Håp i en verden fylt av hat

Håp i en verden fylt av hat

Hva gjør det med barn
når morgendisen er tåregass
skudd bryter stillheten
og granater lager krater av hat
Hva gjør det med barn
når lek er blodig alvor

Hvor er håp i en verden fylt av hat
Hvor er håp når dagen går i svart

Hva gjør det med barn
når gjerdet de klatrer over
er kveiler av piggtråd
gata hvor de skulle lekt er stengt av
og soldater har ladd sine våpen med skarpt

Hvor er håp i en verden fylt av hat
Hvor er håp når dagen går i svart

Mørke skyer ligger lavt
torner på et hode
men vær ikke redd                       
det er ikke svart
Hånd i hånd, du og jeg
vi tenner lys i natt

Det er håp i en verden fylt av hat
Det er håp selv når dagen går i svart    

En preken på valgdagen

Vi står ovenfor et valg, et Stortingsvalg. Det har lite med kirka å gjøre, tror noen. Kirka skal ikke drive poltikk, er et mantra som noen bruker for å få oss prester til å tie. Selv mener jeg vi som kirke skal drive politikk. Politikk på sitt beste er å bry seg. Både som enkeltpersoner og som kirke, bør vi bry oss om fellesskapet. Det er viktig at vi er med og støtter de krefter som bygger, istedenfor å rive ned.

Politikk på sitt beste er å bry seg!

Hva jeg skal stemme, sier ikke Bibelen noe om. Bibelen er ikke et partipolitisk program. Den er heller ikke et geografikart slik noen misbruker den til, blant annet i konflikten mellom Israel og Palestina. Men Bibelen er ikke upolitisk. I teksten som ble lest i alle norske kirker dagen før valget, er det et klart politisk budskap. Jesus snakker rett inn i vår tid. Det politiske budskapet er enkelt, og samtidig utfordrende og vanskelig:

«Elsk hverandre!», Joh.15,17

Det er verdens kraftigste politiske budskap vi som prester formidler fra talerstolen midt i valginnspurten.

Verden trenger tro, håp og kjærlighet. Størst blant dem, er kjærligheten! Det er resepten vi som prester har i oppdrag å skrive ut til folket. Der ligger også en stemmeseddel som vi kan oppfordre folk til å gi. Vi som kirke kan utfordre folk å stemme på kjærligheten. Kjærlighet er et vakkert ord, men det krever også handling.

Et valg for framtiden
Jeg er redd for framtiden, hvis vi slutter å bry oss. Jeg er redd for framtiden hvis vi møter jordens utfordringer med likegyldighet. Jeg er redd hvis vi preker med fordømmelse, istedenfor å løfte mangfoldet. Jeg er redd for nasjonalistiske strømninger i øst, sør og vest, og også i vårt eget land. Egoisme er en destruktiv farlig verdi i våre liv. Egoismen er også farlig når den settes i politisk system. Mye vil ha mer.

Ordet «verdighet» er et av vår tids viktigste ord. Alle barn er like verdifulle. Verdien av et menneskeliv er alltid mer. Det er så enkelt: «Elsk hverandre!»

Jeg har tro på det gode fellesskap når vi kan sitte rundt samme bord, dele brød, vin og en kopp kaffe. Jeg har tro på framtiden når vi bryr oss og tenner lys. Jeg har tro på framtiden når vi sammen bygger det gode inkluderende og rause fellesskap, og verner om den jorden vi lever på.

Det norske folk skal velge kurs. Det er et viktig valg for framtiden. Jeg håper vi i årene som kommer kan samarbeide for å bygge gode fellesskap, lokalt og internasjonalt. Kjærligheten må da ligge som selve grunnfjellet vi bygger våre hus på.

Jeg har tro på framtiden når vi bryr oss og tenner lys!

Jeg tenner lys i håp og bønn for valget, og vår felles framtid!

En preken for valget

Som ambulerende sjømannsprest, holder jeg gudstjenester på ulike arenaer, og i mange land. Som regel er jeg prest på bortebane. Nå skal jeg også holde en gudstjeneste i en kirke i Norge. Det er en flott mulighet til å møte min lokale kirke, og ikke bare være en spesialprest som fjerner meg fra det norske kirkeliv. Min første gudstjeneste i Norge på en god stund, blir i Kampen kirke i Stavanger. Jeg bor i området, slik sett skal jeg være på hjemmebane.

Vi står ovenfor et valg, et Stortingsvalg. Det har lite med kirka å gjøre, tror noen. Kirka skal ikke drive poltikk, er et mantra som noen bruker for å få oss prester til å tie. Selv mener jeg vi som kirke skal drive politikk. Politikk på sitt beste er å bry seg. Både som enkeltpersoner og som kirke, bør vi bry oss om fellesskapet. Det er viktig at vi er med og støtter de krefter som bygger, istedenfor å rive ned.

Politikk på sitt beste er å bry seg!

På prekestolen i Redeemer Church i Gamlebyen i Jerusalem.

Bibelen er ikke et partipolitisk program
Hva jeg skal stemme, sier ikke Bibelen noe om. Bibelen er ikke et partipolitisk program. Den er heller ikke et geografikart slik noen misbruker den til, blant annet i konflikten mellom Israel og Palestina. Men Bibelen er ikke upolitisk. I teksten som leses i alle norske kirker dagen før valget, er det et klart politisk budskap. Jesus snakker rett inn i vår tid. Det politiske budskapet er enkelt, og samtidig utfordrende og vanskelig: «Elsk hverandre!» Det er verdens kraftigste politiske budskap vi som prester formidler fra talerstolen midt i valginnspurten.

Elsk hverandre! Joh.15,17

Verden trenger tro, håp og kjærlighet. Størst blant dem, er kjærligheten! Det er resepten vi som prester har i oppdrag å skrive ut til folket. Der ligger også en stemmeseddel som vi kan oppfordre folk til å gi. Vi som kirke kan utfordre folk å stemme på kjærligheten. Kjærlighet er et vakkert ord, men det krever også handling.

Et valg for framtiden
Jeg er redd for framtiden, hvis vi slutter å bry oss. Jeg er redd for framtiden hvis vi møter jordens utfordringer med likegyldighet. Jeg er redd hvis vi preker med fordømmelse, istedenfor å løfte mangfoldet. Jeg er redd for nasjonalistiske strømninger i øst, sør og vest, og også i vårt eget land. Egoisme er en destruktiv farlig verdi i våre liv. Mye vil ha mer. Egoismen er også farlig når den settes i politisk system.

Ordet «verdighet» er et av vår tids viktigste ord. Alle barn er like verdifulle. Verdien av et menneskeliv er alltid mer. Det er så enkelt: «Elsk hverandre!»

Jeg har tro på det gode fellesskap når vi kan sitte rundt samme bord, dele brød, vin og en kopp kaffe. Jeg har tro på framtiden når vi bryr oss og tenner lys. Jeg har tro på framtiden når vi sammen bygger det gode inkluderende og rause fellesskap, og verner om den jorden vi lever på.

Det norske folk skal velge kurs. Det er et viktig valg for framtiden. Jeg håper vi i årene som kommer kan samarbeide for å bygge gode fellesskap, lokalt og internasjonalt. Kjærligheten må da ligge som selve grunnfjellet vi bygger våre hus på.

Jeg tenner lys i takk og bønn for våre fellesskap. Bildet er fra Redeemer Church i Jerusalem

Den viktige samtalen

Vi lever i en tid hvor det for mange er vanskelig å sitte rundt samme bord og føre en rolig dannet samtale. Det er for så vidt ikke noe nytt. Til alle tider har det vært en utfordring, spesielt for de som har makt. Det at en ikke får til, eller ikke vil ha en samtale rundt bordet, kan være et symptom på maktsyke. De som har stor makt trenger lange bord for å holde avstand, eller de trenger å bruke ord som inneholder trusler og våpen. Hva som er løgn og hva som er sant, ser ikke alltid ut for å være viktig for enkelte av verdens ledere. Hovedsaken er hva de får folk til å tro på.

