Det er alvor

Solen skinner i Kyiv. Fremdeles er det kjølig i luften før sommeren og varmen tar skikkelig tak. Menneskene er ute og tar seg en matbit og noe å drikke. Livet rusler i sitt eget rolige tempo. Det er som om de som bor i storbyen ikke vil la livet stoppe opp. Ingen skal kunne ta fra dem gleden over hverdagen, gleden over livet. Det skal leves. Utebordene fylles opp. Smil og latter, og et glass lokal rødvin. Eller hvit.

Selv valgte vi å sitte inne på restauranten da vi hadde et lunsjmøte. Det handler om å tenke sikkerhet i det du gjør. Det var et riktig valg. Midt i den gode samtale, gikk alarmen. Vi hørte den utenfor, før den slo inn på mobilen og den sendte ut en skingrende lyd. Da kan det handle om minutter, og noen ganger sekunder, før en bør være i dekning under jorden. Denne gang valgte vi, etter å ha fått noen råd, å sitte i ro på restauranten siden vi hadde valgt et bord inne i et lukket rom bak fire vegger. Maten var god, og samtalen var viktig. Den handlet om livet, og kampen for å overleve. Og det handlet om historier fra virkeligheten som er mer brutale enn det vi ønsker å vite.

Det er en krigstrøtthet i Norge, uten at vi vet hva krigstrøtthet er. Vi er bare trøtte av bildene som tv-skjermen gir oss. Hvilken trøtthet er det? Vi vet ikke hva vi snakker om. De som kjemper ved fronten, tjuefiretimer i døgnet, dag etter uke etter måned etter år, de er slitne. Det er et blodslit, bokstavelig talt. Der vi kan skru over på en annen kanal, har de bare et valg. Leve, eller dø.

Bildet ovenfor er meldingen som kommer inn på min telefon. Bildet nedenfor er på vei ned i bomberommet. Det ble noen besøk dit også på dette besøket.

Taper Ukraina krigen, taper også vi

Disse dagene i Kyiv har jeg hørt mange historier. Om jeg kunne skrive, skulle jeg fortalt hva de sa. Sannheten er brutal. Det vi ser på filmer er et spill. Dette er virkelighet. Kampene som foregår dag og natt ved fronten, handler om å demme opp for en stormakt som vil utslette alt av verdier vi står for. Et liv er ikke mye verdt. Det største land i verden vil ha mer. Det kalles egoisme satt i system.

Fred er ingen selvfølgelighet. Det vet det ukrainske folk. Situasjonen er alvorlig, mer alvorlig enn det vi innser. Det er hovedinntrykket jeg sitter igjen med etter mitt besøk. Dette kan gå galt. Taper Ukraina krigen, taper også vi. Da har vi i vår tid vist vår avmakt i kampen mot ondskapen.

Ukraina har en frontlinje som tilsvarer avstanden fra Oslo til Bodø. Der dør russere og ukrainer hver dag i store trefninger på bakken. Tallene er mye større enn det jeg hadde anelse om, selv om ingen av partene vil bekrefte tall. Jeg hører at rundt tusen russere og ukrainer skades og dør ved fronten hver dag. Hver dag! Tallene er så store at jeg ikke vil tro at de er sanne, men det bekreftes av flere jeg snakker med. På begge sider av frontlinjen mobiliseres nye soldater for å fylle opp etter store tap. Mennesker er kanonføde. Kjøtt og blod, og noen følelser som ble borte underveis. En smak av helvete på jord. For det er jo slik, at helvete er et valgfritt sted å dra. Ved fronten har du ikke noe valg.

Helvete er et valgfritt sted å dra. Ved fronten har du ikke noe valg. Da er du allerede i helvete.

I tillegg til kampene på bakken, skytes det raketter og missiler, og det sendes droner inn over Ukrainsk territorium. Målet er å drepe sivile, og ødelegge infrastruktur og landet som er bygget opp. Russerne er på fremmarsj. Det handler om manglende våpenleveranser fra vest. Heldigvis er det mer på vei, men det tar tid. I mellomtiden er det vanskelig å demme opp mot aggressiviteten fra den store bjørnen i øst.

Jeg har troen. Den er sterk, men samtidig svak. Heldigvis er det slik, at det jeg tror på er sterkere enn hva jeg makter å prestere. Jeg tror på Skaperen av liv. Livet er hellig. Det skal ingen tråkke på.

Vi tror på livet

Det som er viktig er at vi drar i samme retning. Vi tror på livet! Det er avgjørende viktig at vi tror på livet. Vi er et mangfold av ulike religiøse retninger, og vi har de som ikke vil være en del av en religion. Jeg er ikke redd for mangfoldet. Det er spennende å møte hverandres ulikheter. Men vi trenger å samles om det som er helt grunnleggende for å bygge et fellesskap på jord. Vi trenger å samles rundt troen på livet. Det handler om å løfte opp verdigheten. Dignity. Verdien av et menneske er alltid mer.

Det er kampen om livet som nå foregår. Det er kampen for livet i Ukraina, og samtidig en kamp for våre liv. På slagmarken kjemper noen en krig for å overleve som frie mennesker og som folk. Det er kampen for det gode fellesskap på jord.

Humoren er viktig, selv i en krigssone. Og smilet. Smil er like viktig som solen mot huden.

