Bjørnen har våknet

I vår naivitet trodde vi at russerne bare ville vise muskler langs grensen til Ukraina. Mange var overbevist om at det var spill for galleriet. Vi som var mer skeptiske, håpte at de hadde rett. Samtidig var jeg blant de som fryktet et angrep etter at OL var forbi. Selvsagt ville Putin respektere de olympiske lekene. Det handlet om å ikke tråkke på selveste Kina i det som skulle være deres utstillingsvindu. Lekene var alvor.

Få dager etter lekene, angrep de russiske styrkene sin nærmeste nabo. Det viser et kynisk kalkulert spill hvor et menneskeliv betyr mindre enn medaljer og prangende stas.

Bjørnen har våknet fra dvalen og forlatt sitt hi.

I Stalins tid var et liv verdt lite og ingenting. Det samme kan vi si om tiden under Lenin, Mao, Pol Pot og da nazismen rullet over Europa. Igjen ser vi at et liv ikke er verdt noe i det «putinismen» angriper Ukraina. Bruken av bokstaven Z som symbol får onde assosiasjoner. Et ukrainsk liv er ikke noe verdt for Russland. Til og med egne russiske soldater ofres for å bygge et nytt russisk-storrike. Mye vil ha mer.

Noen påpeker at Putin alene har ansvar for det som skjer. De glemmer at selv Putin er avhengig av støttespillere både økonomisk, i politikken, i hæren og blant folk flest. Flertallet av det russiske folk støtter Putins krig mot Ukraina, noe selvsagt også Putin ønsker å gi inntrykk av. Selv øverste ledelse i den russisk-ortodokse kirke er en del av tilhengerskaren, og dermed en del av putinismen. Putin spiller bevisst på lag med de mektige religiøse lederne, vel vitende om at de har stor støtte i folket. Det gjør meg trist.

Alle russere som ikke aktivt tar avstand fra angrepskrigen som foregår, har et ansvar for hvert liv som blir tatt.

På søndag 13.mars hadde jeg en skandinavisk fredsgudstjeneste i den lutherske kirken i Vilnius.
Det var flott å samles under glassmaleriet som skinte i ukrainske farger.

Samtidig skal vi løfte fram de gode krefter som vil fred. De finnes heldigvis også i Russland. De står i fare for å bli tatt av sine egne. Det russiske politiet slår hardt ned på de som har meningers mot. Vi har sett det før, både på film og under andre verdenskrig. Og vi har sett det i regimer som ikke tåler dagens lys. Russland er i ferd med å begrense ytringsfriheten for egne borgere. Putin spiller på det som despoter har som en grunnregel; Sannheten er ikke så viktig. Det som er viktig er hva folk tror på.

Stor feiring av frigjøringsdagen i Vilnius, både med egne flagg og de ukrainske farger.

Det har vært godt å besøke byen Vilnius. 11.mars 1990 var Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte frihet fra Sovjetunionen. Trettito år senere er det igjen en viktig dag for fremtiden. Den ble feiret både med litauiske og ukrainske flagg i gatene. På alle gatehjørner, i vinduer, i butikker og som pins folk bare på seg, så jeg det ukrainske flagget i de dagene jeg var på besøk. Selv politibilene var dekorert med både litauiske og ukrainske flagg. Litauen vet at de fort kan stå på listen over land Putin ønsker å ta. Frihet og fred er ikke noe de tar for gitt. Det foregår en blodig kamp om verdier i nabolaget.

Slik den russiske bjørn fremstår, viser den seg som et farlig rovdyr. Nå vet vi at det var naivt å ikke tro at det verste kunne skje. Dessverre kan vi fremdeles bare være ved begynnelsen. Jeg frykter en langvarig stygg krig slik vi har sett det i Syria. Der er både de fysiske og de psykososiale sårene fremdeles store.

Selvsagt velger Putin og den russiske hær å gå til angrep på de som er mindre enn seg selv. Den russiske bjørn er ikke større enn at han er slu og feig. Men jeg tror ikke på Putin. Jeg tror ikke på stalinisme, fascisme, nazisme eller putinisme. Jeg tror på fred. Jeg tror på livet som er sterkere enn de som prøver å rive det ned.

et in terra pax!

Selv himmelen lyste i ukrainske farger da jeg satte kursen hjem.

Min tur

Formen var noe uggen. Derfor tok jeg en test på morgenkvisten før avreise. Svaret var solskinn før morgendisen forsvinner. Det var to streker, men sløret slik været er når det er to streker under en sky. For å gjøre alt klart, tok jeg ny test på flyplassen før avgang. Den var klar og befriende. Der stod det et ord som ikke var til å misforstå: Negativ! Det var jo positivt.

Jeg må ha blitt helbredet på vei ut til flyplassen. Det er slikt som skjer tenkte jeg, uten at jeg tok av med lovsang og halleluja rop. Jeg er mer dempet i stilen. Det å vifte med armene gjør jeg bare når jeg tøyer ut på et treningssenter. Jeg vet inderlig vel at selv prester dør en gang iblant. Min tur kommer når dagen er over.

Med negativ test kunne jeg sjekke inn på flyet retning Vilnius. Det gav oppdrift både til flyet og til meg. Jeg var klar for nye oppdrag i en tid med uro og krig. Det er mer alvorlige ting som skjer i vår nærhet, enn at min personlige form hadde noe å si.

Det ble en tidlig første kveld i Vilnius. Jeg måtte under dyna med klærne på. Varmen i kroppen forsvant over Østersjøen. Jeg ble sliten selv om jeg ikke gjorde noen ting. Søvnen tok heldigvis over og gav hvilepuls.

Dagen etter tok jeg ny test på lugaren. Den gav igjen to streker under skyen. Dermed ble møter foretatt på Teams, og jeg måtte ut i kulden for å ta en skikkelig PCR. Jeg havnet på en klinikk utenfor sentrum, og måtte snike på bussen for å komme tilbake til hotellet. Det er ikke enkelt å betale når jeg trenger en ny app for hver buss jeg tar.

Når presten sniker på bussen, er det alvor! (Gammelt jungelordtak)

Det ble å vente et døgn på at testen skulle fortelle hvordan det egentlig stod til. I mellomtiden kjøpte jeg inn kjeks og frukt, og gjorde klart for dager i isolasjon. Det er dog bagateller hvis så skjer, sammenlignet med de som har det verre.

Angsten kom likevel krypende. Vil det bare bli som en liten bris, eller ville jeg få problemer med pusten. Jeg har respekt for det å ha åndenød og pustebesvær. Sist jeg opplevde det var i høyden i Nepal. Da ble det en natt jeg ikke vil ha igjen.

Heldigvis ser det ut til å bli en bris med rennende nese og hodevondt. Med tre vaksiner, er jeg godt forberedt på det verste. Jeg er glad for de vaksiner jeg får. Det gir en sikkerhet jeg ikke vil være foruten. Jeg klarer ikke å forstå de som ikke vil ha vaksiner som garanti mot sykdom. Selv har jeg fått mange vaksiner siden jeg var barn, og jeg er glad for alle jeg har fått.  

Heldigvis er døren til hotellrommet åpen. Selv om jeg skal være forsiktig med å gå ut, er det en frihet å vite at jeg ikke er sperret inne. Da slipper jeg å streve med klaustrofobi. Når det en gang blir min tur og jeg skal legges i en kiste, vet jeg at det vil bli en klaustrofobisk opplevelse jeg kunne tenke meg å være foruten. Jeg håper og tror det enda er lenge til. Slik det nå ser ut, er det hvert fall ikke et lite virus som kommer til å føre meg over i evigheten.

Jeg er privilegert som har fått meg en liten time-out. Den kom ikke på et tidspunkt jeg hadde tenkt. Jeg skulle veldig gjerne vært hjemme i min egen seng, men det er ikke alltid en kan velge sted og tid. Kroppen har sagt klart fra. Da må jeg bare følge lokale helsemyndigheter i det land jeg er i.

Den største utfordringen blir å smøre seg med tålmodighet. Det kan bli laaaange dager før jeg slipper ut i det fri. Når det er sagt er det godt å ha tid til refleksjon og bønn. I min verden har jeg havnet på retreat. Jeg kan ikke annet enn å ta det med ro og puste inn og ut, og la bønnen følge med. En bønn for livet og for fred. Det trengs i det som er en eksplosiv tid.

Det hjelper med blomster og et flagg på hotellrommet.

Fred

Jeg tror ikke på okkupasjon av annenmanns jord.
Det undrer meg at voksne mennesker kan gjøre så mye vondt mot hverandre.
Det er mer enn det som vondt er. Det er ondskap.

Jeg tror ikke på voksne mennesker som ikke respekterer grenser, og er villig til å gå over lik. Jeg tror ikke på de som har makt, men gjør alt for å få mer.

Drømmen er at ledere har mer respekt for de menneskene de er satt til å råde over. Hvorfor skape hat, når fremtiden bygges på fred? Hvorfor ofre andre mennesker mens du selv sitter trygt i ditt palass?

Hvorfor må historien skrives med blod?  

Jeg tror ikke på de som angriper. Angripere og overgripere er samme sak. De kommer jeg aldri til å respektere. De sterke angriper de svake. Vi mennesker er som dyr, bare mye verre.

Men jeg tror på fred.
Fred er mulig, - tross alt!

I stedet for konflikt og krig burde vi pyntet til fest og invitert til gjestebud. Det tror jeg på. Et måltid hvor vi sitter sammen til bords.

Jeg ser for meg et langbord som strekker seg fra Kreml til Kyiv, fortsetter til Donetsk og Minsk, og videre til gatene i Vilnius, Brussel, Paris, Oslo og New York. Tenk å sitte sammen, spise brød og drikke vin. Det er en frukt av jorden og menneskers arbeid for livet. Et måltid for fremtiden. Gud som Skaper. Vår oppgave er å hjelpe til.

