Jobben har blitt risikosport

Det var deilig å sette seg på flyet uten maske fra Sola til Gardermoen. Det å puste inn sin egen morgenånde er ikke noe å trakte etter. Det lukter bedre på Jæren rett etter møkkaspredning på markene, enn å lukte på ånden jeg nettopp har pustet ut.

På flyplassen så jeg hvordan folk egentlig ser ut. Det er lenge siden sist jeg har sett mer enn skremte øyne som titter over en ansiktsklut. Med blå masker har vi sett ut som en gjeng med leger på vei til operasjonsbordet. Nå ser vi ut som det vi er, en gjeng vanlige trøtte folk som har stått opp noen timer for tidlig en mandags morgen.

Friheten varte ikke lenge. Da jeg steg om bord i flyet som skulle frakte med sørover i Europa, bar det tilbake til fremtiden. Masken var obligatorisk under hele flyturen, og på flyplasser sør for Svinesund. Det var bare grensepolitiet som bad meg dra ned masken noen sekunder slik at de fikk se det som var skjult.

Vi har en tendens til å tro at alvoret er over når restriksjonene slippes i nord. Da feirer vi at vi har overlevd som personer og som nasjon. Det gir en god følelse og slippe hemninger som har ligget konservert i nesten to år. Det er som billig årgangsvin. Blir den liggende for lenge, blir den sur.

Jeg unner alle å glede seg over at vi har kunnet kaste restriksjonene over bord. Det gjør utrolig godt. Men jeg opplever en helt annen virkelighet i de landene jeg nå beveger meg i. Jeg har satt kurs mot «Koronaland». Det er land hvor smitten er større enn stor. Igjen er det på med masken både ute og inne. Avstand og hygiene er fremdeles a b c. I møter opplever jeg at folk kan sitte med munnbind helt til de blir servert en kopp kaffe eller te. Da kommer smilet fram siden det fremdeles er umulig å drikke uten å vise ansikt.

Det er en særdeles alvorlig situasjon i mange land. Jeg nyter solen på en uterestaurant i den vakre byen Tbilisi. Jeg har fått tak i en lokal avis på engelsk. Der står det svart på hvitt at jeg befinner meg i det landet med høyest smitte i verden de to siste ukene. For noen dager siden var jeg i Bucuresti. Der var forholdene ikke bedre. Videre skal jeg til Kiev og et par av de baltiske statene. Jeg innser at jobben har blitt en risikosport.

Som jeg med litt svart humor skrev i en sms til min leder i Oslo: I følge NY Times er jeg nå i det landet der det er størst smittetrykk i verden akkurat nå.. men jeg har ikke sett en basill!

I Romania blir nå 16.000 - 18.000 mennesker smittet hver dag, og denne uka døde 574 personer i løpet av et døgn. Sykehusene er fulle. Den samme utviklingen leser jeg om i Georgia og i flere land i øst. Felles for disse landene er stor vaksineskepsis. I Romania er bare 29% fullvaksinert. Bulgaria har lavest dekning i Europa med bare 24% fullvaksinerte.

Også kirken spiller en rolle i å hindre smitten i å spre seg. Kirken har en moralsk røst, eller burde ha det. Det er en veldig viktig oppgave som de lokale kirkeledere har. Det varierer i hvilken grad vi prester bryr oss om livet her på jord. Noen ganger svever ordene uten jordkontakt. Selv har jeg også et håp om et liv etter døden, men jeg tror på livet før. Jeg tror på livet i dag. Der har vi en jobb å gjøre. Som kirke er det viktig at vi verner om livet. Det er direkte uforsvarlig og farlig når en biskop i Romania nylig uttalte på en tv-gudstjeneste at folk ikke trenger å bekymre seg for korona, og oppfordret folk til å vente med å vaksinere seg. Da svikter kirken den moralske oppgaven det er å verne om livet på sitt mest sårbare.

På vei til flyplassen utenfor Bucuresti får jeg en god prat med drosjesjåføren. Køen av biler gjør at vi har tid nok til å løse verdens problemer. Han forteller at han ikke har tatt vaksinen. Direkte spør han meg om han bør gjøre det. Jeg sier selvsagt ja, det er helt klart han bør ta vaksinen. Det handler om eget liv, og de rundt han. Det blir en åpen dialog om vanskelige spørsmål. Sammen med god rockemusikk gir det en ekstra bonus da jeg fyller på driksen etter at regningen er betalt. Han slår meg kameratslig på ryggen og ønsker meg godt liv videre. Det håper jeg også han får!

Noen steder jeg besøker må jeg ha på både maske og hansker. Og selvsagt holde avstand.

Høsten og livet

Høsten er i gang. På en liten rusletur blir det regn og sol på samme tid. Og nordavind fra alle kanter. Vest i havet er temperaturen fremdeles godt oppe på plusstallet, men gradene kryper nedover. Det blir for varmt å gå med lue, og den blir søkk våt i regnet. Men det blir kaldt uten. Skal en ut i terrenget, er det støvler som gjelder. Små bekker er i ferd med å bli til elver. Det klukker og sildrer mellom steinene. Der det for noen uker siden var tørt og fint, er det nå blitt våt myr. Men fremdeles er det fint. Det er høst i all sin prakt. Livet er på sitt vakreste på denne tiden. 

Hvis vi tilfeldigvis skulle møtes på en sti, er jeg ganske sikker på at vi kommer til å snakke om været. Selv om det er år siden sist vi møttes, og spesielt da, vil vi snakke om vinden, regnet og solen som skinner eller uteblir. Vi nordmenn er enkle slik. Det er noe ufarlig i det. Vi slutter ikke å la oss fascinere av været. Til mer ustabilt det er, dess mer har vi å snakke om. Er det tre dager med sol etter hverandre, er det den beste høsten på årtier. Det kalles korttidsminne.  Det følger med statsborgerskapet å ha det slik.

Mange er glad for soldagene de får. Jeg gleder meg også med dem, men spesielt nyter jeg når vinden tar tak og får meg ut av likevekt. Jeg elsker regndråpene som pisker mot ruta, og mot kroppen når jeg våger meg ut. Bølgene på havet går fra blått og grønt, til grått og svart med hvit fråde på toppene. Dagen går fra lys til et dunkelt skjær. Natten blir mørkere og lenger som om det var svart. Jeg kjenner jeg lever. Alene. Og sammen med. Det gjør godt, men også vondt. Det er slik livet er. 

Trærne er i ferd med å skifte farge. Det skjer raskt, som en eksplosjon. Drama i fire akter. En lang symfoni er i ferd med å gå inn i siste sats. Selve klimakset. Hver dag er det endring. Fra en antydning til gult, til at hele bjørkeskogen er i full fyr. Lyden fra alle instrumenter i orkesteret på samme tid. Selve finalen. Naturen på sitt aller mest dramatiske. Det er som om Faderen selv leker med penselen og fargelegger tonene, noe han jo også gjør. Jeg vet han koser seg der han titter ned på lerretet hvor landskapet hele tiden er i utvikling.

Høsten er finalen i en symfoni

Høsten er mer enn farger. Det er bare å glede seg med vinden som tar tak og havet som viser muskler. Jeg elsker en skikkelig høststorm. Den er det tak i. Det å gå ute i vinden hvor hver meter kan være en kamp. Noen ganger er livet slik. En kamp for å bevege seg fremover, før en plutselig svever i medvind eller får vindkast fra siden. Det skal noe til å takle skiftene i livet. Det er lett å falle hvis en mister kontakten med jorden og seg selv. 

Før feiret jeg høsten ved å hente bjørkeløv og legge det i badekaret. Da var det bare å sprette den gode vin og tenne en stor håndrullet sigar. Det var en livsbejaende, lekende feiring. Nå har jeg verken badekar eller damper på sigarer, men gleden er like stor. Leken har bare tatt en annen form. Jeg nøyer meg med å gå tur i regnet og kjenne at jeg blir våt til margen. Ekstra godt er det å gå sammen med deg. Om natten kan vi ligge og høre regnet hamre mot vinduet. Det er den vakreste musikk. Aldri sover jeg bedre enn når regnet høljer ned. 

Hver årstid har sin sjarm. Vinteren på sin måte, for de som liker å fryse og gå på ski. Naturen kledd i hvitt som en brud på vei mot alteret. Våren med blomster som titter frem og trær som spirer. Opp av svart jord vil nye blomster gro. Håp om mer. Sommeren i all sin prakt. Da er det bare å nyte livet, puste inn og ut, og ta seg et bad for å kjøle seg ned. Men vakrest er høsten når den tar fyr og viser sine krefter. 

Slik er det med livets faser. Et lite korn titter frem og vokser opp. Det strekker seg mot himmelen, for så å dra tilbake til jorden igjen. Det er en underlig vandring fra livets begynnelse til livets slutt. Vår, sommer, og den vakre høsten før vinteren settes inn. Hver årstid har sin gunst. Sin nåde, om du vil si det slik. 

Livet tar ikke slutt. Fra høst til en tid i dvale før livet igjen spirer og gror.
Det er evigheten vi har begynt på.
Det gir høsten et perspektiv. 

Sol og regn på samme tid. Og vind. Det er høst.