I skrivende stund er jeg i Chisinau i Moldova. Det er siste stopp på en lengre reise. Det hører med til min jobb som ambulerende sjømannsprest å møte nordmenn som bor og jobber ute. Jeg har ikke noe kirkehus å invitere inn til, men jeg er en kirkens representant som møter folk der de er. Folk møter kirken personifisert gjennom en av deres prester.

For å få innblikk i hvordan nordmenn lever, er det helt avgjørende å sette seg inn i den politiske, humanitære og religiøse konteksten folk lever under. Jeg har et ansvar i det å sette meg inn i de lokale forhold. Det er med på å gjøre reisene interessante, men også utfordrende. Vi er en del av de fellesskap vi beveger oss i. Fattigdom og konflikter jeg møter, gjør også noe med meg.

Lukker jeg øynene for liv som leves, ser jeg ikke de jeg møter på veien.

Lys som tennes gir håp og tro på framtiden. Det er en viktig dialog med Vår Herre. Bildet er fra Jerusalem

Verdidialog
Som prest er det spesielt viktig å orientere meg i det religiøse landskapet. Mange steder er det en verdimessig konservativ vind, spesielt i forhold til familieverdier.  Det er ikke nødvendigvis galt med konservative verdier, men det utgjør en fare idet selve verdien av hvert enkelt menneske blir underminert. Vi er et mangfold av mennesker. Hvert enkelt menneske skal behandles med respekt og verdighet. Ordet «verdighet» er og blir et av vår tids viktigste ord. Det må vi som kirke løfte fram.

Den som tramper på et annet menneske, tramper samtidig på Gud.

Derfor har jeg flere møter og samtaler med lokale religiøse ledere. Det er i den bransjen jeg selv jobber, og det er naturlig å ha høflighetsbesøk de stedene jeg besøker. På mange måter har jeg da en verdidialog hvor vi snakker om dilemmaer, etiske utfordringer og de lokale forhold mennesker lever i. Det å løfte troen både på Gud, det gode fellesskap og mangfoldet av ulike blomster som vokser på jord, er utgangspunkt for mange viktige samtaler. Jeg løfter ofte frem etiske utfordringer som fattigdom, konflikt og klima. Det er de tre største etiske utfordringene i vår tid.

Verdidialog kan selvsagt foregå uten å bruke Bibelen som håndbok. Vi kan hente inspirasjon fra ulike religiøse og filosofiske kilder, og fra egne erfaringer. Felles for oss alle er at vi har godt av å løfte den gode samtale rundt bordet om hva som virkelig betyr noe. Det er ingen selvfølge at de verdier du og jeg står for vil overleve i årene som kommer. Derfor bør vi vite hvor vi vil, og forsøke å bygge gode fellesskap. Da er samtalen oss imellom viktig.

Den gode samtale om verdier er viktig!

Drømmen

Klokka ringte kl 03 på morgenen. Det var signalet på at ferien var over. Et nytt semester var i gang. Noe motvillig stod jeg opp og tok meg en rask dusj og en kopp svart kaffe, og sjekket at pass, penger og kort var der de skulle være. Jeg var klar til å ta drosjen jeg hadde bestilt, men det var ingen som kom. Det tar tid å få hode og kropp i gang. Jeg hadde bestilt drosjen til feil adresse. Heldigvis har jeg lært å ha nok tid til at det uventede kan skje. Jeg har opplevd at drosjen har gått tom for bensin på vei til flyplassen i Baku midt på natta, og det har blitt noen kontrollposter og køer som har tatt tid. Slik var det enda god tid da drosjen kom, og vi satte kurs for første avgang på Sola flyplass. Høsten var begynt.

Noen tror at min jobb er en drøm, men for meg er den virkelig. Det blir mange netter uten søvn. Er en heldig sovner en i sittende stilling i en ventehall eller på et fly. Det å stå i kø før fuglene har stått opp, er ikke noe å trakte etter. Sannheten er at det å reise er en triviell og forholdsvis krevende sport. Jeg bruker mer tid på å bevege meg fra sted til sted enn det folk vet.

Noen steder jeg besøker er øverst på ønskelista for nordmenn. Selv for meg gir det energi å sitte under palmene og nyte et par glass sammen med et måltid lokal sjømat eller en god salat, men det er en utfordring å spise alene på steder der alle andre er to. Avstanden fra det å være alene til ensomhet, er som fra a til b. De er naboer i følelsesregisteret.

Det å reise sammen med noen er en lek, mens det å reise alene er en kunst.

Jeg har lagt ut på første reis etter sommeren. Det er godt å komme i gang. Samtidig koster det krefter å dra ut i en verden som krever mer enn det gir. Før hadde jeg et rødt pass som gjorde meg uovervinnelig. Det åpnet dører, og gav både sikkerhet og frihet. I dag har passet skiftet farge til rosa, uten at det betyr noen verdens ting. Rødt og rosa er bare ulike farger på en palett. Likevel er det en forskjell å reise på en klode hvor det å være norsk ikke alle steder er positivt.

Fremdeles åpner det norske passet dører, men noen steder er det en utfordring å heise flagg. Norge velger side, og tar aktivt avstand fra krigførende parter som går til angrep på sine naboer. Det er en politikk jeg deler. Jeg er stolt og glad for at Norge fordømmer overgrep, samtidig som de jobber for rettferdig fred. Jeg tror på fred mellom naboer, og ikke på krefter som river ned.  

Det er godt med en salat i sør, men hjemmelagt brød med brunost eller kaviar er hverdagens fest.

Har jeg nevnt de gangene kroppen sier stopp, da maten fikk en kort visitt innom magen før den kom ut igjen som en foss. Eller når tannverk tar alt fokus og det ikke er en tannlege i mils omkrets du ønsker å gå til. Eller når ryggen sier at det å sitte fastspent i et sete i flere timer er det samme som tortur. Det er enkelt å være på tur når solen skinner og du har god sikt, men det er utfordrende når skyene legger seg lavt og alt blir svart eller hvitt. «Whiteout» var et begrep på Svalbard. Da så en ikke forskjell på flat vei og et stup.

Det som er drømmen på enhver tur, er å komme hjem. Heldigvis er det slik. Samtidig tar jeg med meg de menneskemøtene jeg får på veien. De er gull verdt. Begge deler fyller batteriene slik at jeg kan møte det som er rundt neste sving. Jeg ser fram til en høst med masse farger og sterk vind.

Det er ikke alltid grått og uvær, men det er et vakkert skue selv når vind og regn setter sitt preg.

Klar for et nytt kapittel

Det har gjort godt med en pause. Slik er det når jeg går på teater for å se en lengre forestilling. Da er det godt å reise seg fra stolen, rusle rundt, nyte et glass og slå av en prat. Noen treffer en på for første gang på lang tid. «Hyggelig å se deg!». «Hva gjør du nå?». «Alt vel?». Andre snur seg en annen vei. Det er slik det er, også for meg. Blyghet er en del av det offentlige rom. Desto kjekkere de gangene vi ikke er redd for å si hei, og gir hverandre en klem.  

Jeg har hatt en pause i selve livet, uten at det har vært det. Det bare føles slik. Det har vært en pause fra jobben. Heldigvis er ikke jobben hele livet. Livet er mer, mye mer.

Jobben er slik at den gir meg mange møter med mennesker, både innsatte og utsatte. Det gir mening, og det gir energi. Slik ser jeg fram til neste akt. Det handler ikke bare om meg, men om alle de jeg treffer på min vei. Menneskemøtene, det er det som er drivkraften. De gode samtaler om livet med alle bølgene som rører med skuta, og undringen over alt som er under himmelhvelvingen.

Det er hverdagen jeg har hatt ferie fra. Det er slik det har vært. Det har gjort godt. Det kan jeg kjenne fra ytterste hårstrå til innerste blodåre. Uten å ha behov for å flykte fra noe, har det likevel hvert godt å puste inn og ut uten å stå opp for å nå neste avgang. Det har absolutt vært noe å gjøre i ferien, og mer skulle jeg ha gjort. Det er flere vegger jeg skulle ha malt, gresset burde vært slått enda en gang, flere skulle jeg gjerne besøkt, og jeg burde ha skrevet flere ord. Men det fine med ferie er at det ikke er så farlig med alt en ikke gjør. Kunsten er å være. Det er ferie i all sin prakt.