Jeg tror på fred mellom naboer.
Jeg tror på kjærligheten som er sterkere enn dødens krefter.

Våren kommer. Allerede er det glimt. Fugler synger. Blomster titter frem før snøen har tint. Solen varmer og er ikke bare til pynt. Jeg tror på våren. Jeg tror på nytt liv. Jeg tror på en ny begynnelse. Fremtiden har begynt. Våren smaker av evig liv.

Russere, ukrainere, amerikanere, israelere, palestinere, skandinaver, franskmenn, rumenere, indere, pakistanere, afrikanere, kinesere, albanere, serbere, bosniere, meksikanere, arabere, filippinere, tyskere, nordmenn – vi lever på samme jord! Markblomster på engen. Ulike, men i samme familie.

Jeg tror på mennesker – tross alt!
Og jeg tror på Gud

Fremdeles er fred mulig.
Jeg håper. Jeg ber.

Pax

På besøk i Bucuresti, tenner jeg lys for fred i nabolandet Ukraina

Krydder på maten

Det er viktig å trives med seg selv. Jeg hadde slitt hvis jeg ikke gjorde det. Siden jeg tilbringer tjuefire timer i døgnet med mine kilo og tanker, ville jeg fått store problemer hvis det var konstant misnøye med maskineri og skrog. Det må være tungt for de som har det slik. Jeg har stor respekt for de som sliter med seg selv. Heldigvis er det mulig å løfte blikket og se utover landskapet, og hente ny inspirasjon.

Hovedgrunnen til at jeg trives med meg selv, er at jeg treffer andre mennesker på min vei. Det er det som er selve krydderet som gir maten smak. Vi har alle erfaring fra å spise noe som verken er tilsatt pepper eller salt. Da blir livet tamt. Et måltid gjør seg best hvis det er godt krydret, og i tillegg pyntet med farger som lyser opp. Vi både smaker, lukter og ser. I tillegg hører vi hva vi sier til hverandre. Et måltid sammen, betyr mye mer enn når jeg sitter alene med min frokost eller middag.  

I min jobb treffer jeg mennesker. Noen ganger treffer jeg den ene. Andre ganger treffer jeg flere. I møte med andre mennesker skapes det en opplevelse av å sitte midt i et fargekart av tanker og liv. Det er ikke nødvendig med de store ord. Spiser vi et måltid sammen, kan vi gjerne snakke om honningen som smaker som om en engel var på besøk. Det gir smak av både himmel og jord. Og selvsagt blir det noen ord om kaffen på morgenkvisten. Noen vil ha den med melk. Jeg tar den svart som natten. Den tar jeg gjerne to av, pluss en til for skikkelige å våkne opp og få tankene i sving. Innimellom vandrer samtalen fra nord til sør i et herlig kaos uten å vite hvor den går.

Noen mennesker treffer jeg for første gang. Andre treffer jeg for andre og tredje gang. Rart det der, men de gode samtaler blir det aldri nok av. Jeg kan treffe de samme menneskene hver dag uten at vi går tom. Kunsten er at vi ser sammen, smaker på livet og lukter på vinen. Det blir en fin bouquet rundt sanseinntrykk og tanker som hverdagen gir, og funderinger om beslutninger som må tas.

Mennesker jeg møter er ulike både utenpå og inni. Jeg har enda ikke sett to snøfnugg som er like, ei heller to mennesker. Vi er ikke kopier, men unike enkeltindivider som lever sammen i store og mindre fellesskap. Det gode fellesskap er når ulikheter ikke er truende, men når vi vokser som ulike markblomster på samme eng. Da lukter det av vår og summer av liv. Jeg elsker å ta med termosen og sette seg ned midt i engen mens jeg hører lyden av humler som suser.

Hvert menneske jeg møter på min vandring er lite ringere en Gud selv. Det gjør meg ydmyk, men samtidig fylt av håp for morgendagen. Hvert enkelt menneske har større verdi enn det vi ser. Selv den minste av oss er stor. Ja, selv når jeg trøtt ser meg selv i speilet om morgen, er det bilde av Gud jeg ser. Vi er skapt i Guds bilde både du og jeg.

Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der. Hva er da et menneske, at du kommer det i hu, en menneskesønn, at du ser ham!
Du gjorde ham lite ringere enn Gud Salme 8                                             

Respekten for livet, skaper nysgjerrighet. Det er spennende å møte mennesker og bli kjent. Den gode samtale inneholder både egne ord, og søken etter hva som rører seg i den andre. I samtalerommet er det dog viktig å huske at vi bare har én munn, men to ører og to øyne. Møte med andre er først og fremst å lytte og se. Det er da det blir virkelig interessant.

Gråtid i sør

Denne vinteren har vært lang, selv om jeg bor i sørvest og ikke i nord hvor mørket ligger som et vegg til vegg teppe over land og fjord. Det gjorde ekstra godt da jeg plutselig våknet til en halv centimeter med snø som lyste opp, og solen som skinte fra skyfri himmel. Da var det bare å finne fram solbrillene, og gå ut i lyset. Det var lenge siden sist.  

I mørketiden på Svalbard, tok jeg noen ganger på meg solbriller, caps og  hawaiiskjorte. Jeg gikk ikke ut i kulden med sommerbekledningen, men nøt varmen i stua. Det var drømmen om det som ikke var, men som ville bli litt fram i tid. Drømmen kan være viktig å smake på. Kunsten er å krydre livet selv når mørket dominerer hverdagen. 

Spørsmålet fra venner i sør var om vi som bodde i nord gikk i kjelleren på vinteren. Hvorfor skulle vi det?
Det var jo mørkt overalt. Da trengte vi ikke gå i kjelleren..

Mørketidsdepresjon kan likevel treffe oss som en knyttneve på vinteren, men heldigvis er det mye håp og lys i mørketiden. Stjernene på himmelen, nordlyset som danser over den mektige hvelvingen og månen som speiler seg i snø og is. I tillegg er ofte mørketiden en sosial tid. Menneskene ser hverandre, og har tid til en prat. Det var mer uro da lyset kom frem og vi fikk dårlig samvittighet hvis vi ikke var på tur. 

Jeg har flyttet sør for Bjørnøya. Her er ikke mørketid slik som den er i nord, men vi har «gråtiden». Gråtiden er det få som snakker om. Den har ikke samme anseelse som mørketiden, men den kan være like tøff. I perioder kan den være mer utfordrende, siden den ikke får samme oppmerksomhet. Den varer uke etter uke. I gråtiden kan livet bli et ork. Det er som om fargene i livet har tatt pause. 

Blå benk i det grå. Det innbyr til en liten rast i hverdagen

Det gode fellesskap er selve D-vitaminen som bærer gjennom mørketiden i nord. Det samme kan vi si om gråtiden. Det er heldigvis mye lys og nyanser i det grå, og det sosiale livet redder oss fra å gå i ett med skyggene.

Selv elsker jeg gråfargen, men ikke alltid. Noen ganger er grått bare grått. 

Jeg skal innrømme at denne vinteren har gråtiden vært lang og tung. Det grå har festet seg til kropp og sjel som en lammende følelse som ikke slipper taket. Det er som om tankene stopper opp, og initiativet blir borte. Leken forsvinner, og jeg blir sittende i en stol og tenke på det jeg ikke gjør.  

Det ligger et godt lag med salt på mine vinduer. Jeg ser fremdeles ut, men det har blitt gråere enn det faktisk er. Det hjelper å komme seg ut og få frisk luft. Da er det lettere å se klart og få perspektiv. 

Jeg trives i uvær både på hav og på land. Det er friskt med regnskyll sammen med god vind. Men det sliter når det grå teppet ligger lavt dag etter dag uten å slippe tak. Derfor gjorde det godt da jeg våknet til en halvcentimeter med snø og blå himmel. Det lyste opp, selv om det kun varte noen timer før snøen tinte og tåke og regn igjen satte sitt preg. 

Det gir mersmak med sol og vår. Som et barn gleder seg til pakkene på julaften, ser jeg fram til snøklokker og krokus som spretter frem før snøen har tint. 

I år trenger vi våren mer enn noen gang. Vi trenger en klem og et smil både fra venner og fra blomster som gror. Vi trenger våren både utenfor, og inn i våre kroker av liv. Vi trenger at isen smelter. Vi trenger at det grå slipper tak og blandes med varme solstråler og smil. Det er bare å glede seg. Snart er det vår!

Både livet i naturen og vi mennesker lengter etter vår

Lihkku beivviin!

Gratulere med dagen! Den 6.februar feires Samefolkets dag, eller Samenes nasjonaldag som den også kalles. Det samiske flagget heises til topps over hele vårt land. Det gjør vi med stor ære og glede. I tillegg til at det er samefolkets dag, er det også vår dag! Det er vår urbefolkning som feirer sin dag. Vi feirer sammen og markerer dagen med respekt, solidaritet og stolthet. Derfor henger det norske og det samiske flagget side om side. 

Det var så seint som i 1993 at samene feiret sin dag for første gang. I dag feries 6.februar av alle samer, samme hvilken stat de bor i.

Samefolket har bosettingsområder i Norge, Sverige, Finland og Russland. Deres landområder strekker seg fra Kola-halvøya i nordøst til Sør-Norge og Sør-Sverige. Dette området kalles Sapmi, eller Saemi, eller et ord som vi kjenner igjen fra en sang: Samiid eanan. 

Samefolkets dag er viktig. Det handler om å verne om det samiske folk og deres særpreg. Vi trenger alle å være bevisst våre ord og handlinger i forhold til minoriteter slik at vi ikke sprer fordommer og et negativt menneskesyn. Hvert enkelt menneske er verdifullt og unikt. Det gjelder selvsagt også de som hører til verdens urbefolkninger.

Viktige saker for urbefolkningene er eiendomsrett, identitet, språk, religionsfrihet og retten til å velge sin egen livsstil, sine egne klær og sine egne boliger. Dette åpner for lokale politiske saker og behov for nasjonale og internasjonale avtaler. 

