Første bad i Småvågane

Jeg må skrive noen ord om årets første bad i vest. Det handler ikke om globale politiske spørsmål og nasjonale utfordringer. Det handler ikke om virus, sykdom eller død. Det handler ikke om fotball. Det handler ikke om noe som er viktig. Det handler om årets første bad som mange allerede har gjort. Det er som å stå i kø for å få vaksine. Mange har allerede tatt den, men likevel er det først for den det gjelder. 

Noen ganger betyr det som ikke betyr så mye, mer enn det vi tror. Det handler om de nære enkle hendelsene som tilsammen utgjør livet vi lever. Det er hverdagen som virkelig er verdifull. Det er slik jeg tenker om årets første bad i Småvågane. Det var ingenting å skrive hjem om, men selvsagt var det nettopp det. 

Det lå som en forpliktelse i forrige blogg. Når jeg er dum nok til å skryte av noe jeg ikke har gjort, er det ingen vei tilbake for å gjøre stuntet. Det var bare å finne fram badebuksa og la det stå til. Arvid og jeg er av den sorten at hvis den ene er uti først, er det ikke mange sekund før den andre følger etter. Vi er jo tross alt enda barn selv om vi har passert seksti med god margin.

Topptur vest i havet 

Etter å ha gått flere turer med Tor-Leif i pinsen, verket det meste i kroppen. Det å gå tur på Utsira er annerledes enn å gå på asfalt i Dubai. Tor-Leif liker å ligge noen meter foran. Da forsøker jeg å henge med. Jeg kan jo ikke være dårligere enn slekta. Det ble flere toppturer i fjellkjeden som dukker opp av havet i vest. Vi gikk fra fjelltopp til fjelltopp. Vi kløyv opp og ned, og forserte store stup som villsau på bærtur. 

Jeg har vært i fjellene i Himalaya, ikke på Everest, men like ved. Der fikk jeg problemer med pusten. Det var en vond opplevelse som ikke var god. Det er en mektig og vakker fjellkjede med hvit snø på toppene. Nå gjør klimaendringene at snøen er i ferd med å smelte og toppene blir svarte. Det er et tegn på at gudene er sinte på det vi mennesker finner på. Det fortalte lokalbefolkningen meg. I Nepal er alle fjelltoppene som guder å regne. Felles med Utsira er at vi bør behandle hver sten med respekt også der.  

Til forskjell fra Everest, kan til og med barn bestige den høyeste toppen på Utsira. Den høyeste fjelltoppen heter Araseta, og er på hele 63 meter over havet. Selv jeg som sliter med høydeskrekk klarer å komme meg til topps uten problem, men vondt gjør det når en går topptur på Utsira. Lår og legger får gjennomgå som stikkene til en trommeslager på en heavy metal konsert. 

Arvid måler temperaturen før badet. Det er viktig. Til kaldere det er, dess mer kan vi skryte etterpå!

Naturens egen spa

Etter toppturene var det godt å finne fram badebuksen og gjøre seg klar til et spa som naturen selv har gitt oss. Det overgår tyrkiske spa i Budapest og Istanbul. I Småvågane kan du ta et ekte kaldt bad uten å betale for det. Du får salt på kroppen, og neglene på tærne tar krabben å klippe av. Etterpå kan du slikke sol mens vinden pisker kroppen som bjørkeris i saunaene i Finland. Er du riktig heldig vil du få en dusj fra himmelen som vasker av saltet etter endt bad..  

Det var ingen vei utenom. Det var bare å glede seg til det var over. Fordelen var at det var litt varmere på land enn det var i havet. Da jeg bada på Bjørnøy i vintermørket var det kaldere å komme på land enn å kose seg i havet som tross alt holdt null grader. I Småvågane hadde vi både lys og varmegrader, og måker som holdt oss med selskap. 

Det var sjelden lite vann i den lille bukta. Jeg liker helst å stupe uti isteden for seigpiningen med å gå ut på steinene, men denne gang kunne jeg ikke ta sjansen. Jeg måtte gå trappen ned og spasere gjennom taren for å komme meg uti. 

Vi tok noen skrytebilder som vi sendte til noen vi visste ville like det vi gjorde. Det var flere som skrev at vi var to tøffinger. Det var egentlig den kommentaren vi ville ha. Den kan vi leve på en stund.

«Det var ok», sa eg då me gjekk himete. 
«Det va´kje så gale», la Arvid til. 
«Det kunne vore verre», sa eg.  
«Det va´kje gale i det heila tatt» la Arvid til for å understreke at han meinte det han sa. 
«Det var jo nesten godt å ta et bad i dag», sa eg. 
Det var rett før superlativene tok av, men vi stoppet der. Tøffinger stopper i tide før det blir for kleint. 

Vi var begge enige om at det var årets første bad i Småvågane, men ikke den siste.

Sånn er det å gå på motemoloen etter et bad.

Om en måned eller to kan vi svømme ut til holmen, men enda var det litt for kaldt til det.

Dugnad i Småvågane

Lørdag morgen samlet det seg en liten gjeng mannfolk i Nordevågen på Utsira. De satt på rekke og rad slik som fiskerne før i tiden da de ikke var på havet. Jeg husker jeg som barn gikk forbi dem der de satt med sine skipperluer og smilte til historiene som ble fortalt. De tygde skrå alle som en. Det var slik den første midtstripen i den smale veien på Utsira ble til. Siden tok veivesenet patent på oppfinnelsen og malte den på veier over hele landet, men de malte den gul. I min barndom var stripen svart. 

Det var en aldrende gjeng som møttes denne lørdagsmorgen. Alle var ett år eldre enn for ett år siden. Det er slik det går med de fleste av oss. Jeg kjenner ingen som ikke blir ett år eldre for hvert år som går. Plutselig er år forbi og grått hår og furet værbitt over landet er det som sitter igjen. 

De fleste hadde gode unnskyldning for ikke å være med. Det handler om rygger som verker og smerter de fleste steder. Selv viljen kan jeg kjenne at jeg har vondt i noen ganger. Den beste var da en av gutta ringte dagen før. Han påpekte at han hadde falt på isen. Det er over tre måneder siden isen smelta på Måkeskitmyra, men om isen ikke holder får han gyldig fravær for god fantasi. Han fikk dog ikke fisk i garnet for fremmøte slik en gjorde på søndagsskolen i gode gamle dager.

Mitt søskenbarn Arvid er den som ringer rundt og får folk til å stille opp. Jeg var så dum at jeg sendte han en melding om at jeg var på vei ut til øya i pinsen. Det tok nøyaktig sytten sekunder før det tikket inn en velkomst til dugnad på lørdag morgen. En slik velkomsthilsen er som en innkalling å regne. Hvis jeg skulle snike meg utenom som Peer Gynt, ville jeg få høre det resten av året. 

Pinseaften, som både kan være morgen, midt på dagen og om kvelden, var det duket for årets dugnad. Badebrygga i Småvågane skulle settes ut. Det er en jobb som «Nordevågens Venner» tar seg av. Som medlem i foreningen slipper jeg ikke unna. Da må jeg gjøre min plikt. Det aner meg at Arvid er slu nok til å vente med dugnaden til han vet at jeg er på øya. Da vet han hvert fall at det er ti tommeltotter som er med på å ta i et tak. 

Dugnadsgjengen har det ikke travelt. Det blir tid til en god prat før vi rusler ut til den lille vågen hvor brygga ligger på land og venter. Den var større før. Nå er det bare som en rød løper som du kan gå på til der dukkerten vil finne sted. For noen år siden slo havet seg vrang og fant ut at den ville rydde bort brygga før dugnadsgjengen hadde tatt den inn for vinteren. Det var en vinterstorm som kom et par måneder for tidlig. Det er slikt som skjer. Brygga ble slått i stykker og slengt rundt omkring. I ettertid har plassen for å legge seg ned blitt flyttet lenger opp på land, og badeplassen er redusert til en grå løper for å få seg et bad. Noen kalle det en motemolo, som de som er fine på det kaller for catwalk, men det er ikke flere enn måken som ser deg gå utover piren med dansende steg.  

«Utrolig ka me får te når me gjørr det samen», sier Torleif. «Ta an litt aust igjen», påpeker Johannes. Det er ingen som snakker om høyre og venstre. Det går på himmelretninger på øya vest i havet. Alternativ vil være styrbord og barbord. «Vi må kimse an litt for å få an til å ligge», sier Rasmus, mens Arvid og Øyvind haler og drar. Selv forsøker jeg å ikke stå for mye i veien. 

Disse folka visste hva de gjorde. Det var ikke første gang. Og ikke siste.
Uten dugnaden stopper Norge, hvert fall blir vi mye fattigere.

Det er to termometre i vannet. Du må alltid legge sammen de to for å få riktig badetemperatur!

Etter at piren er på plass, trylles det frem termoser og kanelsnurrer. Arbeidsgjengen lar kjeften gå. De største politiske knuter blir løst raskere enn det tok å sette ut brygga. «Nei, det ser eg ikkje lyst på», sies det etter å ha satt fokus på valget til høsten. Det er ingen ordstyrer som på Tinget. Her snakker alle på samme tid slik Sirabuen alltid har gjort. Vest i havet er en vant til å snakke i motvind. Småpartier og de store. Og Covid. Det viruset finnes ikke som en dugnadsgjeng ikke kan kontrollere.  Samtalen går over til livet under havet, og over. Båter, selvsagt må vi snakke om båter. Det hører med. 

Tilbake i tid. Det er alltid det som er kjekkest å snakke om. På en liten øy er ikke historiene over selv om tiden er forbi. Jeg fortalte om min far som sammen med andre barn kastet seg i bølgene uten å kunne svømme. Bølgene kastet dem inn til land igjen. Jeg ser for meg min far og småguttene der lek var alvor. Han var flink å fortelle, det skal han ha, men ikke alt var sant. Det var da heller ikke meningen. En historie skal være som da silda ble lagt i tønner sammen med grov salt. Samtidig som en historie kan ha i seg en stor grad med salt og «Siraskrøyt», var det alltid noe sant i det som ble fortalt. 

I år gjorde vi en feil riktig. Det er ikke alltid vi kan skryte av våre feil, men i år slo det til. Vi hadde glemt å ta med oss badebukse. Det gjorde at årets første bad i nord på øya i vest må vente noen dager. Vi la ut to termometre fra badestigen. Det ene viste 9 grader. Det andre viste 11. Tilsammen blir det 20 grader. Det er mer enn det har vært på mange år. Da kan jeg love at jeg skal ta et bad sammen med Arvid rett etter pinse. Noe må jo også vi kunne skryte av.

Gjengen hadde med seg smilet både før, under og etter dugnaden. Det er bare å glede seg til neste gang!
Fra venstre: Øyvind Vestre, Rasmus Skjelde, Torleif Rasmussen, Johannes Johansen, Arvid Helgesen og undertegnede. Foto: Åse Marit Helgesen

Jeg måtte prøve motemoloen på 1.pinsedag. Neste gang jeg går der blir med mindre klær.
Foto: Tor Leif Helgesen

Livet er hellig også i Jerusalem

Konflikten mellom jøder og palestinere er ikke vanskelig å forstå. Det å si at det er vanskelig å forstå, er endel av en plan som handler om å skyggelegge det som ligger åpent i dagen. Konflikten har i seg de samme elementer som vi finner i de fleste konflikter. Noen forsøker å ta land som tilhører naboen. I tillegg er det en kamp om politisk makt og økonomiske ressurser. 