Tog til Kyiv

Igjen har jeg satt meg på toget til den ukrainske hovedstaden. Før, den gang det var en slags fred, var det enkelt å ta flyet østover. Nå er det toget som gjelder. Litt ventetid hører med siden jeg er tidlig på perrongen. Det ligger i blodet å være tidlig på plass. Jeg orker ikke stresset med bare så vidt å rekke fram før toget går. Noen er alltid for sen til avtaler. Jeg er for tidlig. Det viktigste er dog å være på perrongen, og ikke på flyplassen, når en skal ta tog. Det handler om å være på rett sted til riktig tid.

Første stopp er den polske grensebyen Chelm. Der er det togbytte. Jeg benytter muligheten til å finne meg en lokal restaurant. Greit med litt mat i skrotten før avgang. Det er en lang togtur som venter. Fra Warszawa til Kyiv, tar det atten timer. Jeg har bunkret kryssord, og en bok jeg håper er god. Jeg unngår å lese krim på en slik tur. Virkeligheten er mer spennende enn en blodig roman.  

Da jeg endelig går på toget med de karakteristiske blå og gule fargene, finner jeg min sovekupe. På toget er det få menn. De er ved fronten, og har ikke samme frihet til å reise ut av landet. Heldigvis snakker noen av damene litt engelsk. Vi slår av en prat og finner fort ut at natten kommer til å bli god. Det er viktig å ha en vennskapelig kontakt med de rundt meg. Det er en investering i den mentale helse, og sikkerhet om noe skulle skje.

Før avgang kjenner vi at noe lukter svidd. «Det begynner bra», sier jeg med et smil. Vi humrer sammen. Humoren sitter løst. Det gjør alltid godt med et smil, spesielt når mørke skyer ligger lavt.

På grensen står vi lenge. Jeg blir utålmodig, men de rundt meg har god tid. Normalna sier de. Det er ikke noe problem. Du kan ligge på køya, og vente til de henter passet. På flyplasser må du stå i kø.

Det suser i mørket. Hele vogna rister, og det hamrer og slår fra vi forlater grensen og setter kurs. Da lyset går av, er det lydene og tankene som fyller natten. Og bevegelsene. Køya jeg ligger i beveger seg som en hengekøye på en seilskute. Det er en slags ro selv om jeg rister fra side til side. Jeg tegner meg med korsets tegn som en kveldsbønn på ferden. Det gjelder mitt liv, og det gjelder alle de som bor og lever i dette store landet jeg er på besøk i. Jeg ber om fred.

Utenfor ser jeg stjernene som lyser på himmelen. Der sitter englene og titter ned. Hva gjør de med hverandre disse menneskene, tenker de. Der de kunne levd side om side, er det alltid noen som vil ha mer.

Jeg ligger med klærne på. Klar til å stå opp på kort varsel. Det handler også om at jeg har respekt for kvinnene jeg deler lugar med. En soldat i uniform kommer på etter midnatt. Han vinker tappert til hun som står på perrongen og tar farvel. Han skal ikke på repøvelse. Dette er alvor.

Vel framme i Kyiv etter en god natt søvn, skinner solen. Underlig mange går jeg forbi der de sitter i korridorene under bakken på hovedbanestasjonen. Jeg går ut og finner meg en taxi som tar meg opp i tomme gater til hotellet. Hotellet er stengt, men de slipper meg inn. De forklarer at det har gått en alarm, og alle er i bomberommet. Mens jeg sjekker inn, går alarmen av. Faren er over for denne gang. Etter å ha kommet opp på rommet, går alarmen på nytt. Da er det bare å ta sekken å gå i dekning. Det viste seg å være tredje alarm den natten.

Welcome to Kyiv!, sier en til meg i det vi går trappene ned til bomberommet to etasjer under bakken. Der har jeg vært før. Denne gangen har jeg betalt ekstra for å ha et hotellrom langt nede i etasjene. Raketter har en tendens til å slå til fra oven. Jeg håper det ikke skjer, men denne natten var det store angrep mot Kyiv. Krig er en brutal realitet.

På toget fra Warszawa tok jeg et selfie i en tunnel. Det var før dagen var blitt til en lang natt på toget videre til Kyiv.

Øvelseshelg

Tidlig lørdag morgen satte jeg kurs mot Bømlo. Det var øvelsesdag med gutta. Det er noen måneder siden sist. Kameratskap er en viktig side av det prosjekt vi har sammen. Da skal det både bli kjekt å hilse på, og nødvendig å spille seg inn i toner og ord igjen.

Kaffe på termos er en gave til meg selv på morgenkvisten. Da våkner jeg ettersom milene legges bak. Det er ikke langt jeg skal, men langt nok. Det er noen timers kjøretur å flytte seg fra Stavanger til Bremnes på Bømlo. Heldigvis er der en ferge hvor jeg kan strekke beina og nyte medbrakt jeg har med. Vi får nyte fergene mens vi kan. De er som oaser i asfaltørkenen.

Jeg kom akkurat tidsnok til frokosten hjemme hos Eli Meling og Hans-Gunnar Skreslett.

Jeg kommer frem tidsnok til å rekke frokosten i Perarekkjet, nord på Bømlo. Det ble som en god lunsj for meg som hadde sunget med fuglene på morgenkvisten. Selvsagt ble vi noe sene til å rekke tidspunktet vi hadde sagt at vi skulle starte, men det er en del av virkeligheten. En øvelse begynner alltid senere enn avtalt.

