Ved overgangen fra et år til et annet, ser vi ofte både bakover og fremover. Det som ligger bak, vet vi mye om. Det handler om det som ble, og det som ikke ble noe av. Det som ligger foran, har flere usikkerhetsmomenter. Det er som å seile inn i tett tåke uten å se hvor leia er. Likevel har vi værmeldinger og prognoser som tilsier at livet seiler videre, selv om det ligger flere utfordringer og venter. Den største utfordring er hvis det ikke blir vind i seilene og fremdriften stopper opp som om vi ble værende på stedet hvil.
Covid-viruset har funnet hver minste avkrok av vår klode, men fremdeles er det noen fristeder. Jeg har tatt turen vest i havet, til den eneste kommune i vårt land som ikke har hatt smitte. Frykten er at jeg blir den som tar med viruset, men alle tester tilsier at jeg er frisk. Med alle mine reiser blir jeg testet mer enn de fleste. Likevel er det eneste sikre, at ingenting er sikkert. Det gjelder oss alle.
Det er vått i marka, men også på Utsira er det noen kilometer med vei å rusle på. Vinden blåser friskt og får tankene til å fly. Det er en grå dag med lave skyer. Vakkert, som hverdagen er. Et landskap malt i grått. Hvis jeg kunne male, ville jeg malt det grå. Det er noe bare de største kunstnere kan.
Før syntes jeg grått var en kjedelig farge. Det var før jeg oppdaget nyansene, skyggene, konturene, harmonien, roen og rausheten som lar de andre fargene få skinne. Grått er ofte en farge som ligger i bakgrunnen, uten ønske om å være prangende og skinnende som en diva med paljetter og diamanter. Men tar du bort det grå, mister alle fargene sin kjære følgesvenn som de kan stole på og speile seg i. Det grå landskapet er ekte og ærlig liv. Gråfargen er som hverdagen. Den puster sin egen rytme.
Det liv vi levde i 2021, er historie. Takk for det som var. Takk for de gode samtaler og møter.
Takk for det du gav.
I det som ligger foran ligger usikkerheten blandet med håp. Det er en blanding som handler mye om å våge. Det å våge å leve både i det nære, og i det globale landskap vi beveger oss i. Vi er endel av mange fellesskap. Små og store. Der er du og jeg vi. Hver søm i et seil er viktig. Rakner én søm, kan seilet flerres i flere biter. Da sliter vi som fellesskap.
Jeg ser fram til å seile videre i året som kommer. Noen ganger får jeg følelsen av å seile alene. Havet er stort, og båten er liten. Der ligger ensomheten. Men jeg har tro både på aleneheten og de gode fellesskap hvor vi seiler sammen.
Jeg ønsker deg god seilas. Ser fram til å møtes ute på havet et sted.
Godt nytt år!