Konflikten handler ikke om jøde mot muslim, heller ikke om israelere mot palestinere. Det handler om rettferdighet og like rettigheter for alle i regionen, og om respekt for hverandres geografiske grenser. Men dessverre ser vi igjen at konflikten eskalerer slik at de to folkene settes mot hverandre. Det er noen som spiller sjakk med levende mål som brikker. Det kalles ondskap. 

Det er tragisk og trist å se den eskalerende konflikten mellom palestinere og israelere. Ekstreme politiske krefter på begge sider er de eneste som tjener på det som skjer. Raketter fra Gaza mot sivile i Israel, kan ikke forsvares. Det kan heller ikke raketter og militæroffensiv fra Israel mot sivile i Gaza. Fra begge hold skjer det overgrep. Det som skjer i gatene av slagsmål og lynsjestemning gjør situasjonen ekstra eksplosiv og farlig. Mange liv vil gå tapt, og det vil ta år før tillitten til hverandre igjen er på plass.  

Hva er hellig?

Et forsterkende element i konflikten er at mange steder i området er hellige for både jøder, kristne og muslimer. Når et hellig sted tråkkes på, øker temperaturen og skaper eksplosive følelser. Det sier seg selv. Det vet vi fra flere konflikter. Angrep på kirker, synagoger og moskeer skaper en ekstra dimensjon. Jeg så det også på Balkan da moskeer, klostre og kirker ble angrepet. Det sementerte konflikten og avstanden mellom folk, men også der handlet det om kampen om landområder, økonomiske interesser og politisk makt.  

Det samme ser vi når koranen og bibler settes i brann, og vi kjenner følelsen av angrep på det hellige når vårt eget flagg tråkkes på. Da vokser følelser vi ikke visste vi hadde. Det som er hellig for en person og en gruppe, bør ingen tråkke på. Noen ekstreme grupperinger, og noen politiske og militære ledere, vet å utnytte de enkle virkemidler. Noen velger bevisst å helle bensin på glør som de vet vil skape en stor brann. 

Det er mange hellige steiner i Israel og i Palestinske områder. Det som dessverre ofte glemmes er at selve livet er hellig. Også livet i Gaza, Tel Aviv og Jerusalem er hellig. Gud er skaperen av livet. Det sier alle de tre monoteistiske religionene som har røtter i Jerusalem. Mennesket er skapt i Guds bilde. Den som tråkker på livet tråkker på Gud. Slik er det mange religiøse ekstremister som tråkker på Gud vel vitende om hva de gjør. 

Israel bygger sine hjem på andres jord

Når Israel kaster palestinere ut på gata og lar sitt eget folk flytte inn, vet de at det provoserer og skaper sinne. I tillegg til at det provoserer, er det ulovlig i forhold til internasjonal rett. Det verste er at barn og voksne blir kastet ut. Barn mister sitt hjem. Dette skjer på grunn av etnisk rase, religion og kultur. Jøder kaster ut arabere og tar over deres hus. Det er det som skjer. Det er rasisme og kan ikke forsvares. Jeg skjønner ikke de som forsvarer det de selv ikke ville godtatt om noen med tvang kom og tok deres eget hus. 

Dette er en politikk som ikke er ny. Det er en pågående strategi. Israelske bosetninger i palestinske områder vokser. Det handler om statlig tyveri av annen manns jord. Det gjør at Israel sitter med nøkkelen til fred, men foreløpig har de brukt sin makt og sin bosetningspolitikk til å skape konflikt.

Den som tar annen manns jord og kaster familier ut av sine hus, gjør seg selv til tyv. Okkupanter er tyver og begjærer sin nestes eiendom. Det er feil både i forhold til muslimsk, kristen og jødisk tro. 

Det å bli okkupert vet vi nordmenn hva betyr. Under 2.verdenskrig var vårt land okkupert av en annen makt. Nasjonalismen satt i et politisk system, okkuperte både land, bygninger og folk. Det samme skjer når Israel i dag okkuperer land og hus som ikke tilhører dem. Dessverre er det ikke vanskeligere å forstå det som skjer. Dessverre må vi kalle en spade for en spade, selv om vi snakker venner midt i mot. Uten å løfte den som ligger nede vil det ikke bli fred. 

Israelere og palestinere lever side om side. De er naboer og vil alltid være det. De er avhengige av hverandre slik naboer ofte er. Det er avgjørende viktig å finne en nøkkel til fred i området. Nøkkelen ligger i mer rettferdighet og like rettigheter. Og verdighet. Det handler om å løfte verdien av hvert enkelt menneske uansett farge, religion og kultur. 

Begynner vi ved å respektere hverandre, vil fred være mulig. Fremdeles tror jeg fred er mulig. Mister vi troen på at fred er mulig, har vi tapt. 

Ingen vinner krigen hvis de taper freden!

Vestmuren, også kalt Klagemuren, i Jerusalem

Klippedomen i Jerusalem.

Kirketårn i Gamlebyen i Jerusalem

Skal jeg feire 17.mai i år?

Selvsagt skal jeg feire vår nasjonaldag! Det gjør jeg med glede og samtidig i fullt alvor. Det er en viktig dag. Det er barnas dag, fellesskapet dag og vår alles dag.

Dessverre vil det nok være større tog foran vinmonopolet i dagene før, enn det blir på selve dagen. Det er trist at voksentoget overgår barnetoget. Mange steder er det store begrensinger i hvordan dagen kan feires. Det gir noen rare utslag, uten at jeg skal havne i den moralistiske grøft av den grunn. 

Restriksjoner handler om at vi ikke ønsker at et virus skal gå sammen med oss i gatene. Det er viktig å hindre at Covid inviteres til folkefest. Selv om det er et savn å ikke feire dagen i full frihet slik som vi er vant til å gjøre i fredstid, har vi heldigvis ikke tapt krigen. Vi er på vei til å vinne, men en fotballkamp varer til dommeren har blåst av. Det er enda mange minutter igjen før sluttsignalet går, og det er fare for ekstraomganger. Det viser situasjonen oss i mange land. 

Det å begrense de sosiale lag på vår nasjonaldag, gjør vondt. Fra å være en dag hvor vi har pyntet oss til folkefest, skal vi holde avstand og helst være for oss selv. Det strider mot selve fundamentet for dagen. Selv om det er begrensinger, er dagens innhold viktig å få fram. Det er ikke feiringen vi feirer, men verdier vi bygger vårt fellesskap på. 

Vi vet smertelig godt at livet ikke er en selvfølge, men at det er sårbart. Fellesskapet er satt på prøve. Likevel har jeg tro på fremtiden. De verdier vi bygger vårt samfunn på, står fast. De verdier er viktigere enn noen gang. Det er i nedgangstid vi virkelig ser hva verdiene er verdt. 

Flagg i hjerter. Fra kunstinstallasjon ved Lista fyr.

Frihet og fred

To ord står fram som selve grunnvollen for vår nasjon; frihet og fred. Vi har arvet innholdet i disse ord fra våre forfedre. Under 2.verdenskrig stod selve livet på spill. Sammen med allierte vant vi etter mange års kamp mot et nasjonalistisk system som vokste frem i midten av vårt kontinent. Nazismen vokste i nedgangstid. Det er en tankevekker vi skal være klar over. I dag ser vi igjen nasjonalistiske grupperinger vinne frem i flere land. Nasjonalistisk tankegods er et virus vi må verne oss mot. Det handler om verdivalg vi aktivt tar. 

Vår nasjon har på sitt beste et fokus på livet i eget land samtidig som vi forsøker å hjelpe mennesker på andre kontinent. Vi er endel av et større fellesskap på jord. I tillegg til frihet og fred, løftes solidaritet og rettferdighet som viktige verdier. Det handler om hvert enkelt menneskes verdi og verdighet. Verdikampen står mot det nasjonalistiske viruset som kalles egoisme. Når egoismen settes i system, blir det farlig. Da må vi løfte frem våre grunnleggende verdier for ikke selv å bli smittet.  

På vår nasjonaldag ser vi tilbake på det som har vært, men vi ser også fremover. Hva vi gjør i dag er fremtid! Vi setter spor som våre barn vil bære videre. Sporene kan være positive slik vi selv bygger på arven våre forfedre gav. Vi har et demokrati vi kan være stolte av. Vi har meningsfrihet og trosfrihet. Vi har stor grad av likeverd selv om det alltid vil være idealer å strekke seg mot. Jobben er ikke ferdig, selv om Norge i hovedsak er et godt land å bo i. 

Flagget til topps 

Igjen gleder jeg meg til at vårt norske flagg heises til topps i bygd og by. Det gjør meg stolt og glad, men vi vet at flagget også kan misbrukes. Flagget misbrukes hvis vi bruker det til å løfte oss selv samtidig som vi tråkker på andre. Flagget misbrukes hvis vi glemmer at vi er en del av et større internasjonalt fellesskap. Flagget misbrukes hvis det brukes som våpen i ekstremisters hender.  

Det gjør godt å se det norske flagg blafre i vinden. Når flagget heises skal jeg sende opp en takk og bønn til vår Herre for vår nasjon og for alt liv på jord. Jeg skal kle meg i min fineste stas pyntet med en sløyfe i rødt, hvitt og blått.  Midt på dagen skal jeg synge vår nasjonalsang sammen med vårt folk:

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut 

En kake smaker best når vi deler den med flere.

Verdikampen står mot det nasjonalistiske viruset som kalles egoisme. Når egoismen settes i system, blir det farlig. Da må vi løfte frem våre grunnleggende verdier for ikke selv å bli smittet.

Politi på døra

Det er to personer du ikke vil ha uanmeldt på døra, det er politiet og presten. Denne ganger stod den ene innenfor og den andre banket på. Da døren ble åpnet stod vi begge med munnbind og holdt god avstand. 

 - - -

Det var et slit å komme seg hjem fra Dubai. Med en rygg som fortalte at kroppen bør inn til EU-kontroll, slet jeg meg ned i flysetet på kvegklassen. Fordelen var at det var langt fra fullt. Dermed kunne jeg strekke ut legemet etter at vi hadde nådd høyden vi skulle ha.  

Jeg måtte betale noen lapper for overvekt siden kiloene skulle vært færre enn det som var meg fortalt. Da snakker vi ikke om min egen vekt, selv om noen såkalte gode venner vil påpeke at jeg er i tungvekt-klassen, men kofferten med dadler og andre nødvendige ting. Dadlene hadde jeg fått i gave. Det ble de dyreste dadler jeg noen gang har fått.  

I tillegg ble jeg vinket til side i passkontrollen. Da lurte jeg på hva som var i ferd med å skje. Begynner det å gå dårlig, pleier det å komme mer. Det har livet fortalt meg. 

Det virket som de ventet på at jeg skulle komme. I et samfunn hvor de har like mange kameraer som sandkorn i ørkenen, har de full kontroll. Det viste seg at jeg hadde overskredet visumet uten å være klar over det. Jeg måtte betale mer for å komme meg ut av Dubai enn flybilletten tur-retur. Det hjalp ikke å hisse seg opp. Det er svært dumt å gjøre det i front av sikkerhetsvakter som sluttet å smile for flere år siden. Det hjalp å telle til trehundre og spise ordene før de ble sagt. 

