På jakt etter håp

Jeg har dratt til Jerusalem for å lete etter håp. Det er lettere å legge merke til motløsheten, hatet, kulden, konflikten, døden, enn det jeg leter etter. Selv på lyse dagen, er det lett å se mørket. Det er som om forhenget som revnet i tempelet ligger som et vegg til veggteppe over byen og området. Selv vi, som bor i tryggere områder av verden, har lett for å se de mørke skyene som har lagt seg over store deler av kloden. Nyhetene er fulle av alvor, og sannheten er ofte verre enn det vi ser. Det skaper uro hos mange.

Finnes det håp, eller graver menneskene sin egen grav?

Jeg tok inn på Svensk Teologisk Institutt, STI, i Jerusalem. I det jeg kom inn porten, kjente jeg det. Det var som en oase i ørkenen. Skuldrene senket seg et par millimeter. Det ble noen smil og takk for sist, og en smak av å komme hjem. Jeg fikk en enkel liten klostercelle som mitt kryp inn. Stillheten var ikke tom, men full av liv.

Da angrepet fra Hamas traff Israel 7.oktober 2023, var jeg i Gamlebyen i Jerusalem. Det var forferdelig å våkne opp til den nyheten. Da ante vi ikke hvor lenge mørke krefter skulle legge seg over regionen. De dagene var det godt å samles rundt bordet på STI. Det var en godhet i det å være sammen rundt et måltid. Dele brød og vin. Det gode fellesskap selv når dødskreftene rådet vilt. Det betydde, og betyr mye. Vi kan alle være med å skape slike oaser hvor vi som det gode fellesskap kan gi ly.

Interreligiøs bønn for fred rett utenfor muren til Gamlebyen i Jerusalem

Jerusalem

Fuglene har ikke sluttet å synge
Jeg sov til klokka fire på morgenen. Da sa det stopp. Hodet ville ikke hvile mer. Mange tanker og bekymringer gjorde at det var bare å stå opp. Slik er det noen ganger når begeret er fullt. Utenfor celledøren hørte jeg den vakreste sang som om englene svevde over markene. Det var fuglene som hadde stått opp til en ny dag. De holdt en gratiskonsert jeg er glad for at jeg ikke gikk glipp av.

«Se på fuglene på himmelen» sa Jesus samtidig som han pekte på verdien av mennesket som mye mer.

I kveldingen gikk jeg gjennom gatene på vei til St.Peter in Gallicantu, også kalt «Hanegalkirken». Den ligger rett utenfor Gamlebyen. Flere kom til. Vi ble rundt femti mennesker, kvinner og menn fra ulike kirker og religioner. Vi var kommet for å be sammen. Kristne, jøder og muslimer, vel vitende om at det er forskjeller mellom oss, i bønn om fred. På selveste 80 års dagen for fred i Europa, 8.mai 2025, var vi sammen om bønn om fred for en region som har vært preget av konflikt og splittelse i samme periode som det i Europa har vært fred.

Redeemer Church i Jerusalem. Luthersk kirke i Gamlebyen. Der har jeg hatt flere gudstjenester sammen med svenske og danske prester. Ved dette besøket var vi i Birgitta kapellet på STI. Vi var færre, og jeg var alene prest.

Et rykte sier at fred er mulig!
Bønn er ikke bare ord, det er handling. Det var som om det oppstod et rykte som spres videre ut. Det er et rykte om at fred er mulig.

Sammen kan vi være med å endre jorden vi lever på. Det gode fellesskap er mulig. Det er faktisk sant. Fred mellom naboer er mulig! Si det til den neste du møter på din vei. Vår oppgave er å være ryktespredere på jord.

Lørdag ettermiddag var vi noen som samlet seg til en skandinavisk gudstjeneste i det svenske Birgitta kapellet. Der tente vi noen lys og jeg bad Frans av Assisis bønn: Herre, gjør meg til redskap for din fred! La meg bringe kjærlighet der hatet råder.

Birgitta kapellet på STI. Vi var ikke mange, men vi ba for alle. Og velsignelsen lyste jeg over hele Jerusalem og områdene.

Fant jeg håp?
Nettopp i dette området blir jeg ofte ekstra sliten, i møte med det håpløse. Det gjør noe med meg. Likevel kjente jeg på håpet. Tross alt. Det var ikke noe jeg fant i prangende store vaiende flagg og paroler i demonstrasjoner, ei heller i politiske uttalelser. Det var noe jeg fant i menneskene jeg møtte. Noe de klamret seg til som en livbøye som var kastet ut. Mennesker som sa til meg; We pray. We hope!

Bildet er fra Gravkirken, også kalt Oppstandelseskirken. Lys som tennes gir håp. Vi ber for livet!

Kontraster i Tel Aviv

Jeg er på en lengre reise, både i kilometer og i tid. Det er i seg selv krevende å forflytte seg fra sted til sted, men i vår tid har det gått fra liten bris til vindkast i orkansstyrke. Det er enkelt å dra på tur i fint solskinn med god sikt, men været på fjellet kan raskt snu. Det kan det også i de områder jeg beveger meg i. Derfor melder jeg fra hvor jeg drar, og når jeg har kommet velberget ut.

Dagen før jeg satte kurs mot Tel Aviv, ble flyplassen angrepet av raketter. Dermed var det mange flyselskaper som kansellerte sine flygninger. Selv dro jeg med et rumensk selskap fra Beograd til Bucharest, og videre til Tel Aviv. De er ikke de første som setter flyene på bakken.

Vel framme tenkte jeg at det ville være liten kø i passkontrollen. Likevel kjente jeg på en uro som slo til. To timer stående i kø på natten, er en utfordring. Da er det viktig å ikke bli irritert. Det vil i så tilfelle bli registrert. Da det var min tur i luken, så vakten på meg med et granskende blikk. Det var ikke vennskapelig og pent. Etter flere spørsmål og stadig titt på datamaskinen om hva som stod om meg, hentet han en ekstra vakt som kunne studere den mistenkelige presten som hadde ankommet. Det er mange historier av de som blir holdt tilbake, for så å bli returnert. Meg slapp de inn etter at minuttene hadde sneglet seg som sandkorn i sakte film. Da ble det en parentes at drosjesjåføren lurte meg og lot taxameteret gå raskere enn lovlig var.

To alternative “bomberom” hvis alarmen går

Jeg var glad for å komme frem til hotellet. Det var imidlertid stengt, og jeg ble henvist over gaten til et nytt. Etter at jeg hadde sjekket inn på rommet, banket det på døren. Det var resepsjonisten som unnskyldte seg med å si at han måtte vise meg naborommet som ble brukt som bomberom. De hadde satt madrasser foran vinduene vel vitende om at smeller det, er glass farlig i fri flyt. Heldigvis viste han meg også trappeoppgangen som var uten vinduer. Jeg velger nok den hvis alarmen går. Det var mange minner som kom opp i hodet den natten. Det ble ikke mye søvn, men er jeg våken kan jeg hvert fall be en bønn.

Dagen etter satt på en kafe på stranden. Det var deilig med noe kaldt i glasset, og sol på den hvite kroppen. Da jeg satt der fløy flere militærhelikoptre forbi. Jeg er vant til lyden av helikopter fra Svalbard. Der var de ute for å redde liv, mens i Tel Aviv flyr de langs kysten for å drepe. Det er forskjell på det. Gaza ligger 7 mil sør for der jeg satt og nøt min pils. Den hadde en bismak jeg ikke ble kvitt.

Mens husene smadres sementeres hatet!

Jeg klarte ikke å ta meg et bad som om ingenting har hendt. Det er for mye blod som har rent i havet der hvor jeg skulle kjøle meg ned. Mer blod skal renne de neste dager og uker, forteller den politiske værmelding. Det er tid for jakt på mennesker for den som skyter med skarpt, og sulten råder når maten stopper på grensen. Målet er å drepe flest mulig, og jage naboene vekk. 2 millioner mennesker skal tvangsflyttes. Det er Israels plan. Det er en skam for verden, og for dem selv. Det vil gjøre Israel til en kriminell for all fremtid. De ødelegger for naboen, men også for sitt eget folk.

Mens husene smadres sementeres hatet. Heldigvis er reglene for Israel som når det blåser opp til storm på fjellet; Det er ingen skam å snu.

Opp av svart jord

Påsken er for mange en mulighet til å få en pust i bakken, slik også for meg. Det har gjort godt med en pause. For noen er det fjellet som lokker. Det har vært mye fokus på snøforhold og vær i høyden. Jeg fikk et skrytebilde tilsendt fra en kamerat hvor han skrev at det var siste skitur i år. Jeg svarte med et bilde av blomstene i min hage på Utsira, og skrev av jeg ikke hadde hatt min første skitur i år..

