Er det lys i den svarte natten?

Jeg vet hva mørketid er. Etter tolv overvintringer på Svalbard, kan jeg si det. Jeg kjenner både mørketidens gleder, og utfordringer. Og sorger. Mange ganger har jeg som prest snakket om lyset i mørket; Månen som skinner, stjernene som blinker, nordlyset som leker på himmelhvelvingen, og snøen som reflekterer lysstrålene. Det viktigste lyset i mørketiden, er likevel det gode fellesskap. Det var det som gav livet vitaminer i nord, sammen med tran tabletter og en ekstra sollyslampe.

«Lys i mørket», er et godt uttrykk selv om det er slitt. Vi trenger lysene som tennes, slik vi også trenger lys fra himmelen.

Det er bare mørkt. Det er mye lys i mørket. Problemet er når det blir svart. Det kan skje på vinteren, men også midt på lyse sommeren.

Det er nå en reell følelse av svarte skyer over jord. Tidligere har slike skyer ligget over andre verdensdeler og folk, men de tunge skyene har også lagt seg over Europa og oss. Mange jeg snakker med kjenner på angsten for alt som skjer. Fremtiden er mer usikker enn på mange år. Skyer av økonomisk usikkerhet, konflikt og krig, nabovennskap som blir til fiendskap, hat som vokser fram, tillit som blir til mistro, og en vinter som kan bli hard. Det skaper usikkerhet og frykt. Covid var en utfordring, men blir som et lite komma i historien. Det som skjer ved at Russland går til krig mot sin nabo, er i ferd med å skape mye større og varige sår. Det sprer seg også til andre verdensdeler, siden det tar såpass stort fokus fra de gode krefter som skal bekjempe fattigdom, klimaendringer og andre konflikter.

Kampen mot ondskap,
er blitt den viktigste kampen som kjempes i vår tid.

Denne høsten har jeg besøkt både Kyiv og Moskva. Det har vært en ekstremøvelse i å reise inn i områder hvor ondskapen ligger som svarte skyer over land og folk. Fred og sameksistens har endret seg til hat og splittelse. Det har også satt spor i meg. Jeg har selv kjent på frykten, og opplevd at mørke blir svart. Mest av alt gjør det inntrykk å møte lokalbefolkningen som lider på begge sider.

Høyere strøm og matpriser hjemme i vårt eget land, er alvorlig nok. Den kjenner vi på lommeboken. Den store utfordringen ligger likevel hos de som lite har fra før. De fattige mister sitt brød når prisene stiger og høstens korn uteblir. Der vi må redusere på kronene vi legger i julegavene, har ikke andre mat til neste dag.

Jeg sitter i Beirut når jeg skriver denne tankestreken. Det er en by med lite lys i gatene og en fattigdom som øker i takt med at pengeverdien synker og prisene øker. Flere leter etter mat og noe de kan bruke i byens søppelcontainere. Beirut er en sliten by. Fra å være Midtøstens Paris, er den nå en mørklagt by hvor de ulike partier ikke klarer å bli enige om veien videre. Også her kjenner jeg på at mørket har blitt svart.

Som prest skulle jeg gjerne gitt noen enkle ord til trøst. Ordene som bygger opp, er viktige i en tid hvor onde krefter forsøker å rive ned. Samtidig kjenner også jeg på avmakten. Det har gjort at ordene har stoppet, og det har blitt tyngre å forberede en julepreken dette året enn tidligere.

Det er lys i mørketiden,
men er det lys i den svarte natten?

Heldigvis er det lys også i den svarte natten. Jorden er ikke et Gudsforlatt sted. Det er julens budskap til oss. Midt inn i tiden kom en lysende engel og sa: Vær ikke redde! Det samme sa engelen til de to kvinnene som kom til graven for å stelle den døde kroppen til Jesus i påskeuken, men Jesus var ikke der. I møte med døden, stod engelen frem med et budskap om liv.

Jeg møtte gode mennesker både i Moskva og i Kyiv, og jeg har møtt folk som tenner lys her i Beirut. Som i mørketiden på Svalbard, er det viktig med det gode fellesskap når mørke legger seg over landskapet som et jernteppe. I nord var det fellesskapet som løftet oss opp i den lange natten. Våre fellesskap er sårbare, men desto viktigere når det røyner på.

Jeg har klart å skrive min julepreken også i år. Den skal jeg holde i The Peace Cathedral i Tbilisi den tredje søndag i advent. Det kostet noen våketimer med svette og frustrasjon, som en førti dagers ørkenvandring i den svarte natten, men ordene kom likevel. Ut av det svarte rommet kom ord om håp og tro.

Vi står i en kamp mot onde nedbrytende krefter, men vi tror på noe som er sterkere. Vi tror på kjærligheten. Vi tror på det gode fellesskap. Vi tror på livet.
Selv når natten er svart, tror vi på livet!

Opp av svart jord, vokser nytt liv!

Kontraster

Det er deilig å ikke ha noe å skrive om, bare kjede seg uten å ha noe spesielt å gjøre. Våkne litt ut på morgenen, sette på kaffekjelen og finne frem en skive med brunost og jordbærsyltetøy. Kokekaffe er en luksus jeg unner meg en gang iblant. Den er smaken av fortid, samtidig som den vekker de små grå til liv. Bare lukten av nykokt kaffe er nok til å få fram smilet i ett morgentrøtt fjes.

Fra mine år som sjømann, husker jeg at det var min jobb å gå ned i byssa og koke kaffe til styrmann. Den skulle ikke koke, bare nesten, og selve kaffen skulle i kjelen før vannet ble varmt. Kaffen skulle serveres rykende varm. Selvsagt skulle den være svart som natten, men gjerne med en sukkerbit til. Den skulle dyppes i kaffen, og suges på som en karamell. Da var styrmannen sikret at han holdt seg våken på hundevakta, fra midnatt til fire. Vi gikk seks timer på, så vi stod et par timer til.

Jeg har hatt noen dager vest i havet. Det er deilig å ha muligheten til både by og land. Som en sa til meg her ute på øya; «Eg kan’kje forstå at folk frivillig vil bo i ein by». Det var lørdag, og han tok en pust i bakken fra arbeidet på jordet. Det er et arbeid som aldri tar slutt. Kaffedrøsen mellom arbeidsøktene, er en viktig del av arbeidet. Da snakker en til en finner på at en skal jobbe litt til. Kameraten kommenterte tørt; «Og dei i byen kan’kje forstå at nåken kan bu her me bur!».

Blei det noen hummer? Bildet fra Nordevågen på Utsira

Det optimale er å ha muligheten for både og. Norge er et vakkert land med mange muligheter. Selv trives jeg i byen, men det er deilig å dra vest i havet for å smake på saltråket og trekke frisk luft. Roen og freden fyller blodårene, og følelsen av å ha nok tid. Kontraster, eller ulike verdener, om du vil. Forskjellen er ikke større enn at liv leves begge steder, fra morgen til kveld. Og natten med.

Under en vandring på den smale veien på Utsira, der jeg må gå til side hvis det kommer en bil, vinket en til meg og kommenterte; «Det er kontraster i livet ditt!». Jeg svarte som sant var, at det var godt å være ute på øya i havet. Det er dette som er normalen, heldigvis. Det å kunne gå en tur uten å tenke om det kommer flere raketter som treffer nabolaget. Jeg hadde sett det på film fra krigens dager, at folk gikk i bomberom da flyalarmen gikk, men jeg hadde ikke trodd jeg skulle oppleve det selv. Det var absurd å gå ut i solskinnet noen timer etterpå, da alarmen gikk av.

Det jeg opplevde i Kyiv, var bare en flik av det som skjer. Krigen er ikke slutt, selv om jeg har dratt ut. Ondskapen fortsetter. Verdens største land vil ha mer. De blir aldri fornøyde. Grådig spiser bjørnen på sitt bytte. Et liv er ikke verdt noen ting. Mye vil ha mer. Det store spørsmålet er; Hvordan skape fred? Det er lettere å starte en krig, enn å stoppe den.

En gang i året, samme dato hvert år, blir jeg ett år eldre. Det skjer ikke hver dag, men kun én dag i året. Alle de andre dagene skjer det ingenting. Plutselig ved midnatt i det en går over til den ene dagen, går en fra en tid til en annen, - uten mulighet for retur..! Det er noe rart der, som ikke helt er til å forstå. Jeg er kommet til verden uten returbillett. Det er for så vidt greit, men det hadde gjort godt å kjøre livet i sakte film og putte på reversen av og til.

Det jeg egentlig ville si, var at jeg fikk flere hyggelige gaver da jeg ble ett år eldre for litt siden. En av dem var noen sekker med ved. Det var en gave som bokstavelig talt varmer. Denne helgen har jeg derfor kost meg med fyr i ovnen i skrivestua vest i havet. Ute har høsten gjort at dagen ikke blir helt lys, men jeg nyter fargene på trærne og den skarpe luften som høsten gir. Og varmen fra ovnen inne. Og stearinlys.

Høsten er en god tid, men noen ganger er kontrastene større enn det naturen gir.

Hav og steiner. Det blir jeg aldri lei av. Bildet fra Utsira, med horisonten i sør.

Ukrainerne bærer freden i Europa på kroppen

Da flyalarmen gikk for andre gang torsdag ettermiddag, steg min uro over å komme meg med nattoget. Drosjen var bestilt, men jeg valgte å dra tidligere til hovedbanestasjonen. Bedre å være tre timer før avgang, enn noen minutter etter. Jeg har lang erfaring med å la timene gå. Det å vente, er en profesjon jeg har lært på mine mange reiser.  

Det kom meldinger om droner med eksplosiver som var på vei mot Kyiv. Hvis det slo til, kunne det bli vanskelig å få drosje. Samtidig vet en at infrastruktur er et mål for den som er ond. Likevel var det bedre å dra ned til stasjonen, og vente. Der ville jeg hvert fall rekke toget, hvis det skulle gå etter planen.

Det var mange som satt på stasjonen og ventet. Stasjonen er et knutepunkt i kommunikasjonen inn og ut av Kyiv. Det var fullt på alle stoler og benker. Etter å ha gått noen runder, satte jeg meg på gulvet og lente meg til en søyle. Det var kaldt i endepartiet, men jeg har frosset før. Fordelen var at jeg kunne sitte å betrakte alle menneskene. Det var ikke noe stress i den store hallen. Alle var ute i god tid.

En eldre mann reiste seg fra sin stol. Han vinket en godt voksen dame bort til seg. Med tydelige tegn ledet han damen ned på det som hadde vært hans sete. Så rettet han på sixpencen, og gikk bort. Ryggen var rak, æren var i behold. Selv i krig er det mulig å løfte verdigheten, og vise gode manerer. Det er en vanskelig, men særdeles viktig øvelse. Det er lettere å se ned på egne sko, enn å løfte blikket og se ut.

Det er lettere å se ned på egne sko,
enn å løfte blikket og se ut

Hvis alarmen skulle gå mens jeg var på stasjonen, ville jeg gjøre det folket gjorde. Vet ikke om det fantes et bomberom hvor de ville søke tilflukt. Kanskje var det et trygt sted å gå, men toget, det ville jeg hvert fall forsøke å nå. Det hadde avgang seks minutter før portforbudet inntraff. Hvis toget ikke gikk, hadde jeg et problem.