Owe poserer for fotografen.

Selve øvelsene har vi på kulturhuset på Bømlo. Det er inspirerende å komme hjem til et rom hvor vi har vært noen ganger. Der ligger det timer med famling og sagmugg i veggene før vi finner det uttrykket vi vil ha. Selv når vi har funnet uttrykket, er tonene og ordene fremdeles i bevegelse og utvikles videre.

Jeg leverer en ny tekst som Hans-Gunnar får i oppgave å lage melodi til. Da må han først ut i vinden og kjenne at havet tar tak og røsker opp i de små grå. Når tonene er på plass, får bokstavene vinger. Da skal det bli kjekt å fremføre den for de som vil høre på. Før musikken er komponert, får du ikke vite hva jeg skrev. Ordene er ikke klar før musikken gir grønt lys.

«Det sårbare livet» er en musikalsk poetisk forestilling jeg har sammen med musikerne Hans-Gunnar Skreslett og Owe Håstø. Sammen fremfører vi ord og toner i et hellig samrøre.

Konserten er aktuell i sitt innhold. Vi lever i en tid med store utfordringer. Det nære og det globale perspektiv. Det vonde og det onde, men også håpet om det gode fellesskap hvor vi kan sitte ved samme bord.

Neste konsert blir som en gudstjeneste under festivalen Hemnesjazz i vakre Nordland. Det skjer første søndag i august. Du er hjertelig velkommen til å komme på den konserten. Hvis du ikke får det til, kommer vi gjerne dit du bor på et senere tidspunkt. Det er bare å ta kontakt.

Denne gangen fikk vi kun til en dagsøvelse. Ofte bruker vi et par dager når vi først er sammen. Det handler også om det gode vennskap rundt bordet vi tre har. Det er mye som skal snakkes om, og selvsagt må vi si mye som ikke betyr noen verdens ting. Det handler om humoren som ikke alltid er like god. Sammen glemmer vi at alderen er mer enn den var den gang da vi var yngre enn vi er i dag. Alle tre er vi født i forrige årtusen. Så gamle er vi. Likevel leker vi i ord og toner og forsøker å kommunisere ut verdier vi som et større fellesskap trenger.

Det er ikke lett å ta seriøse bilder av oWe…

Livene vi lever er sårbare, men sårbarhet er ikke det samme som svakhet. Sammen er vi sterke. Selv om det er mørke skyer på himmelen, er det også fantastisk å kjenne styrken når vi bygger fremtiden sammen.

Som sagt, det er ikke lett å ta seriøse bilder som passer til temaet jeg skriver om….

Batteriene er ladet

Jeg har pustet ut, og pustet inn. Den friske luften fra havet har gjort godt. Det er den rette medisin for både legeme og sjel. Batteriene er ladet etter en god påskeuke på Utsira. Leger burde skrive ut blåresept på noen dager ved kanten av havet. Det hadde spart vår nasjon for mange unødvendige sykemeldinger.

Været har vært fra vått til våtere, og frisk vind malte bølgetoppene hvite. Det var like vakkert som fjelltoppene lenger inn i landet. Det har vært fyr i kaminen som har varmet opp både hus og vi som har vært der. Både morgen og kveld har det vært god mat og drikke, med nybakt grovbrød som den beste sjokolade. Dagene har vært krydret med gode samtaler med mennesker jeg har gått tur med, og de små prater på hjørnet og på krambua.

En gebursdagsfeiring klaffet seg slik at den var midt i den stille uke. Da gikk flagget til topps. Bursdagsbarnet var i godt voksen alder, men i gleden over fellesskapet var vi alle som barn. Da sang vi selvsagt for jubilanten, og snudde oss i ring. Nå skal det sies, for å si det som sant er, at det bare var jubilanten som reiste seg mens vi andre ble sittende å synge. Så gamle er vi blitt. Men det ble spist kaker som var festen verdig, og gode ord ble sagt. Det er viktig å feire når vi kan.

Tor Leif på trappa på sin gebursdag. Gratulerer med dagen som har vært, og årene som kommer!

Samtalen om været tar aldri slutt
Fra nord til sør i landet, har vi alle snakket om været. Det er en samtale som aldri tar slutt. Der er vi like vi som bor i dette langstrakte landet mot nord. Da har vi alltid noe å snakke om hvis noen skulle stoppe opp for å slå av en prat. Vi er flinke slik.

Vest i havet har det gått fra solskinn til tunge mørke skyer. Til tider har øya vært farget i grått. Det er også den vakreste farge jeg kjenner til, som den fineste lin. Det er flere nyanser i det grå landskapet som forteller at livet ikke er kjedelig. Livet er rikt.

Vått i marka
I marka var det noenlunde tørt, men det var før regnet kom. Etterpå var det bare støvler som gjaldt, eller «stivlar» som mitt søskenbarn Tor Leif sier på lokalspråket. Noen steder må du krysse myra for å komme videre. Da danser jeg fra tue til tue som om jeg var yngre enn jeg nå er.

Det er bedre trim å gå i marka enn å pese på en tredemølle til lyden av dundrende stygg musikk.