Sol og mørke skyer
Denne sommeren har det vært mye sol fra skyfri himmel, men jeg har også møtt mennesker som har opplevd tunge mørke skyer som har lagt seg over livet. Det rører med meg når noen kjenner på utfordringer livet gir, når det tar. Smerten, usikkerheten, og sorgen over det å miste. Når noen av de nærmeste sliter, blir det ekstra vanskelig. Livet er krevende når kjærligheten er stor.

Jeg fikk selv kjenne på sorgen da jeg la tre spader med jord på en kiste til en tidligere skolekamerat. Vi begynte i første klasse sammen. Da bodde vi på samme rom, flere dagsreiser fra der våre foreldre bodde. Da ble vi som om vi var i samme familie, som søsken. Det ble min oppgave å lyse fred over det som var, og overlate til Faderen å sørge for at livet er mer.

Hva er neste akt? Det lurer jeg på. Det er noe der ute jeg ikke vet, i den såkalte framtiden. Heldigvis vet jeg ikke hvordan den blir, men jeg er trygg på at «selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt, for du er med,» slik det står i Skriften som et løfte vi har fått.

Det kommer til å bli både lyse og mørke dager i ukene som kommer, og en tid hvor naturen kler seg i all sin skrud. Farger, og det grå. Det er høsten som kommer oss i møte.

Sommer er sol, flatt hav og sterk vind med mye nedbør

Det er tid for ferie. Noen drømmer om å reise langt bort til der solen skinner uten antydning til våte dråper fra himmelen. Selv nyter jeg sommeren med sine kjølige netter og grønt gras. Min ferie er kortreist. Den nordiske sommeren er noe av det beste vi har. Vind, regn og sol, uten at en dag er lik den neste. Det eneste sikre er at vi kommer til å snakke om været fra morgen til kveld.

De siste ukene har nyhetsbildet vært fullt av varmerekorder i sør, og skogbranner som er vanskelig å slukke. Det er tørt i både luft og på land. Det vi snakket om for tjue år siden, det at klima ville føre til varmere og tørrere perioder, er alvor. Det er ikke noe å trakte etter.

Det er de som klager på sommerværet i Norge. Værsjuke, kaller de seg og er stolte av det. De er mestre i å klage og syte, men hvis solen skinner tre dager i strekk, endrer de seg til å snakke om at det ikke har vært så bra sommer på mannsminne. Nå er mannsminne ikke noe å skryte av, men det er en kunst å fortelle samme historie dag ut og dag inn som om det aldri var sagt før.

På EU-kontroll med kroppen
Begynnelsen av denne ferien har gått med til å foreta EU-kontroll av kroppen. Jeg må følge med selve, uten automatisk å bli innkalt. Tannlegen er flinkere slik, til å kalle meg inn. Det kan være vondt å gå til tannlegen, men alternativet er verre. Tannverk er noe herk. Det vet de fleste av oss nok om.

I tillegg til å besøke tannlegen i begynnelsen av ferien, har jeg også besøkt legen. En assistent stakk meg i armen og tappet meg for blod. Det ble gjort i beste mening, men jeg valgte å snu meg bort. Jeg har aldri likt sprøyter, og enda mindre liker jeg når de tapper blod. Det er ikke mye de tar, tross alt er det ikke vampyrer vi snakker om, men i hodet mitt er blodtapet mer enn jeg har. Som avslutning ber de meg holde hardt på en hvit bomullsdott de har lagt over inngrepet. Det er som å si at hvis ikke visner jeg bort.

Jeg trodde det var en enkel EU-kontroll, slik bilen må inn på annet hvert år. Da kan jeg ofte kjøre videre uten å gjøre noe mer. Med kroppen var det ikke slik. Jeg måtte skifte både dekk og fjerne rust, men slik er det med ferie. I det en tror at en kan legge seg ned for å slappe av må en ut i hagen for å klippe gresset og fjerne ugress, og sørge for at kroppen er kjørbar noen år til. Både motor og skrog må ettersees. Det kan bli alvor hvis en ikke følger med.

En grå dag er også vakker

Det kan være langt å ro
Ferie er drømmen om ro. Isteden blir det mange roturer mellom holmer og skjær. Det er krevende når det blåser opp og bølgene slår mot land og skrog, men slik er livet som leves. Ferie er å ikke bare sitte bak en skjerm, men å være ute i frisk luft. Jeg nyter slitet det er å klippe gress som er blitt meteren høyt, og det å knele ned på terrassen for å skure og sette den inn med olje. Sommer i vest er lukten av maling og terpentin, nyklippet gress og måker som skriker etter mat.

Det er godt med ferie. Jeg kjenner det både på kropp og sjel. Batteriene lades. Slik er det når sommeren gir energi. For alle er det ikke slik. Mine tanker og bønner denne sommeren går til de som sliter og kjenner at bølgene blir vel store å mestre, og de som føler at det ikke er vind i seilene slik at framdriften har stoppet opp. Det er som om batteriene er i ferd med å gå tom for energi. Livet er ikke enkelt, enten det er storm eller flatt hav. Til dem tenner jeg noen lys i sommernatten. Gud velsigne deg der du er i ditt liv.

Det blir noen tanker når jeg ikler meg arbeidstøy og gjør det jeg må.

Årets første bad

Jeg lyger sjelden, men det er ikke alltid jeg sier hele sannheten. Når jeg sier at i pinsen hadde jeg årets første bad, er det et utsagn som ikke er langt fra sannheten selv om jeg har badet før i år. Det teller liksom ikke på samme måte om en har badet i varmere strøk. Der er jo havet varmere enn det er langs norskekysten selv når det er på det varmeste.

Det er mange som skryter på seg at de bader året rundt. Ofte legger de ut skrytebilder på en tid av året hvor det handler om å fyre i ovnen og ta på seg lue og skjerf. Selv kan jeg skryte av å ha badet både på Bjørnøya og Hopen midt i den svarteste vinternatta, men bildene overlot jeg til pressen å ta. På nettsidene til TV2 stod tittelen; «Naken prest på Bjørnøya!». Tross alt var det en polarbegivenhet av det sjeldne slaget som var viktig å dokumentere.

Det jeg kan si var at der var det varmere i sjøen enn det var på land. Selv tanken frøs til is og stoppet noen minutter før jeg fikk varmen i meg og en diplom som bevis. Jeg er den stolte medlem av Bjørnøya og Hopen nakenbadeforening. Det er et livslangt medlemskap som jeg ikke trenger å fornye for å opprettholde statusen.

Morgenbad
Det var første bad i Nordsjøen i 2025. Det var det jeg tok. Horisonten var rett utenfor, og gradestokken var den samme både på land og i sjø. Det vil si at det var kaldere begge steder enn det burde vært. Det er tross alt juni måned, og sola snur om et par uker. Da hadde det vært på sin plass med noen grader mer, men det sier vi hvert år. Tross alt er det ikke kuldegradene som er problemet. Vi får glede oss over hver gang gradestokken er lavere enn det vi vil. Da vil jorden overleve noen år til.

Noen badere piner seg selve med å gå sakte ut i sjøen. Det er som om hver centimeter av kroppen skal lide bit for bit. Selv liker jeg best å stupe med hodet først. Da får jeg bare et sjokk, og slipper at kroppen får gjennomgå kulden minutt for minutt. Jeg liker ikke å lide sakte. Tross alt er jeg ingen selvpiner, hverken på land eller sjø.

Det at jeg badet 7.juni, på selveste pinseaften, er ikke noe å skryte av, men jeg gjorde det ikke for å oppnå heltestatus. Det var av pur glede jeg tok på meg badebuksa og gikk ut på brygga. Fruen hadde fått i oppgave å være fotograf. Litt må jeg jo kunne skryte, selv om det ikke var noe å skryte av. Jeg angret der jeg stod og forsøkte å holde magen inne slik at det skulle se litt barskere ut, men jeg krøkte meg sammen og lot det stå til. I luften var det for sent å snu.