Jeg satte meg på siden av en soldat i full uniform. Han hadde to krykker, og foten hvilte på en bag. Krigen skaper mange sår, både fysiske og mentalt. Det vil ta lang tid å fysisk bygge opp igjen byer og infrastruktur som er lagt i grus. De mentale sår, vil være vel så krevende å lege.

Det var ikke mye lys på perrongen da jeg skulle ta nattoget til Chelm i Polen, men toget gikk etter planen. For første gang på mange døgn fikk jeg en natt uten flyalarmer. Jeg sovnet til lyden av et tog som humpet av sted.

Kirken og militære

Tidligere var det kirken som hadde størst troverdighet i det ukrainske folk. Den står fremdeles sterk og blir en viktig faktor i arbeidet for gjenoppbygging, spesielt mentalt. Det er et godt samhold mellom de ulike kirker og religioner. Det fikk jeg selv erfare da jeg sammen med den norske ambassadøren hadde en samtale med representanter for Det Ukrainske fellesrådet for kirker og religiøse organisasjoner. Der ble samholdet mellom ulikhetene påpekt som en styrke.

Bilde etter møtet på den norske ambassaden, da ambassadør Erik Svedahl inviterte representanter fra Det Ukrainske felles kirkelige og religiøse råd.

I dag er det imidlertid militæret som scorer høyest på troverdighet. Det er forståelig. I kampen mot en ytre fiende, utgjør militæret en helt nødvendig kraft. Både kirken og det militære er begge konservative institusjoner. Begge har stor makt i dag, og vil komme til å spille viktige roller også fremover. La oss håpe at landet verken blir en religiøs stat, eller et militært diktatur i veien videre.

Det skal store midler til for å få til en skikkelig gjenoppbygging av landet etter krigen. De vestlige midlene som må inn for å få til dette viktige arbeidet, bør også sette krav. Midler må ikke bare pøses inn, for så å se at korrupsjonen fortsetter eller at minoriteter ikke blir respekter. Arbeidet mot korrupsjon er viktig, spesielt siden korrupsjonen først og fremst sitter i hodet. Når de som styrer tenker jeg, blir det ikke vi.

Når de som styrer tenker jeg, blir det ikke vi!

I dag er kampen mot storebror Russland det viktigste. Det skaper et samhold i landet. Ukraina har alltid blitt sett på som lillebroren som skal kues og utnyttes. En sa til meg at kampen for frihet begynte ikke i februar, ei heller i 2014, ei heller under Sovjettiden, men hundrevis av år tilbake i tid.

For Ukraina er dette en mulighet til å vri landet i riktig retning. Bygninger og veier må repareres, og nye demokratiske linjer må sikres. Nasjonalismen og samholdet som følger i fotsporet av kampen mot en ytre fiende, må ledes på riktig spor.

Slava Ukraine!

Natten i sovekupeen gjennom Ukraina ble god. Det tok tolv timer før vi nådde den polske grensen. Da jeg våknet på morgenkvisten etter en lang natt uten å bli vekket av flyalarmer, ble jeg av min medreisende hilst med ordene; «Slava Ukraine!»

Det er viktig å påpeke at det jeg opplevde under mitt besøk til Kyiv, var en liten flik av det folk lever med i sin hverdag. Og snart kommer vinteren! Den kommer til å bli hard for folk i Ukraina. Det må vi huske på, både i våre bønner og når midler gis. Det er tross alt ukrainerne som bærer freden i Europa på kroppen!

Det er ukrainerne som bærer freden i Europa på kroppen!

Mange lys tennes i Kyiv i disse dager. Bønn er også handling, en handling for fred!

På an igjen

 Det tar tid å finne roen på kvelden. Jeg er trøtt, men samtidig våken. Gjør klar den lille rykksekken med det mest nødvendige. Det har blitt en vane. Vet at det kan skje igjen. Da må jeg ha lykt, vann, pass, kjeks, ladekabler og noe å lese på. Noen sitter langt borte og spiller dataspill. Men det er ikke et spill. Det er virkelig. Virkeligheten er et sadistisk spill. Ondskap er satt i system.

Jeg hadde akkurat sovnet da flyalarmen gikk. Da bar det opp igjen. Den var tung. Mange trøtte fjes, og de få sengene i bomberommet var opptatt. Da ble det å sittesove videre i natten, tenkte jeg. Der tok jeg feil. Etter en halvtime var faren over og alarmen stilnet. Da kom smilene tilbake. Det var bare å ta på seg skoa og gå opp på lugaren igjen.

Alle sitter sammen med noen. Folk reiser i grupper. Jeg sitter alene. Det er ok, men avstanden fra å være alene til å være ensom er liten. Dette blir fjerde gang i bunkersen. De første gangene satt jeg sammen med tre østeriske damer som jobbet for Røde Kors, men nå var det ikke plass lenger rundt bordet. De var blitt flere, og det var helt greit. Da fant jeg en stol og et lite bord for meg sjølve. Det var natt, og praten var ikke det viktigste som kunne skje. Jeg var for trøtt til å bli redd.

Slik ser appen ut når alarmen går. Jeg har fått lastet den ned på min mobil.

Jeg la meg for andre gang, og skrudde av lyset. Sengen er av den gode sorten, både hard og bløt. Det var skiftet på sengeteppet i løpet av dagen. Det var deilig å legge seg og vente på at tankene skulle roe seg ned. Det gikk forholdsvis fort. Da gikk neste alarm. Det var på an igjen.

De første gangene tok jeg trappene fra syvende etasje. Nå tar jeg heisen. En alarm er ikke det samme som at huset står i brann. Men faren er ikke over. Det kan enda skje. Det verste scenarioet flimrer foran øynene mine i glimt. Alvoret i situasjonen står skrevet klart i hodet og i kroppen.

Smilene var forsvunnet fra ansiktene da vi gikk ned for andre gang på to timer. Natten var svart, og folk var lei. Da oppnådde de som styrte spillet det de ville. Trøtt var jeg, men redselen hadde tatt en pause. Rart hvordan vi kan bli vant til det meste.

Møte med ledere for den ukrainsk ortodokse kirke.
Fra høyre: Erkebiskop Evstratij, Metropolitt Ephiphanius, Ambassadør Erik Svedahl og jeg

Møte med ortodokse ledere
Mandag morgen satt jeg seks timer i bomberommet. Da smalt det i nabolaget. Tirsdag var jeg ute etter fire timer. Da var ikke alarmen over, men jeg tok meg over til ambassaden for en prat. Ambassadøren og jeg skulle ha et møte med ukrainske ortodokse kirkeledere. Det fikk vi til, selv om det var stille i gatene der vi kjørte i pansret bil.

Det ble et viktig møte hvor vi snakket om situasjonen, og om forholdet til den ortodokse kirken i Moskva, om ondskap og om fred. Forholdet til Moskva er ikke lett, forståelig nok. Jeg påpekte og understreket solidaritet med kirken og det ukrainske folk, og at vi følger med og støtter folket og kirken i deres kamp for frihet og fred.

Den øverste leder av den Ukrainsk Ortodokse kirke, Metropolitt Ephiphanius, sa det slik: «Vi vil dialog, men Putin stiller bare ultimatum. Et ultimatum er å overgi seg. Det gjør vi ikke. Vi har kjempet for frihet og demokrati i tretti år. Vi ønsker å være et fritt europeisk, demokratisk land! Vi kjemper for friheten for hele Europa. Putin vil ikke stoppe med Ukraina..».

Metropolitten avsluttet med å be om «våpen», dvs åndelige våpen. Han sa det med et smil, og samtidig med alvor. Det de trenger er forbønn, understreket han. Alle vi som ber, bør følge oppfordring og be om fred. Gud har makten, vi har redskapet.

Morgen
Jeg ventet litt med å legge meg for tredje gang. Tenkte at det kommer en ny alert som gjør at jeg like gjerne kan sitte klar. Men sengen lokket. Da bar det inn i drømmeland. Det var et landskap som kun var rett under overflaten.

 På morgenkvisten, onsdag morgen den 12.oktober, gikk alarmen igjen. Da sov jeg på det dypeste. Det ble en brutal vekking. Det var som å være en jojo som ble sendt opp og ned, opp og ned, opp og ned. Fordelen var at jeg kunne si til meg selv, at jeg hadde sovet mange ganger i løpet av natten.

 Også den flyalarmen var kort. Da jeg legger ut denne bloggen, er jeg igjen ute i det fri. Det smaker godt. Og kanskje kan jeg få meg en frokost i dag. Det er noen dager siden sist..

Alarmen er over. Vi kan gå opp i dagen igjen!

En mandag i et bomberom

Det dramatiske med å være i Kyiv, er at det ikke virker dramatisk. Familier går søndagspromenaden, og gateselgerne presenterer sine varer. Mens jeg sitter på en kjellerrestaurant sammen med en ortodoks prest, går flyalarmen. Vi hører ikke en lyd, og fortsetter å nyte maten og et glass Georgisk vin. Først en halv time senere ser min ortodokse kollega Viktor, at det er kommet en alarm inn på hans mobil. Det betyr at all offentlig transport er stoppet opp. Da blir det å gå ut i kvelden og rusle tilbake til hotellet, og la min nye kamerat gå videre til sin leilighet. Mulig vi burde blitt værende i kjelleren, men samtidig var det viktig å komme seg hjem før portforbudet inntraff. Det hele var som en surrealistisk film, men den var virkelig.

Mulig jeg er for avslappet i slike situasjoner. Det er noen der hjemme som mener det. Etter påtrykk fra noen som bryr seg, gikk jeg en ekstra rundt på hotellet for å sjekke rømningsveier, samt veien til bomberommet. Og jeg ba hotellet om å ringe meg hvis det skulle gå flere alarmer. Jeg har ikke tilgang til apper som viser at det er alarm, og er avhengig av info på andre måter. Det er ingen sirene som høres i gatene når alarmen går.

Resepsjonen ringte tidlig mandag morgen. Det var gått en ny flyalarm. Da var det bare å ta på seg klærne, glemme dusjen, og komme seg i bomberommet. Bra jeg hadde gått opp løypa kvelden før, og at jeg hadde gjort klar en liten ryggsekk med viktige ting som bærbar PC, pass, penger, en bok, noe sjokolade/kjeks, vann, lykt, og at jeg hadde ladet mobilen.

Det var en labyrint av ganger for å finne bomberommet, men det var bare å følge skiltene.

Det var en rolig stemning i bomberommet. Der var satt opp stoler og noen senger, og det var vann å få. Etter en time i bunkersen, kom det melding om at det var alvor. Det hadde gått eksplosjoner ikke langt bortenfor der vi var. Stemningen og praten i rommet ble mer intens. Jeg kjente frykten spre seg i kroppen. Pusten ble annerledes. Den begynte å hakke i utakt med meg selv. Et sted nede i magen begynte det å knyte seg. Vanskelig å beskrive med ord, og jeg vet ikke om jeg vil smake på ordene. Jeg visste at jeg måtte forsøke å kontrollere pusten. Sakte inn, sakte ut. Det hjalp å ta seg en Kvikk Lunsj og litt vann, og en prat med de som satt med samme bord. Det gjør alltid godt å ha noen å snakke med. Det gjelder i alle kriser vi mennesker opplever. Den gode samtale var som et sugerør ut i den friske høstluften.

