Syk på reise II

Det skjer. Fra tid til annen skjer det. Fakta er at det ikke skjer ofte, men faren er der hele tiden. Egentlig er det ingenting å skrive om, men nettopp derfor. Hvorfor ikke skrive om det som ikke er verd å skrive om? Vi trenger noen ganger lese det som ikke er viktig. Pressen kan skrive i utropstegn, men mitt privilegium er å skrive om komma. Hverdagen. Den er viktigere enn vi vet. Det merker jeg når det plutselig butter imot og kreftene renner ut av kroppen.

Bokstavelig talt rant energien ut. Uten å gå i detalj, var det det som skjedde. Jeg ankom Athen frisk og fin. Klar for storbyen. Klar for møter og samtaler som stod på programmet. Klar for å se den store grå byen, som jeg liker på sitt merkelige vis. Stygg og fin på samme tid.

Drosjesjåføren var av det hyggelige slaget. Vi hadde den gode prat. Han hadde ventet i seks timer for å få en tur. Vi ble nesten venner på vei inn. Det hjalp at jeg puttet inn noen greske ord i samtalen. Det er ikke så mye jeg kan, men sammen med et smil er det mer enn nok.

I yr glede over å ha kommet på plass etter en lang dag på flyet, gikk jeg ut i nabolaget og bestilte en gresk salat. Og et glass vin. Og brød. Det var mat av den lette sorten, men himmelsk på sitt vis. En smak av lykke. Selv hotellet var et godt valg. Både område, litt utenfor de vanlige turistgatene, og rommet var topp.

Det var midt i natten jeg våknet opp. Litt uggen i kroppen. Visste ikke hva det var, men trøtt ruslet jeg inn på toalettet. Da kom det meste ut av kjeften. Det var som en foss jeg ikke kunne stoppe. Og da tenker jeg ikke på eder og forbannelser, de har jeg ikke så mye av. Jeg la meg igjen, men måtte opp igjen en liten time etter. Slik gikk natten. Sove, spy, sove, spy. Frokosten hadde en fin buffe, men for meg var det mer enn nok med en kopp te.

På morgenkvisten begynte det også i andre enden. Alle kroppsåpninger fikk Vøringsfossen til å bli en liten bekk. Det er på dette punktet at sensuren griper inn og legger en demper på det jeg beskriver. Regner med at de fleste likevel vet. Av eget liv, vet en noen ganger hvordan andre har det.

 Midt på dagen gikk jeg en tur. Det var fordi jeg måtte. Det var et møte som var viktig, og planlagt en stund. I forkant av møtet fikk jeg heldigvis en liten stopp på en kafe i nærheten. Det var en stopp av det nødvendige slaget. Etter møtet gikk jeg hjem til hotellet og sov videre. Rart hvor fort et hotellrom blir et hjem det er godt å komme tilbake til.

Om kvelden måtte jeg ut. Magen var tom, og det var helt greit. Best slik. Men jeg trengte vann, og noen flasker med svart drikke. Og noe enkel mat. Det ble en bagett som jeg spiste litt av. Jeg var billig i driften, men kjørelengden var liten. Etter kun få meter, ble jeg sliten. Energien var borte, og leddene verket som om jeg var blitt så gammel som alderen forteller at jeg er.

Dagen etter hadde jeg ingen avtaler. Det var en gave til å ta seg inn igjen. Med de rette tabletter var fossen tørrlagt, ja det var sementert en demning som stoppet det hele. Jeg var klar til å spise forsiktig noen brødskiver. Enkelt, men et stort fremskritt. Faren, det er alltid en fare ved å stoppe naturens egne frie fossefall, er at de kan bli vanskelig å åpne igjen. Jeg satser på at slusene likevel fungerer som de skal, uten at jeg trenger dynamitt for igjen å få liv i systemet.

Det var bare det jeg ville si. Ikke mer enn det. Det å være på reise er ingen spøk. Det inneholder noen ganger ufrivillige pauser hvor energien blir borte. Det verste er når det skjer på flyet. Denne gangen skjedde det heldigvis etter at jeg var trygt på neste stoppested.

Dette er et lite komma i historien. Det er mye som er verre. For mange er det alvor. For meg var det bare en liten parentes. Men på sin måte var det voldsomt da det stod på. Rart hvordan kroppen sier fra og krever at en tar pause en gang iblant.

Etterord
I tittelen på denne bloggen har jeg satt et totall. Det skyldes faren for å plagiere meg sjølve fra 2021. Det var forrige gang jeg skrev en variant rundt samme tema. Det er slikt det er blitt. Ordene, ideene, ja selve livet bygger på at vi blir påvirket av andre, men også av oss selv. Jeg kan ikke garantere at det ikke kommer en blogg nummer tre med samme tema, men la oss håpe det tar noen år før det skjer.

Syk på reise II

Det skjer. Fra tid til annen skjer det. Fakta er at det ikke skjer ofte, men faren er der hele tiden. Egentlig er det ingenting å skrive om, men nettopp derfor. Hvorfor ikke skrive om det som ikke er verd å skrive om? Vi trenger noen ganger lese det som ikke er viktig. Pressen kan skrive i utropstegn, men mitt privilegium er å skrive om komma. Hverdagen. Den er viktigere enn vi vet. Det merker jeg når det plutselig butter imot og kreftene renner ut av kroppen.

Bokstavelig talt rant energien ut. Uten å gå i detalj, var det det som skjedde. Jeg ankom Athen frisk og fin. Klar for storbyen. Klar for møter og samtaler som stod på programmet. Klar for å se den store grå byen, som jeg liker på sitt merkelige vis. Stygg og fin på samme tid.

Drosjesjåføren var av det hyggelige slaget. Vi hadde den gode prat. Han hadde ventet i seks timer for å få en tur. Vi ble nesten venner på vei inn. Det hjalp at jeg puttet inn noen greske ord i samtalen. Det er ikke så mye jeg kan, men sammen med et smil er det mer enn nok.

I yr glede over å ha kommet på plass etter en lang dag på flyet, gikk jeg ut i nabolaget og bestilte en gresk salat. Og et glass vin. Og brød. Det var mat av den lette sorten, men himmelsk på sitt vis. En smak av lykke. Selv hotellet var et godt valg. Både område, litt utenfor de vanlige turistgatene, og rommet var topp.

Det var midt i natten jeg våknet opp. Litt uggen i kroppen. Visste ikke hva det var, men trøtt ruslet jeg inn på toalettet. Da kom det meste ut av kjeften. Det var som en foss jeg ikke kunne stoppe. Og da tenker jeg ikke på eder og forbannelser, de har jeg ikke så mye av. Jeg la meg igjen, men måtte opp igjen en liten time etter. Slik gikk natten. Sove, spy, sove, spy. Frokosten hadde en fin buffe, men for meg var det mer enn nok med en kopp te.

På morgenkvisten begynte det også i andre enden. Alle kroppsåpninger fikk Vøringsfossen til å bli en liten bekk. Det er på dette punktet at sensuren griper inn og legger en demper på det jeg beskriver. Regner med at de fleste likevel vet. Av eget liv, vet en noen ganger hvordan andre har det.

 Midt på dagen gikk jeg en tur. Det var fordi jeg måtte. Det var et møte som var viktig, og planlagt en stund. I forkant av møtet fikk jeg heldigvis en liten stopp på en kafe i nærheten. Det var en stopp av det nødvendige slaget. Etter møtet gikk jeg hjem til hotellet og sov videre. Rart hvor fort et hotellrom blir et hjem det er godt å komme tilbake til.

Om kvelden måtte jeg ut. Magen var tom, og det var helt greit. Best slik. Men jeg trengte vann, og noen flasker med svart drikke. Og noe enkel mat. Det ble en bagett som jeg spiste litt av. Jeg var billig i driften, men kjørelengden var liten. Etter kun få meter, ble jeg sliten. Energien var borte, og leddene verket som om jeg var blitt så gammel som alderen forteller at jeg er.

Dagen etter hadde jeg ingen avtaler. Det var en gave til å ta seg inn igjen. Med de rette tabletter var fossen tørrlagt, ja det var sementert en demning som stoppet det hele. Jeg var klar til å spise forsiktig noen brødskiver. Enkelt, men et stort fremskritt. Faren, det er alltid en fare ved å stoppe naturens egne frie fossefall, er at de kan bli vanskelig å åpne igjen. Jeg satser på at slusene likevel fungerer som de skal, uten at jeg trenger dynamitt for igjen å få liv i systemet.

Det var bare det jeg ville si. Ikke mer enn det. Det å være på reise er ingen spøk. Det inneholder noen ganger ufrivillige pauser hvor energien blir borte. Det verste er når det skjer på flyet. Denne gangen skjedde det heldigvis etter at jeg var trygt på neste stoppested.

Dette er et lite komma i historien. Det er mye som er verre. For mange er det alvor. For meg var det bare en liten parentes. Men på sin måte var det voldsomt da det stod på. Rart hvordan kroppen sier fra og krever at en tar pause en gang iblant.

Etterord
I tittelen på denne bloggen har jeg satt et totall. Det skyldes faren for å plagiere meg sjølve fra 2021. Det var forrige gang jeg skrev en variant rundt samme tema. Det er slikt det er blitt. Ordene, ideene, ja selve livet bygger på at vi blir påvirket av andre, men også av oss selv. Jeg kan ikke garantere at det ikke kommer en blogg nummer tre med samme tema, men la oss håpe det tar noen år før det skjer.

Namaste

Sansene går rett i alarmberedskap idet jeg går ned flytrappen på den internasjonale flyplassen Tribhuvan i hovedstaden i Nepal. Det skjer en eksplosjon av lukter, lyder og synsinntrykk. Selv om det enda er vinter, er trær og busker i blomst. Landet er som en smak av Eden, men i storbyen Katmandu er det dessverre menneskene som står bak de fleste lyder og lukter. Trafikken innover mot byen er kaotisk, og det grå lokket som ligger over byen forteller sitt klare språk om en lokal og regional utfordring når det gjelder utslipp.

Elvene er en indikasjon på det som er problemet på den jorda vi lever på. Det som i Katmandu skulle vært en ren vakker elv som gav liv og luftige områder til bylivet med uterestauranter langs elvebredden, er absolutt ikke egnet til det. Elva er skitten, og en skam for byen. Både i og langs elvebredden ligger det søppel i form av plastposer og all slags etterlatenskaper.