Hjemme i Kosovo

Jeg er tilbake der jeg var. Det skjer fra tid til annen at jeg går tilbake i historien. Nylig besøkte jeg Pristina i Kosovo. Det var mitt hjem i fire år på begynnelsen av dette årtusen. Før var jeg hjemme der. Nå var jeg på en kort visitt. Likevel fortalte alle sansene mine at det var mer enn bare et besøk. Smaker, lyder, lukter og det jeg så. Og følelser. Hele meg var hjemme på Balkan. Det handler om liv. 

Menneskene. De jeg har møtt på min ferd. Det er alltid de som betyr mest. Det å bli glad i, er å våge å være nær. Vennskap er ikke noe som er forbi selv om jeg har flyttet noen kilometer lenger nord. Vennskap er en skatt som ikke er gravd ned. Den er åpen i dagen. Skattekartet er å følge steder hvor en før var. 

Vi var rundt tretti serbere, albanere, sigøynere – og en nordmann, i en buss som var gammel og grå som håret mitt. Selv om det var overskyet med fare for regn, var det varmt og klamt i bussen. Dette er veier jeg har kjørt alene mange ganger før, men det er år siden. Vi satt tett i bussen. Hvis noen hadde covid, får vi alle det. Unus pro omnibus, omnes pro uno - En for alle. Alle for en. Heldigvis er jeg fullvaksinert. Hvis ikke hadde jeg ikke tatt sjansen, og ikke hadde jeg sluppet over grensen. På grensen må en ha de papirene som behøves. Så enkelt er det, og så vanskelig siden det er ulike regler fra land til land. Høstfargene har begynt å melde sin ankomst, men fremdeles er det frodig og grønt. 

Etter over seks timer i bussen fra Beograd, sjekket jeg inn på hotellet i sentrum av Pristina. Det var rett ved mitt tidligere kontor. Jeg gikk en tur ut i gaten som var forbeholdt gående. Masken var på. Det er strengere i Kosovo enn mange steder. Politiet følger med og gir deg en kraftig bot hvis du ikke bærer maske. Og alle utesteder stengte halv ti. En halv time senere trådde portforbudet inn. 

Den første jeg traff på gata, var min gode venn Agim. Han var min tidligere medarbeider. Han var på en kveldstur sammen med sin kone. Vi kjente hverandre igjen på øynene. Det er mer enn nok. Ingen kan skjule øyne som ser.

Det er sekten år siden jeg var i Kosovo sist. Det er lang tid. Håret mitt er blitt grått. Og kort. Jeg er ikke den jeg var. Det vil jeg heller aldri bli. En kveld satt jeg rundt et bord med mine tidligere medarbeidere. Gutta hadde gråere hår, mens damene var som før. Likevel forteller klokken et språk om år som går. Men vi så hverandre i øynene og kjente på noe som består ut over tid. Vennskap er evigheten som har begynt. 

Vennskap er en skatt som ikke er gravd ned!

Hvordan skal jeg med ord forklare det som betyr mer. Mer enn det meste. Mer enn det jeg ser. Mer enn det jeg forstår og det jeg vet. Mer enn ord. Mer enn sandkorn som renner fra et timeglass. Vennskap er selve livet i møte med seg selv. Det trenger ikke forklares. Det bare er.

Bildet er fra den delte byen Mitrovica. I dag kan albanere og serbere krysse over til den andre siden og ta en kaffe med naboene. Det er en stor endring i positiv retning.

Blod og honning

En av betydningene av navnet «Balkan» som jeg hørte da jeg bodde der, er; Blod og honning. Før var det mer uro og slit, og æren og blodet stod høyt. I dag er der en helt annen stemning i gatene da jeg rusler rundt i Pristina. Selv i den delte byen Mitrovica kan jeg gå på begge sider av elva Ibar sammen med min gode venn Bashkim. Før så jeg ikke en levende fugl i denne byen. I dag er elven ren og fuglene svever fritt. 

Det er ingen armerte internasjonale militære kjøretøy på veiene. De eneste våpen jeg ser er noen barneleker som selges på gatene. Jeg ser heller ikke noen hvite biler med emblem fra humanitære organisasjoner. Det er portforbud, men det handler om et usynlig virus og ikke om konflikt. 

Menneskene jeg møter har et smil som handler om på grunn av, og ikke bare på tross av. Det er stor forskjell på det. Det gjør inntrykk å merke stemningen som noe annet enn da den tynget ned skuldrene uten at jeg selv oppdaget det før jeg var ute av konfliktsonen. 

Da jeg sitter i en bil og blir kjørt på nye store flotte veier, slår det meg at Kosovo er et vakkert land. Det så jeg også før, men da var det mye som stjal oppmerksomheten. Krigene på Balkan hadde åpne sår. Fremdeles skal det lite til for å få blodet til å flyte, men det hjelper når honningen er et ekte naturprodukt. Honning er og blir den beste medisin. 

Jeg tar farvel med Kosovo og Balkan for denne gang.

Første bilde er fra søndagskaffen i Pristina før jeg måtte sette kurs mot flyplassen.

Hvor er håpet på Balkan

Mangelen på håp gjør inntrykk flere steder hvor jeg reiser. Spesielt handler det om deler av Midtøsten. Det å bli kjent med folk og deres barn vel vitende om at morgendagen er svært begrenset, gjør også noe med meg. Mørke skyer ligger lavt og tyngende over mange menneskers liv og fremtid.

På Balkan var det annerledes. Etter krigene i nittiårene var håpet om endring sterk til stede. Det var en positiv drivkraft. Både humanitært og fredsmessig, pekte håpet vei som en stjerne på himmelen. Atmosfæren var tung på den måten at krigene hadde satt sine dype spor som fremdeles lå åpent i dagen, men håpet for fremtiden var klart. Statene i det som en gang var et samlet Jugoslavia gikk i retning av å bli en naturlig del av Europa og EU. Der lå drømmen om en normalitet. Fremtiden lå i samhandling under en ny europeisk paraply.

Fra årtusenskiftet jobbet jeg fire år som leder av Kirkens Nødhjelps operasjoner Balkan. Det satte dype spor. Det som gjør mest inntrykk på meg når jeg i dag igjen beveger meg på Balkan, er mangelen på håp. Følelsen som mange uttrykker direkte til meg er at de ikke lenger er i en etterkrigstid, men i en førkrigstid. Balkan har gått fra «post-war time» til «pre-war time». Hvis det er mer enn bare en følelse, er det svært alvorlig.

Det ligger mange frustrasjoner og ulmer under overflaten. Optimismen fra årtusenskiftet, er byttet ut med pessimisme. Mange forlater skuta så snart de kan. Fra Serbia flytter i overkant av 50.000 til vestlige land hvert år. Serbia er et land hvor det er i ferd med å bli flere pensjonister enn arbeidsdyktige. Den samme bevegelsen ser vi i flere av de andre nabostatene. Mange av dem som reiser er ressurspersoner som vi har bruk for i land lenger nord. Det er et dilemma. «Brain drain» er her et begrep som blir brukt («hjerneflukt»).

På et gatehjørne i Beograd finner jeg denne tegningen av krigsforbryteren Ratko Mladic. Teksten er poetisk, og er en takk til generalens mor for at han ble slik han ble. Myndighetene lar slike tegninger stå velvitende om den nasjonalistiske propagandaen den innehar

Tidligere rådet den serbiske politiske drømmen om et større Serbia; Great Serbia - Velika Srbija. Slik lå også drømmen om et Stor-Albania, eller Etnisk Albania. I 2020 skiftet den politiske kursen i Serbia over til «Den serbiske verden»; Greater Serbia - Srpski svet. Dette blir kritisert fra nabostatene som påpeker at det ligger aggresjon i den politiske kursen. Faren er stor for at nasjonalismen fremdeles er aktivt til stede under overflaten på begge sider av grensene.

De som trodde på endring til det bedre på Balkan er i ferd med å gi opp.

Selvsagt er det internasjonale samfunn representert i området, men fokuset er ikke lenger like sterkt som det var. Det er en naturlig utvikling, men også farlig. EU på sitt beste har vært en fredsmekler på Balkan på den måten at drømmen om medlemskap har vært et symbol på fremgang og stabilitet. I dag har EU også store utfordringer på hjemmebane som tar energi. Brexit, utfordringer i enkelt medlemsland og selvsagt pandemien, har satt Balkan på vent. I tillegg er det flere stormakter som har sine interesser i området. Det har en tendens til å føre til bråk.

Bosnia er ikke ferdig. Freden der er skjør. Landet er fremdeles delt ifølge Daytonavtalen fra 1995. Det er som om avtalen har sementert en mur gjennom landet. Avstanden mellom den serbiske og den muslimske befolkningen er stor. I tillegg er der også kroater som drar i en tredje retning. Videre ulmer det mellom Serbia og Montenegro. Og på grensen til Kosovo er det demonstrasjoner rundt bilskilt. Små konflikter har en politisk undertone som fort kan eksplodere. Det har historien flere tragiske beretninger om. Spørsmålet blir om det også vil komme til å utvikle seg i en voldelig retning i tiden fremover. Det som ulmer av pessimisme, kan veldig fort bli en storbrann.

Selv har jeg tro på fred i regionen. Jeg tror og håper på en positiv økonomisk og demokratisk utvikling for alle statene på Balkan, men mitt håp betyr ikke mye hvis de som bor her mister håpet. Da skal det ikke mye til før det igjen smeller. Det kan fort skje. Fort er nok i denne sammenheng noen år frem i tid, men det er viktig å jobbe aktivt for fred og stabilitet både i det korte og det lengre perspektiv. En ny krig er ingen tjent med.