Det tikker inn en melding fra en jeg hadde avtale med. Møtet ble avlyst. Han er journalist, og måtte dekke saken. Slik er det å være på jobb en mandags morgen i Kyiv, både for han og meg. Dagen blir ikke nødvendigvis som planlagt.

Det er viktig for meg å ha en større horisont enn meg selv. Det er ofte en sunn øvelse og løftet blikket og se ut. Den lille frykten jeg smakte på, er noe den lokale befolkning må leve med hver dag. Det gjelder også for nordmenn som jobber og bor i området. Troverdighet handler om at vi er i samme båt. Som prest er jeg der jeg skal være når mennesker møter det onde. Men sammen tror vi på noe sterkere. Vi tror på livet!

Noe av krigens brutalitet handler om å spre frykt og handlingslammelse. Ingen skal føle seg sikker. Slik sa den ukrainske presten Viktor det til meg i samtalen vi hadde søndagskvelden: Du er modig! Du er den eneste utenlandske prest som kommer til Kyiv nå når det er fare for atomkrig…!
Så legger han ettertenksomt til: Jeg er ikke politiker eller militær ekspert, men jeg tror de kommer til å bruke atomvåpen. Det er det russiske temperament. De bruker alle midler. Men jeg, og mange med meg, er ikke redd for atomvåpen. Først og fremst ønsker de å spre frykt.

Senger og stoler står klar for neste alarm.

Det kom flere eksplosjoner, noen nærmere enn det som var komfortsonen. Jeg hadde gått forbi en bygning kvelden før hvor Viktor hadde kommentert at dette var bombemål nummer en. Der smalt det noen timer etterpå.

Det slår meg, der jeg sitter i bomberommet, at jeg er ganske alene. Skulle gjerne hatt et skilt hengende på magen som stod at jeg reiser alene og trenger assistanse. Samtidig er det enkelt å komme i kontakt med folk. I et bomberom er det mulig å snakke med alle. Vi er i samme bunkers, under jord. I tillegg har jeg selvsagt god kontakt med min leder i Sjømannskirken, og folk der hjemme som venter på tegn på liv. Ambassaden har tatt kontakt, og jeg har rapportert at jeg tross alt har det bra. Det verste som kan skje, har enda ikke skjedd. Det er ingen trøst, men antagelig en realitet.

Etter nesten seks timer nede i bunkersen, var faren over. Da gikk jeg en tur ut og så på livet som rørte seg. Solen varmet, før jeg gikk tilbake til hotellet for å ta noen telefoner. Da gikk alarmen for andre gang. Jeg rakk hverken frokost eller lunsj, men måtte ned igjen. Det ble noen timer før vi igjen ble kalt opp. Da bestilte jeg en burger på hotellet, uten å gå lenger i mørket.

Det er ikke over. Men denne bloggen er slutt. Jeg håper morgendagen ikke blir noe å skrive hjem om, men egentlig ønsker jeg å skrive nettopp om det..

Pax!

Toget til Kyiv

Jeg tar toget fra Warszawa til grensebyen Chelm. Der får jeg tid til å kjøpe vann og noe å spise, før jeg stiller meg på perrongen og venter på at dørene skal åpnes. Det er mange mennesker som venter på å reise inn i Ukraina, men noen mangler. Det er viktig å se de en ikke ser. Det er bare kvinner og barn som reiser, og noen få eldre menn. Og meg.

Fravær av menn gjør at det ikke er en overraskelse at jeg må dele lugar med et par ukrainske kvinner. Heldigvis snakker de litt engelsk. Alle har flere kofferter, og tunge. De er på vei hjem igjen fra et besøk i vest. Jeg føler meg trygg. Det er tross alt ikke kvinner som har startet krigen..

Toget er malt i de ukrainske farger. Konduktøren tilbyr meg en kopp kaffe. Uten ukrainske penger kommer jeg dessverre ikke langt, men en av kvinnene spanderer en svart kaffe. Det varmer.

På den polske siden av grensen blir vi stående lenge. Sekunder blir til minutter, som blir til langt over en time. Det polske grensepolitiet har ikke hast. De går fra kupe til kupe. Alle må vise pass. Med seg har de soldater med våpen. De er høflige, og jeg skimter smil bak den alvorlige masken.

Endelig rykker det i toget, og vi setter kurs over grensen. Konduktøren går forbi og ber oss holde passene klare. Det har blitt mørkt ute. Fra sollys dag, til kveld. Igjen stopper toget. Det er tid for ny venting. Minutter går over i timen. Og mer. Det forunderlige er at ingen klager. Tid er en viktig del av reisen. Folk snakker, leser, slumrer og rusler i gangen. Noen barn springer mens de pludrer og lager lyd. De bråker ikke. Lyden av barn som lever er den vakreste musikk.

Tid er en viktig del av reisen!

De fleste på toget er flyktninger som er på vei hjem. Menn i stridsalder har ikke lov til å forlate landet. Menn har militære forpliktelser. Derfor er det nesten bare kvinner om bord. Det er en av de kvinnelige medpassasjerene som forklarer det til meg, Vi deler samme sovekupe.

Ingen reagerer på at jeg som mann skal dele lugar med noen fremmede kvinner. De smiler. Praten blir god. Jeg føler snart jeg er blant venner som da jeg var barn og tok toget gjennom Europa. Mine foreldre fant meg omsider der jeg kom gående i korridoren spisende på en “bombom”. Hvor hadde jeg vært, spurte fatteren. «Jeg har mange venner i Tyskland, jeg», svarte jeg som sant var. Som barn er det ikke vanskelig å få venner. Selv i dag, noen år etter, oppstår nye vennskap på toget.

Jeg tar av meg skoa. Det er varmt og klamt i den trange kupeen, og tærne trenger lufting. Angsten er stor for om jeg husket å ta på nye strømper på morgenkvisten. Det gjorde jeg ikke..

Klar for en lang natt på toget til Kyiv

Stillheten, og mørket!
Det er få lys i husene vi passerer, og gatelys er slått av. Mørket virker å være svart. Bare noen få biler står med lysene på utenfor bommen da vi suser forbi, men selv de fleste av dem har skrudd av lysene. Ukraina er et stort frodig land, men jeg må vente til morgenen før jeg ser høstfargene på trærne.

Konduktøren trekker ned rullegardinene på vinduene i korridoren og i  kupeene. Det kalles blending, slik det var påbudt under andre verdenskrig i alle vinduer hvor det var lys i rommet innenfor. Minst mulig lys skal sendes ut i natten. Jeg leser ingen bok om krigshistorien. Dette er nåtid. Jeg beveger meg i Europa i dag. Dette er alvor. Ukraina er mørklagt. Europa er i krig.

Etter en natts søvn er jeg klar for en ny dag. Folk våkner til liv, men det er ikke noe stress å spore. Folk er vennlige og rolige. Det er mer stress på trikken i Oslo enn det jeg opplevde på toget til Kyiv.

Når toget stopper etter en lang natt, finner vi våre kofferter og går ut i den friske høstlufta. Selv utenfor er det en viss ro og verdighet over det lille kaoset som det alltid blir med mange mennesker på samme plass. Som utlending er jeg velkommen. Jeg er et tegn på normalitet. Det trengs i en verden hvor det unormale er blitt hverdagen.

På vei inn mot hovedbanestasjonen i Kyiv

En aften i Bucuresti

Det var noen kvartaler til de mer kule utestedene. Jeg hadde gått forbi flere av dem. De finner jeg i alle byer. Jeg lette etter en lokal restaurant, en av «de brune», som vi kalte dem før i tiden. Det var den gang vi skrev cafe med k, og vi kunne finne eggeskall i lapskausen. Det husker jeg fra Vinkelkafeen på Majorstua i Oslo. Den savner jeg mer enn Olsen cafe og Stravinsky.

Jeg fant stedet jeg lette etter. Det bare dukker opp av seg selv. Den som leter, finner, selv når gater og språk er ukjent. Jeg måtte hente menyen selv. Kelneren var opptatt med å ta en røyk med venner i porten. Slikt må prioriteres før fremmede gjester som tilfeldigvis hadde havnet innom på besøk. Men der tok han feil. Det var ikke tilfeldig. Det var dette stedet jeg søkte.

Da han omsider fant veien til mitt bord, fikk jeg klar beskjed om at de ikke tok kort. Det var kun kontant betaling. Drosjen fra flyplassen dagen før ble dyr. Da trodde jeg at jeg var kommet til et Euroland. Men her gjelder Rumensk leu, eller lei som det heter i flertall. Selv om Romania er med i EU, har de bevart sin lokale valuta. Det burde jeg visst, men det er ikke verre enn at sjåføren smilte og klappet meg på skulderen da han dro. Familien fikk mat den dagen også.

Jeg gjorde et lite nikk med hodet for å si at det var helt greit. Jeg hadde Lei med meg. Lokale sedler. Neste beskjed var at det tok førti minutter å lage maten. Og selvsagt hadde de ikke trådløst nett. Det var da han forventet at jeg skulle reise meg å gå fra stedet. Antagelig har de erfaring med rastløse vestlendinger som ikke har tid til annet enn hamburgere stekt i går.

Igjen gjorde jeg et nikk med hodet for å si at det var ok. Jeg hadde tid. Mer enn nok tid. Er det noe jeg hadde nok av denne kvelden, så var det tid. Jeg satt alene på en lokal gammel innrøykt restaurant in Bucharest, og hadde hele kvelden på meg. Og natta, hvis det skulle stå om det. Tid er en ettertraktet vare. Den er kostbar. Noen kvelder har jeg mer enn nok av den.

Fersk salat er sunt og godt

Måltidet startet med sesongens salat, agurk og tomat, og et flak av salat. Og en lokal øl med bilde av en bjørn på etiketten. Selv om den ikke var hvit, følte jeg meg hjemme. Det er slike steder jeg leter etter på mine reiser. Steder med historie, lokal kultur, og sjel!

Det ligger en fare i å rote seg inn i små trange gater. Da kan en fort bli mål for de som er ute etter rask rikdom, uten å måtte gå veien om rulett. Det handler om å se seg rundt, og helst holde seg i opplyste gater. Slik er livet vi lever, du og jeg. Det kan være forbundet med risiko å gå alene i mørke smug, men selv velger jeg å rusle nettopp der. De store avenyer, og de store katedraler, får andre ta seg av.

Hovedretten var som forventet, et sted midt på treet, men den var ny og ukjent. Det var en lokal rett fra nabolandet Moldova. Kjøtt og saus, og en rar potetpudding med et stekt egg over. Jeg har hatt bedre middager enn det, men det var ikke poenget. Som eneste fremmede i lokalet fikk jeg en opplevelse som satte alle sanser i bevegelse. Lukt, smak, lyd og mye mer. Selv kelneren smilte da jeg skrøt av atmosfæren på stedet. Det var nesten som vi ble gode venner i løpet av måltidet.

Alle mennesker smiler når de får ros! Så enkelt er det. Hvis du ikke gir ros, hvis du ikke viser raushet, -hvordan kan du forvente å få noe positivt tilbake? Det er sjelden du får et smil, hvis du ikke gir et først! Det er nok av sure mennesker som tror at det er noe galt med alle andre enn seg selv. Mennesker ser seg selv i et speil, uten å vite om det. Er de sure, blir de møtt med surhet. Smiler de og sprer glede, vil de få et smil i retur.