Selv om det samiske nærværet er lite der jeg bor, kan vi likevel sympatisere med en folkegruppe i vårt eget land, og med minoriteter verden over. Det er viktig at vi øker våre kunnskaper og bryr oss. 

Det er vanskelig å si det eksakte tall på hvor mange samer som finnes, men det antas et sted mellom 50.000 – 80.000 samer. Den største gruppa finner vi i Norge, hvor det er rundt 40.000 samer. I Russland er det omlag 2000 samer. Der er samene en liten og utsatt minoritet hvor den samiske kultur, deres språk og levesett blitt forsøkt tilintetgjort. 

For noen år siden besøkte jeg Murmansk og Kolahalvøya. Der intervjuet jeg Semon, en ung same på 23 år. Han var danser og reineier. Det gjorde sterkt inntrykk på meg da han fortalte at det fremdeles for mange var forbundet med skam å være den de er. 

Jeg spurte hvor han kom til å være til vinteren, og om noen år:
Hvor jeg er til vinteren? Hvordan kan jeg vite det? Mitt liv er å være same. En same vet ikke hvor han er til vinteren. Hvis jeg ikke vet hvor jeg er til vinteren, kan jeg heller ikke vite hvor jeg er om ti år. Hvor vinden vil blåse, vil jeg gå.

Som avslutning på vår samtale vinker han farvel med ordene som setter 6.februar i perspektiv:
Vi vil gjøre vår kultur anerkjent.
Vi prøver å puste. Vi prøver å leve. 

Bildet er fra en samisk-norsk klimagudstjeneste i Sør-Varanger i 2019.

Fred er mulig

Det er en spent situasjon med Russland på den ene siden, og NATO og USA på den andre. I midten av konflikten ligger Ukraina som en fender mellom øst og vest. Det sier seg selv at det er fenderen som kjenner på trykket og må ta den største støyten fra de store skip som forsøker å legge til kai. 

Mange med meg, håper og ber om fred. Samtidig ser vi at faren for krig er økende. Foreløpig er det ordene som har størst makt. Ord brukes som ammunisjon som skytes mot hverandre. Det er et farlig spill. I tillegg skjer det troppeforflytninger for å vise styrke og kraft. Det flekkes tenner som ville dyr som forsøker å skremme andre bort. Det er primitive regler som gjelder både i faunaen og blant stormakter. 

Fred er mulig, men fred er hardt arbeid. 

Jeg skal ikke komme med enkle løsninger på en situasjon som er kritisk eskalerende. Løsninger finnes kun ved forhandlingsbordet. Jeg har tro på den gode dialog. Samtalene bør skje i direkte møter mellom de ulike partene, og ikke med store ord i media som viser hvem som er tøffest. 

Alle parter vil være tapere hvis en krig bryter ut. Spesielt kan de sivile tap bli store hvis Ukraina forvandles til en slagmark mellom øst og vest. 

Bryter det ut krig, er faren stor for at konflikten vil vokse ut over landegrenser og spre seg til et større område. Da vil Europa og verden igjen bli rammet av storkrig. Det som i dag er en ordveksling og troppeforflytninger til grenseområdet til Ukraina, kan i morgen endre karakter til å bli en ny verdenskrig. Det forteller alvoret i spillet som foregår.  

Allerede er det en pågående krig. Over 14000 mennesker blitt drept i krigen i Øst-Ukraina. Det er en krig som har vart siden 2014. Som de fleste kriger handler det om landområder, makt, sikkerhet og økonomi. I tillegg står historien sterkt, sammen med identitet, kultur og religion. Blandes disse elementene i en suppe, begynner det å putre og koke. Da skal det bare krydres med chili for å få det hele til å eksplodere i en stor brann.

Da jeg besøkte Kyiv i høst, var det ro og fred i den vakre storbyen. Samtidig var det et land som var i krig. Jeg så blomster og kranser som var lagt ned foran bilder av unge soldater som var drept i kampene i øst. Det er en krig ingen ser enden på. Det gjorde inntrykk å se bilder av unge mennesker som var blitt offer i en krig i Europa i vår tid. 

Håpet må være at den tilspissede situasjonen vil føre til varige løsninger som alle parter kan være tjent med. Løsningen må også sette en stopper på den åtteårige krigen i Øst-Ukraina. Det blir viktig å finne kompromisser som både Russland og Vesten kan leve med. Faren er dessverre stor for at det kan bli Putin mot Biden, med Stoltenberg som joker, i en russisk rulett. 

Og fred på jorden, sang englene på marken i det som er Juleevangeliet fra Lukas 2.
Vi trenger at vi løfter den setningen og synger sammen i flerstemt kor. Vi trenger troen på at fred er mulig, spesielt når situasjonen ser ut til å være låst. 

Mister vi troen og håpet om fred, mister vi fremtiden. 

Hvem er det som skaper konflikt og krig? Det er voksne mennesker med makt. De samme personene sitter med nøkkelen til dialog og fred. De som vil bli de største taperne, slik det er i alle konflikter og kriger, vil være barna som vokser opp til lyden av bomber og hat. 

Vi trenger å tenne lys og be en bønn.
Gud, vi ber om fred i Ukraina. Vi ber om fred mellom øst og vest.
Vi ber om fred på jord!

et in terra pax!

Bildene av falne soldater i Øst-Ukraina. Det gjorde inntrykk å se den lange veggen med bilder av unge mennesker som er drept de siste åtte år.

Den lange måneden

Januar er en måned som varer lenger enn et år. Det føles hvert fall slik. Selv om solen snudde i desember, er det som om mørke spiller oss et puss. Det tar tid før virkningen av lyset trenger inn i sjel og sinn. Det er som om natten har satt sitt stempel på inngangen til det nye året og skyggelagt hver minste krok. 

Tirsdag 21.desember 2021 klokken 16.59. Det var da solen snudde, og satte kursen oppover igjen. Bunnen var nådd, slik vi ofte må nå bunnen før vi kan gi fart mot overflaten. Tirsdagen før jul var årets korteste dag. Dagen etterpå var det allerede noen sekunder lysere.  

Vintersolverv blir vår mørkeste dag kalt. Det er et ord som kommer fra norrøn tid, og betyr «solvending». Vi som bor på den nordlige delen av klinkekulen, gleder oss over lengre dager og mer lys i tiden etter vintersolverv. Mens vi har vår mørkeste og korteste dag, har de i sør årets lengste dag. Fra nå av går det mot mørkere og lengre dager i sør. Vi lever på samme jord, men med motsatt fortegn. 

Når vi nå har nådd slutten av januar, burde smilet ligget på lur. Det burde boble i sinnet som musserende vin som nettopp er helt i glasset. Men det er ikke nødvendigvis slik. Nyttårsforsettene ble brutt før de hadde begynt, og det er fremdeles mørke lange dager som preger hverdagen. Samtidig lar festdager vente på seg. Mørke skyer ligger som vegg til vegg teppe over landskapet. Det har en tendens til å samle mye støv. Energien for å finne fram støvsugeren og ta en skikkelig vask forsvant lenge før juletreet ble kastet ut.

I desember lyste det opp med barnesang og stjerner i vinduene. Da så vi fremover mot at noe skulle skje. Hvert år skjer det flere juleunder. Vi smiler, ser hverandre og synger i flerstemt kor. I tillegg feirer vi jordens største under da et barn ble født. En uke ut i januar har tonene stilnet og smilet frosset til is. Nå ser vi forbi hverandre som zombier uten evne til å spørre hvordan det går. 

Livet føles mørkt lenge etter at solen har snudd. Da er det kanskje riktig å gi navnet «verdens mest deprimerende dag» til tredje mandag i januar. I år ble det mandag 17.januar. Det var en dag jeg kjente at de lave grå skyene preget meg langt inn i margen. Noen brikker falt på plass da jeg fikk vite at noen har gitt den det lite flatterende navnet. Mismotet og manglende motivasjon gjorde at det var vanskelig å komme seg opp av sengen og møte dagen, men jeg gjorde det likevel. 

Det er ikke farlig å kjenne på det som mørkt er. Det er en normal følelse mange av oss tidvis opplever. Tross alt er mørke positivt for blomster og dyr. Det gir hvile for mange skapninger, og dekning for de som går på jakt. Også vi mennesker har godt av vekslingen mellom lys og mørke. Verre blir det hvis det er mørkt når solen skinner på høylys dag. I lyset kan mørke oppleves som svart.

Fremdeles lar solen vente på seg. Det blåser friskt, og regnet flyr sidelengs. Paraply er en dårlig oppfinnelse i Stavanger hvor jeg bor. De blir ofte ødelagt på første tur. Likevel vil jeg ut å kjenne på elementene. Jeg vil smake på regndråpene og kjenne vinden røske i håret. Det gjør også at innmaten friskner til. Det er godt å være ute, og godt å komme hjem og finne ly.

Det er enda noen uker til at våren og lyset får nytt liv til å gro. I ventetiden vil jeg løfte blikket mens jeg rusler en tur i tussmørke. Det er da skyggene er lengst, men samtidig vakkert når blåfargen legger seg over land og hav. 

Stavanger en vindfull kveld i januar

Pizzabaker for en dag

Det er mye jeg ikke kan. Det innrømmer jeg uten skam. Hodet mitt er ikke et leksikon som kan legge ut om gamle filosofer eller kjemiske formler. Noen husker tall. Andre husker navn og sitater. Jeg sliter med begge deler.

Heldigvis er livet blitt enklere for oss som ikke får til å imponere med våre kunnskaper i sosiale lag. I dag kan vi skjule våre manglende kunnskaper ved å ta fram mobilen og foreta enkle søk. Det gjøres i de beste selskaper. Det vi ikke eksakt vet, er bare noen tastetrykk unna.