Etterpå
Selve badingen tok bare noen sekunder før jeg var oppe igjen og fant et stort badehåndkle som lå klart. Fruen har dessverre en lei tendens til å si at hun ikke fikk tatt bildet og at jeg måtte uti igjen. Som den enfoldige person jeg er lar jeg meg lure hver gang, og stuper uti en gang til.

Selv om andre gang ofte er enda kaldere enn første, gjør det godt etterpå. Det er derfor jeg bader. Minuttene etterpå er gull verdt. Der ligger premien. Etterpå nyter kroppen at det er forbi, og hver nervecelle jobber for å få orden på systemet igjen. Alle mann til pumpene, tenker cellekameratene og trør til. Selv tanken kommer tilbake etter noen minutter, og jeg innser at badesesongen er i gang. Det blir morgenbad i morgen også.

En lang reise

Du må like å reise, sier ofte folk til meg når de hører at jeg besøker mange land og steder. Jeg prøver å si at egentlig bryr jeg meg ikke om selve reisingen. Jeg har aldri tenkt at livets svar ligger i det å reise. Hvis folk hadde ant hvor mange timer jeg bruker på flyplasser, i køer, i drosjer og alene på hotellrom, ville folk tenkt at det må være noe annet som driver meg i det arbeidet jeg har.

Drivkraften er ikke reisingen, ei heller det å se nye steder. Jeg er ikke turist. Det handler om noe mer. En vellykket tur er når jeg treffer mennesker og får den gode prat. Hvis jeg i tillegg kan hilse fra Vår Herre og lyse velsignelsen over livet videre, er det himmel og jord som møtes i et hellig øyeblikk.

Det er hyggelig når jeg treffer mange på min vei, men jeg kan bruke flere dager på én innsatt i et fengsel. Jeg kan også bruke dager på de som er utsatt. Det handler ikke om å få flest treff i en statistikk, men om å spre håp og tro inn i menneskers liv. Og kjærlighet. Uten kjærlighet er huset tomt.

Et hus har en grunnmur av tro, vegger og tak som gir ly, og kjærlighet som fyller huset med liv.

Tea har lagt mat i to dager før jeg kom. I Georgisk tradisjon er det å få besøk av en gjest det samme som å få besøk av Gud. Da skal alle gode saker settes på bordet. Jeg kan bekrefte at det smakte guddommelig!

Tea Pirtskhelava og Edmund Førland på deres terrasse i Tbilisi.

Siste stoppested
Siste stopp på en lengre reise var Tbilisi i Georgia. Der la jeg inn et par ekstra dager for å trekke pusten etter å ha besøkt Russland, Beirut og Tel Aviv. Besøk hjem til gode venner i deres leilighet var å puste inn, og ikke bare ut. God georgisk mat og ord som fikk vinger, bar smak av det himmelske måltid hvor vann blir til den edleste vin. Det skjedde mange undre den kvelden. Det er slik når vennskap blir noe som går ut over tid. Første gang vi møtes, blir vi kjent. Andre gang, blir vi venner. Tredje gang er vi familie.

Også min gode venn, klimaforsker Kim Holmén kom til Tbilisi. Det var en gave til både tanke og sjel. Det gjorde godt å sitte på terrassen med et glass på kvelden og la tankene springe. Vi er klimaforskeren og presten som har en samtale som ikke tar slutt. Hemmeligheten er at vi hele tiden leter videre. Jeg har lært at det er mer mellom himmel og jord enn det vi vet. Spørsmålene er like viktige som svarene vi finner. Erfaring, liv og fremtid, - og ord vi skriver ned.

Sammen med Kim Holmén i en blomstereng i Georgia.

Større belastning å reise
Det har blitt tøffere å reise de siste årene. Vi lever i en urolig tid. Det er flere steder hvor voksne ikke holde fred. Av erfaring har jeg respekt for alt som kan skje. Jeg kjenner på det å dra inn i konfliktområder. Det gjør noe med meg. Heldigvis gjør det det. Jeg er ingen robot, men et menneske som reagerer med kropp og sinn. Slik sett deler jeg erfaringer med mange av de jeg besøker på min vei. Noen ganger bærer vi tyngre enn det vi klarer å bære selv.

Jeg kommer heldigvis også hjem med mange gode minner. Jeg vokser som person og prest når jeg møter mennesker på min vei. De gode samtaler og møter gir meg håp. Jeg vet om kreftene som river ned, men jeg tror på noe som er sterkere. Jeg tror på livet, og på Vår Herre som maler videre på det store lerretet. Og jeg tror på deg og meg. Sammen kan vi bygge det vakreste hus.  

Det er tross alt de gode møtene med mennesker som betyr mest.

Det gjør godt å komme hjem. Ekstra hyggelig er det at noen venter på at det skal skje. Det at noen bryr seg, betyr mer enn de vet. Jeg har ikke kjøpt suvenirer som gaver. Den tid er forbi at jeg gjør det. Jeg vil heller kjøpe noen blomster og si: Her er jeg. Det er godt å se deg igjen!

Normalna

Jeg spurte hvordan det stod til
Normalna, var svaret de gav
Livet rusler videre som om ingenting har skjedd
som om de ikke vet
Krigen er i et annet univers
Det skremte meg mer enn da jeg så tegn på at noe var galt

Det finnes lysår, - avstand vi ikke forstår hvor langt borte er
Dette er mørkeår, - liv som aldri kommer tilbake slik det var
En dag vil gjenferd banke på for å komme inn
det finnes ingen vinner når livet har tapt

Ved fronten slåss mann mot mann
droner på himmelen
missiler og pang pang
Et liv er ikke mye verdt

Normalna, sier de jeg spør
som om været er slik det alltid har vært
skiftende bris med storm i kastene
og kuldegrader på sommeren

Vi stopper opp og ser hverandre inn i øynene
Begge vet at det er mer, mye mer
det er bare ikke alt som blir sagt
Det er viktig å gå i takt for ikke å bli luket ut
som ugress i en blomstereng

Normalna sier alt om det som ikke er slik det burde vært
bølger på en strand, uten stans

Langt borte i en annen tid, på et annet sted
dør barn
fordi voksne ikke holder fred

Normalna, sier de
mens jeg ber
Gud tilgi oss, vi vet hva vi gjør

Hengelåser på broer er blitt et symbol på evig kjærlighet. Bildet er fra en bro i St Petersburg

En preken for livet

Vi lever i en urolig verden. Det er mørke skyer både fra øst og fra vest. Freden er ingen selvfølge, selv ikke hos oss. Det skaper angst og usikkerhet.

I perioden 2000 - 2004, jobbet jeg i Kosovo. Da var konflikten stor etter flere aktive kriger i nittiårene på Balkan. Min gode venn og tidligere kollega, Amminadab, minnet meg denne uka om hva jeg selv hadde sagt der i et intervju:

We have many difficulties, but it’s when it is dark, we can see the light!

Det er lett å miste troen på fremtiden. Det er lett å være pessimist. Men legg merke til lysene i mørket. Det er ikke svart. Det er mye lys i mørke! Det vet jeg fra da jeg var prest på Svalbard. Det var mye lys i mørketiden. Spesielt skapte det gode fellesskapet lys. Som stjernene og nordlyset speilte seg i isen, speilte vi mennesker Skaperen selv.

Såkorn av håp
Jeg er ambulerende sjømannsprest. Jeg besøker Athen og Hellas, men jeg besøker også andre land. Denne reisen begynte i Beograd. Så dro jeg videre til Tel Aviv, Jerusalem og Amman. Og videre til Beirut. Nå er jeg her i Athen for å feire 17.mai, før jeg over helgen drar til St Petersburg og Moskva. Siste stopp er i Tbilisi i Georgia.

Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor legger jeg ut på en slik krevende reise? Fordi mitt kall som prest er å spre håp i en verden med mye lidelse. Oppgaven er å spre håp i en verden med mye ondskap, og tenne lys i mørket. Det er ikke bare min oppgave. Det er en oppgave vi har felles. Det er vår oppgave!