Det er sjelden du får et smil, hvis du ikke gir et først!

Musikken på restauranten var umulig å høre. Den var bakgrunnsstøy som ble overdøvet av trafikken utenfor. Busser og mengde av biler skapte et sus av lyd som aldri tok slutt. Rart hvordan jeg satt der og nesten ikke la merke til det. Lyd overdøvet lyd.

Røkelsen steg mot himmelen i en sky

Jeg har sluttet å røyke. Det er mange år siden jeg stoppet med det. Livet er bedre uten. Antagelig vil jeg leve lengre og bedre i min alderdom av den grunn. Men etter denne kvelden i Bucuresti, luktet det røyk av både hår og klær. Da mintes jeg et dikt jeg skrev da jeg var yngre enn jeg er i dag. Det var den gang jeg røykte mens neste sigg lå klar.

Som bønner til Gud stiger min røyk mot himmelen
en Gauloises uten filter
først brennende i mitt indre
så mot himmelen i en sky
Englene nyter kriblingen i neseborene
pirring av rått liv
glødende i mørket
Ringer formes fra jord som rop
jeg tror
jeg tror

Under et fikentre

Jeg sitter under et fikentre i Gamlebyen i Jerusalem. Det er et godt sted å sitte. Med solen som varmer, gir treet nok skygge til at det er svalt og godt. En gartner går en runde og vanner planetene i hagen. Her er rosmarin, oliventre, roser, palmer og flere vekster som jeg ikke kan navnet på. Et lite støvlag ligger utenpå bladene. Det er lenge siden det har vært regn. Jorden med alle dens vekster lengter etter regn fra himmelen etter en lang tørr sommer. Regn gir liv. Det ser ut til at de må vente noen uker før himmelens sluser åpner seg.

Jeg har gebursdag. Det samme hadde jeg i fjor. Og året før. Det skjer hvert år, men det er likevel ingen selvfølgelighet. Mange har mønstret av skuta før de kom så langt. Det ligger en sårbarhet i det. Vi vet historien, men morgendagen er ukjent som en uskreven bok. Den skriver vi på hver dag. Vi er alle forfattere i eget liv. Enda er ikke siste punktum satt, og godt er det.

Jeg er født i forrige årtusen. Så gammel er jeg. Jeg er ikke yngre enn at jeg er et gammelt fossil for den som er like ung som jeg engang var. Det ble en vanskelig setning, men livet er ikke alltid lett å forstå. Fremdeles har jeg noen hårstrå på hodet, men de har skiftet farge de siste årene. Fra lys blond til grå årgangsvin, med smak av moden frukt og moderat syre. Årgangsvin er en definisjon på god kvalitet., sies det. Dermed retter jeg ryggen, løfter blikket, og ser fremover. Enda er det bobler i glasset og yr lek i hverdagen.

TAKK til alle dere som har sendt meg gratulasjoner! Dere betyr mer enn dere vet.
Det er enda bra vi har Facebook. Dermed klarer jeg fremdeles å huske når jeg fyller år..

Noen, heldigvis få, har gratulert meg som pensjonist. Det er jeg ikke, men jeg har friheten til å velge det om jeg vil. Som to over seksti, kan jeg gå av med æren i behold, - pluss noen kroner til livets opphold. Det har jeg ingen planer om på noen år enda. Så lenge helsa er god, og det jeg driver med er meningsfullt, ønsker jeg å stå på. Selvsagt handler det også om at Gud og mennesker vil. Jeg føler det bare er så vidt jeg har begynt på min reise fra a til å. Jeg satser enda på noen opp og nedturer, før jeg saler av hesten og faller til ro. Hvis det også er til nytte for andre enn meg selv, er jeg strålende fornøyd med hver arbeidsdag jeg får.

Gråfargen i håret, sammen med rynker og litt saktere bevegelser, tar ikke fra meg gleden over livet. Den er der i fullt monn. Jeg nyter sol og regn, farger og det grå, vann og vin, søvn og våkent liv. Gleden er stor over å møte gode venner, og bli kjent med nye. Det er med på å gi livet mening. Og som en kamerat skrev i en hilsen til meg: Gratulere med dagen din Leif Magne, seriøs forskning viser at de som feirer flest bursdager lever lengst. Hurra!

Gamlebyen i Jerusalem har mange flotte detaljer. Det å vandre i tomme gater om kvelden, er en ekstra stor opplevelse.

Timene under fikentreet gav energi, men jeg måtte videre i dagen. Jeg tok på meg presteskjorten og gikk ut i Gamlebyens smale gater. Som regel blir jeg møtt med smil og gode ord på min vandring i livets gater, men denne gangen var det en som plutselig viste fingeren til meg og kom med stygge ord. Det skal bare en liten gnist til før det eksploderer. Mange steder jeg reiser ligger hatet og ulmer under overflaten. Egentlig hadde jeg lyst til å slenge med leppa tilbake, men da hadde jeg nok nå vært et annet sted. Isteden roet vi situasjonen ned. Vi skiltes ikke som venner, men vi skiltes uten at noe mer alvorlig skjedde.

Sekunder etterpå gikk jeg inn i den lutherske kirken i Gamlebyen for å feire det gode fellesskap og troen på Gud og mennesker. Kloden er full av kontraster, men jeg tror fremdeles på fred.

Detaljer fra muren ved Betlehem

Der Jesus ble døpt

Det farligste jeg gjør på mine mange reiser, er å ta taxi. Slik også da jeg landet i Amman sent på kvelden, og satte meg inn i en drosjebil. Setene var bakoverlent, og det tok ikke lang tid før sjåføren viste sine kunster som racebilsjåfør. Jeg har opplevd det verre, og holdt kjeft. Andre ganger sier jeg fra. Jeg har liten tålmodighet med barske menn som setter mitt og andres liv i fare.

Dagen etter blir jeg hentet på hotellet av Knut og Anna Kittelsaa. De er et norsk prestepar som har tjeneste ved den lutherske kirken på Jesu dåpssted. Sammen satte vi kursen nedover, til under havoverflaten. Mens Amman ligger 777 moh, skulle vi over tusen meter nedover. Da befant vi oss rett ved Jeriko. Det som er verdens lavest liggende by, ligger på vestsiden av den smale Jordanelven, altså på Vestbredden. Dødehavet ligger noen få kilometer bortenfor. Selve dåpsstedet ligger på Jordansk side. Der ligger den palestinsk lutherske kirken jeg skulle besøke, og hvor vi dagen etter feiret en norsk gudstjeneste.

Dåpsstedet er et historisk sted, og både et pilegrims- og et turistmål. I tillegg renner det en liten elv gjennom dalen. Den utgjør selve grensen mellom Jordan og det okkuperte Vestbredden.

Selve stedet hvor Jesus ble døpt, er nesten tørrlagt. Elven har funnet et annet hovedløp i årenes løp, noen meter bortenfor

Vi gjorde en meditativ vandring ned til Jesu dåpssted og elven. Det er mulig å ta seg et bad, eller å la se døpe. Tre voksne menn i hvite kjortler svømte et par meter utenfor tillatt område. Raskt kom israelske og jordanske soldater springende fra hver sin kant med sine våpen. Det er et sterkt overvåket område, slik de fleste grenseområder er. Selv om noen lar seg friste til å døpes med full neddykking, er det forbudt å svømme over til den andre siden av elven. Da vil det bære rett i kasjotten. Selv nøyde jeg meg med å ta av sandalene og vaske føttene i elven. Det var en hellig alminnelig handling.

To norske prester ved Jordanelven. Vi står på Jordansk side. Vestbredden er bare rett over å den andre siden.

Tre menn har svømt ut på dypet mellom Jordan og Vestbredden. Da tok det ikke lang tid før soldatene kom løpene.

Den lutherske kirken på dåpsstedet er palestinsk, men støttet fra flere lutherske kirker. Besøkende kommer fra mange land. Den er et viktig signalbygg for en minoritetskirke, som den palestinsk- lutherske kirken i området er. Selve kirken på dåpsstedet er utsmykket av den norske kunstneren Håkon Gullvåg, og verdt et besøk også av den grunn. Det å se at den store altertavlen har mektige motiver på begge sider, er noe jeg ikke har sett før. Dramatiske bilder, med selve sommerfuglen hvilende over alteret som et oppstandelsessymbol.

I et område hvor konfliktene ligger og ulmer sammen med varmegradene som solen gir, var det godt å dele det gode fellesskapet under nattverden og kirkekaffen etterpå. Selvsagt måtte vi synge den eneste arabiske salmen som står i norsk salmebok: Yarabba ssalami.. Oversatt til norsk lyder salmen slik:
Fredens Gud la det regne, regne med fred i fra deg.
Fredens Gud, fyll mitt hjerte, fyll det med kjærlighet og fred

Alterpartiet og utsikten utover Jordandalen

Det er ingen mygg i området. Likevel er det noen flygende vesener som gjør alt for å irritere oss. De er iltre fluer som prøver å komme inn i ører og nesebor. Det er nesten som jeg lengter etter myggen på grensen mellom Norge og Russland i nord. Der er myggen store som helikoptre, men fluene ved Jordanleven var enda større.

Det er en spesiell stemning å sitte på terrassen etter at solen har gått ned. Med førti varmegrader på dagtid, er det bare å la mørket komme før vi setter oss ut med en forfriskning. Lysene fra Jeriko er godt synlige, og litt opp i høyden ser vi lysene fra Jerusalem. Vi sitter tjue meter fra selve kirkebygget. Den er ikke opplyst på annen måte enn det månen og stjernene sørger for. Likevel gir den et viktig signal om Guds nærvær i området, og ønske om fred på jord.

Litt lys ved kirkedøren før det ble skrudd av og natten og roen kom.

På besøk hjemme

Det er utfordrende å dra på besøk dit en før var hjemme. Det er en kunst jeg er dårlig i. Det å føle seg fremmed der hvor jeg tidligere har levd i en lengre periode av mitt liv, er å kjenne på en sårhet over noe som er borte. Det som engang var, ligger år tilbake.

Det å vandre alene i sin egen historie, er en ensom vandring.

Da jeg satte kurs mot nord igjen, mot Svalbard, hadde jeg blandede følelser. Det er allerede fire år siden jeg flyttet til det store fastlandet sør for Bjørnøya, og mange av de jeg kjente har også dratt fra øya. Dermed blir følelsen av å være gjest ekstra stor.

Men allerede på flyet fikk jeg gode smil og spørsmål om jeg var på vei mot nord. Noen satte seg på siden av, og slo av en lang prat. I det jeg gikk ut av flyet ble jeg møtt med en god klem av en Svalbardianer som ventet på sine foreldre fra et land på andre siden av kloden. Da jeg lette etter en vinflaske på Nordpolet, traff jeg en som hilste meg med ordene; «Så du ser te oss». Andre sa: «Velkommen hjem!».

Det gikk ikke lenge før jeg kjente at jeg ikke var alene. Smilene varmet, og plutselig satt jeg i gode samtaler med mennesker jeg har kjent i mange år. Det var godt å innse at de fremdeles er en viktig del av mitt liv.