Elv i Katmandu

Vannet og lufta, det som alle mennesker er avhengig av, er skittent. Forurensningen lokalt og den som kommer fra nabolandet India, tar liv. Da jeg besøkte Nepal for første gang i 2018, opplyste myndighetene at over 1600 mennesker dør hvert år grunnet forurensningene i hovedstaden Katmandu. Det er en stor utfordring, men det er som med dødsfall i trafikken hjemme – det blir fort tall i en statistikk som viser det som er normalt.

Jeg forstår de visdomsordene som lokalfolk forteller meg, om at en aldri skal drikke vann fra en elv før en er i over fire tusen meters høyde. Under det vil det alltid være en fare for at mennesker er høyere opp i landskapet enn deg.

Bildet tok jeg i Katmandu i 2018 da vi jobbet med boka; Vårt frosne vann.

Fjellene ligger som en krans rundt Katmandu. De hvite toppene strekker seg høyere enn der varmegradene regjerer. Himalaya er som en tredje pol med sine isbreer og snøkledde fjellområder. Det er viktige områder som bærer livet i seg i form av frosset vann, og vann som smelter.

Himalaya er selve vanntårnet for store områder i Asia. Rundt to milliarder mennesker er avhengige av det hvitkledde fjellandskapet. Problemet er at de karakteristiske mektige hvite fjelltoppene er skjult bak det grå teppet som ligger over storbyen. Forsøplingen i form av plast og kloakk er bare én side av problemet. I tillegg til forurensning ført opp fra nabolandet India, forteller tettheten av biler og motorsykler et klart språk. Før var det sykler som var den vanlige måten å komme seg rundt i gatene på. I dag selges det flere motoriserte tohjulinger her enn de fleste steder i verden. Mens føreren bære hjelm, sitter passasjeren uten. Det er slik det ofte er i den virkelige verden. Det er en indikator på hvordan vi mennesker lever med klimautfordringene. Folk tenker på seg selv, og ikke på den som sitter på.

Det er mange motorsykler og mopeder i Katmandu. Bare føreren bruker hjelm..

Hvis den vakre naturen med de mektige fjellene kunne forvaltes i konkrete penger, ville Nepal vært blant de rikeste områdene i verden. Fjellene og isbreene, det som strekker seg opp mot himmelen, den ville og urørte naturen, er en verdensarv. Det er verdt mer enn penger. Det er rikdom. Likevel er Nepal ett av verdens fattigste land. Det føles unødvendig og urettferdig.

Nepal er ett av få land i regionen som aldri har vært koloni. Likevel er det sterkt preget av nabolandene India og Kina. Landet ligger inneklemt som en fender mellom de to store gigantene. Det gir både muligheter og utfordringer. Landet bærer preg av at de fleste livberger seg på det jorda gir. Det skaper store utfordringer når isen i fjellene smelter og skaper endringer for den lokale bonden.

I Himalaya er livet truet av spor fra oss mennesker. Utslipp ett sted, får store konsekvenser andre steder. Fjellandskapet i Nepal er et sensitivt område. Det handler om det sårbare livet. Når isen smelter og det forutsigbare været uteblir, får det store lokale konsekvenser.

For få år siden diskuterte vi om endringene i klima var menneskeskapte. Den diskusjonen er forbi. I dag handler det om hvordan vi som fellesskap kan begrense, og takle, de endringer som finner sted.

Etterord / bekjennelse: Denne bloggen er i stor grad et plagiat av en artikkel i boka «Vårt frosne vann» som ble utgitt på Fagbokforlaget i 2020. Det er samme forfatter som skrev artikkelen i boka, som har skrevet bloggen… Forfatteren har ingen planer om verken å bli minister eller ta en mastergrad, men boken kan anbefales!

På glattisen

Det har flere steder vært kaldt de første dagene av det nye året. Det kan jo være utfordrende. Biler som ikke vil starte, hus som er kalde, vannrør som fryser til is, og kalde hender og føtter. Men det er ikke kuldegradene som er problemet på jord. Samtidig som mange klager på kalde dager, meldes det om at 2023 var det varmeste året på kloden vi lever på. I et slikt perspektiv skal vi være glade for de kuldegrader vi får.

Heldigvis er det flere gleder forbundet med kulden som har festet seg i luft og mark. Det er tid for å hente fram skøytene som ligger gjenglemt innerst inne i boden. Det er en egen opplevelse å gå på vannet. Da går vi i en Bibelsk tradisjon, slik som Mesteren sjølve. Riktignok var det ikke is da han vandret i bølgedalene, men for vår egen del er det tryggest når isen bærer oss.

Den gang da jeg var barn, det er noen år tilbake i tid, ja en må helt tilbake til forrige årtusen for å få glimt inn i min barndom. Så gammel er jeg blitt. Et par år av min barndom bodde jeg i Stavanger. Jeg hadde fått skøyter som jeg måtte prøve, slike med tre meier under. Øvelsesskøyter, eller hva de den gang het. Meiene på siden, var som støttehjul på sykkelen. Skøytene festet jeg med et par snorer over skoene. Da kunne jeg springe bortover isen som jeg bare kan drømme om i dag. Det gikk lekende lett, men stilen var nok ikke grasiøs. Det tenkte jeg heller ikke på. Om jeg stod på beina, eller falt, var det like gøy.

God ble jeg aldri på isen, men likevel var det kjekt å være ute i kulda. Siden jeg var yngst, og veide minst, kunne jeg våge meg lengst ut på Hafrsfjord. Andre kan nok si at de var lengre ut på fjorden enn meg, men vi husker forskjellig fra samme tid. Slik er det med hukommelsen. Vi husker det vi vil.

Det som var lek, kunne blitt alvor. Heldigvis hadde noen tatt en telefon og meldt fra om barna som var ute på fjorden. Politiet kom med blålys til stedet. De fikk oss i land før det skjedde noe mer. Ingen hadde lov til å gå på isen på det historiske vannet. Det var jo ikke ferskvann vi gikk på, men usikker salt is innerst i en liten fjord. For et lite barnesinn var det stort at politiet brydde seg om oss små. Det står fast i minnet som en positiv opplevelse, selv om jeg også ble litt redd.

Lek på Lille Stokkavann i Stavanger, 12.januar 2024

Leken er viktig
Nå er det igjen is på vannene i Stavanger. Skolene legger noe av undervisningen ut på de islagte vannene. Vi vet jo alle at kulden ikke varer lenge. Da må vi benytte sjansen til å komme oss ut på glattisen mens vi kan. Selv har jeg bare tatt en liten rusletur på isen. Det fikk holde. Tiden er forbi til at jeg kan springe på øvelseskøyter bortover isen.

Det var bare det jeg ville skrive. Det gjør godt å ha det lille fokuset av og til. Og om litt er det vår. Da kan vi glede oss til kvitveis og krokus, lyset fra himmelen, og fuglekvitter på morgenen. Da kommer smilet av seg sjølve.

Hva det nye året vil bringe, ser vi bare konturene av. Tunge mørke skyer ligger lavt over kloden. Det lover ikke bra. Jeg lurer virkelig på om jeg likevel bør finne mine gamle skøyter og ta meg en tur. Leken blir viktig, når livet er alvor.

Det viktigste ordet i vår tid

Hvis jeg skal løfte fram et ord som det viktigste ordet i vår tid, er det ordet: Verdighet! Verdien av hvert enkelt menneske som unikt og ukrenkelig, er avgjørende viktig å løfte fram i en tid hvor livet tråkkes på. På begge sider av konflikter og kriger snakkes det om verdier og tro, men de som står bak og heller bensin på konfliktene faller på manglende respekt for det enkelte liv.

For Russland, har ikke et ukrainsk liv noen verdi. Selv deres egne brukes som kanonføde. Det har skjedd før. Det skjer igjen.

Også i Israel ser vi manglende respekt for naboens liv. Deres massakre på Gaza, hører mer hjemme som bilder fra 2.verdenskrig. Den gang var de selv ofre. Nå er det de som trykker på avtrekkeren.

Det skjer igjen
det som ikke kunne skje
det vi trodde var forbi
det vi har bygget museer for å huske
og markerer for at vi ikke skal glemme
Ondskap var noe som kun fant sted i andre verdenskrig
og på Balkan
og i noen fjerne land
men ikke i vårt siviliserte nabolag
på vår vakt
i vår tid

der tok vi feil

Verdikrig

Nasjonalistiske strømninger i Europa og USA bygger sin ideologi på egoismen satt i system. Det er en farlig trend. Dessverre skal det ikke mye press på vår egen lommebok, før vi gir etter og blir med i klagekoret.

Det er ikke bare kriger på bakkeplan som foregår, men også en verdikrig.

En måned etter at fullskalakrigen mot Kyiv startet, fikk jeg kjeft for at jeg kalte det en krig mellom øst og vest. Dessverre hadde jeg mer rett enn den som prøvde å begrense mine ord. Det gode naboskap er endret. «Den kalde krigen» er, etter noen tiårs mildvær, endret til en het konflikt. Det skremmer med tanke på årene som kommer.

Fred er ikke lenger en selvfølge, selv ikke i vårt eget land. Er det noe vi kan gjøre? Kan vi være med å demme opp mot hat og egoisme som sprer seg? Kan vi være med på å bygge varig fred og gode fellesskap?

Verdighet er kjærlighetens kraft

Ved å løfte verdier som bygger på livets verdighet, skaper vi fellesskap som gir rom for mangfold og respekt. Markblomster i alle farger vokser på samme jord. En blomstereng av ulikheter er noe av det vakreste vi har. Det er naturen i all sin prakt. Vi er naboer. Noen bor i samme hus. Verdighet handler om hvordan vi behandler hverandre, om verdier vi bygger våre felleskap på. Ordet understreker vårt menneskesyn.

Verdighet understreker vårt menneskesyn

Et menneskesyn er ikke et passivt ord som følger med oss av seg selv. Det er noe vi velger. Aktivt gjør vi våre små og større valg. Det gjelder også synet vi har på andre mennesker.

Jeg har tro på fremtiden hvis vi sammen bygger fellesskap hvor verdighet er noe vi gjør, og ikke bare fine ord.

Godt nyttår!

Gledelig jul!

