Vidda

Det verket i hele kroppen. Spesielt muskler som jeg ikke visste at jeg hadde fikk gjennomgå og sa ifra med ilende meldinger. De fikk meg til å klage høylytt som en geit som breker. Det ble verre og verre ettersom jeg kjente etter, og lydene bare måtte ut av kroppen.

For andre året på rad, ble jeg lurt med på en tur på Hardangervidda. Da jeg sa ja for et par måneder siden, var det solskinn og vår som var i ferd med å bli til varm sommer. Lite visste jeg at gradestokken skulle synke i juli, og regnet skulle komme vannrett mot oss over vidda.

Mitt reisefølge var særdeles tapper, selv om jeg så at også hun sleit. Det var liten mulighet for å finne ly, og både den fysiske og den psykiske formen ble satt på prøve. Hun bestod med glans, selv om hun i en periode stoppet for å undersøke hver lille blomst som vokste nær stien. Ned siste bakke før hytta vi hadde som mål, kom klagene til overflaten. Klaging underveis ble samlet opp til siste kneik. Det var som en tsunami som endelig fikk utløp. Humøret var likevel forunderlig godt.

Selv forstod jeg etter hvert at jeg var satt på en skikkelig manndomsprøve. Det handlet om å se om form og krefter holdt stand, og om jeg kunne smile selv om jeg var sliten, våt og frossen. Tålte jeg motgang, eller hadde jeg det bare i kjeften. Jeg gjorde mitt beste uten at jeg fikk den beste karakter på prøven, men jeg klarte hvert fall å se det vakre i det grå. Med lave skyer som endret seg hvert minutt, fikk vi en opplevelse av høyfjellet jeg ikke ville vært foruten. Gleden over å komme frem til hytta var større enn slitet underveis. Det å få servert en treretters middag med passende god drikke attåt, gjorde at svette og smerter fort ble glemt.

Det er en egen stemning på hytter inne på vidda. Folk snakker med dempet stemme. Spørsmål rundt bordet om hvor folk kommer fra, handler ikke om dialekt eller opphav, men om hvilken hytte de hadde gått fra den dagen.

Natten kom som en gave hvor hele kroppen fikk hvile. Drømmene bar jeg dog med meg fra liv jeg har levd. Det var som om den friske lufta og vandring til bunnen av krefter jeg hadde, løsnet på steiner jeg har båret. Litt våkentid blir det alltid på slike hytter. Lyden av snorkingen fra naborommet ble ikke dempet når isolasjonen bare var en tynn panelvegg. Det var som å ligge i en dobbeltseng med en fremmed.

Skraperne

Vi våknet til lyder fra folk som hadde dårlig med tid. De stod og skrapte på døra inn til matsalen før den ble lukket opp. «Skraperne» er en egen rase. Selv kaller de seg for «erfarne fjellfolk». Vidda er deres lekegrind. Fellestrekk er at de har en rastløshet i seg som bringer dem videre, alltid videre. Blodet bobler uten stans. Du treffer dem underveis på stien, men de sier sjelden mer enn hei. Stopper de, kommer de ut av likevekt. Småstopp tar unødig tid. De er vandrerne som går fra hytte til hytte uten stopp. De går og går, men kommer aldri fram. De er alltid på neste sted. Morgendagen er den viktigste. De følger med på værmeldingen, men bryr seg egentlig ikke om den. En langtur på en uværsdag gir ekstra kreditt. Da kan historiene farges med krydder fra det virkelige liv.

Selv er jeg blant «sliterne». Det er vi som nyter hver stopp vi får, og som dermed lett mister rytmen. Været er en begrensing, og gnagsår og ulike «vondter» gjør at vi forsøker å få til en samtale med alle vi treffer. Selv innser jeg mine begrensinger, men nyter samtidig det at jeg kan bevege meg både til havs og til fjells.

Jeg var litt stor i kjeften underveis. Det innrømmer jeg gjerne. Jeg ville gjerne sette opp høy fart og legge meg i front, men ble raskt jekket ned og måtte pent følge etter. “Skal du være med på tur, eller vil du gå for deg selv», var ultimatumet jeg fikk. Dermed ble det at jeg trasket etter i et tempo som vi holdt i time etter time. Da jeg havnet på rumpa i en bekk, måtte jeg ha hjelp for å komme meg opp. Da følte jeg at tiden var inne til å holde kjeft.

Heldigvis roet vi ned andre dag med en kortere tur, før vi satte kurs ut av vidda på tredje dag. Da åpnet himmelen seg og sa et tårevått farvel. Våte fra topp til tå, svette og slitne, tok vi avskjed med vidda for denne gang.
Vi kommer gjerne igjen!

en skål

jeg tror ikke på en kirke med lås og slå
en kirke hvor vi mener
men ikke forstår
jeg tror på en kirke hvor dører ikke er
hvor alle kan gå inn
uten besvær
jeg tror på en Kristus som taler til enhver
slik som vi er 

jeg tror ikke på menneskers tillagte kirker
for hvit eller svart
for kvinne eller mann
for fattig eller rik
jeg tror ikke på en kirke etter menneskers rang
jeg tror på en kirke etter Guds forstand 

jeg tror ikke på en kirke av betong
av gammel eller ny form
jeg tror på en kirke med Guds Ånd 

jeg tror ikke på en kirke hvor vi sitter ned
hører
men ikke gjør noe med
jeg tror på en kirke med og for fred 

jeg tror på et bord
et måltid for alle som vil
selv om vi ikke alltid får det til
jeg tror på en skål
hvor Jesu blod gir evig liv

Utsira kirke

Teksten “en skål” skrev jeg i forrige årtusen, men den holder seg enda. Jeg bruker teksten blant annet inn i forestillingen “Det sårbare livet”, som jeg har sammen med musikerne Hans-Gunnar Skreslett og Owe Håstø. Da ligger tonene bak og gir ordene vinger.

Troen er viktig i vår tid, både hva vi tror på og hva vi tar avstand fra. Det er valg vi gjør. I sum er det troen på livet som er kirkens grunn, troen på livet - tross alt!

Vi tror ikke på dødens krefter, selv om vi vet de er der.
Vi tror på noe som er sterkere.
Vi tror på livet!

“Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller”. Slik heter det i Grundtvig salmen.
Bildet er av kirketårnet på Utsira

På besøk hos naboen

Det gjør inntrykk å besøke Russland i en tid hvor det ligger et dystert alvor over Europa, men det føles meningsfullt å løfte fram troen på livets krefter når dødskreftene råder. I stor grad møter jeg heldigvis folk som jobber og ber for livet, også i Moskva.

Jernteppe er et begrep fra den kalde tiden. Det var en skillevegg mellom den vestlige demokratiske verden, og den kommunistiske naboen i øst. Igjen er det i ferd med å bygge seg barrierer mellom øst og vest, men opplevelsen jeg får av å besøke Russland er at jernteppe i stor grad er en jernklo som legger seg over folket. Fra en loddrett skillevegg mellom oss, er det mer som et vannrett vegg-til-vegg-teppe over det russiske folk. Propagandaen øker i intensitet, og frykten sprer seg. Mange familier er redd for at noen av deres menn vil bli mobilisert og sendt til fronten. Usikkerhet over fremtiden øker. Der vi kan planlegge i uker og måneder fremover, må russerne i stor rad leve dag for dag uten å kunne se lengre frem i tid.

Det eneste sikre om fremtiden, er at ingenting er sikkert.

To slitne fredsduer ved foten av statuen av Fjordor Dostovjevskii

Om jeg ikke visste om den brutale krigen som føres mot nabolandet Ukraina, ville jeg kunne vandret rundt i storbyen uten å se det som preger land og folk. Med gatesangere på flere hjørner og masse folk i gatene, rusler hverdagen i sitt vante tempo. Moskva er en by som ikke tar pause. Bilene suser gjennom de store gatene til alle døgnets tider. Det føles trygt å gå i gatene. Du vet at det er kameraer som følger med, men det gjør også at det er lite kriminalitet.

Midt i gågaten Galme Arbat står to pappfigurer oppstilt ved siden av hverandre. Der er det mange som stopper opp. Stolt stiller folk seg ved siden av figurene for å bli tatt bilde av. Det er pappfigurer av president Putin og den kinesiske leder Xi. Det er ingen tilfeldighet at nettopp disse to lederne står utstilt sammen. De har beholdt samarbeidet og har visse sentrale likhetstrekk. Mens kolonitiden i hovedsak ble avsluttet i forrige årtusen, står disse to verdenslederne for en politikk som handler om å erobre land og vokse i størrelse og makt. Det ser vi tydelige tegn til både i Afrika, Asia og i Europa. Mye vil ha mer.

Kolonitiden er historie, men den pågår fremdeles.

Etter en aften på en restaurant er jeg på vei hjem til hotellet da jeg blir gjort oppmerksom på en stor bygning. Kontorlysene er skrudd av utenom de som tydelig tegner en stor Z. Det er ubehagelig å se dette tegnet, og det er antagelig også meningen. Z’n er et tegn som viser støtte til den brutale krigen mot Ukraina. Heldigvis er ikke dette tegnet å se på hvert gatehjørne, men jeg møter det likevel noen ganger på min reise.

Hvorfor krig? Det er noe jeg ikke forstår. Hvorfor dette primitive maktspråket. Hvorfor gå til angrep på sin nabo? Og det i vår tid. Det kan vi bruke tid og krefter på å fundere på. Det skaper uro i de fleste av oss. Ondskap er smittsomt. Krigen har i seg et hat som kan spre seg videre som en pandemi som dreper og begrenser menneskers liv. Det store spørsmålet er likevel ikke der. Det store spørsmålet er; Hvordan skape fred?