Jeg er ikke født med ski på beina. Det var palmesus og varmegrader da jeg ankom verden med et skrik. Min bror kom på besøk noen timer etterpå. Han var ikke særlig imponert over den lille krabaten som fikk alt for mye oppmerksomhet. I stedet for å bry seg om skrikerungen, gikk han rett bort til skuffen hvor han ante at det lå sjokolade og ventet på han.

Jeg har en hage. Den er ingen strøken hage på Oslos vestkant, men mye vakrere. Den ligger på øya langt vest i havet. Noen blir sjøsjuke bare av tanken på å komme på besøk, mens andre finner veien ut til det frodige liv som leves mellom fjellknausene. I påsken var det ekstra mange folk på øya. Mange av de som gikk forbi på den smale veien, stoppet opp og tok bilde av blomsterhavet i min hage. Uten at jeg gjør noe for det, vokser det opp mengder av påske- og pinse liljer. Det er et under som skjer hver vår. Det er som om hagen vil fortelle meg at undrenes tid ikke er forbi. Påsken er livets høytid. Vi feirer livet som spirer og gror.

Opp av svart jord vokser livet frem

I år planta jeg noen ekstra blomster i et bed. Det er ikke lett å holde ugresset borte når jeg reiser store deler av året, men det er likevel artig å sette ut stauder og grave ned noen frø. Jeg skal innrømme at det ikke var min ide, men min bedre halvdel som satte meg i sving. Vi måtte ta på ekstra jord, og vanne det vi plantet slik at det får mulighet til å gro. De neste ukene må de klare seg sjølve. Da vil nordavinden og regnbyger ta seg av oppgaven som gartner.

Påskens under er selve livet som gror. Det er også den kristne tro. Vi tror på livet, og livets Skaper. Vi vet om dødskreftene. Vi kjenner til krefter som vil rive ned. Det vet vi fra eget liv, og i våre større fellesskap. Mye vil ha mer. Det er destruktive krefter i øst, og også i vest. Vi vet om dem, men vi tror på noe sterkere. Vi tror på livet! Med en slik tro er vi med på å spre håp som kan vokse opp midt mellom tistler og ugress.

Julen varer til påske, sies det i et av våre ordtak. Vi kan se utover horisonten og si at påsken varer lenger. Vest i havet blir jeg aldri lei av å se utover havet. Da skimter jeg landet bortenfor. Påsken peker fremover. Den varer evig.

Kristus er oppstanden! Det er budskapet. Det gir håp både inn i det livet vi nå lever, og i det vi aner som en mulighet etterpå.

Jeg ønsker deg Guds velsignelse i lyse og mørke dager som kommer.

Bildet av en kunstinstallasjon i gamlefyret på Utsira

Palmer og en kabriolet

På kjøretøyet skal storfolk kjennes, er det et ordtak som sies. Mange steder er bilparken preget av store fine biler. Selv har jeg en som var på verksted denne uka. Den var inne på EU-kontroll, og fikk selvsagt noen mangler som måtte rettes på. Egentlig er det kona sin bil, men hennes er blitt vårt og mitt er mitt.. Sagt på riktig måte deler vi både gleder og regninger.

Nå tenker dere vel at presten skal peke på alle som har finere bil enn han. Eller kanskje han skal fordømme de som har Tesla og amerikansk import. Det er alltid lettere å peke på andre, enn seg selv. Min oppgave er dog ikke å peke, men å preke. Det er forskjell på det, selv om det ikke alltid virker slik.

Noen ganger blir prekestolen en pekestol.

Pekefingerens fordømmelse er farlig. Den har mange fått mer enn nok av. Det er få ting som kan provosere så mye som å bli pekt på. Selv kjenner jeg adrenalinet vokse når noen peker mot meg med sine absolutter. Da kan det fort bli konfrontasjon isteden for kommunikasjon.

Samtidig må vi tåle refleksjoner og tanker. Det er alltid dilemmaer som er viktig å løfte fram. Vi sitter sammen i glasshus, både presten og folket. Vi er rike, mens mange ikke har det de trenger til frokost. Det er virkeligheten hvis vi ser lengre enn utenfor vår egen tomt.

Esel eller en Triumph

For noen år siden solgte jeg min kjære bil som hadde fulgt meg i 14 år. Det var en gammel engelsk toseter, en rullende antikvitet som gav mye glede. En dag jeg satt med åpent tak og nøt solen i sentrum av Stavanger, kom en godt voksen mann bort til meg. Han så lenge på bilen før han sa: Du må ver ein lykkelege mann!

Jesus red inn i Jerusalem på et lite esel. Det er en liten detalj i påsken som vi nå går inn i. Han kom ikke i en kabriolet med flere hester under panseret. Jesus satt ikke på sin høye hest og så ned. Han ville møte øynene og hjertene til de han møtte på sin vei. Det at Jesus bruker et esel viser oss noe viktig. Vi finner Vår Herre i det lave, blant folket, blant oss. Det er et godt utgangspunkt for den gode dialog.

Selv et lite esel er utvalgt. Hvor mye mer er da et menneske verdt.

Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med, lyder det i en av våre salmer. I samme salme synger vi; ikke en sjel mot døden, uten hans kjærlighet! Da er vi rett inn i påskens budskap og drama. Vi aner at påskens historie handler om våre liv.

Vi er ved innkjøringen til påsken, selve palmehelgen. Det skal bli godt å kjøre inn til siden og puste ut og puste inn. Det har vært en periode som krever at det blir noe roligere i huset. Jeg gleder meg til å nyte den gode vin, og blomster som kommer opp av jorden. Sammen med folkemengden skal jeg vinke til himmelen og synge: Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn.

Voksnes lek

Det er mye som skjer i verden. Noen kaster steiner på stille vann. Det lager ringer som sprer seg som syndefloder mot land. Vi vet hva jordskjelv kan gjøre på havet. Det medfører tsunamier som sprer seg i alle retninger. Det utgjør fare både for folk på havet og for folk langs kysten. Slik er steiner og ord som kastes med på å skape ringvirkninger som sprer seg utover kloden vi bor på.

Som barn kastet jeg småstein på vannet. Det var artig å se på bølgene som spredte seg som ringer utover. Det som var ekstra kjekt, var å finne flate steiner jeg kunne sende ut over slik at de danset på overflaten. Sammen med venner, ble det fort en konkurranse om hvem som fikk steinene til å gjøre flest hopp bortover overflaten. Selv etter at jeg gikk ut av barnestadiet, har jeg hatt glede av leken. Forskjellen er ikke stor fra det barnlige til voksen lek, men faren er når voksne leker med selve livet som innsats.

Det glir ofte krigsskip forbi mitt stuevindu. Det forteller et alvor om tiden vi lever i.

Tegne nye kart

Jeg blir redd når noen av verdens ledere sitter sammen i et badekar og leker med globusen som en ball de kaster til hverandre. De plasker og leker i overflaten med ballen, og tegner kryss på det de vil ha. Mexico-gulfen blir til America-gulfen. Panama kanalen blir De forente stater-kanalen. Gaza skal bli Trump Beach, Grønland blir Andeby og Canada er en gretten nabo som de vil bli kvitt. På andre siden av badekaret utvides grenser og territorium. Ukraina og Georgia er som babyer en kaster ut med badevannet. Den store bjørn vil ha mer. Svalbard vil en ha inn som en del av Russkij mir – Den russiske verden. Finnmark forsvinner inn i den ortodokse kirkes landområder – Novgorod. Lengre øst ligger Taiwan utsatt til.

Mye vil ha mer. Det er ledernes enkle filosofi. Imperalisme er egoisme satt i politisk system.

Grådighet er en kultur, og noe vi alle kan bli bitt av.

Lederne som kaster globusen til hverandre, har flere nyttige personer som marionetter både innen business, diplomatiet, embetsverket og i de religiøse kretser. «Nyttige idioter» er det fristende å si, men «nikkedukker» er et mer saklig begrep. De som står opp og kritiserer sine ledere, blir fort historie. Ledere i autokratier fremstår ofte slik.

Når Trump snakker om Grønland slik han gjør, blir jeg skremt. Det er samme imperialistiske holdning vi ser i øst. Det er ikke bare en lek med en ball. Det er blodig alvor som kan spre seg som steiner som hopper bortover overflaten. Det ene ord, følger det andre. Det kan bli store bølger av slikt. Voksnes lek er en fare for verdens fred. Ofte er det sure gamle menn som leker i samme sandkasse..

Bilde tatt på Majdanplassen i Kyiv.

