Tilbake i nord

Det å besøke Svalbard rører med hele følelsesregisteret. Egentlig trodde jeg at jeg ikke hadde behov for å dra til øye i nord. Jeg hadde jo vært der før, og det er noe rart å være på besøk der jeg før var hjemme. Det er ingen enkel øvelse å være turist i egen by. Plutselig skulle jeg for første gang bo på hotell i Longyearbyen. Det var som om noe var galt som ikke var riktig, eller omvendt. Likevel satte jeg kurs mot nord. Min fru hadde aldri vært der før, og hun ville se hvor jeg hadde bodd i tolv år.

På mellomlanding i Tromsø, begynte det. Det ble noen smil og takk for sist. Det gjorde godt å hilse på. Det var som om i går var i dag. Tid er sandkorn i et timeglass som renner uten stans. Likevel er det noe som forblir. Minner og historie vi har sammen er en arv som kommer opp i dagen i det vi treffes igjen. Det forsvinner ikke, men blir værende som blomster i en frodig hage.

Tid er sandkorn som renner i et timeglass uten stans

Det var vakkert å se utover Tempelfjorden fra Elveneset, med fjellene og brefronten i bakgrunnen. Samtidig var det en tankevekker å legge merke til det som ikke var der. Isen på fjorden var borte. Det som før var en selvfølge i februar, var tint bort. Det er ingen god utvikling. Det er ikke kulden som er problemet, det er varmen. Endringene skjer fort.

Det var fantastisk å sale opp hesten, snøskuteren, og sette kurs sammen med gode venner. Lyset, snøen og fjellene som jeg kjenner så godt. Det var yr glede som boblet til overflaten. Inne i hjelmen stemte jeg opp «Herre Gud ditt dyre navn og ære». Andre verset er en trøst i en verden hvor mange krefter strides om makt og landområder; «Gud er Gud, om alle land lå øde». Selvsagt måtte jeg også be Fadervår mens jeg kjørte innover i den hvitkledde fjellheimen. «Frels oss fra det onde» er en aktuell bønn både i nord og i sør.

Hjemme igjen

Det ble noen klemmer og gjensynsglede i tilfeldige møter på Huset, i Svalbardbutikken og de andre møtestedene i Longyearbyen. Plutselig kjente jeg på at jeg ikke bare var på besøk. Jeg var hjemme. Longyearbyen er tross alt det stedet hvor jeg har bodd lengst sammenhengende i mitt liv.

Det handler om mer enn vakre fjell og lys som kommer tilbake etter mørketiden. Det er møter med mennesker som er den virkelige skatten. Summen av vennskap og kjennskap har en tendens til å skape en følelse av å være en del av samme familie. Vi har noen felles bånd. Etternavnet vi får er «Svalbardianer». Da er vi i slekt, og kan slå av en prat samme hvor i verden vi møtes.

Det er møter med mennesker som er den virkelige skatten

Sammen i glede og i sorg
Jeg kan si mye om det sårbare livet vi mennesker lever. Det fikk jeg erfare som prest på Svalbard hvor avstanden mellom glede og sorg kunne være liten. Fellesskapet stod sterkt de ganger det blåste opp til storm. Det er i mørket vi virkelig kan se verdien av lys.

Det er i mørket vi virkelig kan se verdien av lys

Mye vil ha mer
Nå er det de storpolitiske bølger som skaper en usikker situasjon mange steder på jord. Freden tok vi før som en selvfølge. Vi var venner med naboen. Den store trusselen var et klima i endring og temperaturen som steg i hav og i luft.

Klima er i endring også i forhold til både øst og vest. Da er det mye som står på spill. Det er farlig når et par maktfigurer, med stor tro på seg selv, skal leke sammen med en globus og tegne nye kart. Vi kan bli skremt av mindre. Den imperialistiske ideologi er farlig enten den kommer fra Moskva eller fra Washington. Mye vil ha mer.

Likevel nekter jeg å gi opp. Jeg har både tro og håp på fremtiden. Jeg tror på noe som er sterkere enn dødskreftene som forsøker å rive ned. Jeg tror på det gode fellesskap. Jeg tror på livet!

Svalbard er en viktig del av Norge. Det er også en viktig arv å gi videre. Da må den forvaltes og vernes om som en skatt for jorden og dens innbyggere. La oss håpe og be om at det vil fortsette også i fremtiden.

Det gjorde godt for sjel og kropp å komme hjem. Jeg har ikke mistet det jeg forlot. Det vil jeg aldri gjøre. Det er en viktig del av mitt liv.

Som en hilsen til alle i nord, løfter jeg handa og tegner korsets tegn som en hilsen fra Faderen sjølve. Det har jeg gjort mange ganger både i kirka, og på ulike steder på øygruppen.

Herren løfte sitt åsyn på deg, og gi deg fred!

På vedhogst

Det er mye jeg ikke kan. Faktisk er det mer jeg ikke kan, enn det jeg kan. Det kan høres ut som en begrensing, men det kan også være en mulighet. Mange ting kan jeg ikke fordi jeg aldri har prøvd.

Hvis jeg bare skulle gjøre det jeg mestret, ville jeg ikke ha noe å strekke meg etter. Der ligger mange utfordringer og venter. I det årene har gått og jeg har blitt eldre enn halvveis til hundre, har jeg bygd meg opp en filosofi på at jeg liker å gjøre det jeg ikke kan. Dermed har jeg mye jeg kan gjøre også i årene som kommer, uten at jeg har som mål å gjøre alt.

Bruk av motorsag for første gang
Det siste jeg har gjort som jeg aldri har gjort før, er å bruke motorsag. Det er et beryktet noe skremmende redskap som har blitt brukt både i skrekkfilmer og til hogging av skog. Det var heldigvis den siste kategorien jeg ble invitert inn i. Skrekkfilmer ser jeg av prinsipp ikke. Det er nok i det virkelige liv som jeg kan frykte til at jeg vil lage kunstige mareritt.

Jeg skal innrømme det. I det jeg tok tak i motorsagen, steg min egen følelse av å være mann med flere prosentpoeng. Det er absolutt noe mandig med dette verktøyet. Unnskyld hvis du som kvinne ikke er enig, men jeg hører mest om menn som leker seg med motorsag. Selv er jeg en enkel liten gutt som aldri likte sløyd på barneskolen. Likevel er det gutten i meg som blir til mann når jeg står der med motorsagen og er klar til å gyve løs på mitt første tre. Som førstereisgutt med en motorsag i hendene, gikk jeg til verket med både lyst og beven.

Det er alltid en styrke å være vi.

Heldigvis var jeg ikke alene da jeg stod med motorsagen i hendene. Det er alltid en styrke å være vi. Min svigerfar er en erfaren bonde som har jobbet flere timer enn jeg noen gang kommer til å ha gjort. Fra tidlig morgen, og enda tidligere, til sen kveld, har han jobbet både seks og syv dager i uka. Søndagen fikk motorsagen og andre støyende redskaper hvile. Godt er det at støyforurensing fikk en hviledag slik vi mennesker også har behov for å lade batteriene.

Det var kjekt å jobbe sammen. Da kunne vi både være stille i stor konsentrasjon om det vi gjorde, og stoppe for å slå av en prat. Det var nesten som jeg savnet det å ta en røykepause, uten at jeg savnet røyken. Likevel tok vi noen pustepauser, og fant veien til kjøkkenet når det var behov for det. Arbeidsfolk trenger påfyll av energi. I tillegg trengte møre muskler noen minutters hvile før neste tre.

Svetten rant. Både kropp og hode var i full fyr.

Det fine med vedhogst er at det gir varme helt til det kun er aske igjen.

Vi renset opp og tok vekk det som hadde blitt trær som stod for tett. Tilbake står noen fine bjørketrær som nå får mer sol. Nå kan våren komme med lys og varme til både skog og folk.

Med de riktige redskaper og det gode felleskapet vi hadde, gav det mersmak å jobbe sammen. Det blir ikke siste gang.

Sammen med Andreas Kindingstad fikk vi gjort jobben i solen, men det er mer igjen. Det blir flere økter utover våren.

Møte med det religiøse Etiopia

Mitt første besøk til Addis Abeba, gav mersmak. Det var bokstavelig talt et høydeopphold som stimulerte både blodet og sinnet. Addis ligger 2326 meter over havet. Dermed ble jeg andpusten før jeg hadde bevegd meg mange meterne. Formen føltes ikke god, men den ble bedre etter et par dager. Det gjelder å jorde seg der en er. Min bakgrunn fra da jeg var barn på Madagaskar, gjør at jeg fort følte meg hjemme på høylandet i Etiopia. Det er mange forskjeller, men også mye felles. Folk jeg snakket med smilte da jeg fortalte at jeg var «made in Africa!». Da var ikke avstanden stor.

Hyggelig å være sammen med Margrethe Volden og Mengistie Regenie, begge fra Kirkens Nødhjelp.

Etter 36 timer i Etiopia, var jeg klar til å komme med noen betraktninger om landet og den religiøse kulturen… Foto: Margrethe Volden

Feiring av Timkat
I tillegg til å møte nordmenn i den etiopiske hovedstaden, fikk jeg også delta i en av de store religiøse feiringer hvor den etiopisk ortodokse kirken feiret Jesu dåp. Dette er en feiring som skjer over hele landet hvor der er ortodokse troende. Selv fikk jeg være til stede på hoved feiringen på et større jorde i Addis. Store mengder mennesker kledd i hvite festklær, strømmet gjennom gatene for å bli velsignet. Selve feiringen. Timkat, er beskyttet av UNESCO som en verdensarv. Det viser noe av størrelsen og viktigheten av feiringen.

Patriark Abba Matthias I under velsignelsen av vannet.