Ankomst Gardermoen

Da vi landet på Gardermoen fikk jeg se regn for første gang på flere måneder. Det gjorde godt. De som klager på dårlig vær vet ikke hva tørke er. 

Noen foran meg i køen fikk beskjed om at de måtte på hotell. De hadde en tendens til å gå fra stille prat til høylytt diskusjon uten at det hjalp. Selv hadde jeg et brev fra min arbeidsgiver som sa at jeg var på nødvendig reise. Det var derfor ikke overraskende at jeg fikk et smil og ble ønsket velkommen hjem. 

Jeg fulgte slusen og stilte i kø for å ta en hurtigtest for å se om jeg var smittet. Jeg hadde papir fra mindre enn et døgn tidligere på at jeg var negativ. Det var jo positivt. Likevel måtte jeg få nye pinner stukket inn i nese og hals. Det virket som sykepleieren rørte rundt langt nede i magesekken. Det var nesten at flymaten kom opp igjen. I nesen gikk de inn og undersøkte om jeg hadde hjerne eller om det var tomt. Etter tjue minutters venting fikk jeg grønt lys og kunne sette kursen mot vest. 

I karantene

På morgenkvisten to dager senere fikk jeg telefon fra «Helsedirektoratets nasjonale Kontrollsenter for Innreisende». De lurte på hvor jeg var, og hvordan det gikk. Jeg fikk en høflig påminnelse, det som i virkeligheten er en ordre fra øverste hold, om å ta en ny test etter syv dager. Det skal jeg selvsagt gjøre. Det er både i andres og i egen interesse. 

Noen timer senere samme dag, ringte det på døren. Jeg skal ikke ha besøk mens jeg er i karantene, men jeg åpnet for å se hvem det var. Det var da politiet stod der. Riktignok hadde han ikke uniform på seg. Da hadde naboene begynt å lure på hva jeg nå hadde gjort. Ikke kunne jeg invitere inn på kaffe. Da hadde jeg blitt buret inn. Det skal sies at mannen var tidligere politi, og at han nå var pensjonist. Han og noen kollegaer har i oppgave å sjekke mistenksomme personer som kommer til landet. Det er dessverre ikke alle som følger de karantenebestemmelser som er gitt. 

Det var hyggelig med besøk. Neste gang håper jeg vi kan sitte ned og snakke om livet. Der har presten og politimannen mye de kan snakke om. Enda mer har vi som ikke skal sies, men noen ganger trenger vi ikke si alt for å forstå at livet både har krevd og gitt. 

Jeg har blitt imponert over at systemet fungerer så bra som det gjør fra jeg landet på Gardermoen til jeg sitter her i min leilighet og ser ut. Jeg er lei å høre folk som klager på at det er for strengt. De samme klagde i høst på at det var for slappe regler. Det er som om de aldri blir fornøyd. Smittetrenden går ned i vårt land. Det skal vi være veldig glad for. Da må jo noe gjøres rett, selv om faren langt fra er over. Det eneste sikre er at vi ikke vet hvordan fremtiden blir. 

De fleste av oss er trøtt av restriksjoner. Det er fullt forståelig. Da kan det være greit å telle til trehundre og spise noen ord ord mens vi tenker oss om. Vi trenger å løfte hverandre opp og gi mot til å møte det som har blitt vår hverdag, og ikke bare synge i et flerstemt klagekor. 

Jeg blir aldri lei av fargen grå. Slik også med hverdagen. Noe av den ble borte i fjor. Jeg savner hver sten som ikke er der mer.

Farvel

Sanden er i ferd med å renne ut av timeglasset. Etter noen måneder ved sjømannskirken i Dubai, setter jeg kurs mot hjemlandet og Stavanger. Det er ikke mer drastisk enn at jeg følger det som var planen. Jeg er på turistvisum, og mine tre måneder er i ferd med å bli historie. 

Det å si farvel er ikke noe jeg liker, selv om det er et vakkert ord. Vi kan også si adjø, men far vel forteller noe mer. Det gir et ønske for den ferd du skal ut på. Eller jeg. Uten å vite hvordan neste stopp blir, er det hyggelig at noen ønsker; God tur.

Det har blitt noen avskjeder i livet. Med en oppvokst på Madagaskar og flere steder i Norge, var det noen tårer som rant en gang i blant. Jeg husker da vi kjørte til min første skoledag. Da var jeg ikke fylt syv. Kjøreturen på dårlige veier tok flere dager. Igjen og igjen prøvde min mor og far å forklare meg at jeg måtte på skolen, og at de skulle dra tilbake til kysten hvor vi bodde. Uten meg. Neste gang vi skulle se hverandre var til jul. Flere ganger på bilturen gjentok jeg setningen; «Men det er noe jeg ikke forstår». 

Det er fokus på oss misjonærbarn, og hva vi gikk gjennom. Men det er min mor som har felt flest tårer for det valg de måtte ta. Jeg bærer ikke nag for at vi levde på en tid som folk i dag ikke forstår. 

Jeg flyttet på hybel da jeg begynte på gymnaset. Da var jeg ikke fylt seksten. Mange helger dro jeg hjem til mor og far i Skudeneshavn. Min far sto og ventet ved fergekaien selv om jeg ikke hadde sagt at jeg kom. Det må ha blitt noen bomturer, men gleden over at vi kom hjem var større enn nedturene da vi ble igjen i byen på andre siden av fjorden. Ofte fikk jeg med meg min mors kjøttkaker for resten av uka i ryggsekken på søndag ettermiddag.

Før mine foreldre flyttet på eldresenter, bodde de i en leilighet i tiende etasje. De stod alltid i vinduet og stirret etter drosjen som jeg skulle komme i. De vinket lenge før jeg så dem, og lenge etter at jeg dro. Gleden over å møtes var stor. Sorgen over å si farvel var krydret med den gode samtale vi hadde hatt. Det var mange ganger vondt å si farvel. Det handlet om at vi var glad i hverandre og aldri fikk nok. Vi hadde lært at det å være sammen var ingen selvfølge. 

Dubai

Klar for neste etappe

Denne uka er min siste i Dubai for denne gang. Jeg setter kurs mot nordvest. Må komme meg inn i vaksinekøen. Trenger større sikkerhet før neste etappe. Den jobb jeg har er blitt risikosport. Som ambulerende sjømannsprest dekker jeg flere land i Midtøsten, Asia og Øst-Europa. Det er mange land jeg for tiden ikke kan besøke. Jeg håper på bedre tider, selv om det ikke er over. Vi er ikke ferdig med pandemien, vi er midt i den. Da kan det være greit å ta del i dugnaden som finner sted. 

Det å reise fra byen Dubai er ikke vanskelig, selv om det er mange fascinerende sider også i denne by. Byen lever opp til sitt rykte med vakre fasader, gull og glitter, men det som virkelig har berørt og kommer til å følge meg videre er menneskene jeg har møtt. Det er de som har gitt meg verdier som gjør at kofferten er full. 

Jeg tar med meg minner fra de gode samtaler, vandring i ørkenen, gutta på café hver lørdag formiddag, grilling av pølser ved en bålpanne som om det ikke var varmt nok fra før, hverdagsmiddager med den gode samtale som dessert og grøt på lørdagene. Jeg har møtt mennesker bak byens fasade. Jeg bryr meg ikke om glamour. Jeg ser etter det som er ekte vare. Jeg bryr meg om liv som leves. Ekte liv! Det er det som er interessant og gir inspirasjon.

På kjøpesentre har jeg blitt stoppet flere ganger av vakre kvinner som vil selge meg en krem som fjerner rynkene under øynene. Hvorfor skal jeg fjerne dem? De er jo endel av meg. Jeg er ikke tjue. Det er lenge siden. Jeg er født i forrige årtusen. Jeg har en mage som er for stor, hår som er i ferd med å bli hvitt, og rynker under øynene. Neste gang jeg blir stoppet av en vakker kvinne håper jeg hun sier at jeg bærer min alder med verdighet. Da setter jeg meg gjerne ned for en god prat rundt et par kopper kaffe. 

Jeg drar rikere enn da jeg kom. Ofte gjør jeg det når jeg drar fra et sted. Det handler alltid om mennesker jeg har møtt på mine besøk. Vi har vært på skattejakt sammen. Gravd i dypet av hverandre. Jeg har hørt mange historier av levd liv. Takk, og på gjensyn. Farvel!

Emiratene har både ørken og fjell. Bildet er fra februar da det enda var temperatur til å gå tur. Nå tipper gradestokken over førti. Da er det begrenset hva en legger ut på.
Foto: Ann Kristin Karlsen

Ørken og sol

Den siste måneden har jeg stått opp med fuglene. Det er et bevisst valg jeg har gjort. Med temperaturer som kryper over førtitallet, er det best å stå opp tidlig hvis en skal få seg en tur. 

På morgenen er det ned i 24 C. Det er en deilig temperatur å gå tur i, men i går var jeg litt sen. Det hadde sin grunn siden jeg var i et godt lag kvelden før. Jeg får skylde på «dårlige» venner. Jeg kom meg ikke ut på min morgentur før 0830. Da var temperaturen allerede 29,9 C, og det steg fem grader mens jeg gikk. 

Offisielt blir det aldri mer enn en 49 C i Dubai. Det er et like sannferdig tall som at kvinner ikke blir eldre enn 29. Varmegrensen handler om at hvis det skulle tippe over femti, må arbeiderne permitteres resten av dagen. Da blir det for varmt å jobbe. Derfor er det greit for arbeidsgiverne at det offisielle tall stopper før den magiske grense. Selv hadde jeg nok parkert før det.

Det er et slit å gå med munnbind i varmen, men jeg sniker det under haka når det ikke er folk i nærheten. Det er nok av kameraer som ser hva jeg gjør, men det er lov å trene uten munnbind. Derfor tar jeg på meg en t-skjorte hvor det står Spitsbergen Maraton og er en tegning av en isbjørn på ryggen. Jeg har aldri sprunget maraton, men jeg var speaker noen år. Det var en maraton med ord, men det vet ikke politiet som har stoppet meg bare en gang. Da måtte jeg vise legitimasjon som jeg selvsagt ikke hadde på meg, men det hjalp med noen ord. 

Denne våren bor jeg på et sted «kor ingen skulle tru at nokon kunne bu». Dubai er ikke et sted hvor naturen har lagt til rette for at millioner av mennesker skal jobbe og bo. Høyhus skraper i skyene og får Manhattan til å bli en øy med dukkehus. Problemet er at her ikke er noen skyer. I februar opplevde jeg fem regndråper. Siden har det vært sol fra skyfri himmel. 

Varmeovner er ikke nødvendige i sør, men jeg tror Dubai bruker like mye strøm på å kjøle ned som Norge bruker på å varme opp. Jeg har aircondition stående å suse natten igjennom, og hvis varmen blir for trykkende om dagen blir det å gå tur på et kjøpesenter. Det er det mange som gjør. Der er det behagelig temperert. 