Jeg ser på bilder fra afterski og puber med skrål, og tenker at det er godt jeg ikke var der. Min tid er forbi på den måten at det ikke frister selv den minste lille nerve i min kropp. Antagelig er jeg heller ikke målgruppen. Årene har gått. Isteden går jeg ut på mitt lille kjøkken. Der er det akkurat passe trangt når vi er to. Med dempet musikk blir det en vals mens vi lager salat og steker det som står på menyen. Vi løfter glasset i en skål for livet som har vært, og det vi ikke aner hvordan vil bli.

Krambua
Antagelig er de totalt uvitende de jeg møter på min vei. De vet ikke hva det betyr, eller tenker ikke over det. De som sier hei, betyr mye. Det gjelder også de som stopper opp for å slå av en liten prat, de som sender et smil og de som vifter med handa som en hilsen. Det betyr mer enn de aner, og det betyr mer enn jeg tror.

De små samtaler på krambua er gull verdt. Jokerbutikken på Utsira er bygdas møtested. Det handler om å handle inn mat og det vi trenger, men det handler også om mye mer. Det handler om å se hverandre, og gi hverandre noen ord. Det er mer verdifullt enn vi vet. Uten butikken hadde lokalsamfunnet vært forbi. Selv om det hadde vært mulig og bestilt varer i byen, ville livsnerven vært borte vekk. Da hadde øya vært et spøkelsessted, men enda er øya full av liv.

Jeg setter kurs mot land. Ferieuken er forbi. Påsken var en velsignelse, både i sitt budskap om livet, og i hvordan den ble. Jeg takker både Vår Herre og menneskene som gav energi.

Snøfri påske

Det kan være både hyggelig og vakkert med snø i påsken. Enda bedre er det tidligere på vinteren. Da lyser det opp i mørketiden. Det gjør godt for både kropp og sjel. Likevel, jeg har valgt å bo der det er lite snø på vinteren. Stavanger er ikke kjent for pudderføre og lysløyper. Det finnes ikke en tråkkemaskin i den bykommunen, så vidt jeg vet. Likevel er det kort vei til hvitkledde topper for de som setter kurs mot Ryfylke og fjellene. Noen må gå på ski for at de skal kunne ha det godt med seg selv. Jeg er ikke skrudd sammen slik at jeg må når jeg har fri. Hvorfor skal jeg det? Hvorfor ikke bare la livet være slik det blir.

For å være sikker på at jeg unngår snøfiller i påsken, har jeg satt kurs rett til havs. Langt der ute, vest i havet, ligger øya Utsira. Det er der nordavinden blåser fra alle kanter, og luften er full av saltråk fra bølger som slår uten stans. Det er den vakreste musikk. Jeg gleder meg til å rusle flere turer, og bare puste ut og inn. Da vil jeg se ut mot horisonten. Der ute ser jeg evigheten. Den tar aldri slutt. Det er nettopp det som er det evige perspektiv. Det er noe som følger etter, selv når punktum er satt.

Utsira er Norges minste kommune, og antagelig en av de kommuner med minst snø i løpet av vinteren. Nå skal det sies at det var noen dager med snø i vinter, og det varte lengre enn normalt. Da var det fest, og skolen arrangerte selvsagt akedag. Det er slikt som de ikke kan planlegge uker i forkant. Hvis det er snø på marka på morgenen, er det best å knytte skiskoa mens landskapet enda er hvitt.

Det er rett før påskeliljene spretter

Jeg har en av de mest ustelte hagene som finnes på øya. Ikke er jeg flink til å grave i jorden, og ikke er det lett å holde tritt når jeg befinner meg på andre breddegrader det meste av tiden. Nå skal det sies, at jeg har plantet tulipanløker og sådd noen frø. Jeg venter spent på å se om det skjer undre av liv som kommer opp av jorden. Det gleder meg når det skjer.

Det som er det virkelige mirakelet, er alle påske og pinseliljene som fargelegger hagen hver vår. Folk stopper og tar bilder, og lurer på hvilken gartner som bor i det grå huset. Lite aner de at han ikke gjør noen verdens ting for at liljene skal fortelle at det er vår. Jeg er like forundret hvert år, men hemmeligheten er at løkene får gro og spre seg som de vil. Påskeliljene er livet som dør, og som kommer igjen og igjen. Opp av svart jord vokser livet frem. Det er Vår Herre selv som sørger for at underet skjer. Selve livet som vokser frem, er påskens budskap. Det er fantastisk at blomster kan si mer enn ord.

Opp av svart jord, vokser livet fram.

Jeg gleder meg til å være en uke vest i havet, og se med egne øyne at påskeliljene gror. Den stille uke, fra palmesøndag til påskedag, skal jeg følge livets rytme. Puste inn, og puste ut. Jeg skal tenne i peisen, og gå turer hvor viden tar tak i håret som ikke allerede er blåst bort. Det er som om batteriene lades bare jeg lar tanken vokse frem. Det er slik vi er. Vi er ladbare batterier som trenger påfyll.

Alle bildene er tatt på Utsira 25.mars 2024

Vandring i trange smug i Old Dehli

Heldigvis er ikke luften på sitt verste i New Dehli da jeg besøker byen. Forurensingen er et stort problem i Indias storbyer. Det er flott med grønne parker og muligheter til å bevege seg utendørs, men når luften er direkte farlig blir det med en hvis risiko en beveger seg mellom palmer og vakre blomster. Det er viktig å ha luftrensere innendørs. Det er kun de privilegerte som har råd til. De fleste av de tjuefem millioner innbyggerne som bor i Dehlis storbyområdet, lever i den forurensede luften hele døgnet.