Det er mer enn teoretisk kunnskap jeg kan slite med. Jeg overlater til fagfolk å snekre, rydde opp i rør og ordne problemer med elektriske apparater. Jeg har ikke evnene og interessen som skal til. Det hører ofte sammen.

• Evner + interesse = ferdighet.

Som barn slet jeg med å la meg fenge av sløyden allerede i femte klasse. Hvorfor skulle jeg lage en fjøl? Det var det ingen som klarte å forklare meg. Det var bare noe alle var nødt til å gjøre. Men det var kjekt å brenne inn en figur som pyntet opp, i tillegg til å skrive inn noen ord. Stolt var jeg da jeg tok med brødfjølen hjem til min mor. Tross alt, jeg hadde jo lagd den selve. Midt opp i alt jeg ikke likte, var det en viss glede i å mestre det jeg ikke fikk til.

Tror det var i andre klasse jeg måtte forsøke å hekle. Da røyk tråden hele tiden. Det var ikke mulig å få til det oppgaven var. Jeg skulle hekle en figur som skulle ligne på en person. Det ble til at jeg måtte ta tråden rundt en fyrstikkeske og fuske meg frem til noe jeg kunne leve med. Det var læreren som lærte meg snarveien til et godt resultat. Mine foreldre innså tidlig at jeg aldri kom til å utdanne meg innen praktiske fag.

Selv om det er mer jeg ikke mestrer enn det jeg får til, har jeg ikke sluttet å bryte lydmuren. Jeg liker å gjøre det jeg ikke kan. Noen ganger utfordrer jeg meg selv til å gjøre noe nytt. Det letteste er å følge vanlige spor, men det er morsomt og utfordrende å gå på nye stier. Spesielt er det kjekt hvis jeg får til det jeg trodde var umulig. Får jeg det ikke til, fortsetter jeg likevel. Jeg søker ikke det perfekte, men et resultat jeg kan leve godt med. Det er bedre med et resultat, enn ikke å ha prøvd.

Perfeksjonist vær du det, men la oss andre være i fred!

Kjevlen ble lite brukt. Det enkleste og beste var å bruke fingrene til å dra ut deigen.

Det finnes mennesker som liker å teste mine manglende evner. Til jul i fjor, det er ikke lenge siden, fikk jeg en stålplate til å ha i ovnen. Platen skulle varmes som om den glødet over åpen flamme. Oppgaven var å bake pizza av napolitansk tradisjon, og steike den på den glovarme stålplaten. Det skulle bli flat pizza, og ikke disse høyreiste amerikanske variantene vi finner i de tusen hjem.

Med dagens strømpriser, ble pizzaen av det dyre slaget. Det måtte jeg bare glemme å tenke på. Jeg fikk heller lukte gammel svette ved å spare på dusjen i noen dager. Bedre å lukte hevd, enn å mislykkes som pizzabaker.

Deigen ble satt et par dager før selve pizzaen skulle i ovnen. Det kalles langtidsheving. Den stod på kjøkkenbordet første døgn, før den ble plassert i det kjølige skapet. Jeg fikk selvsagt hjelp til å lage både deig og det som skulle på av tomatsaus og krydder, men en god pedagog gjorde at jeg ikke slapp unna. Det var ikke mulig bare å se på. Det var jeg som fikk mel på fingrene. Siden jeg ikke har kjøkkenmaskin, måtte fingrene brukes for å blande det hele. Mel av edleste italienske sort blandet med tørrgjær og vann. Eltefri deig, men likevel måtte den jobbes med. Det var en enkel operasjon, men klissete som da jeg stakk handa i sirup som barn.

Prosessen var det viktigst, men sammen med et godt resultat gav det mersmak. Dette er noe jeg kommer til å eksperimentere med utover våren. Gaver som kan brukes flere ganger må kunne kalles gjenbruk. Det er jo miljøvennlig. I tillegg førte det til egenutvikling og et ekstra krydder på det sosiale fellesskap. Det var den største gevinsten.

Eltefri deig, men likevel måtte innholdet blandes.

Muligheter i et nytt år

Nyttårsforsett har en tendens til å falle til jorden like raskt som rakettene slukner på himmelen. Likevel kan det være positivt, ved starten på et nytt år, og ha noen planer og ønsker. Det er aldri negativt å se fremover og sette seg mål. Da har vi noe å strekke oss etter. Det gir fremdrift. 

Jeg er ikke opptatt av klassiske nyttårsforsett som å redusere vekten, stumpe sigaretten og trene mer. Det kan være viktige nok, men det er mer interessant når målene handler om verdier vi vil skal prege våre liv. Da løfter vi blikket og ser utover landskapet. Slike mål vil ha en positiv virkning på de fellesskap vi beveger oss i. Det handler om hva vi gir, og ikke bare om hvordan jeg og mitt skal bli. Det er først når livet handler om flere enn oss selv at det blir interessant i et større perspektiv. 

Hvordan er jeg som person? Hvordan er du? 
Hvilke verdier vil vi skal prege våre fellesskap? 
Hva vil vi med året vi har begynt på?

I stor grad blir vi den personen vi ønsker å bli. Selvsagt blir vi påvirket av vær og vind, men det er ingen unnskyldning. I beste fall er det en forklaring på hvordan vi er, men en skikkelig sjømann har lært seg å seile også i motvind. Selv når vinden har løyet og det er flatt hav, kan vi bevege oss dit vi vil. 

Er jeg raus? Er du? 

Raushet, er en verdi jeg setter høyt. Fokuset settes utenfor seg selv. Det handler om å se horisonten langt ut i havet, isteden for å leve i en tåkedis hvor jeg har nok med meg og mitt. Spesielt er det viktig å ha større oversikt når skyene ligger lavt og vi ikke helt ser verken fram eller tilbake. Vi trenger kompass slik at vi kan sette kurs. Raushet ligger lenger fram. Kursen settes mot sør, øst, vest og mot nord. 

Jeg tenker ikke først og fremst på penger, selv om det ofte gjenspeiler hvordan vi er. Økonomi er et område hvor vi kan være raus i forhold til mennesker som trenger at vi deler på godene. Det er ekstra verdifullt i en tid hvor fattigdommen i verden øker, og forskjellene i vårt eget land blir større. Da er det viktig at vi bryr oss om mer enn vår egen lille verden i miniatyr. Livet handler om mer enn tingene vi har, og de vi drømmer om å få tak i. Raushet er å ikke ha nok med selg selv, men isteden benytte muligheten til å gi og invitere inn. 

I noen kulturer dekkes det på til en ekstra ved julens måltider. Det kan jo være at noen banker på og trenger mat, varme og en prat. Vi kan utvide det til å gjelde ved flere måltider gjennom året vi har begynt på. Det er alltid plass til en til. Velkommen skal du være! 

Raushet handler om å gi, uten å kreve å få tilbake. 

Det handler også om å godta at mennesker er et mangfold av ulikheter. Heldigvis er det mange blomster av ulik farge og art i Guds hage. Det hadde vært kjedelig hvis alle var like. Vi mennesker er som snøfnugg i all vår forskjellighet. 

Selv finner jeg glede i å se på mennesker som i alle varianter vandrer forbi. Det blir jeg aldri lei av. Noen er jeg så heldig å få en samtale med. Det er ikke alltid det blir mange ord, men jeg får mer enn det lille jeg gir. Vi er ikke perfekte, samtidig er det nettopp det vi er når vi er et mangfold av ulikheter hvor folk kan være seg selv. 

Jeg skal ikke skryte av å være raus. Det er ofte jeg går forbi uten å stoppe opp, uten å gi. Det er derfor jeg trenger å løfte min egen bevissthet mot en av våre viktigste verdier. Jeg ønsker å være endel av et raust samfunn hvor vi tenker fellesskap, mer enn bare på oss selv. Jeg vil heller tenke vi, enn å stoppe opp med ordet jeg. 

Hvis vi møtes på stien, kan vi gjerne stoppe og slå av en prat, og ikke bare gå forbi

På vei videre

Ved overgangen fra et år til et annet, ser vi ofte både bakover og fremover. Det som ligger bak, vet vi mye om. Det handler om det som ble, og det som ikke ble noe av. Det som ligger foran, har flere usikkerhetsmomenter. Det er som å seile inn i tett tåke uten å se hvor leia er. Likevel har vi værmeldinger og prognoser som tilsier at livet seiler videre, selv om det ligger flere utfordringer og venter. Den største utfordring er hvis det ikke blir vind i seilene og fremdriften stopper opp som om vi ble værende på stedet hvil. 

Covid-viruset har funnet hver minste avkrok av vår klode, men fremdeles er det noen fristeder. Jeg har tatt turen vest i havet, til den eneste kommune i vårt land som ikke har hatt smitte. Frykten er at jeg blir den som tar med viruset, men alle tester tilsier at jeg er frisk. Med alle mine reiser blir jeg testet mer enn de fleste. Likevel er det eneste sikre, at ingenting er sikkert. Det gjelder oss alle. 

Det er vått i marka, men også på Utsira er det noen kilometer med vei å rusle på. Vinden blåser friskt og får tankene til å fly. Det er en grå dag med lave skyer. Vakkert, som hverdagen er. Et landskap malt i grått. Hvis jeg kunne male, ville jeg malt det grå. Det er noe bare de største kunstnere kan. 

Før syntes jeg grått var en kjedelig farge. Det var før jeg oppdaget nyansene, skyggene, konturene, harmonien, roen og rausheten som lar de andre fargene få skinne. Grått er ofte en farge som ligger i bakgrunnen, uten ønske om å være prangende og skinnende som en diva med paljetter og diamanter. Men tar du bort det grå, mister alle fargene sin kjære følgesvenn som de kan stole på og speile seg i. Det grå landskapet er ekte og ærlig liv. Gråfargen er som hverdagen. Den puster sin egen rytme. 

Det liv vi levde i 2021, er historie. Takk for det som var. Takk for de gode samtaler og møter.
Takk for det du gav. 