Vi har fått kjærligheten som gave. Men også som oppgave! Vårt kall er å spre kjærligheten utover jord. Da sprer vi håp og tro på fremtiden.

Det er såkorn av håp vi sprer. Med riktig vann og stell kan det vokse de vakreste blomster opp av svart jord.

Det gode fellesskap er ingen selvfølge. Det vet vi mye om. Det gjelder i våre nære relasjoner, i forhold til våre naboer, og i forhold til de internasjonale relasjoner. Men det gode fellesskap er mulig! Fred er mulig. Fred mellom naboer er mulig!

Der finnes ikke et gudsforlatt sted på jord. Der finnes ikke et sted uten håp!

Vi tror på livet
På selveste 17.mai her i Athen, er vi sammen i det gode fellesskap. Vi er her for å takke for vårt kjære fedreland, takke for freden. Vi er sammen for å bygge det gode fellesskap i veien videre. I en mørk tid, ser vi lyset. Vi tenner lys for fred, rettferdighet og frihet!

I Johannes evangeliet kap 1 står noen ord: Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det!

De ordene siterte jeg i Kyiv da jeg var på besøk der i desember. De ordene skal jeg ta med meg også videre på min reise. Vi tror på noe som er sterkere enn dødens krefter. Vi tror på livet, og vi tror på livets skaper!

Bildet er fra Redeemer Church i Gamlebyen i Jerusalem.

På jakt etter håp

Jeg har dratt til Jerusalem for å lete etter håp. Det er lettere å legge merke til motløsheten, hatet, kulden, konflikten, døden, enn det jeg leter etter. Selv på lyse dagen, er det lett å se mørket. Det er som om forhenget som revnet i tempelet ligger som et vegg til veggteppe over byen og området. Selv vi, som bor i tryggere områder av verden, har lett for å se de mørke skyene som har lagt seg over store deler av kloden. Nyhetene er fulle av alvor, og sannheten er ofte verre enn det vi ser. Det skaper uro hos mange.

Finnes det håp, eller graver menneskene sin egen grav?

Jeg tok inn på Svensk Teologisk Institutt, STI, i Jerusalem. I det jeg kom inn porten, kjente jeg det. Det var som en oase i ørkenen. Skuldrene senket seg et par millimeter. Det ble noen smil og takk for sist, og en smak av å komme hjem. Jeg fikk en enkel liten klostercelle som mitt kryp inn. Stillheten var ikke tom, men full av liv.

Da angrepet fra Hamas traff Israel 7.oktober 2023, var jeg i Gamlebyen i Jerusalem. Det var forferdelig å våkne opp til den nyheten. Da ante vi ikke hvor lenge mørke krefter skulle legge seg over regionen. De dagene var det godt å samles rundt bordet på STI. Det var en godhet i det å være sammen rundt et måltid. Dele brød og vin. Det gode fellesskap selv når dødskreftene rådet vilt. Det betydde, og betyr mye. Vi kan alle være med å skape slike oaser hvor vi som det gode fellesskap kan gi ly.

Interreligiøs bønn for fred rett utenfor muren til Gamlebyen i Jerusalem

Jerusalem

Fuglene har ikke sluttet å synge
Jeg sov til klokka fire på morgenen. Da sa det stopp. Hodet ville ikke hvile mer. Mange tanker og bekymringer gjorde at det var bare å stå opp. Slik er det noen ganger når begeret er fullt. Utenfor celledøren hørte jeg den vakreste sang som om englene svevde over markene. Det var fuglene som hadde stått opp til en ny dag. De holdt en gratiskonsert jeg er glad for at jeg ikke gikk glipp av.

«Se på fuglene på himmelen» sa Jesus samtidig som han pekte på verdien av mennesket som mye mer.

I kveldingen gikk jeg gjennom gatene på vei til St.Peter in Gallicantu, også kalt «Hanegalkirken». Den ligger rett utenfor Gamlebyen. Flere kom til. Vi ble rundt femti mennesker, kvinner og menn fra ulike kirker og religioner. Vi var kommet for å be sammen. Kristne, jøder og muslimer, vel vitende om at det er forskjeller mellom oss, i bønn om fred. På selveste 80 års dagen for fred i Europa, 8.mai 2025, var vi sammen om bønn om fred for en region som har vært preget av konflikt og splittelse i samme periode som det i Europa har vært fred.

Redeemer Church i Jerusalem. Luthersk kirke i Gamlebyen. Der har jeg hatt flere gudstjenester sammen med svenske og danske prester. Ved dette besøket var vi i Birgitta kapellet på STI. Vi var færre, og jeg var alene prest.

Et rykte sier at fred er mulig!
Bønn er ikke bare ord, det er handling. Det var som om det oppstod et rykte som spres videre ut. Det er et rykte om at fred er mulig.

Sammen kan vi være med å endre jorden vi lever på. Det gode fellesskap er mulig. Det er faktisk sant. Fred mellom naboer er mulig! Si det til den neste du møter på din vei. Vår oppgave er å være ryktespredere på jord.

Lørdag ettermiddag var vi noen som samlet seg til en skandinavisk gudstjeneste i det svenske Birgitta kapellet. Der tente vi noen lys og jeg bad Frans av Assisis bønn: Herre, gjør meg til redskap for din fred! La meg bringe kjærlighet der hatet råder.

Birgitta kapellet på STI. Vi var ikke mange, men vi ba for alle. Og velsignelsen lyste jeg over hele Jerusalem og områdene.

Fant jeg håp?
Nettopp i dette området blir jeg ofte ekstra sliten, i møte med det håpløse. Det gjør noe med meg. Likevel kjente jeg på håpet. Tross alt. Det var ikke noe jeg fant i prangende store vaiende flagg og paroler i demonstrasjoner, ei heller i politiske uttalelser. Det var noe jeg fant i menneskene jeg møtte. Noe de klamret seg til som en livbøye som var kastet ut. Mennesker som sa til meg; We pray. We hope!

Bildet er fra Gravkirken, også kalt Oppstandelseskirken. Lys som tennes gir håp. Vi ber for livet!

Kontraster i Tel Aviv

Jeg er på en lengre reise, både i kilometer og i tid. Det er i seg selv krevende å forflytte seg fra sted til sted, men i vår tid har det gått fra liten bris til vindkast i orkansstyrke. Det er enkelt å dra på tur i fint solskinn med god sikt, men været på fjellet kan raskt snu. Det kan det også i de områder jeg beveger meg i. Derfor melder jeg fra hvor jeg drar, og når jeg har kommet velberget ut.

Dagen før jeg satte kurs mot Tel Aviv, ble flyplassen angrepet av raketter. Dermed var det mange flyselskaper som kansellerte sine flygninger. Selv dro jeg med et rumensk selskap fra Beograd til Bucharest, og videre til Tel Aviv. De er ikke de første som setter flyene på bakken.

Vel framme tenkte jeg at det ville være liten kø i passkontrollen. Likevel kjente jeg på en uro som slo til. To timer stående i kø på natten, er en utfordring. Da er det viktig å ikke bli irritert. Det vil i så tilfelle bli registrert. Da det var min tur i luken, så vakten på meg med et granskende blikk. Det var ikke vennskapelig og pent. Etter flere spørsmål og stadig titt på datamaskinen om hva som stod om meg, hentet han en ekstra vakt som kunne studere den mistenkelige presten som hadde ankommet. Det er mange historier av de som blir holdt tilbake, for så å bli returnert. Meg slapp de inn etter at minuttene hadde sneglet seg som sandkorn i sakte film. Da ble det en parentes at drosjesjåføren lurte meg og lot taxameteret gå raskere enn lovlig var.