For ikke bare å bevege meg i den nyere dele av storbyen, i hovedstaden New Dehli, setter jeg kurs mot gamlebyen; Old Dehli. Jeg blir advart av flere på forhånd. Noen jeg treffer hadde vært der dagen før. «Ta på deg maske, ellers blir du svart innvending», var rådet jeg fikk. Det handlet om at luften kunne tygges på grunna av forurensingen. «Pass deg for tiggerne og unngå folkemengder», var et annet råd. Jeg er jo ikke særlig rik, tenker jeg høyt. Det blir selvsagt motsagt. Selv om de fleste av oss ikke føler oss spesielt rike i norsk sammenheng, er vi vanvittig rike i forhold til de fleste mennesker på jord. «Alle i Old Dehli vil se at du er rik!», var konklusjonen jeg fikk med meg.

Jeg trosset advarslene jeg fikk, men tok de likevel med meg. Dermed var det litt med bange anelser jeg satte kurs mot det gamle sentrumet. Jeg kunne jo valgt det enklere ved å se noen monumentale bygninger som jeg kunne fotografert meg selv ved. Selfie på Taj Mahal ville gitt mange likes. I stedet satte jeg kurs mot det fattige området i storbyen.

Jeg hadde avtale med en organisasjon som jobber med gatebarn; Salaam Baalak Trust Delhi. De driver barnehjem, men arrangerer også byvandringer. Guiden Rohit møtte meg i utkanten av bydelen. Som barn sov han selv på gata, men fikk muligheten til skole og trygghet gjennom å bo på et barnehjem organisasjonen driver. Han er lommekjent i de små gatene, og førte meg rett inn i den store labyrinten.

Et stort tre stenger nesten veien i de trange gatene. Treet er hellig, som en gud, og kan dermed ikke fjernes. Treet er blitt en viktig del av Old Dehli.

Gatene ble til små smug. Her hadde jeg ikke funnet fram uten en dyktig guide. Det er også en sikkerhet å bevege seg sammen med en som kjenner stedet, og som folk kjenner igjen. Vi går inn i den hinduistiske delen av byen, hvor vi besøker noen små templer. Da er det av med skoa, og noen steder også strømpene. Ikke alle steder får jeg ta bilder, men Rohit sier fra hva jeg kan og ikke kan. Også andre varianter av religioner og deres hellige hus, besøker vi. Det er på mange måter en ukjent verden med farger og uttrykk som virker fremmed. Hinduismen er en religion jeg vet lite om.

Vi besøkte et lite trykkeri. Det foregikk på den gamle gode måten. Sjefen, på det øverste bildet, satt å fulgte med på prosessen

Flott å se at der var arbeidsplasser. På systuen var det stor aktivitet

På mange hus henger det et oransje flagg. Det er blitt et symbol som handler om drømmen om et «rent» India uten at «fremmede» religioner skal påvirke kulturen og landet. Oransje er hindunasjonalistenes farge. Det er både en politisk og religiøs bevegelse. Den er antimuslimsk, og mot det religiøse mangfoldet. Det er rart å se mange av disse flaggene under vandringen i Old Dehli, og samtidig besøke moskeer og kirker i området. Det er nettopp mangfoldet som preger bydelen. Folk med ulike religiøs tro bor tett i tett i de trange gatene, og det fungerer som regel veldig bra.

De blå tuktuk’ene er elektriske. Det er et viktig fremskritt i byen. Mer negativt er det oransje flagget som den er pyntet med. Det er et hindunasjonalistisk symbol.

Verdier er viktige i vår tid. Fra tuktuk sjåføren til kelneren, guiden, vaktene, diplomaten, religiøse ledere og andre jeg treffer på min vei, internasjonale og lokale mennesker, blir ofte samtalen rettet mot viktigheten av å respektere mangfoldet.

Det er ikke forskjellene som er en trussel. Faren er når vi ikke respekterer forskjellen.

De fleste jeg treffer er enig i at det er viktig å respektere ulikhetene. Muslimen som kjører meg, forteller at han feirer jul sammen med sine kristne venner. Han har ramadan og sliter litt utover dagen, men kjører meg selvsagt til en god lokal restaurant. Den kristne guiden løfter opp respekten for de mange altrene hinduene har i smågatene. «Her må du ta av deg skoene», forklarer han idet vi skal inn i det hellige. Den hinduistiske vakten jeg snakker med hilser meg velkommen som kristen prest.

Livet leves i de trange smauene. Jeg får ingen onde blikk, og det er ingen hender som forsøker å ta pengene jeg har i lomma. I smauene er heller ikke tiggerne. De holder til i lyskryssene. Guiden Rohit forklarer at det var farligere før. Den gang han levde på gata, var det gjenger med kriminelle som kunne lage kvalm og rane folk. I dag er det mer politi og kontroll.

Jeg var overrasket over hvor hyggelig vandringen var. Der ble fordommene og advarslene gjort til skamme. Det handlet om at menneskene jeg møtte var fredelige og vennlige. Det er noe å bygge videre på.  