I det som ligger foran ligger usikkerheten blandet med håp. Det er en blanding som handler mye om å våge. Det å våge å leve både i det nære, og i det globale landskap vi beveger oss i. Vi er endel av mange fellesskap. Små og store. Der er du og jeg vi. Hver søm i et seil er viktig. Rakner én søm, kan seilet flerres i flere biter. Da sliter vi som fellesskap. 

Jeg ser fram til å seile videre i året som kommer. Noen ganger får jeg følelsen av å seile alene. Havet er stort, og båten er liten. Der ligger ensomheten. Men jeg har tro både på aleneheten og de gode fellesskap hvor vi seiler sammen. 

Jeg ønsker deg god seilas. Ser fram til å møtes ute på havet et sted.

Godt nytt år!

Julehilsen

Advent og julehøytiden er på mange måter en fin tid. På den mørkeste tiden av året, tenner vi lys i vinduer og over gater. Det betydde mye i de årene jeg bodde i Longyearbyen hvor det var mørkt både dag og natt. 1.søndag i advent tente vi lysene på juletreet på torget. Da var det fest! Lysene skinte i mørket, og barn og voksne smilte og sang i sammen.

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det! Joh 1,5

Det er en viktig setning! Det er en setning rett inn i vår tid hvor vi enda sliter med en pandemi som preger våre felleskap. Det er en setning rett inn i vår virkelighet med et klima som er i endring. Det er en setning i en tid med konflikter, og hvor antall fattige øker. Det er en setning rett inn i våre liv.

Utenfor Svalbard kirke, verdens nordligste kirke, hadde vi også et juletre hvor vi tente lys. I mørket så vi ikke selve treet. Derfor fikk vi lagd et juletre i jern som vi kunne bruke år etter år. Det som var synlig, var tusen små julelys som lyste opp i den lange mørke natten.

Da det blåste opp til storm, en skikkelig snøstorm rett før jul i 2015, kjempet jeg meg hjem til kirka hvor jeg bodde. Det var et slit med et kaos i hvitt. Vi var i mørketiden, men snøen virvlet rundt meg. Da jeg kom til kirka var juletreet blåst ned, og alle lysene var slukket. Det var ikke det verst som kunne skje, tenkte jeg og var glad jeg hadde kommet meg i hus.

Morgen etter satt jeg med kaffekoppen. Alt var stille. Ikke et vindpust. «Vi stod an av», var det mange av oss som tenkte. Det hadde ikke skjedd noe alvorlig.  

det var da
etter stormen
da alt var stille
det var da det skjedde
det som ikke kunne skje
vi mistet det vi ikke hadde råd til å miste
vi reddet flere
vi tapte
og vant på samme tid

Det gikk et snøskred som traff Longyearbyen lørdag den 19.desember kl. 1023. Det tok 11 hus.
I ni av husene var det folk. Vi mistet kamerat Atle, og et lite barn. Det var to for mye.

Det ble intense dager for alle i Longyearbyen. Med rød penn ble det skrevet i historien. Tiden før, og tiden etter. Stillheten lørdag morgen vet jeg mange av oss vil høre resten av våre li

En bagatell skjedde to dager etterpå. Da fikset folk fra Statsbygg juletreet utenfor kirka, det som hadde blåst ned og hvor lysene var slukket. Juletreet ble igjen satt på plass, og lysene tent.

Jeg tenkte, at av alt det som skjedde disse dagene, betydde ikke det så mye. Men jeg tok feil.
Det betydde mer enn det jeg da forstod. Det var et tegn på håp og liv – tross alt!

Noen ganger skal det lite til. Andre ganger skal det mer.
Men lys i mørket gjør at det ikke lenger er svart.                                                               

Mørketid i nord vet jeg hva er, men mørke kan oppleves flere steder på jord.
Det er bare mørkt, det er ikke svart, sa jeg ofte i mine prekener på Svalbard da solen var borte og livet gikk oss imot. Det er mye lys i mørket. Nordlyset, månen og stjernene på himmelen, som igjen reflekteres i snø og is, og menneskene som gir av seg selv. De betyr mye. Jeg ser speilbildet av Gud både i tårer og i smil.                                                       

Lyset fra himmelen i form av en stjerne viste vei til stallen i Betlehem,
til det mest sårbare som finnes: Et lite barn.
Slik kom Gud til oss mennesker:

I ham, var liv
og livet var menneskenes lys
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det         Joh.1, 4-5

Mørketid i Beirut

Som siste stopp på min førjulstur, har jeg ankommet Beirut. Det er en vakker by, men med et prøvet folk. I drosjen på vei fra flyplassen, snakker sjåføren om mistillit til landets myndigheter, korrupsjon og økende fattigdom. Da strømmen går på hotellet noen timer senere, forteller resepsjonisten at de bare har strøm én time til dagen. Resten sørger generatorer for. På hotellet ble det derfor kort tid uten strøm, før den kom på igjen. Det er verre for folk flest. De har ikke pengene som skal til for verken generator eller strøm. En kommer langt med å varme opp stua og koke mat med gass, men det koster også penger. Det er det færre og færre som har.

-          Vil du ha en million?

Jeg må veksle penger. Dollar til libanesisk pund. Da bør en sørge for å få en grei kurs. Det siste jeg gjør er å gå i banken. Der fungerer lite. I det vanskjøttede landet, er det svartebørsen som gjelder når det kommer til veksling. Svartebørsen er ikke svart, men den er heller ikke hvit. Vekslingen er en form for gråsone av et system som fungerer midt oppe i kaoset. Hvis jeg skulle være så uheldig å betale en lunsj med kort og bli trukket i libanesisk pund, vil jeg risikere å bli trukket tretti ganger mer enn selve beløpet. En lunsj til femti kroner, vil da plutselig koste meg femtenhundre kroner. Da blir lunsjen dyr.

Det høres mye ut med en million. Da er jeg blitt millionær, tenker jeg med lotto i blikket. Det er som å få telefon fra Hamar en sen lørdagskveld, men i realiteten er det bare firehundre kroner. Det er likevel å regne som store penger for den som lite og ingenting har.

Det tar ikke lang tid før jeg legger merke til den økende fattigdommen i Beirut. Det er flere pågående tiggere, og flere som roter i søppelkontainere på jakt etter matrester og ting de kan selge eller bruke. De som hadde penger i banken, har tapt opptil nitti prosent av sine sparepenger på bankkollapsen og devalueringer. Dermed har den tidligere middelklassen mistet mye av sine reserver. De er blant den stadig voksende fattige delen av befolkningen. I dag utgjør de fattige over tre fjerdedeler av befolkningen. De er ofre for stadige devalueringer, og stigende arbeidsledighet. I tillegg utgjør den globale krisen i kjølvannet av pandemien en ekstra byrde, samt et stort antall flyktninger både av palestinere og syrere.

De virkelig rike, har i hovedsak ordnet seg. Mange av dem fikk vekslet og eksportert pengene før krakket var en realitet. Det gjelder å ha kontakter, og evnen til å betale seg ut.

Det er blitt kveld. Jeg rusler en tur for å finne en restaurant som kan gi meg fôr. Dette er gater jeg kjenner, men nå er det mørkt hvor det før var lys. Lyden av generatorer får meg til å sammenligne Beirut med Kosovo for tjue år siden. Mens Kosovo har utviklet seg fremover, går Beirut baklengs inn i fremtiden. Mulig må Libanon nå bunnen før det snur, sa en diplomat til meg. Noen ganger er det dessverre slik at kriser må vokse seg større enn stor, før en kan begynne den lange veien mot overflaten igjen. Med flere tunge synkesteiner festet til kroppen, må Libanon lande på bunnen før folket igjen kan stige mot overflaten. Det er naturens uskrevne lov.

Det føles uttrykt å gå i mørke bygater hvor fortauene kan ha store hull, og kriminaliteten er økende. Med trafikklys som også har tatt kvelden, blir det viktig å finne en luke i trafikken for så å sprinte over til den andre siden. Det går som regel bra, men det er liten avstand til at oppholdet blir annerledes enn det jeg hadde tenkt.

Heldigvis har jeg tatt med meg en god lykt. Det er viktig når mørket sluker gatene jeg beveger meg i. Det finnes ikke skygger i mørket. Det føles mer som at mørke har lagt seg over Beirut og blitt til svart natt. Jeg fylles av mismotet og depresjonen jeg ser og opplever. Likevel møter mennesker meg med et smil. De spør hvor jeg kommer fra, og ønsker meg velkommen. Det varmer og lyser opp i natten slik bare mennesker kan.

Mørketid i nord vet jeg hva er, men mørke i en storby er mer ukjent. Det er bare mørkt, det er ikke svart, sa jeg ofte i mine prekener på Svalbard når solen var borte og livet gikk oss imot. Det er mye lys i mørket. Nordlyset, månen og stjernene på himmelen, som igjen reflekteres i snø og is, og menneskene som gir av seg selv.

Jeg ser speilbildet av Gud både i tårer og i smil.

Det er mørketid i Midtøstens Paris. Gatelys og neonlys er skrudd av. I Beirut er det beksvart natt. Selve livet er satt på vent. Det kan virke som om noen ønsker at Libanon skal være en svak og kuet stat. Da har de kontroll. Et pulserende Beirut i regionen, er en trussel som noen ikke har kontroll over. Hvem noen er, vet de selv. Likevel, på tross av alt, har jeg et håp for fremtiden også her. Selv om troen er svak, er håpet sterkt.

Farger i det grå

Vanskelige dager på jobben

Noen dager burde jeg bare snu meg i senga og sove videre. Det var ikke lett å gjøre det, siden jeg hadde et fly å rekke. Heldigvis hadde jeg bestilt drosjebil fra Gamlebyen i Jerusalem til Ben Gurion flyplass. Den morgenen var det ikke mulig å ta fly eller buss siden Israel hadde stengt ned. Det var det ingen som fortalte, før sjåføren sa hva som hadde vært på nyhetene. Fremdeles var det mulig å dra ut av landet, men da måtte ferden begynne i en taxi.