Det er en balansegang å besøke naboen når virkeligheten er som den er. Jeg kjøper ingen suvenirer med meg, og jeg forsøker å holde en lav profil. Jeg drømmer tilbake til det gode fellesskap vi for få år siden hadde med våre naboer. Mange ganger har jeg vært med på feiringer sammen med russere. Tiden er ikke moden for det nå, men jeg håper og ber om at fred igjen skal være det som preger vårt fellesskap i Europa.

Fred er mulig!
Noe annet vil være en fallitt for vårt fellesskap på jord.

Kirkene var fulle i Moskva i helgen, i det som var deres 1.pinsedag.

En tur i det grå landskapet

Den kom smygende inn fra havet i det vinden stilnet. Solen fikk først et brudeslør foran seg, før den ble borte i det grå. Med solen forsvant også varmen som endelig fortalte at sommeren var på vei. Våren har vært kald i år, sa folk til hverandre hver gang de møttes på butikken. Ja, den er sein i år, svarte den du møtte foran disken. Men nå var den der. Varmen og solen, og løvet som var i ferd med å kle de nakne grenene. Våren i all sin prakt.

Det var en stille aften utenfor stuevinduet. Apparatet som tar oppmerksomheten fra det meste, stod på. Jeg skrudde det av, og gikk ut i den lyse kvelden. Tåka ligger tett som en graut, ville de sagt på sjøen. Slik er det når varmen kommer samtidig som vinden drar. Da skjer det noe. Landskapet plasseres på et lerret hvor Kunstneren med grov kost maler i hvitt og svart i en salig blanding.

Det var ingen andre på stien. Stille som i graven, ville noen sagt. Men fuglene fortalte et annet språk. De sang vakkert som bare de kan. Tror du at fuglene bare synger om morgenen, tar du feil. Jeg plystret tilbake. Det ble en fin duett. Ikke helt samklang, men toner som lekte med hverandre. Du og jeg er vi.

Den grå tåka gav nye motiv for hver sving jeg tok på stien. Det var bare å bruke øynene. Jeg tok flere bilder. Brukte det jeg har fått av sanser til å se det som er så lett å gå forbi. Bildene forteller noe, men lyden kommer ikke fram. Den må du tenke deg til. Lyden av stillhet, noen fugler og havet uten en krusning. Selv da, når alt er stille, gir havet lyd. Det er alltid et lite sukk som kan høres fra salt liv. Og lukten. Lukten av hav. Den blir jeg aldri lei av. Jeg pustet med åpen munn for å smake på det salte grå landskapet.

Jeg bad en bønn til Vår Herre, mens jeg gikk alene i det grå. Det ble en fin liten samtale. Fadervår, sa jeg. Du som er i himmelen. Han kvitterte med linerlen som stoppet på stien noen meter lenger framme. Den viftet med stjerten, før den fløy videre. Du er også på jord.

Tilbake i stua, kom mørket sigende. Det er rart hvordan det grå kan endre seg i takt med lyset som blir borte. Mindre hvitt. Mer svart. Dunkelt som inne i en kullgruve. Nesten nifst hvis du har det med å bli redd for skygger. Jeg er vanligvis ikke redd, men jeg begynte å se ting jeg ikke så. Tanker kan lett spille et puss, men jeg valgte bare å puste inn. Og ut. Livet i sakte film.

Hva ser du?

Det er ikke alltid enkelt å se klart. Skyer, tåke, regn og snø gjør noe med sikten. Det samme gjør mørket. Noen ganger handler det også om avstand. En kan være for langt i fra, eller en kan være for nær. Begge deler kan være en utfordring. Det hjelper med briller, hvis de har den styrken du trenger. Likevel er det en utfordring å se klart. I tillegg er det en utfordring at synet endres i takt med årene som går.

I mørke kan det være lurt å finne fram en lykt. Det har jeg alltid med meg på mine reiser. I noen byer er det sparsommelig med gatelys. Da hjelper det med lyset fra en lykt som viser hullene i fortauet før jeg ligger langflat. Men selv en lykt kan hemme synet. Du ser i den retning lykta peker, men du ser ikke til siden eller bak. Det kan ligge farer å lure i dødvinkelen, bokstavelig talt.

I vintermørke på Svalbard, skrudde jeg ofte av hodelykten i mørket. Den gav godt lys i en retning, men nyansene og bevegelsene i skyggen ble en ikke var. Lykta kunne gi følelse av falsk trygghet, og den kunne begrense nattsynet. Jeg mistet konturene og bevegelsene i landskapet. En mulig isbjørn som snek seg innpå fra siden, ville være lettere å se uten lykt. Det handlet om å venne seg til mørket, og la alle sansene jobbe på høygir.

Det er alltid en risiko å bevege seg på vår tornefylte jord.

I noen områder er kunsten det å se før noe skjer. Det er ikke lett. De færreste av oss kan kalle seg profet, eller seer som det også heter. Likevel er det grep vi kan gjøre for å være forberedt. Det handler om å holde seg orientert, og lese situasjonsbildet med de ulike scenarioer som kan skje. Politisk oversikt, sammen med lokal informasjon, er gull verdt. Det samme er kunnskaper om mulige kriser som kan inntreffe. Selvsagt kan en oppleve å være på feil sted til feil tidspunkt, men selv da kan en ha forberedt seg mentalt slik at en er i stand til å vurdere situasjonen og ta den rette beslutning.

Det er ikke bare musklene som trenger trening,
men også sansene!

Det er flere ting vi kan gjøre for å holde sansene i beredskap. En øvelse kan være å skrive, eller ta bilder. Eller begge deler. Det handler om å se og beskrive det som ligger rett foran øynene. Den grå hverdag har mange nyanser og farger. Det er flott og sundt å være på jakt etter motiv, og beskrive det vi faktisk ser. Hverdagen kan gjøre oss blinde. Det unormale, kan bli normalen når en opplever det flere ganger. Det er lett å miste synet for det som skjer rett foran øynene våre. Dermed er det verdifullt å holde sansene i beredskap og være på utkikk. Det handler om å være våken, og ikke kjøre på autopilot uten å holde utkikk.

Det å se handler om å bry seg om omgivelsene, både det nære og det som er lengre borte. Vi kan velge og bry oss, eller vi kan overse det som skjer. Det er valg vi gjør. Slik sett er synet både en sans vi har, men også noe vi kan øve oss til. Likegyldighet er kjedelig og farlig for både deg selv, og for omgivelsene.

Blind er ikke den som ikke ser,
men den som ser og likevel er blind.

Bildene i denne bloggen er fra Athen. Det er en by hvor der er mengder av graffiti, mer enn noe annet sted jeg har vært.

Tren for livet

Våre forfedre ville ristet på hodet og undret seg over disse rare menneskene som betaler for å pumpe jern. Det er fremdeles nok av stein ute på jordet som burde blitt fjernet og lagt sirlig langs veien for å bli til vakre og nyttige steingjerder, men i dag er folk dumme nok til å betale for å se seg selv i et speil mens de løfter vekter. Enda dummere må det se ut med alle de som på rekke og rad springer uten å bevege seg en meter. Det er toppen av idioti. Eneste som når opp i målestokken er de som trør for livet vel vitende om at de aldri kommer fram.

For et par år siden fikk jeg drahjelp til å melde meg inn i et treningsstudio. Jeg måtte gå noen ganger før jeg fant ut at det var et bra sted å besøke. Det verste er at det gjør godt å dra dit. Det fungerer. Muskler jeg ikke visste jeg hadde, får kjørt seg. Både kroppen og hodet er i bedre form etter en økt. Vel vitende om at det i historiske øyne ser dumt ut, går jeg likevel på trening med jevne mellomrom.

Det fysiske og det mentale, henger sammen. Begge deler trenger bevegelse.

Jobber vi med det fysiske, følger den mentale biten med. Det er ikke vanskeligere enn at får vi først trent, vil overskuddet og selvfølelsen følge etter som en naturlig effekt.

Det er også kjekt å se at det er folk i alle størrelser og aldre som trener i samme rom. En trenger ikke være atlet for å trene. Du har de som vil vise muskler, men for de fleste av oss handler det om å holde en form det er mulig å leve godt med.

Det er ikke hver dag jeg beveger meg slik at svetten siler, men det skjer. På mine mange jobbreiser, forsøker jeg å bo på hoteller som har treningsrom. Selv om det er vanskelig å få en rytme, har jeg ingen unnskyldning for å sluntre unna. Noen ganger kan det være et tiltak å komme i gang, men godfølelsen kommer i takt med kilometerne jeg har lagt bak meg på tredemøllen.

Det er lov å ta bilde av seg selv på et treningsrom, men ikke av andre..

På tur

Den beste trening er likevel det å gå tur langs havet, i skogen eller på fjellet. Da får jeg bevegd kroppen, og samtidig frisk luft. Tankene får også kommet seg ut av det å spinne rundt samme akse, slik de har en tendens til når jeg blir sittende i godstolen hjemme.

Under perioden da covid begrenset det meste, var det god anledning til å bli kjent i nabolaget. Det ble mange turer på stier jeg ikke visste fantes før jeg tok meg tid til å gå meg vill. Det er mange muligheter for å rusle slik at kroppen får trim og tankene kan få rom å leke i.

Treningsrommet kommer som en mulighet i tillegg til det å gå tur, ikke som en erstatning.

Før, det er noen år siden, spilte jeg fotball på løkka. Jeg sluttet etter at leken ble vond. Et par måneder på krykker fortalte at det ville bli flere hvis jeg fortsatte. Hjernen trodde fremdeles at jeg var atten, mens kroppen fortalte et annet språk. Det var stor fare for at jeg både kvestet motspiller og meg selv siden jeg oftere kom for sent inn i taklingene. Heldigvis ble det bare meg selv som røk inn på legevakten.

Fremdeles liker jeg å gå for seier, men jeg konkurrerer som regel kun med meg selv. Det er også den verste jeg kan konkurrere mot. I det årene går er det vanskeligere å slå egne rekorder. Dermed er det lett å miste motet. Inspirasjonen i å nå nye mål, reduseres i vissheten om at jeg var raskere og sterkere før.