Kryddermarkedet i Old Dehli. Hele luften var full av støv fra safran, chili, ingefær, kardemomme og kanel. For meg som ikke var vant til det, ble det mye hosting og harking. Stedet er absolutt ikke noe sted for allergikere.

Vandring i trange smug

Heldigvis er ikke luften på sitt verste i New Dehli da jeg besøker byen. Forurensingen er et stort problem i Indias storbyer. Det er flott med grønne parker og muligheter til å bevege seg utendørs, men når luften er direkte farlig blir det med en hvis risiko en beveger seg mellom palmer og vakre blomster. Det er viktig å ha luftrensere innendørs. Det er kun de privilegerte som har råd til. De fleste av de tjuefem millioner innbyggerne som bor i Dehlis storbyområdet, lever i den forurensede luften hele døgnet.

For ikke bare å bevege meg i den nyere dele av storbyen, i hovedstaden New Dehli, setter jeg kurs mot gamlebyen; Old Dehli. Jeg blir advart av flere på forhånd. Noen jeg treffer hadde vært der dagen før. «Ta på deg maske, ellers blir du svart innvending», var rådet jeg fikk. Det handlet om at luften kunne tygges på grunna av forurensingen. «Pass deg for tiggerne og unngå folkemengder», var et annet råd. Jeg er jo ikke særlig rik, tenker jeg høyt. Det blir selvsagt motsagt. Selv om de fleste av oss ikke føler oss spesielt rike i norsk sammenheng, er vi vanvittig rike i forhold til de fleste mennesker på jord. «Alle i Old Dehli vil se at du er rik!», var konklusjonen jeg fikk med meg.

Jeg trosset advarslene jeg fikk, men tok de likevel med meg. Dermed var det litt med bange anelser jeg satte kurs mot det gamle sentrumet. Jeg kunne jo valgt det enklere ved å se noen monumentale bygninger som jeg kunne fotografert meg selv ved. Selfie på Taj Mahal ville gitt mange likes. I stedet satte jeg kurs mot det fattige området i storbyen.

Jeg hadde avtale med en organisasjon som jobber med gatebarn; Salaam Baalak Trust Delhi. De driver barnehjem, men arrangerer også byvandringer. Guiden Rohit møtte meg i utkanten av bydelen. Som barn sov han selv på gata, men fikk muligheten til skole og trygghet gjennom å bo på et barnehjem organisasjonen driver. Han er lommekjent i de små gatene, og førte meg rett inn i den store labyrinten.

Et stort tre stenger nesten veien i de trange gatene. Treet er hellig, som en gud, og kan dermed ikke fjernes. Treet er blitt en viktig del av Old Dehli.

Gatene ble til små smug. Her hadde jeg ikke funnet fram uten en dyktig guide. Det er også en sikkerhet å bevege seg sammen med en som kjenner stedet, og som folk kjenner igjen. Vi går inn i den hinduistiske delen av byen, hvor vi besøker noen små templer. Da er det av med skoa, og noen steder også strømpene. Ikke alle steder får jeg ta bilder, men Rohit sier fra hva jeg kan og ikke kan. Også andre varianter av religioner og deres hellige hus, besøker vi. Det er på mange måter en ukjent verden med farger og uttrykk som virker fremmed. Hinduismen er en religion jeg vet lite om.

Vi besøkte et lite trykkeri. Det foregikk på den gamle gode måten. Sjefen, på det øverste bildet, satt å fulgte med på prosessen

Flott å se at der var arbeidsplasser. På systuen var det stor aktivitet

På mange hus henger det et oransje flagg. Det er blitt et symbol som handler om drømmen om et «rent» India uten at «fremmede» religioner skal påvirke kulturen og landet. Oransje er hindunasjonalistenes farge. Det er både en politisk og religiøs bevegelse. Den er antimuslimsk, og mot det religiøse mangfoldet. Det er rart å se mange av disse flaggene under vandringen i Old Dehli, og samtidig besøke moskeer og kirker i området. Det er nettopp mangfoldet som preger bydelen. Folk med ulike religiøs tro bor tett i tett i de trange gatene, og det fungerer som regel veldig bra.

De blå tuktuk’ene er elektriske. Det er et viktig fremskritt i byen. Mer negativt er det oransje flagget som den er pyntet med. Det er et hindunasjonalistisk symbol.

Verdier er viktige i vår tid. Fra tuktuk sjåføren til kelneren, guiden, vaktene, diplomaten, religiøse ledere og andre jeg treffer på min vei, internasjonale og lokale mennesker, blir ofte samtalen rettet mot viktigheten av å respektere mangfoldet.

Det er ikke forskjellene som er en trussel. Faren er når vi ikke respekterer forskjellen.

De fleste jeg treffer er enig i at det er viktig å respektere ulikhetene. Muslimen som kjører meg, forteller at han feirer jul sammen med sine kristne venner. Han har ramadan og sliter litt utover dagen, men kjører meg selvsagt til en god lokal restaurant. Den kristne guiden løfter opp respekten for de mange altrene hinduene har i smågatene. «Her må du ta av deg skoene», forklarer han idet vi skal inn i det hellige. Den hinduistiske vakten jeg snakker med hilser meg velkommen som kristen prest.