To alternative “bomberom” hvis alarmen går

Jeg var glad for å komme frem til hotellet. Det var imidlertid stengt, og jeg ble henvist over gaten til et nytt. Etter at jeg hadde sjekket inn på rommet, banket det på døren. Det var resepsjonisten som unnskyldte seg med å si at han måtte vise meg naborommet som ble brukt som bomberom. De hadde satt madrasser foran vinduene vel vitende om at smeller det, er glass farlig i fri flyt. Heldigvis viste han meg også trappeoppgangen som var uten vinduer. Jeg velger nok den hvis alarmen går. Det var mange minner som kom opp i hodet den natten. Det ble ikke mye søvn, men er jeg våken kan jeg hvert fall be en bønn.

Dagen etter satt på en kafe på stranden. Det var deilig med noe kaldt i glasset, og sol på den hvite kroppen. Da jeg satt der fløy flere militærhelikoptre forbi. Jeg er vant til lyden av helikopter fra Svalbard. Der var de ute for å redde liv, mens i Tel Aviv flyr de langs kysten for å drepe. Det er forskjell på det. Gaza ligger 7 mil sør for der jeg satt og nøt min pils. Den hadde en bismak jeg ikke ble kvitt.

Mens husene smadres sementeres hatet!

Jeg klarte ikke å ta meg et bad som om ingenting har hendt. Det er for mye blod som har rent i havet der hvor jeg skulle kjøle meg ned. Mer blod skal renne de neste dager og uker, forteller den politiske værmelding. Det er tid for jakt på mennesker for den som skyter med skarpt, og sulten råder når maten stopper på grensen. Målet er å drepe flest mulig, og jage naboene vekk. 2 millioner mennesker skal tvangsflyttes. Det er Israels plan. Det er en skam for verden, og for dem selv. Det vil gjøre Israel til en kriminell for all fremtid. De ødelegger for naboen, men også for sitt eget folk.

Mens husene smadres sementeres hatet. Heldigvis er reglene for Israel som når det blåser opp til storm på fjellet; Det er ingen skam å snu.

Opp av svart jord

Påsken er for mange en mulighet til å få en pust i bakken, slik også for meg. Det har gjort godt med en pause. For noen er det fjellet som lokker. Det har vært mye fokus på snøforhold og vær i høyden. Jeg fikk et skrytebilde tilsendt fra en kamerat hvor han skrev at det var siste skitur i år. Jeg svarte med et bilde av blomstene i min hage på Utsira, og skrev av jeg ikke hadde hatt min første skitur i år..

Jeg er ikke født med ski på beina. Det var palmesus og varmegrader da jeg ankom verden med et skrik. Min bror kom på besøk noen timer etterpå. Han var ikke særlig imponert over den lille krabaten som fikk alt for mye oppmerksomhet. I stedet for å bry seg om skrikerungen, gikk han rett bort til skuffen hvor han ante at det lå sjokolade og ventet på han.

Jeg har en hage. Den er ingen strøken hage på Oslos vestkant, men mye vakrere. Den ligger på øya langt vest i havet. Noen blir sjøsjuke bare av tanken på å komme på besøk, mens andre finner veien ut til det frodige liv som leves mellom fjellknausene. I påsken var det ekstra mange folk på øya. Mange av de som gikk forbi på den smale veien, stoppet opp og tok bilde av blomsterhavet i min hage. Uten at jeg gjør noe for det, vokser det opp mengder av påske- og pinse liljer. Det er et under som skjer hver vår. Det er som om hagen vil fortelle meg at undrenes tid ikke er forbi. Påsken er livets høytid. Vi feirer livet som spirer og gror.

Opp av svart jord vokser livet frem

I år planta jeg noen ekstra blomster i et bed. Det er ikke lett å holde ugresset borte når jeg reiser store deler av året, men det er likevel artig å sette ut stauder og grave ned noen frø. Jeg skal innrømme at det ikke var min ide, men min bedre halvdel som satte meg i sving. Vi måtte ta på ekstra jord, og vanne det vi plantet slik at det får mulighet til å gro. De neste ukene må de klare seg sjølve. Da vil nordavinden og regnbyger ta seg av oppgaven som gartner.

Påskens under er selve livet som gror. Det er også den kristne tro. Vi tror på livet, og livets Skaper. Vi vet om dødskreftene. Vi kjenner til krefter som vil rive ned. Det vet vi fra eget liv, og i våre større fellesskap. Mye vil ha mer. Det er destruktive krefter i øst, og også i vest. Vi vet om dem, men vi tror på noe sterkere. Vi tror på livet! Med en slik tro er vi med på å spre håp som kan vokse opp midt mellom tistler og ugress.

Julen varer til påske, sies det i et av våre ordtak. Vi kan se utover horisonten og si at påsken varer lenger. Vest i havet blir jeg aldri lei av å se utover havet. Da skimter jeg landet bortenfor. Påsken peker fremover. Den varer evig.

Kristus er oppstanden! Det er budskapet. Det gir håp både inn i det livet vi nå lever, og i det vi aner som en mulighet etterpå.

Jeg ønsker deg Guds velsignelse i lyse og mørke dager som kommer.

Bildet av en kunstinstallasjon i gamlefyret på Utsira

Palmer og en kabriolet

På kjøretøyet skal storfolk kjennes, er det et ordtak som sies. Mange steder er bilparken preget av store fine biler. Selv har jeg en som var på verksted denne uka. Den var inne på EU-kontroll, og fikk selvsagt noen mangler som måtte rettes på. Egentlig er det kona sin bil, men hennes er blitt vårt og mitt er mitt.. Sagt på riktig måte deler vi både gleder og regninger.

Nå tenker dere vel at presten skal peke på alle som har finere bil enn han. Eller kanskje han skal fordømme de som har Tesla og amerikansk import. Det er alltid lettere å peke på andre, enn seg selv. Min oppgave er dog ikke å peke, men å preke. Det er forskjell på det, selv om det ikke alltid virker slik.

Noen ganger blir prekestolen en pekestol.

Pekefingerens fordømmelse er farlig. Den har mange fått mer enn nok av. Det er få ting som kan provosere så mye som å bli pekt på. Selv kjenner jeg adrenalinet vokse når noen peker mot meg med sine absolutter. Da kan det fort bli konfrontasjon isteden for kommunikasjon.

Samtidig må vi tåle refleksjoner og tanker. Det er alltid dilemmaer som er viktig å løfte fram. Vi sitter sammen i glasshus, både presten og folket. Vi er rike, mens mange ikke har det de trenger til frokost. Det er virkeligheten hvis vi ser lengre enn utenfor vår egen tomt.

Esel eller en Triumph

For noen år siden solgte jeg min kjære bil som hadde fulgt meg i 14 år. Det var en gammel engelsk toseter, en rullende antikvitet som gav mye glede. En dag jeg satt med åpent tak og nøt solen i sentrum av Stavanger, kom en godt voksen mann bort til meg. Han så lenge på bilen før han sa: Du må ver ein lykkelege mann!

Jesus red inn i Jerusalem på et lite esel. Det er en liten detalj i påsken som vi nå går inn i. Han kom ikke i en kabriolet med flere hester under panseret. Jesus satt ikke på sin høye hest og så ned. Han ville møte øynene og hjertene til de han møtte på sin vei. Det at Jesus bruker et esel viser oss noe viktig. Vi finner Vår Herre i det lave, blant folket, blant oss. Det er et godt utgangspunkt for den gode dialog.

Selv et lite esel er utvalgt. Hvor mye mer er da et menneske verdt.

Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med, lyder det i en av våre salmer. I samme salme synger vi; ikke en sjel mot døden, uten hans kjærlighet! Da er vi rett inn i påskens budskap og drama. Vi aner at påskens historie handler om våre liv.

Vi er ved innkjøringen til påsken, selve palmehelgen. Det skal bli godt å kjøre inn til siden og puste ut og puste inn. Det har vært en periode som krever at det blir noe roligere i huset. Jeg gleder meg til å nyte den gode vin, og blomster som kommer opp av jorden. Sammen med folkemengden skal jeg vinke til himmelen og synge: Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn.

Voksnes lek

Det er mye som skjer i verden. Noen kaster steiner på stille vann. Det lager ringer som sprer seg som syndefloder mot land. Vi vet hva jordskjelv kan gjøre på havet. Det medfører tsunamier som sprer seg i alle retninger. Det utgjør fare både for folk på havet og for folk langs kysten. Slik er steiner og ord som kastes med på å skape ringvirkninger som sprer seg utover kloden vi bor på.