Den stående vitsen er å spørre om vi skal grille lørdag kveld om en uke. Blir det regn, eller storm, eller kanskje snø? Vitsen er like tørr som ørkenen som er gjemt under betong og asfalt. Det eneste sikre er at du trygt kan invitere til grillaften om en uke eller tre. Faren er større for at korona-politiet kommer og gir deg en kraftig bot, enn at været skulle endre seg.

Denne påsken hadde vi gudstjeneste ute i 38 C. Det var sytti grader varmere enn det vi hadde på det kaldeste på Svalbard. Der hadde jeg prestekjolen over skuterdressen, men da vinden kom ble nesen hvit av kulden. Da dro jeg opp min finlandshette som dekket det meste av ansiktet. I Dubai er jeg mer redd for å få nesen brent, men det handler om noe av det samme. Det dreper hud og kan skape varige problemer. 

Kameler kalles “ørkenens skip”. Det har blitt brukt til transport og var et symbol på rikdom.

Ørken

Det mest fascinerende med Dubai finnes utenfor byen. Der ligger ørkenen. 

Det er noe med uendeligheten av sandkorn som ligger i dyner bortover som om det aldri tar slutt. Det minner meg om havet med sine krefter og bølger. Hav og ørken er to ulike verdener, men de har også sine likheter. Salte dråper og sandkorn krever respekt og evne til å beherske det, ellers kan en utfordring fort bli et problem. Det er magisk å se solen gå ned over ørkenen, slik det også er magisk når solen går ned i havet vest for Utsira.  

Jeg har vært med på tur i ørkenen hvor vi grillet da solen gikk ned. Det gode vennskap på et magisk sted. Det skaper minner som gir livet mening. Og jeg har overnattet i en grotte i Palestina sammen med hyrdene på marken, og våknet da solen gikk opp. Med utsikt utover ørkenen var det som i et eventyr. Da smakte morgenkaffen godt. 

Nå er det blitt for varmt å dra på tur i ørkenen. Det er bedre å kjøle seg ned i et svømmebasseng.
Jeg trenger jo ikke sand mellom tærne hver dag.

Spor i sand

Fantastiske mønstre i sanddynene. Hvert sandkorn er rundt, og kan ikke brukes i betong og bygningsmasse. Da ville husene smuldre bort..

Et nytt vinunder

I dag ble jeg spurt om legitimasjon. Det er lenge siden sist. Årene har gått, og det er heller sjelden at de i kassen spør meg om min status. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor. Selv om håret har grånet og kinnskjegget er hvitt som samvittigheten, mener jeg at det hadde vært på sin plass at jeg ble spurt om alder. Tross alt, man må jo være gammel nok for å kjøpe de edle varer. Jeg hadde absolutt ikke blitt fornærmet hvis en vakker ekspeditrise, noen tiår yngre enn meg selv, hadde spurt om å legitimere at jeg var gammel nok. Det hadde vært et kompliment jeg kunne levd lenge på. 

Det begynte med at jeg havnet i en av de matbutikker hvor jeg har en tendens til å kjøpe mer enn det jeg hadde tenkt. Det skyldes at det så forlokkende ut både i den ene og den andre disk. Det var på impuls jeg la kjeks og ost i trillevogna. Da var kvelden berget. 

I matbutikken var det et lukket rom hvor det stod en plakat om at det bare var for de som ikke var muslimer. Som kristen kunne jeg jo ta en titt, tenkte jeg. Det er tross alt ikke mange steder i verden hvor jeg kan gå inn, men ikke de som har en annen tro. Greit nok at vi er i den muslimske fastetiden Ramadan, men dette rommet er hele året bare for «non muslims». I rommet fant jeg en kjøledisk med bacon, skinke, diverse pølser og annet som ikke alle kan spise. Dermed lukkes døren og gardinen trekkes ned. Alle skal jo ikke se det som er endel av virkeligheten. Jeg kjøpte en type salami som jeg så fram til å nyte sammen med osten, men jeg manglet vin.

Jeg har gått i de fleste smug i det området jeg bor i. En dag gikk jeg forbi noen vinduer som det ikke var mulig å se gjennom. Det virket som det var et lokale som var lukket og låst. Selvsagt måtte jeg sjekke hva det var innenfor. Det sier seg selv at jeg må vite det som er der jeg ikke vet. I det jeg åpnet døren skjedde det et mirakel, et vinunder i 2021! Lokalet som virket å være tomt ble plutselig fylt opp av alskens varer som jeg ikke hadde sett på en stund. Det var en butikk med flasker av det som er litt sterkt, noe sterkere og det som brenner som chili. 

Etter å ha handlet ost og en pølsesnabb, satte jeg igjen kurs mot dette skattekammeret. Jeg var ute etter å kjøpe et par flasker med rødt. Jeg gikk runden i det lille lokale. Det var ikke større enn en liten kiosk i min hjemby, men likevel stor siden det var varer fra gulv til tak. I det jeg kom til kassen ble jeg spurt om legitimasjon. Jeg gav han passet. Det studerte han nøye, og tok bilde av. Nå er jeg skrevet inn i det offentlige register som en som har handlet det som må skje i det skjulte. Så spurte han spørsmålet som jeg aldri får på polet i moderlandet; «Which religion do you belong to?» Jeg svarte som sant var: «I am Christian!». 

Som ung teologistudent fikk jeg teksten om vinunderet i Kana, det som var Jesu første under, som eksamensoppgave. Det var snakk om flere hundre liter av beste kvalitet. Det var stor krise fordi det var i ferd med å bli tomt for vin i bryllupet. Jesus gjorde ikke vin til vann, slik noen har håpet og tolket. Det var vann som ble til de edleste dråper vin. Det ble et forspill til festen hvor vi alle er invitert. Etter livet er det ikke slutt. Det er på den andre siden at det virkelig begynner. Etter at vi har sagt farvel er det tid for gjensyn og fest. Da blir det Barolo og Grand cru!

Her i Dubai fikk jeg bare en liten opplevelse av vinunderet da jeg tok meg råd til et par rimelige italienske røde i et lokale som så ut til å være tomt, men som åpnet dørene i det jeg hadde riktig svar å gi: «Jeg er kristen!»

Ingen kan se inn, men alle vet hva som er innenfor. Med riktig kodeord slipper du inn.

God morgen april

Det stoppet litt opp etter påske. Energien forsvant. Vet egentlig ikke hvorfor, men det skjer fra tid til annen. Det er ikke verre enn at det kunne vært enda verre. Det kunne jo vært at det ikke var noe energi som kunne forsvinne. Da ville det stått dårligere til. Jeg har tross alt et batteri som vanligvis har noe spenning i seg, og helt dødt ble det jo ikke.

Hva er det som inspirerer og gir en god dag? Det varierer fra person til person, og det kan variere fra en dag til neste. Du har dine rutiner. Jeg har mine. 

En kopp kaffe hører med. Den er viktig. Den skal helst være av den litt sterke sorten, men i det siste har jeg levd på pulverkaffe. Da er det ikke alltid jeg drikker koppen tom. Jeg gleder meg til min svenske kaffe når jeg kommer hjem. Broderfolket lager den litt sterkere enn det vi super på i hjemlandet. Vi er dessverre mer opptatt av mengde kaffe, enn av kvalitet. 

Det å klage på norsk kaffe er som å banne i kirka, og det gjør jeg jo ikke. Jeg banner verken i kirka, eller utenfor. Banning ser jeg på som en primitiv måte å uttrykke seg på. Og ikke er det fint. Men sparker jeg tåa i en stol kommer det nok noen gloser jeg ikke burde si. 

Det er ikke alle menn i min alder som har hår på hodet, men jeg har fremdeles noen tufser. Det er i ferd med å endre farge fra lyst til grått. Det kommer med alderen. Om morgenen står håret til alle kanter. Det er som antenner som i løpet av natten har fått inn drømmer fra alle verdens hjørner på en gang. Hver morgen er det absolutt nødvendig å ha hodet under vann for at håret skal legge seg. Vannet kan gjerne være kaldt. Det gjør at hjernecellene kommer ut av drømmeverdenen og våkner til en ny dag.

Frokosten er bedre dess enklere den er. Jeg lager aldri egg & bacon, omelett eller andre tunge ting. Det hører hotellivet til. Men det skjer at jeg koker meg et par bløtkokte egg på søndager, og åpner en boks med Coctailbiter. Nei, det har ingenting med alkohol å gjøre. Jeg drikker ikke alkohol til frokost, siden du nå antagelig trodde at presten tok en skarp til morgenkaffen. Coctailbiter er små biter med sild, nesten som ansjos. Det som kalles gaffelbiter. Sammen med egg er det luksus. Jeg har tatt med meg noen bokser med Abbas Gaffelbiter til Dubai, og noen tuber med Mills Kaviar og en ekte geitost. Da klarer jeg meg lenge. 

Problemet er å få tak i mørkt brød. Jeg er lei av å riste lyst brød som ikke har smak. Det å få tak i mørkt brød er en utfordring i mange land, men jeg har endelig funnet en fransk baker i nærområdet. Der kjøper jeg tysk rugbrød og en baguette. Hvis jeg virkelig skal skeie ut kjøper jeg en myk brie. Det er nesten som en forsmak på himmelen. Hvert fall er det himmelsk godt!

Om morgenen er jeg nesten alene i Creek Park. Det er bare fuglene og meg, og gartnerne som holder alt på stell.

Palmehelgen begynte jeg å gå tur hver morgen. Det har jeg fortsatt med selv om energien forsvant. Jeg står opp i otta. Etter en enkel frokost og min daglige porsjon språkundervisning på nett, legger jeg ut på en runde. Ofte går jeg til Creek Park. De åpner klokka åtte. Da har jeg allerede gått en stund, men jeg betaler meg inn slik at jeg kan nyte fuglesangen og ikke bare lyden av store biler som suser forbi. Mennesker lager mye støy. Til mer de stresser, til mer forstyrrer de. Lyder i naturen har en helt annen ro i seg. Det er som pusten, inn og ut. Rytme, og ro som gir liv. Og stillheten.

Det gjør godt å gå langs en allé med palmer, og det å se bougainvillea i full blomst gir energi. Det er som om batteriet blir ladet for hvert steg jeg går. Med over førti grader noen timer senere på dagen, er det bedre å gå tur på morgenen. Da er det kjølig uten at det er kaldt.  Men jeg gleder meg til mai i hjemlandet. Det er ikke noe som kan måle seg med våren og sommeren i Norden. Da kommer energien tilbake med markblomstene og når 
det lauvast i li. 
Den heile skapning stundar 
no fram til sumars tid.

Det er vel fagre stunder
Når våren kjem her nord
og atter som eit under
nytt liv av daude gror      

Paviljongen i Creek Park

 Sitat i kursiv mot slutten av teksten er hentet fra salmen «No livnar det i lundar» av Elias Blix fra 1875

God påske!

Det var en dramatisk uke, fylt av kontraster. Fra hyllest og palmegrener til avskjed og sorg. Slik vi sliter med å ta avskjed med våre kjære, slet Jesus med å ta avskjed med sine nærmeste. Han samlet alle til et siste måltid. Jeg har lengtet inderlig etter å spise påskemåltidet sammen med dere.