Et land er bare en prikk på et kart som kan viskes ut

Jeg har vært steder hvor naboer står klar til å ta over teigen hvor de bor, bulldosere står klar og soldater har ladd sine våpen med skarpt. Du skal ikke begjære din nestes eiendom, står det som niende av ti bud. Det står i Skriften de selv bruker for å skaffe stemmer og øke sin makt. Bruken av Bibel og ord er ikke mer verdt enn at de tråkker på mennesker og liv.

Jeg vil fred. Det tror jeg de fleste mennesker vil. Det som dog gjør meg virkelig skremt er alle som holder kjeft, og de millioner av mennesker som bruker sin stemme til å støtte krefter som river ned. Slik sett er det ikke bare lederne som leker i badekaret. Det er mengder av mennesker som står bak og støtter opp. Der kan du og jeg være med på å gjøre en forskjell.

Tro i en urolig tid

Tro i en urolig tid

hva tror du på
det er på tide å gi et svar
det blåser opp til storm
skyer ligger lavt

jeg tror ikke på nasjonalisme
pekefingre mot de som er annerledes enn oss selv
jeg tror ikke på egoisme satt i politisk system
mye vil ha mer
løgn og personlig begjær
jeg tror ikke på krefter som river ned

jeg tror på det gode fellesskap
hvor ulike blomster kan vokse fritt
barn kan leke i fred
naboer slår av en prat
og vi synger med de stemmer vi har

hvert enkelt menneske er alltid verdt mer
det tror jeg på
livet som Gud har skapt

vi sier ikke jeg
vi sier vi
i motvind står vi støtt
side om side hånd i hånd
vi gir aldri opp
vær ikke redd det er ikke svart
sammen tenner vi lys i natt

Tid for handling

Det var fristende bilder jeg fikk inn på mobilen på fastlavens søndag. Det er godt med boller og krem. Fastlaven er en gave både for smak og for øyne. Siden jeg er i sør, måtte jeg nøye meg med bilder som ble sendt meg for å smøre inn hva jeg gikk glipp av.

Det ble boller også på meg på fastelavnssøndag, men ikke med krem. Jeg tok en båt ut fra Dar es Salaam til en liten øy. Siden det var lavvann, måtte jeg hoppe ut i sjøen og vasse inn til palmeøya. Det så forlokkende ut å legge seg under en solparasoll, og bade i det rene vannet. Problemet var at jeg tråkket på en kråkebolle. Det gjorde vondt. Det gjorde enda vondere da jeg tråkket på enda en med samme fot. Det var heldigvis ikke så gale at det ikke kunne vært verre, siden jeg ikke tråkket på flere, men det var gale nok til at jeg måtte inn på et sykehus for å ta ut piggene som hadde satt seg fast. Dramatisk var det dog ikke, bare litt ubehag.

Det er rart hvordan mikroperspektivet kan ta hovedfokus. Det er som når en struts tar hodet ned i sanden for å gjemme seg. Min opplevelse med kråkebollene, var en bagatell. Faren for at det kan utvikle seg til noe for meg større hvis ikke alle piggene er ute og det går infeksjon i sårene kan gjøre det mer alvorlig, men det håper jeg ikke skjer. Det er også viktig å si at de små ting som angår våre personlige liv, kan være viktige nok å ta på alvor.

Det er ingen problemer som er for små til ikke å ta på alvor, og det er ingen problemer som er for store til at det ikke hjelper å bry seg.

Det handler om å bry seg

Det gjør inntrykk å lese nyheter for tiden. Når vi tenker at det ikke kan bli verre, blir det bare enda verre. Rart hva noen få eldre menn kan forårsake av ugagn, men bak seg har de millioner som har stemt akkurat på dem og den politikk de bedriver. Det gjør meg skremt.

Det er så gale at det lett kan bli verre

Heldigvis skal vi inn i fastetiden som er en førti dagers vandring mot påske. Da har vi en jobb å gjøre. Den tiden vi lever i, krever handling. Det er ikke noe vi kan gjøre, tenker noen, men fastetiden er en tid for bønn og bevissthet. Bønn er ikke bare tomme ord, men handling. Slik trenger vi å be for fred og det gode fellesskap både lokalt og globalt. Samtidig trenger vi en bevissthet rundt hva vi tror på, og hva vi ikke tror på. Kampen om verdier har vart en stund. Nå er det mer enn en kamp. Det er en verdikrig. Da kan vi ikke bare stå å se på og si at vi er nøytrale, eller at vi ikke vet.

Elie Wiesel sa det slik i sin tale da han mottok Nobel Fredspris i 1986:
Vi må alltid velge side. Nøytralitet hjelper undertrykkeren, aldri offeret. Taushet oppmuntrer mishandleren, aldri den som blir mishandlet.

Politikk på sitt beste, er nettopp å bry seg! Det må vi aldri slutte med. Vi har ikke råd til at viktige stemmer knebles. Vi kan ikke tie når noen tråkker på det Gud har skapt. Når noen tråkker på selve livet, har vi et ansvar i å si fra både som enkeltpersoner, som kirke og som samfunn.

Vi lever i en tid hvor det handler om å være bevisst hvilke verdier som bygger det gode fellesskap, og hvilke som river ned.

Vi kan riste på hodet av mye av det som skjer, men det hjelper lite å klage. Et kor av folk som syter og klager vil ikke endre historien. Det vi trenger er et globalt engasjement for varig rettferdig fred. Der kan vi alle bidra!

Tilbake i nord

Det å besøke Svalbard rører med hele følelsesregisteret. Egentlig trodde jeg at jeg ikke hadde behov for å dra til øye i nord. Jeg hadde jo vært der før, og det er noe rart å være på besøk der jeg før var hjemme. Det er ingen enkel øvelse å være turist i egen by. Plutselig skulle jeg for første gang bo på hotell i Longyearbyen. Det var som om noe var galt som ikke var riktig, eller omvendt. Likevel satte jeg kurs mot nord. Min fru hadde aldri vært der før, og hun ville se hvor jeg hadde bodd i tolv år.

På mellomlanding i Tromsø, begynte det. Det ble noen smil og takk for sist. Det gjorde godt å hilse på. Det var som om i går var i dag. Tid er sandkorn i et timeglass som renner uten stans. Likevel er det noe som forblir. Minner og historie vi har sammen er en arv som kommer opp i dagen i det vi treffes igjen. Det forsvinner ikke, men blir værende som blomster i en frodig hage.

Tid er sandkorn som renner i et timeglass uten stans

Det var vakkert å se utover Tempelfjorden fra Elveneset, med fjellene og brefronten i bakgrunnen. Samtidig var det en tankevekker å legge merke til det som ikke var der. Isen på fjorden var borte. Det som før var en selvfølge i februar, var tint bort. Det er ingen god utvikling. Det er ikke kulden som er problemet, det er varmen. Endringene skjer fort.

Det var fantastisk å sale opp hesten, snøskuteren, og sette kurs sammen med gode venner. Lyset, snøen og fjellene som jeg kjenner så godt. Det var yr glede som boblet til overflaten. Inne i hjelmen stemte jeg opp «Herre Gud ditt dyre navn og ære». Andre verset er en trøst i en verden hvor mange krefter strides om makt og landområder; «Gud er Gud, om alle land lå øde». Selvsagt måtte jeg også be Fadervår mens jeg kjørte innover i den hvitkledde fjellheimen. «Frels oss fra det onde» er en aktuell bønn både i nord og i sør.

Hjemme igjen

Det ble noen klemmer og gjensynsglede i tilfeldige møter på Huset, i Svalbardbutikken og de andre møtestedene i Longyearbyen. Plutselig kjente jeg på at jeg ikke bare var på besøk. Jeg var hjemme. Longyearbyen er tross alt det stedet hvor jeg har bodd lengst sammenhengende i mitt liv.

Det handler om mer enn vakre fjell og lys som kommer tilbake etter mørketiden. Det er møter med mennesker som er den virkelige skatten. Summen av vennskap og kjennskap har en tendens til å skape en følelse av å være en del av samme familie. Vi har noen felles bånd. Etternavnet vi får er «Svalbardianer». Da er vi i slekt, og kan slå av en prat samme hvor i verden vi møtes.

Det er møter med mennesker som er den virkelige skatten

Sammen i glede og i sorg
Jeg kan si mye om det sårbare livet vi mennesker lever. Det fikk jeg erfare som prest på Svalbard hvor avstanden mellom glede og sorg kunne være liten. Fellesskapet stod sterkt de ganger det blåste opp til storm. Det er i mørket vi virkelig kan se verdien av lys.