Patriark Abba Matthias I, den øverste i den etiopisk ortodokse kirken, var selve samlingspunktet under feiringen. Hans velsignelse og ord, betyr mye for folket. Det er Guds velsignelse som spres ut. Derfor ble også vannet i et stort basseng velsignet, og prestene sprutet vann over folk som strømmet forbi.

Vann gir liv. Slik er det et symbol på Guds tilstedeværelse.

Et annet viktig symbol er den hvite duen. Den finner vi både som et fredssymbol, og som Den hellige ånd som dalte ned over Jesus etter dåpen. Duen symboliserer dermed både fred, håp og ånd.

Det gode fellesskap

Den politiske situasjonen i Etiopia er preget av uro mange steder. Derfor løftet patriarken fred som viktig i denne tid, også med link til kriger andre steder i verden. Gjennom en tolk fikk jeg forklart patriarkens ord hvor han påpekte at vi må leve i fred slik Gud allerede har gitt oss fred og frihet i gave.

Det var en ære å hilse på selve patriarken og hilse fra den kristne kirke i Norge. Samtidig gjorde det inntrykk å se folkehavet og føle det gode fellesskap. Det er spesielt viktig i en tid med konflikt og uro.

Etiopia er et land med 80 etniske grupper. Landet har et mangfold av ulikheter. Det er både en gave, og en oppgave i veien videre for å finne et balansepunkt hvor hvert enkelt menneske kan leve med verdighet og i fred. En etiopier jeg snakket med sa det slik: Det gir håp og glede og feire sammen med så mange mennesker. Dette er en velsignet og viktig tid for oss. Så la han til med et smil at det tradisjonelt også er en god tid hvor en kan finne en kjæreste. Det handler om at folk er sosiale og treffes både ute i det åpne rom og rundt ulike bordfellesskap.

Det gode fellesskap er ingen selvfølge. Under Timkat-feiringen i Addis Abeba opplevde jeg at den religiøse feiringen var som medisin for folket.

Religiøse samfunn og deres feiringer har en viktig rolle for å bygge fred og fellesskap i en tid med konflikter og stor tro på individualisme.

Et etiopisk visdomsord jeg hørte sier det slik: Det er ikke klærne som beskytter deg, men folket rundt deg!

Addis Abeba i solnedgang

Nye muligheter

Usikkerhet, frykt og uro preger utgangen av året som var, og inngangen i et nytt år. Det gjør våre valg av verdier ekstra viktig. Vi står sammen om å bygge et åpent, inkluderende fellesskap på jord. Da handler det om å løfte verdien av hvert enkelt menneske. Her er plass til både liten og stor.

Solen snudde rett før jul. Det er alltid et godt tegn som får fram flere smil. Der jeg har vært i romjulen, har det dog vært lave grå skyer og mye regn. Været tar jeg som det kommer, men likevel blir jeg lettere til sinns når det lysner og dagene blir lengre. Det hjelper på humøret når lyset kommer tilbake. La oss håpe og be om at lyset også er et tegn på at respekten for livet vil overleve det som kan utvikle seg til å bli et tøft år.

Jeg er ingen profet. Det er de færreste av oss som er. Det er vanskelig å se inn i fremtiden, selv om det er mange på denne tiden av året som forsøker på nettopp det. Selv vet jeg ikke om året som kommer blir et utfordrende år, eller om det blir lett. Likevel regner jeg med at vi både vil oppleve enkle dager, og de som er mer krevende.

Det er like mange forståsegpåere og fremtidsprofeter i vårt land, som det er innbyggere.

Når det røyner på, er det lett å miste oversikten. Det er ikke vanskelig å være på tur i fint vær, men det er utfordrende når skyer legger seg lavt og det blåser opp til storm. Da er det en fordel av vi allerede har tatt ut kurs og vet veien som fører frem.

Det gode fellesskap

Du og jeg kan være med å gjøre en forskjell. Vi trenger de gode ord som skaper og sprer håp. Vi trenger øyne som ser, føtter som går og hender som bygger der andre river ned. Jeg har tro på fremtiden når vi bygger i lag.

Det gode fellesskap er ikke en konstant tilværelse, men noe som kan formes som deigen når vi baker pepperkaker.

De fleste tåler at livet er status quo. Noen tåler en viss framgang, selv om det er flere eksempler på at framgang kan være vanskelig å bære. Spørsmålet er likevel hvordan vi vil håndtere motgang.

Når livet virkelig røyner på, trenger vi det gode fellesskap mer enn noen gang. For å håndtere uvær, må det være en god sjømann som navigerer skuta opp mot bølgene og loser den til sikker havn. Det gjelder både i det nasjonale og globale perspektiv, og det gjelder i våre nære relasjoner. Det å stå sammen blir da et grunnleggende begrep.

Jeg har tro på det gode fellesskap. Det er ingen selvfølge, men i stor grad er vi med å skape det selve. Du og jeg er vi.

Takk til alle dere jeg har møtt i året som var. Takk for deg som tenner lys, og løfter frem håpet der det er mørkt og kaldt. Jeg ser fram til at vi sammen skal bygge videre på verdier som er viktige for selve livet på jord. Det er en viktig oppgave.

Jeg ønsker deg et velsignet godt nytt år.

Det var grått på Utsira i romjulen, men likevel vakkert.

Håp i en urolig tid

Vi lever i en urolig verden med fare for spredning av konflikter og kriger. Vår tid preges av mangel på håp og tro på framtiden. Det gjør noe med de fleste av oss.

Lys i mørketid

Jeg har vært prest på Svalbard i en del år. Midt i den lange natten, på sitt mørkeste, feiret vi jul. Det gjorde godt å synge kjente og kjære julesalmer og tenne lys i vintermørke.

Hvis du besøker Longyearbyen i desember, hva ville du snakket om? Antagelig ville du snakket og skrevet hjem om mørket og kulden. For oss som bodde der år etter år, hva snakket vi om i den lange natten? Vi snakket om lyset og varmen!

Det var ikke svart, det var mye lys i mørket. Det var kaldt, men vi hadde varme klær, og husene var varme. Og det viktigste av alt, det var mye varme i fellesskapet! Det gode fellesskap lyste opp i vintermørket. Det er et viktig perspektiv inn i vår tid. Vi trenger å se at der er håp.

Slik ser jeg juleevangeliet løfte håpet om liv, fred og framtid ved at et lite sårbart barn ble født inn i vår virkelighet.

Midt i natten er det godt å vite at det ikke finnes et sted på jord som er håpløst. Det finnes ikke et Gudsforlatt sted. Lyset skinner selv i de mørkeste kroker av vår jord. Det er julens budskap til oss!

Noe av det viktigste vi gjør er å demme opp mot ondskapen som skjer ved å løfte opp håp og tro på fremtiden. Vi trenger å bygge det gode fellesskap sammen. Jeg vet, og vi vet, at det ikke er en lett oppgave, men det er mulig.

Lys som rop for livet på jord! Lystenning i Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Kirken blir også kalt for Oppstandelseskirken.

Fred er mulig!

Under korona-epidemien, skrev barn en regle i vinduer og på fortau; Alt blir bra igjen. Under det som nå er en enda farligere epidemi, med viruset som vi kan kalle «ondskap», er det ikke lett å finne ord som løfter håpet. Likevel, vi trenger å løfte fram troen på at fred er mulig! Nettopp i ordene Fred er mulig har vi en regle vi kan spre ut over jord.

 Juleevangeliet med englenes sang Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden lyder vakkert gjennom salmen Deilig er jorden. Den kan gi mange av oss en tåre i øyekroken. Det er en salme jeg aldri blir lei av. Den har både håpet i seg, og bønnen.

Der det er lys og håp, er det ikke svart!

Ønsker dere alle en velsignet julehøytid!

Juletreet utenfor Svalbard kirke lyser opp i den lange natten. Bildet er tatt midt på dagen i polarnatten.

Juletur til Kyiv

Hvorfor drar jeg til Kyiv på juletur? Jeg stiller selv spørsmålet etter at jeg for tredje natt på rad har måtte søke tilflukt i bomberommet hvor jeg bor i sentrum av den ukrainske storbyen.

Det har vært stille en periode, sa folk til meg da jeg kom til Kyiv. Hvor lenge, spurte jeg. Fire-fem dager, var svaret som ble gitt meg. Det gjør godt med noen pauser, vel vitende om at da ville det antagelig komme tyngre skyts neste gang – noe det også gjorde.

Jeg merker at det er færre som bryr seg om alarmene nå, enn ved tidligere besøk jeg har hatt. Livet går videre. Mange har bestemt seg for at Russland ikke skal diktere hvordan de skal leve. Frykten for hva som kan skje, er ikke det som skal prege livet. Derfor er hverdagen fullt av liv. Folk fortsetter samtalene på kafeene, selv om de blir bedt om å søke tilflukt. Butikkene holder åpne, og folk går til og fra jobb.

Jeg velger å gå i residensen i kjelleren, som jeg har begynt å kalle tilfluktstedet jeg deler med andre som bor på samme hotell. Jeg har betalt ekstra for å ha et rom i en av de lavere etasjene. Det er ulikt andre steder i verden hvor jeg bor. I Kyiv handler det ikke om utsikten, men om å ha manglende innsikt..

Julegudstjeneste

Folk som kommer inn fra kulden til den lutherske Katharina kirken i Kyiv denne lørdagen, blir ønsket velkommen med Lussekatter og Gløgg. Vi skal ha nordisk julegudstjeneste og julebord. Klokkene ringer før orgelet spiller opp, men vi begynner ikke før folk er på plass.

Ingen kommer for sent, men det er fare for at vi begynner for tidlig.