Den verste å konkurrere med, er meg selv.

Det gjelder å lete etter andre motivasjoner enn å slå seg selv eller andre. Gleden over å gå tur sammen med noen er en slik motivasjon, og det hjelper å trene sammen med andre. Det er også en stor glede å kjenne at kroppen fungerer selv om årene går. Det går saktere, men godfølelsen er der enda. Det gjør godt å bevege seg for kropp og sjel. Det håper jeg å fortsette med, samme hvilket nivå jeg kommer på rundt neste sving.

Det vanskeligste er dørterskelen hjemme. Den er det største hinder. Når først den er passert, går resten nesten som en lek. Det kan også være et slit underveis, men det hjelper som regel når en først har kommet i gang. Det handler tross alt om livet.

På tur ved kanten av havet. Det er resepten på det gode liv.
Bildet er fra Bømlo. Foto: Hans-Gunnar Skreslett

Reiser som livets svar

Liker du å reise? Vi fikk det spørsmålet på et kurs jeg var på for noen uker siden. Alle rekte opp handa, utenom meg. Folk så rart på denne sære mannen som satt der uten å ta del i felleskapets samstemte melodi. Noen smilte overbærende, vel vitende om at jeg var den som reiste mest blant de som var til stede. Men sannheten er at jeg aldri har sett livets svar i det å reise.

Det er mange dilemmaer i kjølvannet av det å bevege seg på og over jordens overflate. Det handler både om forbruk, klima, forskjeller i økonomisk ståsted og konflikter en møter på reiser. Det enkleste er å ta på skylapper slik at en minsker oversikten og har nok med seg selv, men da kan det å reise bli vår tids imperialistiske og egoistiske vandring på jord.

Spørsmålet blir hvilke spor vi setter på våre reiser.

Hvis det å reise kun handler om å få farge på egen kropp og mest mulig billig alkohol innabords, er det en noe primitiv måte å bevege seg på. Dette sier jeg, vel vitende om at også jeg nyter det å ha noen dager på en strand der solen varmer fra skyfri himmel. Enda bedre blir det hvis jeg kan sitte under et oliventre med et glass lokal rødvin uten å gjøre noe annet enn å la alle sansene bevege seg i sakte film.

Det er både lærerikt og kan være viktig å møte andre kulturer og tradisjoner på reiser. Selv et enkelt lite besøk, kan være et møte som kan skape gode spor både i en selv og i de en møter. Det frisker opp og gir en større horisont å bevege seg utenfor nabolaget. Vi lever i en global verden med alle farger det innebærer. Likevel er det for meg ingen drivkraft i seg selv stadig å se nye steder.

Det er positivt å møte mangfoldet i naturen og i ulike kulturer.

Det store privilegium ligger i det å være et sted over tid, eller komme på besøk flere ganger, og dermed bli kjent med kulturen og folket som lever der. I beste fall kan en også bidra inn i et arbeid som handler om å løfte menneskers liv og verdighet. Da gir det å reise større mening. Dermed er det ikke selve det å reise som er drivkraften, men verdiene som følger det å bygge det gode felleskap på jord.

Det er menneskemøtene som gir mening. De er viktige både der vi bor, og i møter vi får når vi beveger oss lenger vekk fra vårt lille nabolag.

Derfor ble jeg sittende, på spørsmål om jeg likte å reise. Det er ikke selve reisingen jeg liker, men det å treffe mennesker og gjøre noe for at jorden skal være et bedre sted for voksne og barn. Det jeg gjør kommer ikke i en historiebok, men likevel kan det være en dråpe som gir vann til tørr jord. Hvis mange bidrar, kan vi være med å skape en fruktbar oase. Da kan det spire og vokse opp de vakreste blomster.

En reise har flere muligheter. Det kan handle om å reise utover jord, men det kan også handle om å reise innover. Der ligger det mulighet for en utvikling av seg selv, og for utvikling av de en møter. Det handler om å komme bak overflaten og se dypere inn enn bare storturismens fasader. Den beste reise er likevel å reise hjemover. Det å komme hjem er tross alt det beste ved det å reise.

Det er alltid godt å komme heim til nabolaget etter at en har vært på farten

Fra død til liv

 Som ambulerende sjømannsprest, besøker jeg nordmenn i Midtøsten, Øst-Europa og deler av Asia. Det siste året har det blitt et minelagt farvann å manøvrere i, slik deler av Midtøsten har vært i mange år. Da er det viktig å lese kartet og sjekke værmeldingen før en legger ut på tur, slik vi har lært når en går tur på fjellet hvor været kan snu raskt. Når jeg beveger meg inn i konfliktområder, gjør jeg det med varsomhet. Samtidig gjør jeg det med stor respekt for de som jobber og lever der i hverdagen.

Jeg reiser fra land til land for å treffe folk. Det er møtene med mennesker som gir mening i det å være på reise. Den hverdagslige samtale er gull verdt. Det er i de samtalene livets farger kommer fram. Hvitt og grått, grønt på våren, rødt og blått, og noen ganger også svart. Jeg maler ikke på andres lerreter, men jeg kan gjerne se det andre har malt og være med å tolke det som ikke er lett å se når en står for nær.

Alt blir bra igjen..

«Alt blir bra igjen» stod det skrevet som en barneregle i mange vinduer den våren da Covid satte verden på pause og meg som ambulerende prest på bakken. Det var en deilig oppmuntrende melding å lese i en tid med stor usikkerhet. Pandemien førte til store lidelser og ble både en helsemessig og økonomisk utfordring for mange. I et lengre perspektiv, vil det likevel kun være som et komma i verdenshistorien. Det som har utviklet seg til en brutal storkrig med Russland mot Ukraina, er i ferd med å lage dypere og mer langvarige sår i våre felleskap i Europa og videre ut over jord.

Covid er et virus som er ekstremt smittsomt. Det vet vi mye om. Det er også viktig å vite at ondskap er et virus som er smittsomt!

Ondskap er et virus som er smittsomt!

Konflikter og kriger kan lett spre seg. Slik har krigen i Ukraina i seg at det kan forplante seg til naboland, samt at andre konflikter kan øke i skyggen av det som skjer. Det gjør meg bekymret både for utviklingen i Europa, i Midtøsten, og flere steder på vår sårbare klode.

Et annet ord for ondskap, er egoisme. Vi kjenner egoismen blant annet fra overgrep, urettferdighet og undertrykkelse. Og de fleste av oss er smittet av viruset som kalles overforbruk. Noen ganger er egoismen satt i politisk system. Det ser vi i diktaturer, og i den farlige nasjonalismen. Vi ser det i politisk og religiøs ekstremisme. Det er viktig å ta avstand fra. Det handler om å være aktiv i kampen mot det onde. Det gjør troen ekstra viktig i vår tid, både hva vi tror på og det vi ikke tror på.

Vi som kristne og kirke har et klart kall i vår tid. Verden trenger en motkraft til ondskapen som sprer seg i våre fellesskap. Motkraften er kjærligheten!

Som kristne er vårt kall å være en motkraft mot ondskapen i verden.

Lystenning i Gravkirken, også kaldt Oppstandelseskirken, i Gamlebyen i Jerusalem

Nylig var jeg med å feire skandinavisk gudstjeneste i den lutherske kirken i Gamlebyen i Jerusalem. Den ligger et lite steinkast fra det som regnes som den helligste kristne kirke på jord, nemlig Den hellige gravs kirke. Det var der Jesus døde på korset, og graven ligger der som en kirke i kirken. Heldigvis har denne kirken også et annet navn. Den kalles Oppstandelseskirken. Da er vi midt inn i påskens budskap, og midt inn i det vår tid trenger. Hele den kristne tro kan formuleres med fire ord: Fra død til liv!

Som kristne tror vi på livet. Vi håper på livet som skal komme, og vi tror på livet her på jord. I troen løfter vi verdien av hvert enkelt menneske. Det kalles verdighet. Mens det i mange kristne kretser i Norge historisk sett har vært et for stort fokus på langfredag med synd, skyld og skam, er det selve oppstandelsen som gir kraft og håp for fremtiden. Det håpet trenger verden.

Vi er bærere av tro, håp og kjærlighet. Det er medisin for en såret verden.

Haghartsin klosteret nær Dilijan i Armenia

Hvorfor krig?

Hvorfor krig? Jeg bare spør. Hvorfor krig?
Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor krig?
Hvem vil drikke blod? Hvem vil være vampyr i vår tid?
Hvem vil stoppe fremtiden?

Hvorfor vil noen ta jord?
Hvorfor vil noen ta liv?
Hvorfor vil noen drepe sin nabo?
Det er noe jeg ikke forstår. Hvorfor?

To folk. To nasjoner. To naboer. To, tre, fire, fem
Mennesker i nord, sør, øst, vest.
Vi blør samme farge.
Vi har samme blod.
Du og jeg, alle på jord.

Rynker, år av slit.
Hvem vil bombe et sted der folk bor?
Hvem vil bombe et hus hvor noen har bodd hele sitt liv?
Hvem vil bombe et hjem?
Hvem vil gjøre frokosten til det siste måltid?

Barn springer, hopper, danser, synger.
Pulsen slår i takt med leken.
Boksen av, sisten, gjemmeleken, hoppe paradis.
Latter fyller gaten som den vakreste musikk,
og gråt når de faller. Det hører med.
Lyden av fuglekvitter. Morgen etter morgen. Dag etter dag.
Pip Pip, sier trosten mens linerlen vifter med stjerten
Hvem vil stoppe leken?
Hvem vil tråkke på en fri fugl?
Hvorfor blir lek til blodig alvor?