Det er et noe gammelmodig uttrykk, men vakkert som en julepyntet gran i stua. Gledelig, glad, god, velsignet jul. Vi kan si det på flere måter. Hovedsaken er at vi gir hverandre noen oppbyggelige ord, og noen tanker på veien. Det kan bety en forskjell at noen husker på en, også denne julehøytiden. Vi er enkle mennesker slik.

Vi påvirkes av de ord vi får, slik vi også påvirkes av den store stillheten.

Julens budskap til oss er at Gud kom til jord, og med det fikk vi kjærligheten som gave. Det er ingen hard gave, men en myk gave vi ikke behøver å bruke silkepapir for å pakke inn. Julens store gave er en bruksgave som tilhører hverdagen i våre liv.

Kjærligheten er en gave, men samtidig også en oppgave.

Detalj fra juletreet på Martyrplassen i Beirut

- Vil kirkeklokkene ringe i Betlehem på julaften?
Spørsmålet har jeg fått fra norske medier. Sannelig om jeg vet. Det jeg vet er at selve festen med julekonserter og festparade i gatene, er avlyst. I den lutherske kirken i Betlehem, er Jesubarnet plassert i ruiner som et sterkt symbol på det som skjer. Fra å være en periode med fest og glede, har julen i år gått i svart mange steder.

Heldigvis er det bare festen som er avlyst. Selve julen er viktigere enn noen gang. Det skal holdes julegudstjenester og bønn. Livet er sårbart. Det vet vi mye om, både i våre egne liv og i verden der ute. Vi trenger derfor å samles i det gode fellesskap hvor vi ber om fred på jord. Også i år trenger vi å synge salmen - Deilig er jorden - som en bønn for livet. Vi ber om rettferdig fred for alle mennesker.

Kirkeklokka på Fødselskirken i Betlehem

Kirkeklokker som forblir tause, er et sterkt signal. Vi bruker selv ved enkelte anledninger å reise oss i respekt for de døde ved å ta et minutts stillhet. Det kan vi gjerne gjøre i år som en del av vår julefeiring. Samtidig er kirkeklokkene et viktig kallesignal inn til bønn og fellesskap. I år vil kirkeklokkene mange steder også lyde som alarmklokker. Alarmen har gått. Vi er i en krisetid hvor konflikter sprer seg som et farlig virus.

Julens budskap gir håp i en urolig tid. Derfor vil jeg hilse deg denne julen med en setning som leses i alle kirker på 1.juledag. Det er ord rett inn i vår tid, inn i vår virkelighet, inn i våre liv.

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det! Joh 1,5

Et ikon jeg har i stua, pyntet opp med noen lys i juletiden

Jeg ønsker deg en velsignet julehøytid!

Bønn i en urolig tid

Gud, vi lever i en tid hvor håpet er borte for mange. Julefesten i Betlehem og Jerusalem er avlyst på grunn av krigen på Gaza og økende vold på Vestbredden. Barn lider og blir drept i de voksnes kriger og konflikter, kvinner mangler trygge steder for å føde sine barn, urettferdigheten blomstrer som ugress, og mennesker flykter for livet. Herre, dette var også din historie den gang du kom til jord.

Vi ber om at sultne mettes, at de som fryser får klær og tak over hodet, at syke får medisiner og nødvendig helsehjelp, og at vi står sammen i kampen med de undertrykte i deres drøm om frihet og rettferdig fred.  

Jeg folder mine hender små i takk og bønn for deg
La alle barn i verden få det like godt som jeg
Salme 731 i Norsk salmebok

Detalj fra muren utenfor Betlehem

Kjærlighetens Gud. Det bekymrer oss at jøder opplever økende antisemittisme, slik også palestinere opplever hat og angrep mot sitt folk. Vi ber om at hat og vold, både ved bruk av våpen og med ord, endres til handlinger i kjærlighet og respekt for hverandre. Som mennesker er vi alle skapt i ditt bilde. Hjelp oss å se deg i lidelsene og uretten som skjer.

Vi ber om at krigen på Gaza må få en slutt, og at de som er skyld i overgrep og overdreven voldsbruk blir stoppet i sine gjerninger. Vi ber om at israelske gisler blir satt fri, og at uskyldige palestinere som sitter i fengsel får sin frihet. Spesielt ber vi for barn og ungdom som skulle vært ute og lekt, men som sitter inne.

Vern alle med din sterke hånd mot fattigdom og død
Og hjelp små barn i alle land, så ingen lider nød
Salme 731 i norsk salmebok

Du Gud, ser også krigen i Ukraina. Vi ber om lys i mørket, og lys der det svart er. Vi ber om fred og frihet både for det ukrainske og det russiske folk. Fredens Gud, gi verdens ledere visdom, mot og handlekraft til å avslutte krigshandlingene og finne fredelige løsninger.

Egoisme kjenner vi fra egne liv, og vi ser at det også er egoisme fra ledere på statlig nivå når mye vil ha mer. Ondskap er et virus som spres i verden, også i Europa. «Frels oss fra det onde», ber vi i bønnen du lærte oss å be. Takk for kjærligheten som er sterkere enn hat og fiendskap, og takk for at du har gitt oss håpet om at livet er sterkere enn dødens krefter.

Du Gud, forteller oss at det hellige er noe vi ikke skal krenke og tråkke på. Lær oss å se selve livet og hvert enkelt menneske som hellig og ukrenkelig. Fyll oss med din kjærlighet som løfter menneskers verdighet.

La ingen krig og sult og sott få gjøre oss fortred
La alle leve trygt og godt, i frihet og i fred
Salme  731 i Norsk salmebok

«Frykt ikke», sa englene til hyrdene på marken. Herre, likevel ser du vår uro og frykt for at kriger og konflikter skal spre seg. Takk for at du kom inn i vår historie som et sårbart lite barn, og at du gir oss håpet om noe mer. Sammen med deg, tror vi på livet før døden. Gi oss kraft og mot til å fremme verdien av hvert enkelt menneske på jord.

Livets Gud, vi ber for vår sårbare jord, for livet som trues av voksende fattigdom, for klima i endring og for konflikter som truer våre fellesskap. Vi ber for verdens fattige og undertrykte. Hjelp oss til å være rause mennesker som deler vår velstand med de som sliter. Lær oss å dekke et langbord i verden som alle kan reise seg mette fra. Fyll oss med din kjærlighet i møte med andre mennesker. Gi oss å være bærere av håp i en verden med mye lidelse.

Fredens Gud, la det regne, regne med fred i fra deg.
Fredens Gud, fyll mitt hjerte, fyll det med kjærlighet og fred
Palestinsk salme. Norsk salmebok  nr 637

Motiv fra et julekort jeg fikk i Tbilisi

Vi tenner lys for rettferdig fred

Julereisen er over for i år. Den skulle vart en uke til, men besøket til Kyiv ble utsatt til våren. Der hvor det eneste sikre er at ingenting er sikkert, måtte jeg avlyse julebesøket. Jeg er alltid forberedt på at håndbrekket tas opp før jeg drar til steder hvor været er ustabilt.

Dermed ble Tbilisi siste stopp på adventsturen. Lave grå skyer og fuktig luft preget dagene jeg var der, men møtene med mennesker varmet og lyste opp som solstråler. Det er også derfor jeg reiser slik jeg gjør. Jeg er ikke en turist som bare vil se prektige bygg og fasader. Som prest vandrer jeg alene, og sammen med mennesker jeg møter. Det blir noen kaffekopper av det, og noen glass med den gode vin.

Bilder fra søndagens to gudstjenester i The Peace Cathedral

På søndag var jeg med på to gudstjenester i The Evangelical-Baptist Church of Georgia. Den bærer også navnet; «The Peace Cathedral». I kirken har biskopen innredet både en synagoge, en moske og et bønnerom for buddhister og andre troende. Et lite kapell for forsoning er også under konstruksjon. Det gjøres på seriøst og skikkelig vis, med høy standard av byggematerialer og viktig dialog og tenkning bak. Det er også et leserom, som et bibliotek, hvor det er mulig å ha samtaler og fordypning. Selve “fredskatedralen” er ingen prangende stor bygning der den ligger nesten gjemt midt blant høye boligblokker, men innholdet har en kraft og et fredsbudskap.

Det er ikke forskjellene jeg er redd. Jeg er redd når forskjellene ikke blir respektert, og når selve livet blir trampet på.

Utdrag fra min julepreken i The Peace Cathedral i Tbilisi

Moskeen i The Peace Cathedral

Synagogen i The Peace Cathedral

På søndagens første gudstjeneste, fikk jeg æren av å bli utnevnt som «Canon of The Peace Cathedral i Tbilisi». Det er en form for kirkelig tittel. Biskop Malkhaz uttrykte det slik; «Nå er du ikke lenger på besøk. Fra nå av er du en del av The Peace Cathedral!» For meg er det godt å kunne være hjemme der hvor fokuset settes på rettferdig fred og forsoning.

The power of love, is stronger than the love of power.
The power of love, is stronger than the power of hate.
The power of life, is stronger than the power of death.
The power of love, is stronger than the power of evilness.
The power of justice, is stronger than the power of injustice.
The power of human dignity, is stronger than the power of those who are trying to destroy the good fellowship

We believe in something else than war, destruction, hate, injustice. We believe in life!

Uttrag fra min julepreken i The Peace Cathedral

På søndag ettermiddag hadde vi Nordisk-baltisk julegudstjeneste i regi av den norske ambassade, meg fra Sjømannskirken og The Peace Cathedral. Det er en tradisjon vi startet i fjor. Sammen tente vi lys, delte brød og vin, og løftet håpet i en mørk tid. Under kaffepraten etter messen var det mulig å kjøpe flotte keramikkfigurer lagd av ukrainske flyktninger. Selv fikk jeg en engel malt i ukrainske farger, hvor engelen holder på selve jordkloden. Den var et sterkt symbol på hva jorden trenger. Vårt fellesskap trenger en hærskare av engler som synger og ber om rettferdig fred.

Vi feiret jul et par uker på forskudd i Tbilisi. Det handler om et sårbart lite barn som ble født for over to tusen år siden. På samme tid feiret vi at Gud er med oss også i dag. Det er håpet som lever og gror selv på de mørkeste steder.

Presten, ambassadøren og biskopen utenfor The Peace Cathedral. Ambassadør Bergljot Hovland og biskop Malkhaz Songulashvili i The Evangelical-baptist Church of Georgia; The Peace Cathedral.