Måltidet kvelden før langfredag. Det er som å besøke en celle hvor den dødsdømte får siste ønske oppfylt. Et måltid sammen med sine kjære. Men nattverden er ikke et dødsmåltid. Det var et avskjedsmåltid, men det var også mye mer. Brødet, vinen og fellesskapet var og er livets måltid, - tross alt!

Langfredag er dagen som gikk i svart. Etter å ha bodd flere vintre på Svalbard, vet jeg hva mørke er. Det var ikke et problem at det ble mørkt, men det er utfordrende når det blir svart. Det er forskjell på det. Det vet vi fra egne liv både i nord og i sør.  

På langfredag gikk teppet ned. Døden satte en dramatisk sluttstrek på første akt. Alt håp så ut til å være ute. Det er som når vi står ved en grav og en kiste senkes i seks fot med jord. Det gjør sterkt inntrykk på meg hver gang jeg står der og tar de første to skuffene med jord. Livet er brutalt ekte. Av jord er du kommet. Til jord skal du bli! Tilbake er tomrommet. En tom stol. En tom seng. Ord som ikke lenger sies. Den store stillheten. En grav å gå til. Tomhet er å være i et rom hvor der før var yrende liv. 

Det er vår. Det begynner å spire å gro. Blomster opp av frossen jord. Fugler i luften. Lyden av liv. Solstråler som varmer. Vind blir til frisk bris. Over masken skimter jeg øyne som smiler. Selv på avstand ser vi. Borte, men nær som om vi var i samme rom. 

Lys, fugler, blomster, bølger på havet, og vi mennesker.
Alt skapte han vakkert i sin tid!

Vi stopper ikke i det svarte. Den lange fredagen er forbi. Vi går videre. Det er ikke slutt etter første akt. Etter en pause synger englene i flerstemt kor mens teppet går opp. Scenen er ny.

Også evigheten har han lagt i våre hjerter 

Vi vet at dødskreftene er en realitet, krefter som bryter livet ned, men påsken løfter oss videre. Vi bæres på englevinger. Frykt ikke! Vi ser forbi fjellene. Vi ser landet bortenfor horisonten. Vi vet at døden er en realitet, men det er livet vi lever. Det evige har allerede begynt. 

Jeg skjønte at alt det Gud gjør, varer til evig tid! 

Ved graven slutter jeg ikke med to skuffer med jord. Når min tur kommer vil jeg ikke høre noen ting, men jeg kjenner allerede lyden av jord og småstein på en kiste. Toner i moll. Tredjegangen lyder ordene som peker fremover. En retning. Utenfor øst, vest, nord og sør. Utenfor tid og klokka som går. Utenfor følelser av tap og sorg. Det å miste er midlertidig. Det venter en ny himmel og en ny jord. Der skal vi igjen møtes. Da blir det fest! 

Av jorden skal du igjen oppstå!

Tabebuia argentea, også kalt “Trompettre”. På mine morgenturer i Creek Park nyter jeg synet av dette treet.

Sitater er hentet fra Lukas 22, Forkynneren 3 og Johannes Åpenbaring 21

Påske og Covid

Det er en spesiell påske for mange. Friheten er amputert. Det sosiale liv er begrenset. Det gode fellesskap er redusert. De som er hjemme må skalke lukene. Puber har stengt sine kraner. Gudstjenester er det ikke lov å ha. Og vi som er utenlands er ikke velkomne hjem. 

Det gjorde inntrykk da vår statsminister i klare ordelag bad oss som er utenlands om å holde oss borte; «Ikke kom hjem!». Da fikk jeg en følelse av at vi er midt i en krig hvor grensen er stengt av pansrede kjøretøy og et minefelt av regler. Det gir en følelse av å være uteseiler i krigstid uten mulighet for retur. Men jeg tåler klar tale fra våre øverste ledere. Jeg blir ikke sur eller irritert av det. Jeg forstår alvoret. Vi er i en «krig» mot en usynlig fiende. Det er smitten vi ikke ønsker. Det er Covid det handler om, ikke Leif Magne, Per eller Kari. Likevel gjør det inntrykk å være langt borte uten at noen sier; Velkommen hjem!

Planen min var ikke å dra hjem til påske. Jeg har en jobb å gjøre i sør. Det er mulig å møtes i Dubai, selv om det er begrensinger også her.  Men en muslimsk stat forstår seg på bønn. Det gjør at det er mulig å ha gudstjenester innenfor de strenge smittevernstiltakene som gjelder. 

Nå kan jeg ikke skryte av at det er fulle hus hver gang jeg holder gudstjeneste. Det er nok flere som blir skremt, enn de som våger å komme. Det er lettere å se en muslim knele på sitt teppe enn at en kristen prest ber en bønn og vi sammen mumler vårt Fadervår. Slik sett tror jeg ikke vi blir for mange om det skulle bli inspeksjon fra myndighetene. De har allerede vært på besøk noen ganger. Regler må følges. Så enkelt er det. Bryter en reglene er bøtene mye større her enn det noen i Norge hisser seg opp for. 

Det er hyggelig med de som kommer. Enda viktigere er det at vi ber for alle enten de er tilstede eller holder seg borte. Slik sett er gudstjenesten og bønnen viktigere enn det vi forstår. Gudstjenesten er et kraftsenter som vi som folk trenger, spesielt nå i krigstid. Derfor anbefaler jeg norske prester som ikke kan ha folk til stede på gudstjenestene, likevel å ha gudstjenester. Om ikke folk har lov til å delta, ville jeg som prest holdt gudstjeneste alene. Det er mitt kall. Da ville jeg i nærvær av Gud være i bønn for vårt folk og for mennesker utover jord. 

På sjømannskirka i Dubai samles vi i fellesskapet rundt måltidet på Skjærtorsdag. Grønnsaksuppe serveres ved et par langbord etterfulgt av salmer, lystenning og nattverd. Det hele kan ikke vare lenger enn tretti minutter. Dermed er de som kommer sikret at jeg som prest ikke snakker meg ut på viddene.

På gudstjenesten skal vi be vi denne bønnen:
Du Gud, ser det synlige og det usynlige vi bærer fram til deg. Du kjenner vår smerte og vår glede, vår uro og våre tanker. Du ser også alle vi bærer med oss av familie og venner. Vi tenner våre lys i håp og tillit til deg, og i fellesskap med deg og med mennesker utover jord får vi del i Jesu legeme og blod. Vi lever med dette i tro, håp og kjærlighet.  

Sammen kan vi skape en verden full av glede og håp. Ved å dele, skaper vi sammen. På en jord full av tårer og smerte er vi kalt til å elske, bygge og bry oss om hverandre. 

Dubai, med verdens høyeste bygning: Burj Khalifa på 828 m.

Vafler til ære for livet

 A waffle a day keeps the doctor away… Det var nesten riktig, men antagelig ville en ernæringsspesialist si at det var et stygt feilsitat. En vaffel med de rette tilbehørene gir flere ekstra kalorier, kalorier det er vanskelig å bli kvitt i etterkant. Kaloriene øker når en legger til at vaflene smaker best med godt smør, brunost og syltetøy. Noen legger også på en klatt med rømme, men der går grensen for meg. Jeg har jo tross alt en figur å tenke på. 

Vafler er ikke det sunneste vi kan spise, men noe av det beste. En viktig hovedingrediens er at det er sosialt og hyggelig å spise vafler. De smaker best når vi spiser dem sammen med andre. Vafler er tegn på liv. De små hjertene er synlig bevis på at samtalen flyter og det gode fellesskap.

Jeg har jobbet på noen sjømannskirker. Vafler er selve ikonmaten for Sjømannskirken. Det handler selvsagt om at det er godt, men det handler også om fellesskapet vafler er med på å skape. Mang en sjøulk i utenriksfart har felt noen tårer når han har fått servert et hjerte med brunost og jordbærsyltetøy. De fleste holdt tårene tilbake. Likevel betydde det mye. Selv i dag når en kan kommunisere via mobiltelefon så ofte som en vil, betyr vaflene noe spesielt. Vafler gir en smak av hjem. 

Jeg husker fra da jeg var barn. Det er noen år siden nå, men minnene sitter sterkt. Hver lørdag var det grøt og rød saft. Det var en fast og god tradisjon. Min far kunne spist grøt hver dag hvis han hadde fått det som han ville. Senere på ettermiddagen hadde mor lagt vaffelrøre. Da satt vi rundt kjøkkenbordet og spiste ettersom vaffelplatene ble stekt. Da var de ferske og varme. Jeg likte best de som var lite stekt. De var lyse og fagre som dagen. Andre likte de godt stekt. Men alle var vi enige om at ferske vafler er det som smaker best. 

Det som sitter igjen er fellesskapet rundt bordet. Mor og far, og mine søsken. Familien samlet til et hellig måltid. Hadde vi besøk av andre barn ble de selvfølgelig inkludert i ringen rundt bordet. Ingen av oss telte kalorier. Vi nøt de ferske vaflene mens praten gikk. Jeg kjenner fremdeles kjærligheten som fulgte hver vaffelplate som ble stekt.

Selve vaffeldagen er 25.mars. Da er det akkurat ni måneder til 1.juledag. Vaffelen en et symbol på at Maria ble gravid. Hun skulle føde en Sønn og kalle han Jesus. Vaffel er en omskriving av «Vår Frues kake». Egentlig kommer tradisjonen fra Sverige. Der handler det i dag mer om våren som har kommet. Vår og graviditet har det til felles at det handler om det nye livet som har begynt. 

Det skjer en gang i blant at jeg har fått nok vafler på en stund. Når en jobber på en sjømannskirke hvor vafler serveres hver dag, sier det av og til stopp. Da kan det gå hele to dager til jeg igjen sniker til meg et nystekt hjerte. Tross alt har jeg en mage jeg må ta vare på. Og fellesskapet smaker bedre når jeg er med og ikke står utenfor og ser på.

Det er vanskeligere å slutte med vafler enn å slutte å røyke. Røyken har jeg lagt på hylla for mange år siden. Det kan ligge en pakke ferdigsydde på bordet uten at jeg blir fristet av det. Står det derimot et fat med vafler på bordet, sliter jeg med å holde fingrene av fatet. Vafler vet jeg fremdeles at jeg må ha.

Hjerter betyr mye for mange. Bildet tok jeg på sjømannskirka i Singapore for et par år siden

Covid og Maria

Vi snakker mye om været.  Det er selve hverdagspraten i vår tradisjon og kultur. Det er mange utlendinger som undrer seg over at været opptar oss så mye som det gjør, men det har sine naturlige grunner. Vi bor der vi bor.

Vest i havet, på Utsira der min far vokste opp, var folk opptatt av været. Hver gang det var værmelding på radioen, skulle det være stille i stua. Det var en hellig stund. Det handlet om selve livet. I godt vær kunne fiskebåtene gå ut på det åpne havet og samle føde og penger til å overleve. I dårlig vær var det viktig at de lå ved kai. Min far fortalte at de hadde to slags middager da han var barn. Det var fersk fisk og det var salta fisk, godværsmiddag og uværsmiddag.

Det siste året har vi snakket mer om koronaviruset enn om været. 

