Jeg har dratt til Jerusalem for å lete etter håp. Det er lettere å legge merke til motløsheten, hatet, kulden, konflikten, døden, enn det jeg leter etter. Selv på lyse dagen, er det lett å se mørket. Det er som om forhenget som revnet i tempelet ligger som et vegg til veggteppe over byen og området. Selv vi, som bor i tryggere områder av verden, har lett for å se de mørke skyene som har lagt seg over store deler av kloden. Nyhetene er fulle av alvor, og sannheten er ofte verre enn det vi ser. Det skaper uro hos mange.
Finnes det håp, eller graver menneskene sin egen grav?
Jeg tok inn på Svensk Teologisk Institutt, STI, i Jerusalem. I det jeg kom inn porten, kjente jeg det. Det var som en oase i ørkenen. Skuldrene senket seg et par millimeter. Det ble noen smil og takk for sist, og en smak av å komme hjem. Jeg fikk en enkel liten klostercelle som mitt kryp inn. Stillheten var ikke tom, men full av liv.
Da angrepet fra Hamas traff Israel 7.oktober 2023, var jeg i Gamlebyen i Jerusalem. Det var forferdelig å våkne opp til den nyheten. Da ante vi ikke hvor lenge mørke krefter skulle legge seg over regionen. De dagene var det godt å samles rundt bordet på STI. Det var en godhet i det å være sammen rundt et måltid. Dele brød og vin. Det gode fellesskap selv når dødskreftene rådet vilt. Det betydde, og betyr mye. Vi kan alle være med å skape slike oaser hvor vi som det gode fellesskap kan gi ly.
Interreligiøs bønn for fred rett utenfor muren til Gamlebyen i Jerusalem
Jerusalem
Fuglene har ikke sluttet å synge
Jeg sov til klokka fire på morgenen. Da sa det stopp. Hodet ville ikke hvile mer. Mange tanker og bekymringer gjorde at det var bare å stå opp. Slik er det noen ganger når begeret er fullt. Utenfor celledøren hørte jeg den vakreste sang som om englene svevde over markene. Det var fuglene som hadde stått opp til en ny dag. De holdt en gratiskonsert jeg er glad for at jeg ikke gikk glipp av.
«Se på fuglene på himmelen» sa Jesus samtidig som han pekte på verdien av mennesket som mye mer.
I kveldingen gikk jeg gjennom gatene på vei til St.Peter in Gallicantu, også kalt «Hanegalkirken». Den ligger rett utenfor Gamlebyen. Flere kom til. Vi ble rundt femti mennesker, kvinner og menn fra ulike kirker og religioner. Vi var kommet for å be sammen. Kristne, jøder og muslimer, vel vitende om at det er forskjeller mellom oss, i bønn om fred. På selveste 80 års dagen for fred i Europa, 8.mai 2025, var vi sammen om bønn om fred for en region som har vært preget av konflikt og splittelse i samme periode som det i Europa har vært fred.
Redeemer Church i Jerusalem. Luthersk kirke i Gamlebyen. Der har jeg hatt flere gudstjenester sammen med svenske og danske prester. Ved dette besøket var vi i Birgitta kapellet på STI. Vi var færre, og jeg var alene prest.
Et rykte sier at fred er mulig!
Bønn er ikke bare ord, det er handling. Det var som om det oppstod et rykte som spres videre ut. Det er et rykte om at fred er mulig.
Sammen kan vi være med å endre jorden vi lever på. Det gode fellesskap er mulig. Det er faktisk sant. Fred mellom naboer er mulig! Si det til den neste du møter på din vei. Vår oppgave er å være ryktespredere på jord.
Lørdag ettermiddag var vi noen som samlet seg til en skandinavisk gudstjeneste i det svenske Birgitta kapellet. Der tente vi noen lys og jeg bad Frans av Assisis bønn: Herre, gjør meg til redskap for din fred! La meg bringe kjærlighet der hatet råder.
Birgitta kapellet på STI. Vi var ikke mange, men vi ba for alle. Og velsignelsen lyste jeg over hele Jerusalem og områdene.
Fant jeg håp?
Nettopp i dette området blir jeg ofte ekstra sliten, i møte med det håpløse. Det gjør noe med meg. Likevel kjente jeg på håpet. Tross alt. Det var ikke noe jeg fant i prangende store vaiende flagg og paroler i demonstrasjoner, ei heller i politiske uttalelser. Det var noe jeg fant i menneskene jeg møtte. Noe de klamret seg til som en livbøye som var kastet ut. Mennesker som sa til meg; We pray. We hope!
Bildet er fra Gravkirken, også kalt Oppstandelseskirken. Lys som tennes gir håp. Vi ber for livet!