Livet leves i de trange smauene. Jeg får ingen onde blikk, og det er ingen hender som forsøker å ta pengene jeg har i lomma. I smauene er heller ikke tiggerne. De holder til i lyskryssene. Guiden Rohit forklarer at det var farligere før. Den gang han levde på gata, var det gjenger med kriminelle som kunne lage kvalm og rane folk. I dag er det mer politi og kontroll.

Jeg var overrasket over hvor hyggelig vandringen var. Der ble fordommene og advarslene gjort til skamme. Det handlet om at menneskene jeg møtte var fredelige og vennlige. Det er noe å bygge videre på.  

Kryddermarkedet i Old Dehli. Hele luften var full av støv fra safran, chili, ingefær, kardemomme og kanel. For meg som ikke var vant til det, ble det mye hosting og harking. Stedet er absolutt ikke noe sted for allergikere.

Jerusalem

Ord har stoppet opp. De kommer ikke av seg selv. Det er stille, en stillhet som setter seg i marg og ben. Noen mil unna skjer det. Krigen ruller videre. Barn drepes. Ungdom. Voksne. Eldre. Et liv er ikke mye verdt. Kanskje det nettopp er den korte avstanden som setter seg i kroppen. Nært, og langt borte, på samme tid. Det er lett å se en annen vei.

Avstand er størst når en er tett ved.

Jeg går i de smale gatene. Det gjør inntrykk å være her hvor der før var yrende liv. Soldater holder vakt. De har en egen måte å se forbi meg. Aldri får vi øyenkontakt. Aldri et smil. Det er som om jeg ikke eksisterer. Vi puster samme luft, og drikker av samme vannkilde. Mennesker på samme jord. Overvåkingskameraer dekker hvert lille smug. Der jeg ikke ser soldater, ser de meg.

Noen kjøpmenn holder stengt. Andre holder åpent i håp om å få noen penger inn til familien. Mat på bordet. Hverdagen er ikke lett. Før var det korona. Det var alvor. Nå er det verre. Det handler om hver dag, og hvordan det vil bli.

Jeg går i tomme gater
i skyggen av ditt kors
på Via Dolorosa
Hvor der før var yrende liv
er det stille som i en grav

Igjen er du bundet
med lenker på dine føtter
og torner på ditt hode
Mennesker river ned
blod i stedet for vin

Jeg ser meg rundt. Nye flagg kommer opp. Det er flere israelske flagg i og rundt Gamlebyen enn noen gang før. Noen spiser uten å bli mett. Et kakestykke blir til flere. Vestbredden og øst i byen. Gamlebyen og utenfor. Mye vil ha mer. I skyggen skjer det du ikke ser.

Med bibel i hånd
flagg vaier i vinden
våpen ladet til kamp
Folk mot folk
naboer holder ikke fred

Det la seg et mørke over land og folk, og forhenget i tempelet revnet i to fra øverst til nederst. Markus 15, 33 ff

Det var den gangen
dagen da alt gikk i svart
Langfredag
Det skjer igjen

Detalj fra graffiti på muren utenfor Betlehem

Det som var

For to år siden besøkte jeg Gaza sammen med to norske diplomater. Det gjorde inntrykk å besøke det beryktede stedet. Gaza var som et stort fengsel med mur og piggtråd rundt. Det gjorde det umulig å bevege seg over til Vestbredden for innbyggerne. Rundt to millioner mennesker var sperret inne på et område på størrelsen med Mjøsa. Nær 80% av folket i Gaza levde i fattigdom.  Arbeidsledigheten var mellom 40-50%, og hele 70% blant kvinner.

Dagene jeg besøkte Gaza ble et møte med fattigdommen, det manglende håpet, de uverdige historiene, - men også med smil og glede. Det var liv i gatene. Skolene var fulle av barn. Sjukehus og klinikker hadde sitt intense viktige daglige arbeid for trengende. Folk gikk til bønn i moskeer og i de få kristne kirkene som var der. Folk kokte mat til familiene hjemme, og forsøkte å holde varmen når det var kaldt.

Omringet av smilende ungdom

Vi stoppet bilen ved et stort skilt ved stranden; I love Gaza 2022. Der måtte vi selvsagt ta noen bilder. Raskt ble jeg omkranset av en gjeng ungdommer. Slike situasjoner kan fort eskalere i negativ retning, men disse ungdommen klappet meg på ryggen og tok meg i hendene. De gav uttrykk for ekte interesse og kjærlighet. Vi fikk den gode prat, og tok noen bilder. Jeg var utenfra, en med prestesnipp, en de var stolt av møte. Gleden i ungdommenes øyne, er festet i hjertet som et godt minne. Et steinkast bortenfor der vi stod, var stranden med solparasoller og en havn med små fiskebåter som lå til kai.

Lederen ved et sykehus vi besøkte sa det slik om deres prioriteringer: Vi arbeider med de fattigste av de fattige!

Kirurgen som satt ved siden av la til: Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!

To bilder fra senteret for døve; Atfaluna Society for Deaf Children

Vi besøkte også en klinikk for mødre med spebarn og kommende mødre, og vi besøkte et senter for døve hvor de lagde fantastiske suvenirer. Jeg fikk kjøpe noen produkter med meg som en støtte til det viktige arbeidet.