Hatet, hvor kommer hatet fra?
Fra dypet sier du? I avgrunnen. Hvor langt ned er det?
Hvor er bunnen?
Bunnen av et menneske, hvor er det?
Du sier det er langt til bunns,
langt der nede, der det er svart og lite oksygen.
Jeg sier det er i overflaten.
I vannskorpen ser jeg speilbildet av et familiealbum.
Klart og fint. Helt oppe i dagen.
Mennesker som hater.
Naboer er mennesker som du og jeg.
Mennesker som du og jeg.

Hvorfor rive ned? Jeg bare spør? Hvorfor rive ned?
Hvorfor hat, når kjærlighet gir liv?
Hvorfor hat, når kjærlighet gir liv?

Vi kan bygge. Vi kan. Mennesker som du og jeg. Vi kan.
Ord for ord, stein på stein.
Vi kan dekke et bord.
Invitere til ris og brød, ost og smør, vann og vin
og en eplekake med krem.
Rop ut på gater og i landsbyer; Velkommen til bords!
Du og jeg rundt samme bord.
Naboer bryter brødet, drikker vin. Løfter begeret i en skål.
Hvorfor krig når vi kan bygge fred?
Hvorfor krig når vi sammen kan ha gode liv?

Hvordan skape fred? Det er spørsmålet!

Hvordan skape fred?
Hvordan skape?
Hvordan?
Hvordan skape fred?
Vi kan, du og jeg. Vi kan. Vi kan skape.
Vi kan skape fred
Du og jeg er vi
Du og jeg er vi
                               

Økende voldsspiral i Israel og Palestina

«Pling» sa det i mobiltelefonene under møtet med norske diplomater på Representasjonskontoret utenfor Jerusalem. Siden nyttår har det blitt drept over åtti palestinere, nærmere bestemt 82. Plinget i telefonene var en melding om at enda en palestiner er drept. Da er tallet 83. I samme periode er det drept 14 israelere. Det var en kort melding på mobiltelfonen, men bak den metalliske plingelyden finnes liv som slutter brått, stor smerte, tårer og hat som vokser.

Israel har fått en regjering som flertallet av israelere har stemt på. Den er langt ut i det ekstreme høyre. Radikale forslag forsøker å ta kontroll over lovgivende organer som Høyesterett. Israel er på vei bort fra et demokrati, til at den politiske ledelse får total makt. Det er en bekymringsverdig utvikling. Heldigvis går israelere ut på gatene og demonstrerer mot myndighetene, og meningsmålingene viser synkende støtte til egne ledere.

De eneste som kan stoppe den negative utviklingen,
er folket selv!

Jeg bor noen dager i Gamlebyen i Jerusalem. Det er en hellig by for både muslimer, jøder og kristne. Der er et yrende liv, og mer folk blir det når vi nå går mot høytider for alle tre religionene. Med den uro som allerede er i området, kan det bli en farlig blanding av etnisk nasjonalisme, politikk og religion i ukene fremover. All ekstremisme er farlig, og det er krefter som vil helle bensin på ulmende glør. Det skal ikke mye til før det eskalerer i blod og hat.

Den israelske regjering står ikke tilbake for å helle bensin på bålet. Finansminister Bezalel Smotrich påpekte nylig at det ikke finnes et palestinsk folk. Det viser hvilke holdninger som den israelske regjeringen tillater, og også bygger på. Respekten for sine naboer er under null. Det er som om noen skulle si at det ikke finnes et jødisk folk. Det ville raskt blitt stemplet som antisemittisk og useriøst.

Den norske utenriksminister, Anniken Huitfeldt, fordømmer uttalelsen fra Smotrich og ber den israelske regjering ta avstand fra uttalelsen. Samtidig advarer hun med å si: «Situasjonen i Israel og Palestina er sårbar, spesielt når en går i møte med de religiøse høytidene». Hun ber alle avstå fra uttalelser og aksjoner som kan være bensin på den spente situasjonen.

Bildet er fra nedgangen til Jomfru Marias grav.

Den kristne minoritet er under press

På min vandring stoppet jeg og snakket med en nonne tilhørende ordenen «Jesu Små Søstre». Hun jobber med små ikoner, og hadde åpen dør inn til der hun satt. Hun snakket bare fransk, men vi fikk til noen ord. Jeg gikk ned i krypten og tente et par lys. Der ba jeg mitt Fadervår med bønnen; «Frels oss fra det onde». Den bønnen lærte jeg å be på markene på Vestbredden da jeg gikk sammen med hyrdene som et vern mot angrep fra israelske bosettere. Før trodde jeg det stod «det vonde» i bønnen, men Jesus lærte oss å be sterkere og mer direkte. «Det onde» går rett inn i vår tid.

I det jeg skal gå, sa nonnen til meg; «Pray for us!». Det er samme bønn jeg har hørt fra kristne i Gaza, og flere steder hvor kristne føler seg forfulgt og under press. De kristne er en minoritet i området. Det gjelder både i Jerusalem, i Betlehem og i Gaza. Til sammen er det rundt 50.000 kristne i de palestinske områdene, og tallet er synkende. Den siste tiden er det en tendens til mer terror og angrep rettet mot kristne kirker og deres folk.

Senest søndag den 19.mars gikk en person til angrep under en gudstjeneste i kirken i Jomfru Marias grav. Rapportene fra det som skjedde er uklare, men angrepet ble avverget før noe alvorlig skjedde. Sammen med en norsk diplomat besøkte jeg kirken noen dager senere i en vandring fra kirke til kirke i og rundt Gamlebyen. På vandringen kom vi til utkanten av det jødiske område. I den trange gaten var det plutselig et barn som spyttet på oss fra en liten balkong. Vi stoppet opp og lurte på hva som skjedde, men den lille gutten fortsatte å spytte mot oss. Jeg hadde på meg min presteskjorte og var synlig som et mål for hatytringen han var opplært til. Det var ingen tilfeldig handling. Den var et symbol på en tendens.

En kristen i Gamlebyen, som ikke vil ha sitt navn i det jeg skriver, sa det slik:
«De spytter på oss. De hater oss. Det er mange gode jøder, men også de som spytter og fremmer hat. Jeg vet ikke hvorfor? Vi hater ikke dem».

En skadet Jesus på Via Dolorosa…
I begynnelsen av februar 2023 ble en figur av Jesus skjendet og revet ned i en kirke som ligger ved Via Dolorosa. Kirken tilhører fransiskanerne, og er der Jesus ble fordømt og startet sin vandring mot Golgata.

Snø på Utsira

Jeg har hatt noen dager vest i havet. Der kan jeg vanligvis se ut over det jeg kaller «de evig grønne marker». Det yrer ofte av sauer og liv på jordet, men vanligvis er ikke alltid. Denne helgen ble de grønne markene malt i hvitt. Det er som om Kunstneren har mistet kontrollen over fargekartet og blandet årstidene. Krokus og påskeliljer har kommet opp av jorden og er klar til å feire våren, men de har måtte ta en pause siden vinteren har ankommet noen måneder for sent. Hvit snø i mars er vanlig mange steder, men på Utsira er det som om det skulle snø i Syden midt på sommeren.

Våren er satt på pause, men det tar ikke lang tid før den står i full blomst

Det finnes ingen snøfreser på Utsira, og når det kommer et par centimeter med snø er det fare for kaos. Det er ikke mulig å komme ut av huset når store snøfonner barrikaderer døra, og glatta er skummel når vintersport er noe vi ser på tv og ikke utøver selv.

Jeg måtte sende noen bilder av snømengdene til venner i Tromsø. Det ble vurdert å organisere hjelpesendinger med ulltepper, luer og varmt undertøy til søringen som opplevde snø for første gang i vinter. En brøytebil kunne de også sende. Tross alt var det jo en krisesituasjon av dimensjoner. Men av en eller annen merkverdig grunn, fikk jeg ikke ekte medlidenhet fra nord. Det var mer en hånlig latter, enn at de forstod alvoret i situasjonen.

Selv fikk jeg ikke start på bilen ved første forsøk, og når jeg først fikk den i gang fikk jeg ikke stoppet den etterpå. Det jeg trodde var kuldesjokk, noe både biler og vi mennesker kan oppleve når gradestokken ligger rundt null, viste seg å handle om et batteri til bilnøkkelen som var i ferd med å ta kvelden. Før i tiden, hadde ikke nøkler batteri. Hvem hadde trodd at vi trengte batteri for å lukke opp døra, og at det var en knapp vi måtte trykke på og ikke en nøkkel vi skulle vri rundt. Jeg husker å ha brukt sveiv for å starte motoren. Så gammel er jeg. Slik sett var det ikke rart at jeg tenkte at kulden var grunn til uføret. Med hjelp av en kamerat som så alvoret i situasjonen ved at jeg ikke visste bedre, fikk vi skiftet batteri og tint opp bilen.

Det var så vidt jeg klarte å måke fram bilen som hadde gjemt seg under snømengdene.

I løpet av et par timer på morgenen, opplevde vi alle fire årstider fra snøføyka til klar sol. Da gjorde det godt å fyre opp i ovnen og få en lunk i det gamle huset. Sammen med nytrukken kaffe, og den gode samtale med en kamerat som var på besøk, ble det en helg med smak av evigheten slik den vil bli.

Jeg er av den tro at det kommer til å blåse friskt, og være både snø og sol på neste etappe i livet. Og selvsagt vil vi få god tid til å snakke sammen rundt bordet. Måltidet, samtalen og naturen med all sin kraft hører sammen som viktige krydder i livet både nå, og i det som kommer.

Det er mange som klager i takt med at gradestokken synker. Det blir ofte et samstemt kor av det sytete slaget. For jorden vi lever på, er det ikke kuldegradene som er et problem. Vi har grunn til å glede oss når markene blir hvite og vi må finne fram luer og skjerf for å holde oss varme. Kloden er i ferd med å bli i varmeste laget. Det gjelder både luften, havet og jorden vi vandrer på. Situasjonen er alvorlig for oss og de som kommer etter oss.

Det skal bli godt når solen igjen varmer oss til skinnet, men i mellomtiden får vi glede oss med de blå grader vi får.