Det er i mørket vi virkelig kan se verdien av lys

Mye vil ha mer
Nå er det de storpolitiske bølger som skaper en usikker situasjon mange steder på jord. Freden tok vi før som en selvfølge. Vi var venner med naboen. Den store trusselen var et klima i endring og temperaturen som steg i hav og i luft.

Klima er i endring også i forhold til både øst og vest. Da er det mye som står på spill. Det er farlig når et par maktfigurer, med stor tro på seg selv, skal leke sammen med en globus og tegne nye kart. Vi kan bli skremt av mindre. Den imperialistiske ideologi er farlig enten den kommer fra Moskva eller fra Washington. Mye vil ha mer.

Likevel nekter jeg å gi opp. Jeg har både tro og håp på fremtiden. Jeg tror på noe som er sterkere enn dødskreftene som forsøker å rive ned. Jeg tror på det gode fellesskap. Jeg tror på livet!

Svalbard er en viktig del av Norge. Det er også en viktig arv å gi videre. Da må den forvaltes og vernes om som en skatt for jorden og dens innbyggere. La oss håpe og be om at det vil fortsette også i fremtiden.

Det gjorde godt for sjel og kropp å komme hjem. Jeg har ikke mistet det jeg forlot. Det vil jeg aldri gjøre. Det er en viktig del av mitt liv.

Som en hilsen til alle i nord, løfter jeg handa og tegner korsets tegn som en hilsen fra Faderen sjølve. Det har jeg gjort mange ganger både i kirka, og på ulike steder på øygruppen.

Herren løfte sitt åsyn på deg, og gi deg fred!

På vedhogst

Det er mye jeg ikke kan. Faktisk er det mer jeg ikke kan, enn det jeg kan. Det kan høres ut som en begrensing, men det kan også være en mulighet. Mange ting kan jeg ikke fordi jeg aldri har prøvd.

Hvis jeg bare skulle gjøre det jeg mestret, ville jeg ikke ha noe å strekke meg etter. Der ligger mange utfordringer og venter. I det årene har gått og jeg har blitt eldre enn halvveis til hundre, har jeg bygd meg opp en filosofi på at jeg liker å gjøre det jeg ikke kan. Dermed har jeg mye jeg kan gjøre også i årene som kommer, uten at jeg har som mål å gjøre alt.

Bruk av motorsag for første gang
Det siste jeg har gjort som jeg aldri har gjort før, er å bruke motorsag. Det er et beryktet noe skremmende redskap som har blitt brukt både i skrekkfilmer og til hogging av skog. Det var heldigvis den siste kategorien jeg ble invitert inn i. Skrekkfilmer ser jeg av prinsipp ikke. Det er nok i det virkelige liv som jeg kan frykte til at jeg vil lage kunstige mareritt.

Jeg skal innrømme det. I det jeg tok tak i motorsagen, steg min egen følelse av å være mann med flere prosentpoeng. Det er absolutt noe mandig med dette verktøyet. Unnskyld hvis du som kvinne ikke er enig, men jeg hører mest om menn som leker seg med motorsag. Selv er jeg en enkel liten gutt som aldri likte sløyd på barneskolen. Likevel er det gutten i meg som blir til mann når jeg står der med motorsagen og er klar til å gyve løs på mitt første tre. Som førstereisgutt med en motorsag i hendene, gikk jeg til verket med både lyst og beven.

Det er alltid en styrke å være vi.

Heldigvis var jeg ikke alene da jeg stod med motorsagen i hendene. Det er alltid en styrke å være vi. Min svigerfar er en erfaren bonde som har jobbet flere timer enn jeg noen gang kommer til å ha gjort. Fra tidlig morgen, og enda tidligere, til sen kveld, har han jobbet både seks og syv dager i uka. Søndagen fikk motorsagen og andre støyende redskaper hvile. Godt er det at støyforurensing fikk en hviledag slik vi mennesker også har behov for å lade batteriene.

Det var kjekt å jobbe sammen. Da kunne vi både være stille i stor konsentrasjon om det vi gjorde, og stoppe for å slå av en prat. Det var nesten som jeg savnet det å ta en røykepause, uten at jeg savnet røyken. Likevel tok vi noen pustepauser, og fant veien til kjøkkenet når det var behov for det. Arbeidsfolk trenger påfyll av energi. I tillegg trengte møre muskler noen minutters hvile før neste tre.

Svetten rant. Både kropp og hode var i full fyr.

Det fine med vedhogst er at det gir varme helt til det kun er aske igjen.

Vi renset opp og tok vekk det som hadde blitt trær som stod for tett. Tilbake står noen fine bjørketrær som nå får mer sol. Nå kan våren komme med lys og varme til både skog og folk.

Med de riktige redskaper og det gode felleskapet vi hadde, gav det mersmak å jobbe sammen. Det blir ikke siste gang.

Sammen med Andreas Kindingstad fikk vi gjort jobben i solen, men det er mer igjen. Det blir flere økter utover våren.

Møte med det religiøse Etiopia

Mitt første besøk til Addis Abeba, gav mersmak. Det var bokstavelig talt et høydeopphold som stimulerte både blodet og sinnet. Addis ligger 2326 meter over havet. Dermed ble jeg andpusten før jeg hadde bevegd meg mange meterne. Formen føltes ikke god, men den ble bedre etter et par dager. Det gjelder å jorde seg der en er. Min bakgrunn fra da jeg var barn på Madagaskar, gjør at jeg fort følte meg hjemme på høylandet i Etiopia. Det er mange forskjeller, men også mye felles. Folk jeg snakket med smilte da jeg fortalte at jeg var «made in Africa!». Da var ikke avstanden stor.

Hyggelig å være sammen med Margrethe Volden og Mengistie Regenie, begge fra Kirkens Nødhjelp.

Etter 36 timer i Etiopia, var jeg klar til å komme med noen betraktninger om landet og den religiøse kulturen… Foto: Margrethe Volden

Feiring av Timkat
I tillegg til å møte nordmenn i den etiopiske hovedstaden, fikk jeg også delta i en av de store religiøse feiringer hvor den etiopisk ortodokse kirken feiret Jesu dåp. Dette er en feiring som skjer over hele landet hvor der er ortodokse troende. Selv fikk jeg være til stede på hoved feiringen på et større jorde i Addis. Store mengder mennesker kledd i hvite festklær, strømmet gjennom gatene for å bli velsignet. Selve feiringen. Timkat, er beskyttet av UNESCO som en verdensarv. Det viser noe av størrelsen og viktigheten av feiringen.

Patriark Abba Matthias I under velsignelsen av vannet.

Patriark Abba Matthias I, den øverste i den etiopisk ortodokse kirken, var selve samlingspunktet under feiringen. Hans velsignelse og ord, betyr mye for folket. Det er Guds velsignelse som spres ut. Derfor ble også vannet i et stort basseng velsignet, og prestene sprutet vann over folk som strømmet forbi.

Vann gir liv. Slik er det et symbol på Guds tilstedeværelse.

Et annet viktig symbol er den hvite duen. Den finner vi både som et fredssymbol, og som Den hellige ånd som dalte ned over Jesus etter dåpen. Duen symboliserer dermed både fred, håp og ånd.

Det gode fellesskap

Den politiske situasjonen i Etiopia er preget av uro mange steder. Derfor løftet patriarken fred som viktig i denne tid, også med link til kriger andre steder i verden. Gjennom en tolk fikk jeg forklart patriarkens ord hvor han påpekte at vi må leve i fred slik Gud allerede har gitt oss fred og frihet i gave.

Det var en ære å hilse på selve patriarken og hilse fra den kristne kirke i Norge. Samtidig gjorde det inntrykk å se folkehavet og føle det gode fellesskap. Det er spesielt viktig i en tid med konflikt og uro.

Etiopia er et land med 80 etniske grupper. Landet har et mangfold av ulikheter. Det er både en gave, og en oppgave i veien videre for å finne et balansepunkt hvor hvert enkelt menneske kan leve med verdighet og i fred. En etiopier jeg snakket med sa det slik: Det gir håp og glede og feire sammen med så mange mennesker. Dette er en velsignet og viktig tid for oss. Så la han til med et smil at det tradisjonelt også er en god tid hvor en kan finne en kjæreste. Det handler om at folk er sosiale og treffes både ute i det åpne rom og rundt ulike bordfellesskap.

Det gode fellesskap er ingen selvfølge. Under Timkat-feiringen i Addis Abeba opplevde jeg at den religiøse feiringen var som medisin for folket.

Religiøse samfunn og deres feiringer har en viktig rolle for å bygge fred og fellesskap i en tid med konflikter og stor tro på individualisme.

Et etiopisk visdomsord jeg hørte sier det slik: Det er ikke klærne som beskytter deg, men folket rundt deg!

