Jeg er på en lengre reise, både i kilometer og i tid. Det er i seg selv krevende å forflytte seg fra sted til sted, men i vår tid har det gått fra liten bris til vindkast i orkansstyrke. Det er enkelt å dra på tur i fint solskinn med god sikt, men været på fjellet kan raskt snu. Det kan det også i de områder jeg beveger meg i. Derfor melder jeg fra hvor jeg drar, og når jeg har kommet velberget ut.
Dagen før jeg satte kurs mot Tel Aviv, ble flyplassen angrepet av raketter. Dermed var det mange flyselskaper som kansellerte sine flygninger. Selv dro jeg med et rumensk selskap fra Beograd til Bucharest, og videre til Tel Aviv. De er ikke de første som setter flyene på bakken.
Vel framme tenkte jeg at det ville være liten kø i passkontrollen. Likevel kjente jeg på en uro som slo til. To timer stående i kø på natten, er en utfordring. Da er det viktig å ikke bli irritert. Det vil i så tilfelle bli registrert. Da det var min tur i luken, så vakten på meg med et granskende blikk. Det var ikke vennskapelig og pent. Etter flere spørsmål og stadig titt på datamaskinen om hva som stod om meg, hentet han en ekstra vakt som kunne studere den mistenkelige presten som hadde ankommet. Det er mange historier av de som blir holdt tilbake, for så å bli returnert. Meg slapp de inn etter at minuttene hadde sneglet seg som sandkorn i sakte film. Da ble det en parentes at drosjesjåføren lurte meg og lot taxameteret gå raskere enn lovlig var.
To alternative “bomberom” hvis alarmen går
Jeg var glad for å komme frem til hotellet. Det var imidlertid stengt, og jeg ble henvist over gaten til et nytt. Etter at jeg hadde sjekket inn på rommet, banket det på døren. Det var resepsjonisten som unnskyldte seg med å si at han måtte vise meg naborommet som ble brukt som bomberom. De hadde satt madrasser foran vinduene vel vitende om at smeller det, er glass farlig i fri flyt. Heldigvis viste han meg også trappeoppgangen som var uten vinduer. Jeg velger nok den hvis alarmen går. Det var mange minner som kom opp i hodet den natten. Det ble ikke mye søvn, men er jeg våken kan jeg hvert fall be en bønn.
Dagen etter satt på en kafe på stranden. Det var deilig med noe kaldt i glasset, og sol på den hvite kroppen. Da jeg satt der fløy flere militærhelikoptre forbi. Jeg er vant til lyden av helikopter fra Svalbard. Der var de ute for å redde liv, mens i Tel Aviv flyr de langs kysten for å drepe. Det er forskjell på det. Gaza ligger 7 mil sør for der jeg satt og nøt min pils. Den hadde en bismak jeg ikke ble kvitt.
Mens husene smadres sementeres hatet!
Jeg klarte ikke å ta meg et bad som om ingenting har hendt. Det er for mye blod som har rent i havet der hvor jeg skulle kjøle meg ned. Mer blod skal renne de neste dager og uker, forteller den politiske værmelding. Det er tid for jakt på mennesker for den som skyter med skarpt, og sulten råder når maten stopper på grensen. Målet er å drepe flest mulig, og jage naboene vekk. 2 millioner mennesker skal tvangsflyttes. Det er Israels plan. Det er en skam for verden, og for dem selv. Det vil gjøre Israel til en kriminell for all fremtid. De ødelegger for naboen, men også for sitt eget folk.
Mens husene smadres sementeres hatet. Heldigvis er reglene for Israel som når det blåser opp til storm på fjellet; Det er ingen skam å snu.