Vennskap som forsvant

Hvor mange venner har du mistet gjennom livet? Det er en vareopptelling som kan være viktig å ta. Det skjuler seg mange skatter der en før gikk.

Noen har gått bort for godt. Livet tok slutt mens det enda var langt igjen. Sorgen var stor. Savnet er der enda. Fred over deres minne!

Men jeg tenker også på dem som forsvant som venner uten at det var mer dramatisk enn det var. Da handler vareopptellingen om å se gjennom navnelister som ligger gjemt i arkivet. Det som virkelig kan være kjekt, er å se hva som befinner seg bak navnene. Kanskje det både er sider en kjenner igjen fra gammelt av, og noe nytt. Det er når navn blir til liv, at det blir virkelig interessant å ta en prat.

Hvis en velger å dukke ned i arkivet, kan det være lurt å ha med støvklut. Det kan fort ligge noen centimeter med støv over navnene. I tillegg hjelper det å lukke opp vinduene og få inn frisk luft. Gamle arkiver er ofte plassert i kjelleren. Der har det en tendens til å bli innestengt og mørkt, og en lukt av mugg. Likevel skal det ikke mye til for å få fram både smil over gamle minner, og lyst til å møtes igjen.

Tenker jeg etter, er det heldigvis få som har blitt direkte uvenner av de jeg finner i arkivet. Det er godt å vite. Noen ganger kan det likevel være grunner til at vi parkerte vennskapet på ubestemt tid. Livet har sine sår.

Den som var nærmest, har en reist lengst i fra.

Oftest handler det likevel om at livet gikk i ulike retninger. Det er som å kjøre sammen på en vei, eller møtes på en rasteplass, for så å sette kurs i hver vår retning. En gikk mot nord. Den andre dro mot sør. Den tredje stod på stedet hvil.

Selv har jeg flyttet hele mitt liv. Da har jeg flyttet til noe, men også fra. Jeg har mistet mange på min vei. Det gjør meg fattig, men også rik på gode minner jeg ikke ville vært foruten.

Møte med nye mennesker
Det er alltid spennende å møte nye mennesker. Det slår meg hver gang at her er det mye jeg ikke vet. Det har jeg stor respekt for. Det ligger historier av liv som jeg kun ser overflaten av. Privilegiet er når vi setter oss ned sammen, og har tid og vilje til å møtes med de fargenyanser vi har i paletten.

Jeg husker enda da jeg var ny i en jobb, og vi var på et lederseminar. En kom bort og satte seg ved siden av meg. Han var interessert i å vite hvem jeg var; «Hvem er du, - egentlig?» Det var jo også et spørsmål å få, tenkte jeg. Hyggelig at noen brydde seg om meg. Jeg begynte smått å fortelle fra mitt liv. Det kunne blitt en god prat, men etter to og et halvt minutt reiste han seg og gikk videre til neste bord. Der var det mer interessante mennesker å snakke med. Han ble aldri min venn. Det hadde han ikke tid til.

Jeg har sikkert selv gått videre, der jeg burde tatt meg tid til å sitte ned. Det beklager jeg. Jeg håper likevel jeg ikke har for vane å være som presten som gikk forbi. Han var ikke interessert i meg. Det var et spill for galleriet. Kanskje ville han bare kontrollere om det var noe han gikk glipp av. Det var det ikke. Jeg var ikke interessant nok. Han var mer interessert i seg selv, og hadde ingenting å tjene på å bruke tid på en fersking.

Ikke alltid like enkelt å holde kontakt.. Bildet tok jeg i Katmandu i januar 2023.

Venner for all tid
I dag er det lettere å holde kontakt med hverandre, enn i forrige årtusen. Internett har gitt oss kommunikasjonsformer som går på tvers av landegrenser og avstand. Dialogen på sosiale medier har sine begrensinger, men det er kjekt å følge med mange av de jeg ikke ser hver dag.

Nye venner har kommet til. De gir frisk luft i maskineriet. Heldigvis har også mange vært der i lengre periode av mitt liv. De har vært trofaste slitere i både hverdag og fest. Andre har blåst utover havet og blitt borte i tåka.

Noen av de jeg ikke har kontakt med i dag, er likevel fremdeles venner. Det er godt å vite. Hvis vi plutselig treffes på en sti, er det som i går var i dag. Det er ekstra gode opplevelser å få. Det handler ikke alltid om hyppigheten av treff, men kvaliteten. Historien vi har sammen, kan ingen ta fra oss. Det var noe som var, er og alltid vil bli.

Det kan bli vakre toner når ledningene kobles riktig og vi igjen sitter sammen og spiller på lag.

Mannen i speilet

Jeg er født i forrige årtusen. Så gammal er jeg. Jeg ble født før de fleste som lever på jord i dag, er født. Det gjør meg privilegert, men samtidig gjør det meg til en dinosaur i manges øyne. Det er helt ok. Jeg vet hvor gammel jeg er. Hver morgen ser jeg sannheten i speilet. Jeg blir ikke skremt, selv om tiden går. Men underlig er det. Livet.

Jeg er ikke yngre enn at jeg er eldre enn det jeg engang var.

Hvor gammel jeg er, er ingen nyhet hverken for meg selv eller de rundt meg. Det er heller ikke noe jeg forsøker å holde skjult. Stolt bærer jeg årene jeg har fått. Jeg er glad for de fleste jeg har møtt på min vei. Det er mange som har gitt farger til mitt liv. Takk til alle dere!

Den første tiden husker jeg ikke mye av, men den ligger der som en særdeles viktig periode av mitt liv. Det var den gang min mor og far telte timer og dager, men også netter. De fikk antagelig flere våkenetter på grunn av den nyfødte lille gutten. Det gjorde de også etter at dager ble til år og jeg traff tenårene med alder, kropp og sinn.  

Bilde av min mor og jeg. Jeg ser ut til å ha fått rosiner. Det var stas.
Det var den gang jeg var liten, og havet var stort

Jeg har ikke mange bilder fra min barndom. Det var før mobilen gjorde bilder til noe vi knipser uten å tenke oss om. Men jeg har et svarthvitt foto i mitt album, av meg og en rund kake med et enkelt lys. Da hadde jeg min første gebursdag. Den dagen feiret jeg i Vangaindrano på Øst-Madagaskar. Der var mitt hjem. Jeg ser smilet der jeg stolt og glad satt ikledd en selebukse og så på kaka og lyset jeg skulle forsøke å blåse ut.

Siden har det blitt mange lys å tenne, om ikke akkurat på en kake. Sist jeg tente lys var i en katolsk kirke i Pristina. Det var for få dager siden. Nå er jeg i Skopje, og går jeg forbi en kirke skal jeg love deg at jeg vil tenne et lys også her. Det lyset skal jeg tenne for mennesker som har det verre enn meg. De er det mange av. Si fra hvis du vil at jeg skal tenne et lys også for deg. Det gjør jeg gjerne. Jeg har tro på at vi tenner lys og ber for hverandre.

Gebursdager er til for å feires

Gebursdager feirer jeg med stolthet. Enhver god anledning til en skikkelig fest, bør løftes fram med stil. Det handler ikke bare om meg. Det handler om det gode fellesskap med mennesker som bryr seg. Dem er det mange av. Vi er mange som bryr oss. Det håper jeg virkelig vi er.

Noen prøver å flykte unna det å markere sine gebursdager. De om det. Vi lever i et fritt land, som min bror pleier å si, og kan selv velge hvordan vi vil markere våre dager. Samtidig er det trist å ikke bli invitert til bords. Det hadde vært kjekt å feire deg!

Noen av de som ikke feirer sine dager, ønsker å unngå og markere at de blir eldre. Det er som å forsøke å hoppe over virkeligheten. Det er noe jeg ikke har stor sympati for. Den som forsøker å flykte fra sin alder, flykter fra seg selv. Det gir ingen god følelse å være på flukt i store deler av livet. Selvfølelsen vil da få seg en kraftig knekk. De eneste som tjener på det er en kynisk industri som tilbyr dyre kremer og operasjoner for å pynte på utseendet for at folk kan lyve på sin alder når de ser inn i speilet.

Den som forsøker å flykte fra sin alder,
flykter fra seg selv.

Da er det bedre å stå opp om morgenen, selv om det ikke alltid er med et smil. I speilet ser jeg at dager og netter blir til år. Rynker, grått hår, og en mage som er større en den burde være – det har den for så vidt alltid vært. Men det er meg. I speilet ser jeg at det fremdeles er liv i den gamle skrotten. Bare jeg får litt kaldt vann i fleisen på morgenkvisten, våkner øynene til liv. Leken er der heldigvis enda. Den er viktig. Leken og livet er gode venner som hører sammen.

Da løfter jeg vannglasset til en usminket skål og ønsker dagen velkommen.
Skål gamle venn!

På bortebane

Hele mitt liv har jeg spilt på bortebane. Derfor betyr det ekstra mye å føle seg hjemme. Den følelsen kan jeg oppleve å få flere steder. Hjemmefølelsen får jeg når jeg finner et rom, et hotell, en gate, en kafe, eller et hus som jeg føler meg hjemme i. Det handler om å komme tilbake til der en har vært før, og det handler om å føle seg velkommen.

Selv de mest profesjonelle fotballspillere, er utenfor konforsonen når de spiller borte. Det blir oftest flere tap på bortebane, enn på løkka. Det er lettere når en har sine egne rundt seg, de som vil ditt beste og som løfter deg fram. Det heter seg at gode hjemmesupportere er «den tolvte spilleren på laget». Vi lar oss påvirke av omgivelsene, og er tryggere når vi spiller på hjemmebane.

Det er ulike grader av hjem, men det gjør alltid inntrykk når noen ser meg inn i øynene og sier «velkommen tilbake», «takk for sist» eller «kjekt å se deg igjen» Selvsagt er det best å bli møtt med ordene; «Velkommen hjem!». Det varmer, og noe jeg alltid lengter etter. Jeg er lettere påvirkelig enn det jeg ofte tror.