Som barn kastet jeg småstein på vannet. Det var artig å se på bølgene som spredte seg som ringer utover. Det som var ekstra kjekt, var å finne flate steiner jeg kunne sende ut over slik at de danset på overflaten. Sammen med venner, ble det fort en konkurranse om hvem som fikk steinene til å gjøre flest hopp bortover overflaten. Selv etter at jeg gikk ut av barnestadiet, har jeg hatt glede av leken. Forskjellen er ikke stor fra det barnlige til voksen lek, men faren er når voksne leker med selve livet som innsats.

Det glir ofte krigsskip forbi mitt stuevindu. Det forteller et alvor om tiden vi lever i.

Tegne nye kart

Jeg blir redd når noen av verdens ledere sitter sammen i et badekar og leker med globusen som en ball de kaster til hverandre. De plasker og leker i overflaten med ballen, og tegner kryss på det de vil ha. Mexico-gulfen blir til America-gulfen. Panama kanalen blir De forente stater-kanalen. Gaza skal bli Trump Beach, Grønland blir Andeby og Canada er en gretten nabo som de vil bli kvitt. På andre siden av badekaret utvides grenser og territorium. Ukraina og Georgia er som babyer en kaster ut med badevannet. Den store bjørn vil ha mer. Svalbard vil en ha inn som en del av Russkij mir – Den russiske verden. Finnmark forsvinner inn i den ortodokse kirkes landområder – Novgorod. Lengre øst ligger Taiwan utsatt til.

Mye vil ha mer. Det er ledernes enkle filosofi. Imperalisme er egoisme satt i politisk system.

Grådighet er en kultur, og noe vi alle kan bli bitt av.

Lederne som kaster globusen til hverandre, har flere nyttige personer som marionetter både innen business, diplomatiet, embetsverket og i de religiøse kretser. «Nyttige idioter» er det fristende å si, men «nikkedukker» er et mer saklig begrep. De som står opp og kritiserer sine ledere, blir fort historie. Ledere i autokratier fremstår ofte slik.

Når Trump snakker om Grønland slik han gjør, blir jeg skremt. Det er samme imperialistiske holdning vi ser i øst. Det er ikke bare en lek med en ball. Det er blodig alvor som kan spre seg som steiner som hopper bortover overflaten. Det ene ord, følger det andre. Det kan bli store bølger av slikt. Voksnes lek er en fare for verdens fred. Ofte er det sure gamle menn som leker i samme sandkasse..

Bilde tatt på Majdanplassen i Kyiv.

Et land er bare en prikk på et kart som kan viskes ut

Jeg har vært steder hvor naboer står klar til å ta over teigen hvor de bor, bulldosere står klar og soldater har ladd sine våpen med skarpt. Du skal ikke begjære din nestes eiendom, står det som niende av ti bud. Det står i Skriften de selv bruker for å skaffe stemmer og øke sin makt. Bruken av Bibel og ord er ikke mer verdt enn at de tråkker på mennesker og liv.

Jeg vil fred. Det tror jeg de fleste mennesker vil. Det som dog gjør meg virkelig skremt er alle som holder kjeft, og de millioner av mennesker som bruker sin stemme til å støtte krefter som river ned. Slik sett er det ikke bare lederne som leker i badekaret. Det er mengder av mennesker som står bak og støtter opp. Der kan du og jeg være med på å gjøre en forskjell.

Tro i en urolig tid

Tro i en urolig tid

hva tror du på
det er på tide å gi et svar
det blåser opp til storm
skyer ligger lavt

jeg tror ikke på nasjonalisme
pekefingre mot de som er annerledes enn oss selv
jeg tror ikke på egoisme satt i politisk system
mye vil ha mer
løgn og personlig begjær
jeg tror ikke på krefter som river ned

jeg tror på det gode fellesskap
hvor ulike blomster kan vokse fritt
barn kan leke i fred
naboer slår av en prat
og vi synger med de stemmer vi har

hvert enkelt menneske er alltid verdt mer
det tror jeg på
livet som Gud har skapt

vi sier ikke jeg
vi sier vi
i motvind står vi støtt
side om side hånd i hånd
vi gir aldri opp
vær ikke redd det er ikke svart
sammen tenner vi lys i natt

Tid for handling

Det var fristende bilder jeg fikk inn på mobilen på fastlavens søndag. Det er godt med boller og krem. Fastlaven er en gave både for smak og for øyne. Siden jeg er i sør, måtte jeg nøye meg med bilder som ble sendt meg for å smøre inn hva jeg gikk glipp av.

Det ble boller også på meg på fastelavnssøndag, men ikke med krem. Jeg tok en båt ut fra Dar es Salaam til en liten øy. Siden det var lavvann, måtte jeg hoppe ut i sjøen og vasse inn til palmeøya. Det så forlokkende ut å legge seg under en solparasoll, og bade i det rene vannet. Problemet var at jeg tråkket på en kråkebolle. Det gjorde vondt. Det gjorde enda vondere da jeg tråkket på enda en med samme fot. Det var heldigvis ikke så gale at det ikke kunne vært verre, siden jeg ikke tråkket på flere, men det var gale nok til at jeg måtte inn på et sykehus for å ta ut piggene som hadde satt seg fast. Dramatisk var det dog ikke, bare litt ubehag.

Det er rart hvordan mikroperspektivet kan ta hovedfokus. Det er som når en struts tar hodet ned i sanden for å gjemme seg. Min opplevelse med kråkebollene, var en bagatell. Faren for at det kan utvikle seg til noe for meg større hvis ikke alle piggene er ute og det går infeksjon i sårene kan gjøre det mer alvorlig, men det håper jeg ikke skjer. Det er også viktig å si at de små ting som angår våre personlige liv, kan være viktige nok å ta på alvor.

Det er ingen problemer som er for små til ikke å ta på alvor, og det er ingen problemer som er for store til at det ikke hjelper å bry seg.

Det handler om å bry seg

Det gjør inntrykk å lese nyheter for tiden. Når vi tenker at det ikke kan bli verre, blir det bare enda verre. Rart hva noen få eldre menn kan forårsake av ugagn, men bak seg har de millioner som har stemt akkurat på dem og den politikk de bedriver. Det gjør meg skremt.

Det er så gale at det lett kan bli verre

Heldigvis skal vi inn i fastetiden som er en førti dagers vandring mot påske. Da har vi en jobb å gjøre. Den tiden vi lever i, krever handling. Det er ikke noe vi kan gjøre, tenker noen, men fastetiden er en tid for bønn og bevissthet. Bønn er ikke bare tomme ord, men handling. Slik trenger vi å be for fred og det gode fellesskap både lokalt og globalt. Samtidig trenger vi en bevissthet rundt hva vi tror på, og hva vi ikke tror på. Kampen om verdier har vart en stund. Nå er det mer enn en kamp. Det er en verdikrig. Da kan vi ikke bare stå å se på og si at vi er nøytrale, eller at vi ikke vet.

Elie Wiesel sa det slik i sin tale da han mottok Nobel Fredspris i 1986:
Vi må alltid velge side. Nøytralitet hjelper undertrykkeren, aldri offeret. Taushet oppmuntrer mishandleren, aldri den som blir mishandlet.

Politikk på sitt beste, er nettopp å bry seg! Det må vi aldri slutte med. Vi har ikke råd til at viktige stemmer knebles. Vi kan ikke tie når noen tråkker på det Gud har skapt. Når noen tråkker på selve livet, har vi et ansvar i å si fra både som enkeltpersoner, som kirke og som samfunn.

Vi lever i en tid hvor det handler om å være bevisst hvilke verdier som bygger det gode fellesskap, og hvilke som river ned.

Vi kan riste på hodet av mye av det som skjer, men det hjelper lite å klage. Et kor av folk som syter og klager vil ikke endre historien. Det vi trenger er et globalt engasjement for varig rettferdig fred. Der kan vi alle bidra!