Vel gjennom diverse sikkerhetsbarrierer var jeg endelig ved innsjekkingen. Der sa det stopp. Jeg manglet en fersk PCR-test. Det var en amatørtabbe, men jeg hadde ikke fått med meg at det trengtes for å dra dit jeg skulle. Jeg hadde forsøkt å lese meg opp, men ikke fått med meg det. Alle andre papirer var på plass, og det var ikke få. Etter et par timers venting fikk jeg booket meg om til neste fly. Det skulle gå ett døgn senere. Da var det bare å finne en teststasjon og et hotell.

Det er bedre med en test for mye, enn en for lite!

Burde jeg avsluttet reisen og dratt hjem? Med nytt virus i omløp, er det en viss risiko både for å bli syk og bli akterutseilt. Min neste destinasjon var Islamabad. Det er ikke der jeg ønsker å tilbringe julen. Med gode informasjon fra ambassaden, og noen samtaler med mitt hjemmekontor, valgte jeg likevel å fortsette reisen. Mine reiser handler ikke bare om meg, men om folkene jeg møter. Etter Islamabad skal turen gå videre til Amman og Beirut. Det er ingen enkel reise i disse tider.

Dagen etter stod jeg igjen ved innsjekkingen på Ben Gurion. Etter flere spørsmål og visning av diverse papirer, fikk jeg grønt lys. Da var det enda et par timer til avgang. Etter to timer var det fremdeles ikke noe fly, og ingen informasjon. Folk forsvant rundt meg, og jeg satt alene uten å forstå noen ting. Det viste seg å være storm og regn i Istanbul, det vi langs kysten kaller for en mild bris. Åtte timer etter ankomst på flyplassen, tok vi endelig av. Da var jeg sliten og trøtt.

Det å reise er en øvelse i tålmodighet,
uten at jeg alltid føler jeg har lært.

Vel framme i Istanbul måtte vi selvsagt ta buss fra flyet. Det tar ekstra tid, og sanden i timeglasset viste at det var snart tid for avgang på neste flight. Selvsagt ble jeg også stoppet i en kontroll, før jeg endelig fikk løpe det jeg kunne for å rekke flyet. Den nye flyplassen i Istanbul er stor. Det ble en maraton med ny verdensrekord i min aldersklasse, men jeg kom likevel for sent. Flyet stod klar til avgang, og jeg kunne bare stå og vinke farvel. Jeg ble booket om til neste fly, ett døgn senere.

Jeg var allerede ett døgn forsinket. Nå ble jeg to!

Vi var mange som hadde mistet flyet. Køen var dobbel så lang som du ser på bildet

Da handlet det om å finne fram til skranken som skulle gi meg hotellrom for natten. Der var det kø som var lengre enn lang, slik det er foran vinmonopolet dagen før en høytid. Med gullkort klarte jeg å snike meg forbi, men det ble likevel lang venting før jeg endelig ble plassert i en buss. Det var midnatt. Endelig skulle jeg få et rom å strekke meg ut i.

Bussturen skulle bare være en liten svipptur ble det sagt, som fra Gardermoen til hotellene på andre siden av flystripa. Etter en times tid begynte jeg å ane uråd. Da sjåføren stoppet noen drosjer for å spørre etter veien, gikk alarmklokken. Han prøvde tre hoteller, men alle var feil destinasjon. Folk begynte å bli ampre, men en tyrkisk sjåfør tar ikke selvkritikk. Og ikke forstod han annet språk enn sitt eget. Vi holdt på å sette oss fast i flere små trange gater, bommet på avkjøringer der vi skulle tatt av, og havnet i feil retning der det var enveiskjøring. Etter to og en halv time fant han endelig fram. Selvsagt bar det inn i en ny kø, denne gangen for å få et rom, siden det hadde kommet en annen buss rett før oss.

Verst var det for dem som var eldre enn meg, og de med barn. Selv begynte jeg bare å bli noe gretten, men det hele var en parodi av den beste sorten. Det var svart humor fra virkeligheten.

Det er bedre å le, enn å miste motet.

Det som skulle vært et tre dagers besøk til Islamabad, ble skrumpet inn til ett. Det er mye arbeid og tid som ligger bak den førjulssamlingen jeg der skal være med på. Jeg ser fram til å treffe folk, og synge om fred på jord og engler som peker mot himmelen. Vi skal tenne lys og se fremover. Det er adventstid. Det er tross alt lys selv om natten er lang.

Nå sitter jeg i Istanbul og venter på flyet til Islamabad. Jeg er klar hvis de vil ha meg med

Merket for livet

Jeg tok min første tatovering den gangen det var forbeholdt sjøfolk i utenriksfart og småkriminelle. Da var jeg vikarprest ved sjømannskirka i Antwerpen, samtidig som jeg hadde noen år bak meg som sjømann. Ved et besøk til noen lugubre områder i Amsterdam, fikk jeg et merke jeg har beholdt siden. Det skjedde i edru tilstand, og var vel overveid. Min enkle filosofi var at jeg ikke ville bli sytti, og angre på at jeg ikke gjorde det.

Jeg har en, men skal jeg tattoo?

Det er spørsmålet når jeg rusler rundt i labyrinten i Gamlebyen i Jerusalem. Den første tok jeg før det ble en mote alle skulle ha. Da kan det være på sin plass å gjøre det igjen tretti år etter, nå når moten er på vei til å gå over.

Da jeg tok den første i en dunkel kjeller i Red Light District i Amsterdam, ble jeg blek og holdt på å svime av. Så tøff er jeg! Jeg har aldri likt nåler i armen. Som barn fikk jeg overdose av vaksiner, siden jeg bodde i et varmere land. Selvsagt tar jeg likevel de vaksiner jeg blir tilbudt, men jeg ser alltid en annen vei.

Skal. Skal ikke. Skal. Skal ikke. Skal. Det er som å plukke kronblad fra prestekragen slik vi gjorde som barn da vi stod foran viktige beslutninger. Gjerne handlet det om jenta en var betatt av. Da var det lett å fuske slik at svaret ble slik en ville at det skulle bli.

Er jeg for gammel til å være meg? Det er spørsmålet jeg stilte allerede i forrige årtusen. Nå er jeg såpass gammel at jeg ikke bryr meg. Livet har satt sine spor. Jeg bærer min alder og mine valg. Vi er den vi er. Selv om ikke alle valg var like kloke, har vi ingen grunn til å flykte fra oss selv. Det handler om å bære våre liv med verdighet og respekt.

Det er for tidlig å legge seg ned. Enda har livet puls, og en bevegelse som når vi rusler gjennom gatene vi vandrer på. Det er tid for alvor, men også for lek. Jeg håper vi aldri blir for gamle til å leke. Da ville livet bokstavelig talt bli dødsens kjedelig.

Jeg hadde vært der før, foran døren til Razzouk Tattoo i Gamlebyen i Jerusalem. Denne gangen stoppet jeg opp og fikk den gode prat. Ideen var klar. Den måtte bare tegnes ned. Det handler jo tross alt om noe som blir med meg hver dag, og natt, i årene jeg har igjen. Da er det viktig å ikke bomme helt på design og meningen bak.

Da jeg satte meg i stolen ble vi enig om å ta en bit, for å se om jeg holdt meg oppe eller om jeg flatet ut. Det gikk bedre enn fryktet. Da var det bare å kjøre på.

Jeg ser for meg kyr som blir merket på prærien. Uten sammenligning for øvrig, vet du nå hvem jeg tilhører hvis du ser meg. Jeg er merket slik de første kristne var. Mange av dem måtte bøte med livet. Andre gjorde det som en nøkkel for å få tilgang til kirker. Ved å vise sin underarm, åpnet kirkedøren seg. Og noen gjorde det for å holde den onde borte, som et livets tegn.

Gamlebyen i Jerusalem er bønnens sted. Bønn kan være mer enn ord som sies. Nå er det også noe jeg bærer med meg på kroppen.

Hvordan ser det ut? Det får du ikke vite før vi treffes og vi igjen kan ta hverandre i hånden. Hvis vi hilser på avstand, ser du ingen forskjell. Det er først når vi gir hverandre et kraftig godt håndtrykk at du vil se mitt nye segl.

Razzouk Tattoo i Gamlebyen i Jerusalem

Lyden av bønn

Det er godt å være tilbake i Gamlebyen i Jerusalem. Selv om det kun er få dager siden en terrorhandling fant sted, går jeg gjennom Damaskusporten uten problemer. Tilstedeværelse av sikkerhetsvakter, israelske soldater, er som det pleier å være. Det vil si at det er mange synlige godt bevæpnede soldater både utenfor og innenfor muren.

Stillheten. Det er endringen fra tidligere besøk. Den var der ikke før.
Stillheten er sterkere enn alle lyder.

Det er ikke det sydende kaotiske livet det pleier å være. Det er som om Midtøsten har tatt pause. Det skyldes ikke den anspente sikkerhetssituasjonen, men et usynlig virus som setter sitt preg også her. Det er få turister å se, eller pilgrimmer som de ynder å kalle seg når de beveger seg fra utelivsbyen Tel Aviv til det religiøse Jerusalem. Fra kysten tok jeg toget bokstavelig talt «opp til Jerusalem», som det heter i salmen. Det var som å sitte på Fløibanen i Bergen som drar deg fra havnivået og opp på fjellet.

Det er ikke alle drosjer som vil kjøre meg til Damaskusporten. Det handler om sikkerhetssituasjonen, og det faktum at en da krysser over i det østlige Jerusalem. Før gikk grensen til Jordan midt i hovedgaten som ligger like ved porten. Nå er grensen en strek i området som ikke noen ser, men som alle likevel vet er der. Det usynlige kommer bare til overflaten når det smeller. Det gjør det forholdsvis ofte.