For de fleste av oss, betyr det mye å ha et sted som vi kan kalle et hjem.

Fra jeg var mindre enn det jeg kan huske, har jeg flyttet rundt på kloden. Jeg ble født under et høydeopphold på femtenhundre meter. Det var lenge før noen innen toppidretten hadde tenkt tanken på at det utgjorde en viktig fordel i konkurransen om å komme seg fram i livet. Byen het Antsirabe, og ligger på en høyderygg i innlandet på Madagaskar. Det er min fødeby, og var også der jeg bodde på internat i mine første skoleår.

Selve hjemmet var noen dagsreiser borte, på kysten i øst. Der var det så varmt at osten smeltet hvis den stod på bordet under frokosten. Vi hadde en terrasse rundt hele huset som jeg kunne springe og sykle på. Om kvelden kom myggen, og lyder som hørte mørket til. Myggen er det farligste «dyr» på kloden, hvert fall det som tar flest liv, men lydene i mørket i tropene er den vakreste musikk. Det er naturens egen vuggevise.

Lydene i natten i tropene, er den vakreste musikk.

Langt borte, var hjemme i Norge. Det var visst derfor jeg var hvit, og mine venner de første årene hadde en annen farge. Jeg bodde ute, eller borte om du vil si det slik, eller langt der nede og litt til høyre på globusen. Det var den gangen de færreste hadde vært lenger sør enn til Kristiansand. Da mine foreldre gikk om bord på båten som lå til kai i Stavanger, den som skulle føre de ut i verden for første gang, var kaien full av mennesker som tok farvel. I dag drar vi dit vi vil, og når vi vil, uten at vi har anelse om hvordan avstand en gang var.

Jeg har besøkt Madagaskar flere ganger som voksen. Det gjør alltid inntrykk. Tårene rant da jeg for et par ti år siden gikk inn for landing på Ivato flyplass utenfor hovedstaden Antananarivo, og den røde jorden, palmene og rismarkene ble synlig. Jeg hadde ikke mulighet til å stoppe tårene. Enda kraftigere ble det da jeg gikk ut av flyet og alle sansene gikk i full alarmberedskap. Lydene, smakene, luktene og det jeg med øynene så, var noe jeg kjente igjen. Jeg var hjemme.

Frukt på markedet i Baku

Bortebaneteologi

Nå reiser jeg halve kloden rundt for å møte nordmenn som bor og jobber på ulike steder. Da spiller jeg alltid på bortebane. Jeg har ingen menighet eller kirkehus som jeg kan gjemme meg i. Jeg har ingen katedral å invitere inn til. Jeg har ikke min egen leilighet jeg kan låse meg inne i. Jeg er på besøk, mens de jeg treffer er hjemme. Da er de trygge, og jeg kan være på tynn is. Det gir et godt grunnlag for åpne og gode samtaler. Det gir en egen «bortebaneteologi», hvor jeg må tåle å bli avvist. Det er fremdeles mange nordmenn som har prestefobi. Det er en fobi jeg respekterer, og også noen ganger kan forstå. Men det er heldigvis også mange som våger å møte meg med et åpent sinn og invitere inn. Da kan en prat rundt en kaffekopp, eller en rusletur, bli noe som gir glimt av liv.

Samtidig som jeg ofte spiller på bortebane, er det likevel godt å komme tilbake til steder hvor jeg har vært. Og det gjør godt å treffe folk igjen. Det er møtene med mennesker som gir mening i det å reise. Første gang vi treffes blir vi kjent. Andre gang, blir vi venner. Er vi så heldig å treffes flere ganger, får vi følelsen av å være i familie. Utenlands er det ofte lettere slik.

Frokost er et intimt måltid. Bildet er fra Baku i 2022. Godt brød, varm te og den gode samtale rundt bordet.

En sur måned

Januar kan være en sur måned. Været kan både være kaldt og vindfullt, og det virker som om mørket har limt seg fast til himmelhvelvingen og bruker tid på å slippe opp for lyset som er på vei. Slik som adventstiden er en ventetid før jul, er januar en ventetid på sol og lys. Ordet sur forbinder jeg dog med å jafse i seg en sitron med alle de grimaser som naturlig følger med. Slik sett blir det å kalle en måned sur, både riktig og noe malplassert.

Jeg hadde ingen nyttårsforsett da jeg passerte porten inn til dette året. Dermed har jeg unngått de nederlag som naturlig følger i ukene etter. Ofte blir en bare enda mer fokusert på det en prøver å slutte med. Likevel har jeg et behov for å sette meg noen mål. Det handler om å ikke bare ha livet på vent og la det skure å gå. Jeg vil ikke bare følge strømmen i elva, spesielt ikke hvis den er stri og fører i feil retning. Krigen i Europa er noe som gjør at elva har mange stryk som kan bli farlige å ferdes i. Da er det viktig med motkrefter som kjærligheten gir.

Motkraften til ondskap, er kjærlighet!

Covid er et virus som er ekstremt smittsomt. Det vet vi mye om. Heldigvis har det hjulpet både med vaksiner, munnbind og sprit. Vi er ikke blitt immune, men vi har fått mer motstandsdyktighet mot viruset. Og vi kan holde viruset på avstand. Dermed blir konsekvensene ikke så dramatiske for folk flest. Hverdagen er tilbake etter en tid med karantener og restriksjoner. Det gjør godt for de fleste av oss. Det er flott å se hverandre uten at vi må tolke hvem det er som skjuler seg bak masken.

Det er viktig å vite at også ondskap er et virus som er smittsomt!

Egoisme er negativt og ødeleggende på det store fellesskap vi lever i, men egoismen kan fort bli et mål som handler om egen lykke uten å se seg rundt. Overforbruk er et virus som mange av oss er smittet av. Vi er en del av et system som forbruker mer enn det jorden tåler. Blant annet kastes en tredjedel av maten som produseres, uten at den blir spist. Vi har godt av å løfte vår egen bevissthet og gjøre noen grep.

En fisker som arbeider for livet får stå som symbol på maten vi behøver og som vi forvalter.
Bildet tok jeg i Thailand i januar 2023

Konflikter og kriger kan lett spre seg. Slik har krigen i Ukraina i seg at det kan forplante seg til naboland, samt at andre konflikter kan øke i skyggen av det som skjer. Det gjør meg bekymret både for utviklingen i Europa, i Midtøsten, og i nord, øst og vest.

Demokratiske regler og frihet kan skiftes ut med enkeltes privilegier og korrupsjon. Noen få, en maktelite, lever på skuldrene av sine borgere. Dessverre er det flere eksempler på at en jernhånd, eller et jernteppe, ligger over folks liv.

Det onde er et virus det ikke er lett å beskytte seg mot, men det er mulig å løfte verdier som et skjold mot egoismen satt i politisk system.

Verdien av hvert enkelt menneske er alltid mer enn det vi ser. Livets verdighet, eller «dignity» som det heter på engelsk, er det begrep vi kan være med å løfte inn i månedene som kommer. Spesielt i krisetider, er det viktig at vi løfter verdier som det kan gro blomster i. Vi er blitt 8 milliarder mennesker på jord. Hver og en av oss har samme verdi. Det er både en utfordring, og en gave.

Det var flott å holde morgensamling på medarbeidersamling for Sjømannskirken. Da løftet vi håpet og troen på livet! Bildet er fra Thailand nå i januar.

Rusleturer i det nye året

Det gjør godt å gå tur. Både hjelper det med frisk luft, og det gjør at julens kaker og fete kjøttretter får ben å gå på. Selv om jeg tenkte at kiloene ikke skulle legge seg på sidebeina, ble det litt ekstra svor denne julen også. Jeg har aldri likt marsipangriser, men når jeg ser meg i speilet er det visse likheter ved inngangen til et nytt år.

Når jeg går tur, ser jeg ofte ned på skoa. Ikke det at de er noe å se på, men jeg har en tendens til å se ned. Antagelig er det min naturlige medfødte blyghet jeg åpenbarer, men det er ikke alle enig i. Det kan være en dårlig vane, og en lut holdning som kommer til uttrykk. Selvsagt kan det også være is og glatte veier som krever oppmerksomheten. Det vet vi mye om i vårt vinterkledde land. Det skal ikke mye til før en kravler rundt på alle fire.

Et av mine nyttårsforsett, er at jeg vil øve meg i å løfte blikket og se fremover og til siden. Det gjør godt for sjelen å se utover horisonten, og møte andres blikk. Jeg kan gjerne senke tempoet og gå fra rask gange ned i slentrende ruslefart. Det gir energi og en direkte innsprøyting av friske vitaminer i blodet.

Helsedirektoratet anbefaler at vi tar fem om dagen. Det er et godt råd. Vårt daglige «kosthold» bør også inneholde fem andre elementer; frisk luft, bevegelse, samtaler, lek og gode smil. Selvsagt er det også sunt med friske blomster på bordet. De kan være med på å forandre en grå mørk dag til blå himmel og solskinn.

Fem om dagen:
Frisk luft, bevegelse, samtaler, lek og smil.

En rusletur kan gjøres alene. På slike vandringer har jeg de gode samtaler med Vår Herre. Da både lytter jeg, og sier noen ord. Noen ganger er vi bare stille sammen, eller vi begge feller tårer for vår jord. Men også smil. Vi kan både undre oss, le og gråte av oppturer og nedturer som livet gir. Selv Faderen rister på hodet og klør seg i skjegget over svinger og humper på stien hvor jeg har gått, men han har ikke mistet troen på meg og oss av den grunn.

Rusletur på blå resept

Noen ganger er jeg så heldig at jeg går tur sammen med venner, eller med noen jeg knapt kjenner. Slike turer inneholder den gode samtale om det vi observerer langs veien, og om livet som har rent som sandkorn i timeglasset. Den gode samtale på vandringen, er også den ufarlige. Det er verre hvis vi skal sitte time etter time i hver vår stol som om vi var hos psykiateren og luftet livets trivialiteter. Jeg har mer tro på vandringen vi gjør sammen, enn å sitte i en stol.

