Klokka ringte kl 03 på morgenen. Det var signalet på at ferien var over. Et nytt semester var i gang. Noe motvillig stod jeg opp og tok meg en rask dusj og en kopp svart kaffe, og sjekket at pass, penger og kort var der de skulle være. Jeg var klar til å ta drosjen jeg hadde bestilt, men det var ingen som kom. Det tar tid å få hode og kropp i gang. Jeg hadde bestilt drosjen til feil adresse. Heldigvis har jeg lært å ha nok tid til at det uventede kan skje. Jeg har opplevd at drosjen har gått tom for bensin på vei til flyplassen i Baku midt på natta, og det har blitt noen kontrollposter og køer som har tatt tid. Slik var det enda god tid da drosjen kom, og vi satte kurs for første avgang på Sola flyplass. Høsten var begynt.
Noen tror at min jobb er en drøm, men for meg er den virkelig. Det blir mange netter uten søvn. Er en heldig sovner en i sittende stilling i en ventehall eller på et fly. Det å stå i kø før fuglene har stått opp, er ikke noe å trakte etter. Sannheten er at det å reise er en triviell og forholdsvis krevende sport. Jeg bruker mer tid på å bevege meg fra sted til sted enn det folk vet.
Noen steder jeg besøker er øverst på ønskelista for nordmenn. Selv for meg gir det energi å sitte under palmene og nyte et par glass sammen med et måltid lokal sjømat eller en god salat, men det er en utfordring å spise alene på steder der alle andre er to. Avstanden fra det å være alene til ensomhet, er som fra a til b. De er naboer i følelsesregisteret.
Det å reise sammen med noen er en lek, mens det å reise alene er en kunst.
Jeg har lagt ut på første reis etter sommeren. Det er godt å komme i gang. Samtidig koster det krefter å dra ut i en verden som krever mer enn det gir. Før hadde jeg et rødt pass som gjorde meg uovervinnelig. Det åpnet dører, og gav både sikkerhet og frihet. I dag har passet skiftet farge til rosa, uten at det betyr noen verdens ting. Rødt og rosa er bare ulike farger på en palett. Likevel er det en forskjell å reise på en klode hvor det å være norsk ikke alle steder er positivt.
Fremdeles åpner det norske passet dører, men noen steder er det en utfordring å heise flagg. Norge velger side, og tar aktivt avstand fra krigførende parter som går til angrep på sine naboer. Det er en politikk jeg deler. Jeg er stolt og glad for at Norge fordømmer overgrep, samtidig som de jobber for rettferdig fred. Jeg tror på fred mellom naboer, og ikke på krefter som river ned.
Det er godt med en salat i sør, men hjemmelagt brød med brunost eller kaviar er hverdagens fest.
Har jeg nevnt de gangene kroppen sier stopp, da maten fikk en kort visitt innom magen før den kom ut igjen som en foss. Eller når tannverk tar alt fokus og det ikke er en tannlege i mils omkrets du ønsker å gå til. Eller når ryggen sier at det å sitte fastspent i et sete i flere timer er det samme som tortur. Det er enkelt å være på tur når solen skinner og du har god sikt, men det er utfordrende når skyene legger seg lavt og alt blir svart eller hvitt. «Whiteout» var et begrep på Svalbard. Da så en ikke forskjell på flat vei og et stup.
Det som er drømmen på enhver tur, er å komme hjem. Heldigvis er det slik. Samtidig tar jeg med meg de menneskemøtene jeg får på veien. De er gull verdt. Begge deler fyller batteriene slik at jeg kan møte det som er rundt neste sving. Jeg ser fram til en høst med masse farger og sterk vind.
Det er ikke alltid grått og uvær, men det er et vakkert skue selv når vind og regn setter sitt preg.