Du må like å reise, sier ofte folk til meg når de hører at jeg besøker mange land og steder. Jeg prøver å si at egentlig bryr jeg meg ikke om selve reisingen. Jeg har aldri tenkt at livets svar ligger i det å reise. Hvis folk hadde ant hvor mange timer jeg bruker på flyplasser, i køer, i drosjer og alene på hotellrom, ville folk tenkt at det må være noe annet som driver meg i det arbeidet jeg har.
Drivkraften er ikke reisingen, ei heller det å se nye steder. Jeg er ikke turist. Det handler om noe mer. En vellykket tur er når jeg treffer mennesker og får den gode prat. Hvis jeg i tillegg kan hilse fra Vår Herre og lyse velsignelsen over livet videre, er det himmel og jord som møtes i et hellig øyeblikk.
Det er hyggelig når jeg treffer mange på min vei, men jeg kan bruke flere dager på én innsatt i et fengsel. Jeg kan også bruke dager på de som er utsatt. Det handler ikke om å få flest treff i en statistikk, men om å spre håp og tro inn i menneskers liv. Og kjærlighet. Uten kjærlighet er huset tomt.
Et hus har en grunnmur av tro, vegger og tak som gir ly, og kjærlighet som fyller huset med liv.
Tea har lagt mat i to dager før jeg kom. I Georgisk tradisjon er det å få besøk av en gjest det samme som å få besøk av Gud. Da skal alle gode saker settes på bordet. Jeg kan bekrefte at det smakte guddommelig!
Tea Pirtskhelava og Edmund Førland på deres terrasse i Tbilisi.
Siste stoppested
Siste stopp på en lengre reise var Tbilisi i Georgia. Der la jeg inn et par ekstra dager for å trekke pusten etter å ha besøkt Russland, Beirut og Tel Aviv. Besøk hjem til gode venner i deres leilighet var å puste inn, og ikke bare ut. God georgisk mat og ord som fikk vinger, bar smak av det himmelske måltid hvor vann blir til den edleste vin. Det skjedde mange undre den kvelden. Det er slik når vennskap blir noe som går ut over tid. Første gang vi møtes, blir vi kjent. Andre gang, blir vi venner. Tredje gang er vi familie.
Også min gode venn, klimaforsker Kim Holmén kom til Tbilisi. Det var en gave til både tanke og sjel. Det gjorde godt å sitte på terrassen med et glass på kvelden og la tankene springe. Vi er klimaforskeren og presten som har en samtale som ikke tar slutt. Hemmeligheten er at vi hele tiden leter videre. Jeg har lært at det er mer mellom himmel og jord enn det vi vet. Spørsmålene er like viktige som svarene vi finner. Erfaring, liv og fremtid, - og ord vi skriver ned.
Sammen med Kim Holmén i en blomstereng i Georgia.
Større belastning å reise
Det har blitt tøffere å reise de siste årene. Vi lever i en urolig tid. Det er flere steder hvor voksne ikke holde fred. Av erfaring har jeg respekt for alt som kan skje. Jeg kjenner på det å dra inn i konfliktområder. Det gjør noe med meg. Heldigvis gjør det det. Jeg er ingen robot, men et menneske som reagerer med kropp og sinn. Slik sett deler jeg erfaringer med mange av de jeg besøker på min vei. Noen ganger bærer vi tyngre enn det vi klarer å bære selv.
Jeg kommer heldigvis også hjem med mange gode minner. Jeg vokser som person og prest når jeg møter mennesker på min vei. De gode samtaler og møter gir meg håp. Jeg vet om kreftene som river ned, men jeg tror på noe som er sterkere. Jeg tror på livet, og på Vår Herre som maler videre på det store lerretet. Og jeg tror på deg og meg. Sammen kan vi bygge det vakreste hus.
Det er tross alt de gode møtene med mennesker som betyr mest.
Det gjør godt å komme hjem. Ekstra hyggelig er det at noen venter på at det skal skje. Det at noen bryr seg, betyr mer enn de vet. Jeg har ikke kjøpt suvenirer som gaver. Den tid er forbi at jeg gjør det. Jeg vil heller kjøpe noen blomster og si: Her er jeg. Det er godt å se deg igjen!