Festen er avlyst i Betlehem

Det å reise i Midtøsten i denne førjulstid, er å bevege seg blant mennesker som er sterkt preget av det som skjer på Gaza. Mange jeg har snakket med har nære relasjoner og kontakter i det som ofte betegnes som verdens største fengsel. I dette området er det ikke bare statistikk og tall. Det er mennesker. Det er deres folk som blir drept, slaktet som om de var dyr.

Israel hadde alle muligheter til å vinne global goodwill etter det forferdelige som skjedde 7.oktober. I ukene etterpå har de brutalt tatt flere liv på Gaza og på Vestbredden, og dermed også klart å ødelegge for seg selv. Slik krigen har utviklet seg skaper de fiender og hat, ikke fred.

For noen år siden feiret jeg jul i Betlehem. Der var det mye glede og liv med en lang parade av ungdom som spilte på sekkepipe og trommer. Utenfor Fødselskirken var det et stort juletre, og en stall med figurer av dyr, gjetere, og selvsagt Josef og Maria med det lille barnet. Det var et romantisk tablå. I år er festen avlyst. Paraden, julemarkeder og julekonserter er avlyst. Det blir ikke pyntet til jul verken i Betlehem eller i Jerusalem.

Presten Imad Haddad tenner det første adventslyset under gudstjenesten

En vakker adventsstake i den lutherske kirka i Amman. Legg merke til det hvite lyset i midten. Det skal tennes på julaften!

Julens budskap er viktig også i dag

Julen er ikke avlyst, påpeker den palestinske presten Imad Haddad. Vi får en prat før han skal holde gudstjeneste i den lutherske kirken i Amman i Jordan. Mer enn noen gang trenger vi å feire julens budskap. «Gud er med oss!» er et budskap som gjelder også i dag. Det gjør også ordene «Frykt ikke, det er født dere en Frelser» som englene sa til hyrdene på marken.

Julen vil aldri avlyses, men festen er avlyst!

Det blir gudstjenester fremover mot jul, også i Midtøsten, Det er viktig å samles i fellesskap, tenne lys og be. Imad Haddad har selv vokst opp i Betlehem. Han forteller at de i kirken i Amman også vil ha konserter. Det å synge julesalmer, er å be, påpeker han.

Imad opplever at mange reagerer på det som skjer på Gaza, men han er skuffet over mange lands ledere, - og også over de kristne kirkene: Det er mange som ikke forstår situasjonen. Det begynte ikke den 7.oktober. Det begynte for 75 år siden. Alle dager har vært vanskelige. Vi har jevnlig opplevd at hus har blitt lagt i grus, at jord har blitt tatt, at barn har blitt fengslet og at vårt folk har blitt drept.

Dette er Jesu legeme!

Jeg påpeker at det manglende håpet på Vestbredden og i Gaza, også gjør inntrykk på meg. Utviklingen med en pågående okkupasjon og manglende frihet, preger området og menneskene jeg møter. Ulikheten og urettferdigheten er stor. Imad uttrykker det sterkere ved å si; Det er ikke bare mangelen på håp, men virkeligheten er at det ikke er noe liv i det hele tatt! Vi mistet håpet for lenge siden. De som slåss i dag, er de som var barn da det smalt på Gaza i 2006 og før det. Voldsspiralen fortsetter. Vi må bryte ondskapens sirkel.

Det må bli rettferdighet for alle, ellers vil det ikke bli fred for noen.

Det er ikke lett å se løsninger, prøver jeg meg med å si. Imad påpeker med et trøtt smil at han er lei av løsninger: Problemet med løsninger er at vi diskuterer dem, vi skriver dem ned, vi blir enig om dem, og vi signerer dem. Men ingenting skjer lokalt på bakkenivå. Vi kan ikke bare ha teorier. Vi må gjøre noe som fører til endringer.

Gudstjenesten er på arabisk, men jeg får et ark med noen av tekstene på engelsk.

Verdighet

Begge prestene, både han og jeg, løfter frem ordet verdighet, dignity, som et av vår tids viktigste ord. Vi må løfte verdien av hvert enkelt menneske. Det handler om verdighet ved at alle mennesker har like rettigheter. En jøde og en palestiner har samme verdi, og må ha samme rettigheter. Det burde være elementært og enkelt, men virkeligheten forteller et annet språk. Også i de kristne kirker må vi arbeide for å løfte verdien av hvert enkelt menneske. Selv i kirkene er det ingen selvfølge.

Jeg føler ikke at jeg er verdifull som en palestiner. Jeg er ikke verdt noe som et palestinsk menneske, ei heller ikke som en palestinsk kristen. Jeg føler vi er mindre verdt som mennesker. Som palestiner krever jeg å bli behandlet som et menneske! Det er min rett å kreve det.

Krigen på Gaza, er også en verdikamp. Det er en kamp om verdier som foregår på flere nivåer, også innad i den kristne kirke. Det handler om verdighet og like rettigheter til liv, eller det å favorisere den ene part. Vi må aldri tie når urettferdighet skjer. Vi trenger ikke bli politiske i våre ord, men vi trenger som kirke å løfte verdighet og respekt for livet.

Julen er ikke avlyst, og kan ikke avlyses, for julen er Gud’s løfte til alle mennesker, et løfte om liv, frelse, håp og en rettferdig fred.
                                                                         Imad Haddid

Den lutherske kirke i Amman er en del av Den evangelisk-lutherske kirke i Jordan og Det hellige land. Kirken har menigheter i Jerusalem, Betlehem, Beit Sahour, Ramallah, Beit Jala og Amman.

Hva gjør jeg her i Tel Aviv?

Hva gjør jeg her, tenker jeg i det flyet går inn for landing på Ben Gurion flyplass utenfor Tel Aviv. I det jeg går ut av flyet, kommer tankene enda sterkere mot meg. Flyplassen er nesten folketom. Der det ofte er store køer av folk som skal gjennom passkontrollen, er jeg med et av de få flyene som fremdeles går. Jeg reiste fra Islamabad, via en mellomlanding i Dubai, til Tel Aviv. Selve reisen gikk bra, men det gjorde inntrykk å komme tilbake der jeg for kort tid siden måtte evakuerer ut.

I det jeg gikk mot selve sikkerhetskontrollen, passerte jeg bilder av gislene som fremdeles ble holdt fanget av Hamas. Der var også flere skilt som viste vei til bomberom på flyplassen. Da jeg litt senere satt i drosjen inn mot Tel Aviv, hørte sjåføren på lokale nyheter. «Der kom akkurat nyheten om at det er raketter på vei fra Libanon», sier han mens han legger til at det er det han er mest redd. Hvis krigen sprer seg, kan alt skje.

Der det før var yrende liv, er det nå stille. Bilder fra Ben Gurion flyplass utenfor Tel Aviv

Det var våpenhvile, da jeg ankom til Tel Aviv. Det gav et pusterom både i den israelske storbyen, og på Gaza. Noen gisler ble frigitt, og nødhjelp kom inn. Nyhetene følger dere hjemme, bedre enn meg. Jeg opplever situasjonen mer der jeg er. Det preger luften jeg puster inn, og det preger de jeg møter på min vei.

En stor forskjell fra forrige gang jeg var i Tel Aviv, er at det er flere med synlige våpen i gatene. Jeg har sett det før, men ikke så mye som nå. Når sivilkledde bærer et synlig våpen over skulderen, samtidig som de leier på kjæresten og en barnevogn, blir det noe voldsomt i mine øyne. Det er ikke slik det skal være. Jeg tror ikke på privatpersoner ruslende rundt med våpen i gatene. Våpenet er på samme tid et forsvar, og en trussel. Det forteller om en anspent situasjon. Det skal ikke mye til før det smeller igjen.

Det ble pasta ute på en restaurant på kvelden. Livet passerte forbi bordet der jeg satt. Det var folk på sykkel, moped, i bil, på sparkesykkel og gående. Det var nesten som en normal kveld. På nabobordet kom et ungt par og satte seg. Over skulderen hang skytteren klart til bruk. Også svigerforeldrene satte seg ned, det så hvert fall slik ut. Mannen med geværet tok seg en øl. Det er alltid betryggende når folk med våpen tar seg noe å drikke, tenkte jeg. Det unormale er i ferd med å bli normalt.

Et gudsforlatt sted?

På stoppestedene på årets julereis, har vi ulike former for julesamlinger hvor jeg sier noen ord. Kan julens budskap si oss noe inn i vår tid med krig og uro? Det er et godt spørsmål. Det lurer også jeg noen ganger på. Finnes det noe i julens historie som betyr noe i dag, eller er det bare en søt historie fra den gang da?

Julens budskap er at Gud ble menneske. Det vil si at Gud kom til jord. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. I det ligger et viktig budskap. Det finnes ikke et sted som er gudsforlatt. Det sa jeg på mine mange julebesøk på Svalbard, da jeg var prest i nord. Langt ute i isødet kunne det virke gudsforlatt, men det var det ikke. Gud var til stede under den veldige himmelhvelvingen, midt inn i kulden og i den mørke polarnatta. Slik også når jeg besøker Moskva og Kyiv. Det er ikke et sted som er gudsforlatt! Selv ikke her i Israel og i Palestina, ei heller på Gaza, er Gud bortevekk.

Det kan virke lett for meg som prest å si at Gud er til stede i vår tid, men da tar du feil. Det er ikke lett å si. Så mye ondskap, hat og blod som renner i dette område, og i flere områder jeg besøker, er det lettere å si at det er et Gudsforlatt sted. Men juleevangeliet sier noe annet!

Juleevangeliet forteller oss at Gud kom inn i vår virkelighet!

Fredsbudskap

Når noen dør i Norge, har det blitt populært å si at de har gått ut av tiden. I julen skjedde det motsatte: Gud gikk inn i tiden! Gud ble en del av vårt fellesskap, og tok bolig iblant oss.

Det å reise med juleevangeliet i bagasjen, er å reise med et budskap om fred på jord. Det er ikke noe sted som er håpløst. Det er viktig å løfte fram som en sannhet som er sterkere enn hat og ondskap. Vi tror på livet. Vi tror på livet som er sterkere enn dødskreftene. «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke vunnet over det», slik det står i Skriften.