Addis Abeba i solnedgang

Nye muligheter

Usikkerhet, frykt og uro preger utgangen av året som var, og inngangen i et nytt år. Det gjør våre valg av verdier ekstra viktig. Vi står sammen om å bygge et åpent, inkluderende fellesskap på jord. Da handler det om å løfte verdien av hvert enkelt menneske. Her er plass til både liten og stor.

Solen snudde rett før jul. Det er alltid et godt tegn som får fram flere smil. Der jeg har vært i romjulen, har det dog vært lave grå skyer og mye regn. Været tar jeg som det kommer, men likevel blir jeg lettere til sinns når det lysner og dagene blir lengre. Det hjelper på humøret når lyset kommer tilbake. La oss håpe og be om at lyset også er et tegn på at respekten for livet vil overleve det som kan utvikle seg til å bli et tøft år.

Jeg er ingen profet. Det er de færreste av oss som er. Det er vanskelig å se inn i fremtiden, selv om det er mange på denne tiden av året som forsøker på nettopp det. Selv vet jeg ikke om året som kommer blir et utfordrende år, eller om det blir lett. Likevel regner jeg med at vi både vil oppleve enkle dager, og de som er mer krevende.

Det er like mange forståsegpåere og fremtidsprofeter i vårt land, som det er innbyggere.

Når det røyner på, er det lett å miste oversikten. Det er ikke vanskelig å være på tur i fint vær, men det er utfordrende når skyer legger seg lavt og det blåser opp til storm. Da er det en fordel av vi allerede har tatt ut kurs og vet veien som fører frem.

Det gode fellesskap

Du og jeg kan være med å gjøre en forskjell. Vi trenger de gode ord som skaper og sprer håp. Vi trenger øyne som ser, føtter som går og hender som bygger der andre river ned. Jeg har tro på fremtiden når vi bygger i lag.

Det gode fellesskap er ikke en konstant tilværelse, men noe som kan formes som deigen når vi baker pepperkaker.

De fleste tåler at livet er status quo. Noen tåler en viss framgang, selv om det er flere eksempler på at framgang kan være vanskelig å bære. Spørsmålet er likevel hvordan vi vil håndtere motgang.

Når livet virkelig røyner på, trenger vi det gode fellesskap mer enn noen gang. For å håndtere uvær, må det være en god sjømann som navigerer skuta opp mot bølgene og loser den til sikker havn. Det gjelder både i det nasjonale og globale perspektiv, og det gjelder i våre nære relasjoner. Det å stå sammen blir da et grunnleggende begrep.

Jeg har tro på det gode fellesskap. Det er ingen selvfølge, men i stor grad er vi med å skape det selve. Du og jeg er vi.

Takk til alle dere jeg har møtt i året som var. Takk for deg som tenner lys, og løfter frem håpet der det er mørkt og kaldt. Jeg ser fram til at vi sammen skal bygge videre på verdier som er viktige for selve livet på jord. Det er en viktig oppgave.

Jeg ønsker deg et velsignet godt nytt år.

Det var grått på Utsira i romjulen, men likevel vakkert.

Håp i en urolig tid

Vi lever i en urolig verden med fare for spredning av konflikter og kriger. Vår tid preges av mangel på håp og tro på framtiden. Det gjør noe med de fleste av oss.

Lys i mørketid

Jeg har vært prest på Svalbard i en del år. Midt i den lange natten, på sitt mørkeste, feiret vi jul. Det gjorde godt å synge kjente og kjære julesalmer og tenne lys i vintermørke.

Hvis du besøker Longyearbyen i desember, hva ville du snakket om? Antagelig ville du snakket og skrevet hjem om mørket og kulden. For oss som bodde der år etter år, hva snakket vi om i den lange natten? Vi snakket om lyset og varmen!

Det var ikke svart, det var mye lys i mørket. Det var kaldt, men vi hadde varme klær, og husene var varme. Og det viktigste av alt, det var mye varme i fellesskapet! Det gode fellesskap lyste opp i vintermørket. Det er et viktig perspektiv inn i vår tid. Vi trenger å se at der er håp.

Slik ser jeg juleevangeliet løfte håpet om liv, fred og framtid ved at et lite sårbart barn ble født inn i vår virkelighet.

Midt i natten er det godt å vite at det ikke finnes et sted på jord som er håpløst. Det finnes ikke et Gudsforlatt sted. Lyset skinner selv i de mørkeste kroker av vår jord. Det er julens budskap til oss!

Noe av det viktigste vi gjør er å demme opp mot ondskapen som skjer ved å løfte opp håp og tro på fremtiden. Vi trenger å bygge det gode fellesskap sammen. Jeg vet, og vi vet, at det ikke er en lett oppgave, men det er mulig.

Lys som rop for livet på jord! Lystenning i Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Kirken blir også kalt for Oppstandelseskirken.

Fred er mulig!

Under korona-epidemien, skrev barn en regle i vinduer og på fortau; Alt blir bra igjen. Under det som nå er en enda farligere epidemi, med viruset som vi kan kalle «ondskap», er det ikke lett å finne ord som løfter håpet. Likevel, vi trenger å løfte fram troen på at fred er mulig! Nettopp i ordene Fred er mulig har vi en regle vi kan spre ut over jord.

 Juleevangeliet med englenes sang Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden lyder vakkert gjennom salmen Deilig er jorden. Den kan gi mange av oss en tåre i øyekroken. Det er en salme jeg aldri blir lei av. Den har både håpet i seg, og bønnen.

Der det er lys og håp, er det ikke svart!

Ønsker dere alle en velsignet julehøytid!

Juletreet utenfor Svalbard kirke lyser opp i den lange natten. Bildet er tatt midt på dagen i polarnatten.

Juletur til Kyiv

Hvorfor drar jeg til Kyiv på juletur? Jeg stiller selv spørsmålet etter at jeg for tredje natt på rad har måtte søke tilflukt i bomberommet hvor jeg bor i sentrum av den ukrainske storbyen.

Det har vært stille en periode, sa folk til meg da jeg kom til Kyiv. Hvor lenge, spurte jeg. Fire-fem dager, var svaret som ble gitt meg. Det gjør godt med noen pauser, vel vitende om at da ville det antagelig komme tyngre skyts neste gang – noe det også gjorde.

Jeg merker at det er færre som bryr seg om alarmene nå, enn ved tidligere besøk jeg har hatt. Livet går videre. Mange har bestemt seg for at Russland ikke skal diktere hvordan de skal leve. Frykten for hva som kan skje, er ikke det som skal prege livet. Derfor er hverdagen fullt av liv. Folk fortsetter samtalene på kafeene, selv om de blir bedt om å søke tilflukt. Butikkene holder åpne, og folk går til og fra jobb.

Jeg velger å gå i residensen i kjelleren, som jeg har begynt å kalle tilfluktstedet jeg deler med andre som bor på samme hotell. Jeg har betalt ekstra for å ha et rom i en av de lavere etasjene. Det er ulikt andre steder i verden hvor jeg bor. I Kyiv handler det ikke om utsikten, men om å ha manglende innsikt..

Julegudstjeneste

Folk som kommer inn fra kulden til den lutherske Katharina kirken i Kyiv denne lørdagen, blir ønsket velkommen med Lussekatter og Gløgg. Vi skal ha nordisk julegudstjeneste og julebord. Klokkene ringer før orgelet spiller opp, men vi begynner ikke før folk er på plass.

Ingen kommer for sent, men det er fare for at vi begynner for tidlig.

Først synges Lucia inn med lys på hodet. Det er en tradisjon som settes pris på. Jeg har på meg prestekjolen og lyser fred over alle som er kommet. Vi ber en bønn sammen: Nok av krig! Nok av murer som river ned. Nok av terror som dreper liv. Gud, vi takker deg for kjærligheten som er sterkere enn dødens krefter.

Prekenen blir som den blir. Føler ikke at jeg kommunisere i et rom hvor lyden ikke er god, men det viktigste er ikke hva jeg sier. Lysene vi tenner i det gode fellesskap hvor vi møtes, er viktigere enn om jeg føler at jeg traff blink. Vi synger Deilig er jorden som en drøm og en bønn, og jeg lyser velsignelsen på samisk og på norsk. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred! Det er mer enn ord. Det er liv.

Nordisk julebord i andre etasjen av kirka etter julegudstjenesten. Det gode fellesskap er ekstra viktig i en vanskelig tid.

Besøket til Kyiv er siste holdeplass på en lengre juletur. Jeg drar snart hjem. Det kommer til å gjøre godt. Med i kofferten har jeg mange sterke historier, og møter med mennesker som har gjort inntrykk. Jeg har kjent på nerven der det gjør vondt. Det er derfor jeg reiser slik jeg gjør. Min oppgave som sjømannsprest er å være en lynavleder i verdens ondskap og folks liv.