Bildet er fra Jugoslavija Museum, også kalt Tito museet, i Beograd.

Gratulere med dagen!

Kake til frokost er ikke noe jeg vanligvis spiser. Det er ikke sunt, men en gang i året er det som å spise grønn salat. Det gir næring som bærer gjennom høstens gråvær og stormer som vil komme. For et år siden var det min gode venn, Per Anders, som vekket meg med sang og kake på senga. Da var jeg vest i havet for å feire min runde dag. Det ble en fest fra morgen til kveld. Utrolig hvordan gode venner fargelegger livet. De skaper musikk og maler et landskap det er godt å vandre i.

Takk til alle dere som betyr mer for meg enn det dere vet!

Min far hadde en setning han gjentok flere ganger de siste årene han levde. Den får stå som en visdom jeg også vet: «Eg har aldri vore så gamadle som eg è i dag!»

I dag, var kaken en gave fra Hotel Moskva i Beograd. Her sjekket jeg inn i går. Møtet jeg skulle ha i dag er kansellert, men det er ikke verre enn at det blir over helgen. Da har jeg en dag hvor tanker kan fly som fargerike høstblader i vinden. Det er ikke alltid jeg svever i medvind. Noen ganger går jeg motsatt vei. Det handler om at livet gir og krever. Jeg har smakt både medgang og motgang. Egentlig ville jeg ikke vært en dag foruten. Det ville vært trist å si farvel når det enda var langt igjen.

Det er godt å være tilbake på Balkan. Her er også et hjem hvor jeg levde noen år. Det har satt dype spor fra en tid hvor fred ikke var selvfølgelig. Det er den heller ikke nå. Fred er hardt arbeid som vi må jobbe med hver dag. Fremdeles utfordres vi i våre små og store fellesskap. Det gjelder her på Balkan, og i alle små og større kroker av kloden. Det handler om kjærligheten som både en gave og en oppgave. Det gjelder både i mitt liv, og i ditt.

Det å være hjemme betyr mye for meg. Kanskje betyr det ekstra mye siden jeg har vært så mye borte. Jeg har mange steder hvor jeg kjenner at det gjør godt å være, men det er også sårt å dra tilbake i historien. Det som var, er ikke det som blir. Dermed ligger det alltid en sorg i steder hvor jeg før hadde min hverdag. Den smaker jeg på mange ganger, men når jeg puster kjenner jeg at jeg lever. Livet er en reise hvor alle sanser er i full beredskap. Jeg er ikke hjemme bare på det jeg ser, men med hele følelsesregisteret. Smaker, lukter, lyder og synsinntrykk gir en sterk cocktail som nytes mens jeg rusler sakte gjennom livets gater.   

Jeg er ingen engel. Det vet jeg at ingen tror. Men noen ganger kjenner jeg at livet har vinger som løfter meg som en spurv. Det er jord i hver dråpe av mitt blod, men også himmel!

Gaver er noe som hører fødselsdager til. Den største gave du kan gi er at vi sammen kan være med å skape en fremtid. Vi er ulike, du og jeg. Heldigvis er vi det. Det er mange ulike blomster i Guds frodige hage. Jeg er ikke redd for ulikhetene. Jeg er mer redd når vi ikke respekterer ulikhetene. Samtidig er det viktig at vi løfter verdier som bygger opp, og tar avstand fra verdier som river ned.

Det finnes krefter vi ikke må være blinde for. All ekstremisme, både politisk og religiøs, er farlig. Motsatt av ekstremisme er raushet og toleranse. Det er verdier som er en gave både til meg og til våre fellesskap. Det gir alltid inntrykk å møte mennesker som oser av raushet og kjærlighet. De får jeg aldri nok av. Selv har jeg mye å lære, men jeg har tro på fremtiden når vi bygger sammen!

Jeg er ikke ferdig, selv om jeg er født i forrige årtusen. Livet leves i en frodige hage!

Det er mange fredsduer på Balkan. Bildet er fra Sarajevo.

Ikke lett å reise

Det å krysse grenser var tidligere en lek. Nå er det blitt alvor. Vi er fremdeles i koronatid. Det tar tid før det åpner opp igjen og blir slik det var. Det gjelder spesielt når det gjelder å reise. Med skiftende regler er det blitt en jungel av regler og lokale krav å sette seg inn i.

Spesielt er det vanskelig å reise når selv personellet på flyplassen ikke kjenner reglene som gjelder. Til deres forsvar er det ikke lett å vite i en tid hvor mye kan endres på kort tid. Det gjelder å ha de rette papirer. I praksis gjelder det å være fullvaksinert og kunne fremvise EUs Covid-pass. Uten det kan en like gjerne bli hjemme. Har du tenkt å forflytte deg bør du følge med i timen og ta de vaksiner som gjelder. Gjør du det ikke for fellesskapet, så gjør det for din egen skyld. Så enkelt er det.

Søndag 20.september møtte jeg i god tid før avgang. Det har jeg som vane å gjøre. Av erfaring vet jeg at alt kan skje. Bedre å ha en time for mye, enn en for lite. Jeg sjekket inn i automaten på Sola flyplass, men måtte i skranken for å sende kofferten. Køen var ikke lang, men den tok tid. Det var som om jeg var kommet til et sted hvor alt gikk i sakte film. Da jeg endelig kom fram til damen i skranken, sa hun at jeg ikke hadde papirene jeg trengte for å komme med flyet i retning Sarajevo. Jeg visste at jeg hadde det jeg trengte, men det hjalp ikke selv om jeg hadde det svart på hvitt. Hun påstod at jeg skulle ha fylt ut et dokument fra Bosniske myndigheter. Det hjalp ikke at jeg sa at det ikke var riktig. Damen sa nei. Jeg sa jo. Hun sa nei! Nei! Tidligere har jeg drevet med fredsdialog på Balkan, men her kom jeg ingen vei. Minuttene gikk og flyet dro mens jeg stod igjen på bakken.

Det var ingen grunn til å hisse seg opp. Det klarte jeg faktisk å unngå å gjøre, selv om det holdt hardt. Men jeg ble satt ut. Energien rant ut av kroppen. Søndagen ble ikke slik den hadde begynt.

Dagen etter dro jeg igjen til flyplassen for å snakke med damene i SAS. Da hadde jeg i et døgn forsøkt å finne dokumentet som de sa at jeg måtte ha, men det er ikke lett å finne noe som ikke eksisterer. To damer i skranken prøvde selv å finne lenken til dokumentet jeg skulle fylle ut, men selv de fant det ikke. Til slutt gav de meg grønt lys til å kunne reise neste dag hvis jeg fikk meg en billett. Dermed bestilte jeg en ny flybillett. De sjekket meg inn der og da, og skrev en melding om at jeg skulle være med flyet neste morgen. Kl 04 tirsdags morgen tok jeg igjen taxi ut til Sola. Der var jeg i ferd med å bli en god kunde. Da gled jeg gjennom systemet uten problemer og landet på ettermiddagen i Sarajevo. Der krevde de ingen test, selv om jeg hadde tatt en for sikkerhets skyld, og de krevde selvsagt ingen ekstra papirer. Det som var viktig var kun å vise at jeg var fullvaksinert.

SAS gjorde en feil. De krevde et dokument som ikke eksisterer. Det kostet meg to dager, og noen lapper til ny flybillett og diverse drosjeregninger. Det var surt. I tillegg stoppet jeg i en bevegelse av endelig å være på vei.

Til damen i SAS som sa nei: Du gjorde bare jobben din og fulgte det som stod på skjermen. Med litt fleksibel innstilling ville du kunne løst situasjonen uten å skape problemer. Der har du noe å lære. Da du selv ikke fant dokumentet som du krevde jeg skulle ha, kunne du tenkt at det ikke var kunden som hadde feil.

Den lille historien er en bagatell. Den irriterte og gav meg et døgn med frustrasjoner. Det gir en dårlig følelse å parkere før en har begynt.

Lærdommen i historien er at det ikke er lett å forflytte seg for tiden. Det tar tid før verden blir slik den var, og det er ikke sikkert den noen gang vil bli det igjen. Mange har vært tålmodig i den tiden som har gått, men vi trenger å ha en stor dose tålmodighet også fremover siden det vil ta tid før vi får grønt lys. Foreløpig er det bare et gult blinkende lys som sier at alt fremdeles kan skje. Det som var enkelt før, er blitt et møte med restriksjoner og byråkrati. Det er blitt mer komplisert enn det selv SAS klarer å finne ut av. Men de løste det jo til slutt. Det er jeg glad for.

Det smakte med en sterk bosnisk kaffe og en søtsak i gamlebyen i Sarajevo etter ankomst

Vi som ikke alltid hilser

 Har du gått forbi noen du kjenner på gata uten å hilse? Det er noe jeg selv gjør rett som det er. Jeg vet det er dumt av meg å gjøre det. Likevel skjer det igjen og igjen. Spesielt etter at Covid traff fellesskapsnerven har det blitt vanskeligere bare å si hei. Det er som om redselen for hverandre har økt med flere meter de siste to årene.  

Jeg er en blyg mann. Det er det ikke alle som vet. Nå har det seg slik at jeg ikke vet det selv engang, men jeg kjenner på at det er noe som ikke stemmer. Livet har flere sider. Jeg kan snakke med alle mennesker, men likevel lukker jeg meg noen ganger inn i min egen lille verden. Jeg blir fanget i mitt eget nett av tanker og fobier. 