Det ble nesten som en andakt dette her, som en smak av juleandakter jeg holder i møter med mennesker jeg treffer på min vei. Julens budskap er et fredsbudskap. Det kommer også fram i englenes sang til hyrdene på marken da de koblet jord og himmel sammen i en lovsang og en bønn: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jord!

Gloria in excelsis Deo
et in terra pax!

Synge julen inn i øst

Det å «døgne» er noe som tilhører ungdomstiden. Det har blitt noen år siden jeg var der. Likevel skjer det fremdeles noen ganger at søvnen ikke kommer når den burde, men kanskje ikke av samme grunn som før. Da jeg la ut på første etappe av min juletur, satt jeg lys våken i flysetet. Jeg kan ofte sovne før flyet tar av, men denne gang var det ikke mulig. Tiden ble isteden brukt til film, noen kryssord og en middelsgod bok.

Tidlig på morgenen, dro jeg fra Stavanger. Nesten ett døgn senere, landet jeg enda tidligere på morgenen i Islamabad. Vel gjennom passkontrollen, fant jeg ingen bil fra hotellet som ventet på meg. Av sikkerhetsgrunner er det viktig å ha god sjåfør og trygg bil. Når mailen til hotellet ikke nådde fram, måtte jeg finne bil på flyplassen. En person praiet meg, og jeg bet på. Jeg var i alarmberedskap da jeg satte meg inn i en liten loppe av en bil, men den hadde hvert fall en sikkerhetssele jeg kunne bruke. Praten gikk på gebrokken engelsk, og sjåføren viste meg bilder av seg selv i full militæruniform. Her var det ingenting å være redd, sa han. Det er ikke alltid betryggende å høre slike ord mens sjåføren ser på meg istedenfor på veien. Det var fremdeles mørke natten. Da farten ble for stor, prøvde jeg å bremse ned uten at det hjalp. Det var ingen bremsepedal der jeg satt. Heldigvis kom vi likevel trygt fram.

På vei fra flyplassen i Islamabad i mørke natten.

På mine mange reiser, ofte i områder som kan være utfordrende, er det trafikken jeg er mest redd. Det er der jeg har hatt de fleste nestenulykker. Det er vanligvis ikke kuler og granater som dreper nordmenn i utlandet. Det er trafikken som sørger for dystre tall.

Tabbe nummer to var at det ikke var et rom som ventet på meg, og hotellet var fullt. Klokka var seks om morgenen, og jeg begynte å kjenne at det hadde vært godt med en strekk. Da jeg noen timer senere omsider fikk et rom, kom søvnen av seg selv. En lang dag på jobben var forbi.

Hyggelig å møte den lokalt boende Atle Hetland igjen. Han tok meg med rundt i Islamabad. På bildet står vi foran et forholdsvis nytt monument i den Pakistanske hovedstad.

Julesamling i Islamabad

Neste dag var hode og kropp på plass. Jeg var klar for noen samtaler og møter. Hva vi snakket om, skriver jeg ikke her. Taushet er gull verdt, og samtidig en plikt. Summen av de flest samtaler jeg har handler dog om livet, og om våre store og små fellesskap. I dagens situasjon er det mye som er på spill. Der har vi en felles oppgave i å løfte frem verdien og respekten for livet. Det kan vi være med på i våre daglige møter med folk vi kjenner, og folk vi støter på. De gode ord og smil vi gir, lagres hos den enkelte. Slik sprer vi håpet om at livet er mer enn mørklagte gater og piggtråd.

Det flotteste med en julesamling, er smilene fra barna. Barnesmil har en tendens til å gå rett inn i hjerte, for så å bli værende der. Det husker jeg fra da vi var på julebesøk til Ny-Ålesund i romjulen. Med oss i helikopteret hadde vi Svalbard Kirkes barnekor, til et sted hvor der vanligvis ikke var barn. Det var det samme hva jeg som prest sa. Det som gjorde inntrykk var latteren og leken i gangene, og barn som sang som engler på marken. Det var det som skapte liv, og som satte spor. Det samme opplevde jeg da vi sang julesalmer og spiste vafler med jordbærsyltetøy og samosa med chili i Islamabad. Jeg sa noen ord, men det var barnesmilene og julesalmene som gav liv. Slik sett kan jeg slappe av om jeg ikke helt fikk til mine egne ord. Det handler ikke om presters prestasjon. Det handler om noe mer.

Den eldste blant oss, leste juleevangeliet. Den norske pensjonisten Atle Hetland gjorde det med stil. Etter mange år som hjelpearbeider og diplomat både i Pakistan og deler av Afrika, har han blitt boende i Islamabad. Det som var en jobb, har blitt et liv. Han tok meg med på en liten rundtur i den Pakistanske hovedstaden. Det var interessant det vi så, men også det vi pratet om.

Dette bilde av det stygge, men samtidig vakre juletreet, tok jeg i Islamabad for noen år siden. Det stod utenfor en kirke, hvor jeg var med på en lokal gudstjeneste. Som gjest fikk jeg si noen ord, en hilsen fra nord. Jul er livet som ble født, og gitt oss - en kjærlighet som både er en gave og en oppgave.

Med julesalmer i kofferten

Tidlig mandag morgen, før reveljen hadde kimt, var jeg lys våken. Det er slik jeg er bygd. Som regel våkner jeg før alarmen, samme hvilket tidspunkt den er satt på. Jeg har en tidsinnstilt klokke i meg som sier fra fem minutter før det ringer. Da slipper jeg heldigvis å våkne til lyden av ulyd.

Denne mandagen var starten på årets juletur. Den har i seg steder som sendte tankene ut på reis lenge før kroppen skulle følge med. Det er nødvendig å gjøre avtaler, bestille fly og hoteller. Noen land må jeg også ha visum til. Det gjør det ekstra komplisert. Det er mer arbeid på mine hjemopphold, enn det jeg hadde trodd før jeg begynte i denne jobben. Tankene denne gangen handlet dog ikke om logistikk og praktiske utfordringer. De var mer i alarmberedskap på grunn av at verden er blitt et urolig sted å bevege seg i.

Når tankene roter seg til og angsten kommer krypende, tenker jeg at det tross alt er godt at jeg ikke er en maskin. Vi mennesker er ikke roboter. Det sier jeg både til de jeg møter på min vei, og til meg selv. Vi tenker, føler, reagerer og preges av det som rører seg rundt oss. At følelser kommer i alarmberedskap kan være et sunnhetstegn, selv om vi også må være på vakt mot oss selv. Kroppen sier ofte fra før vi selv gjør.

Heldigvis er vi mennesker som reagerer. Vi er ikke roboter. Både kropp og sjel preges av livet slik virkeligheten er.

Mitt reiseområde som ambulerende sjømannsprest har utviklet seg i negativ retning. Flere steder har konflikter eksplodert. Det er nesten så jeg drømmer meg tilbake til tiden med covid, da verden var satt på pause. Uten å ha klare tall foran meg, tror jeg det gikk flere liv som følge av covid enn det gjør i kriger i dag. Likheten er at korona og konflikter begge er farlige virus som har lett for å spre seg, samt at de begge rammer uskyldige mennesker. I kriger er det ofte uskyldige barn, voksne og eldre som blir blodige offer for det noen maktsyke ledere har funnet på.

Portrett av ein goe mann; Anstein Kalberg

En engel av en kamerat

Etter morgenstellet og en rykendevarm svart kaffe, var jeg klar til å sette kursen mot flyplassen. Som avtalt kom min gode venn, Anstein Kalberg, tidlig på morgenkvisten for å hente meg. Anstein er en tidligere kollega og nær venn fra da vi begge jobbet i Kosovo for tjue år siden. Vi er blitt noen år eldre siden da, både han og jeg, men likevel stiller han alltid opp med et smil. Anstein sparer Sjømannskirken for noen drosjekroner ved sin oppgave som sjåfør, men for meg handler det om mer enn sparte sedler. Den gode samtale før og etter en reise er alltid noe som gir energi. Vi kan mimre tilbake i tid, snakke om vind, regn og snø, samt at vi kan si noe om utfordringer som ligger foran eller bak. De små samtaler er viktigere enn det vi ofte selv vet.

Den gode samtale er medisin. Det er bedre med en halvtime i bilen sammen med Anstein, enn å besøke et apotek.

Det å dra på juletur høres romantisk ut, slik juleevangeliet også ofte blir fortalt. Vi trenger de søte fortellinger, men historien er mer enn smaken av riskrem og julekaker. Den forteller om et under av liv midt i den harde virkelighet. Gud kom inn i vår tid. Det virker som jorden var preget av like mange blodige konflikter da som nå.

Det er lett å miste motet når mørket er svart, men også i år har jeg gleden av å være med å synge julen inn flere steder. Salmen «Deilig er jorden» skal vi synge for full hals med de stemmer vi har. Det er den vakreste bønn vi kan be.

Morgenkaffen er en helt nødvendig start på første etappe.

Jeg kommer til å legge ut flere blogger på min julereise. Du er velkommen til å «bli med» på reisen. Julen er tross alt en tid som handler om å dele og gi.

Vaksine for fred

Det er vaksinetid. Jeg har vært så heldig å få et stikk i begge armer. Det er ikke alle land jeg har lyst å bli syk i. Dermed var det å ta vaksine et enkelt valg. Jeg kjente på influensaen allerede før jeg tok vaksinen. Det gjorde valget enda enklere. Når nesen rant og kreftene rant ut, tenkte jeg at jeg burde ta vaksine før det ble for sent. Heldigvis var det mulig for meg å ta vaksiner før hele virus-orkesteret av messingblåsere, slagverk og strykere hadde samlet seg til en symfoni i moll.

Jeg fikk influensa- og koronavaksine på samme tid. Det hamret i begge armer ett døgns tid, men alternativet kunne blitt verre. Jeg var glad for muligheten norsk helsevesen gav meg.

Den store katastrofen

Siden forrige blogg, har jeg vært på besøk til vårt naboland Russland. Det gjør inntrykk å reise i verdens største land. Det er et land, stort som et kontinent, men hvor lederne likevel vil ha mer. Det er noe jeg ikke forstår, sa jeg som barn til min mor hvis spørsmålene ikke hadde enkle svar. Når et land ikke respekterer andres grenser, blir jeg som et barn som ikke forstår griskheten. Det er jo pur simpel egoisme satt i politisk system.