Som et sårbart lite barn i en krybbe år tilbake i tid, lever mange sine liv. Fragile, som det heter på ny norsk. Sårbart, men ikke nødvendigvis svakt. Sterke liv leves der det er marginalt.

Jeg kommer ikke hjem slik jeg var. Flere med meg klamrer oss til en redningsbøye som er kastet ut. Der står det skrevet i Johannes 1:

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.                   

Vinker en hilsen fra bomberommet.

Kampen for livet

Det gjør inntrykk å gå forbi svartkledde politifolk med finlandshette. Det er bare øynene jeg ser, uten at jeg klarer å fange et blikk. De ser forbi.

Store deler av Frihetsplassen i Tbilisi er pakket av politibiler på kveldene. Flere kvartaler er sperret av. Politiet prøver å kneble sitt eget folk med sin brutalitet. Hva blir neste steg? Når kommer liv til å gå tapt?

Mengder av folk går ut i gatene for å protestere mot den russisk vennlige fløyen i parlamentet; Georgisk drøm. Folket står opp mot lover og restriksjoner som kastes over dem som et jernteppe. Det handler om framtiden. Intet mindre.

Det er nå eller aldri. Fremdeles har de mulighet til å gå til gatene og demonstrere mot regimet, men mulighetene strammes inn. Politiet viser en brutal framferd. Flere blir banket opp og arrestert hver kveld. Folk jeg snakker med, forteller at politiet slår mot hodet. De er ikke redde for å vise sin brutalitet. De skaper frykt, og forsøker å lamme folkets protest ved å slå hardt ned på motstanden.

Sorte masker

Koronaviruset traff oss for noen år siden. Da tok vi på oss masker for å beskytte oss, og for ikke å spre viruset. I dag er det et annet virus som sprer seg. Det kalles ondskap. Det er farligere, og er ekstremt smittsomt. Igjen bukes masker. Sorte masker.

I Tbilisi bruker politiet finlandshetter for å skjule sin identitet. Svart som natten, fra topp til tå. De slår sine egne og sparker dem som ligger nede. De følger ordre, men de vet hvem de slår. Vår tids bødler vet hvem de slår.

Også noen av dem som protesterer i gatene, bruker maske for å beskytte seg mot ondskapen. Den er ikke lett å beskytte seg mot. Viruset får god hjelp av propaganda og lover som hemmer det frie liv.

Jeg er akkurat ankommet Tbilisi. Det er en by, og et folk jeg er blitt glad i. Nå kjemper de for livet. Det er det det handler om. Selve livet står på spill.

Kampen for livet

Det gjør inntrykk å gå forbi svartkledde politifolk med finlandshette. Det er bare øynene jeg ser, uten at jeg klarer å fange et blikk. De ser forbi.

Store deler av Frihetsplassen i Tbilisi er pakket av politibiler på kveldene. Flere kvartaler er sperret av. Politiet prøver å kneble sitt eget folk med sin brutalitet. Hva blir neste steg? Når kommer liv til å gå tapt?

Mengder av folk går ut i gatene for å protestere mot den russisk vennlige fløyen i parlamentet; Georgisk drøm. Folket står opp mot lover og restriksjoner som kastes over dem som et jernteppe. Det handler om framtiden. Intet mindre.

Det er nå eller aldri. Fremdeles har de mulighet til å gå til gatene og demonstrere mot regimet, men mulighetene strammes inn. Politiet viser en brutal framferd. Flere blir banket opp og arrestert hver kveld. Folk jeg snakker med, forteller at politiet slår mot hodet. De er ikke redde for å vise sin brutalitet. De skaper frykt, og forsøker å lamme folkets protest ved å slå hardt ned på motstanden.

Sorte masker

Koronaviruset traff oss for noen år siden. Da tok vi på oss masker for å beskytte oss, og for ikke å spre viruset. I dag er det et annet virus som sprer seg. Det kalles ondskap. Det er farligere, og er ekstremt smittsomt. Igjen bukes masker. Sorte masker.

I Tbilisi bruker politiet finlandshetter for å skjule sin identitet. Svart som natten, fra topp til tå. De slår sine egne og sparker dem som ligger nede. De følger ordre, men de vet hvem de slår. Vår tids bødler vet hvem de slår.

Også noen av dem som protesterer i gatene, bruker maske for å beskytte seg mot ondskapen. Den er ikke lett å beskytte seg mot. Viruset får god hjelp av propaganda og lover som hemmer det frie liv.

Jeg er akkurat ankommet Tbilisi. Det er en by, og et folk jeg er blitt glad i. Nå kjemper de for livet. Det er det det handler om. Selve livet står på spill.

Tenner vi et lys, er det ikke lenger svart

Jeg er i Amman. Dette er en fredelig oase i et eksplosivt område. Midtøsten lever dessverre opp til sitt rykte. Et par steinkast borte fra der jeg er i Jordans hovedstad, på den andre siden av Jordandalen, ligger Jerusalem og Betlehem. Noen kilometer videre til kysten, finner vi Tel Aviv og Gaza. Setter vi kurs i andre retninger, er det kort avstand til både Beirut og Damaskus.

En jeg møtte, som måtte reise fra Vestbredden grunnet situasjonen, sa det slik: Det er godt å være i Amman og oppleve at folk lever i fred og harmoni med hverandre. Samtidig blir jeg trist, for det er slik livet også skulle vært på den andre siden av grensen.

Motiv fra muren ved Betlehem

Ingen juleglede i Betlehem

Det som skjer på Gaza, gir oss bilder av hvordan det så ut i Warszawa under 2 verdenskrig. Over 43.000 mennesker er drept på Gaza siden oktober i fjor. 70% av dem kvinner og barn. I skyggen av Gaza, har også 780 mennesker blitt drept på Vestbredden. 167 av dem er barn. I tillegg er over hundre tusen mennesker skadd på Gaza, og i underkant av 7000 skadd på Vestbredden. (tall fra FN, november 2024)

Det er voldsomme tall. Det er grusomt det som skjer. Det skaper splittelse og hat for årtier fremover.

Det blir ikke den store julefeiringen i Betlehem i år. Til det er lidelsene for store. Den glade julemusikken og opptoget i gatene, har stilnet. Krigens realitet skaper skygger på jord. På mange måter virker det som en total solformørkelse hvor det er vanskelig å se veien videre for både jøder og palestinere.

Det som vil skje i Betlehem denne julen, er at bønnen om fred blir selve julegudstjenesten. Bønnene vil stige opp til himmelen sammen med røkelsen og lukten av liv som er lagt i grus.

Vi ber ikke bare om fred. Vi ber om varig, rettferdig fred!

På den andre siden, over på vest bredden av Jordanelven, kan en skimte Jerusalem i fjellene.

Selvportrett i Amman, 2024

Det finnes ikke et Gudsforlatt sted

Midt inn i vår virkelighet, midt inn i konflikter og ondskap som sprer seg, midt inn i den uro som mange av oss bærer på, ble det født et sårbart lite barn. Midt i den svarte natten klamrer vi oss til håpet som Jesubarnet kom med. Budskapet om kjærlighet, fred og forsoning bærer vi videre i våre hjerter.

Det finnes ikke et sted på jord som er håpløst. Det finnes ikke et Gudsforlatt sted. Lyset skinner selv i de mørkeste kroker. Det er julens budskap til oss!

Første adventslys

Det første adventslyset vil jeg tenne som en bønn om fred på jord.
Fred er mulig - tross alt! Det må være mulig. Hvis ikke sliter jeg med min kristne tro på både Gud og mennesker.

Jeg kan ikke mer enn å folde mine hender og tenne et lys. Det er en handling vi kan gjøre sammen i denne urolige tid. Det er jo slik at tenner vi et lys, er det ikke lenger svart.

Tenner vi et lys, er det ikke lenger svart!

Lys for fred i en kirke i Amman

En reise på Balkan

Jeg har beveget meg fra Beograd, til Novi Sad, videre til Tirana og over til Sarajevo. I dag er avstanden kortere enn den var. Det handler om at det på overflaten er fred på Balkan. Det er ingen åpne konflikter og kriger slik det var på nittitallet. Det som skjedde da, ligger allerede over en generasjon bak oss i tid. Det er lenge siden det, men det er nå engang slik at avstand ikke bare handler om år som går og kilometer som vi beveger oss. Det handler også om liv som leves, følelser, tro, minner, og ledere som kjemper om å beholde den makten de engang fikk eller tok.