Ofte går jeg turer i min egen by uten å hilse på de jeg engang kjente. Folk jeg har snakket med mange ganger, går jeg rett forbi. Det er gjensidig. De går rett forbi meg også. Vi sniker oss langs den trygge veggen på hver vår side av gata. Blikket er rettet en annen vei selv om vi begge har observert hverandre. I bestefall gir vi hverandre et lite nikk, men det var fordi vi var nødt. Det ble for vanskelig å bevege seg fremover samtidig som vi så inn i en husvegg. 

År har passert. Tjue. Tretti. Førti. Den gang var vi tettere på. Da gav vi hverandre et smil eller slo av en prat. Ofte tok vi oss tid til en kopp kaffe eller to. Eller jeg bommet en røyk av deg. Tiden lå foran. Nå ligger den bak. Tiden har visket ut spor i sanden slik bølgene fra havet gjør. 

Tiden har visket ut spor i sanden slik bølgene fra havet gjør.

Jeg ser hvem du er, men jeg stopper ikke opp. Våger ikke si hei. Jeg var ikke helt forberedt på å se deg. Vet jeg burde stoppet opp og tatt en liten prat. Det hadde vært utrolig hyggelig og delt noe av det livet har gitt og tatt. Hvis det ble for vanskelig, kunne vi snakket om været. Der har vi et samtaleemne som aldri tar slutt. Vi kan også legge inn noen setninger om den siste utviklingen i fotballensverdenen. Da ville samtalen blitt perfekt. 

Vet ikke hvordan jeg skal løse blygheten slik at jeg neste gang jeg ser deg krysser gaten og sier: 
Hei, takk for sist! Det er år og dag siden. Tiden går, men du holder deg godt selv om jeg måtte se et par ganger før jeg kjente deg igjen. 

I neste omgang kunne jeg invitert på en kopp kaffe og delt en «kanel i svingane», men det er for viderekomne. En halvtime på et bakeri hadde gjort det lettere neste gang vi så hverandre. For du er jo en likandes kar, eller kvinne. Vi gikk i ulike retninger i livet, men det gjør det jo bare enda mer spennende å ta en prat.

Det handler om meg. Det er min skyld. Det er jeg som ser en annen vei. Også du, men det er jeg som kan bryte lydmuren. Det er jeg som lusker forbi og tenker at du ikke ser meg. Antagelig kjenner du meg ikke igjen med grått, kort hår og rynker. Slik jeg engang var, er noe endret. Men fremdeles er jeg meg, og du er deg! Jeg vet vi kjenner hverandre igjen, selv om vi ser en annen vei. 

Jeg er blyg. Det er ingen unnskyldning, men en forklaring. Jeg vil, men får det ikke alltid til. Det handler ikke om å være overlegen, selv om jeg ser at det kan virke slik. Det er mer som en iboende redsel for at du er fremmed selv om jeg vet hvem du er. 

Neste gang jeg skal rusle i byen skal jeg forberede meg. Det gjelder å være litt i forkant og legge en strategi. Jeg skal pusse brillene og være klar til å si: Hei! Deg har jeg sett før. Hvordan står det til? Hyggelig å hilse på deg igjen. Du holder deg godt, selv om det er et liv siden sist. 

Tårer som regn

Denne uka tok jeg testen for å sjekke om jeg hadde Covid. Det er en test jeg etterhvert har gjort noen ganger, men mest i forbindelse med reiser. Denne gangen gjorde jeg det ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg var uvel. Da bør en jo undersøke om en er smittet, slik at en ikke begynner å smitte andre. Testen var negativ. Det var jo positivt! Dermed kunne jeg diagnostisere meg selv på at det var noe så uvanlig som en forkjølelse. Det er lenge siden at noen uskyldige «basselusker» har tatt innersvingen på meg. Jeg trodde at såkalte vanlige forkjølelser hørte fortiden til, men hoste, rennende øyne og snørr, fortalte at kroppen jobbet på spreng. Det var det bare å finne fram honning og melk. Det hjalp også å syntes synd på seg selv. Ofte er det den beste medisin.

En kan bli trøtt av å jobbe, men en blir sliten av å ikke gjøre noe. 

Det var som om jeg i tillegg til en forkjølelse også var smittet av et virus som har spilt sjakk med meg i halvannet år. Først denne uka ble jeg satt sjakkmatt. Bevegelsen forsvant. Skroget stoppet opp. Jeg har en bevisst tenkning om at jeg ikke stopper selv om en mur sperrer utsikten. Motstand er ikke et hinder som er absolutt. Da går jeg bare i en annen retning. Men det er ikke alltid lett å overføre teori til praksis. Livet har sine sider. Det kan handle om en uke med selvmedlidenhet, men det kan også smitte over i sentralnerven. Da kan det ta lengre tid enn det jeg har. 

Lysten til å skrive er en drivkraft. Den har jeg slitt med i en periode. Ordene har ikke kommet like lett som før. Leken har blitt alvor. Uten vann fra himmelen tørker jorden opp. La oss håpe på en høst med mye vær. Jeg ser fram til gode våte høststormer. Da skal vinden løfte bokstavene på vinger. Det gleder jeg meg til. En skikkelig høststorm hvor det ikke hjelper med paraply. Jeg kan love at jeg skal forsøke å beskrive stormen når den kommer. Hvordan beskrive vinden som vi ikke ser? Det er i seg selv en kunst. 

Teksten nedenfor er med i konserten «Det sårbare livet» som jeg holder sammen med musikerne
Hans-Gunnar Skreslett og Owe Håstø. 
·      Torsdag den 16.september kl 1900 har vi konsert i Valestrand Kulturkyrkje i Sveio. 
·      Fredag den 17.september kl 1900 har vi konsert i Frelserens kirke i Farsund. 
Velkommen på konsert hvis du er i nærheten!

Tårer som regn
Jeg vet du sliter
jeg vet at du har det vondt
Natten er lang
minutter blir timer
Mørket er svart
selv om sola skinner

Du bærer ditt liv
med krefter du ikke har
Børa er tung
et gram blir til flere kilo
Mørket er svart
selv om sola skinner

Du har ingen stemme
et vindpust i mellom fjell
Toget står stille
mens livet springer 
Mørket er svart
selv om sola skinner

Gud du som ser
vi trenger vann her ned
Opp av svart jord
vil nye blomster gro
Tårer som regn
selv om sola skinner

Vann fra himmelen
dråper gir liv
Opp av svart jord
vil nye blomster gro
Vann fra himmelen
dråper gir liv
Opp av svart jord
vil nye blomster gro

Klima i endring

Klima er en livsviktig sak. Det handler om livet!

Klimarapporten fra FN er klar i sin tale. Den understreker det vi allerede visste. Eneste forskjell er at endringene skjer raskere og blir enda voldsommere enn det vi tidligere trodde. Vi er på feil kurs. Og vi er selv skyld i det som skjer. Det er sannheten. 

Debatten om klimaendringene er menneskeskapt, er historie. Det er ikke den debatten som bør ta vår energi. Den skaper ikke noe positivt for livet på kloden. Debatten fremover bør handle mer om løsningene. Hva kan vi gjøre for å verne om det sårbare livet på jord? Hvordan skal vi overlate kloden til våre barn?

Vi som mennesker er endel av utfordringen, men heldigvis er vi også endel av løsningen for fremtiden. Det er viktig å holde oppe mulighetene for endring, men da må det drastiske midler til. Det gjenstår å se om vi våger det. Det er lettere å snakke om endringer enn å gjennomføre dem. 

I klimasaken trenger vi ord som viser vei, 
men vi trenger også modige handlinger!

Klima har alltid vært i endring, men i tillegg til naturlige svingninger er det et faktum at vi mennesker setter spor. Vi har aldri vært så mange mennesker på jord som vi er i dag – vi nærmer oss 8 milliarder mennesker - og vi har aldri brukt så mye fossilt brennstoff som vi nå gjør. Det gir større utslipp. Mens vi diskuterer i hvilken grad mennesker er skyld i det som skjer, øker temperaturen.  

I Arktis er temperaturendringene størst. Konsekvensene er allerede dramatiske. Det så jeg med egne øyne i årene jeg bodde på Svalbard. 

Like viktig som å innse at alarmen har gått for lenge siden, er det å løfte håpet. Vi kan sette negative spor etter oss, men vi har også mulighet til å sette positive spor. Vi kan være med på å skape en fremtid som bygger på det gode samspill mellom natur og mennesker. Det er vår mulighet. Det er vårt valg.

I 2014 skrev jeg en tekst om klima. Den er dessverre fremdeles aktuell.
Teksten gav vi i Svalbard Kirkes Trio ut på en CD, «Det blå loftet», Kirkelig Kulturverksted/2016. 

Isen smelter

Sjøis blir åpent vann
breer trekker seg tilbake
temperaturen øker i hav og på land
vi er på kurs mot feil havn
Arktis er varm
Arktis er varm

Isen smelter i nord
klima i endring på jord 
Bølger slår over land, ørken og flom
Våre barn må bære der vi tok
Mennesker lager spor                            
Mennesker lager spor          

Jorden har feber
Arktis er et barometer
Det er håp mens timeglasset renner
Vi kan være med å redde liv
Hva vi gjør er fremtid
Hva vi gjør er fremtid                      

Gi oss vilje til å se
mot til å handle
kraft til å gjøre noe mer
          La oss bygge fremtid 
i stedet for å rive ned
Våre barn fortjener det

Hundre år, og fortsatt ung!