På alle mine reiser, treffer jeg mange gode mennesker. Slik også under besøk til vårt naboland. En av dem kalte «situasjonen», også kalt «spesialoperasjonen» for; Den store katastrofen! Endelig kom et uttrykk jeg forstod. Med katastrofen siktet han til at det lammer og treffer både russere og ukrainere. «Krigen» som vi kaller det, er en katastrofe for Ukraina, men også for Russland. I tillegg til lidelsene til de som direkte er involvert, skaper det et skille mellom øst og vest. Det skaper sår det vil ta årtier å lege.

På arabisk betyr «den store katastrofen»; al-Nakba. Det er et uttrykk som handler om krigen i 1948, da palestinere ble fordrevet fra sitt land. I dag ser vi at den store katastrofen ikke bare var noe som skjedde for syttifem år siden. Det skjer igjen. Det som skjedde 7. oktober da Hamas gikk til et brutalt angrep på uskyldige i Israel, har blitt til ondskapsfull hevn og utrenskning av den palestinske sivilbefolkning. Hevnen er like simpel som første angrep var. Ifølge FN ble 477 barn drept i Ukraina i 2022. De siste ukene har over 5000 barn blitt drept på Gaza. Det viser omfanget av ugjerningen som Israel nå driver med.

Igjen blir ord små, og det blir vanskelig å finne en forklaring. Jeg sier som da jeg var barn; Det er noe jeg ikke forstår. Israel hadde all mulighet til å beholde sympatien og den internasjonale opinionen etter 7.oktober. Det har de klart å rasere på få uker. I dag tar de ikke bare palestinske liv. De ødelegger også for seg selv. Fiendebildet blir sementert og vokser for hvert barn som blir drept. Det skaper varige sår som vil ta årtier å lege.

Jeg anerkjenner Israel som land. På sitt beste er det et demokratisk land, med en internasjonalt anerkjent grense til sine naboer. Over år har likevel Israel tatt mer land, og presset palestinerne inn i små gettoer av landområder. I skyggen av krigen på Gaza, skjer det nå et økende overgrep mot den palestinske befolkningen på Vestbredden. Militante israelske bosettere benytter kruttrøyken til å terrorisere sine naboer og forsøke å ta mer land. Mye vil ha mer.

Motiv fra muren ved Betlehem

Vaksine mot ondskap

Finnes det en vaksine for fred? Det var slik FN var ment å være. I dag virker de lammet og uten mulighet til å stoppe drapene som daglig finner sted. Det er trist at vi som fellesskap ikke kan demme opp mot de destruktive krefter. Vi trenger en vaksine mot ondskap, en vaksine som berger liv.

Heldigvis er det fremdeles håp. Selv om troen er svak, velger jeg likevel å tro på fred. Det er ikke så mye mer jeg kan gjøre. Det er likevel noe. Jeg nekter å overlate fremtiden til fanden sjølve. Ondskap skal ikke få overvinne håpet om noe mer. Jeg tror på livet som er sterkere enn dødens krefter.

En kirkeleder i Kyiv sa til meg for et år siden: «Vi trenger våpen!». Med det siktet han til åndelige våpen i form av at alle gode krefter må gå sammen i bønn om fred.

Fred er mulig!

Da kronaviruset traff verden for tre år siden, løftet barna i Norge opp en viktig setning: «Alt blir bra igjen». Det fortalte oss at det som skjedde var midlertidig. Det ville gå over. Nå trenger vi en ny håpssetning som setter et fokus fremover. For meg handler det om tre ord som jeg tar med videre i ukene og månedene som kommer: Fred er mulig!

Det hadde vært fantastisk hvis barn kunne skrive disse tre ordene, Fred er mulig, og sette i vinduene. Da hadde motet igjen blomstret selv om vinteren blir kald og mørk.

I fjor besøkte jeg en kirke i Gaza og tente lys. Nå trenger vi alle å tenne lys og løfte håpet om fred.

Håpet er gått i svart

Et evakueringsfly gikk fra Tel Aviv til Oslo onsdag den 11.oktober. 180 personer, de fleste norske, hadde møtt opp for å være med. Der var både voksne og barn. Sammen med diplomater fra den norske ambassaden, var jeg til stede for å snakke med folk som var på vei hjem. Det ble både smil og tårer. Gleden var stor over å få muligheten til å dra hjem til Norge. Samtidig var det et alvor over situasjonen, og sorg over lidelsene som fant sted.

Det var rart å være tilbake på flyplassen da evakueringsflyet gikk. Det var en tomhetsfølelse jeg kjente i magen. Noen kan kanskje kalle det en smak av frykt. Jeg kunne benyttet meg av muligheten til å dra hjem. Likevel valgte jeg å bli. Det handler om oppdraget ved å være til stede med tro og håp der livet står på spill.

Påfølgende dag opplevde jeg at mine fly ut, ble kansellert. Det begynte å tette seg til. Både kropp og hode fortalte at sanden i timeglasset var i ferd med å renne ut. Kreftene var ikke lenger på topp. Da var det bare å følge uroen som hadde festet seg, og sette kurs. Jeg ble med ambassaden på et nytt oppdrag ved å bli med til Eilat hvor det var satt opp et nytt fly hjem. Denne gangen var det rundt tretti personer som valgte å følge flyet mot nord. Forskjellen for meg var at jeg denne gang var blant dem. Med rødt pass hadde jeg igjen vunnet i lotto. Jeg hadde mulighet til å dra. Det er det ikke alle som har.

Vi var i gode hender på flyet, med representanter fra UD og lege tilstede. Selv var jeg såpass sliten i kropp og sjel at jeg ikke fikk sove. Søvnen måtte vente til senere.

Besøk til Gaza

Som ambulerende sjømannsprest besøkte jeg Gaza våren 2022. Det gjorde inntrykk å se forholdene til over to millioner mennesker som holdes i det som av mange kalles «verdens største fengsel». Etter besøket skrev jeg disse ord: «Løsningen til en utvikling med tanke på fred og bedre levekår ligger hos Israel. Det er de som bokstavelig talt har nøkkelen til fengselet. Ved å låse døra til Gaza skapes det et dårlig inneklima. Uten frisk luft, gror det av mugg og aggresjon. Det er en farlig situasjon i det lange løp».

Lederen på et sykehus jeg besøkte på Gaza sa det slik: «Vi arbeider med de fattigste av de fattige!» Kirurgen som satt ved siden av la til: «Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!».

Da vi besøkte en skole, sa en katolsk nonne flere ganger til meg: «Pray for us, Fader». Smilet hennes var fylt av alvor. Det smilet fulgte meg i dagene etter besøket, og det har dukket opp igjen.

Under mitt besøk til Gaza i mars 2022, møtte vi på en busslast med ungdommer. De omkranset meg med smil og latter, og ville gjerne bli tatt bilde av. Det ble et bilde full av håp og liv.

Bordet fungerte bra når speiderne i Gaza øvde på trommer. Sammen med sekkepipene, spilte de til ære for oss som var på besøk.

Budskapet fra nonnen ved Rosary Sisters School var klart: “Pray for us”

Overraskelse eller forventet

Selv om det ikke var vanskelig å tenke at noe kom til å skje, var det grufullt det som skjedde. Jeg tror ikke på de som går til angrep slik vi opplevde lørdag den 7.oktober. Hamas la en brutalitet og ondskap i handlingene som krevde mange uskyldige liv. En slik handling skaper ikke fred, men river ned. Hamas ødelegger også for palestinere som ønsker dialog og fred, og det bygger opp om et samhold i Israel som de ultrakonservative krefter tjener på. Slik sett er de moderate politiske krefter blant taperne i tiden som kommer.

Det er viktig å stoppe terroren, og jeg har forståelse for at det må settes kraft bak det å forsvare seg og sine. Samtidig er det alltid fare for at hevneren returnerer ondskap med ondskap. Da gjør en seg selv til overgriper. Et barn har samme verdi om det er jøde eller palestiner.

Det er lett å havne i skyttergraver i diskusjonene som nå går. Da er det viktig å løfte etiske grunnverdier om at hvert enkelt menneske har stor verdi. I et området hvor der er mange hellige stener og steder, er det lett å glemme at selve liver er hellig. Den som tråkker på et liv, tråkker samtidig på Gud.

Jeg tror ikke på hevnen. Samme hvor grusomt det som skjedde var, er det viktig ikke å bli like ond selv. Fremtiden kan ikke bygges på hat. Det må ligge helt andre verdier i bunnene for å bygge varig fred.

De fleste konflikter foregår mellom naboer og de som bor tett. Det gjelder både i våre små relasjoner, og i vår globale virkelighet. Våre fellesskap er sårbare. Den store utfordring blir å skape gode og trygge miljøer hvor naboer kan leve side om side uten fare for at liv går tapt.  Det å bygge gode fellesskap er en av våre største utfordringer i vår tid.

Hvordan skape fred?

Både i krigen mellom Russland og Ukraina og i forholdet mellom Israel og de palestinske områdene, er det viktig å løfte frem spørsmålet: Hvordan skape fred? Det er et spørsmål som bare inneholder tre ord, men som likevel er en gordisk knute. Positivt setter et slikt spørsmål retning for våre ord og handlinger. Da er en med på å løfte frem håpsdimensjonen, og arbeide for respekt, likhet og verdighet.

En jeg snakket med på Gaza sa det slik: «Fremtiden for folket på Gaza er at de ikke har noen fremtid. Så la han til: «Men likevel er der håp. Det er alltid håp!»

Om håpet nå har gått i svart, blir det vår felles oppgave igjen å tenne lys og skape tro på fremtiden.

Sammen med et par norske diplomater, tente vi lys i en kirke i Gaza. Mars 2022

Fremtiden bygges ikke av hat

Det er en underlig tid å oppholde seg i Jerusalem og Tel Aviv. Da angrepet traff Israel lørdag 7.oktober var jeg i Gamlebyen i Jerusalem. Det var en levende bydel med mye liv i gatene. Der var en kø av mennesker, og jeg snek meg rundt i sidesmauene for å komme meg fram. Nå er det nesten tomt. Pilgrimmene har dratt, og mange av småbutikkene og kafeene holder stengt.

Mye har skjedd siden da. Nyhetene har vært fulle av bilder og ord om det som skjer. Bak bildene er en virkelighet som er enda verre. Det preger alle jeg møter på min vei disse dagene.