Vi er alle berørt. Noen bagatelliserer det hele og er sinte på regler som blir gitt. Restriksjoner gjør noe med friheten. Det tåler ikke alle like godt. Andre mener reglene er for slappe. Mange er redde. Det er lett å forstå. Det er mye usikkerhet. Hvordan skal dette gå? De fleste av oss er slitne, trøtte, lei. Tar det aldri slutt?

Det er flere både barn, ungdom, voksne og eldre som sliter sosialt. Antall ensomme har vokst det siste året. Mange sliter økonomisk, og noen har hatt et tøft år helsemessig. Som været på Utsira, handler også koronaviruset om livet. Vi har en alvorlig situasjon som tærer på det meste. 

Hvor lenge er det til jul? 

Har jeg fått solstikk i varmen her i sør siden jeg spør om det? På denne tiden av året tenker vi lite på jul, men kanskje vi skal ta en pustepause og tenke på det midt oppe i alt vi strever med.

Det er like lenge til jul som det tar å bære et barn fram fra befruktning til fødsel.
Det er ni måneder til jul.                                            

Dette er tiden på året da Maria ble med barn. Hun fikk beskjed av en engel at hun skulle føde en liten gutt, og hun skulle gi ham navnet Jesus. Det var en dramatisk beskjed å få for en tenåring, spesielt siden hun ikke hadde vært sammen med en mann. Hun må ha blitt fylt av glede, og samtidig overraskelse, undring og redsel. 

Et under skjer hver gang et barn blir unnfanget i mors liv. I Norge får rundt 200 kvinner denne beskjeden hver dag. Fremdeles skjer underet at liv skapes, liv bæres fram og liv fødes. 

Maria var utvalgt. Hun skulle føde Guds sønn. Gud skulle inn i vår virkelighet, inn i tiden. Han skulle bli et menneske, en av oss.  

Dagen da Maria ble gravid, er kirkens morsdag! Den er kommende søndag, og har fått navnet «Maria budskapsdag». Det er en festdag i det grå landskapet.  

Vær ikke redd!                                                                            

De første ordene engelen sa til Maria var; Frykt ikke!

Det var de samme ordene engelen sa til hyrdene på marken da de fikk beskjed om at det var født en frelser, i Betlehem: Frykt ikke! Se jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser!

Vi finner ordene igjen i påsken da kvinnene kom til graven for å se etter den døde Jesus, men isteden fant de en engel. De ble redde, men engelen sa: Frykt ikke! Han er stått opp, slik som han sa.

Uttrykket «frykt ikke!», «vær ikke bekymret», «vær ikke redd», står 365 ganger i Bibelen. Gud taler til oss midt inn i vår hverdag, midt inn i vår tid. 

Frykt ikke, selv om det stormer og er høye bølger. Frykt ikke, selv om et skummelt virus spres iblant oss og vi ikke vet fremtiden. Frykt ikke, selv om livet både kan være et slit og smertefullt.
Frykt ikke, for jeg er med deg alle dager inntil verdens ende!  Så konkret er ordene fra Gud til oss.
Snart er det vårjevndøgn og ni måneder til jul. Livet spirer og gror!

Jeg liker å beskrive håpet på min måte:
Det er jord i hver dråpe av mitt blod
men også himmel!

Bildet tok jeg på en sti i Stavanger for ett år siden. Det spirer og gror.

og om litt er det vår!

Våren er en deilig tid. Når de første blomstene titter opp av jorda kommer smilet av seg selv. Det gjør noe med meg hver gang jeg opplever det. Slik tror jeg mange av oss har det. Samtidig vet vi også at denne våren kan bli tøff for mange. Da er det viktig at vi bruker øynene til å se hverandre. Hvis gleden uteblir og en ikke klarer å glede seg over at det spirer og gror, er det fare for at livet stopper opp. 

På Svalbard feires solens tilbakekomst i en uke rundt den 8.mars. Allerede har solen vært over horisonten noen uker, men på selve kvinnedagen kommer de første solstrålene ned i selve Longyearbyen. Det gjør godt etter en lang mørketid. Fire måneder uten sol setter sitt preg. Da er det på sin plass at solens tilbakekomst feires av både store og små. 

Etter en utegudstjeneste hvor vi feiret solen, ble jeg spurt av et fransk tv-team om dette var en hedensk skikk. Var vi soltilbedere? Jeg lo godt og bekreftet av vi gledet oss over lyset og solen. Vi er jo ikke mørkemenn som ikke kan ha en skikkelig fest når det er grunn til det. Men solen er ingen Gud. Tross alt tror vi på en Gud som er tilstede både i dagen og i natten uavhengig om solen skinner eller ei. 

Vår hellige allminnelige alterkasse var med på alle utegudstjenester på Svalbard. Den var sliten, men var likevel et symbol på håp og liv. Dette bildet er fra en solfestgudstjeneste på brinken på Hiorthfjellet.

Lyset på Svalbard er magisk. Det bergtar alle som opplever det. Etter fire måneder uten sol, titter den igjen ned på is og fjord. Det var magisk hver gang jeg opplevde det. Lyset er viktig, men der er flere magiske perioder i løpet av de første månedene av det nye året. I april kunne vi høre de første fuglene som sang. Det å se og høre snøspurven overgikk effekten av alle trantabletter jeg tok i mørketiden. Og et par måneder etter tittet de første blomstene frem av frossen jord. 

Alle planter er vernet på Svalbard. Hver blomst er verdifull. Vi har ikke lov til å plukke en blomst. De har bare et par måneder før de må søke ly under snøen igjen. Da handler det om å slikke sol 24 timer i døgnet. Selv den mest solhungrige av oss mennesker ville hatt problemer med en slik solappetitt. 

Svalbards Miljøvernlov er verdens strengeste i sitt slag. Den verner om det sårbare livet i nord. Det er slik vi mennesker burde verne om hverandre. Hvert menneske er uendelig verdifull, og må ikke plukkes eller tråkkes på. Menneskerettighetene sørger for et allment vern, men det er ikke alle som overholder de lovene. Det ser vi dessverre mange eksempler på. 

Lyset, fuglene og blomstene utgjør våren på Svalbard. Alle tre gjorde noe med meg de årene jeg bodde i nord. Det gav håp om videre liv. Samtidig var det en farlig tid på året siden det alltid var noen som lukket seg inne og fortsatte vinterdvalen. Hvis det er svart selv om solen skinner fra skyfri himmel, er det en utfordring for noen og enhver. Da trenger vi at noen tar seg tid til å sette seg ved siden av og ta en prat. I noen tilfeller er det behov for en los som viser vei til profesjonell hjelp. 

I fjor fikk jeg en lang og god vår i Stavanger. Grunnet et virus vi har blitt godt kjent med, fikk jeg reiseforbud. Da kunne jeg gå turer og nyte at blomstene tittet frem og trærne fikk blader. Den lange våren i sørvest er en fantastisk opplevelse. Selv om rytmen i livet ble satt på vent ved at jeg ble satt på bakken, hjalp det at naturen pyntet seg til fest. 

Når det nå igjen tetter seg til med virus og krevende restriksjoner, gjelder det å komme seg ut å nyte det at viruset ikke har endret at våren er i anmarsj. Selv der snøen fremdeles ligger, er det bare et spørsmål om tid før det igjen dukker opp tegn på liv. Tross alt har ikke viruset ødelagt noe i naturen. Vi har mye å glede oss over og se fram til. 

Solen over horisonten i Hornsund, sør på Spitsbergen.

Ha en god vår!

Det vonde og det onde

Hva er det vonde og hva er det onde? Hvordan forholder vi oss til det som ondt er? Det er et dessverre alltid et aktuelt tema.

Hvis vi blir rammet av en ulykke i trafikken, et skred, brann eller et forlis, er det ikke det onde. Det er det vonde.

Da mine foreldre mønstret av etter et langt godt liv for noen år siden, var det ikke det onde. Det var det vonde. Det å ta avskjed er noe av det vanskeligste vi gjør. Det kan ta tid å bearbeide.

Det vonde treffer oss på ulike måter gjennom livet. Vi kan oppleve at noen av våre kjære går bort. Vi kan oppleve sykdom i eget liv eller hos noen av våre nærmeste. Vi har ett virus ute av kontroll som er vondt for mange å håndtere både økonomisk, sosialt og helsemessig. Vi kan oppleve brutte relasjoner, savn, tap av jobb, årene som går og muligheter vi mister. Dette er små og store kriser som treffer oss alle i større eller mindre grad. 

Det vonde er en naturlig del av våre liv. Likevel, det kan være tungt å bære og vanskelig å takle. Det vet vi mye om.                                                                    

Det er stor forskjell på det vonde og det onde!

Jeg har vært i noen konfliktområder, både på Balkan, på Vestbredden og i Syria. Der opplevde og så jeg det onde. Det har jeg også gjort hjemme i våre egne sammenhenger, men i krigen er det onde ekstra synlig.

I det onde ligger menneskeskapte gjerninger. Vi finner det onde i maktmisbruk og overgrep, i konflikter som holder nede en part mens det gir privilegier til sine egne eller en elite. Vi finner det onde i mobbing og i sjalusi. Vi møter det i vårt overforbruk samtidig som fattige ikke har det mest nødvendige for å overleve. Vi ser det i urettferdighet og i undertrykkelse. Og vi ser det tydelig der hatet gror.

Det onde er egoismens vesen. 
Noen ganger er egoismen satt i et politisk system. Det ser vi i diktaturer og i den farlige nasjonalismen. 

Bildet tok jeg i Pristina i Kosovo, i 2003. Det viser et håp om fred i det som var en blodig konflikt på Balkan.
Selv bodde og jobbet jeg for Kirkens Nødhjelp i fire år på Balkan, med bopel i Pristina. Jeg møtte gode mennesker over hele området. Det gir alltid håp.

Som kristne tror vi ikke på det onde. Vi tror ikke på dødskreftene på jord. Vi tror ikke på nasjonalistiske eller andre destruktive krefter. Vi tror på mangfoldet og det fargerike fellesskap. Vi tror ikke på det som river ned. Vi tror på verdier som bygger opp, verdier som verner om livet og menneskers verdighet. 

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi. Det er kjærlighetens vesen. Det tror vi på!

Det foregår en verdikamp både i de nære miljøer og i det internasjonale perspektiv. Vi finner også verdikampen langt inn i våre kristne sammenhenger. Da er det viktig å være bevisst på hva som ondt er, og hva som er av det gode og bygger fred, fellesskap og fremtid. Verdier er et aktivt valg for hver og en av oss.                                                                                   

I vårt Fadervår, den bønnen Jesus selv lærte oss å be, står det på bokmål ikke; Frels oss fra det vonde. Det står: Frels oss fra det onde! Det er en sterk og konkret bønn inn i vår tid. Den setningen har jeg selv bedt flere ganger når jeg har vandret i det som kan kalles skarpe situasjoner. Våre liv har sine bølger på godt og vondt, men frels oss fra det onde!

Det onde er dessverre en realitet, men vi tror på livet som er sterkere enn dødens krefter.
Vi tror på Gud som skaper, og på den oppstandne Kristus. 

Vi tror på livet både før og etter døden!

Bougainvillea på sjømannskirka i Dubai. Den får stå som et friskt symbol på liv med sine sterke farger.
Vi trenger håp og inspirasjon. Heldigvis er det både mange gode mennesker og farger i naturen som gir oss det.