Kirken på Svalbard er historie. Heldigvis er den også både nåtid og fremtid!

Siden begynnelsen har Guds ånd svevd over havet og fjellene i nord. Det kan være kaldt og mørkt, men det finnes ikke noe gudsforlatt sted på jord. Han sender ut sin velsignelse til alle på øygruppen. Lyset skinner i mørket, og også når solen er høyt på himmelen. Han som var, er og blir. 

Det er hundre år siden den første kirke ble bygget i Longyearbyen. «Vor Frelsers Kirke paa Spitsbergen» ble vigslet 28.august 1921. Den ble bombet under krigen. Nåværende kirke, Svalbard Kirke, ble vigslet i 1958. 

Med sin plassering i det polare nord, var og er kirken en viktig symbolbærer i et sårbart landskap både når det gjelder livet i naturen og for menneskene som bor og ferdes i Arktis. Mennesker og klima er i endring. Kirken bærer både historien og fremtiden i seg.

Som institusjon var kirken et viktig signal da den ble bygget. Det å bygge en norsk kirke var det samme som å heise det norske flagg til topps. Suvereniteten ble understreket. Selv i dagens mangfold er den som verdens nordligste religiøse bygning en viktig fyrlykt som viser vei. Kirken på Svalbard er et kraftsenter som gir næring til mennesker både i hverdag og i fest. 

Kirken på Svalbard er et kraftsenter!

Kirken er mer enn selve bygningen. Den har en puls. Pulsen har blitt skapt av de ulike menneskene som har jobbet i kirken, både ansatte og frivillige. Ikke minst har kirken vært preget av alle som har bodd og bor på øygruppen. Kirkens puls er en del av menneskenes liv. Fra et utpreget gruvesamfunn drevet og eid av Store Norske Spitsbergen Kullkompani, har samfunnet utviklet seg videre til å bli et familiesamfunn, et forsknings- og studiested, og en turistdestinasjon. Kirkens liv farges av de endringer som finner sted. Slik er utfordringene for kirken i dag annerledes enn de var da den første presten, Thorleif Østenstad, startet arbeidet på Svalbard i 1920. 

Kirken har hatt og har en spesiell rolle når ulykker inntreffer. Livet er sårbart. Et flagg på halv stang utenfor kirkebygningen er et sterkt signal om at noe alvorlig har inntruffet. Tiden stopper opp hver gang noen «reiser på slutt». I slike stunder er det godt å ha et annerledes sted å gå til for å tenne lys, eller bare sitte ned alene eller i fellesskap. 

Kirkens arbeid handler både om kontakt oppover, og kontakt ut i møte med mennesker der de er. Slik har kirken en utfordring og et kall som strekker seg både vertikalt og horisontalt, slik to bjelker møtes i et kors. I møtet mellom jord og himmel lever håpet og kjærligheten. 

Jeg fikk gleden av å være sokneprest på Svalbard i over tolv år. Det både kostet, og det gav. Det kan jeg si mye om, men det er ikke jeg som er jubilanten. Min tid var som en liten bit av en lenke som har mange sterke farger. Det gode med å avslutte og reise fra øygruppen er at lokalsamfunnet og kirken lever i beste velgående og utvikles videre. Jeg tror på noe som er større enn min tid i nord. 

Vinden kunne ta tak i kirka og forsøke å sende den ut i fjorden som rekved. Til tider ulte vinden, og det knirket i gammelt tømmer. Selv i stille vær hadde englene nok å gjøre der de dro i skytteltrafikk med bønner fra jord og opp til sjefen sjølve. Det er direkte kontakt mellom Gud og mennesker på Svalbard. Avstanden mellom jord og himmel er liten. Gud ved sin Ånd er tilstede og blåser livets pust over det golde landskapet. I det fjerne skuer han ned på disse rare menneskene som har satt seg til bords. De nøyer seg ikke med å be for seg sjølve. Hele Svalbard, og verden fra nord til sør, er med i bønnen. Bønnen gjelder ikke bare de som har trosset kulden og søkt ly i kirka. Bønnen gjelder alle, slik også Guds velsignelse sendes ut til alle.

Det flotteste med å være prest på Svalbard var nettopp det å lyse Guds velsignelse over både de som var tilstede, og de som var ute på tur, jobbet i gruva, var på sjøen eller i lufta, satt hjemme eller hvor de enn oppholdt seg. Gud lar seg ikke begrense av en liten trekirke med dører, vegger og tak. Kirken er alltid større enn det vi ser. Velsignelsen gjelder alle som er på Svalbard.  

Gratulere med jubileet!

Alterpartiet i Svalbard Kirke

Valget

Denne uka har jeg lagt min stemme i urnen. Da har jeg vært med å sette kurs i veien videre. Det gir en god følelse å ha benyttet seg av muligheten til å stemme. Nå som det er gjort, slipper jeg å stå i kø på valgdagen. I tillegg slipper jeg å la meg påvirke av politiske debatter og mengder av slagord i ukene frem mot valget. Det er ingen politikere som kan endre mitt valg. Det er allerede gjort!

Det var enkelt å gå inn i stemmelokalet på torget i Stavanger. Det hele tok under fem minutter. Selve valget hadde jeg jo gjort før jeg la stemmeseddelen i urnen. Det er den prosessen som tar tid. Først må en velge bort de partier en ikke vil stemme på. Da er det ikke mange partier tilbake å velge mellom. Med noen nyanser av forskjeller, blir det et valg mellom gode alternativer i den valør jeg satser på. 

Det er alltid morsomt å spørre folk om hva de velger. Noen har sitt medlemskap i orden. De har kommet ut av skapet. Andre kan du lese som en åpen bok. Men mange er også de som holder på at valget er hemmelig. Det er som når vi var barn og hadde hemmeligheter for hverandre. Det var viktig at bare noen få utvalgte visste. Hemmeligheter hadde et eget univers. Det var spennende. I dag er hemmeligheter noe de fleste tror de vet uten at de nødvendigvis vet noen ting. 

Du har frihet til å stemme hva du vil. Jeg har tatt mitt valg. Du tar ditt. Din og min stemme betyr like mye, men det er feigt å bli værende i sofaen og ikke ta aktivt del i valget. Hver stemme betyr mer enn det vi tror. Valget vi i fellesskap gjør handler om de verdier vi vil skal være grunnleggende fremover. Derfor er det et viktig valg. Vi er med på å velge framtiden. Den er viktigere enn noen gang. 

Politikk er for viktig til at vi kan overlate det til politikerne alene

Politikk handler om ikke å la landet og kloden seile uten styring. Vi velger retning. Vi setter kurs. Når det blåser opp er det en fordel at vi allerede har en plan og at noen står til rors. 

Det viktigste er at vi bryr oss. Det er det som kalles politikk. Det kan vi ikke overlate til politikerne alene. Det er også vårt ansvar. Livet og våre fellesskap er for sårbare til at vi kan forholde oss passive. Jeg ønsker å være politisk aktiv på den måten at jeg bryr meg om både mitt og andres liv. Vi har etiske utfordringer i vår tid som krever engasjement. Og vi må et skritt videre. Vi må gjøre ord til handling. 

Fattigdom, konflikt og klima

De tre viktigste etiske utfordringene i vår tid er fattigdom, konflikt og klima. Det krever styring og felles innsats. Vi kan ikke godta at andre mennesker lider og går til grunne mens vi selv sitter passive uten å gjøre noen ting. 

Jeg har tro på fremtiden når vi bygger i lag. Vi bygger og verner om det gode livet i et fargerikt fellesskap. Det handler om verdier vi bygger vårt land på.  Hva vi gjør i dag er fremtid. 

Stå opp om du sover
Våk det er dag
Jorden er vår
Vi skal bygge i lag
Bygge i lag hver dag

På kamp igjen

Det er nesten to år siden sist jeg var på en fotballkamp. Det er lenge. For lenge. Det er ikke det samme å se en kamp på en skjerm som selv å være tilstede. Gleden var derfor stor da jeg satte kurs mot første Viking kamp siden Covid traff planeten og satte det sosiale kulturliv på vent. 

I mellomtiden har jeg gått mange turer i nabolaget hvor jeg bor. Det er en fotballøkke i nærheten hvor jeg har stoppet opp for å se barn og ungdom leke seg med en ball. I fjor var det tomme løkker uten liv. Heldigvis er gutter og jenter igjen på plass på løkka. Det gjør godt å se gutter og jenter spille fotball. Lek og alvor. Selv om fotball ikke er livets svar, gir det likevel mening å se gleden som følger med. 

For noen få år siden la jeg selv opp. Min fotballkarriere fikk en brå stopp i en gymsal i Longyearbyen. Under en kamp hvor vi hadde delt oss i to noenlunde like lag, gikk jeg inn i en takling med fremtiden som innsats. Selvsagt var jeg litt for sen. I sakte film gjorde jeg dobbel saltomortale i luften og landet med et brak. Nedslaget ble målt til 6,3 på Richters skala. Neste stopp var Longyearbyen sykehus. Det var ikke så gale at det ikke kunnet gått verre, men to måneder med krykker var lenge nok. Jeg innså at det bare var å legge skoa på hylla før skadene sa stopp. Selv om hodet fortalte meg at jeg var i topp atletisk form, gav ikke kroppen samme signal. Jeg var i utakt med meg selv. Da la jeg opp, uten at det stod et ord i noen aviser av den grunn.