Jeg fikk tak i drosje. Selvsagt var sjåføren palestiner som holdt tommelen opp da jeg sa hvor jeg skulle. Han var glad han endelig kunne snakke engelsk igjen. Det var lenge siden han hadde hatt en turist, det vil si en pilgrim, ombord.

Etter å ha betalt, trillet jeg kofferten forbi soldatene, gjennom porten og nedover historiske stener mot klosteret hvor jeg skulle bo de neste dagene. Med kors på veggen over senga, og et kapell jeg kan sette meg i for å la tankene få vinger, føler jeg meg hjemme. Det tar ikke lang tid før bønnen fra minaretene lyder utenfor, samtidig som kirkeklokkene ringer inn til kveldsmesse. Muslimer, kristne og jøder ber side om side. På sitt beste er det en fredelig sameksistens mellom ulike troende i Gamlebyen i Jerusalem, men det skal lite til før freden slår sprekker.

Jødene er mer synlige, enn hørbare, med sine karakteristiske sorte kledninger, langt skjegg og krøller som henger ned på hver side. De går raskt gjennom de smale gatene for å komme fram til Vestmuren, som vi ynder å kalle for Klagemuren. Der strømmer lyden fra bønnen som en jevn dur. I tillegg legges det lapper inn i sprekkene i muren. Ord sies, ropes og skrives ned.

Gamlebyen er delt i fire bydeler; Det arameiske, jødiske, muslimske og den kristne delen. Også Jerusalems korset er inndelt med fire hjørner, slik det også er fire evangelier. Vi kan også trekke det videre til de fire elementer; jord, ild, vann og luft. Symbolene hagler mot den som virkelig våger å gå inn i det hellige alminnelige Jerusalem.

Det er forunderlig hvor stille det er. Det ligger en dyster stemning over de hellige stenene i Gamlebyen som handler om at businessen har stoppet opp. I de smale gatene går jeg nesten alene. Mange har låst sine småbutikker. De som har åpent, sier at det er godt å se folk utenfra igjen. Jeg hilser på gode venner. De lyser opp da de ser meg komme, men faller snart inn i sin dysterhet. Det gamle lekne smilet er borte, eller i beste fall satt på vent. En sier til meg at tiden er kommet for å flytte. Selve livet har tatt pause. Det er ikke mulig å se veien videre.

Covid har satt sitt preg, og vil gjøre det i lang tid. I tillegg smeller det mellom palestinere og jøder. Det som skjer i Gamlebyen i Jerusalem har storpolitiske følger.

Det er ikke fred i verden før det er fred i Jerusalem!

Jeg gleder meg over at bønnen ikke har stoppet opp. Kirkeklokkene og minaretene, og jøder som på sin måte ber, er det denne gamle byen handler om. Gammel og ny på samme tid.  Fortid, men også nåtid og fremtid. Det gir håp. Det er det vi trenger. Tar du håpet fra oss mennesker, tar du energien. Håpet er selve livsnerven. Det er pulsen som slår. Natt blir til dag. Dag blir til natt. Natt blir til dag.

Jeg kjenner smågatene i Gamlebyen. Det er som en labyrint det er lett å gå seg vill i. Mange ganger tar jeg andre ruter enn der folk flest går. Da havner jeg ut av kurs, og møter lokale palestinere som lever sine liv. Gamle kvinner og menn, og skolebarn.

Tre gutter som spilte fotball, møtte meg rundt et hjørne. De stoppet opp da jeg gikk forbi. Jeg skjønte ikke hvorfor de stoppet, men det ble et hellig lite friminutt vi hadde sammen. Den ene sa til meg: Welcome! You are the son of Jerusalem!

Det er stille i gatene i Gamlebyen

Rusletur i egen historie

Det gjør inntrykk å vandre i sin egen historie. Da boltrer følelsene seg i minner fra det som engang var. Følelser kan være gode, men de kan også være såre av savn. 

Denne uka besøkte jeg Skudeneshavn. Der bodde jeg den gang jeg var en gutt som var i ferd med å vokse meg stor. Jeg gikk ungdomsskolen der, før jeg flyttet på hybel i Stavanger for å ta gymnaset. Boknafjorden har jeg krysset mange ganger både i stille og i storm. 

Jeg har flyttet mange ganger. Noen kaller det rastløshet. Jeg kaller det mitt liv. Det har gitt meg seksti års vandring fra sted til sted. Det handler ikke om å flykte, men flytte. Det er forskjell på det. Prøver en å flykte fra seg selv vil en fort treffe sitt speilbilde rundt neste sving.  

Mange gode venner har jeg mistet på veien, men gode venner blir ikke borte selv om det går år mellom hver gang vi sier hei. I tillegg har nye kommet til. Det gjør meg dobbelt rik. Mange har betydd mye. Det er den gode arv jeg bygger på.

Det er lettere å holde kontakt i dag, enn det var i gamle dager. I forrige årtusen skrev vi brev, eller vi lot avstand og tid vokse vilt som trær i urskogen. Adresser forsvant med flyttelasset, og minner fikk et lag av støv over seg. I dag er det bare å sende en sms, eller legge inn et like på Facebook. Likevel kan avstanden i dag være like stor, og kanskje større enn du tror.

For noen år siden besøkte jeg min barndomsøy Madagaskar. Da vi gikk inn for landing på Ivato flyplass utenfor hovedstaden Antananarivo, rant tårene uten stans. Jeg var plutselig utenfor kontrollsonen. Det var jeg ikke forberedt på. Den røde jorden og rismarkene jeg så fra flyet, gjorde mer med meg enn det jeg hadde trodd. Det ble ikke lettere da jeg gikk rundt på steder hvor jeg tidligere hadde lekt. Da gikk alarmen i hele sanseapparatet. Det jeg med øynene så, luktene, smakene, lydene og følelsene ble mikset sammen i en cocktail som fortalte at jeg var kommet hjem. Det kan kalles en rus. Bildene kan vi forberede oss på, men når bildene får liv, vokser inntrykkene til skip som beveger seg på opprørt hav. 

Jeg måtte rusle en tur i Søragadå i Gamle Skudeneshavn. Det er og blir en perle av et sted. Heldigvis er det mer enn et museum. Mennesker bor og lever der. Selv bodde jeg noen kilometer utenfor sentrum da jeg gikk på skolen. Min første jobb hadde jeg i syvende klasse. Da var jeg med på å ta i mot fisk på fryseriet fra båter som lå lavt i sjøen. Den gang fikk jeg lønn i en gul konvolutt. Kroner og øre var sirlig regnet ut og lagt i kontanter i konvolutten jeg hentet ut. Det var begynnelsen på mitt voksne liv. 

Fredtun var et leirsted som betydde mye den gang. Det gjør det også i dag. Det var kjekt å besøke stedet igjen, og treffe mennesker som jeg kjente bare jeg fikk litt tid på meg. Der var ansikter jeg ikke hadde sett siden langt før tusenårsskiftet. Da skjønner jeg at jeg ikke lenger er ung. 

Likevel gjorde det godt å møtes igjen. Vi har hatt ulike liv. Veiene vi har vandret på har ført oss i ulike retninger. Nord, sør, øst og vest. Og noen ble på stedet hvil. Men forskjellene er ikke større enn at da vi møttes var det noe som kom hjem. Vi har en historie sammen. Den ligger der som en skatt det er verd å søke etter en gang i blant. 

Den flyter enda, den gamle trebåten. Årene gjør den enda vakrere og mer verdifull.

Tannverk er noe herk

Det er ikke gøy å gå til tannlegen, men alternativet er verre. Det å ha vondt i tanna gjør at selve livsnerven blir satt på prøve. Det blir som David mot Goliat. En liten tann er nok til å velte selv den sterkeste blant oss. 

Det er tidlig morgen. Byen er i ferd med å våkne til liv. Søvnen i øynene vaskes bort og folk kommer seg ut i tide til å rekke bussen, eller de velger selv å fylle opp veiene på vei til jobb. Selv bruker jeg ekstra tid foran speilet. Tannpussen tar tid. Alle mellomrom skal renses for smuler. Jeg gjør meg klar til Timen. Den har stått som et rødt fareskilt i kalenderen i lengre tid. Det er dessverre ingen vei utenom. Det er tid for å gå til torturisten, eller tannlegen som det heter på fint. 

Jeg prøver å tenke positivt. Det er bedre å glede seg til timen er over, enn til å grue seg for hva som kommer til å skje. 

De er hyggelige, assistentene som roper navnet mitt og viser vei til den elektriske stol. De bruker fornavn. Det er bevisst strategi. Skuldrene senkes et par millimeter av vennligheten som møter oss som sitter side om side og venter på tur. Vi skal fortsette der vi slapp forrige gang, sier hun med et smil. Dessverre husker jeg hvordan det var. Da vet jeg at den neste timen blir et slit. 

Det å ha tannverk, er ikke kjekt. Det hjelper noe, men ikke mye, hvis jeg hiver innpå smertestillende i et håp om å overleve noen timer til. Det er som om en kniv er stukket inn for så å vris rundt og rundt. Det hamrer og slår som rytmen i en tungrock konsert. Støt som fra elektrisitet. Hele nervesystemet får gjennomgå. Hver minste lille bevegelse. Hver minste lille tanke. Alt som før hadde plan og horisont. Perspektiver blir hvisket bort. All solidaritet og omtanke forsvinner i en tann som tar alt fokus. Jeg endres fra en som bryr seg om andre, til en egosentrisk idiot med svart blikk. En liten tann blir alt som betyr noe.   

