Det skjer. Fra tid til annen skjer det. Fakta er at det ikke skjer ofte, men faren er der hele tiden. Egentlig er det ingenting å skrive om, men nettopp derfor. Hvorfor ikke skrive om det som ikke er verd å skrive om? Vi trenger noen ganger lese det som ikke er viktig. Pressen kan skrive i utropstegn, men mitt privilegium er å skrive om komma. Hverdagen. Den er viktigere enn vi vet. Det merker jeg når det plutselig butter imot og kreftene renner ut av kroppen.
Bokstavelig talt rant energien ut. Uten å gå i detalj, var det det som skjedde. Jeg ankom Athen frisk og fin. Klar for storbyen. Klar for møter og samtaler som stod på programmet. Klar for å se den store grå byen, som jeg liker på sitt merkelige vis. Stygg og fin på samme tid.
Drosjesjåføren var av det hyggelige slaget. Vi hadde den gode prat. Han hadde ventet i seks timer for å få en tur. Vi ble nesten venner på vei inn. Det hjalp at jeg puttet inn noen greske ord i samtalen. Det er ikke så mye jeg kan, men sammen med et smil er det mer enn nok.
I yr glede over å ha kommet på plass etter en lang dag på flyet, gikk jeg ut i nabolaget og bestilte en gresk salat. Og et glass vin. Og brød. Det var mat av den lette sorten, men himmelsk på sitt vis. En smak av lykke. Selv hotellet var et godt valg. Både område, litt utenfor de vanlige turistgatene, og rommet var topp.
Det var midt i natten jeg våknet opp. Litt uggen i kroppen. Visste ikke hva det var, men trøtt ruslet jeg inn på toalettet. Da kom det meste ut av kjeften. Det var som en foss jeg ikke kunne stoppe. Og da tenker jeg ikke på eder og forbannelser, de har jeg ikke så mye av. Jeg la meg igjen, men måtte opp igjen en liten time etter. Slik gikk natten. Sove, spy, sove, spy. Frokosten hadde en fin buffe, men for meg var det mer enn nok med en kopp te.
På morgenkvisten begynte det også i andre enden. Alle kroppsåpninger fikk Vøringsfossen til å bli en liten bekk. Det er på dette punktet at sensuren griper inn og legger en demper på det jeg beskriver. Regner med at de fleste likevel vet. Av eget liv, vet en noen ganger hvordan andre har det.
Midt på dagen gikk jeg en tur. Det var fordi jeg måtte. Det var et møte som var viktig, og planlagt en stund. I forkant av møtet fikk jeg heldigvis en liten stopp på en kafe i nærheten. Det var en stopp av det nødvendige slaget. Etter møtet gikk jeg hjem til hotellet og sov videre. Rart hvor fort et hotellrom blir et hjem det er godt å komme tilbake til.
Om kvelden måtte jeg ut. Magen var tom, og det var helt greit. Best slik. Men jeg trengte vann, og noen flasker med svart drikke. Og noe enkel mat. Det ble en bagett som jeg spiste litt av. Jeg var billig i driften, men kjørelengden var liten. Etter kun få meter, ble jeg sliten. Energien var borte, og leddene verket som om jeg var blitt så gammel som alderen forteller at jeg er.
Dagen etter hadde jeg ingen avtaler. Det var en gave til å ta seg inn igjen. Med de rette tabletter var fossen tørrlagt, ja det var sementert en demning som stoppet det hele. Jeg var klar til å spise forsiktig noen brødskiver. Enkelt, men et stort fremskritt. Faren, det er alltid en fare ved å stoppe naturens egne frie fossefall, er at de kan bli vanskelig å åpne igjen. Jeg satser på at slusene likevel fungerer som de skal, uten at jeg trenger dynamitt for igjen å få liv i systemet.
Det var bare det jeg ville si. Ikke mer enn det. Det å være på reise er ingen spøk. Det inneholder noen ganger ufrivillige pauser hvor energien blir borte. Det verste er når det skjer på flyet. Denne gangen skjedde det heldigvis etter at jeg var trygt på neste stoppested.
Dette er et lite komma i historien. Det er mye som er verre. For mange er det alvor. For meg var det bare en liten parentes. Men på sin måte var det voldsomt da det stod på. Rart hvordan kroppen sier fra og krever at en tar pause en gang iblant.
Etterord
I tittelen på denne bloggen har jeg satt et totall. Det skyldes faren for å plagiere meg sjølve fra 2021. Det var forrige gang jeg skrev en variant rundt samme tema. Det er slikt det er blitt. Ordene, ideene, ja selve livet bygger på at vi blir påvirket av andre, men også av oss selv. Jeg kan ikke garantere at det ikke kommer en blogg nummer tre med samme tema, men la oss håpe det tar noen år før det skjer.