På Viking kamp

Søndag høljet det ned som det sjelden gjør i Stavanger. Som oftest blåser det slik at det regner vannrett i den regionen. Paraplyer har en tendens til å ha kort levetid. Spilene ryker i vinden og alt under halsen blir gjennomvått, men denne ettermiddagen i august falt regnet rett ned fra himmelen. Heldigvis satt jeg med tak over hodet på stadion.

Den begynnende høstkulden gjorde at jeg hutret der jeg satt. En begredelig førsteomgang gjorde det ikke bedre. Fotball kan være kjedelig som en grå regnfull dag. Med to mål i mot etter første omgang, var det bare å innse at det gikk mot tap. Det var ikke noe spill å varme seg på. Det var nærmere tre i mot enn at noe positivt skulle skje. 

Selv om det gikk mot et klart tap, var det fantastisk kjekt å være på stadion igjen. Det gav en følelse av yr glede. Selv i motgang er hjertet tro. Gleden over å være tilbake overgikk følelsen av nederlag. Det å gå på kamp sammen med gode venner gjorde ekstra godt. 

Fotballen er lumsk. Den kan gi de største nederlag. Selv den flotteste solskinnsdag kan ødelegges på et blunk. Heldigvis kan også høljeregn bli til solskinn. Det skal bare nettsus i riktig mål til for å gjøre en nedtur om til boblende vin. Fra å ligge under null–to, for så å snu til seier på overtid. Da er livet verd å leve og fremtiden lys. 

Viking for alltid!

Det gjorde godt å stå igjen etter kampen for å hylle laget etter en stor seier.

Den perfekte sommer

Sommeren er på hell. Det som var en evighet av uker som lå foran, er i ferd med å bli historie. En ferie har fire faser. Den første er drømmene og planleggingen. Den andre er gjennomføringen. Tredje fase er bildene og minnene. Fjerde fase er når regningen på kredittkortet skal betales..

Sosiale medier har i sommer vært fylt opp med skrytebilder av lykkelige mennesker med fullkomne vennegjenger og familier, barn som smiler, iskrem, fylte glass med boblevann og solbrune kropper. Vi er et folk av lykkelige mennesker som elsker å vise de perfekte liv vi lever. Det er inntrykket som formidles ut. 

Gjennom sosiale medier opprettholder vi fasadepresset som vi tidligere kunne oppleve i mange bygder og steder. Det vi før kritiserte, er vi selv blitt endel av. 

Lykken øker i takt med hvor mange likes vi får på bildene vi legger ut. Spesielt gjelder dette profilbilder som vi endrer med jevne mellomrom. Det blir raskt til den ultimate sladrespalte for den perfekte. Kommentarfeltene fylles av utsagn som; «Å, så vakker du er!», «Å, så fin!», «Å, så fantastisk!», «Å, men du er nydelig!», «Å, så søt!», «Å, så skjønn!».

Jeg savner historiene som ikke skrives. Jeg savner lyden av stillhet. 
Og jeg savner bilder av skikkelig ruskevær. 

Mange av oss lever liv utenfor glansbildene som beskrives. De fleste kjenner på nedturer og motbakker. På sommeren hvor det florerer av bilder av de perfekte liv, blir følelsen av motgang forsterket i takt med alle som viser sin vellykkethet. Når det perfekte er idealet, vil alle som opplever seg utenfor bildet føle at de er mislykkede. 

Men det er nå engang slik at selv de perfekte opplever skikkelig drittvær en gang i blant. Vi lever i et land hvor været skifter, og godt er det. Vi vet hva sol er, men vi vet også at regn og uvær kan komme rundt neste sving. Det er det som er livet. Opp og nedturer. Fellesskap og ensomhet. Glede og savn. Storm og stille. Fest, men også hverdag. Smak av jordbær med fløte, men også smaken av flere dager gamle tørre grovskiver. Livet har en skala fra øverste tone til dyp bass. I et kor er alle stemmene like viktig. 

Levd liv er som årgangsvin. Den blir bedre med årene.

Lykke er en følelse som handler om velvære og det gode liv. Slik representerer det noe godt, men ofte blir det et tomt begrep. «Å være lykkelig», blir fort en fasade som ikke viser hele sannheten. Slik er det også med «sommerlykken». Den kan føles og smakes, men selv sommeren har flere sider enn det vi tar bilder av. Og selv om noen av oss de siste ukene har kjent at sommeren har vært en god tid, er det viktig å ha større horisont enn sin egen lykkefølelse. Dyrking av seg selv er sommerens svarteper. 

Det er ikke alle som har hatt en like god sommer. Våre fellesskap består også av de som faller utenom. Det er en utfordring vi kan løfte opp når vi nå går mot høst igjen. 

Hva er lykke? Det er et spørsmål hver enkelt selv må svare på. Det å stoppe opp og gå noen runder rundt spørsmålet, kan være en sunn øvelse. Tankene vil da lete etter de verdier som virkelig betyr noe. 

Selv der skogen virker livløs og kjedelig, er det farger og spennende å vandre.

Vi tror på livet!

Mange av oss vet hvor vi var 22.juli for ti år siden. Selv var jeg hjemme hos mine foreldre og så på Tour de France. Først kom det ekstra nyhetssending om at det var sprengt en bombe i Oslo. Litt senere kom de første meldingene om skyting på Utøya. Det som ikke kunne skje i fredelige Norge i vår tid, det skjedde.

Jeg var sokneprest på Svalbard på den tiden. Fem ungdommer fra Svalbard var på Utøya. Fire kom tilbake. Vår konfirmant noen måneder tidligere, Johannes Buø, ble drept. 14 år gammel. 

Vi mistet det vi ikke hadde råd til miste. Det gjaldt oss på Svalbard, det gjaldt i mange bygder og byer fra nord til sør, og det gjaldt oss som nasjon og folk.

69 mennesker ble drept på Utøya, og 8 i regjeringskvartalet. Tilsammen 77 mennesker.
I tillegg ble mange skadet fysisk og psykisk. Det er skader som har fulgt dem videre i livet.
Også mange har måtte bære på en tung sorg etter terroren denne dagen for ti år siden.

Den første perioden var vi i sjokk. Og vi var i sorg. Det var en personlig sorg for de som mistet noen av sine kjære, og en kollektiv sorg som rammet oss alle.

Det som skjedde 22.juli var ikke en tilfeldig handling. Det var ingen tilfeldig ulykke, som traff oss.
Det var ikke blind vold. Det var målrettet vold. Det var beregnende, menneskeskapt ondskap.        
                          
Finnes det noe godt i en slik situasjon? 
Ja, vi stod sammen som folk! Vi gråt sammen. Vi tente lys og stod sammen i rosehavet.
Vi tapte på den måten at vi mistet 77 liv, men vi vant freden i dagene etterpå. 

Kanskje lærte vi noe? Kanskje lærte vi at fred er mulig, men fred er ingen selvfølge! Fred er hardt arbeid som vi ikke har vunnet en gang, men som vi må jobbe med hver dag. 22.juli er historie, men kampen for livet er ikke over. 

Som kristen har jeg et håp om liv etter døden, men jeg tror på livet før døden! Der står vi sammen, enten vi er kristne, muslimer, ateister, humanister, buddister eller hva vi er. Vi står sammen på tvers av religioner, og på tvers av politiske partier. Vi står sammen som folk. Vi tror på livet!

Vi tror på livet!

Vi vet at ondskap finnes på jord, men vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på nasjonalistiske eller andre destruktive krefter. Vi tror på noe som er sterkere. Vi tror på livet!!

Jeg vil sitere mor til Johannes som døde 14 år gammel på Utøya. Da vi snakket sammen noen dager etter terroren sa Laila Buø det slik:
         - Vi skal videre. Vi skal vinne over ondskapen!

Vi vant freden i dagene og ukene etter 22.juli, men vi er ikke ferdig. Kampen for verdier, kampen for fred, kampen for mangfold og det fargerike fellesskap, er en kamp vi må vinne hver dag!

Kampen mot nasjonalistiske krefter står vi midt i. Vi må ikke være blinde for ideologier og handlinger som river ned. Det er viktig at vi tar aktivt avstand fra slike krefter.

Vi finner nasjonalistiske krefter i USA, vi finner det i Europa og vi finner det i Norge. Men vi tror ikke på det onde! Vi tror ikke på dødskreftene på jord. Vi tror ikke på det som river ned. Vi tror på verdier som bygger opp!

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi. Det kalles verdighet.
Livets verdighet. Det tror vi på!
Vi tror på kjærligheten.
Kjærligheten er både en gave, og en oppgave!

Dette er vårt svar til alle som prøver å rive ned livet:
        De blir stående disse tre: tro, håp og kjærlighet.
        Men størst blant dem er kjærligheten!  1.Kor.13

God sommer!

Sommeren er en deilig tid. Selv når en ikke gjør noe fornuftig, føles det som det er nettopp det en gjør. Det er ikke alle som kan kunsten å ikke gjøre det slag. De må ha prosjekter. Hager trenger timer hos frisøren, hus skal ettersees, det skal males og snekres, og terrassen som før var mer enn stor nok skal utvides igjen. Sitter de stille på en stol, går praten rundt hva som er helt nødvendig å gjøre før ferien er over og en endelig igjen kan slappe av på jobben. 

