Heldigvis var ikke sommeren over. Det var bare slik det alltid har vært når finværet kommer samtidig med at skolene starter opp igjen. Det har blitt noen år siden jeg gikk ut av barneskolen. Derfor kunne jeg benytte finværet til å jobbe med stein. Det var steinhardt, men gjorde godt for både kropp og sjel.
Langt inne i en møkkakjeller stod noen tusen takstein. Dette var skiferstein formet som dråper. Antagelig var de engang fraktet fra Alta i nord, eller fra Oppdal, Voss eller Valdres. Det var den gang norske skiferbrudd formet steinene etter standardmål. Dråpeformen var både av estetiske og praktiske grunner. Selv om år har gått er de fremdeles vakre å se på, og regnet kan pøse ned uten at det blir lekkasje.
Jeg har gleden av å ha skifer på hustaket på Utsira, og ved et nybygg i Stavanger skal vi også legge dråper av stein. Gammelt tak på nytt bygg forteller at jeg med hvitt skjegg likevel er ung.
Heldigvis var møkka fjernet for mange år siden der hvor dråpene lå, og rommet ble brukt til lager. Der hadde de stått siden forrige årtusen. Det var bare å dra i gang jobben med å bære steinen ut i solen og vaske dem på hver side for å få vekk grønske og støv etter år hvor skatten hadde ligget gjemt.
Dråpeskiferen hadde tidligere ligget på taket på løa, men var nå klar for et nytt oppdrag. Siden de allerede er nesten hundre år gamle, vil de ikke vare hundre til. Fagmenn vi har snakket med spår at de bare vil vare i femti år. Det rekker akkurat til mitt liv ebber ut. Andre sier de vil vare evig, men jeg tenker ikke å ta dem med på siste reis. Det ville bli tungt å bære for de som skal gjøre det.
Hvorfor gå på treningsrom når vi kan løfte stein?
Jeg gikk lenger enn jeg pleier å gjøre selv om jeg bare gikk frem og tilbake fra møkkakjelleren til bordet hvor vi skulle skure hver en sten. Timene gikk i sakte film mens svetten rant. Selve vitamininnsprøytingen var å gjøre det sammen med mine svigerforeldre, min fru og min bror. Det ble mange gode samtaler da vi vasket og sorterte stein. «Dråper av stein» er en poetisk tittel som handler om hjerter som slår og vennskap som vokser frem.
Det å gjøre noe sammen er gull verdt.
På varme dager var det viktig å ha påfyll av drikke. Med hjemmelagd bringebærsaft og kaldt vann, gav det nye krefter. I tillegg serverte svigermor mat både dagtid og kveld. Arbeid, pauser og prat ble en god forsmak på naboskapet som kommer i neste fase. Først må vi få tak i flere skifer til taket, og la snekkerne gjøre sitt. Det skal fagmenn til for å legge hundre år gamle dråper på et tak.