Først synges Lucia inn med lys på hodet. Det er en tradisjon som settes pris på. Jeg har på meg prestekjolen og lyser fred over alle som er kommet. Vi ber en bønn sammen: Nok av krig! Nok av murer som river ned. Nok av terror som dreper liv. Gud, vi takker deg for kjærligheten som er sterkere enn dødens krefter.

Prekenen blir som den blir. Føler ikke at jeg kommunisere i et rom hvor lyden ikke er god, men det viktigste er ikke hva jeg sier. Lysene vi tenner i det gode fellesskap hvor vi møtes, er viktigere enn om jeg føler at jeg traff blink. Vi synger Deilig er jorden som en drøm og en bønn, og jeg lyser velsignelsen på samisk og på norsk. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred! Det er mer enn ord. Det er liv.

Nordisk julebord i andre etasjen av kirka etter julegudstjenesten. Det gode fellesskap er ekstra viktig i en vanskelig tid.

Besøket til Kyiv er siste holdeplass på en lengre juletur. Jeg drar snart hjem. Det kommer til å gjøre godt. Med i kofferten har jeg mange sterke historier, og møter med mennesker som har gjort inntrykk. Jeg har kjent på nerven der det gjør vondt. Det er derfor jeg reiser slik jeg gjør. Min oppgave som sjømannsprest er å være en lynavleder i verdens ondskap og folks liv.

Som et sårbart lite barn i en krybbe år tilbake i tid, lever mange sine liv. Fragile, som det heter på ny norsk. Sårbart, men ikke nødvendigvis svakt. Sterke liv leves der det er marginalt.

Jeg kommer ikke hjem slik jeg var. Flere med meg klamrer oss til en redningsbøye som er kastet ut. Der står det skrevet i Johannes 1:

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.                   

Vinker en hilsen fra bomberommet.

Kampen for livet

Det gjør inntrykk å gå forbi svartkledde politifolk med finlandshette. Det er bare øynene jeg ser, uten at jeg klarer å fange et blikk. De ser forbi.

Store deler av Frihetsplassen i Tbilisi er pakket av politibiler på kveldene. Flere kvartaler er sperret av. Politiet prøver å kneble sitt eget folk med sin brutalitet. Hva blir neste steg? Når kommer liv til å gå tapt?

Mengder av folk går ut i gatene for å protestere mot den russisk vennlige fløyen i parlamentet; Georgisk drøm. Folket står opp mot lover og restriksjoner som kastes over dem som et jernteppe. Det handler om framtiden. Intet mindre.

Det er nå eller aldri. Fremdeles har de mulighet til å gå til gatene og demonstrere mot regimet, men mulighetene strammes inn. Politiet viser en brutal framferd. Flere blir banket opp og arrestert hver kveld. Folk jeg snakker med, forteller at politiet slår mot hodet. De er ikke redde for å vise sin brutalitet. De skaper frykt, og forsøker å lamme folkets protest ved å slå hardt ned på motstanden.

Sorte masker

Koronaviruset traff oss for noen år siden. Da tok vi på oss masker for å beskytte oss, og for ikke å spre viruset. I dag er det et annet virus som sprer seg. Det kalles ondskap. Det er farligere, og er ekstremt smittsomt. Igjen bukes masker. Sorte masker.

I Tbilisi bruker politiet finlandshetter for å skjule sin identitet. Svart som natten, fra topp til tå. De slår sine egne og sparker dem som ligger nede. De følger ordre, men de vet hvem de slår. Vår tids bødler vet hvem de slår.

Også noen av dem som protesterer i gatene, bruker maske for å beskytte seg mot ondskapen. Den er ikke lett å beskytte seg mot. Viruset får god hjelp av propaganda og lover som hemmer det frie liv.

Jeg er akkurat ankommet Tbilisi. Det er en by, og et folk jeg er blitt glad i. Nå kjemper de for livet. Det er det det handler om. Selve livet står på spill.

Kampen for livet

Det gjør inntrykk å gå forbi svartkledde politifolk med finlandshette. Det er bare øynene jeg ser, uten at jeg klarer å fange et blikk. De ser forbi.

Store deler av Frihetsplassen i Tbilisi er pakket av politibiler på kveldene. Flere kvartaler er sperret av. Politiet prøver å kneble sitt eget folk med sin brutalitet. Hva blir neste steg? Når kommer liv til å gå tapt?

Mengder av folk går ut i gatene for å protestere mot den russisk vennlige fløyen i parlamentet; Georgisk drøm. Folket står opp mot lover og restriksjoner som kastes over dem som et jernteppe. Det handler om framtiden. Intet mindre.

Det er nå eller aldri. Fremdeles har de mulighet til å gå til gatene og demonstrere mot regimet, men mulighetene strammes inn. Politiet viser en brutal framferd. Flere blir banket opp og arrestert hver kveld. Folk jeg snakker med, forteller at politiet slår mot hodet. De er ikke redde for å vise sin brutalitet. De skaper frykt, og forsøker å lamme folkets protest ved å slå hardt ned på motstanden.

Sorte masker

Koronaviruset traff oss for noen år siden. Da tok vi på oss masker for å beskytte oss, og for ikke å spre viruset. I dag er det et annet virus som sprer seg. Det kalles ondskap. Det er farligere, og er ekstremt smittsomt. Igjen bukes masker. Sorte masker.

I Tbilisi bruker politiet finlandshetter for å skjule sin identitet. Svart som natten, fra topp til tå. De slår sine egne og sparker dem som ligger nede. De følger ordre, men de vet hvem de slår. Vår tids bødler vet hvem de slår.

Også noen av dem som protesterer i gatene, bruker maske for å beskytte seg mot ondskapen. Den er ikke lett å beskytte seg mot. Viruset får god hjelp av propaganda og lover som hemmer det frie liv.

Jeg er akkurat ankommet Tbilisi. Det er en by, og et folk jeg er blitt glad i. Nå kjemper de for livet. Det er det det handler om. Selve livet står på spill.

Tenner vi et lys, er det ikke lenger svart

Jeg er i Amman. Dette er en fredelig oase i et eksplosivt område. Midtøsten lever dessverre opp til sitt rykte. Et par steinkast borte fra der jeg er i Jordans hovedstad, på den andre siden av Jordandalen, ligger Jerusalem og Betlehem. Noen kilometer videre til kysten, finner vi Tel Aviv og Gaza. Setter vi kurs i andre retninger, er det kort avstand til både Beirut og Damaskus.

En jeg møtte, som måtte reise fra Vestbredden grunnet situasjonen, sa det slik: Det er godt å være i Amman og oppleve at folk lever i fred og harmoni med hverandre. Samtidig blir jeg trist, for det er slik livet også skulle vært på den andre siden av grensen.

Motiv fra muren ved Betlehem

Ingen juleglede i Betlehem

Det som skjer på Gaza, gir oss bilder av hvordan det så ut i Warszawa under 2 verdenskrig. Over 43.000 mennesker er drept på Gaza siden oktober i fjor. 70% av dem kvinner og barn. I skyggen av Gaza, har også 780 mennesker blitt drept på Vestbredden. 167 av dem er barn. I tillegg er over hundre tusen mennesker skadd på Gaza, og i underkant av 7000 skadd på Vestbredden. (tall fra FN, november 2024)

Det er voldsomme tall. Det er grusomt det som skjer. Det skaper splittelse og hat for årtier fremover.

Det blir ikke den store julefeiringen i Betlehem i år. Til det er lidelsene for store. Den glade julemusikken og opptoget i gatene, har stilnet. Krigens realitet skaper skygger på jord. På mange måter virker det som en total solformørkelse hvor det er vanskelig å se veien videre for både jøder og palestinere.

Det som vil skje i Betlehem denne julen, er at bønnen om fred blir selve julegudstjenesten. Bønnene vil stige opp til himmelen sammen med røkelsen og lukten av liv som er lagt i grus.

Vi ber ikke bare om fred. Vi ber om varig, rettferdig fred!

På den andre siden, over på vest bredden av Jordanelven, kan en skimte Jerusalem i fjellene.

Selvportrett i Amman, 2024

Det finnes ikke et Gudsforlatt sted

Midt inn i vår virkelighet, midt inn i konflikter og ondskap som sprer seg, midt inn i den uro som mange av oss bærer på, ble det født et sårbart lite barn. Midt i den svarte natten klamrer vi oss til håpet som Jesubarnet kom med. Budskapet om kjærlighet, fred og forsoning bærer vi videre i våre hjerter.

Det finnes ikke et sted på jord som er håpløst. Det finnes ikke et Gudsforlatt sted. Lyset skinner selv i de mørkeste kroker. Det er julens budskap til oss!

Første adventslys

Det første adventslyset vil jeg tenne som en bønn om fred på jord.
Fred er mulig - tross alt! Det må være mulig. Hvis ikke sliter jeg med min kristne tro på både Gud og mennesker.

Jeg kan ikke mer enn å folde mine hender og tenne et lys. Det er en handling vi kan gjøre sammen i denne urolige tid. Det er jo slik at tenner vi et lys, er det ikke lenger svart.

Tenner vi et lys, er det ikke lenger svart!

Lys for fred i en kirke i Amman

En reise på Balkan

Jeg har beveget meg fra Beograd, til Novi Sad, videre til Tirana og over til Sarajevo. I dag er avstanden kortere enn den var. Det handler om at det på overflaten er fred på Balkan. Det er ingen åpne konflikter og kriger slik det var på nittitallet. Det som skjedde da, ligger allerede over en generasjon bak oss i tid. Det er lenge siden det, men det er nå engang slik at avstand ikke bare handler om år som går og kilometer som vi beveger oss. Det handler også om liv som leves, følelser, tro, minner, og ledere som kjemper om å beholde den makten de engang fikk eller tok.