“Denne bloggen kan du også høre i en egen taleversjon på min side: “Sjømannskirken i Midtøsten og Sør-Asia”. Du finner den ved å søke på Facebook. Der legger jeg ut flere muntlige hverdagsrefleksjoner. Velkommen til å følge dem. ”

Lyden av by

Jeg nyter en fridag uten de store planer. Etter en lang frokost drar jeg på et av byens mange kjøpesentre. Der er en konstant summing av lav musikk og mennesker som snakker. De dyreste motebutikkene er som planeter uten liv. Det er få kunder i de butikkene, og de som står der har ikke et smil å gi selv om de følger deg med falkeblikk. Fordelen er at du sparer mye ved å gå forbi. Likevel ender jeg med å prøve en skjorte som jeg i ettertid angrer på at jeg ikke kjøpte, men det er ikke verre enn at jeg ville angret mer hvis jeg hadde kjøpt den.  

Turen går videre til kanten av havet for en enkel lunsj og en kopp svart kaffe. Jeg har funnet mitt sted hvor jeg ofte kommer tilbake. Der er kaffen god. I tillegg blir den servert i en skikkelig kopp, og ikke i plastikk eller papir. Kaffe i pappkrus smaker som søppelet det blir.

På selve stranden leier jeg en solseng. Der blir jeg liggende å lese på en bok til lyden av bølger som slår innover stranden. Lyden er som vann til kameler i ørkenen. Jeg kan leve mange dager på det. Likevel er det ikke til å unngå at bråket av vannskutere som freser frem og tilbake er med på å dempe gleden. Heldigvis er vannskuterne et stykke unna slik at det bare blir en jevn dur. 

På Svalbard var det noen skuterfrie daler forbeholdt hundesleder og de som gikk på ski. Det bør være slik også når sommeren kommer til kysten av Norge. Da bør vannskuterne holdes borte fra å kjøre tett på strender og svaberg der folk vil nyte det å ha fri fra byens larm. 

Metroen har sin egen bane over veinettet. Det er et enkelt og effektivt fremkomstmiddel, men det kan også være et sjansespill i disse virus tider.

Fra lyd til støy

Etter noen timer i solen har jeg tatt turen til mitt nabolag for å få en matbit. Jeg trives på fortausrestauranter av det billige slaget. Der er maten som regel god, og det er forholdsvis rent. Kylling og nudler, og en nypresset limejuice. Prisen er av det hyggelige slaget. Utsikten er rett ut i en trafikkert vei hvor biler suser forbi. 

Biler preger lydbildet i alle byer. Biltrafikken er kilden til det som blir en konstant bakgrunnsstøy. Bilen er en farlig lydforurenser. Hard gummi på svart asfalt, og klappelyd hver gang en bil kjører over en stripe av maling. I Dubai er det få elbiler som hvisker stille. Her er det motorer med kraft og lyd. Det å ha den største bilen handler om sikkerhet. Og stil. Og manndom. Og rikdom. Bilene kjører fort. Det er mulig å kjøre tjue km over fartsgrensen i Dubai. 100 blir 120. 120 blir 140. Kjører du mer enn tjue over, blinker det fra et kamera. Da kommer det en lapp i posten noen dager etterpå. Gjør du noe galt kan du vite at du blir sett. 

Noen etasjer over meg er det en betongbru. Den går over den lille veien som bare har fem kjørefiler. Tross alt er det bare en liten stikkvei, og ingen motorvei jeg sitter ved. På brua går en helautomatisk og førerløs metro. Den passerer hver femte minutt og sier svissj som når en trommeslager bruker visp. 

Jeg kommer ikke unna lyden fra minareten. Den starter lenge før jeg står opp, og lyder fem ganger om dagen. Det er ikke et sted i Dubai du ikke hører utroperen som kaller til bønn. Hadde vi ringt med kirkeklokkene klokken fem om morgenen hjemme hadde vi fått store problemer. I en muslimsk stat er det en del av byens pust. 

Lyden av by er et mangfold fra kakofoni på sitt verste til vakker symfoni. Jeg hører mengder av fugler som kvitrer og kurrer, vakre fugler med ulike farger og fasonger. De er som blomster i luften. Og jeg hører mennesker i alle varianter som beveger seg og snakker i kor. Lyden av virksomme hender er en god lyd. Lyden av arbeid og liv er med på å forme hverdagen. Vi trenger lyder i våre byer. Uten lyd er det ingenting som skjer. Men vi trenger ikke støy. Det er forskjell på det.

Noen ganger er det viktig å søke stillhet og ro. Da gjelder det å finne en oase i menneskejungelen hvor volumet er satt på lavt. Den beste lyd er jo tross alt stillheten. 

Dubai by night. En storby tar ikke pause. I byen er det lyder hele døgnet.

Hva er en gudstjeneste

Denne våren er jeg ved sjømannskirka i Dubai. Vi holder åpent, men kan ikke ha arrangementer i denne tiden. Lokale smittevernregler setter begrensinger, slik det gjør mange steder. Det betyr at vi blant annet ikke kan ha gudstjenester. Hva er egentlig dette samlingspunktet som er så viktig for noen, og samtidig absolutt ikke viktig for andre?

I Dubai har vi grillbuffet etter gudstjenestene. Da er det tid for god mat og den gode samtale rundt bordene. Grillbuffet er vår kirkekaffe. Kirkekaffen på sitt beste er et viktig møtepunkt. Der finner vi det gode fellesskap.

Det er viktig å merke seg at også i selve gudstjenesten har vi et fellesskap hvor samtalen er sentral, selv om det ikke alltid virker slik siden vi prester noen ganger bruker mange ord. Men samtalen er der. Gudstjenesten er ingen monolog, men en dialog. Det er en vesentlig forskjell på de to begrepene.

Alt som foregår i en gudstjeneste er en samtale med Vår Herre, og med hverandre. Samtalen finner sted i form av liturgi, salmer som synges, lystenning, ord som sies og leses, og bønner som bes høyt og stille.

Det er ikke alltid kirkene er fulle av folk. Jeg har hatt gudstjenester for mange, og for få. Det er endel av virkeligheten. I disse tider er det til og med begrensinger på hvor mange som kan være til stede.

Antallet som er tilstede er ikke så viktig. Det som er viktigere er at gudstjenesten omfatter også de som ikke er i selve kirkerommet. De bønner som bes, ber vi for alle. Vi ber for de som er i nærheten, og de som er ute i verden. Det betyr at vi ber for deg, selv om du ikke er tilstede!

Selv nå, når vi ikke har gudstjenester, tenner vi lys hver dag i Dubai og i Sjømannskirker verden over. Slik er du med oss i vår daglige samtale med Vår Herre. 

i august 2020 var jeg med på en samisk-norsk klimagudstjeneste i Sandnes, Sør-Varanger kommune. Vi lagde et vakkert alter med plass til både korset, brød og vin.

Korsets to bjelker

Korset er sentralt tilstede som symbol på alle gudstjenester. Korset har to bjelker. Den ene er vertikal og strekker seg opp mot himmelen. Det handler om kontakten mellom mennesker og Gud. Den andre er horisontal, og strekker seg utover jord. Det handler om kontakten oss i mellom, og vårt diakonale ansvar i forhold til mennesker.

I sentrum av korset, som et senter i alle kristne kirker, er alteret som et møtested mellom jord og himmel. Det er foran alteret vi holder gudstjenester, enten vi er i en kirke eller ute.

Hva ligger mer i ordet gudstjeneste? Ser vi etter, finner vi to ord som er satt sammen. Gud og tjeneste. Sagt på en annen måte kan vi si; Gud og kjærlighet. Kjærligheten er Guds gave til oss. Samtidig er kjærligheten også en oppgave. Kjærligheten både gir og utfordrer oss til tjeneste på samme tid.

Summen av gave og oppgave, er kjærlighetens vesen. Det gjør gudstjenesten til et kjærlighetens kraftsenter for oss mennesker.

Velsignelsen

I slutten av en gudstjeneste har vi velsignelsen. Det å lyse Guds velsignelse over folk og deres liv, er noe av det flotteste jeg gjør som prest. Om du ikke er tilstede i kirkerommet når velsignelsen sies, vit likevel at den også gjelder deg enten du sitter hjemme, er på jobb eller på tur. Som prest lyser jeg Guds velsignelse både over de som er tilstede og over de som av ulike grunner er andre steder. Gud er raus med sin velsignelse.

Vi lar oss lett begrense av vegger og murer. Ofte bygger vi selv murer mellom mennesker, men Gud er raus og ser lenger enn det vi gjør. Der har vi noe å lære i det å ha et perspektiv som strekker seg ut over jord.

Da vil jeg ønske deg alt godt ved nettopp å lyse Guds velsignelsen over deg slik vi gjøre i kirka på slutten av en gudstjeneste:

Herren velsigne deg og bevare deg
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred

Det er mange vakre kirker både hjemme og utenlands. Dette er alterpartiet i Kong Oscar II kapell i Grense Jakobselv. Jeg fikk gleden av å vikariere i Sør-Varanger sommeren 2020.

På jakt etter motiv

Det er ikke alltid pennen løper av sted i yr glede over ord som dukker opp fra ingenting. Noen ganger er ordene hvisket bort før de er skrevet ned. Likevel er jeg på leit. Ord er blitt endel av meg. Selv når de ikke er tilstede er det noen parenteser, utropstegn og kommaer som preger livet. 

Det vanskeligste er å komme i gang. Det er som å ligge på sofaen og mangle initiativ og energi til å reise seg opp. Sofaen er en god venn, men ikke hvis den har limt kroppen fast i et jerngrep det er umulig å slippe ut av. Da blir sofaen en tvangstrøye det ikke er lett å befri seg fra.  

Det er ikke alltid jeg ser. Selv midt på lyse dagen kan det være mørkt. Da er det på tide å ta en tur med kamera for å lete etter motiv. I dag er det enda enklere siden kamera er endel av telefonen som alltid ligger i lomma. Da kan en knipse litt som oppvarming før en finner bildet som er noe mer. 

Det å skrive handler om det samme som det å fotografere. Begge deler handler om jakten på motiv. Det handler om å se, og skrive ned. For å finne frem pennen og begynne å skrive, må en ha noe å skrive om. 

Både når livet er som et tjern uten en krusning og når det blåser opp til storm på storhavet, er det å skrive eller ta bilde noe som gjør at du legger merke til det som fort kan bli en hverdag du ikke ser selv om det er rett foran øynene dine. Oi, det ble en lang setning. Jeg ble trøtt før den var halvskrevet. Slik er det av og til. 

Hva ser du akkurat nå? Hvordan vil du beskrive det? Hvilken vinkel vil du bruke? Er det et landskapsbilde eller et portrett? Er det i farger, i det grå eller svarthvitt? Bruker du filter, eller er det rent? Foto, maleri eller ord? Hvordan vil du uttrykke deg?

Det vanskeligste er å se det vi ser hver dag. Ofte har vi sett motivet før. Det er en kunst å se det som alltid er der. Noen ganger legger vi ikke merke til det før det er for sent. Slik var det med hverdagen som forsvant for ett år siden. Slik er det noen ganger også med mennesker som står oss nær. Det var ikke før stolen var tom at det ble et savn. Hvis du har en tom stol, skriv det gjerne ned. Er det noen som fremdeles sitter der vil jeg anbefale deg å finne frem ditt malerskrin. 

