Det gjør inntrykk å gå forbi svartkledde politifolk med finlandshette. Det er bare øynene jeg ser, uten at jeg klarer å fange et blikk. De ser forbi.
Store deler av Frihetsplassen i Tbilisi er pakket av politibiler på kveldene. Flere kvartaler er sperret av. Politiet prøver å kneble sitt eget folk med sin brutalitet. Hva blir neste steg? Når kommer liv til å gå tapt?
Mengder av folk går ut i gatene for å protestere mot den russisk vennlige fløyen i parlamentet; Georgisk drøm. Folket står opp mot lover og restriksjoner som kastes over dem som et jernteppe. Det handler om framtiden. Intet mindre.
Det er nå eller aldri. Fremdeles har de mulighet til å gå til gatene og demonstrere mot regimet, men mulighetene strammes inn. Politiet viser en brutal framferd. Flere blir banket opp og arrestert hver kveld. Folk jeg snakker med, forteller at politiet slår mot hodet. De er ikke redde for å vise sin brutalitet. De skaper frykt, og forsøker å lamme folkets protest ved å slå hardt ned på motstanden.
Sorte masker
Koronaviruset traff oss for noen år siden. Da tok vi på oss masker for å beskytte oss, og for ikke å spre viruset. I dag er det et annet virus som sprer seg. Det kalles ondskap. Det er farligere, og er ekstremt smittsomt. Igjen bukes masker. Sorte masker.
I Tbilisi bruker politiet finlandshetter for å skjule sin identitet. Svart som natten, fra topp til tå. De slår sine egne og sparker dem som ligger nede. De følger ordre, men de vet hvem de slår. Vår tids bødler vet hvem de slår.
Også noen av dem som protesterer i gatene, bruker maske for å beskytte seg mot ondskapen. Den er ikke lett å beskytte seg mot. Viruset får god hjelp av propaganda og lover som hemmer det frie liv.
Jeg er akkurat ankommet Tbilisi. Det er en by, og et folk jeg er blitt glad i. Nå kjemper de for livet. Det er det det handler om. Selve livet står på spill.