På denne reisen var det noen som sa til meg at den andre verdenskrig aldri tok slutt på Balkan. Den tok bare pause. Så dukket den opp igjen på nittitallet. Igjen er det en lengre pause, som for å trekke pusten og få igjen krefter og ressurser før neste økt.

Midt i hovedgågata i Beograd er dette banneret godt synlig

Blod og honning

En av oversettelsene på ordet «Balkan» fikk jeg for tjue år siden, da jeg bodde i Kosovo i fire år og hadde et nært overblikk over hele regionen. Da ble Balkan oversatt med «blod og honning». Det sier noe om dette menneskelige frodige området som en ikke kan unngå å bli glad i, men som har sine skyggesider.

Midt i Knez Mihailova, den viktigste gågaten i sentrum av Beograd, henger det et stort banner på en bygning. Det er umulig å ikke se, og ingen fjerner det. Styresmaktene har ingen interesse av å renske byen for propaganda som de selv støtter. De er dermed med på å helle bensin på åpne glør. Banneret har parolen; «Det eneste folkemordet på Balkan, var mot serbere». Vel vitende om det som skjedde i Srebrenica hvor rundt 8000 bosniske-muslimer ble brutalt drept av serbiske styrker i 1995, er dette en forvrenging av sannheten. Dessverre har sannheten aldri vært viktig for enkelte ledere på Balkan. Det som er viktig, er hva de får folket til å tro på. Det er den farlige propagandaens grunnparole. Slik er de på linje med flere statsledere både i Midtøsten, og i vest og i øst.

Hvis det ikke var for våre ledere, ville situasjonen vært mye bedre, sa en til meg i et av landene jeg besøkte. Jeg hørte varianter av det samme i alle de tre landene jeg besøkte. Vi kunne til tider sagt det samme flere steder, men dette er på et helt annet nivå. Egeninteresse settes ofte foran nasjonen, for mange statsledere. Tendensen er at til lengre tid ved makten, dess mer korrumpert blir en. Alle knep blir tatt i bruk for å bli værende på toppen. Det handler om makt og privilegier, og det å sikre muligheten til å dekke over tidligere synder.  

I Tirana kan du gå over veien når den albanske ørnen lyser grønt..

Duene er et yndig fotomål i Gamlebyen i Sarajevo

Håp på Balkan?

Etter krigene i nittiårene, var det stor optimisme blant folk flest i de nye statene som var dannet. Det var et håp om å tilnærme seg det vestlige Europa og bli «normal». Den optimismen har endret seg. Jeg møter ikke samme entusiasme i dag når jeg snakker om veien videre med folk.

Mangelen på fremtidsglød fører til at mange emigrerer fra regionen. Bare i Bosnia drar over hundre tusen bosniere ut av landet hvert år. Dermed utarmes arbeidslivet. Det blir mangel på folk innen skole, helse, transport og i alle etater og næringer. I tillegg setter også de med lengre utdannelse kursen mot vest. Vi trenger den spesialkompetansen og arbeidskraften vi får, men det er et dilemma at landene de forlater også har store behov.

Bildet er fra Tirana. Det er en by med en stor aktivitet i byggebransjen, mer enn noe annet sted på Balkan.

Er håpet på Balkan i ferd med å renne ut med badevannet?

Det er viktig å spørre seg hva som skjer, og om ulike ekstreme nasjonalistiske krefter får bolig midt i vakuumet som dannes når spesielt ungdommen emigrerer.

Jeg har et håp om at landene på Balkan vil utvikle seg videre i en god retning, men det er ingen selvfølge. Det blir viktig at vi fortsetter å støtte opp om de krefter som stabiliserer og bygger de gode fellesskap, slik at ikke destruktive krefter får overmakten. Frihet og demokrati er ikke gratis. Det krever et langsiktig perspektiv, og ikke bare et kort besøk.

Slik så det ut da jeg kom flygende inn over Balkan. Det var mye grått, men samtidig lys og horisont.

Jakten på havets kardinal

Det kalles å fiska etter hummer, forklarer Arvid meg som bygutt. Jeg trodde det hadde et annet navn å dra teiner, men det er å fiske får jeg forklart. Å være på jakt gjør en i fjellet, men å dra teiner er å fiske. Da vet jeg det. Men en skattejakt er det likevel. Hummeren er noe av det mest eksklusive en kan høste av havets frukter.

Det hjelper med svart kaffe for å våkne på morgenen. Jeg er invitert med for å fiske hummer, selveste havets kardinal. Da må jeg stå opp litt før det jeg hadde tenkt. På Utsira er søvnen en del av gaven livet gir. Frisk havluft og fred mellom hustuftene gjør at natten blir god. Ringeklokka er på, men som alltid våkner jeg noen minutter før alarmen går. Det ligger i blodet. Jeg er klar til å bli med mitt søskenbarn Arvid ut for å se om det er gått noen inn i teinene som ligger på havets bunn.

Arvid Helgesen har sjekket en av de åtte teinene han har satt ut ved Nordevågen på Utsira. Krabben kastet han over bord. Det kan være god mat i krabben, men denne gangen var vi ute etter edlere vare.

Arvid starter opp motoren. Vi hiver tampen og setter kurs ut kanalen i Nordevågen på Utsira. Vi skal ikke langt til sjøs. Hummeren finner en inne ved land, gjerne på grunt vann. Denne morgenen er havet stille, men hvis det bryter på sliter en med å ligge i fjæresteinene og dra opp teinene. De neste dagene er det meldt om vind fra sør, og da blir det topp forhold i nord hvor Arvid har sine teiner.

Odøren i båten er ikke særlig god. Det skyldes en pøs fylt av halvråtten makrell og lyr som skal fungere som agn. Fisken er godt salta, og er kuttet i store stykker. Sjølve om det forrige agnet ikke er spist opp, skiftes alt ut. Arvid har tro på at hummeren vil ha «ny» vare. Det gamle sloet kastes på havet, men ikke i nærheten av teinene. Der skal det kun være agnet i selve teinene som lokker.

Sesongen har begynt

Eg ser at det er mange som gler seg veldig til hummersesongen begynner. Da kribler det i blodet og det blir eit yrende liv i havna kvelden før. Det er morsomt, forteller Arvid om starten på hummerfiske.

Fra 1. oktober er det fritt fram å hive ut teiner for de som vil være med på jakten etter havets kardinal. Det er likevel noen regler som må følges. Alle teiner og blåser skal være merket etter faste regler, og minstemålet er tjuefem centimeter. Det er også noen steder at hummeren er fredet. Sportsfiskere har et maks antall på ti tiner de kan sette ut. Noen utnytter maksgrensene slik at de setter ut ti teiner for kvart familiemedlem. Det skaper misnøye mellom bøyene som blir lagt ut. «Det er ti tiner pr båt en har lov til å sette ut», understreker Arvid.

Det er berre for hobby, berre for gøy. Eg tenke ikkje på at eg ska få så møkje, men det er kjekt å få nåke. Og i dag fekk me to hommrar. Det var dei fysste denne sesongen. Arvid smiler mens han snakker. Det var full klaff at vi fikk to denne morgenen da jeg fikk være med, men sjølvsagt måtte kardinalen vise seg for presten..

Det var greit at bølgene ikke var større da vi lå tett opp under land.

Frisk luft og kameratskap

Det er ingen konkurranse mellom fiskerne. Der er Arvid klar i sin tale, men legger samtidig til: Vi konkurrere berre med oss sjølve! Alle gleder seg over kvarandre, men litt misunnelse ska ein ikkje sjå bort fra at der er. Sant, når noken får meir enn ein sjølve, lurer ein på kva dei har gjort riktig, og kva galt ein sjølv har gjort. Sant. Ja. Det e slik d e.

Hummerfiske varer ut november, men de fleste holder bare på de to første ukene. Det handler om at folk bruker høstferien, og faller av etter hvert som dagene går. Det er bare de mest ivrige som holder på utover høsten.

Regler er til for å holdes, også på sjøen. Denne var lovlig. Hadde den vært under kravet, hadde den blitt kastet uti igjen.

Drøsen etter at en har kommet inn til kai, er en viktig del av fisketuren.

Gleden over å være på havet er stor. Det gir alltid mersmak være ute i båt. Det handler ikke bare om det som kryper inn i teinene. Det handler om frisk luft, bølger og salt sjø. Og friheten. Den er viktig. Hodet og kropp har godt av å være ute i en liten båt på havet. Det er medisin for vinteren som kommer. Denne morgenen handlet det også om kameratskapet i at vi dro ut sammen. Arvid og eg.

På vei inn kanalen i Nordevågen etter en vellykket tur. Takk for turen, Arvid!

På jakt etter havets kardinal

Det kalles å fiska etter hummer, forklarer Arvid meg som bygutt. Jeg trodde det hadde et annet navn å dra teiner, men det er å fiske får jeg forklart. Å være på jakt gjør en i fjellet, men å dra teiner er å fiske. Da vet jeg det. Men en skattejakt er det likevel. Hummeren er noe av det mest eksklusive en kan høste av havets frukter.

Det hjelper med svart kaffe for å våkne på morgenen. Jeg er invitert med for å fiske hummer, selveste havets kardinal. Da må jeg stå opp litt før det jeg hadde tenkt. På Utsira er søvnen en del av gaven livet gir. Frisk havluft og fred mellom hustuftene gjør at natten blir god. Ringeklokka er på, men som alltid våkner jeg noen minutter før alarmen går. Det ligger i blodet. Jeg er klar til å bli med mitt søskenbarn Arvid ut for å se om det er gått noen inn i teinene som ligger på havets bunn.

Arvid Helgesen har sjekket en av de åtte teinene han har satt ut ved Nordevågen på Utsira. Krabben kastet han over bord. Det kan være god mat i krabben, men denne gangen var vi ute etter edlere vare.

