Når jeg har en blogg, bør den ha et innhold. Derfor ser jeg meg rundt for å finne et tema som ord kan si noe om. Det er som om jeg var fotograf og hele tiden var på jakt etter et motiv.
De gangene jeg har bevegd meg i områder med konflikt og uro, har jeg vært bevisst på å reflektere rundt det jeg ser. Faren er stor for at vi kan slutte å se det vi ser hver dag. Da hjelper det å ta bilder og skrive noen ord, eller søke å få en god samtale hvor en sammen leter etter farger i det grå.
Jeg har en jobb hvor jeg reiser mye, men jeg har ingen reiseblogg. Mitt mål er mer å skrive om gresset som gror og blomster som folder seg ut på våren. Når høsten kommer, vil jeg skrive om mørke skyer og bjørken i all sin fargeprakt. Jeg ønsker å skrive om de små ting som er avgjørende i våre liv, som et smil jeg fikk da du gikk forbi.
Hva ser du på bildet? Ser du tauet eller vannet? Bildet er fra Ørsdalsvatnet i Bjerkreim der vi tok veteranbåten Ørsdalen innover det femten kilomterlange vannet. Det er en tur som er verdt å ta.
Det er ikke alt som skal skrives ned
Vel så viktig som å ha noe å skrive om, er å vite hva jeg ikke skal skrive om. Taushet er gull, heter det i et ordtak. Som prest skriver jeg selvsagt ikke alt. Jeg har to ører, men bare en munn. Jeg siterer ikke samtaler, og det er ikke alt jeg vil beskrive i detalj fra der jeg ferdes. Det handler om egen sikkerhet, og viten om at noen er sårbare der de bor. Min taushetsplikt er også et bevisst yrkesvalg hvor jeg ikke er journalist. Oppgaven er ikke å belyse et problem for allmennheten, men mer å sette ord på det livet gir og tar.
Ingenting er for lite til at det ikke kan skrives om, og ingenting er for stort til at ord ikke har betydning.
Samtaler som gir
Flere samtaler skulle jeg likevel referert. Jeg burde ha skrevet ned hvert ord fordi de var fulle av erfaring og livsvisdom. Ordene var som en skatt som ble værende nedgravd siden jeg etterpå glemte det meste av hva som ble sagt. Slik er den gode samtale hvor ordene er fulle av liv. De beste samtalene er ikke preget av kunstig intelligens, men av mennesker med kjøtt og blod. Selv om jeg ikke husker ordrett hva som ble sagt, lagrer jeg likevel alt på min egen harddisk.
Noen har evnene til å komme med gullkorn uten at det er skrevet som prangende overskrifter i et nyhetsmagasin. Det er samtaler hvor hver tone danser og danner en symfoni. Det er ikke alle samtaler som er slik, men jeg går ofte rikere ut enn jeg kom inn.
Takk for praten til deg som gav mer enn du fikk. Det er ikke sikkert jeg husker hvem som sa hva, men vi rørte med nerver i livet. Den gode samtale er en gave som åpner opp følelseslivet som et smykkeskrin. I beste fall fungerer også det skrevne ord slik.
Ha skal jeg skrive om i neste blogg? Det vet jeg ikke, men jeg vet at jeg aktivt både lytter og ser. Det kommer jeg til å fortsette med. Livet fylles stadig av ord som vil ut.