Da jeg var barn bodde vi i store hus med mange rom. Soverommet mitt i prestegården på Stranda kalte jeg for «flyplassen». I andre enden av rommet lå min bror. Vi vinket til hverandre hvis vi ønsket kontakt over til den andre siden av landingsstripen. Huset hadde også en stor kjeller med boder og mange mørke kroker. Der var det spennende å gå ned.

I bodene var det poteter, epler og pærer. Hagen utenfor huset hadde over seksti frukttrær. Vi håpte at folk kom på «slang» slik at vi slapp å plukke alt selv. Det skjedde sjelden at noen kom uten å være invitert, men mine venner og jeg klatret i trærne og spiste plommer og moreller mellom kampene på «Fløten» som var nærmeste fotballøkke.

Gamle hus har store kjellere. Der tror jeg mange av oss sliter med å gå ned.

Jeg kjenner fremdeles lukten av mugg og sopp som sitter i veggene, og lukten av poteter og frukt som er i ferd med å råtne. Det var skummelt å gå ned i kjelleren. Lydene som vinden utenfor bar med seg fikk det til å leve i hver krok. Det var sjelden jeg gikk der alene. Selv i dag kan jeg føle det nifst å gå ned i dypet, men jeg gjør det likevel. Da åpner jeg vinduene og får inn frisk luft. Det gjør godt.

Vi har kjellere i de liv vi bærer på. I konserten «Det sårbare livet», som vi skal gjøre noen ganger i sommer, har jeg en tekst som handler om det.