Da jeg flyttet opp til Longyearbyen i 2006, ble jeg spurt om hvorfor jeg gjorde det. Mitt enkle svar var at jeg flyttet til Svalbard på grunn av menneskene som bodde der. Det var de som trakk meg mot nord, selv om jeg ikke kjente noen av dem. Likevel var de grunnen til at jeg dro opp i det ukjente polare landskapet, og de ble også grunnen til at jeg ble der i over tolv år. Fellesskapet i Longyearbyen er sterkt på den måten av folk er avhengig av hverandre. Menneskene lever tett sammen. Det er et godt samfunn å være en del av. Det var hvert fall slik det var.  

Det var en grå augustdag jeg ankom første gang. Det tok flere dager før jeg så farger i landskapet. Men litt etter litt begynte jeg å se nyanser i det grå. Jeg oppdaget også noen blomster som lyste opp mellom steinene. I alle årene mine i nord, lærte jeg at grå er en vakker farge. Når himmel, fjell og fjord males i grått, er naturen på det vakreste. Den polare gråfargen er spesiell. Da leker Kunstneren med hvitt, grått og svart på sitt lerret.

Den grå hverdag er full av liv.

 Livet er ikke det det engang var. Det vil det heller aldri bli. Men det ligger skatter nedgravd mange steder, og mange skatter ligger åpent i dagen. Du trenger ikke grave dypt. Det er bare å våge å ta seg en rusletur på stier hvor en før har levd. Der kan en se farger i det grå, og høre at stillheten er den vakreste musikk.

Feriefølelse

Det tok tid denne gangen. Lykkefølelsen over å ha ferie lot vente på seg. Som barn var den der med en gang jeg gikk hjem fra skolen med karakterboka under armen. Ikke det at karakterene var noe å skryte av, men de var hvert fall mine. De skulle jeg klare å leve med. Følelsen over å være ferdig med et skoleår og det å ha laaang fri, sommerferie, den sildret gjennom blodet som bobler i et champagneglass.

Fra syvendeklasse ble ferien tid for sommerjobber. Det å ha fri, ble å jobbe. Første jobben var på fryseriet i Skudeneshavn. Så ble det Mekanisk verksted hvor jeg enda har arr på fingeren da jeg nesten kappet den av. Videre jobbet jeg noen somre på sjøen, kjørte taxi i Stavanger, var Securitas vakt, sidemann på trailer, gikk med sement i trillebåren da de bygde betongplattformer i Jåttåvågen, gikk med post internt på Statoil, malte hus og gjorde slikt som hørte ferien til. Sommeren var arbeidstid. Likevel var følelsen der. Gleden over å kunne styre tiden selv, og gjøre noe annet enn det jeg ellers gjorde. Skolen var en evighet borte da jeg gikk ut døren med svært godt i oppførsel. Det var den eneste S’en jeg fikk.

I dag, er jobben det jeg har blitt.

Husker første gang jeg tok med fem ukers ferie i et jafs. Det var som å ha en evighet foran seg av tid. To uker er for lite. Da har en ikke rukket å begynne på ferien før den er forbi. Tre uker fungerer sånn passe, men uten tid for mer enn et komma og noen tankestreker i kalenderen. Fire uker, da begynner vi å snakke. Og fem, da er evigheten begynt.

For mange er ferien en tid for å sove lenge uten at klokka ringer. Jeg hadde noen slike dager, men det var ikke da følelsen kom. Den kom da jeg av egen fri vilje stod opp mens fuglene enda sang sin morgenbønn. Jeg er jo religiøs, og fuglene messer bedre enn noen prest. Når linerlen vifter med stjerten og spiser smuler på fuglebrettet, da er det fest i himmelen. Poenget var at gleden kom plutselig en tidlig morgen denne uken da jeg åpnet øynene og så meg rundt.

Det er heldigvis ikke slik at en sprudlende følelse av ferie er en absolutt nødvendighet. Det er sommer selv om det regner, blåser og varmen uteblir. Kjedelige dager hører med som en viktig del av sommeren, men det gjør godt når feriefølelsen vokser slik at jeg kjenner at det er liv. Da fyller jeg energi på tanken, og har noe å tære på når høststormene setter inn.

Jeg blir aldri ferdig med å leke med farger. Slik ser spisebordet ut denne uka.

Etter to ukers ferie, kom den. Jeg hadde nesten glemt hvordan den var, den yrende barnlige gleden. Med nytrukken kaffe satte jeg meg i en god stol og så ut i rommet. Det meste hadde rukket å bli rotete. Jeg har begynt å leke med ting jeg ikke kan. Det er en hobby jeg ofte har. Derfor var spisebordet gjort om til et malestativ, og rommet blitt et atelier. Det var farger på kryss og tvers. Det var bare ordene som hadde uteblitt, men denne morgenen kom også de.

Kunsten er å stå opp vel vitende om at en kan ligge videre hvis en vil. Det er tidlig på morgenen at sommeren smaker best

Hadde jeg virkelig villet feire livet denne morgenen, ville jeg ruslet nord til Småvågane for å ta et morgenbad. Men vinden, grå skyer og regn i luften, gjorde at jeg stod an av. Det får vente. Tross alt, jeg kan jo få overdose av lykkefølelse også.

Bruker en øynene, er det mye vakkert å se.

Årets første

Årets første bad i Småvågane er unnagjort. Sammen med mitt søskenbarn Arvid, gjorde jeg det mange ikke våger. Det ble en frisk affære. Hvor kaldt det var, avhenger av hvem vi snakker med. Skal vi skryte, noe vi mer enn gjerne gjør, sier vi at det var kaldere enn det var. Litt krydder på maten hører jo alltid med. Er målet å få andre til å bade, plusser vi gjerne på noen grader slik at det blir varmere enn lenger sør. Det er jo ikke alle som er så barske som oss.  

Selvsagt legger vi ut noen bilder fra heltedåden på fjesboka. Det er jo ingen vits i å bade i havet hvis ingen får vite om det. Det er slik det er blitt. Det var annerledes før i tiden. Min tante, Lovisa, drev krambua i Nordevågen på Utsira. Det var den gang folk kunne skrive i en bok hva de kjøpte, og betale når de hadde penger. Det var ikke hver dag de hadde det. Havet var der de høstet, men havet var også stormfullt og en hard arbeidsplass. På sommeren lurte tante Lovisa seg bort fra krambua midt på dagen. Da gikk hun aleine til Småvågane for å bade. Hun tok aldri bilder og la ut på nettet. Hun var mer privat enn det. Hun gjorde det kun som en frisk smak av sommer. Likevel regner jeg med at kjeften gikk på krambua slik at alle fikk med seg hvor kaldt det var. Det var krambua som var fjesboka før i tiden.

Arvid nyter årets første bad.

Selve beviset! Min bror mener at bildet ble tatt for flere år siden, men det er rykende ferskt.
Foto: Arvid Helgesen

Hvor kaldt det var i havet da Arvid og jeg badet? Det finner du ut hvis du tar en tur vest i havet til Norges minste kommune, Utsira. Det jeg kan røpe er at det var like varmt i sjøen som det var i lufta. Forskjellen var at vi hadde på oss mindre tøy da vi badet, enn da vi ruslet på stien forbi Måkeskitmyra til Småvågane.

Med store ord gikk vi ut over «catwalken» som førte ut til selve badestedet. Det var fjæresjø, og dermed måtte jeg stå over det å stupe. Jeg ser det som seigpining og gå sakte ut i sjøen. Da er det bedre å gjøre kort prosess. Det store problemet var likevel verken kulden eller manglende flo. Akkurat der vi skulle gå ned badetrappen, lå det en farlig brennmanet og ventet. Den lå klar til å svi av de edleste deler. Den var ikke stor, brennmaneten, men den hadde lagt seg strategisk til midt i taren.

Det skal mot til å ta et bad i denne jungelen.

Jeg liker ikke tanken på at det er krabber som rusler i taren. De kan forsyne seg av tærne og andre løse deler, men de har en tendens til å forsvinne bare vi viser våre hvite kropper. Verre var det med maneten. Den lå der og ventet tålmodig på sitt bytte.

Det ble Arvid som tok ansvar. Han kan skryte av at han var første uti dette året, noe han selvsagt allerede har gjort. Han gikk ned og tok et fast tak i maneten. Da er det viktig å gripe tak i oversiden, og holde seg unna de lange trådene. Med et fast grep kastet han maneten langt utenfor vår rekkevidde. Dermed var det ingen vei utenom. Vi gikk ut midt i tareland, og dukket under der det var dypt. Det var første gang i år, men ikke det siste. Det å bade gir mersmak.

Da min far vokste opp på det han kalte sin barndomsøy, lærte han å svømme der havet stod rett inn mot knausene. Før han kunne svømme, kastet han seg ut i bølgene og lot seg føre inn til land. Det var hvert fall det han sa. Også han likte å krydre historiene slik at de ble mer spennende enn det de var.

Etter at vi hadde tatt de bilder vi trengte for at folk kunne kalle oss «tøffinger» på facebook, satte vi oss ned på en platting som er bygd for det formålet. Arvid fant frem en blå boks med noe brunt oppi. Det mente han at vi fortjente etter årets første bad. Det er jo tross alt ikke alle som har våget seg uti vest i havet i år, men enda har du sjansen. Sommeren har nettopp begynt.

Det gjør alltid godt å ha tatt et bad.

Tog til Mostar

«Europas Jerusalem» på sitt beste, lever opp til sitt rykte. Minareter og kirker ligger om hverandre. Jeg kan høre kirkeklokker samtidig som bønnen fra minareten lyder i dalen mellom åsene. Gamlebyen er en opplevelse med sitt yrende liv. Selvsagt må jeg ha en middag med cevapcici og en chopska salat. Det smaker slik det gjorde for tjue år siden. Musikken som spilles på kafeene, er i stor grad hitlåter fra åttitallet.

Sarajevo er en vakker by, men den virker også sliten. Mange drømmer om friheten og storhetstiden som var før krigen endret landet til et område hvor konflikten fremdeles ligger rett under overflaten. Landet, og det politiske systemet, er delt inn i forhold til religion og etnisitet. Dayton avtalen fra 1995 var viktig for å avslutte krigen, men den har sementert konflikten og delt landet. Barna på skolene får historien fra krigsårene fortalt på tre ulike måter, avhengig av om du er bosnisk-muslim, serbisk-ortodoks eller kroatisk-katolsk.

Krigen i nittiårene er historie, men problemene som forårsaket krigen ble aldri løst. Det er en etnisk nasjonalisme som fremdeles ulmer i landet. Det forårsaker også en religiøs deling av landet.

De hvite gravene i Sarajevo forteller en blodig historie fra krigen i nittiårene.

Det gjør inntrykk å se gravene fra krigen på nittiårene. De er vakre med sin hvite form, samtidig som de viser til en svart del av europeisk historie. De hvite muslimske gravene er godt synlige i åssidene som omkranser byen. Gravene er en del av bybildet. Fødselstallene er ulike, men dødsåret er likt. De forteller en historie om blodige år. Snikskytterne fulgte med på hver bevegelse i gatene. Da gjaldt det å springe fra hushjørne til hushjørne for å slippe unna mennene i åssiden som fulgte med enhver bevegelse i kikkertsikte.

Det tar tid å bygge opp igjen hus og bygninger som er lagt i ruiner. Enda lengre tar det å lege sårene i de mellommenneskelige relasjonene. Den jobben er ikke ferdig.