Selv kan jeg kunsten å gjøre minst mulig. Det bærer hagen preg av. Den er en fryd for det biologiske mangfold hvor humler og småkryp har sitt paradis. Jeg skal innrømme at jeg klippet den med kantklipper for en uke siden, men det ser mer ut som da jeg som barn forsøkte å klippe håret mitt selv. Da ble jeg skamklipt til min mors store fortvilelse, men det vokste ut igjen. Det vil det også gjøre i min viltre hage rundt min skrivestue på Utsira.

De siste dagene har jeg gått på oppdagelsestur sammen med mitt søskenbarn, Tor Leif. Norges minste kommune i antall innbyggere, er større enn det mange tror. Det slår meg hver gang jeg beveger meg utenfor de smale asfalterte veiene. 

De vakreste blomster er de som vokser vilt. Disse prestekragene vokser midt i en steinrøys ved havkanten.

Det er fantastisk å gå tur i «Viking-løypa» i vest. Da kan du se ut mot horisonten samtidig som du ser spor etter bosetninger fra 400 år etter Kristus. Jeg blir aldri lei av å gå den turløypa, men det er også flott å sette kurs utenfor de oppmerkede stier og oppsøke steder hvor det er lenge siden, eller aldri, vi har vært. 

Vi klatret opp og ned steinrøyser, gikk oss fast og måtte snu. Det beste trikset er å følge stier som villsauen har laget, men der stein og berg tok over var det ingen sti å følge. Gleden over den ville råskapen i naturen var på linje med yr barneglede i det julegavene åpnes. Vi glemte til og med at vi begge ikke er født i går. Vi følte oss som fjellgeiter og ungfoler som besteg de høyeste tinder, selv om høyeste «fjell» vest i havet kun er på 71 meter over havet.  

Tor Leif har satt kurs.

Havet blir jeg aldri lei av! Foto: Tor Leif Helgesen

På en fjellknaus med utsikt utover havet, satte vi oss ned. Det gav en følelse av å se ut i uendeligheten. Da var det bare å åpne ryggsekken og hente fram kaffe og «kanel i svingane». Noen kaller det for «kanelsnurr» eller «kanelboller», men den søte baksten smelter på tunga samme hvilket navn du gir den – men det heter «kanel i svingane»…!

Stunden ved havkanten var som en god andakt der en ikke husker hva som ble sagt, men hvor det likevel var noe som gikk inn i kroppen som en puslebit av evigheten. Det gav vitaminer vi trenger når høststormene kommer og livet bauter i mot. Både skroget og innmaten fikk en opplading som gjør at vi kan kjøre mange mil i månedene som kommer. 

 «Det var beint fram kjekt. Eg kjenne det på heile kroppen”, sa Tor Leif etter turen. 
Mer er det ikke å si. Bildene forteller sitt eget språk om livet ute i det fri. 

Rutebåten på vei mot øya mens vi nyter medbrakt og den gode samtale.

God sommer hvor enn du setter kurs!

Jeg står på den gamle fyrlyktplassen i sør. Velsignet være din sommer!
Foto: Tor Leif Helgesen

Kjelleren i våre liv

Da jeg var barn bodde vi i store hus med mange rom. Soverommet mitt i prestegården på Stranda kalte jeg for «flyplassen». I andre enden av rommet lå min bror. Vi vinket til hverandre hvis vi ønsket kontakt over til den andre siden av landingsstripen. Huset hadde også en stor kjeller med boder og mange mørke kroker. Der var det spennende å gå ned.  

I bodene var det poteter, epler og pærer. Hagen utenfor huset hadde over seksti frukttrær. Vi håpte at folk kom på «slang» slik at vi slapp å plukke alt selv. Det skjedde sjelden at noen kom uten å være invitert, men mine venner og jeg klatret i trærne og spiste plommer og moreller mellom kampene på «Fløten» som var nærmeste fotballøkke. 

Gamle hus har store kjellere. Der tror jeg mange av oss sliter med å gå ned.

Jeg kjenner fremdeles lukten av mugg og sopp som sitter i veggene, og lukten av poteter og frukt som er i ferd med å råtne. Det var skummelt å gå ned i kjelleren. Lydene som vinden utenfor bar med seg fikk det til å leve i hver krok. Det var sjelden jeg gikk der alene. Selv i dag kan jeg føle det nifst å gå ned i dypet, men jeg gjør det likevel. Da åpner jeg vinduene og får inn frisk luft. Det gjør godt. 

Vi har kjellere i de liv vi bærer på. I konserten «Det sårbare livet», som vi skal gjøre noen ganger i sommer, har jeg en tekst som handler om det.  

Bilde fra utstillingen på Gamleskolen på Utsira

Kjelleren

Det er en kjeller i mitt hus
mugg på vegger og gulv
Kulde legger seg i marg og ben
mørke i hver krok
og spindelvev som kunst

Jeg er redd for å gå ned
det knirker i hvert trinn
En kjeller full av lyd
og den vonde stillheten
Men selv i mørke er det lys           

Når hver dag er en kamp
holde hodet over jord
pulsen danser ut av takt                
Men hvitveis i skogen
vokser før snøen har tint               

I dypet lever min angst
Når døren blir lukket og låst
og tre skuffer med jord kastes på 
Da vil englene synger i kor
Selv når livet dør er det håp                    

De vakreste blomster på jord
vokser der en ikke skulle tro 
at det er mulig å gro
Jeg løfter blikket og ser ut
etter vinter kommer vår

I dypet lever min angst
Når døren blir lukket og låst
og tre skuffer med jord kastes på 
Da vil englene synge i kor 
Selv når håpet dør er det liv       

Selv når håpet dør er det liv!

Tiden etter

Mørketiden er ikke problemet, men tiden etterpå. 

På Svalbard var mørketiden god. Det var en sosial tid med stearinlys og fine kvelder. Det var jo bare mørkt. Det var ikke svart. Det er stor forskjell på det. Månen som lyste opp og speilet seg i snøen, nordlys som danset på himmelen og stjernene som glimret med sitt nærvær, var alle med på å skape lys i mørket. I tillegg var samholdet mellom menneskene viktig. Det gode fellesskap var en vitamininnsprøyting da sollyset ikke gav næring.

I mine år som prest på Svalbard, snakket jeg ofte om utfordringene vi stod ovenfor idet lyset og solen kom tilbake på nyåret. Det var som å være i et mørkt rom, for så plutselig å få en lyskaster rettet mot seg. Det skulle mye til for å takle endringene, selv om det var til det positive. De polare blomster er spesielt egnet til å takle lys døgnet rundt i noen intense sommermåneder, men for andre arter er det ikke like enkelt. 

For vi som hadde forvillet oss opp til det polare nord, var det bare være å nyte solstrålene og naturen som igjen ble synlig. Da dro vi på turer sammen, og smilet satt løsere. Men det var også en rastløs tid av året.  

I mørketiden er alle mer avdempet og rolig. Det er som å være i en felles depresjon. Da er det normalt å slite med søvn og hverdagens rytme. Når lyset igjen skrus på, og alle ser ut til å glede seg, er det en ekstra stor påkjenning å bli den ene som fremdeles er i mørke. Det er lettere å slite når alle gjør det, enn når du er den eneste som ikke klarer å glede deg over lyset og folkefesten den fører med seg. 

Mitt budskap som prest på Svalbard var at vi måtte følge ekstra godt med de som isolerte seg og fremdeles slet med sin psykiske helse etter at lyset var tilbake. Det var alltid noen som slet mer når det ikke var mørke skygger å skjule seg i. 

Tiden etter korona

Kursen er satt mot gjenåpning av samfunnet. Trinn 3 og trinn 4 er snart klar for å realiseres. Snart skal vi hilse på hverandre med et realt håndtrykk, og noen har allerede sneket seg til en klem. 

Den norske bamseklemmen har vært i en lang vinterdvale.
Nå er det rett før den igjen våkner til liv. 

Mange er utålmodige på at restriksjoner skal slippes opp. For de fleste er sommerferie forbundet med retten til å bevege seg hvor de vil. Eksotiske reiser har vært som å kjøpe drops i en godtebutikk. Når vi ikke får «bombom», blir vi sutrete som små bortskjemte barn som tenker mest på oss selv. 

De fleste gleder seg til igjen å leve livet som engang var normalt, men alle har det ikke slik. Det har vært et stille år for de fleste, men noen kommer ikke til å merke den store forskjell når samfunnet igjen åpner opp.

Det at alle har fått kjenne på et stille liv med begrensede sosiale treff, har gitt en følelse av at vi alle har vært i samme båt. Vi har stått sammen i en vanskelig tid. Utfordringene har fått mye oppmerksomhet. Nå blir det festen og det yrende liv som kommer i fokus. Da er det lett å glemme at noen sitter alene i mørket.  

Det har vært normalt å slite siden alle har gjort det. Når vi nå er på vei ut av dvalen, vil det bli ekstra sårt å være den som fremdeles er alene. De som sliter vil føle en ekstra belastning i andres smil og glede, når en selv ikke opplever livet slik. 

Kulturen vil blomstre og utestedene vil være fulle av glade mennesker. Det er det frie åpne livet vi forbinder med sommer og sol, men ikke alle har noen å gå ut sammen med. Noen sitter inne selv om solen skinner. Det kan være ulike grunner til at det blir slik, men mange vil slite med å være sosial når det i lengre tid har vært påkrevd å være alene. 