På denne reisen var det noen som sa til meg at den andre verdenskrig aldri tok slutt på Balkan. Den tok bare pause. Så dukket den opp igjen på nittitallet. Igjen er det en lengre pause, som for å trekke pusten og få igjen krefter og ressurser før neste økt.

Midt i hovedgågata i Beograd er dette banneret godt synlig

Blod og honning

En av oversettelsene på ordet «Balkan» fikk jeg for tjue år siden, da jeg bodde i Kosovo i fire år og hadde et nært overblikk over hele regionen. Da ble Balkan oversatt med «blod og honning». Det sier noe om dette menneskelige frodige området som en ikke kan unngå å bli glad i, men som har sine skyggesider.

Midt i Knez Mihailova, den viktigste gågaten i sentrum av Beograd, henger det et stort banner på en bygning. Det er umulig å ikke se, og ingen fjerner det. Styresmaktene har ingen interesse av å renske byen for propaganda som de selv støtter. De er dermed med på å helle bensin på åpne glør. Banneret har parolen; «Det eneste folkemordet på Balkan, var mot serbere». Vel vitende om det som skjedde i Srebrenica hvor rundt 8000 bosniske-muslimer ble brutalt drept av serbiske styrker i 1995, er dette en forvrenging av sannheten. Dessverre har sannheten aldri vært viktig for enkelte ledere på Balkan. Det som er viktig, er hva de får folket til å tro på. Det er den farlige propagandaens grunnparole. Slik er de på linje med flere statsledere både i Midtøsten, og i vest og i øst.

Hvis det ikke var for våre ledere, ville situasjonen vært mye bedre, sa en til meg i et av landene jeg besøkte. Jeg hørte varianter av det samme i alle de tre landene jeg besøkte. Vi kunne til tider sagt det samme flere steder, men dette er på et helt annet nivå. Egeninteresse settes ofte foran nasjonen, for mange statsledere. Tendensen er at til lengre tid ved makten, dess mer korrumpert blir en. Alle knep blir tatt i bruk for å bli værende på toppen. Det handler om makt og privilegier, og det å sikre muligheten til å dekke over tidligere synder.  

I Tirana kan du gå over veien når den albanske ørnen lyser grønt..

Duene er et yndig fotomål i Gamlebyen i Sarajevo

Håp på Balkan?

Etter krigene i nittiårene, var det stor optimisme blant folk flest i de nye statene som var dannet. Det var et håp om å tilnærme seg det vestlige Europa og bli «normal». Den optimismen har endret seg. Jeg møter ikke samme entusiasme i dag når jeg snakker om veien videre med folk.

Mangelen på fremtidsglød fører til at mange emigrerer fra regionen. Bare i Bosnia drar over hundre tusen bosniere ut av landet hvert år. Dermed utarmes arbeidslivet. Det blir mangel på folk innen skole, helse, transport og i alle etater og næringer. I tillegg setter også de med lengre utdannelse kursen mot vest. Vi trenger den spesialkompetansen og arbeidskraften vi får, men det er et dilemma at landene de forlater også har store behov.

Bildet er fra Tirana. Det er en by med en stor aktivitet i byggebransjen, mer enn noe annet sted på Balkan.

Er håpet på Balkan i ferd med å renne ut med badevannet?

Det er viktig å spørre seg hva som skjer, og om ulike ekstreme nasjonalistiske krefter får bolig midt i vakuumet som dannes når spesielt ungdommen emigrerer.

Jeg har et håp om at landene på Balkan vil utvikle seg videre i en god retning, men det er ingen selvfølge. Det blir viktig at vi fortsetter å støtte opp om de krefter som stabiliserer og bygger de gode fellesskap, slik at ikke destruktive krefter får overmakten. Frihet og demokrati er ikke gratis. Det krever et langsiktig perspektiv, og ikke bare et kort besøk.

Slik så det ut da jeg kom flygende inn over Balkan. Det var mye grått, men samtidig lys og horisont.

Jakten på havets kardinal

Det kalles å fiska etter hummer, forklarer Arvid meg som bygutt. Jeg trodde det hadde et annet navn å dra teiner, men det er å fiske får jeg forklart. Å være på jakt gjør en i fjellet, men å dra teiner er å fiske. Da vet jeg det. Men en skattejakt er det likevel. Hummeren er noe av det mest eksklusive en kan høste av havets frukter.

Det hjelper med svart kaffe for å våkne på morgenen. Jeg er invitert med for å fiske hummer, selveste havets kardinal. Da må jeg stå opp litt før det jeg hadde tenkt. På Utsira er søvnen en del av gaven livet gir. Frisk havluft og fred mellom hustuftene gjør at natten blir god. Ringeklokka er på, men som alltid våkner jeg noen minutter før alarmen går. Det ligger i blodet. Jeg er klar til å bli med mitt søskenbarn Arvid ut for å se om det er gått noen inn i teinene som ligger på havets bunn.

Arvid Helgesen har sjekket en av de åtte teinene han har satt ut ved Nordevågen på Utsira. Krabben kastet han over bord. Det kan være god mat i krabben, men denne gangen var vi ute etter edlere vare.

Arvid starter opp motoren. Vi hiver tampen og setter kurs ut kanalen i Nordevågen på Utsira. Vi skal ikke langt til sjøs. Hummeren finner en inne ved land, gjerne på grunt vann. Denne morgenen er havet stille, men hvis det bryter på sliter en med å ligge i fjæresteinene og dra opp teinene. De neste dagene er det meldt om vind fra sør, og da blir det topp forhold i nord hvor Arvid har sine teiner.

Odøren i båten er ikke særlig god. Det skyldes en pøs fylt av halvråtten makrell og lyr som skal fungere som agn. Fisken er godt salta, og er kuttet i store stykker. Sjølve om det forrige agnet ikke er spist opp, skiftes alt ut. Arvid har tro på at hummeren vil ha «ny» vare. Det gamle sloet kastes på havet, men ikke i nærheten av teinene. Der skal det kun være agnet i selve teinene som lokker.

Sesongen har begynt

Eg ser at det er mange som gler seg veldig til hummersesongen begynner. Da kribler det i blodet og det blir eit yrende liv i havna kvelden før. Det er morsomt, forteller Arvid om starten på hummerfiske.

Fra 1. oktober er det fritt fram å hive ut teiner for de som vil være med på jakten etter havets kardinal. Det er likevel noen regler som må følges. Alle teiner og blåser skal være merket etter faste regler, og minstemålet er tjuefem centimeter. Det er også noen steder at hummeren er fredet. Sportsfiskere har et maks antall på ti tiner de kan sette ut. Noen utnytter maksgrensene slik at de setter ut ti teiner for kvart familiemedlem. Det skaper misnøye mellom bøyene som blir lagt ut. «Det er ti tiner pr båt en har lov til å sette ut», understreker Arvid.

Det er berre for hobby, berre for gøy. Eg tenke ikkje på at eg ska få så møkje, men det er kjekt å få nåke. Og i dag fekk me to hommrar. Det var dei fysste denne sesongen. Arvid smiler mens han snakker. Det var full klaff at vi fikk to denne morgenen da jeg fikk være med, men sjølvsagt måtte kardinalen vise seg for presten..

Det var greit at bølgene ikke var større da vi lå tett opp under land.

Frisk luft og kameratskap

Det er ingen konkurranse mellom fiskerne. Der er Arvid klar i sin tale, men legger samtidig til: Vi konkurrere berre med oss sjølve! Alle gleder seg over kvarandre, men litt misunnelse ska ein ikkje sjå bort fra at der er. Sant, når noken får meir enn ein sjølve, lurer ein på kva dei har gjort riktig, og kva galt ein sjølv har gjort. Sant. Ja. Det e slik d e.

Hummerfiske varer ut november, men de fleste holder bare på de to første ukene. Det handler om at folk bruker høstferien, og faller av etter hvert som dagene går. Det er bare de mest ivrige som holder på utover høsten.

Regler er til for å holdes, også på sjøen. Denne var lovlig. Hadde den vært under kravet, hadde den blitt kastet uti igjen.

Drøsen etter at en har kommet inn til kai, er en viktig del av fisketuren.

Gleden over å være på havet er stor. Det gir alltid mersmak være ute i båt. Det handler ikke bare om det som kryper inn i teinene. Det handler om frisk luft, bølger og salt sjø. Og friheten. Den er viktig. Hodet og kropp har godt av å være ute i en liten båt på havet. Det er medisin for vinteren som kommer. Denne morgenen handlet det også om kameratskapet i at vi dro ut sammen. Arvid og eg.

På vei inn kanalen i Nordevågen etter en vellykket tur. Takk for turen, Arvid!

