Det har gjort godt med en pause. Slik er det når jeg går på teater for å se en lengre forestilling. Da er det godt å reise seg fra stolen, rusle rundt, nyte et glass og slå av en prat. Noen treffer en på for første gang på lang tid. «Hyggelig å se deg!». «Hva gjør du nå?». «Alt vel?». Andre snur seg en annen vei. Det er slik det er, også for meg. Blyghet er en del av det offentlige rom. Desto kjekkere de gangene vi ikke er redd for å si hei, og gir hverandre en klem.
Jeg har hatt en pause i selve livet, uten at det har vært det. Det bare føles slik. Det har vært en pause fra jobben. Heldigvis er ikke jobben hele livet. Livet er mer, mye mer.
Jobben er slik at den gir meg mange møter med mennesker, både innsatte og utsatte. Det gir mening, og det gir energi. Slik ser jeg fram til neste akt. Det handler ikke bare om meg, men om alle de jeg treffer på min vei. Menneskemøtene, det er det som er drivkraften. De gode samtaler om livet med alle bølgene som rører med skuta, og undringen over alt som er under himmelhvelvingen.
Det er hverdagen jeg har hatt ferie fra. Det er slik det har vært. Det har gjort godt. Det kan jeg kjenne fra ytterste hårstrå til innerste blodåre. Uten å ha behov for å flykte fra noe, har det likevel hvert godt å puste inn og ut uten å stå opp for å nå neste avgang. Det har absolutt vært noe å gjøre i ferien, og mer skulle jeg ha gjort. Det er flere vegger jeg skulle ha malt, gresset burde vært slått enda en gang, flere skulle jeg gjerne besøkt, og jeg burde ha skrevet flere ord. Men det fine med ferie er at det ikke er så farlig med alt en ikke gjør. Kunsten er å være. Det er ferie i all sin prakt.
Sol og mørke skyer
Denne sommeren har det vært mye sol fra skyfri himmel, men jeg har også møtt mennesker som har opplevd tunge mørke skyer som har lagt seg over livet. Det rører med meg når noen kjenner på utfordringer livet gir, når det tar. Smerten, usikkerheten, og sorgen over det å miste. Når noen av de nærmeste sliter, blir det ekstra vanskelig. Livet er krevende når kjærligheten er stor.
Jeg fikk selv kjenne på sorgen da jeg la tre spader med jord på en kiste til en tidligere skolekamerat. Vi begynte i første klasse sammen. Da bodde vi på samme rom, flere dagsreiser fra der våre foreldre bodde. Da ble vi som om vi var i samme familie, som søsken. Det ble min oppgave å lyse fred over det som var, og overlate til Faderen å sørge for at livet er mer.
Hva er neste akt? Det lurer jeg på. Det er noe der ute jeg ikke vet, i den såkalte framtiden. Heldigvis vet jeg ikke hvordan den blir, men jeg er trygg på at «selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt, for du er med,» slik det står i Skriften som et løfte vi har fått.
Det kommer til å bli både lyse og mørke dager i ukene som kommer, og en tid hvor naturen kler seg i all sin skrud. Farger, og det grå. Det er høsten som kommer oss i møte.