Jeg tror ikke på de som går til angrep slik vi opplevde lørdag den 7.oktober. Hamas la en brutalitet og ondskap i handlingene som krevde mange uskyldige liv. Det er viktig å stoppe terroren, og jeg har forståelse for at det må settes kraft bak det å forsvare seg og sine. Samtidig er det alltid en fare for at hevneren returnerer ondskap med ondskap. Da gjør en seg selv til overgriper. Et barn har samme verdi om det er jøde eller palestiner. Det er en stor utfordring å løfte de etiske verdier i en krigssituasjon.

Jeg tror ikke på hevnen. Samme hvor grusomt det som skjedde var, er det viktig å ikke bli like ond selv. Fremtiden kan ikke bygges på hat. Det må ligge helt andre verdier i bunnene for å bygge varig fred.

Et hus som ikke er bygget med en skikkelig fundamentering og grundig reisverk, vil rase som et korthus. Det er mange eksempler på det. Et jordskjelv kan legge store hus i grus. Slik også med fellesskapene vi bygger. Det skal stor ingeniørkunst til for å bygge både de små og store fellesskap vi lever i. Det er en jobb vi aldri blir ferdig med. I vår tid, på vår vakt, står selve grunnmuren av verdier under angrep. Det ser vi både her i Midtøsten, i Europa og flere steder hvor konflikter og kriger foregår.

Evakuering

I går, onsdag 11.oktober, var jeg som sjømannsprest på Ben Gurion flyplass for å snakke med nordmenn som fikk plass på evakueringsflyet UD hadde satt opp. Mange var tydelig preget etter en tøff uke i området. Det var både smil og lettelse å spore, men samtidig tårer fordi situasjonen er som den er. Som Guro Thoresen sa til meg da hun hadde sjekket inn; Det føles feil, litt fint og veldig trist å dra herfra nå. Det er ikke oss det er synd på. Det er de som bor her, som må bli værende.

For meg var det rart å være tilbake på flyplassen da flyet gikk. Det var en tomhetsfølelse som jeg da kjente i magen. Noen kan kanskje kalle det en smak av frykt. Det å kjenne på sårbarheten gjør meg liten oppe i alt. Det å være alene koster dypt. Jeg kunne benyttet meg av muligheten til å dra hjem. Likevel valgte jeg å bli. Det handler om oppdraget ved å være til stede med tro og håp der livet står på spill. Dødskreftene må ikke vinne krigen vi er inne i. Vi tror på livet. Livet er heldigvis sterkere enn døden. Det er det kristne håp midt inn i vår virkelighet.

Kjekt å møte gode mennesker på vei hjem! Erlend Larsen (i midten), og Guro Thoresen (th).
Det ble både smil og tårer da mange ble evakuert ut.

Jeg håper å kunne sette kurs hjemover om noen dager. Hvilke muligheter jeg har, vet jeg ikke i skrivende stund. Det begynner å tette seg til. Men jeg tror det skal gå bra. Med rødt pass har jeg vunnet i lotto. Det er det ikke alle som har.

Har du et stearinlys i nærheten, vil jeg oppfordre deg til å kneppe hendene og tenne et lys for fred. Jeg håper på et hav av lys som tennes i dagene som kommer. Vi kan alle bidra aktivt for å skape det gode fellesskap, både der vi bor og her jeg nå er.

Flyalarmer i Jerusalem

Jeg nyter freden i den hellige stad. Det er godt å ha tid til å sitte ned, tenne lys, eller bare vandre rolig uten noe konkret mål. I Jerusalem er jeg, slik livet handler om å være. Jeg har vært her såpass mange ganger at jeg er forbi det at jeg må oppleve nye severdigheter. De hellige stener og steder, er det mange av. Det viktigste er likevel menneskene jeg treffer på min vei. Hvert enkelt menneske er hellig, skapt som et speilbilde av Gud sjølve. Dessverre glemmer vi ofte at selve livet er hellig. Når vi tråkker på livet, tråkker vi på Gud. Det er det mange eksempler på både i historien, og i dag.

Lørdag morgen ble jeg vekket av flyalarm i Gamlebyen. Det er en lyd jeg har hørt før, men da i Kyiv. Denne morgenen har raketter blitt sendt fra Gaza mot Tel Aviv og Jerusalem. Retur av hevn mot Gaza lar ikke vente på seg. Voldsspiralen er i gang igjen. Det skaper en alvorlig skarp situasjon som lett kan eskalere. Det tikker inn en SMS fra UD om en forverret sikkerhetssituasjon. Mine nordiske kollegaer melder om at de har fått lignende meldinger med en anbefaling om å være i ro. Dette er ikke dagen for å være turist.  

Sammen med en dansk og en svensk kollega, skulle jeg feire gudstjeneste samme ettermiddag. Vi tok tidlig kontakt med hverandre på lørdag formiddag for å se om det var mulighet for å samles, eller om vi burde avlyse. Vi håpet og satset på at vi kunne samles for å be om fred. Det er viktig å demme opp mot de destruktive krefter. Det gjør vi ved å tenne lys for fred.

Det gode fellesskap er sårbart. Det vet vi mye om. Det var det jeg hadde tenkt å snakke om i min preken. Det gode fellesskap er ingen selvfølge. Desto viktigere er det at vi verner om våre små og store fellesskap. Det handler om å verne om selve livet.

 Håpet er viktig i kristen tradisjon. Vi håper på det som skal komme, men like viktig er det å spre håp i dag. Det er vårt kall og oppgave i en verden hvor destruktive dødskrefter ofte preger verdensbilde. Slik også med troen. Vi tror på det som skal komme, men vi tror også på livet i dag. Livet er sterkere enn dødens krefter! Det gjelder også i 2023.

Som kristne har vi et kall til å bygge det gode fellesskap og være en motkraft mot ondskap i verden!

Mens jeg skriver, tikker det inn en ny melding fra mine nordiske kollegaer. Vi blir enig om å kansellere gudstjenesten. Det går stadig flere flyalarmer, og Gamlebyen er i ferd med å stenge ned. Vi kan ikke ta risikoen ved samles.

Sammen med mine nordiske kollegaer vil vi likevel holde kirkedøra åpen til avtalt tid kl 16, og tenne noen lys og be om fred. De som kommer dit, er selvsagt velkommen.

Hvor vi enn er på kloden håper jeg vi kan kneppe våre hender og sende noen tanker til vår Herre. Vi trenger å demme opp mot hat og vold. Det finnes ikke et alternativ til fred.

Et in terra pax!

Bønnelys i Gravkirken, også kalt Oppstandelseskirken!!

Gud i Beirut

Hvor mange har jeg gått forbi i dag? Det er flere enn jeg har tall på. Mødre med små barn på armen sitter på fortauet og rekker ut en hånd. De er plagsomme disse barna. Når de er blitt noen år, følger de etter meg på gaten. Det er ikke fred å få. De maser som måker som vil ha mat. Jeg har lommen full av sedler, men går likevel forbi. Oftest gjør jeg det. Jeg ser en annen vei, eller bare rusler videre i dagen. Men det gjør noe med meg. Heldigvis gjør det fremdeles noe med meg. Heldigvis.

Fattigdommen møter alle som setter kurs mot Beirut. Den har blitt mer synlig de siste årene. Flyktninger fra Syria utgjør flesteparten av tiggerne. De er lett gjenkjennelige med sine konservative muslimske klesplagg. Det er en utfordring at hver fjerde person i Libanon, er en flyktning. Flyktningene fra nabolandene blir karakterisert som «gjester» med midlertidig opphold. De har problemer med oppholdstillatelse, og får vanskelig tilgang til jobber og sosiale tjenester.

I et av Midtøstens minste land, bor det 1,5 millioner syriske flyktninger. I tillegg har landet rundt 200.000 palestinske flyktninger som har bodd i landet i flere tiår. Det gjør at Libanon er det landet i verden med flest flyktninger i forhold til innbyggertallet. Det er en økonomisk utfordring. I tillegg ulmer det av gnisninger mellom libanesere og de nye tilflytterne. Det ville det også gjort i Norge hvis vi plutselig fikk over en million svensker som plutselig kom over grensen og skulle bruke av de samme ressursene som vi har. Vi kan tenke oss hva det ville medføre av kollaps i vann og sanitær system, infrastruktur, boligmarked, skolevesen og helsetilbud.

I tillegg til flyktningestrømmen, er landet preget av et økonomisk og politisk uføre. Jeg slår av en prat med noen libanesere. De rister på hodet og sier det har gått fra vondt til verre. Lokalbefolkningen har blitt mer fattig. Det er nedoverbakke for folk flest. Den tidligere middelklassen har mistet sine reserver. De er blant den stadig voksende fattige delen av befolkningen. I dag utgjør de fattige over tre fjerdedeler av befolkningen. De er ofre for en stadig devaluering, og stigende arbeidsledighet.

For et år siden var jeg også i Beirut. Da traff jeg Gud, det vil si et speilbilde av Faderen selv. Vi er jo alle skapt i Guds bilde, som det står i Skriften. Hun stod og lette etter mat i en container. Jeg spurte om å ta et bilde. Hun ble stolt, og gav meg et vakkert smil. Jeg tok portrettet og gav henne noen sedler. Da jeg etterpå tenkte over hva jeg hadde gitt, var det bare verdt noen øre. Det er ikke alltid like lett når hundretusen lokale penger bare er verdt rundt en dollar. Plutselig går du rundt med store sedler i lomma som ikke er mye verdt. Da jeg gav noen tusenlapper, var det ikke nok til et brød. Det fant jeg ut etterpå. Da ble jeg ikke særlig stolt.

Jeg skrev en tekst som har blitt til en sang hvor Hans-Gunnar Skreslett har skrevet melodien. Den fremfører vi under konserten; «Det sårbare livet». Den forteller om møte med Gud i fattigdommen.

