Årets første reise gikk mot nord. Det å puste inn ren polarluft gir bedre effekt enn det beste vitamintilskudd. Slik var dagene i Tromsø en ladestasjon hvor jeg fikk ny energi. Det kan jeg leve lenge på.
Jeg har bodd noen år i Tromsø, og enda lenger i Longyearbyen. I Tromsø var jeg søring, men da jeg bodde på Svalbard var det tromsøværingene som var søringer. Vi har ikke mer humor enn det vi lager selv, og noe godlynt mobbing skaper god friksjon. Heldigvis følte jeg meg hjemme begge steder. Det handler ikke så mye om geografi, men om menneskene vi lever sammen med.
Lyset er i ferd med å komme tilbake til Tromsø, mens det enda er mørketid lenger nord. Det var vakkert å se de snøhvite fjellene og månen som speilte seg i fjorden. Naturen som omkranser oasen i nord er et diadem av edleste sort.
Det beste med Tromsø, er menneskene. Slik gav det å treffe venner en ekstra boost. Vennskap er en skatt som heldigvis ikke er gravd ned i det mørkeste djup, men er helt oppe i dagen. Det handler bare om å pleie vennskap med jevne mellomrom, og ikke ta det for gitt. En skatt som ikke pleies, kan fort bli glemt. Selv har jeg mistet mange på min vandring gjennom livet. De beste venner kan jeg likevel treffe igjen år etter siste gang uten at tiden har gått.
Da jeg pakket for å dra til Tromsø, fant jeg bare sommerstrømper i skuffen. De som passet for vinterens kulde, var pakket bort. Dermed dro jeg nord med tynne strømper som rakk et par centimeter opp fra fotsålen. Det var som å gå i shorts i minus ti. Det tok ikke lang tid før en venn med et stort diakonalt gen forbarmet seg over trekkfuglen som hadde flydd seg bort, eller kanskje den var kommet hjem som den bortkomne sønn. Jeg fikk raskt to par varme strømper i handa da jeg kom på besøk. Nordlendingene er flinke til å sende hjelpesendinger til søringer som opplever kuldegrader for første gang på lang tid.
Også i samtaler i nord gikk praten om kriger som rykker nærmere. Midt oppe i mørke skyer fra øst og fra vest, snakket vi heldigvis mest om fred. Det er noe vi som har bodd nordpå har lært. I mørketiden snakker vi om lyset og varmen, og gir hverandre varme strømper om det trengs.
Den gode samtale skaper håp som smitter slik godt fredsarbeid ofte gjør. Fred begynner med at vi bryr oss om naboene på andre siden av veien, og de som bor i samme hus. Det er viktig å holde fokus på livet og muligheten for det gode fellesskap når skyene ligger lavt og det blåser opp.
Den gode samtale tar ikke slutt.
Selfie sammen med min gode venn, Kim Holmén
Det ble mange gode prater som jeg tar med meg videre i året som har begynt. Jeg håper at samtalene fortsetter med deg jeg treffer på. Sammen kan vi stille spørsmål, og komme med noen svar uten at vi har fasit på det som kalles liv. Det vi vet som er viktig å holde fast på, er at hvert enkelt menneske betyr mer enn brikker i et spill. Et menneske betyr mer. Alltid mer.
Noen ganger gir ord vinger
