I høst har jeg vært sokneprest i halv stilling i Kampen kirke i Stavanger. Samtidig har jeg jobbet i hundre som ambulerende sjømannsprest. Det er noe mye å ha to stillinger, men jeg er av den mening at vi som spesialprester har godt av å praktisere som vanlige menighetsprester slik at vi ikke mister kontakten med livet hjemme. Vi har både noe å lære, og noe å gi.
Som sjømannsprest er jeg oftest på bortebane, og det har vært godt i en periode også å være prest på hjemmebane. For at en fotballspiller skal kunne yte maksimalt på bortebane, er det viktig å ta med seg inspirasjonen og samspillet ved å spille på hjemmebane. Mulig jeg er ekstra inspirert i mine tanker etter å ha sittet på tribunen og sett Viking vinne nok en kamp i veien mot seriegull. Et gull vil bli en ekstra bonus, uten at det har noe med bildet på det å være prest ute eller hjemme.
Stein Erik Horjen og jeg har i høst delt sokneprest stillingen i Kampen kirke. Til vanlig jobber han i Norad, og jeg i Sjømannskirka. Dermed er vi to globale teologer som har vendt nesen hjem.
Det å ha begravelser, gudstjenester, konfirmanttimer og delta i de ulike møter og hverdagslivet som foregår i en lokal norsk kirke, har gjort meg godt. Jeg har blitt inspirert av å bli kjent med nye mennesker i min egen heimby. Det har vært hyggelig å spise sammen på hverdagsmiddager, og dele brød og vin i fellesskap med både Gud og mennesker. Og det har blitt noen kopper kaffe og samtaler om livet. Det er et samtaleemne som det alltid er viktig å snakke om.
Kirka har noen rammer som rommer livet. Som prest handler det om å gå inn i disse rammene og bidra i et livgivende arbeid. Fellesskapet er fargerikt og mangfoldig. Selv om vi ikke er perfekte mennesker, kan vi bygge det gode fellesskap sammen.
Kirken er et fellesskap som bygger på tro, håp og kjærlighet. Viktigst i våre fellesskap vil alltid være kjærligheten.
Det har gjort inntrykk å stå ved noen kister og lyse fred over minnet samtidig som jeg legger jord på med ordene; Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå.
Livet er brutalt sårbart
Midt i sorgen løfter vi som kirke fram håpet om noe mer. Da kan vi med hånda på Bibelen si at livet er sterkere enn alle dødens krefter.
Sorgen kan være tung å bære. Jeg har stor respekt for de som bærer sorgen på sine skuldre. Midt oppe i alt som tynger, opplever jeg at det gjør godt å være sammen i avskjeden. Det å si farvel er det vanskeligste vi som mennesker gjør, men desto viktigere å gjøre det med verdighet og respekt.
Er terskelen inn i kirka høy?
For noen er den det. Det kan ligge mange steiner av gammel historie i ryggsekken, og fobier mot både oss som prester og det kirken står for. Fobiene kjenner jeg fra mange hold. De har jeg forståelse for, samtidig som fobier også kan vitne om at en selv har stivnet i form og farge. Det er lett å bare tenke sort hvitt, og dermed glemme at det er flere nyanser og farger i en palett.
På sitt beste opplever jeg at kirken er et godt sted å være. I høst har jeg fått en smak av det gode fellesskap ved å jobbe i en bydelskirke hvor terskelen ikke er større enn at du kan komme inn rett fra asfalten utenfor.
Etter to måneder trer jeg ut av vikariatet som sokneprest, og konsentrerer meg om møter med folk i sør og øst.
Takk for meg, Kampen!