Jeg har stått opp tidlig for å ta toget til Mostar. Egentlig hadde jeg planlagt å ta bussen, men toget sies å være en opplevelse. Da kommer en tett på naturen i det frodige landet. Det er tryggere å sitte på toget enn å bevege seg utenfor vinduene. Det har blitt ryddet tusenvis av miner og andre eksplosiver fra krigens dager, men mange steder ville jeg likevel ikke følt meg trygg for å gå.

Togstasjonen i Sarajevo er sliten som byen. Det gjelder å ha på de rette brillene for å se det vakre. På den ene siden forteller den om gammel storhet. Samtidig forteller den at Bosnia i dag er et av Europas fattigste land.

Jeg dupper av på toget. Få timers søvn er årsak til det. Heldigvis våkner jeg raskt og får med meg fjellene, dalene og juvene vi passerer. I det vi nærmer oss Mostar blir naturen preget av at vi nærmer oss kysten. Det flater ut og blir tørrere. Tidlig i juni er det fremdeles grønt, men Mostar er et av de varmeste stedene i landet. Her gikk det også hett for seg mellom kroater, bosniakker og serbere i nittiårene. Som turist legger en ikke merke til det, men konflikten preger byen også i dag.

«Vi hadde store ødeleggelser etter krigen, men vi hadde et håp. Nå har vi reparert bygningene, men håpet er borte», sier en lokal person til meg samtidig som han peker på at både det politiske system og skolene er separert. Frustrasjonen er stor og økende i landet, og mange forlater skuta. 140.000 forlot Bosnia i 2021. I år ser tallet ut til å bli enda større. De som har mulighet og er i arbeidsfør alder, setter kurs mot vest. Politisk vanstyre, korrupsjon og arbeidsledighet er hovedårsakene til utvandringen. Troen på fremtiden er liten, og folk er trøtte.

Krigen i Ukraina øker frykten for krig I Bosnia-Hercegovina. De serbiske områdene, Republika Srpska, har nære bånd til Russland. Resten av landet, Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, har nære bånd til vesten.

Mostar er multietnisk i sin sjel. Den berømte steinbroen over elven er et ikon for byen. Den er bygd opp igjen etter at den ble sprengt under krigen. Broen, Stari Most – «den gamle broen» fra 1500-tallet, forteller på en enkel måte noe om potensialet for fred og samarbeid. Broen er også en arv som skaper turisme og arbeidsplasser. Den gjør også at internasjonale øyne kommer til byen for å oppleve og se. Det er viktig med øyne som ser. Dette området trenger at vi bryr oss også i dag. Hvis ikke kan det fort smelle igjen.

Elven Neretva deler Mostar i to. Broene binder dem sammen.

Glimt fra en barndom

Jeg har flyttet hele mitt liv. Fra sted til sted. Livet har vært en vandring på en sti som alltid har gått videre. Jeg ble født bortenfor havet, men det var likevel hjemme. Fødselen husker jeg lite av, men det er blitt meg fortalt at mine søsken kom for å se den nye lillebroren deres. Tross alt ville det bli en til som skulle dele oppmerksomheten og ta plass i det lille fellesskapet. Nå var brødrene mer interessert i det som var viktigere enn meg. De gikk rett bort til skuffen ved sengen på sykestua. Der visste de at det lå sjokolade. Det var derfor de var kommet på besøk. Heldigvis fikk de en god opplevelse av å møte sin lillebror for første gang. De så ikke en konkurrent, men en som gjorde at de fikk ekstra søtsaker.

Jeg er født i forrige årtusen. Så gammel er jeg. Jeg ble født i Afrika, det vil si utenfor det som er fastlandskontinentet. Det skjedde under et høydeopphold i 1500 meters høyde, i byen Antsirabe i innlandet på Madagaskar. Der slo jeg opp øynene og satte i et skrik da jordmora klapset til meg for å høre om det var liv i den lille krabaten. Fjorten dager etter fødselen ble det et nytt skrik, i det presten helte vann i hodet på meg uten at jeg var forberedt på det. Det skjedde i en kirke med over to tusen mennesker til stede. Tonene fra de sangglade gasserne fylte det mektige rommet. Ofringen foregikk ved at både store og små gikk benkerad for benkerad frem og ga av det lille de hadde. Det er alltid et høydepunkt ved gudstjenester på solskinnsøya. Der har vi noe å lære. De fattige er bedre til å gi enn vi som er rike og har mer enn vi trenger.

Etter dåpen satte vi kurs mot østkysten, og byen Vangaindrano. Der bodde vi på Mandoky, et hus på en stor høyde som tidligere hadde vært et offersted. Enda ble det sagt at de hørte skrikene fra ofrene som avsluttet sine liv der. Selv hørte jeg ikke annet enn lyden av ville hunder og hanen som gol. Lyden kunne komme fra rett under sengen, siden huset stod på støtter for at ikke krypdyr skulle finne på å komme på uventet besøk. Største faren var likevel myggen. Det var den som virkelig kunne få feberen til å stige. Og gulfeber. Jeg kan skryte av at jeg har hatt høyest feber i familien. Da det ikke var lenge igjen og håpet om å overleve var ute, kom min bror bort til mine foreldre og sa; «Vær ikke redde, jeg har bedet!» I samme sekund begynte feberen å trekke seg tilbake fra den slitne lille kroppen.

Det er noen år siden dette bildet ble tatt

Fire år bodde vi i Vangaindrano, før vi reiste den lange veien hjem til Stavanger. Selve reisen tok fire uker. Jeg kan skryte av at jeg har styrt skuta gjennom Suezkanalen. Det var hvert fall det jeg selv trodde. Vi tok taxi fra Marseille til Genève, og tog videre nordover. Med 17 kofferter og egne barn pluss noen ekstra, var det mye å telle opp slik at alt og alle kom med. Det å bytte tog var en kunst som heldigvis hører fortiden til.

Etter to år hjemme, dro vi tilbake til øya i sør. Da bodde jeg sammen med mine foreldre i byen Farfangana. Det kunne bli lange dager sine mine søsken var på skolen langt borte. Da kunne min mor ta meg med på lange sykkelturer. Vi hadde med oss en kurv med noe å spise og drikke.

Som syvåring flyttet jeg på internat til min fødeby. To år gikk jeg på norsk skole sammen med mine søsken. To ganger i året, sommer og jul, fikk vi være sammen med våre foreldre. Jeg husker dagene vi brukte for å kjøre de sekshundre kilometerne på dårlige veier fra kysten opp til Antsirabe. Det var tøft å si farvel. Min mor prøvde å forklare meg hvorfor jeg måtte bli igjen på skolen, og hvorfor de skulle dra tilbake uten meg. Det klarte hun aldri helt å forklare. Det var tøft for en liten gutt å forstå det som ikke var mulig å forstå, men på mange måter var det tøffere for min mor enn det var for meg.

I voksen alder har jeg vært tilbake noen ganger på øya i sør. Da var den lange alleen foran huset i Farfangana skrumpet inn til noen få meter. Sykkelturene jeg var på sammen med min mor, de som gikk lengre enn langt og til og med krysset en stor bru, viste seg å bare gå rett bortenfor der vi bodde. Og høyden vi hadde bodd på i Vangaindrano, var kun en liten forhøyning i landskapet. Det var som om dressen i skapet hadde krympet med årene.

Heldigvis kan jeg si det om livet, at jeg har vært på en vandring jeg ikke ville vært foruten. På veien har jeg hatt mange gode folk rundt meg, mor og far, søsken, gode venner og mengder av mennesker som har vært der i små og lengre perioder. Det har blitt mange avskjeder, men også mange møter å glede seg til.

Min mor og meg. Ser ut som jeg har fått rosiner. Det var alltid stas!

Gjestebud i Beirut

Det gjør alltid inntrykk på meg å besøke Beirut. Navnet gir et ekko av mystikk og liv. Mitt første møte med byen var da jeg for mange år siden fikk en t-skjorte fra min bror hvor det stod: «Hard Rock Cafe Beirut». Kafeen er for lengst historie, men byen er fremdeles et «Hard Rock sted».

Beirut har kallenavnet: «Midtøstens Paris». Den har mange restauranter og barer, og en glamour av gammel storhetstid. Sannheten er likevel hard og mørk siden Libanon er et land som har gått gjennom en stor økonomisk kollaps de siste årene. Det er som om et mørkt sceneteppe har blitt senket over byen. Det legger en demper på livsgleden. Folk er slitne. Mange er i ferd med å gi opp og flykter fra landet. Likevel møter jeg mennesker som smiler og inviterer til gjestebud. Det skal mer til å knekke et folk enn at de mister det de engang hadde.

«Vi er trøtte. Alt vi ønsker er å leve slik vi gjorde før. Vi likte å spise sammen som et gjestfritt folk hvor vi kunne invitere til bordet, og vi likte å reise. Nå har vi ingenting». Sitat fra Fader Nicholas, en lokal ortodoks prest jeg snakket med.

Jeg fikk gleden av å feire 17.mai i Libanon. Sammen med ambassadens ansatte satte vi kurs mot Ebel Es Saqi i Sør-Libanon. Underveis på den lange og svingete kjøreturen, slo det meg hvor frodig landet er. Det var grønne åser med oliventrær, busker og blomster. Tar du turen over i Bekaadalen i øst, ville en møtt en dal full at jordbruk og vingårder. Både vinen og olivenoljen er av høy kvalitet.

17.mai tog i Ebel Es Saqi.

I Ebel Es Saqi ble vi møtt av indiske sekkepipeblåsere, ledere for FN operasjonen i området, samt lokale ledere. I tillegg hadde førti norske veteraner funnet veien dit hvor de hadde tjenestegjort som FN-soldater for tjuefem år siden. 22.000 norske soldater har tjenestegjort i Sør-Libanon gjennom en periode på 20 år, fra 1978 - 98. I den perioden mistet 21 norske soldater livet. Derfor har vi samlet oss på selveste 17.mai for å markere vår nasjonaldag, og samtidig minnes de som mistet livet i fredens tjeneste.

Etter en minnestund i den lokale ortodokse kirken, gikk vi i tog ned til minnesmerke hvor ambassadør Martin Yttervik og lokale representanter la ned krans i respekt for de falne.

Morsomt å se skiltingen i Ebel Es Saqi. Noen har satt spor etter seg.

Den påfølgende lunsjen viser det som i stor grad preger Libanon. Libaneserne er et gjestfritt folk som elsker det gode samvær rundt bordet. Problemet var at da jeg hadde spist meg mett på hummus og ulike salater, kom neste rett på bordet. Og etter det kom hovedretten.. I stedet for å rydde bordet, skiftet vi bare over til neste bord hvor kaker og desserter stod og ventet på oss. I tillegg er det noe som heter Arak. Det fylles i glasset uten at det rekker å bli tomt.

Måltidet er en fest. Det opplevde jeg også et par dager senere i Beirut da jeg besøkte en norsk-libanesisk familie. Det er en ære å bli invitert, og sitte samme til bords. Vennskap er mer enn ord. Det er god mat og vin, en frukt av jorden sammen med himmelens velsignelse.

