Hus treng folk, og hus treng maling. Det er lett å se når hus mangler liv og vedlikehold. Da forfaller de begge to.
Jeg skal ikke skryte av meg selv. Gresset kan gro til det blir høyere enn det naboer syntes er fint. De skryter når blomstringen er på sitt fineste, men kommer med hint hvis det blir for mye ugress. Selv er jeg av den oppfatning at en hage hvor det vokser vilt er bra for det biologiske mangfoldet. Men det har sine grenser selv for meg. Derfor slo jeg graset før det ville slå meg ned og gjøre meg deprimert. Det er jo tross alt viktig å ha en viss kontroll på hva som skjer på egen jord.
Det å eie fører med seg forpliktelser. Slik er det også med selve livet. Uten krav ville det blitt kjedelig. Det er sunt å ha noe å strekke seg etter. Kunsten er at det som burde vært gjort ikke tynger ned. Derfor var det på sin plass å finne fram pensler og kjøpe inn maling for et strøk. På butikken sa de at malingen ville vare i femten år, men de var kloke nok til ikke å gi garanti. Etter fem år siden sist, måtte jeg lappe der det var begynt å skalle av. Nå var det gått sju år. Da var det på tide å ta hele huset. På en øy ute i havet er elementene tøffere enn det Jotun har beregnet. Reklamen er en ting, virkeligheten en annen.
Nordavinden er beryktet, men det er vinden fra sør som sliter mest. Den er våtest, og veggen i sør får gjennomgå i kampen mot regn og storm. Derfor gir jeg den alltid to strøk. Da holder det til neste gang.
Mens jeg malte kom den lille nabogutten løpende med et smil og en blomst som en gave. Den skal du ha, var det han sa før han sprang hjem igjen. Det varmet mer enn temperaturen i sommer har gjort. På Utsira hilser alle på hverandre, og barn vinker med de små fingrene de har.
Jeg har høydeskrekk. Det opplevde jeg for første gang i fjellene på Svalbard. Plutselig ble høyden mer enn lek. En stille risting av nerver som løp løpsk gjorde at jeg måtte innse at jeg ikke var så tøff som jeg trodde jeg var. Derfor har jeg fått hjelp til å male i høyden. Min bror og min svigerinne har vist at det er mulig å male i høyden, selv om jeg selv måtte klatre ned da føttene begynte å skjelve.
Min tålmodighet ble satt på prøve rundt vinduer som krevde sitt. Også der kom jeg til kort. Fruen tok tak og brukte tid på det jeg ville gjort ferdig på et blunk. Resultatet ble at vinduene ble som et møbel av edleste sort.
På forsommeren har det vært utfordrende å finne vær som gjorde det mulig å male. Med regn fulgte mer regn, og selv vinden var våt. Skulle en gå tur var det støvler som gjaldt. Innimellom bygene var det likevel dager som gjorde at jeg nå ser slutten på det som burde vært gjort i fjor. Da kan jeg nyte et sommerbad selv om havet i vest fremdeles bærer vinteren i seg.
God sommer!
Selv det gamle epletreet i hagen fikk et nytt strøk. Da kan det fungere som kunst noen år til.