Arvid starter opp motoren. Vi hiver tampen og setter kurs ut kanalen i Nordevågen på Utsira. Vi skal ikke langt til sjøs. Hummeren finner en inne ved land, gjerne på grunt vann. Denne morgenen er havet stille, men hvis det bryter på sliter en med å ligge i fjæresteinene og dra opp teinene. De neste dagene er det meldt om vind fra sør, og da blir det topp forhold i nord hvor Arvid har sine teiner.

Odøren i båten er ikke særlig god. Det skyldes en pøs fylt av halvråtten makrell og lyr som skal fungere som agn. Fisken er godt salta, og er kuttet i store stykker. Sjølve om det forrige agnet ikke er spist opp, skiftes alt ut. Arvid har tro på at hummeren vil ha «ny» vare. Det gamle sloet kastes på havet, men ikke i nærheten av teinene. Der skal det kun være agnet i selve teinene som lokker.

Sesongen har begynt

Eg ser at det er mange som gler seg veldig til hummersesongen begynner. Da kribler det i blodet og det blir eit yrende liv i havna kvelden før. Det er morsomt, forteller Arvid om starten på hummerfiske.

Fra 1. oktober er det fritt fram å hive ut teiner for de som vil være med på jakten etter havets kardinal. Det er likevel noen regler som må følges. Alle teiner og blåser skal være merket etter faste regler, og minstemålet er tjuefem centimeter. Det er også noen steder at hummeren er fredet. Sportsfiskere har et maks antall på ti tiner de kan sette ut. Noen utnytter maksgrensene slik at de setter ut ti teiner for kvart familiemedlem. Det skaper misnøye mellom bøyene som blir lagt ut. «Det er ti tiner pr båt en har lov til å sette ut», understreker Arvid.

Det er berre for hobby, berre for gøy. Eg tenke ikkje på at eg ska få så møkje, men det er kjekt å få nåke. Og i dag fekk me to hommrar. Det var dei fysste denne sesongen. Arvid smiler mens han snakker. Det var full klaff at vi fikk to denne morgenen da jeg fikk være med, men sjølvsagt måtte kardinalen vise seg for presten..

Det var greit at bølgene ikke var større da vi lå tett opp under land.

Frisk luft og kameratskap

Det er ingen konkurranse mellom fiskerne. Der er Arvid klar i sin tale, men legger samtidig til: Vi konkurrere berre med oss sjølve! Alle gleder seg over kvarandre, men litt misunnelse ska ein ikkje sjå bort fra at der er. Sant, når noken får meir enn ein sjølve, lurer ein på kva dei har gjort riktig, og kva galt ein sjølv har gjort. Sant. Ja. Det e slik d e.

Hummerfiske varer ut november, men de fleste holder bare på de to første ukene. Det handler om at folk bruker høstferien, og faller av etter hvert som dagene går. Det er bare de mest ivrige som holder på utover høsten.

Regler er til for å holdes, også på sjøen. Denne var lovlig. Hadde den vært under kravet, hadde den blitt kastet uti igjen.

Drøsen etter at en har kommet inn til kai, er en viktig del av fisketuren.

Gleden over å være på havet er stor. Det gir alltid mersmak være ute i båt. Det handler ikke bare om det som kryper inn i teinene. Det handler om frisk luft, bølger og salt sjø. Og friheten. Den er viktig. Hodet og kropp har godt av å være ute i en liten båt på havet. Det er medisin for vinteren som kommer. Denne morgenen handlet det også om kameratskapet i at vi dro ut sammen. Arvid og eg.

På vei inn kanalen i Nordevågen etter en vellykket tur. Takk for turen, Arvid!

Høstferie i september

Det er siste etappe før vinteren setter inn. Frø som ble plantet måneder tilbake i tid, har strekt seg opp i lyset. Fra jord til himmel. Nå er det tid for å vende tilbake til jorden igjen. Naturen i all sin skrud.

I sør er druene klar til å høstes inn. Sure druer blir den beste vin.

Jeg sitter på Café de France i en landsby i Provence. Et stort tun-tre skygger for solen, og den høyreiste monumentale kirka i sentrum av husklyngen holder vinden borte. Det gjør godt å hvile i ly av Guds hus. Kirken er mer enn tomme rom. Åpne dører leder inn. Jeg tegner korsets tegn og tenner lys for fred. Det er viktig at vi alle gjør i en høst som ser ut til å bli blodrødt mange steder. Kirken er med å gi håp i en tid hvor mørke og kulde preger mange av våre fellesskap.

Det er en hellig ro over plaza’en der jeg sitter. Kelneren kommer med et glass rosè og smakfulle oliven. Mennesker med grått hår, rynkene forteller at år har gått, sitter ved flere av bordene. Også noen er yngre. De trendy utestedene med lyd fra forurensing av høy musikk og krav om et perfekt ytre, er heldigvis andre steder. Vi som sitter på Café de France puster ut og puster inn. Hverdagsmennesker i all sin prakt. Noen snakker med hverandre. Selv sitter jeg og ser. Det er mer enn nok.

Tankene rusler i sakte film.

Det er en spennende skattejakt å gå i trange gater. Jeg prøver en gammel dressjakke på en gjenbruksbutikk. Den passer godt, men jeg henger den tilbake. Jeg har nok av dem hjemme. I stedet finner jeg et par sko. De er «chick» sier damen i butikken som overlater valget til meg. Her er ingen press på å kjøpe, men de er topp klasse sier hun med et smil. Jeg velger dem, påvirket av min egen flamme. Jeg fulgte begges råd. Nå har jeg et par brukte joggesko fra Provence med meg i kofferten. Hvis du ser meg sprade med lyse joggesko med et streif av rosa og blått, vet du hvor jeg har vært. De kommer nok til å stå i skapet de neste månedene. Det er mer vår i skoa, enn høst. Men de gir håp om at solen igjen vil snu mot et nytt år.

Små kanaler med rennende vann, som en elv, ligger rundt den gamle byen. Endene bruker den som boltreplass. Vi setter oss ned og dingler med beina ved kanalen. Endene kommer raskt til. De er vant til å få noen smuler fra menneskene. Fra oss får de bare et smil. I speilet ser vi at det vi gjør er en smak av det romantiske liv. Kunsten er å se det uten å bli blind.

L’Isle sur la Sorgue

En ukes fri gjør godt for kropp og sjel. Det hører med som en gave til livet som renner av gårde som sanden i timeglasset. Det handler om å stoppe opp og kjøre til siden. Da jeg var barn og kjørte innover smale veier i Ryfylke hvor min mor kom fra, var det heldigvis noen steder som var merket med en stor M. Husker du de blåfargede skiltene som stod der en kunne kjøre til side og slippe møtende bil forbi? Når veien er smal og trafikken er stor, trenger vi små lommer som gir plass til både oss selv og de vi møter på. Selv tanken må ha en M en gang iblant slik at den ikke bare stanger mot fjellveggen uten å komme videre. En rast i hverdagen gir energi slik at vi kan mestre dagene som tar.

Jeg har hatt en uke i sør. Ved Middelhavet. I Provence og lenger mot vest. Det har blitt noen jobbmailer, men ikke mer enn at skuldrene har senket seg og batteriene er ladet. Det er hemmeligheten med en høstuke som kalles ferie. Det å ta en rast hvor en bruker sansene til å se, smake og lytte til livet uten å haste videre. Det handler mer om å være. Det er en kunst jeg må lære igjen og igjen. Nå gleder jeg meg til alle fargene, regnet og blåsten.

Høsten er en vakker del av livet.

Hverdagen har begynt

Etter sommer kommer vinter. Heldigvis har vi høsten som en fender vi kan lene oss tett inntil mellom ytterpunktene når det går fra varme lyse kvelder til mørke og kulde.  Vi trenger tiden høsten gir til å omstille oss. Høsten er en nødvendighet, og samtidig en tid full av farger og frisk vind.

Denne sommeren har vært en gave livet har gitt. Det gjorde godt med noen uker fri etter en lang vår med mange inntrykk, uten at sommeren dermed bare handlet om å sitte i en stol uten å gjøre noen ting.

Høydepunktene var flere denne sommeren. En ring på fingeren forteller om at det skjedde en endring fra en til to. Brudeferden gikk selvsagt ikke utenlands. Det å være i Norge om sommeren er det fineste som er. Markblomster, varme lyse kvelder, kortbukse og bad i kjølig fjord overgår det å bli frityrstekt i sør. Jeg foretrekker Norge om sommeren. Det handler også om at jeg reiser nok ellers. På sommeren nyter jeg det å være i ro.

KFOR holder fremdeles vakt på brua i den delte byen Mitrovica i Kosovo. Det virker fredelig, men nasjonalistiske symboler forteller et språk om hva som ligger rett under overflaten.

Byen der fuglene ikke sang

Nå har høstsemesteret begynt, og jeg har vært på min første jobbtur. Sammen med min gode kamerat Anstein satte jeg kurs mot heimlige trakter i Kosovo. Det er et område på størrelse med Rogaland. Da jeg jobbet der i begynnelsen av dette millennium, var det flere humanitære organisasjoner der enn noe annet sted. I tillegg var det mange internasjonale soldater som forsøkte å roe ned konflikten som var helt oppe i dagen etter krigen i 1999. Årene har gått, og det er nesten blitt en generasjon siden det skjedde. I dag kan en rusle rundt i gatene uten å se en soldat med et skarpladd gevær hengende over skulderen.

Vi besøkte den delte byen Mitrovica. Da jeg bodde i Kosovo, betegnet jeg byen som stedet hvor fuglene ikke sang. Til det var konfliktnivået og forurensingen for stor. På sør-siden av den lille elven Ibar bor kosovoalbanere, og på nordsiden bor serberne. Litt tragikomisk var at de døde hadde sine hvilesteder på den andre siden av elva enn der de bodde i levende live. Før var det egne private brovakter som fulgte med på hvem som krysset broen, i tillegg til stort nærvær av KFOR soldater. I dag er det kun noen soldater igjen, og en politibil hvor vi slo av en liten prat.  