Kontrasten er stor fra bordets fellesskap til tiggerne som fyller gatene. Det er flere pågående tiggere, og flere som roter i søppelkontainere på jakt etter matrester og ting de kan selge eller bruke. De som hadde penger i banken, har tapt opptil nitti prosent av sine sparepenger på bankkollapsen og devalueringer. Dermed har den tidligere middelklassen mistet mye av sine reserver. De er blant den stadig voksende fattige delen av befolkningen. I dag utgjør de fattige over tre fjerdedeler av befolkningen. I mars 2021 levde 78 prosent av den libanesiske befolkningen under fattigdomsgrensen, ifølge FN. Ekstrem fattigdom har nådd 36 prosent av befolkningen. Det betyr at 1,4 millioner libanesere ikke har råd til grunnleggende og livsnødvendige varer og tjenester.

Libaneserne er ofre for en stadig devaluering, og stigende arbeidsledighet. Sammen med eksplosjonen i Beirut i august 2020, har kollapsen i økonomien og stor grad av korrupsjon, gjort at landet har gått i en bratt utforbakke. Håpet er at valget som ble avholdt søndag 15.mai kan føre til en endring i riktig retning. Det er håp om at nye valgte representanter kan være med å sette ny kurs. Det gjenstår å se.

Det gode fellesskap

Hva betyr 17.mai? Antagelig betyr dagen mye mer enn vi aner. Det er en dag som gir en viktig retning. Verdier ble skrevet ned. Vi går over to hundre år tilbake, samtidig som vi skriver i dag og ser framover. Det er nesten noe guddommelig med det siden vi som prester ofte sier etter våre prekener; «Han som var, er og blir».

Det er viktig å ha perspektiver og horisont. Det hadde de den gang grunnloven ble nedtegnet. Det har vi også i dag. Frihet og demokrati er mer enn ord. Det er vår virkelighet.

Er vår nasjonaldag inkluderende, eller ekskluderende?

På vårt beste er vi inkluderende. Det er en viktig grunntone i vår feiring. Det motsatte ville være smålig, og bli en dag for de spesielt utvalgte. Men dagen er en folkefest hvor vi stolt kan løfte flagget uten å tråkke på andre. Vi er en fargerik nasjon av mennesker av ulik tro, politiske meninger og farger. Det er mange ulike blomster i vår hage. Problemet er da heller ikke forskjellene. Problemet er de ganger vi ikke respekterer forskjellene.

Vi feirer det gode fellesskap på vår nasjonaldag. Det handler om vi, og ikke bare om jeg, meg og mitt. Vi er sammen som nasjon, og vi står i et viktig fellesskap også som europeere og i det globale fellesskap. Vi er flere enn oss selv. Parallellen går til den bønn som Jesus lærte oss å be. I Fadervår finner vi ikke ordet «jeg” eller “meg”. Det står vi, vårt og oss: «Gi oss i dag vårt daglige brød og frels oss fra det onde”.

Det var godt igjen å kunne gå sammen i tog, og stolt løfte flagget

Jeg fikk gleden av å feire 17.mai et par dager på forskudd sammen med nordmenn i Aten. Det er mange år siden jeg har gått i barnetog. Gleden var desto større da vi etter pandemien igjen kunne møtes å gå sammen i tog. Under min preken på gudstjenesten, måtte jeg selvsagt si noe om situasjonen i Ukraina. Det er krig i Europa. Det angår også oss som folk og nasjon. Våre tanker og bønner går til folket i Ukraina som er invadert av sine naboer, naboer som også er våre naboer. Vi feirer at vi har fred og frihet i vårt land, men krigen er ikke langt borte. Det er en kraftig tankevekker.

Mer enn noen gang er troen viktig. Det handler om hva vi tror på, og hva vi aktivt bør ta avstand fra. Vi tror ikke på fascisme og nazisme. Vi tror ikke på mye vil ha mer. Det kalles egoisme. Vi tror ikke på stalinisme eller putinisme. Vi tror ikke på ondskap satt i system. Vi vet at ondskap finnes, men vi tror ikke på den.

Din tro er viktig fordi du kan være med å bygge det gode fellesskap, istedenfor å rive det ned.

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi. Det kalles verdighet. Livets verdighet. Det tror vi på! Det er grunnverdier som vi bygger vårt fellesskap på. Det er ingen selvfølge, men noe vi må være bevisst og verne om.

Vi tror på noe som er sterkere enn ondskapen.
Vi tror på det gode fellesskap.
Vi tror på livet!

Ved troen på livet er vi en motkraft mot ondskapen som finner sted.

Bilen på bildet var full av iskrem! Det hører med på en slik dag..

 Gratulere med dagen !!

Forglemmegei

Det tar fem timer å kjøre fra Tbilisi til Jerevan. Den armenske hovedstaden ligger noen tusen svinger lenger mot sør. Jeg har ikke for vane å bli bilsyk. Likevel ble kropp og hode slitent. Heldigvis var det en erfaren sjåfør i den norske ambassadebilen jeg satt på med. Dermed gikk det både raskt og trygt i det som er en krevende slalåmløype på høyde med alpinanlegget på Kvitfjell.

Landskapet er som på Balkan med åser, bondegårder og små landsbyer. Slik sett kjente jeg meg hjemme der jeg så ut på det vårlige landskapet.

Armenia er en skatt av et land. Den eneste feilen er at vi hører lite om det i nord. Nordmenns interesse avtar ettersom avstanden fra Karl Johans gate øker. Det er naturlig at vi bryr oss mer om vårt eget nabolag enn det som er på den andre siden av fjellet, men det er likevel trist at det er slik. Vi har godt av å øke våre kunnskaper og bry oss også om det som er lenger borte.

Armenerne føler seg i stor grad glemt. Mens konflikten i Ukraina får full oppmerksomhet, er det få av oss som vet noe særlig om krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan i 2020 i Nagorno-Karabakh. Det er en konflikt som har pågått i mange år. Krigen er historie, men ikke ferdig. Fremdeles er det trefninger. Begge land vil tjene på å redusere konfliktnivået og finne varige løsninger.

Armenia er som en svamp hvor flere presser på for å hente ut noen dråper. Aserbajdsjan, Tyrkia og Russland vil alle gjerne spise av kakestykket. Dermed er det viktig for Armenia å holde lav profil for ikke unødvendig å provosere. Slik velger også Den armenske apostoliske kirke å holde lav profil på den måten at de er pragmatiske i teologiske og etiske spørsmål. Det kirken, eller staten, ikke har festet til papiret som dogmer og absolutter, lever sitt frie liv. Samtidig er de tradisjonsbundne, og stolt over å være en kirke som strekker seg tilbake i tid. I samtalen med den øverste leder i den Armenske kirke, katolikos Karekin II, sa han det slik: «Vi er ikke konservative! Vi er tradisjonsbundne!»

Historien er viktig for Armenia, både for kirken og for nasjonen. I et land hvor 94% tilhører moderkirken, er det stor nærhet og forståelse mellom teologi og politikk. Tradisjon og historie er en viktig måte å forstå livet på.

Det er viktig å lære av tidligere konflikter, men faren er at en går med ryggen inn i fremtiden. Symbolet på folkemordet for hundre år siden er blomsten «forglemmegei». Det gir et viktig signal i det å huske hva som skjedde, men samtidig sier det noe om at livet vokser videre med nye planter og blomster. Det er vår i Armenia.

Følelsen for en armener er at så lenge folkemordet ikke er anerkjent, er de ikke anerkjent som folk!

Fra minnekonserten for folkemordet i konserthuset i Jerevan, 24.april 2022. På programmet stod Mozarts requiem.

Det er lett å føle seg velkommen i gatene i hovedstaden Jerevan, men smilet går over i et alvorsuttrykk hvis en kommer innpå konflikten med nabolandet Aserbajdsjan. Følelsen av at det internasjonale samfunnet ikke bryr seg, skaper en ensomhetsfølelse. Armenia ønsker å være et selvstendig, fritt og demokratisk land, men de ønsker ikke å være alene.

Det er en stor sanseopplevelse å besøke Armenia. Mat og vin er av høy klasse. Ararat er navnet på landets konjakk, eller brandy om en skal si det uten å støte franske monopolister. Ararat er også navnet på det høyeste fjellet i området. Det strekker seg over 5000 meter. Historien forteller at det var på det fjellet Noas Ark strandet etter syndefloden. Det gjør at fjellet betyr mye for de kristne armenerne. Likevel har få besøkt selve fjellet, selv om det er godt synlig med sin snøkledde topp. Det har sin bakgrunn i at fjellet ligger i nåværende Tyrkia. Grensen til Tyrkia er stengt som følge av et konfliktfylt naboforhold.

Det var godt å se at våren var kommet til Armenia. Frukttrærne var i sin fulle blomst. Frukt skal igjen bli til edle dråper. Våren med nytt liv som vokser fram, gir håp for fremtiden. Det er helt avgjørende for å kunne se fremover.

Ararat fjellet er på 5137 moh. Fjellet er en inaktiv vulkan som nå ligger i Tyrkia

Tårer i Armenia

Jeg fikk æren av å være med å legge ned blomster på minnesmerket for folkemordet på armenerne. Søndag 24.april var selve minnedagen. Sammen med den norske ambassadøren, bar jeg fram en krans som et symbol på norsk respekt for de falne og den armenske historie. Hele det internasjonale diplomatkorpset var samlet. Etter at president Vahagn Khachaturyan og statsminister Nikol Pashinyan hadde lagt ned sine kranser, var det vår tur til å bære kransen frem mellom paradeoppstilte soldater.

Det var en verdig seremoni. Der vi kunne forvente høy musikk og lange taler, var det stillheten som rådet. Det ble ikke holdt én tale. Stille fulgte vi de nordiske og de baltiske ambassadørene frem til selve minnesmerket. Etter å ha satt kransen fra oss, gikk vi ned til «den evige flamme» hvor vi la på blomster. Jeg ble stående noen sekunder, før jeg tegnet korsets tegn og overlot plassen til andre.

I stille vandring frem mot minnesmerket

Sammen med flere hundre tusen armenere, fikk jeg æren av å legge ned blomster på minnestedet

Norge har ikke anerkjent bruken av ordet «folkemord» på det at rundt 1,5 millioner armenere ble drept i perioden 1915 - 1920. Hovedårsaken for det er forholdet til Tyrkia. De blokkere bruken av ord som legger ansvar på de som stod for ugjerningene. «Folkemord» er et politisk sensitivt begrep. Skulle Tyrkia anerkjenne det deres forfedre gjorde, vil det kunne få store økonomiske og territoriale følger.

Selv om Norge ikke offisielt har anerkjent at det var et folkemord, gav det en god følelse å vise respekt for det som skjedde. Der står ikke Norge tilbake for noen annen nasjon. Norge anerkjenner at det skjedde, men har politiske problemer med bruken av hvilket begrep de skal bruke.

For oss nordmenn er avstanden både i kilometer og tid stor. Dermed blir det lett å tenke at bruken av begreper ikke er viktige. Det skjedde langt borte, og for over hundre år siden. For armenerne er det et helt annet perspektiv. Der vi ser det på avstand, bærer armenerne sorgen på sine skuldre. Det blir fort tårer og emosjonelt å snakke om. Fortellingen holdes levende. Historien preger folket og nasjonen sterkt også i dag. Folkemordet er en del av armenernes identitet. Historien bæres fra generasjon til generasjon. Det var godt synlig på minnedagen da flere hundre tusen mennesker valfartet for å legge ned blomster ved den evige flammen.

Det som skjedde med armenerne mellom 1915 – 1920, var et stort overgrep. Når rundt 1,5 millioner armenere ble drept på den måten det skjedde, vil jeg kalle det med rene ord. Det var et folkemord!