Den psykososiale utfordring blir stor for flere i månedene som kommer. Det gjelder barn, ungdom og voksne.
Det utfordrer oss alle. Sliter én, sliter vi som fellesskap. 

Det blir viktig i tiden fremover å se og følge med på hvordan andre har det. Noen kommer til å falle utenfor. Da kan vi være med å bidra til at livet blir verd å leve også i tiden etter korona. Det handler om å bry seg om andre enn seg selv. 

Vakre steiner i fjæra på Reinøya i Troms får stå som et symbol på det mangfold vi som mennesker er en del av.

Bombom, eller “båmmbåmm” som det uttales, er dialekt av det franske ordet bonbon. Det betyr drops.
Som barn i Stavanger var det å få bombom forbundet med stor stas. Noen ganger hadde vi fem øre i lomma som vi kunne gå på butikken på hjørnet for å kjøpe bombom i alle slags farger. Det var nesten som julaften. 

Hverdagen forsvant

Hverdagen fortjener en kjærlighetssang. I fjor vår stoppet mye av den opp. Et virus satte livet på vent. Det var da barn skrev med fargeblyanter; «Alt blir bra igjen». Denne våren har det vært lengre mellom hver gang jeg har sett dette utsagnet i vinduene. Det har vært et savn.

I konserten «Det sårbare livet» som vi skal ha senere i sommer, er dette en av tekstene vi skal ha med. Teksten skrev jeg nå i vår. Hans-Gunnar Skreslett har satt tone til den. Vi ser fram til å synge den på konserter fremover. 

Hverdagen forsvant 

Hvor ble du av
jeg så deg ikke før du forsvant
Vi var sammen hver dag
jeg forstod ikke hvor viktig du var
Da du dro   
ble det ikke mye igjen            

Den grå hverdag
vil du komme tilbake igjen
står vi sammen
står vi an av
Blir alt bra igjen?                  

Hvor ble du av
jeg savner farger og jeg savner det grå  
Hvor er leken, hvor er ditt smil
hvor er klemmen, hvor er din hånd
Da du dro
stillhet hvor det før var liv 

Den grå hverdag
vil du komme tilbake igjen
står vi sammen
står vi an av
Blir alt bra igjen?

Hvor ble du av
da toget stoppet ble livet tomt
Vi hadde planer du og jeg
hvor er tonen som løftet oss opp
Hvor er vi
når avstand ble vårt svar   

Den grå hverdag
vil du komme tilbake igjen
står vi sammen
står vi an av
Blir alt bra igjen?                                                                            

Den grå hverdag
det som før var normalt
Vi står sammen
Vi står an av
Alt blir bra igjen!

Det har vært en lang ensom vandring for mange

Vaksine er en lottogevinst

Sammen med andre som er like ung som meg, fikk jeg denne uke første stikk i armen. Nå skal det sies at det virket som om jeg hadde havnet på feil sted siden de fleste rundt meg hadde grått hår og var tilårskommen. Det var en aldrende gjeng som møtte opp, men da jeg så meg selv i speilet etterpå skjønte jeg hvorfor jeg var sammen med dem. 

Vaksineloddet fikk jeg gratis. Det var som å vinne i lotto, slik det også var da jeg ble født. Den gangen, i forrige årtusen, fikk jeg et personnummer skrevet inn i folkeregisteret i Norge selv om jeg ble født i et afrikansk land. Denne gangen kom jeg hjem fra Midtøsten for å stå i kø for å få vaksine. Jeg måtte vente noen uker før det tikket inn en melding som fortalte at min personlige nummerrekke hadde gitt gevinst. 

Uten å betale én krone i gebyr, fikk jeg stikket som en forsikring på at jeg kan leve noen år til. Vaksinen skulle de ikke ha noe for. Det er nesten som jeg har glemt hva ordet «gratis» betyr. Jeg er mer vant til at kontoen blir tappet av all slags avgifter, men vaksinen var en gave fra den norske stat uten at jeg hadde bedt om det. Jeg stod automatisk i kø kun ut fra det lottotallet jeg trakk da jeg ble født.

Jeg forventet lang kø og folk som førsøkte å snike seg forbi, men det gikk høvelig for seg. Jeg gikk rett inn etter å ha bevist at jeg var den jeg er. Før jeg hadde fått nåla i armen fikk jeg melding om når jeg skulle få neste stikk. Det er en evighet til, men livet på jord er nå engang nettopp en begynnelse på det som strekker seg videre enn tiden. 

Det er mange i disse dager som skryter av at de har fått vaksine. De som skryter høyest er de som er fullvaksinert. Selv holder jeg litt igjen med å skryte vel vitende om at jeg er privilegert i en verden hvor bare 6% av verdens befolkning er fullvaksinert. Vi har et vaksineprogram som fungerer i vår del av verden, mens i mange land er det å få vaksine fremdeles utopi og forbeholdt de få. For oss her hjemme går massevaksineringen på skinner. Selvsagt har det vært noen humper underveis, men vi er vant til fartsdumper når vi beveger oss fremover. De som klager på fartsdumper blir slitsomme å høre på. 

Med et skudd i armen tok jeg sjansen på en liten feiring på fredagskvelden. Byen kokte av mennesker. Det var som kuer når de slipper ut om våren. Det var herlig å oppleve latter og smil, og se ansikter og rett inn i glade øyne. I tillegg smakte det med noe i glasset. Det kunne virke som om pandemien var glemt som noe som hører fortiden til. Det kjedelige året var forbi. Samtidig vet vi at det er et stykke vei å gå før vi kan avblåse faren. Vi er ikke ferdig med pandemien, vi er midt i den! Men det går i riktig retning her i nord. Det skal vi glede oss over. 

Vi er privilegerte mennesker som har trukket vinnerloddet. Det utfordrer vår solidaritets tanke i forhold til samtidig å støtte vaksineprogrammer i land som ikke har kommet like langt. Det gjøres gjennom Covax-samarbeidet som skal sikre at covid-vaksinen ikke bare havner i de rike landene. Først når alle er vaksinert, er verden et trygt sted å bo og bevege seg på. Viruset kan reduseres på grenseoverganger, men ikke stoppes. Det kan bare et internasjonalt solidaritetsprogram gjøre. 

Afrika er et kontinent som ikke har vært hardest rammet, men faren er stor for at situasjonen i India skal smitte også dit. En av lederne i Afrikas vaksineprogram, Ayoade Alakija, sa det slik for et par uker siden: 

«Nå har Covax stoppet opp. Det vi gjør nå, er som å flytte rundt på stolene på dekk av Titanic»

Sannheten er dessverre at det andre året av pandemien ligger an til å bli mer dødelig enn det første. Det kan vi være med å hindre at skjer. 

Denne vakre strandnelliken får være et symbol på liv i det grå

Det sårbare livet

Denne helgen har jeg vært på øvelseshelg på Bømlo sammen med musikantene Hans-Gunnar Skreslett og Owe Håstø. Vi har øvd på en konsert som vi skal holde flere steder i sommer. Det hadde vært hyggelig hvis du fikk til å komme. Du er også velkommen til å kontakte oss hvis du ønsker å arrangere konserten i ditt nabolag i året som kommer. 

En musikalsk poetisk konsert som berører

Vi inviterer til en vandring i det sårbare livet. Vi mister mennesker vi er glad i. Vi lever i en verden med store utfordringer. Det nære og det globale hånd i hånd. Det vonde og det onde, men også håpet om det gode. Konserten gir en smak av livet i nord, og fra verden i sør. Det blir mye jord, men også himmel. 

Du vil kjenne deg igjen i landskapet som tekstene og musikken inviterer deg inn i. Vi møter alle det sårbare i våre liv. Det er lett å miste motet i en tid med store utfordringer. Desto viktigere er det at vi bygger i lag. Vi bygger fremtiden hver dag. Du og jeg og vi.  

Vi er endel av små og større fellesskap. Livet og våre fellesskap er en gave samtidig som det er en oppgave. Vi både får og utfordres på samme tid. Da rører vi med kjærlighetens vesen.

«Det sårbare livet» er en konsert med ord og toner i et hellig samrøre. 

Konserten passer inn i kirker, på ulike kulturarenaer, ved festivaler og som en del av seminarer og møter. 

·      Leif Magne Helgesen, sang og ord, tekstforfatter

·      Hans-Gunnar Skreslett, tangenter, trompet 

·      Owe Håstø, gitarer 

Det var hyggelig å jobbe en helg på Bømlo sammen med Hans-Gunnar og Owe. Det gir energi å skape noe sammen. Jeg kjente at jeg var sliten søndag kveld, og stemmen var sår.  Vi jobber hardt sammen, og samtidig leker vi med ulike uttrykk. Når vi selv lager stoffet tar det tid å finne uttrykket vi vil ha. Det er endel av den skapende prosess i ord og toner. Håpet er at det vi formidler vil gi deg vitaminer inn i ditt liv. Det er det vi vil. Vi ønsker å gi deg noe som du kan bygge videre på.

Konserten er en verdiformidling. Vi trenger verdier som både utfordrer og løfter oss.
Jeg har tro på den gode samtale. Denne konserten er nettopp det. 

Våk det er dag
Jorden er vår
Vi skal bygge i lag
bygge i lag hver dag

Bilde er fra en konsert på Utsira i september 2020. Foto Per-Anders Rosenkvist

Kirkekonserter sommeren 2021
Egersund   23.juli
Avaldsnes  25.juli

Arendal      19.august
Farsund     20.august