Vi ruslet over broen og så bygninger og folk som drakk kaffe som i hvilken som helst by. Lukten av fred og harmoni preget stedet, selv om vi ikke trengte gå langt før vi oppdaget flere nasjonalistiske symboler tagget på bygninger og søppelspann.

Freden er skjør, men det er bedre med en skjør fred enn krig.

Vi besøkte Decan klosteret, et serbisk ortodoks kloster hvor internasjonale soldater fremdeles holder vakt. Her var det tid for en god prat med en av munkene.

Etter en iskrem kjørte vi videre mot de vakre fjellene i området rundt Peja. Da vi tidligere måtte late vannet, noe som skjer en gang iblant når en er på tur, stod vi på asfalten for sikkerhetsskyld. Det å gå ut i buskene, var forbundet med fare i et land hvor landminer hadde vært en del av krigens brutale ansikt. Fremdeles er det ikke alle steder jeg går utenfor veien, noe et skilt i fjellene tydelig advarte om, men i hovedsak er de fleste landminer ryddet bort og hverdagslivet er tilbake i all sin blomst.

Kosovo er et vakkert land. Det vakreste under besøket var likevel å treffe mennesker som vi slo av en god prat med rundt bordet. Noen av dem hadde jeg jobbet med tidligere. De pratene kommer til å sitte som en skatt i hjertet når vinteren setter inn.  

Det var artig å finne spor etter prosjekter vi lykkes med i vårt humanitære krisearbeid gjennom Kirkens Nødhjelp. Vannet rant fremdeles i et vannreservoar som vi satte opp for over tjue år siden. I Decan i Kosovo renner fremdeles friskt fjellvann i rør ned til et reservoar som samler rent vann til mennesker både morgen og kveld. Det viser at det er mulig å gjøre en forskjell i kampen for fred, stabilitet og verdighet. 

Lyden av vann som renner, er lyden av liv.

Når jeg reiser med vanningeniører, er det viktig å løfte på kummer og se inn i ulike rør. For meg var det nok å høre at det sildret av vann i reservoarer vi bygde for 24 år siden.

Min barndoms bygd

Det å dra tilbake i tid er like vanskelig som å spå fremtiden. Jeg er ingen mester i noen av delene. Ikke er jeg profet og ikke er jeg flink til å oppsøke min egen historie.

Fortiden har jeg forlatt. Det høres noe brutalt ut, men det er en sannhet som har preget mitt liv. Noen vil kalle det å rømme fra sted til sted. De vet ikke helt hva de snakker om, men jeg har snudd ryggen til og gått videre. Alltid videre. Det er en overlevelsestaktikk som har preget min vei, men det å snu ryggen til sin egen historie er å snu ryggen til seg selv. Dermed har jeg mistet mer enn jeg vet. Jeg aner hva som ligger der under overflaten, men har ikke helt våget å stoppe opp for å begynne og grave.

Skatten ligger ikke i enden av regnbuen, men i sporene som er visket ut i sanden.

Gjennom et langt liv av dager og år, har jeg flyttet fra sted til sted. Slik var det å vokse opp som barn. Slik har også voksenlivet blitt. Det er ikke noe galt i det. Vi lever alle ulike liv. Min svakhet var at da jeg dro ble det vanskelig å komme tilbake. Jeg sliter med å være på besøk der jeg før var hjemme. Det å være turist i gater hvor jeg tidligere lekte, kan fort bli en nedtur i følelseslivet.

Det å være på besøk der en før var hjemme, er ingen lett øvelse.

Stranda ligger vakker ved Storfjorden. Bildet er tatt fra fjellet Roalden

Tilbake i tid

Denne sommeren har jeg dratt tilbake. Tiden er forbi, men jeg returnerte likevel til gater og smau hvor jeg sprang som barn. Stranda på Sunnmøre var et av de stedene hvor jeg var gladest som barn. Der fikk jeg bo hjemme samtidig som jeg gikk på skolen. Det var noe jeg ikke hadde opplevd før. Mine to første skoleår bodde jeg borte. Da var det internatlivet som gjaldt, før familien satte kurs mot Norge og bygda i vest.

I tredje klasse ble jeg kompis med Tommy, Ola, Oddisen, Edgar, Arvid, Olav, Sverre, Arnfinn, Karsten, Knut Helge og resten av gjengen. I flere år satt vi i samme klasserom, spilte fotball på «Fløten» som var den lokale løkka, rant rattkjelke med fare for biler som kunne komme rundt neste sving og dro på tur med speideren med overnatting ute i det fri.

Sist vi møttes, var i 1973. Bildet av Ola Raknes og meg som skuer utover fjorden.

Barneskulen hvor vi gikk. Lek og alvor.

Livet sprudlet

Jeg husker enda de første snøflakene som falt ned fra himmelen. Det var september måned, og noe rart dalte ned utenfor vinduet der jeg satt ved pulten i min nye klasse. Tusenvis av snøflak la seg på marken før de smeltet bort. Nye snøflak avløste de som smeltet, og raskt var bakken hvit. Fjorden lå vakker nedenfor, og fjellene omkranset bygda som en brud. Naturen var fantastisk, selv om det ikke var det jeg som barn brydde meg om. Jeg hadde mer enn nok med livet med all sin puls. Jeg var en aktiv liten gutt.

For moro skyld satte min far meg på en prøve. Jeg skulle få fem øre hvis jeg satt stille i tjue minutter. Jeg husker enda jeg satt stille på krakken i fem minutter, før loppene i blodet fikk både kjeften og beina i galopp. Livet sprudlet. Det var det jeg dro ifra.

Stranda kyrkje, og prestegården hvor jeg bodde som barn.

Jeg er noe større enn da jeg satt her som barn.

Femti år siden sist

Hvorfor har det vært vanskelig å dra tilbake? Hvorfor tok det over femti år før jeg fysisk returnerte? Over femti år! Det er ikke sikkert du forstår, men da forstår du heller ikke meg. Kjærligheten. Livet. Hverdager og høytidsdager. Hjertet som slår. Luktene. Smakene. Lydene. Borte og hjemme. Vennene som var, og som fremdeles er. År som har gått uten at noen er glemt.

Jeg har mange hjem. Steder. Hus. Gater. Trær jeg kjenner igjen år etter. Tuntreet som fremdeles står der. Kirka. Skolen. Stier hvor jeg gikk. Men alltid videre. Neste stoppested er rundt neste sving. Lenger frem. Bortenfor horisonten.

Jeg er hundreprosent til stede der jeg er. Det er en god egenskap som har fulgt meg fra sted til sted, men sporene har blitt visket ut i sanden av havet med sine bølger som har skvulpet over sand og stein.

Barndomsvenner er en skatt jeg forlot. Til de jeg ikke har møtt siden da, kan jeg likevel si at de fremdeles er en viktig del av meg. De ligger gjemt i enden av regnbuen.

Det gjorde godt å lande noen dager på Stranda. Treffe Ola, Karsten, og Gro. Få nøkkelen til kirka og sitte i trappa opp til prekestolen som jeg gjorde som barn når kirka var full på julaften. Se huset hvor jeg bodde. Vinduet stod fremdeles åpent på det som var barndomsrommet. Det delte jeg med min bror. Vi kalte det for «flyplassen», siden det var så stort. Kulden satt i veggene i huset hvor fyringsutgiftene må ha vært større enn lønna som kom inn. Likevel er det varmen i huset jeg husker. Familien var samlet rundt samme bord.

På leit etter presteselen. Jeg fant den ikke. Etter femti år har den muligens tatt kvelden.

Menneskene

Og jeg husker presteselen, seteren eller hva du ville kalt det på din dialekt, hvor vi dro opp med ski og lærte å gå på noe annet enn stekende varm sand. Jeg husker fotballen på løkka, og de mer alvorlige kampene som da vi slo sjette klasse mens vi selv gikk i femte. Det ble uavgjort, og jeg scora siste mål i straffekonken som avgjorde det hele. Fremdeles husker jeg hvordan ballen suste inn rett ved venstre stang.

Den gang da. Det er ikke nå. Likevel var det godt å komme tilbake igjen. Kjenne at noe av meg var hjemme også der. Se de vakre fjellene, fjorden og elva som fremdeles renner gjennom i bygda. Det ble noen tårer og minner som strømmet på. Og den gang som nå, er det menneskene som alltid gjør mest inntrykk. Det er de jeg har med meg videre som en viktig skatt jeg bærer på.

Dagen

Eg sa ja. Du sa ja. Vi sa ja.
Det var det vi sa.
Et av våre minste ord, men klart, tydelig og sterkt.
Ja til hverandre, til fremtiden, til livet, til det vi aner som en mulighet.
Ja til det som er.

Veien har vært lang slik livets reise noen ganger er, men når en først stod der foran alteret, var det som om dagen ble til av seg selv. Naturlig som at vann er vann og luft er luft. Naturlig som da Gud skapte oss til de vi er.

Selv om himmelen gav oss en dusj noen timer før, var det som om Vår Herre selv satt bak skyene og sendte noen solstråler til de to som gikk hånd i hånd ut på kirketrappen. Ikke det at regnet hadde tatt bort smilet som gikk fra øre til øre. Jeg har alltid tenkt at det skal være vær på en slik dag. Gjerne mye vær. Og slik ble det. Men et par timers pause i den regnfulle dag gjorde livet enklere både for brudepar, vordende svigerforeldre og gjester. Det ble bent fram nesten litt for sterke stråler fra oven da vi skulle ta bilder og forsøkte å ha øynene oppe for fotografen. Brudebilder med glirende halv lukkede øyne, er ikke det blinkskuddet vi var på jakt etter.