Tilbake i nord

Det å besøke Svalbard rører med hele følelsesregisteret. Egentlig trodde jeg at jeg ikke hadde behov for å dra til øye i nord. Jeg hadde jo vært der før, og det er noe rart å være på besøk der jeg før var hjemme. Det er ingen enkel øvelse å være turist i egen by. Plutselig skulle jeg for første gang bo på hotell i Longyearbyen. Det var som om noe var galt som ikke var riktig, eller omvendt. Likevel satte jeg kurs mot nord. Min fru hadde aldri vært der før, og hun ville se hvor jeg hadde bodd i tolv år.

På mellomlanding i Tromsø, begynte det. Det ble noen smil og takk for sist. Det gjorde godt å hilse på. Det var som om i går var i dag. Tid er sandkorn i et timeglass som renner uten stans. Likevel er det noe som forblir. Minner og historie vi har sammen er en arv som kommer opp i dagen i det vi treffes igjen. Det forsvinner ikke, men blir værende som blomster i en frodig hage.

Tid er sandkorn som renner i et timeglass uten stans

Det var vakkert å se utover Tempelfjorden fra Elveneset, med fjellene og brefronten i bakgrunnen. Samtidig var det en tankevekker å legge merke til det som ikke var der. Isen på fjorden var borte. Det som før var en selvfølge i februar, var tint bort. Det er ingen god utvikling. Det er ikke kulden som er problemet, det er varmen. Endringene skjer fort.

Det var fantastisk å sale opp hesten, snøskuteren, og sette kurs sammen med gode venner. Lyset, snøen og fjellene som jeg kjenner så godt. Det var yr glede som boblet til overflaten. Inne i hjelmen stemte jeg opp «Herre Gud ditt dyre navn og ære». Andre verset er en trøst i en verden hvor mange krefter strides om makt og landområder; «Gud er Gud, om alle land lå øde». Selvsagt måtte jeg også be Fadervår mens jeg kjørte innover i den hvitkledde fjellheimen. «Frels oss fra det onde» er en aktuell bønn både i nord og i sør.

Hjemme igjen

Det ble noen klemmer og gjensynsglede i tilfeldige møter på Huset, i Svalbardbutikken og de andre møtestedene i Longyearbyen. Plutselig kjente jeg på at jeg ikke bare var på besøk. Jeg var hjemme. Longyearbyen er tross alt det stedet hvor jeg har bodd lengst sammenhengende i mitt liv.

Det handler om mer enn vakre fjell og lys som kommer tilbake etter mørketiden. Det er møter med mennesker som er den virkelige skatten. Summen av vennskap og kjennskap har en tendens til å skape en følelse av å være en del av samme familie. Vi har noen felles bånd. Etternavnet vi får er «Svalbardianer». Da er vi i slekt, og kan slå av en prat samme hvor i verden vi møtes.

Det er møter med mennesker som er den virkelige skatten

Sammen i glede og i sorg
Jeg kan si mye om det sårbare livet vi mennesker lever. Det fikk jeg erfare som prest på Svalbard hvor avstanden mellom glede og sorg kunne være liten. Fellesskapet stod sterkt de ganger det blåste opp til storm. Det er i mørket vi virkelig kan se verdien av lys.

Det er i mørket vi virkelig kan se verdien av lys

Mye vil ha mer
Nå er det de storpolitiske bølger som skaper en usikker situasjon mange steder på jord. Freden tok vi før som en selvfølge. Vi var venner med naboen. Den store trusselen var et klima i endring og temperaturen som steg i hav og i luft.

Klima er i endring også i forhold til både øst og vest. Da er det mye som står på spill. Det er farlig når et par maktfigurer, med stor tro på seg selv, skal leke sammen med en globus og tegne nye kart. Vi kan bli skremt av mindre. Den imperialistiske ideologi er farlig enten den kommer fra Moskva eller fra Washington. Mye vil ha mer.

Likevel nekter jeg å gi opp. Jeg har både tro og håp på fremtiden. Jeg tror på noe som er sterkere enn dødskreftene som forsøker å rive ned. Jeg tror på det gode fellesskap. Jeg tror på livet!

Svalbard er en viktig del av Norge. Det er også en viktig arv å gi videre. Da må den forvaltes og vernes om som en skatt for jorden og dens innbyggere. La oss håpe og be om at det vil fortsette også i fremtiden.

Det gjorde godt for sjel og kropp å komme hjem. Jeg har ikke mistet det jeg forlot. Det vil jeg aldri gjøre. Det er en viktig del av mitt liv.

Som en hilsen til alle i nord, løfter jeg handa og tegner korsets tegn som en hilsen fra Faderen sjølve. Det har jeg gjort mange ganger både i kirka, og på ulike steder på øygruppen.

Herren løfte sitt åsyn på deg, og gi deg fred!

På vedhogst

Det er mye jeg ikke kan. Faktisk er det mer jeg ikke kan, enn det jeg kan. Det kan høres ut som en begrensing, men det kan også være en mulighet. Mange ting kan jeg ikke fordi jeg aldri har prøvd.

Hvis jeg bare skulle gjøre det jeg mestret, ville jeg ikke ha noe å strekke meg etter. Der ligger mange utfordringer og venter. I det årene har gått og jeg har blitt eldre enn halvveis til hundre, har jeg bygd meg opp en filosofi på at jeg liker å gjøre det jeg ikke kan. Dermed har jeg mye jeg kan gjøre også i årene som kommer, uten at jeg har som mål å gjøre alt.

Bruk av motorsag for første gang
Det siste jeg har gjort som jeg aldri har gjort før, er å bruke motorsag. Det er et beryktet noe skremmende redskap som har blitt brukt både i skrekkfilmer og til hogging av skog. Det var heldigvis den siste kategorien jeg ble invitert inn i. Skrekkfilmer ser jeg av prinsipp ikke. Det er nok i det virkelige liv som jeg kan frykte til at jeg vil lage kunstige mareritt.

Jeg skal innrømme det. I det jeg tok tak i motorsagen, steg min egen følelse av å være mann med flere prosentpoeng. Det er absolutt noe mandig med dette verktøyet. Unnskyld hvis du som kvinne ikke er enig, men jeg hører mest om menn som leker seg med motorsag. Selv er jeg en enkel liten gutt som aldri likte sløyd på barneskolen. Likevel er det gutten i meg som blir til mann når jeg står der med motorsagen og er klar til å gyve løs på mitt første tre. Som førstereisgutt med en motorsag i hendene, gikk jeg til verket med både lyst og beven.

Det er alltid en styrke å være vi.

Heldigvis var jeg ikke alene da jeg stod med motorsagen i hendene. Det er alltid en styrke å være vi. Min svigerfar er en erfaren bonde som har jobbet flere timer enn jeg noen gang kommer til å ha gjort. Fra tidlig morgen, og enda tidligere, til sen kveld, har han jobbet både seks og syv dager i uka. Søndagen fikk motorsagen og andre støyende redskaper hvile. Godt er det at støyforurensing fikk en hviledag slik vi mennesker også har behov for å lade batteriene.

Det var kjekt å jobbe sammen. Da kunne vi både være stille i stor konsentrasjon om det vi gjorde, og stoppe for å slå av en prat. Det var nesten som jeg savnet det å ta en røykepause, uten at jeg savnet røyken. Likevel tok vi noen pustepauser, og fant veien til kjøkkenet når det var behov for det. Arbeidsfolk trenger påfyll av energi. I tillegg trengte møre muskler noen minutters hvile før neste tre.

Svetten rant. Både kropp og hode var i full fyr.

Det fine med vedhogst er at det gir varme helt til det kun er aske igjen.

Vi renset opp og tok vekk det som hadde blitt trær som stod for tett. Tilbake står noen fine bjørketrær som nå får mer sol. Nå kan våren komme med lys og varme til både skog og folk.

Med de riktige redskaper og det gode felleskapet vi hadde, gav det mersmak å jobbe sammen. Det blir ikke siste gang.

Sammen med Andreas Kindingstad fikk vi gjort jobben i solen, men det er mer igjen. Det blir flere økter utover våren.