Gud i Beirut                                                                        
Du tittet opp i fra en container
og vinket til meg
Ditt smil, en munn uten tenner
Du lyste opp
selv om natten var svart
Jeg spurte forsiktig
kan jeg ta et portrett
Du nikket, smilet ble bredt
stolt jobbet du
i kampen for et liv, tross alt

Velkommen til bords
vi har to fisker og fem brød
Når vi deler ut
er det nok til både liten og stor
Et måltid for alle på jord

En katt på jakt i en container
ved siden av deg                                     
To liv, smuler fra vårt bord                                 
du lyste opp                                              
selv om natten var svart                         
Jeg gav noen sedler
de var lite verdt
Jeg gav av min overflod
du gav av deg selv
Hvem er rik, du eller jeg                

Velkommen til bords
vi har to fisker og fem brød
Når vi deler ut
er det nok til både liten og stor
Et måltid for alle på jord

Livets høst

Det skjer på samme dag, år etter år. Livet har ingen pause. Det er som klokken som går og går uten å måtte trekkes opp. Den trenger bare litt bevegelse for at viserne skal bevege seg. Videre. Alltid videre.

Du kan ikke gå tilbake
du kan ikke snu
På vei videre
fremtiden ligger aldri i retur

Høstkveld i Byparken i Stavanger

Noen minutter før midnatt, tikket de første meldingene inn. På morgenkvisten, etter en natts søvn, var de blitt flere. Utover dagen fikk jeg hilsener fra mange jeg kjenner. De varmet, hver og en. Noen av hilsenene var fra folk jeg ikke har snakket med på mange år. At de gidder sende meg noen ord, gjør meg imponert. En gang gikk vi på samme sti. Kanskje vi til og med satte oss på en benk og slo av en prat.

Jeg stoppet opp noen sekunder og tenkte tilbake for hver melding jeg las. Det skal du vite, du som skrev.

Ja, selv deg jeg aldri har hilst på, men som likevel skrev en melding med gratulasjon og ønske om det beste for morgendagen. Det varmet langt inn der hjerte trofast pumper og slår. Takk for blomster i ord og farge. Høsten i all sin prakt er glimt av liv. Venner er både deg jeg ser hver dag, og deg jeg aldri har møtt.

Gratulere med dagen, gode venn. Ønsker deg alt godt

selvportrett fra et par år tilbake i tid

Noen virus har jeg møtt på min vei. Det er skummelt å bare åpne opp å tro på alt du ser. I forrige uke var jeg på kurs om data sikkerhet. Det kan bli mye bøgg, fikk vi klart fortalt. Det er som med livet vi lever. Jeg har lært at blå øyne ikke leser alt.

Mennesker med gode ord, de som ærlig løfter opp. Ekte, med ønske om fred og liv. Fingre som kneppes i bønn. Det er de som bærer. De bærer også når natten er svart. Ja, selv når det blir svart midt på dagen. Selv da.

Fremdeles er jeg sulten på livet. Heldigvis er jeg det. Jeg vil male livet med både stor og liten pensel. Høsten i all sin prakt. Det er da fargene er på sitt sterkeste. Det er der jeg er, i livets høst. Jeg er hvert fall eldre enn det jeg var. Fødselsdatoen forteller sitt klare språk. Det er ingen grunn til å flykte fra seg selv. Det har jeg aldri gjort. Jeg er den jeg er, hverken mer eller mindre.  

Jeg ser tilbake på det som var. Det er mye jeg tar med videre, både seire og tap. Samtidig velger jeg å gå inn i fremtiden uten å snu ryggen til. Det å gå baklengs inn i fremtiden, er et dårlig valg. Da er det lett å snuble og bli liggende langflat. Målet er ikke langt der fremme, men det å rusle sakte fremover mens jeg ser på trærne i vinden og bølgene som slår mot land. Det blir jeg aldri lei av.

Det er mye jeg ikke vet. Et liv, foran og bak. Stille puster jeg ut og inn til lyden av latter og gråt, og smil fra pol til pol. I morgen er en ny dag. Den dagen er din. Den er min. Den er vår.

Farger i det grå

Noen tror at det grå er trist og fargeløst. Uten liv. Avmålt. Kaldt. Uinteressant. Tamt og smakløst uten krydder. Ja, til og med beskt og surt. Samtidig er de fleste av dagene våre grå. «Den grå hverdag» er et begrep som handler om skygger og dis i livet, men også om lys. Det er mye hvitfarge i det grå. Jeg elsker nyansene livet har. Vi trenger både sol, skyer og regn.

Det er når jeg bruker gråmaling på penselen at jeg oppdager de vakreste farger.

Uten gråfargen ville livet vært kjedelig!

«Grått» på gresk, heter kharapos. Det betyr strålende blikk. Det sier noe om motsetningen mellom den svarte pupillen, og lyset fra kransen rundt. Øyet viser du og jeg. I det vi møtes i et blikk, ser vi både det svarte og lyset på samme tid. Det mørke og den lyse fargekransen smelter sammen til et personlig uttrykk. Dermed gjenspeiler det antikkens oppfatning av at øyet var en samling av farger som er spent mellom sort og hvitt.

I vår tid har det grå blitt synonymt med å være usynlig og kjedelig. Slik er det heldigvis ikke i billedkunsten, ei heller i skikkelig ordkunst. Der vil det å vandre inn i det grå være en spennende reise å gjøre. Det handler jo om våre liv.

 Da jeg for noen år siden landet for første gang på Svalbard Lufthavn utenfor Longyearbyen, møtte jeg en grå vegg. Datoen var 1.august. Skyene lå lavt, og jeg så ingen farger. Der var ikke et tre å se, og ingen blomster pyntet opp. Det var regn i luften, og skittent etter år med kullstøv over området. Selv menneskene var avventende til den nye presten som hadde søkt havn i nord. Var han bare kommet for å gjøre et lite besøk, eller ville han ta bolig blant dem.

Det var som å lande på månen, men der kan jeg ikke skryte av å ha vært. Følelsen var at jeg ikke gikk i takt med meg sjølve. Jeg observerte meg sjølve utenfra. Det tok noen dager før jeg følte at jeg var tilbake i kroppen som sanset alle de sterke inntrykkene som møtte meg, men da la jeg også merke til fargene. Menneskene var der med sine smil og sitt alvor, og blomstene skinte i all sin prakt mellom de grå steinene. Det var bare å la alle sansene oppleve fargene i landskapet.

De grå dagene er fulle av skygger, men også av farger og med streif av lys. Livet gir de vakreste malerier av festdager og hverdager, og netter.  

Mang en gang har jeg lekt med ord. Jeg vil fortsette å skrive, men nå har jeg også funnet fram penselen. Noen vil sikkert riste på hodet og lure på hva han nå har funnet på. Svaret er at jeg har lekt med farger i det grå. Livets lerret har jeg satt på et staffeli i stua. Det har blitt til bilder jeg stiller ut der de er malt. Det vil si at jeg inviterer til en utstilling i mitt hjem. Du er velkommen innom, hvis du får det til. Jeg serverer en kopp kaffe, og inviterer til en enkel prat.

Velkommen på utstillingen: Farger i det grå
Lørdag 9. og søndag 10. september kl 13 – 16

Det er over, men ikke forbi

Det som var fram i tid, er i ferd med å ebbe ut som sand i et timeglass. Det er ikke mer alvorlig enn at fem ukers ferie er på hell. Det var som en liten uendelighet da friukene var i sin begynnelse. En ferie uten ende. Heldigvis var det ikke slik. Jeg er klar for hverdagen. Det er tross alt den som er med på å gi ferien en ekstra valør.

Etter en lang vinter og uker med vår, var det godt å ta en pause. Ikke det at jeg følte meg sliten, men det er ikke alltid følelser går i takt med hode og kropp. Det gjorde godt å rusle uten de store planer i almanakken. Nå er batteriene fylt opp med fornybarenergi av vind i håret, sol på kinnet og regn i bøtter og spann. Denne sommeren har det ikke vært en dag med dårlig vær. De som klager vet ikke hva de snakker om. Folk har en tendens til å klage enten det er sol eller regn.

Jeg er klar for neste etappe på seilasen.

Ukene som er i ferd med å bli historie, har vært som å spise softis med rørte jordbær. Selv da nordavinden blåste fra alle kanter, var det sødmesmak i luften. Det var godt å være alene noen dager. Ofte kan jeg kunsten å sitte helt stille i en stol uten å gjøre noen verdens ting. Jeg trenger ikke våkne til et nytt prosjekt som skal gjøres. Mange har det slik at de hele tiden må. De er ikke ferdig med å bygge en terrasse før de skal bygge en ny krok i le for vinden. Selv nyter jeg når vinden smaker av salt hav og regnet pisker mot meg. Vi er ulike slik. Likevel gleder også jeg meg når jeg er ferdig med noe jeg burde ha gjort for lenge siden.

Mest av alt, har jeg gledet meg sammen med gode venner denne sommeren. Det er tross alt de som gir meg mest energi. Den gode samtale ut i de små timer, turer mellom knauser og lyng, eller et morgenbad i fellesskap. Jeg lar alltid noen andre svømme lengst ut. Tross alt er jeg redd for hai, og trives best når noen holder de skumle vesenene i dypet på avstand. Det er ingen spøk for meg, selv om du kan smile av det. For meg er det lettere å hanskes med haier på land, enn de jeg ikke ser i dypet.

Noen av dere har jeg møtt i sommer. Dere skal vite at dere betyr mer enn dere selv vet. De små glimt fra noen som plutselig stoppet og sa hei da vi passerte hverandre på stien. Det var lenge siden sist, men det føltes ikke slik. Og du og dere som har sittet rundt samme bord både til frokost, lunsj og kvelds. Det er menneskemøtene som mer enn noe fyller batteriene. Jeg trenger å puste alene og sammen med de få, men det er også godt å kjenne at mangfoldet av mennesker gir mer enn det tar.

Vest i havet har jeg pustet med åpen munn og sett utover horisonten. Det blir jeg aldri lei av. I ferien trenger jeg ikke reise lenger enn jeg klarer å gå. Jeg er kortreist slik. Nordisk ferie er av øverste klasse.

Sommeren er ikke forbi enda. Det er enda noen uker igjen, selv om ferien er over for noen av oss. Selv syntes jeg høsten er årets vakreste tid. Det er bare å glede seg til den første stormen, regnet og bølgene som slår inn over land, og høstfargene i et crescendo som om skog og mark var en stor brudebukett. Høsten er god å gå i møte med åpent sinn, men først skal jeg nyte det som er igjen av sommeren. Det håper jeg du også gjør!

Alle bildene i denne bloggen er fra Utsira. Dette bildet viser Sørevågen