Timene før og etter. Mange ting skulle på plass. Planlegging fra små detaljer til de store riss. Glede og stress. Langt der fremme, men plutselig var det kort tid igjen. Da selve dagen kom var det etter en natt jeg sov mindre enn det jeg burde gjort, men likevel klar og våken for det som lå foran.

Stor var dagen. Det som var og ble. Det var en smak av evigheten i noen sekund. Det det hele handler om. Det som er. Kjærligheten.

Hvis du vil lese videre, kan du lese en tekst jeg sang til min fru på festen. Den ble til i ukene før. Min gode venn, Hans Gunnar Skreslett, komponerte en fin melodi, og spilte på keyboard sammen med gode Owe Håstø på gitar. En tekst og en melodi som en del av talen fra meg. En tale som var mer enn en plikt. Det var ord som fortalte om et hjerte som slår.

Noe vi vil

Jeg spurte deg forsiktig
keitet og sjenert
vi satt på en stein
uten å knele ned
Vil du være med
du kunne gått en annen vei

Men framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i solskinn, regn og vind
Det blåser friskt
havet lager bølger, bølger av liv

I dag sa vi ja
du og jeg er vi
det er ikke noe vi må
det er noe vi vil

Vi er ikke født i går
moden i dager og år
blomster i en hage
morgendagen er vår
Livet mens vi går
lys og mørke, farger og det grå

For framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i skog, fjell og by
Hele oss er med
kropp og sjel, alvor og lek

               I dag sa vi ja
                             du og jeg er vi
                             det er ikke noe vi må
                             det er noe vi vil

Bryllupsturen blir kortreist. Norge er vakkert, og is smaker godt både i sol og regn

Dagen

Eg sa ja. Du sa ja. Vi sa ja.
Det var det vi sa.
Et av våre minste ord, men klart, tydelig og sterkt.
Ja til hverandre, til fremtiden, til livet, til det vi aner som en mulighet.
Ja til det som er.

Veien har vært lang slik livets reise noen ganger er, men når en først stod der foran alteret, var det som om dagen ble til av seg selv. Naturlig som at vann er vann og luft er luft. Naturlig som da Gud skapte oss til de vi er.

Selv om himmelen gav oss en dusj noen timer før, var det som om Vår Herre selv satt bak skyene og sendte noen solstråler til de to som gikk hånd i hånd ut på kirketrappen. Ikke det at regnet hadde tatt bort smilet som gikk fra øre til øre. Jeg har alltid tenkt at det skal være vær på en slik dag. Gjerne mye vær. Og slik ble det. Men et par timers pause i den regnfulle dag gjorde livet enklere både for brudepar, vordende svigerforeldre og gjester. Det ble bent fram nesten litt for sterke stråler fra oven da vi skulle ta bilder og forsøkte å ha øynene oppe for fotografen. Brudebilder med glirende halv lukkede øyne, er ikke det blinkskuddet vi var på jakt etter.

Timene før og etter. Mange ting skulle på plass. Planlegging fra små detaljer til de store riss. Glede og stress. Langt der fremme, men plutselig var det kort tid igjen. Da selve dagen kom var det etter en natt jeg sov mindre enn det jeg burde gjort, men likevel klar og våken for det som lå foran.

Stor var dagen. Det som var og ble. Det var en smak av evigheten i noen sekund. Det det hele handler om. Det som er. Kjærligheten.

Hvis du vil lese videre, kan du lese en tekst jeg sang til min fru på festen. Den ble til i ukene før. Min gode venn, Hans Gunnar Skreslett, komponerte en fin melodi, og spilte på keyboard sammen med gode Owe Håstø på gitar. En tekst og en melodi som en del av talen fra meg. En tale som var mer enn en plikt. Det var ord som fortalte om et hjerte som slår.

Noe vi vil

Jeg spurte deg forsiktig
keitet og sjenert
vi satt på en stein
uten å knele ned
Vil du være med
du kunne gått en annen vei

Men framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i solskinn, regn og vind
Det blåser friskt
havet lager bølger, bølger av liv

I dag sa vi ja
du og jeg er vi
det er ikke noe vi må
det er noe vi vil

Vi er ikke født i går
moden i dager og år
blomster i en hage
morgendagen er vår
Livet mens vi går
lys og mørke, farger og det grå

For framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i skog, fjell og by
Hele oss er med
kropp og sjel, alvor og lek

               I dag sa vi ja
                             du og jeg er vi
                             det er ikke noe vi må
                             det er noe vi vil

Bryllupsturen blir kortreist. Norge er vakkert, og is smaker godt både i sol og regn

Jeg eller vi

Etter en lang vår, er det godt å gå sommeren i møte. Det handler om grønne enger med markblomster, og varme lyse sommernetter som gjør at en ikke legger seg før morgenen kommer. Selv dager som går i grått av regn og vind, er kunstverk som Vår Herre maler på lerretet. Norsk sommer er den beste vi kan få. Da er det tid for å nyte hav, fjord og fjell, og ikke flykte ut av landet.

Selv kjenner jeg at kreftene fremdeles er der etter en lang vår, men mentalt er jeg flere steder. Det tar bokstavelig talt tid å lande når inntrykkene jeg har med i bagasjen er fargerike og sterke. Så lang øst er fra vest, er avstanden mellom ytterpunktene. Fra pol til pol gjør noe også med meg.

Da hjelper det å sitte i fjellheimen og se det vakre landskapet vi har i landet vårt. En rusletur hvor den gode samtale både omhandler det vi ser og det som ligger bak, er medisin til slitne muskler. Det gjør at sykemeldingene uteblir og fastlegen får mindre å gjøre. Dager sammen i det gode fellesskap krydret med den vakre fjellheimen er den beste resept som kan skrives ut.

Sliten av fokuset på jeg

Likevel kjenner jeg på at jeg blir sliten av ekkoet av ordet «jeg» som lyder mellom fjellene. Jeg, jeg, jeg, jeg. Det skjer når en treffer venner som legger ut om sitt eget jeg, uten å lytte til det som ikke sies. Det skjer når en sitter i lag hvor det er om å gjøre å fortelle høyest og bruke flest ord, for å holde oppmerksomheten på seg sjølve. Det skjer når ørene er til pynt, og munnen snakker uten respekt for at andre har noe å bidra med. Individualister har ofte nok med seg selv og det de selv har opplevd. I slike lag renner energien ut med badevannet og en sitter tilbake med såpe uten vann på kropp og sjel.

Jeg blir også sliten når mitt eget jeg tar overhånd. Når tankene snurrer rundt som en karusell på klodens tivoli, sliter jeg både ut meg selv og mine nære omgivelser. Dermed er det godt å åpne sluser hvor en kan slippe ut kontrollerte mengder med vann før demningen ryker og skaper en flom av egenfokus istedenfor å bidra til å bygge det gode fellesskap. Denne våren har det blitt nok vann i magasinet til å gi mengder av positiv energi. Faren er at trykket blir for stort og demningen ryker med de konsekvenser det har.

Det handler ikke om jeg. Det handler om vi.
Det handler ikke om meg. Det handler om oss.
Det handler ikke om mitt. Det handler om vårt.
Det er ikke min klode. Den er vår.
Det gir en helt annen energi når jeg blir til vi!

Ordet vi, er en gave og en utfordring jeg gir meg selv. Selvopptatthet vil jeg ikke skal være roten livets tre vokser på. Vår Herre gav oss én munn, men ører og øyne fikk vi to av.

Det gir energi når vi sitter ved samme bord og tar runden hvor vi både ser og hører på hverandre. Det er den gode samtale. Det krever at vi bruker øyne og ører til det vi har de til, og at vi bryr oss om andre enn oss selv. Det krever at vi bruker tid, istedenfor for å være tidstyv.

Det gir energi når noen aktivt er med på å skape det gode fellesskapet, spesielt når egne krefter ikke strekker til.

Det gir energi når noen stopper opp og sier hei,
og jeg ser ditt smil når jeg selv er den som sier hei til deg.

hei

Sauer er ålreite dyr, sies det. Og mennesker er ålreite mennesker. Det gode fellesskap trenger på både de og vi.
Bildet har jeg tatt for litt siden på Utsira. Horisonten i bakgrunnen gir perspektiv.

Kampen om fremtiden i Georgia

I disse dager skrives deler av vår historie i Georgia. Det får overskrifter og bilder fra demonstrasjoner som ser voldsomme ut i norske medier. Det er en del av sannheten, men da jeg ankommer hovedstaden Tbilisi er det rolig som om ingenting har skjedd.

Dagen etter, tirsdag 28.mai, var det igjen store demonstrasjoner grunnet at den nye «russer-loven» ble vedtatt i parlamentet. Da jeg gikk i gatene ved Frihetsplassen og parlamentet i kveldingen, var demonstrasjonene i gang. Opprørspolitiet stod klar med sine finlandshetter som om de var røvere klar til å gå inn i hvelvet i nærmeste bank. På en måte var det det de var. De stod klar til å slå ned på deres eget folk. Nei, jeg har ikke bilder av det. Jeg tok ikke bilder av de som stod fem meter bortenfor der jeg stod. Det er ingen grunn til at jeg skal provosere frem et angrep på meg der jeg bivåner det som skjer.

Samtidig som demonstrasjonen gikk sin gang og opprørspolitiet stod klar, ruslet en familie med sitt lille barn forbi. Noen gikk inn i matbutikken på hjørnet for å kjøpe det de trengte for frokosten neste dag, mens andre tok seg et glass vin på uterestauranten ved siden av. Hverdagslivet går sin gang samtidig som en viktig kamp foregår et steinkast bortenfor. Folk lever sine liv i gater hvor det står en kamp om fremtiden. Det er den det handler om.