Egentlig burde alle hatt rusleturer skrevet på blå resept. Det burde være et felles gode vi alle hadde på menyen. Staben på en arbeidsplass kunne hatt en time felles rusletur i uka som en del av programmet. Da tror jeg mange konflikter hadde mistet sin kraft, og antall sykmeldinger hadde gått ned.

Det er sunt for kroppen å gå tur, men det handler ikke bare om ekstra kilo som har lagt seg over midjen. Selv om juleflesket har gitt varige spor, er det også andre ting som kan bygge på seg til å bli store bører vi må bære i hverdagen. Derfor anbefaler jeg at du kler deg godt, og går ut i vinden. Er du så heldig at det regner eller snør i tillegg, er det bare å nyte dråpene som renner nedover ansiktet. Det gir en smak av liv.

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig humør.

God tur i det nye året!

Utgang og inngang

Jeg er ingen profet. Det er de færreste som er. Det er vanskelig å se inn i fremtiden, selv om det er mange på denne tiden av året som forsøker på nettopp det. Det er like mange forståsegpåere og fremtidsprofeter i vårt land, som det er innbyggere.

For et år siden var det Omikron som satte dagsorden. Ett år senere er det Moskva med sin angrepskrig, som styrer dagsorden. Likheten mellom Omikron og den politiske ledelse i Moskva er at begge er et skadelig virus som forsøker å spre seg over landegrenser.

I stor grad styrer Russlands krig mot naboen også at våre lommebøker tømmes raskere enn det vi er vant til. Det verste er likevel det folket i Ukraina må gjennomgå. Det gir et dystert mørke over både året som har gått, og året som kommer. Det er lite menneskelig omtanke å hente fra Kreml. Der er et liv lite verdt. De har startet krigen. Det er også deres ansvar å avslutte den, og trekke seg ut av områder som ikke tilhører dem. La oss håpe og be om at diplomatiet finner løsninger på bordet, og at våpnene stilner av.

Egne valg

Overskriftene styres i stor grad av utenforstående krefter, men vi har gode muligheter til selv å skrive ord og toner inn i vår tids historie. Ord og toner kan fort bli en vakker salme hvor vi kan synge med de stemmer vi har. Da kan det være på sin plass å sette seg noen mål når vi går over i et nytt år.

Hva vil du med året som kommer? Hva vil jeg?
Hva vil vi?

Har vi drømmer og mål som kan sette kompasskursen i en retning, eller snurrer bare nåla ubestemt rundt i et kaos forårsaket av magnetpoler som drar i alle retninger. Heldigvis kan vi i stor grad selv styre våre liv ved valg vi tar. Det er et privilegium ikke alle har. Det enkleste er å følge strømmen i elva. Da flyter en med i det som en tror er en evigvarende medgang, men det eneste sikre er da at vi ikke kommer oss opp til fjells.

Klager noen på strømprisene, er det lett å synge i samme hylekor. Slik er det med alt som påvirker vår egen lommebok. Vi lar oss lett rive med i en klagesang, og glemmer lett grunnene til at situasjonen er som den er. Et klagekor setter fort seg selv i fokus. Egoismen er en sterk magnetisk kraft som har stor påvirkning på våre liv. Det bygger ikke det gode fellesskap.

Selfie

Usikkerhet, frykt og uro preger utgangen av 2022, og inngangen i et nytt år. Det gjør våre valg av verdier ekstra viktig. Vi står sammen om å bygge et åpent, inkluderende fellesskap på jord. Da handler det om å løfte verdien av hvert enkelt menneske. Her er plass til både liten og stor.

Solen snudde rett før jul. Det er alltid et godt tegn som får fram flere smil. Det hjelper på humøret når lyset kommer tilbake om noen uker. La oss håpe og be om at lyset også er et tegn på at respekten for livet vil overleve det som kan utvikle seg til å bli et tøft år.

Når det røyner på, er det lett å miste oversikten. Det er ikke vanskelig å være på tur i fint vær, men det er en utfordring når skyene legger seg lavt og det blåser opp til storm. Da er det en fordel av vi allerede har tatt ut kurs og vet veien hjem.

Det jeg egentlig prøver å si, er at jeg ønsker deg et velsignet godt nytt år. Du er en særdeles viktig person i året vi går inn i. Du og jeg kan være med å gjøre en forskjell. Vi trenger de gode ord som skaper håp. Vi trenger øyne som ser. Vi trenger føtter som går, og hender som bygger der andre river ned.
Jeg har tro på fremtiden når vi bygger i lag!

Godt Nytt År!

Skyer over Solhaugen i Stavanger, men likevel håp for fremtiden!

Lys i mørketid

Det gjør godt å tenne lys; håps og bønnelys. Da gjør vi en handling, en handling for fred og kjærlighet. Vi er med på å spre lys i mørketid.

Når noen dør, er det blitt populært å si at en «går ut av tiden». Det motsatte skjedde julenatt. Da kom Gud inn i tiden! Det er julens under.

Et barn ble født i fattigdom, i en stall i Betlehem. Foreldrene måtte ta med barnet og flykte fra landet. Familien var i fare på grunn av politikk, på grunn av et regime, på grunn av at soldater og politimenn ville følge ordre å gå til angrep, på grunn av redsel for at barnet skulle bli drept.

Julehistorien er mer enn en romantisk fortelling. Det er både gleden over et under, et nyfødt barn, og den brutale virkelighet. Historien den gang da, er også aktuell i dag. 

Frykten for livet

I oktober besøkte jeg Kyiv. Da fikk jeg selv kjenne på frykten. Vi måtte søke ly i et bomberom, fordi det kom raketter/droner mot byen. Frykten kom da vi fikk melding om at det var ekstrem fare, og det smalt noen kvartaler nedenfor der jeg var. Jeg hadde ikke trodd at jeg i mitt liv, skulle måtte gå i et bomberom. Det er slik som vi ser på film, men plutselig var det virkelig. I dag vet vi at situasjonen har eskalert, og at vinteren med sin kulde gir ekstra belastninger i Ukraina. Det gir store utfordringer og lidelser for lokalbefolkningen.

I november besøkte jeg Moskva og St Petersburg. Også der møtte jeg frykten. Redselen for at myndighetene legger sin jernhånd over folket, det såkalte «jernteppe». Frykten for at friheten og freden blir borte. Frykten for å bli sendt til fronten, eller at noen i familien blir sendt. Frykten for at propagandaen skal påvirke egne barn.

Både i Moskva og i Kyiv, møtte jeg frykten for livet. Og jeg møtte frykten for fremtiden. Det er en frykt mange har også i vårt eget land.

Troen er viktig i vår tid!

Troen har blitt ekstra viktig i den svarte natt vi nå opplever,
- både det vi tror på, og det vi ikke tror på!

 Vi tror ikke på krefter som river ned. Vi tror ikke på dødskreftene!
Vi tror ikke på det onde, selv om vi vet at ondskap finnes.
Vi tror ikke på egoismen i form av mye som vil ha mer.
Vi tror ikke på nazismen, ei heller på nasjonalismen eller fascismen.
Vi tror ikke på stalinismen, ei heller på putinismen.
Vi tror ikke på egoismen satt i politisk system.

Vi tror på noe som er sterkere! Vi tror på livet!

Vi tror på det gode fellesskap. Vi tror på respekten for, og verdien av hvert enkelt menneske. Livets verdighet, det tror vi på! Vi tror på kjærligheten, - kjærligheten både som en gave, og som en oppgave.

Vær ikke redde!

Hyrdene på marken utenfor Betlehem ble redde da de fikk se et stort lys idet en engel viste seg for dem. Men engelen sa: «Frykt ikke!».

Julens budskap til oss er: Frykt ikke - livet er sterkere enn dødens krefter!

«Vær ikke redde» - det kan bli enkle ord i møte med det onde, i forhold til det som svart er. Likevel er det viktige ord å ta med seg. Vi trenger ord som bygger opp og gir håp. Vi trenger lys som tennes i den svarte natten. Vi trenger alle gode krefter som bygger og verner de gode fellesskap på jord.

I juleevangeliet i Luk 2 finner vi ordene som gis til oss som et lys i natten:

En glede for hele folket. Det er født oss en frelser! 

Lystenning er en viktig handling for fred, fellesskap og fremtid.
Bildet har jeg tatt i Den hellige gravs kirke, også kalt “Oppstandelseskirken”, i Jerusalem

Velsignet god jul til dere alle!

En lang julereise

Det er mørkt ute, men jeg er våken og klar til siste etappe på min julereise. Drosjen går kl 0330 på morgenkvisten. Det er hverken tidlig på morgenen, eller sent på kvelden. Det er natt. Jeg føler ikke jeg har fått sovet før jeg må stå opp, men da er det håp om å sovne på flyet som skal bringe meg fra Islamabad til Istanbul, og videre til Kastrup og Sola. Selvsagt ble det lange timer på flyet hvor søvnen uteble.

Jeg har bak meg tre ukers julereise som ambulerende sjømannsprest. Kjenner at det skal bli kjekt å komme «hjem til jul». Det er mer enn et begrep. Det er å kunne la alle sansene føle seg hjemme i det gode felleskap i den store høytiden.

I årene jeg bodde på Svalbard, var juleturen en fantastisk opplevelse. Sammen med Sysselmannen, dro vi med helikopter til de ulike utposter på øygruppen. I de gode samlingene på fangsthytter og ulike stasjoner, opptrådde helikoptermannskapet som englekor. Vi fra kirken supplerte der tonene gikk i surr eller stoppet opp. Vi leste juleevangeliet, og jeg fikk gleden av å si noen ord. Alltid ble julesamlingen avsluttet ved at vi sang «Deilig er jorden» sittende rundt det lille borde på hytta, og jeg fikk lyse Guds velsignelse under den store himmelhvelvingen av stjerner og nordlys. Det høres romantisk ut, men livet har mer romantikk i seg når vi forteller om det enn da vi satt to-tre timer i overlevingsdrakt i mørket på vei til Bjørnøya.