På stranden

Selv sitter jeg med en dobbel espresso ved et lite rundt bord på Kite Beach. Kaffen river slik drikke i små glass ofte gjør. En sort katt døser i skyggen av meg. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det. Noen vil påpeke at det er et tegn på linje med om den skulle rusle over veien rett foran meg. Selv tolker jeg det som at den sorte katten er slu nok til å søke skygge i varmen. I tillegg er den trøtt etter en natt på jakt. Livet er ikke alltid vanskeligere enn det er. Det er ikke alt som skal tolkes ned til minste detalj. 

Noen meter bortenfor sitter et par kvinner mens et barn leker med en drage. I det faren kommer tar han over leken slik at sønnen må nøye seg med å se på. Det er slik som farer noen ganger gjør. Minutter senere er det kvinnen med rødt sjal som har ansvar for dragen mens far og sønn går for å spise iskrem. 

En kvinne kom bort til meg og ga meg en lapp. Det viste seg å være en reklame som førte meg til en fotlounge. Det er et sted hvor de maserer beina mens du tenker på ingenting. Det gjør både godt og forferdelig vondt, alt ettersom hvilke nerver de treffer. Samtidig klippet de neglene og fant fram en øks for å hogge bort gammel hud. Det var jo en stund siden sist det var gjort. Det var rent og foregikk etter de beste smittevernregler. Tross alt vi lever i vår tid. 

Det var den gode følelse å gå ut etter at føttene var renset og massert. Da var jeg noen kilo lettere både fysisk og i mitt tankespinn. 

Selve loungen lå rett ved siden av en moske hvor folk var til bønn siden det var fredag. Begge steder tok vi av oss skoene før vi gikk inn. 

Rusleturen fortsatte langs stranden. Den var full av folk, men det var ikke mange som vågde seg ut i sjøen. Det er fremdeles kaldt for de som ikke er vant til kulde, men på land er det varmt. Det er tidlig varmt i år, sier de som vet. 

Neste gang får jeg ta med en bok og legge meg ned for å nyte solen. Da skal jeg ta et bad i havet. Men ikke i dag. I dag skal jeg bare rusle for å se om jeg finner et motiv. 

På vei mot sør

Det er ikke lett å reise for tiden. Det hører fortiden til, og i beste fall fremtiden. Gleden ved å reise er også begrenset siden det er blitt en risikosport. Etter en flytur til Oslo i januar, ringte jegerne meg. De jaktet på Covid-19. En som hadde sittet i nærheten av meg viste seg å være smittet. Dermed røyk jeg inn i en ekstra karantene. Det begynner å bli noen av dem.  

Mens grensen til Norge nesten er stengt, har jeg dratt ut på min planlagte reise. Siden jeg skriver blogg, fant jeg ut at jeg måtte dra til Dubai. Alle bloggere med respekt for seg selv må dit. Der kan jeg leve i sus og dus og holde god avstand til norske smitteregler. 

Sannheten er at jeg skriver blogg, men ikke at jeg tjener store penger på å vise fram deler av kroppen og skrive om ingenting. Hvis jeg skulle vise meg i en tettsittende badedrakt som viser det meste, ville det nok virket mot sin hensikt. Mitt opphold i Dubai har lite til felles med luksusliv og dans i sene nattetimer på eksklusive hoteller. Selv trives jeg best på småkafeer på gatehjørnene. Der er maten både god og billig. 

Grunnen til min reise er at jeg igjen skal jobbe en periode ved sjømannskirka i Oud Metha Road. Der foregår det et viktig arbeid i en tid som ikke er lett verken for folk hjemme eller for de som bor ute. Sjømannskirken er å komme hjem for mange, slik organisasjonen påpeker det. Jeg vil heller si at det er et sted for de som er borte. Selv er jeg hjemme når jeg er borte. Slik føler jeg meg i slektskap med de ulike menneskene jeg møter på min vei, og de mange som finner veien inn til en kopp kaffe og en vaffel, - eller tre vafler og fire kopper som det ofte blir. 

Selv isbjørnen stod alene, men vi fikk er prat. Vi er jo gamle kjente.

 I ødeland

Selv om det er midt på en fredag, er det nesten tomt for folk på Norges hovedflyplass. Der det før var yrende liv, er det nå flere stengte kafeer enn åpne. Før måtte en gå slalåm mellom alle menneskene som virret forbi i forskjellige retninger. Øst, vest, nord, sør. Nå er det bare å sette kurs som nedover en utforløype i alpint. Det er bare noen få porter å passere. I det jeg nærmer meg målområdet som ligger i den internasjonale terminalen, er det som å bevege seg uten folk på tribunen. Det er helt stille. Ikke en lyd. Ingen mennesker å se. Heldigvis er det flere som venter ved min gate. Det gir en følelse av normalitet. 

De roper opp at de fra Stavanger må komme først i køen. Da aner jeg uråd, og går forbi de som venter. Det hjelper ikke å være først i køen når papirene ikke er som de skal. «Rykk tilbake til start» er en kjedelig ordre å få, men jeg må lete frem min ferske Covid-test på nettet. De trengte et annet papir enn det jeg hadde med. Det er ikke lett å gjøre alt riktig når en er født i en tid da vi bare gikk ombord og fant et ledig sete. Valget sto da mellom «røyk» og «ikke røyk». I praksis var alle ombord storrøykere. 

Den første skal bli den siste, heter det i Skriften. Det er helt greit for meg så lenge jeg kommer med. Det gjorde jeg, denne gang. På livets siste reis tror jeg det vil bli lettere å komme ombord. Da har jeg en som allerede har ordnet med at papirene er i orden. 

Han som havnet på siden av meg på flyet var ærlig og sa det slik det var: «Jeg er lei av korona. Nå trengte jeg bare ferie. Det er første friperiode på et par år.» Han visste at det blir karantene når han kommer tilbake, men det var det verdt. Flyvertene måtte snakke han til rette noen ganger før han godtok at han måtte bruke maske under hele flyturen, men det gikk seg til. Han vil fort oppdage at det vil koste han dyrt hvis han ikke bærer maske fra morgen til kveld i Dubai. Der er det mye strengere enn hjemme.

Jeg støtter myndighetenes råd om ikke å dra utenlands hvis en ikke må, men min jobb er ikke å være smittepoliti. Jeg forstår at det kribler hos mange, og selv sitter jeg jo på samme fly. Vi får håpe at situasjonen går mot det bedre både hjemme og ute. Det er jo det som det handler om. Det er en alvorlig situasjon mange steder. I Dubai er det også en negativ smitteutvikling med mange mørketall. Det er absolutt ikke er fristed vi har satt kurs mot. 

Jeg tar farvel med snø og blågrader i Norge og setter kurs mot sør. Livet er fullt av kontraster. Fra det vakre kalde nord, til palmer og varmegrader i Midtøsten. Begge steder treffer jeg mennesker med behov for noen å snakke med. Jeg er selv blant de som trenger det. Derfor gleder jeg meg til å snakke med alle jeg møter på min vei. Det er både min jobb og mitt liv. 

Livet er nå

Det er selve hverdagen som ble borte. Det er den jeg savner. Den grå hverdagen. Den er den jeg ser fram til å få igjen. Det er den som ble spist av et glupsk lite virus. Sammen med det grå, forsynte den seg også av mange av fargene. Da ble det ikke mye igjen. 

Det siste året har endret mye. Det som før var det normale livet, er blitt noe vi både ser tilbake til og fram mot. 

«Alt blir bra igjen» lød det som parole i fjor da landet vårt stengte ned. Det var deilig å se denne barnereglen som hang i både bygd og by. Det var en god dose optimisme som fulgte ordene. Det gav vitaminer i en mørk tid. 

Ett år har gått. I dag er det sjeldnere vi ser disse ordene, og den fargerike regnbuen har falmet i vinduene. Jeg savner den. Vi trenger den nå mer enn noen gang. Det er trist når vi mister ord og farger som gir håp. Selv om parolen fra barna ikke slo til i det korte perspektiv, gav det tro på fremtiden. Vi stod sammen, og vi skulle stå an av!

Hvor er barnereglene i dag? Hvor er ordene som bygger fremtid? Hvor er fargene? Hvor er tonene som løfter oss på vinger? Hvor er smilene og blikkene som gav trøst? Hvor er jeg blitt av? Hvor er du?

Fremdeles er det rødt lys. Mer enn noen gang settes det opp gjerder og murer som skal hindre smitte. Grenser er stengt, som om et virus bryr seg om det. Det er som med klimaendringene. Ingen landegrenser eller bymurer kan stoppe det som skjer. Likevel anbefales vi ikke å reise hvis vi ikke må. Det handler om å begrense smitte og holde kontroll over situasjonen. 

Det første viruset har blitt til flere muterte varianter som gjør at vi gjerne skulle vært tilbake til i fjor vår. Da var det tross alt mer oversiktlig enn det er i begynnelsen av dette året. Det vonde spørsmålet er om ikke fjoråret var bedre enn dette blir?

Vaksinen gir heldigvis håp, selv om det ser ut til å bli verre før det blir bedre. Vaksinen kan gi gult blinkende lys, og kanskje til og med grønt. Men det tar tid. “Det vil bli bra igjen”, men det tar lengre tid enn det vi tror. Det gjelder å tenke lenger enn det de fleste av oss gjør.

Hver dag har muligheter

Mens vi venter på fremtiden er det viktig at vi innser at dette er livet. Dette er hverdagen vi lever i. Dette er den grå hverdagen som vi kan sette farger på. Selv syntes jeg grått er en av de vakreste fargene vi har. Jeg gleder meg over den. Selv en grå dag er full av liv. 

Vi kan gjerne drømme oss tilbake, eller se fremover, men dagen i dag er også verdifull. Vi lever ikke i en viruståke uten utsikt. Også i dag kan vi se rundt oss, snakke med folk og lytte til toner som løfter opp. Hverdagen er annerledes, men den er fremdeles rett foran øynene våre. 

Kunsten er å se mulighetene som dagen i dag gir. Mulighet! Ta det med deg ordet der du går. Hver dag har muligheter. Hver situasjon har noe mer i seg enn det du ser med første øyekast. Det handler om de valg vi har og de valg vi gjør. Hvert menneske du treffer på din vei er med i den historie du skriver. Summen av dette kalles ditt liv. 

For å pynte opp dagen og sinnet velger jeg å kjøpe inn friske blomster og sette dem på frokostbordet. Om noen uker kan vi ut å plukke dem selv. Ville markblomster i alle regnbuens farger. Blomster som begynner å vokse før vinteren helt har sluppet tak. Den kraften vil jeg gjerne ha noe av. 

Nykokt kaffe, blomster og en himmel som er i ferd med å bli til dag. Det gjør noe med meg. Det gir håp om at hver dag har muligheter og bevegelse. Dette er dagen da de små hverdagslige gleder er de store. 

Dette bildet tok jeg i fjor. La oss håpe vi finner det igjen i år. Hvis ikke må vi ut å tegne på asfalten selv!