På jakt etter havets kardinal

Det kalles å fiska etter hummer, forklarer Arvid meg som bygutt. Jeg trodde det hadde et annet navn å dra teiner, men det er å fiske får jeg forklart. Å være på jakt gjør en i fjellet, men å dra teiner er å fiske. Da vet jeg det. Men en skattejakt er det likevel. Hummeren er noe av det mest eksklusive en kan høste av havets frukter.

Det hjelper med svart kaffe for å våkne på morgenen. Jeg er invitert med for å fiske hummer, selveste havets kardinal. Da må jeg stå opp litt før det jeg hadde tenkt. På Utsira er søvnen en del av gaven livet gir. Frisk havluft og fred mellom hustuftene gjør at natten blir god. Ringeklokka er på, men som alltid våkner jeg noen minutter før alarmen går. Det ligger i blodet. Jeg er klar til å bli med mitt søskenbarn Arvid ut for å se om det er gått noen inn i teinene som ligger på havets bunn.

Arvid Helgesen har sjekket en av de åtte teinene han har satt ut ved Nordevågen på Utsira. Krabben kastet han over bord. Det kan være god mat i krabben, men denne gangen var vi ute etter edlere vare.

Arvid starter opp motoren. Vi hiver tampen og setter kurs ut kanalen i Nordevågen på Utsira. Vi skal ikke langt til sjøs. Hummeren finner en inne ved land, gjerne på grunt vann. Denne morgenen er havet stille, men hvis det bryter på sliter en med å ligge i fjæresteinene og dra opp teinene. De neste dagene er det meldt om vind fra sør, og da blir det topp forhold i nord hvor Arvid har sine teiner.

Odøren i båten er ikke særlig god. Det skyldes en pøs fylt av halvråtten makrell og lyr som skal fungere som agn. Fisken er godt salta, og er kuttet i store stykker. Sjølve om det forrige agnet ikke er spist opp, skiftes alt ut. Arvid har tro på at hummeren vil ha «ny» vare. Det gamle sloet kastes på havet, men ikke i nærheten av teinene. Der skal det kun være agnet i selve teinene som lokker.

Sesongen har begynt

Eg ser at det er mange som gler seg veldig til hummersesongen begynner. Da kribler det i blodet og det blir eit yrende liv i havna kvelden før. Det er morsomt, forteller Arvid om starten på hummerfiske.

Fra 1. oktober er det fritt fram å hive ut teiner for de som vil være med på jakten etter havets kardinal. Det er likevel noen regler som må følges. Alle teiner og blåser skal være merket etter faste regler, og minstemålet er tjuefem centimeter. Det er også noen steder at hummeren er fredet. Sportsfiskere har et maks antall på ti tiner de kan sette ut. Noen utnytter maksgrensene slik at de setter ut ti teiner for kvart familiemedlem. Det skaper misnøye mellom bøyene som blir lagt ut. «Det er ti tiner pr båt en har lov til å sette ut», understreker Arvid.

Det er berre for hobby, berre for gøy. Eg tenke ikkje på at eg ska få så møkje, men det er kjekt å få nåke. Og i dag fekk me to hommrar. Det var dei fysste denne sesongen. Arvid smiler mens han snakker. Det var full klaff at vi fikk to denne morgenen da jeg fikk være med, men sjølvsagt måtte kardinalen vise seg for presten..

Det var greit at bølgene ikke var større da vi lå tett opp under land.

Frisk luft og kameratskap

Det er ingen konkurranse mellom fiskerne. Der er Arvid klar i sin tale, men legger samtidig til: Vi konkurrere berre med oss sjølve! Alle gleder seg over kvarandre, men litt misunnelse ska ein ikkje sjå bort fra at der er. Sant, når noken får meir enn ein sjølve, lurer ein på kva dei har gjort riktig, og kva galt ein sjølv har gjort. Sant. Ja. Det e slik d e.

Hummerfiske varer ut november, men de fleste holder bare på de to første ukene. Det handler om at folk bruker høstferien, og faller av etter hvert som dagene går. Det er bare de mest ivrige som holder på utover høsten.

Regler er til for å holdes, også på sjøen. Denne var lovlig. Hadde den vært under kravet, hadde den blitt kastet uti igjen.

Drøsen etter at en har kommet inn til kai, er en viktig del av fisketuren.

Gleden over å være på havet er stor. Det gir alltid mersmak være ute i båt. Det handler ikke bare om det som kryper inn i teinene. Det handler om frisk luft, bølger og salt sjø. Og friheten. Den er viktig. Hodet og kropp har godt av å være ute i en liten båt på havet. Det er medisin for vinteren som kommer. Denne morgenen handlet det også om kameratskapet i at vi dro ut sammen. Arvid og eg.

På vei inn kanalen i Nordevågen etter en vellykket tur. Takk for turen, Arvid!

Høstferie i september

Det er siste etappe før vinteren setter inn. Frø som ble plantet måneder tilbake i tid, har strekt seg opp i lyset. Fra jord til himmel. Nå er det tid for å vende tilbake til jorden igjen. Naturen i all sin skrud.

I sør er druene klar til å høstes inn. Sure druer blir den beste vin.

Jeg sitter på Café de France i en landsby i Provence. Et stort tun-tre skygger for solen, og den høyreiste monumentale kirka i sentrum av husklyngen holder vinden borte. Det gjør godt å hvile i ly av Guds hus. Kirken er mer enn tomme rom. Åpne dører leder inn. Jeg tegner korsets tegn og tenner lys for fred. Det er viktig at vi alle gjør i en høst som ser ut til å bli blodrødt mange steder. Kirken er med å gi håp i en tid hvor mørke og kulde preger mange av våre fellesskap.

Det er en hellig ro over plaza’en der jeg sitter. Kelneren kommer med et glass rosè og smakfulle oliven. Mennesker med grått hår, rynkene forteller at år har gått, sitter ved flere av bordene. Også noen er yngre. De trendy utestedene med lyd fra forurensing av høy musikk og krav om et perfekt ytre, er heldigvis andre steder. Vi som sitter på Café de France puster ut og puster inn. Hverdagsmennesker i all sin prakt. Noen snakker med hverandre. Selv sitter jeg og ser. Det er mer enn nok.

Tankene rusler i sakte film.

Det er en spennende skattejakt å gå i trange gater. Jeg prøver en gammel dressjakke på en gjenbruksbutikk. Den passer godt, men jeg henger den tilbake. Jeg har nok av dem hjemme. I stedet finner jeg et par sko. De er «chick» sier damen i butikken som overlater valget til meg. Her er ingen press på å kjøpe, men de er topp klasse sier hun med et smil. Jeg velger dem, påvirket av min egen flamme. Jeg fulgte begges råd. Nå har jeg et par brukte joggesko fra Provence med meg i kofferten. Hvis du ser meg sprade med lyse joggesko med et streif av rosa og blått, vet du hvor jeg har vært. De kommer nok til å stå i skapet de neste månedene. Det er mer vår i skoa, enn høst. Men de gir håp om at solen igjen vil snu mot et nytt år.

Små kanaler med rennende vann, som en elv, ligger rundt den gamle byen. Endene bruker den som boltreplass. Vi setter oss ned og dingler med beina ved kanalen. Endene kommer raskt til. De er vant til å få noen smuler fra menneskene. Fra oss får de bare et smil. I speilet ser vi at det vi gjør er en smak av det romantiske liv. Kunsten er å se det uten å bli blind.

L’Isle sur la Sorgue

En ukes fri gjør godt for kropp og sjel. Det hører med som en gave til livet som renner av gårde som sanden i timeglasset. Det handler om å stoppe opp og kjøre til siden. Da jeg var barn og kjørte innover smale veier i Ryfylke hvor min mor kom fra, var det heldigvis noen steder som var merket med en stor M. Husker du de blåfargede skiltene som stod der en kunne kjøre til side og slippe møtende bil forbi? Når veien er smal og trafikken er stor, trenger vi små lommer som gir plass til både oss selv og de vi møter på. Selv tanken må ha en M en gang iblant slik at den ikke bare stanger mot fjellveggen uten å komme videre. En rast i hverdagen gir energi slik at vi kan mestre dagene som tar.

Jeg har hatt en uke i sør. Ved Middelhavet. I Provence og lenger mot vest. Det har blitt noen jobbmailer, men ikke mer enn at skuldrene har senket seg og batteriene er ladet. Det er hemmeligheten med en høstuke som kalles ferie. Det å ta en rast hvor en bruker sansene til å se, smake og lytte til livet uten å haste videre. Det handler mer om å være. Det er en kunst jeg må lære igjen og igjen. Nå gleder jeg meg til alle fargene, regnet og blåsten.

Høsten er en vakker del av livet.