Jeg har en tendens til å kjøpe t-skjorter som er litt for små. Egentlig er de ikke av det minste slaget, men til min kropp burde jeg hatt et nummer større. Det er ingenting i veien verken med skjorta eller kroppen, men sammen er de en dårlig match.
Når det gjelder sko, har jeg også en tendens til ikke å finne noe som passer til mine lange tær. I tillegg har jeg en høy vrist som får skoa til å bli trangere enn det som godt er. Noe naivt tror jeg at føttene er mindre enn det de er. Dermed kjøper jeg gjerne sko i størrelse 42 istedenfor i 43. Resultatet er at ofte passer skoa først når de er utslitt, og da er det på tide å skifte de ut.
Det som verre er, handler om ømme tær og sår som kommer av at skoa gnikker istedenfor å sitte som støpt. «Gnagsår» kalles det med et faguttrykk som handler om friksjon som «oppstår under rytmisk trykk mot huden». Det ble nesten som å lese om musikk da jeg googlet ordet. I så fall er det ikke musikk som er søvndyssende, men heavy metall med tunge gitarriff og en trommeslager som går amok.
Mine sorte finsko er i ferd med å passe foten etter lang tids tilvenning. Det betyr at de har begynt å sprekke opp og gi plass til eieren samtidig som de er klar for destruering siden de ikke lenger passer til dressen. Skoene trekker ned antrekket, i istedenfor å pynte opp. Snart må jeg finne nye sko i størrelse førtito. Er jeg lur kjøper jeg et nummer større enn det jeg normalt gjør.
Bildet viser brostein i Gamle Stavanger. Det er vakkert, men et slit hvis en har dårlige sko eller føtter som verker.
På min siste reise, har jeg gjort et nytt forsøk med et par sko jeg kjøpte i fjor. Jeg kom bare til mellomlanding i Amsterdam da føttene fortalte på et klart forståelig språk at jeg hadde gjort en kardinalfeil. Fra å gå raskt gjennom sikkerhetskontrollen, stoppet jeg nesten opp. Det var som om ungdommen i meg forsvant. I løpet av sekunder ble jeg en gammel mann med stokk og hvitt skjegg. Smerten økte for hvert skritt jeg tok. Det verste var at slik gikk det for et par måneder siden med samme par sko. At jeg ikke lærer viser en stayerevne som er beundringsverdig. Håpet er at skoene mykes opp før føttene har gått helt i vranglås.
Gamle sko må ikke kastes før de nye er blitt gamle!
Jeg har bevegd meg til Tbilisi. Det er en vakker by å rusle rundt seg i. Da er det godt jeg har med mine gamle sko.
Heldigvis har jeg mine gode gamle slitte mokasiner med meg i kofferten. De er redningen hver gang jeg har tatt feil valg. Det er noe jeg har lært gjennom et langt liv. Gamle sko kaster jeg ikke før de nye er blitt gamle. I Roma gjorde jeg tabben at jeg kastet de gamle i det jeg investerte i nye. Det måtte gå galt. Roma er en vakker by å rusle rundt i, men med ømme tær og et rytmisk Balkan orkester som kjørte smertenåler gjennom fotbladene, ble «den evige stad» ikke det som den var. Hver brostein kjentes fra tå til topp.
Gnagsår er som tannverk. Smerten setter seg i marg og ben.
Når alt fungerer går vi tur som om det var en lek, men idet gnagsår og betennelser setter seg i fotsålen blir selv små skritt til stikkende smerte som om nåler blir stukket inn i nervesystemet. Det forteller oss at føtter er viktigere enn vi tror.
