten. Jeg kjøpte kaffe og kjeks til kirkekaffen, og ankom kirka akkurat i det en ny alarm gikk. Vi er i guds hus og er dermed beskyttet, sa Sergyi som møtte meg med et smil og en klem. De er vant til at alarmen går. Livet stopper ikke opp i Kyiv selv om russerne stadig sender sine eksplosiver mot sine naboer.
Alarmen varte heldigvis ikke lenge, og folk fikk tid til å komme seg til kirka. Vi ble en håndfull som var samlet. Larissa var organist og spilte både til Herre Gud ditt dyre navn og ære og Kyrie eleison. Vi bad for livet, og delte brød og vin. Jeg holdt en preken som ikke var en prestasjon, men hvor jeg løfter opp ordet fred og troen på livet. Og jeg siterte fra Salme 23: Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For du er med meg!
Etter kirkekaffen gikk vi for å ta et glass ute i solen. På våren gjør det godt med et glass under åpen himmel. Det var følelsen av å kunne ta årets første utepils. Vi rakk akkurat å gjøre vår bestilling, da sirenen gikk for tredje gang. Dermed gikk vi inn i restauranten slik at vi var mer i sikkerhet hvis en drone skulle treffe utenfor. Denne gangen varte alarmen i over to timer, men da fikk vi tid til å bli kjent.
Etterpå fortsatte to av oss til en georgisk kjellerrestaurant. Det ble en god prat om livet i alle sin prakt og sårbarhet. Litt før vi skulle gå, gikk enda en alarm. Vi fikk beskjed om at flere droner og missiler var på vei. Da var det bare å bestille dessert og et glass til. Vi rakk å spise baklavaen og smake på rødvinen, før vi fikk beskjed om at det var et vindu før neste omgang med droner ble sendt i retning Kyiv. Vi kunne prøve å snike oss hjem, men vi burde gå tett inn til bygningene og følge med på det vi hørte og så. Alarmen kunne vare lenge, og det var viktig å gå mens det var mulig. Det er portforbud i Kyiv mellom midnatt og klokka fem, og da var det greit å komme seg hjem i god tid før det var ulovlig å bevege seg utendørs.
Hovedinngangen til hotellet var lukket siden det var alarm, men jeg fikk komme inn og kunne gå ned i bomberommet. Etter et par tre timer kunne jeg gå opp på rommet og få meg noen timers søvn før jeg igjen våknet av en alarm, men da var det våknesignalet på mobilen jeg hadde stilt inn på kl fem. Jeg rakk en rask dusj før drosjen kom og kjørte meg til sentralbanestasjonen. Jeg hadde sytten timer foran meg på toget før jeg ville komme til Warszawa for å ta flyet hjem.
Jeg rakk toget med god margin, og fikk noen timers hvile på den lange togturen mot vest. Det gjorde godt.