For armenerne er det en viktig historie. Det er det også for vår tid. Fortiden er en historie vi ikke kan gjøre noe med, men vi kan lære av det som skjedde slik at det ikke skjer igjen. Derfor var det sterkt å besøke statuen av Fredsprisvinneren Fridtjov Nansen i sentrum av Jerevan. Ved siden av statuen hadde noen lagt bilder av det som skjedde for hundre år siden. På et ark stod teksten: «Folkemord i Armenia 1915». Sammen med de historiske bildene var det også bilder fra Ukraina i dag, og teksten: «Folkemord i Ukraina».

Da var det trist å se det jeg ikke så. I Jerevan var det ikke et Ukrainsk flagg å se. Det ble en selvmotsigelse på det de selv har gått gjennom i sin historie, og også i nyere tid. De må selv være aktive å fordømme overgrep som skjer, og ikke bare dyrke sin egen sorg.

Statuen av Fridtjof Nansen i den armenske hovedstad, Jerevan.

Det var en tankevekker å se bilder fra folkemordet for hundre år siden, og ferske bilder fra Ukraina i dag.

Jeg tror på livet!

Vi er i en situasjon vi ikke trodde var mulig, men det skjer i vår tid. Det skjer på vår vakt. Det skjer i 2022!

Vi trodde ikke at voksne mennesker kunne gjøre slik mot hverandre. Vi trodde voksne mennesker var de som skulle verne om livet, verne om barna, verne om de eldre. Vi trodde voksne mennesker skulle verne om det sårbare livet.

Vi trodde krig tilhørte fortiden i vår del av verden. Krig var historie. Første og andre verdenskrig, og krigene på Balkan på nittitallet. Vi trodde at verden hadde lært. Vi trodde ikke at det skulle bli en ny krig i Europa i vår tid. Selv Russland var en nabo vi kunne stole på. Der var vi godtroende og naive.

Det som skjer i Ukraina, er ingen tilfeldig handling. Det er ingen tilfeldig ulykke. Det er ikke et tilfeldig angrep. Det er ikke blind vold. Det er planlagt målrettet vold. Det er beregnende ondskap. Angrepet på Ukraina er det onde. Det er menneskeskapt ondskap!

Finnes det håp? Finnes det håp i det meningsløse?
Finnes det noe godt i en slik situasjon?

Ja, vi står sammen. Vi står sammen i kampen mot det onde. Vi står sammen i kampen for fred. Sammen tenner vi lys og ber.

Vi vet at fred er mulig, men fred er ingen selvfølge. Fred er hardt arbeid over tid.
Europa er i krig, men vi skal vinne freden! 

Lystenning i Den hellige gravs kirke, også kalt Oppstandelseskirken, i Jerusalem

Hva tror jeg på?
Jeg tror på Gud, skaperen av liv!
Og jeg tror på mennesker. Jeg tror på mennesker, - tross alt!

Troen er et aktivt valg jeg gjør. Jeg velger å tro på Gud og mennesker!
Verken Hitler, Stalin eller Putin kan ta fra meg troen.
Troen er sterkere enn små ynkelige menn som må drepe for å vise sin manndom.  

Jeg tror på lys vi tenner i mørke. Når vi tenner lys, er det ikke lenger svart. Det er lys i mørket! Du og jeg, og millioner sammen med oss, tenner lys og ber. Det tror jeg på! Jeg tror på et hav av lys for fred. Det finnes ikke noe sted som er håpløst. Selv i mørket er det lys!

Jeg tror ikke på dødens krefter.
Jeg tror ikke på krefter som river ned livet.
Jeg tror på de som bygger fremtid og fred! 

Summen av deg og meg, er vi. Jeg tror på oss som fellesskap!
Vi er en kraft som bygger fremtiden.

Som kristen har jeg et håp om liv etter døden,
men jeg tror på livet før døden! 

I troen på livet står vi sammen, enten vi er kristne, muslimer, buddhister, ateister, humanister, eller hva vi er. Vi står sammen på tvers av religioner. Vi står sammen på tvers av politiske partier. Vi står sammen som Skandinaver og som Europeere.

Vi vet at dødens krefter finnes på jord. Vi vet at ondskap er en realitet.
Vi vet at det onde i form av egoisme kan vinne frem hvis vi ikke står imot.
Vi vet at onde krefter bruker vold og krig for å vinne mer makt.
Vi vet at ondskap dreper
men
Vi tror på noe som er sterkere enn dødens krefter!
Vi tror på noe som er sterkere enn det onde!
Vi vet at onde mennesker er mindre enn de selv tror,
men vi tror på blomster som vokser opp av frossen jord!
Vi tror på livet!

Vi tror ikke på nasjonalistiske eller andre destruktive krefter.
Vi tror ikke på ideologier og handlinger som river ned.
Vi tror ikke på ledere som går til angrep på sine naboer, ledere som dreper for å få mer.
Vi tror ikke på fascisme, nazisme, nasjonalisme, stalinisme eller putinisme!

Vi tror på mangfoldet og det fargerike fellesskap!
Vi tror på frihet, respekt og rettferdighet.
Vi tror på fred!

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi!
Det kalles verdighet; Livets verdighet.
Det tror vi på!

Et annet ord for verdighet, er kjærlighet.
Kjærligheten tror vi på!
Kjærligheten er både en gave, og en oppgave! 

Dette er vårt svar til Putin og alle som prøver å rive ned livet:
        De blir stående disse tre: tro, håp og kjærlighet.
        Men størst blant dem er kjærligheten! 1.Kor 13

Velsignelsen i Redeemer Church i Jerusalem

Dette er den velsignelse jeg vil si i denne tid:

Herren velsigne alle som kjemper for fred, rettferdighet og verdighet.
Herren la sitt ansikt lyse i mørket, og spre håp som gror.
Herren velsigne livet, og fylle oss med sin kjærlighet.

God påske!

Hva er fremtiden for Gaza?

Det er tidlig mandagsmorgen i Gamlebyen i Jerusalem. Likevel er det allerede mange som er på vei hjem etter at morgenbønnen var unnagjort. Jeg fulgte strømmen av folk gjennom Damaskusporten og så etter den armerte hvite bilen som skulle plukke meg opp. Den stod noen meter bortenfor. Jeg vinket og åpnet den tunge døra som er like tykk som veggene i en gammel steinkirke. To diplomater fra det norske Rep.kontoret i Øst-Jerusalem ønsket meg god morgen. Sammen satte vi kurs mot byen det er vanskelig både å komme inn i, og ut av.

Noen hundre meter fra kontrollposten inn til Gaza, stoppet vi og tok en kaffe. Det åpnet øynene og satte i gang hjernecellene. Da var vi klar for å jobbe oss gjennom den israelske kontrollposten og videre til Hamas sin kontroll. Da gjelder det å ha de rette papirer, og en god sjåfør som ordner opp.

Sikkerheten er vår første prioritet. Det gjorde at vi fikk en FN-bil som eskorte. Vi kunne ikke gå fritt i byen, og etter mørkets frembrudd holdt vi oss i ro på hotellet.

Det er mange esler og hester i Gaza. Det har sin grunn. De trenger ikke reparasjoner eller teknisk utstyr, ei heller bensin og olje.

Vi hadde en fin og viktig samtale med Fader Gabriel i den katolske kirken. Sammen med meg var diplomatene Laila Chedid Hausken og Ruben André Johansen. Foto: Panayotis Panayotou

Over to millioner palestinere bor på den lille kyststripen som er like stor som Mjøsa. Siden jeg som sjømannsprest var med på dette besøket, hadde vi et fokus på de kristne. De er en sårbar minoritet. Den katolske fader Gabriel påpekte at ifølge siste telling er det kun 1077 kristne tilbake i Gaza. Majoriteten av disse er ortodokse, mens de katolske utgjør 133. Hver kropp og sjel er viktig. Det er ikke enkelt å bo i Gaza, og for en religiøs minoritet er det ekstra vanskelig. «Livet er godt, men det er ikke lett», sa Fader Gabriel med et lite smil.

Gaza er som et stort fengsel med mur og piggtråd rundt. Det gjør det umulig å bevege seg over til Vestbredden. Det er også vanskelig å få papirene som skal til for å passere kontrollposten Erez, som er den eneste slusen ut. De som prøver seg sjøveien finner fort ut at havet også er et overvåket område. Det kan være en variabel av hvor langt ut fiskerne får lov til å dra, men bryter du den usynlige røde linjen smeller det raskt varselskudd over dekket.

Fader Gabriel smiler igjen til oss mens han sier: «Nå er dere fanger i fengselet».
Svart humor er en måte å overleve innenfor murene.

I tillegg til å besøke den katolske og den ortodokse kirke, besøkte vi også noen skoler og et par sykehus som er drevet av kirkene. Det gjør inntrykk å se barna som mødrene har med til klinikken. Mange av dem er under- og feilernært. Det vitner om stor fattigdom. Nær 80% av folket i Gaza lever i fattigdom.  Arbeidsledigheten er mellom 40-50%, og hele 70% blant kvinner.

Nøkkelen til en utvikling med tanke på fred og bedre levekår ligger hos Israel. Det er de som bokstavelig talt har nøkkelen til fengselet. Ved å låse døra til Gaza skapes det et dårlig inneklima. Uten frisk luft utenfra gror det av mugg og aggresjon. Det er en farlig situasjon i det lange løp.

Lederen ved det ene sykehuset vi besøkte sa det slik om deres prioriteringer: «Vi arbeider med de fattigste av de fattige!» Kirurgen som satt ved siden av la til: «Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!».

Vi stoppet ved et stort skilt ved stranden; «I love Gaza. 2022». Der måtte vi selvsagt ta bilder. Raskt ble jeg omkranset av en gjeng ungdommer. Slike situasjoner kan fort eskalere i negativ retning, men disse ungdommen klappet meg på ryggen og tok meg i hendene. De gav uttrykk for ekte interesse og kjærlighet. Selv om den ble kort, fikk vi den gode prat. Det gjorde inntrykk å se smilene, smil som vi også møtte da vi besøkte ortodokse unge speidere. Stolt hadde de kledd seg i uniformer og funnet fram trommer og sekkepiper. I respekt for at bønnen fra minareten startet akkurat i det vi ankom, ventet de noen minutter før de begynte å spille for oss.

Her øver barna på rytmen. De bruker to instrumenter i “korpset”; Trommer og sekkepiper.

Barn og unge er fremtiden, men hvordan er den? Det spurte jeg en av de jeg møtte på mitt todagers besøk. Svaret var deprimerende, men også med et positivt blikk fremover: «Fremtiden for folket i Gaza er at de ikke har noen fremtid.
Men likevel er der håp. Det er alltid håp!»

Smilene kommer til å følge meg videre, og humoren, og gleden over at vi kom på besøk. Det betyr noe å bli sett fra verden utenfor fengselet. De er ikke glemt. Som flere sa til oss under besøket: «Vi føler at vi ikke er alene når dere kommer på besøk!».

Som avskjed gav en katolsk nonne meg en oppgave da vi besøkte skolen hvor hun er rektor. Ordene ble sagt med et smil, men samtidig fylt av alvor:
«Pray for us, Fader».

Det var hyggelig å møte ungdommer i Gaza. Foto: Panayotis Panayotou