Jeg har forlatt Svalbard. Det er tilbake som en del av min historie, på godt og vondt. Men tradisjonen med juletur har jeg beholdt. Fremdeles må jeg over skylaget for å komme meg fra sted til sted, og budskapet er det samme. Salmene synger vi med de stemmer vi har. Det er bare vakrere til mer rusten en stemme er. Smilene sitter løst. Det er høytid som vi bærer med oss fra vi var barn, og som vi gir videre fra generasjon til - tider skal komme og henrulle over jord. Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer. Tonen fra himmelen!

Flott å holde en nordisk julegudstjeneste i The Peace Cathedral, en lokal baptist kirke, i Tbilisi. Alltid godt også å kunne samarbeide med prester fra andre kirker. Fra venstre; Ambassadør Helene Sand Andresen, Erkebiskop Malkhaz Songulashvili, ambulerende sjømannsprest Leif Magne Helgesen, Nuntius Jose Bettencourt og biskop Ilia.

Dette året gikk turen til Beirut, Vilnius, Tbilisi og Islamabad. Det har vært en lang reise med mange inntrykk. Det som bærer meg gjennom en juletur er gleden over det gode fellesskap når vi treffes rundt et bord.  Samtalene, sangen, ettertenksomheten, sårheten, smilene, smaken av kakemenn og pepperkaker, og bønn om fred på jord. Deilig er jorden. Prektig er Guds himmel!

Vi leser hvert år historien om Gud som kom til oss som den minste, et sårbart lite barn. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. Foreldrene, Josef og Maria, måtte ta med seg barnet og flykte på grunn av politikk, på grunn av at en hersker ville ha mer makt og var redd for å miste ansikt, på grunn av at politimenn og soldater ville følge ordre og drepe de barn som var i området, på grunn av våpen som ville brukes i angrep på mennesker, på grunn av ondskap. Det slår meg at juleevangeliet er og blir aktuelt. Heldigvis er det også aktuelt på den måten at det gir håp inn i den svarte natten.

Det har blitt noen lys som har blitt tent på denne reisen. Lys i form av ord og samtaler, lys i form av å dele brød og vin, lys i form av det gode fellesskap, og lys i form av konkrete stearinlys vi har tent. Det har blitt noen bønner jeg har bedt for de jeg har møtt på min vei. Lys er tent som håp og bønn for fremtiden.

Det er viktig å tenne lys for fred, og for hverandre, i denne mørketid.

Juletrær finner en i alle land. Den evig grønne fargen holder seg fra år til år. I andre land ser jeg ikke flagg på juletrær. Det kan være mye rart på et juletre i de ulike land, men ikke flagg. Det må være et norsk fenomen, og kanskje nordisk. Jeg liker ikke flagg på et juletre. De har ikke noe der å gjøre. Det blir for nasjonalistisk, etter min smak. I beste fall kan vi ha en lenke med alle jordens flagg. Samtidig har folk ulike tradisjoner. Vi tåler mangfoldet, også på juletrær.

Det gikk greit gjennom de ulike sikkerhetskontrollene på Islamabad International Airport. Det blir noen ganger tålmodighetsprøver som jeg settes på, men denne natten gikk det greit. Da var det bare å vente et par timer til flyet skulle gå. Det er bedre å vente, enn å komme for sent.

Problemet oppstod da jeg ikke rakk flyet i Istanbul. Selv om jeg ville tatt OL-medalje i kappgang med farten jeg holdt, og svetten silte etter kraftanstrengelsen, var porten stengt da jeg nådde fram. Det er ikke første gang det skjer. Det ble noe ekstra stress for å komme seg videre. Heldigvis omdirigerte de meg til et senere fly i nesten samme retning. At det også ble flere timers forsinkelse på Gardermoen, var som krokanstrø på softisen. Når noe begynner å gå galt, følger gjerne mer med.

Jeg regner med å nå fram til jul med både kropp og sjel, selv om det etter en intens høst antagelig vil ta noe tid å lande.

På Luciafeiring i den svenske residensen i Islamabad

En lang julereise

Det er mørkt ute, men jeg er våken og klar til siste etappe på min julereise. Drosjen går kl 0330 på morgenkvisten. Det er hverken tidlig på morgenen, eller sent på kvelden. Det er natt. Jeg føler ikke jeg har fått sovet før jeg må stå opp, men da er det håp om å sovne på flyet som skal bringe meg fra Islamabad til Istanbul, og videre til Kastrup og Sola. Selvsagt ble det lange timer på flyet hvor søvnen uteble.

Jeg har bak meg tre ukers julereise som ambulerende sjømannsprest. Kjenner at det skal bli kjekt å komme «hjem til jul». Det er mer enn et begrep. Det er å kunne la alle sansene føle seg hjemme i det gode felleskap i den store høytiden.

I årene jeg bodde på Svalbard, var juleturen en fantastisk opplevelse. Sammen med Sysselmannen, dro vi med helikopter til de ulike utposter på øygruppen. I de gode samlingene på fangsthytter og ulike stasjoner, opptrådde helikoptermannskapet som englekor. Vi fra kirken supplerte der tonene gikk i surr eller stoppet opp. Vi leste juleevangeliet, og jeg fikk gleden av å si noen ord. Alltid ble julesamlingen avsluttet ved at vi sang «Deilig er jorden» sittende rundt det lille borde på hytta, og jeg fikk lyse Guds velsignelse under den store himmelhvelvingen av stjerner og nordlys. Det høres romantisk ut, men livet har mer romantikk i seg når vi forteller om det enn da vi satt to-tre timer i overlevingsdrakt i mørket på vei til Bjørnøya.

Jeg har forlatt Svalbard. Det er tilbake som en del av min historie, på godt og vondt. Men tradisjonen med juletur har jeg beholdt. Fremdeles må jeg over skylaget for å komme meg fra sted til sted, og budskapet er det samme. Salmene synger vi med de stemmer vi har. Det er bare vakrere til mer rusten en stemme er. Smilene sitter løst. Det er høytid som vi bærer med oss fra vi var barn, og som vi gir videre fra generasjon til - tider skal komme og henrulle over jord. Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer. Tonen fra himmelen!

Flott å holde en nordisk julegudstjeneste i The Peace Cathedral, en lokal baptist kirke, i Tbilisi. Alltid godt også å kunne samarbeide med prester fra andre kirker. Fra venstre; Ambassadør Helene Sand Andresen, Erkebiskop Malkhaz Songulashvili, ambulerende sjømannsprest Leif Magne Helgesen, Nuntius Jose Bettencourt og biskop Ilia.

Dette året gikk turen til Beirut, Vilnius, Tbilisi og Islamabad. Det har vært en lang reise med mange inntrykk. Det som bærer meg gjennom en juletur er gleden over det gode fellesskap når vi treffes rundt et bord.  Samtalene, sangen, ettertenksomheten, sårheten, smilene, smaken av kakemenn og pepperkaker, og bønn om fred på jord. Deilig er jorden. Prektig er Guds himmel!

Vi leser hvert år historien om Gud som kom til oss som den minste, et sårbart lite barn. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. Foreldrene, Josef og Maria, måtte ta med seg barnet og flykte på grunn av politikk, på grunn av at en hersker ville ha mer makt og var redd for å miste ansikt, på grunn av at politimenn og soldater ville følge ordre og drepe de barn som var i området, på grunn av våpen som ville brukes i angrep på mennesker, på grunn av ondskap. Det slår meg at juleevangeliet er og blir aktuelt. Heldigvis er det også aktuelt på den måten at det gir håp inn i den svarte natten.

Det har blitt noen lys som har blitt tent på denne reisen. Lys i form av ord og samtaler, lys i form av å dele brød og vin, lys i form av det gode fellesskap, og lys i form av konkrete stearinlys vi har tent. Det har blitt noen bønner jeg har bedt for de jeg har møtt på min vei. Lys er tent som håp og bønn for fremtiden.

Det er viktig å tenne lys for fred, og for hverandre, i denne mørketid.

Juletrær finner en i alle land. Den evig grønne fargen holder seg fra år til år. I andre land ser jeg ikke flagg på juletrær. Det kan være mye rart på et juletre i de ulike land, men ikke flagg. Det må være et norsk fenomen, og kanskje nordisk. Jeg liker ikke flagg på et juletre. De har ikke noe der å gjøre. Det blir for nasjonalistisk, etter min smak. I beste fall kan vi ha en lenke med alle jordens flagg. Samtidig har folk ulike tradisjoner. Vi tåler mangfoldet, også på juletrær.

Det gikk greit gjennom de ulike sikkerhetskontrollene på Islamabad International Airport. Det blir noen ganger tålmodighetsprøver som jeg settes på, men denne natten gikk det greit. Da var det bare å vente et par timer til flyet skulle gå. Det er bedre å vente, enn å komme for sent.

Problemet oppstod da jeg ikke rakk flyet i Istanbul. Selv om jeg ville tatt OL-medalje i kappgang med farten jeg holdt, og svetten silte etter kraftanstrengelsen, var porten stengt da jeg nådde fram. Det er ikke første gang det skjer. Det ble noe ekstra stress for å komme seg videre. Heldigvis omdirigerte de meg til et senere fly i nesten samme retning. At det også ble flere timers forsinkelse på Gardermoen, var som krokanstrø på softisen. Når noe begynner å gå galt, følger gjerne mer med.

Jeg regner med å nå fram til jul med både kropp og sjel, selv om det etter en intens høst antagelig vil ta noe tid å lande.

På Luciafeiring i den svenske residensen i Islamabad