De jeg snakker med disse dagene sier at det verste som kunne skje, har blitt en realitet. Det hadde få trodd som en mulighet. Selve parlamentet har stemt for loven som stempler organisasjoner med vestlig støtte, som utenlandske agenter. Samme lov har de iverksatt i nabolandet Russland. I praksis vil det hindre demokratiske krefter å vinne frem og kneble opposisjonen, samtidig som de kutter den grenen mot vest som de selv sitter på.

Selfie sammen med Kim Holmén utenfor parlamentet i Tbilisi. Legg merke til at det Georgiske flagget og EU flagget henger side ved side. Det er ingen selvfølge. Går landet mot øst eller mot vest?

Langt borte, likevel nær.

Sammen med min gode venn Kim Holmén fra Norsk Polarinstitutt, gjør vi noen besøk til ulike instanser, religiøse ledere og organisasjoner i Tbilisi. Vi besøker også den norske ambassaden og får oppdatering på hvordan situasjonen er. Sammen har Kim og jeg et fokus på klima, men også på økende fattigdom og spredning av konflikter. De tre største etiske utfordringene i vår tid er nettopp fattigdom, konflikt og klima. Derfor er det viktig å støtte opp og gi håp til alle gode krefter i Georgia som vil et åpent, mangfoldig, fritt og fredelig samfunn. Vi ønsker å spre håp og tro på fremtiden, samtidig som vi lytter til historier som blir fortalt.

Etter at loven ble vedtatt tirsdag 28.mai, har sanden i timeglasset begynt å renne ut. I slutten av oktober blir det nytt valg i Georgia. Da handler det om å stemme for sammensetningen i neste periode i parlamentet. Det valget vil bli et tidsskille for Georgia. Resultatet av valget vil også få ringvirkninger for Europa.

Georgia er langt borte, men våre verdier står på spill.

Målet er å innta hele Georgia

I Ukraina har Russland gått fysisk til angrep i det som er en pågående krig som har vart iden 2014, og som eskalerte etter OL i februar i 2022. Russland brant seg på at motstanden i Ukraina var større enn det de trodde. Ukraina skulle tas i løpet av få dager. Frem til nå har Ukraina kjempet en viktig forsvarskrig mot stormakten fra øst. Den russiske bjørn har ikke klart å overmanne folket i Ukraina. De vet hva krigen betyr. Det er et avgjørende slag om frihet og demokrati som nå står.

I Georgia skjer kampen på andre måter. Der gikk Russland fysisk til angrep i 2008, men etter den tid har taktikken vært med såkalte demokratiske virkemidler. I Georgia har Russland systematisk infiltrert det politiske system. Den som trekker i trådene, er en tidligere russisk oligark som har kjøpt opp mange tjenestemenn og puttet olje i systemet. Det meste er til salgs. Det kalles korrupsjon. Penger er et våpen like sterkt som missiler og droner som sendes mot Kyiv.

Resultatet er at Georgia er i ferd med å vende seg bort fra Europa, og dermed nærme seg Russland. Allerede har Russland okkupert opptil tjue prosent av Georgisk territorium gjennom militær okkupasjon. Nå er det i ferd med å sikre seg hundre prosent.

Kampen for frihet tar aldri slutt

Folket er i ferd med å våkne og se hva som skjer, sier noen til oss. Først og fremst er det ungdommen som står opp og protesterer, men flere er i ferd med å bli med i kampen mot den russiske naboen.

Russland regnet ikke med at Ukraina ville stå på barrikaden og stå imot deres angrep. Russland hadde heller ikke forventet at folket i Georgia skulle si fra så sterkt som det nå skjer.

Georgia kjemper for sin eksistens.

Dette er et viktig veiskille i landets og regionens historie. I oktober blir det et være eller ikke være for folket i Georgia. Spørsmålet blir om Russland kommer til å hindre et fritt valg og innta landet som de allerede er i ferd med å ta kontroll over.

Valget 26.oktober blir viktig for Georgia, men kampen er ikke over selv da. Det å skape et fritt demokratisk land som respekterer mangfoldet og humanitære lover, er ikke noe som skjer én gang. Det er en kamp som vi alle må arbeide med hver dag resten av våre liv.

Det gode fellesskap er ikke noe som engang ble bygget. Det bygger vi videre på hver dag uten å ta noe for gitt.

Besøk hos naboen

Hva skal jeg skrive når inntrykkene spriker fra lyse dagen til det mørke dystre landskapet som preger vår tid? Mørke ser jeg ikke som et problem, men det er i ferd med å bli svart midt på dagen. Samtidig bør jeg veie mine ord som den første avling nypoteter om våren. Det er ikke en ufarlig verden jeg beveger meg i.

For noen år siden var jeg i Skåne i mai. Da kjøpte min kamerat og jeg poteter hos en lokal bonde. Han målte de små potatisene som om de var gullklumper vasket i elvene i Alaska. En liten ekstra potatis, og kroneverdien økte som når børsen svinger på sitt verste. Men smaken av første avling med poteter, sammen med nykokte asparges, var gull verdt. År etterpå, sitter minnet spikret i hukommelsen. Jeg måtte bare skrive det selv om det ikke har noe med denne bloggen å gjøre. Nypoteter er en glede som kan få tankene inn på et annet spor.

 Et vegg til vegg teppe av mistro og løgn

Jeg har besøkt Russland. En uke var jeg i St Petersburg og Moskva. Det som var en enkel reise for få år siden, har blitt komplisert. Norge er av russiske myndigheter stemplet som et særlig uvennlig land. Det setter sine spor. Blant folk flest opplever jeg stor vennlighet. Det å si at jeg kommer fra Norge, åpner som regel opp for smil og gledesuttrykk. Slik sett føler jeg meg velkommen. Men fra myndighetssiden ligger det et vegg til vegg teppe av løgn, mistro og hat. Det preger folket, og meg som kom på besøk.

Da jeg ankom i fly fra Istanbul, fikk jeg en opplevelse som kunne skremt de fleste. Det var ledige seter rundt meg, men før landing hadde jeg på uforklarlig vis plutselig tre rundt meg som ikke så ut som mors beste barn. Her kunne alt skje, tenkte jeg og forberedte meg på det verste. Det endte med at jeg bad en bønn, viste tommel opp og gav dem et smil. Da vi landet, tok vi hverandre i hendene og sa takk; Spasiba!

Moralen er at alle som ser ut som gangstere, er ikke gangstere. Og alle som ser snille ut, er ikke snille. Men i et land hvor moralen er satt på vent og løgnen dyrkes for å fremme et fiendebilde, er det ikke lett å vite hvem som er hva. Her må en ikke bare vurdere hva en ser, men forholde seg til myndigheter som kan finne på det meste. De som skulle forvalte lov og orden er dessverre de siste en kan stole på.

Det å ta toget er ofte et sted hvor det er mulig å bli kjent med den som sitter i samme kupe. På toget fra St Petersburg til Moskva, åpner det seg ingen dialog. Isteden sitter vi og ser på hverandre uten å vite hvem vi kan stole på. Det er slik det er blitt. Frykten er et våpen som lammer de fleste.

Soldater som helgener

Et ikon er et vindu mot himmelen.
I Moskva er et ikon en soldat som viser vei i motsatt retning.

På det siste bildet står det et sitat fra Romerne 8,31 “Hvis Gud er for oss, hvem er da mot oss?”

Midt i en av gågatene i Moskva, tett ved hotellet der jeg bodde, var det flere rekker av plakater. Det i seg selv er ikke noe problem. Postere kan spre viktige informasjon, men dette var noe annet. Det er noe av det voldsomste jeg har sett. De viste soldater med våpen og Z på brystet, og med glorie over hodet som om de var utnevnt til helgener både av kirke og stat. På siden av soldaten var bilde av Kristus og et kors. Det var et vulgært misbruk av Gud og det hellige, og en forherligelse av krigen som foregår. Jeg kan ikke fatte at den russisk ortodokse kirke tillater at Guds navn misbrukes slik. Da er de selv med på å spotte Gud.

Kristen tro er å løfte frem hvert enkelt liv som hellig, og ikke gjøre drap til noe legitimt. Den som tråkker på et liv, tråkker på Gud.

Myndighetene viser sitt reelle ansikt med sin propaganda hvor de gjør naboer til fiender, og skaper et bilde av seg selv som gjør et hellig oppdrag. Det største landet i verden, vil ha mer. Det kalles egoisme satt i system. Imperialisme. Ondskap er et annet ord når liv drepes for å tilfredsstille egne behov. At kirken er med på det, er en skam og uttrykk for et svik. Makt og penger gjør blind.

 Fred er mulig!

Jeg tror på fred, tross alt. Fred er mulig! Det er mer enn et begrep. Slik situasjonen nå er, er det likevel vanskelig å se i mørket. På reise hos naboen i øst blir ikke håpet og troen styrket. Det går i feil retning. Det strammer seg til. Jeg blir deprimert av det som skjer. Det går inn i margen og setter seg som lammende gift. Det er farlig viss den giften sprer seg i kroppen og nabolaget.

Selv om det er i ferd med å bli svart midt på dagen, skal ingen få ødelegge fremtiden. Ingen skal få ta fra meg troen verken på Gud eller mennesker. Jeg nekter å la den lammende giften spre seg i meg. Jeg tror på noe som er sterkere enn noen plakater som sprer gru. Jeg tror ikke på dødskreftene. Jeg tror på livet. Jeg velger å bruke et annet ord enn jeg. Jeg sier det slik; Vi tror på det gode fellesskap. Vi tror på livet!

Gågata Arbat i Moskva