Jeg har vondt i tanna mi. 
Et skrik av pur smerte lyder over jord
Gud er god, men hvorfor?
Gud er god, men hvorfor meg?
En liten bit blir moder jord

Det å ha det vondt, det er vondt det
I dag har verden hatt en vond dag

Det har blitt noen ganger til tannlegen, og flere blir det i årene som kommer. Jeg er av den typen som trenger ettersyn med jevne mellomrom. Det er bare slik det er. Det beste er de gangene jeg kommer før problemet har vokst seg stort. Sist jeg var der fikk jeg et ultimatum. Det var en tann som var blitt en latent smertebombe. Den kunne ikke reddes. Mannen i hvitt ville ikke slippe meg ut i verden før den var fjernet. Da ble det gjort kort prosess.  

Det er viktig å ha et bilverksted som gjør jobben når skrog eller motor svikter. En dyktig mekaniker er gull verdt. Slik er jeg glad hver gang jeg går til tannlegen. Han er et funn. Jeg vet han kan sitt fag. Det er ingen selvfølge. Jeg har også dårlige erfaringer. Derfor er jeg ekstra glad når jeg har funnet gull, og ikke amalgam. 

Tannlegen gjør en helt nødvendig jobb jeg ikke kan være foruten. Likevel gleder jeg meg til timen er forbi. Viserne i den store klokken på veggen beveger seg som i sakte film. Et sekund varer ett minutt. Hardt arbeid for både tannlege og pasient. 

Om noen måneder er det igjen en dato som er merket med rødt fareskilt i kalenderen. Det er ingen vei utenom. 

Hvorfor er du så sint?

Antall sinte mennesker har økt i koronatiden. Det er en påstand, men jeg tror jeg har rett. Det er som om lunten er blitt kortere og brenner raskere. Eksplosjonene blir dermed plutselige og ukontrollerte. Det er ingen som roper «varsko her» som de gjorde i gode gamle dager, i tiden før viruset, når en skulle sprenge en ladning. Nå kastes dynamittkubbene opp i luften for å få høyst mulig virkning, gjerne som et fyrverkeri som sendes mot himmelen slik at flest mulig skal få det med seg. Mange glemmer at fyrverkeri har en tendens til å dale slukøret ned til jorden igjen. 

Det kan være sunt å ha en utblåsning en gang i blant, men det er best hvis det foregår i sømmelige former. Selv et sinne bør følges av en viss orden og kontroll. Hvis ikke kan det gå skikkelig galt. De fleste av oss har erfaringer som vi gjerne skulle vært foruten. Det var de gangene da det smalt i veggene før vi hadde tenkt oss om. Sinne har en tendens til å slå inn noen sekunder før tanken. Det er en uting. Selv øver jeg meg på å vente noen timer før jeg svarer på en mail der jeg blir provosert. Jeg forsøker å dempe min egen ordbruk før ordene blir som bensin på et bål som ulmer. 

Kanskje er noe av grunnen til økende sinne og aggresjon at vi i koronatiden har hatt mindre grad av direkte samtaler og møter med hverandre. Det har vært påkrevd med isolasjon og hjemmekontor, og har vi møtt noen på gata har vi sørget for å gå en omvei. Vi har kommunisert på avstand, og dermed gått glipp av de mange småkonfrontasjonene som tidligere hørte hverdagen til. Før kunne en god samtale inneholde frisk ordveksling uten at vi lukket ørene for den vi snakket med. Vi lærte å leve side om side med de ulikheter vi har. 

Sinte mennesker har ofte sementert en mening som en sannhet uten helt å klare å snakke rolig og fornuftig om det. Det er bare slik det er! Samtalene foregår med utropstegn. Det er ingen grunn til å se saken fra flere sider siden jeg har rett. Sånn er det med den saken! 

Noen er for el-biler, mens andre sverger til biler slik de alltid har vært. Få ting kan få opp adrenalinet som kamikazepiloter på sparkesykler som tror de eier både fortau og veibane. Selv tror de at de som befinner seg i deres kjøreretning er dumme sauer som ikke viker når de ringer for at de skal få klar bane. Og bompenger! Utrolig at noen fremdeles klarer å hisse seg opp for noe som er kommet for å bli.

I tillegg har den politiske debatt, samtalen mellom våre politiske ledere, i mange tilfeller hardnet til. I perioder virker det som om det handler om å slå den andre ned. Det er bedre å vinne en debatt, enn å lytte og bygge fremtiden sammen. Stolt kan jeg likevel si at i hovedsak foregår vår hjemlige politiske debatt i ordnede former med et snev av respekt for motstanderen. 

Vaksiner er en provokasjon for mange 

Et av de mest tennbare temaer er å kaste inn noen ord om vaksine i en samtale. Sitter de rette personene rundt bordet kan det føre til en eksplosjon som smeller i veggene. Noen rakker ned på de som har tatt vaksine, mens andre rakker ned på de som ikke har tatt. Noen vil ha mer bruk av maske. Andre legger inn at de er frie mennesker og kan ikke påtvinges noe. De er mennesker som er over loven og myndighetenes føring.

Slippes vaksinemotstanderne løs i gatene, er det fare for bråk. I en massesuggesjon kan det gå fra sinne til aggresjon. Mens sinne er en følelse, er aggresjon handlinger det kan føre til. 

Det er farlig hvis vi ikke får til den gode samtale, før det utvikler seg fra sinne til aggresjon. Det kan skje i løpet av sekunder. Da kan vinduer knuses og ord kan forvandles til steiner som kastes. Det er ikke for ingenting av demonstrasjoner mot vaksine følges nøye av politiet i mange land. Det kan fort komme ut av kontroll, og det er stor fare for at slik aggresjon omfavnes og infiltreres av mer militante grupper. 

Vi ser tegn på at vaksinemotstanderne sørover i Europa væpner seg med symboler og ytringer som går over fredelige grenser. Det er lett å rekruttere aggressive mennesker inn i enda mer aggressive organisasjoner. Det jobbes antagelig på spreng i nasjonalistiske kretser. Det tid for innhøstning av nye medlemmer!

Selv har jeg flere ganger forsøkt å snakke med vaksinemotstandere. Det er ikke lett å få til den gode samtale når alt jeg sier blir en provokasjon. Samtidig kjenner jeg at min egen tålmodighet ofte kan slå sprekker. Hvorfor lar jeg meg hisse opp? Hvorfor blir den andre sint bare jeg sier noen ord? Hvorfor tar vennskap slutt, eller i beste fall settes på vent, for en sprøyte som i utgangspunktet er ment for å redde liv? 

Ser du mørket, eller ser du treet?

Syk på reise

Det er ingen spøk å bli syk på reise. Etter et restaurantbesøk gikk det galt, eller kanskje det var vannet jeg pusset gebisset i? Det meste rant ut av kroppen og jeg sov lengre enn det jeg gjorde som barn. Heldigvis var det ikke verre enn at det kunne vært enda verre, men det var gale nok.

En mann som er syk, er ingenting å spøke med. Vi har en tendens til å tro det hele er over bare vi kjenner en anelse av ubehag. Noen er mer slik enn andre. Det første de gjør når de står opp om morgenen er å kjenne etter om det er noe som feiler de. Ved kaffen med kollegaene på jobben legger de ut om at de kanskje tror at de muligens vil komme til å bli syk litt senere på dagen. Når det samme ritualet finner sted hver morgen fra mandag til fredag, blir det slitsomt for omgivelsene. Men det kan jo muligens hende at de en dag kan komme til å ha rett i det de sa hver dag.

Jeg skal ikke gå i detalj om hva som skjedde med meg på min reise. Noen detaljer forblir innenfor privatlivets mest intime sfære. Der kan du være veldig glad for at du ikke befant deg. Jeg hadde mer enn nok med meg selv. Det er barnemat å gå på en god gammeldags søppelfylling, enn det var å være i samme rom som meg. Dette var mer som å befinne seg langt nede i dødsskyggens dal. Men som sagt, jeg skal ikke gå i detalj.

Jeg hev innpå nok Imodium til å demme opp Akerselva, uten at det hjalp. Det var en god slankekur som varte i flere døgn. Siden det var halloween slapp jeg å ta på meg et kostyme. Jeg var allerede blitt et beinrangel som folk ble skremt av. Slik sett var jeg en suksess i den morbide verden. Ikke forstår jeg at det har blitt så populært, men jeg kunne hvert fall bare være meg selv. Jeg var som en zombie av et skjelett som gikk i gatene og trodde enden var nær. For å være mer saklig korrekt skal det sies at bokstavelig talt var det enden som fikk kjørt seg disse dagene.  

Et visdomsord på en vegg i Tbilisi skulle bli mer aktuelt enn jeg forstod da jeg tok bilde

Nå viser det seg at jeg overlevde denne gangen også selv om det ikke var den store opplevelsen å skulle ut å fly når tilstanden var som den var. Kvalmen lå over meg som morgentåken på vei til flyplassen. Jeg er sjelden syk. Det er i seg selv et privilegium som jeg er takknemlig for, men noen ganger sier kroppen fra. Da er det ingen annen mulighet enn å stoppe opp og følge kroppens språk.

Gleden var stor da jeg endelig våknet opp og kjente at jeg var i ferd med å bli frisk igjen. Gardinene på hotellrommet ble trukket for. Utenfor var det sol! Det var utrolig deilig å igjen bevege seg lengre enn femhundremeter fra hotellrommet. Gleden var mye større enn det jeg kan forklare. Bruker jeg ordet glede engang til i dette avsnittet skjønner du kanskje at det var en sprudlende glede som boblet som champagne i blodet da jeg gikk tur i en park i byen Vilnius som jeg nå var kommet til.

Det hele var en bagatell i min livshistorie. Det var bare fire dager med noe som skjer en gang iblant. Egentlig er jeg mer forundret over hvor sjelden jeg får mageproblemer når jeg reiser rundt, men innvollene har vel fått kjørt seg på mange ulike mattradisjoner gjennom et langt liv fra nord til sør. Jeg er hvert fall klar for å smake på neste rett når den kommer på bordet!

En karusell i Vilnius. Poetisk på sin måte. Vakker som livet er når en får til å rusle i en park