Besøk til et senter for barn, og en av deres tegninger

Vi var også på en skole og fikk hilse på en klasse med barn som høflig reiste seg da vi kom inn i deres klasserom. Vi besøkte arkeologiske utgravninger av stor verdi for historiefortellingen. Og vi besøkte en ortodoks og en katolsk kirke, og snakket med deres prester.

De kristne var og er en sårbar minoritet. Det var ikke enkelt å bo i Gaza, og for en minoritet var det ekstra vanskelig. Livet er godt, men det er ikke lett, sa Fader Gabriel til oss. Da vi skulle gå, sa han med sin svarte humor; Nå er også dere fanger i fengselet!

Den ortodokse kirken i Gaza

Fader Gabriel viser oss den katolske kirken

På et kirkesenter, møtte vi speiderne. De hadde musikkøvelse, og spilte på sekkepiper og trommer. Barna stod rundt et bord og øvde med å tromme på selve bordet. Det var lek, og det var alvor. Etterpå stilte de opp utenfor bygningen og spilte for oss. Stolt hadde de på seg sine speideruniformer. De var en del av et yrende fellesskap som gav håp og glede i hverdagen.

Hvorfor skiver jeg dette? Fordi vi trenger å vite hvordan det var. I dag er det andre bilder vi ser fra Gaza. Vi må tilbake til andre verdenskrig for å se lignende bilder. Ofrene fra den gang, er blitt dagens bødler. Det er trist å se. Barn, forsvarsløse voksne og eldre blir drept en etter en. De som har funksjonshemming, lider samme skjebne som de gjorde under krigen for åtti år siden. Et liv på Gaza er ikke mye verdt.

Ofrene fra andre verdenskrig er blitt dagens bødler

En katolsk nonne sa flere ganger til meg under den timen vi besøkte skolen hvor hun var rektor: Pray for us, Fader.
Smilet hennes var fylt av alvor.

Syk på reise II

Det skjer. Fra tid til annen skjer det. Fakta er at det ikke skjer ofte, men faren er der hele tiden. Egentlig er det ingenting å skrive om, men nettopp derfor. Hvorfor ikke skrive om det som ikke er verd å skrive om? Vi trenger noen ganger lese det som ikke er viktig. Pressen kan skrive i utropstegn, men mitt privilegium er å skrive om komma. Hverdagen. Den er viktigere enn vi vet. Det merker jeg når det plutselig butter imot og kreftene renner ut av kroppen.

Bokstavelig talt rant energien ut. Uten å gå i detalj, var det det som skjedde. Jeg ankom Athen frisk og fin. Klar for storbyen. Klar for møter og samtaler som stod på programmet. Klar for å se den store grå byen, som jeg liker på sitt merkelige vis. Stygg og fin på samme tid.

Drosjesjåføren var av det hyggelige slaget. Vi hadde den gode prat. Han hadde ventet i seks timer for å få en tur. Vi ble nesten venner på vei inn. Det hjalp at jeg puttet inn noen greske ord i samtalen. Det er ikke så mye jeg kan, men sammen med et smil er det mer enn nok.

I yr glede over å ha kommet på plass etter en lang dag på flyet, gikk jeg ut i nabolaget og bestilte en gresk salat. Og et glass vin. Og brød. Det var mat av den lette sorten, men himmelsk på sitt vis. En smak av lykke. Selv hotellet var et godt valg. Både område, litt utenfor de vanlige turistgatene, og rommet var topp.

Det var midt i natten jeg våknet opp. Litt uggen i kroppen. Visste ikke hva det var, men trøtt ruslet jeg inn på toalettet. Da kom det meste ut av kjeften. Det var som en foss jeg ikke kunne stoppe. Og da tenker jeg ikke på eder og forbannelser, de har jeg ikke så mye av. Jeg la meg igjen, men måtte opp igjen en liten time etter. Slik gikk natten. Sove, spy, sove, spy. Frokosten hadde en fin buffe, men for meg var det mer enn nok med en kopp te.

På morgenkvisten begynte det også i andre enden. Alle kroppsåpninger fikk Vøringsfossen til å bli en liten bekk. Det er på dette punktet at sensuren griper inn og legger en demper på det jeg beskriver. Regner med at de fleste likevel vet. Av eget liv, vet en noen ganger hvordan andre har det.

 Midt på dagen gikk jeg en tur. Det var fordi jeg måtte. Det var et møte som var viktig, og planlagt en stund. I forkant av møtet fikk jeg heldigvis en liten stopp på en kafe i nærheten. Det var en stopp av det nødvendige slaget. Etter møtet gikk jeg hjem til hotellet og sov videre. Rart hvor fort et hotellrom blir et hjem det er godt å komme tilbake til.

Om kvelden måtte jeg ut. Magen var tom, og det var helt greit. Best slik. Men jeg trengte vann, og noen flasker med svart drikke. Og noe enkel mat. Det ble en bagett som jeg spiste litt av. Jeg var billig i driften, men kjørelengden var liten. Etter kun få meter, ble jeg sliten. Energien var borte, og leddene verket som om jeg var blitt så gammel som alderen forteller at jeg er.

Dagen etter hadde jeg ingen avtaler. Det var en gave til å ta seg inn igjen. Med de rette tabletter var fossen tørrlagt, ja det var sementert en demning som stoppet det hele. Jeg var klar til å spise forsiktig noen brødskiver. Enkelt, men et stort fremskritt. Faren, det er alltid en fare ved å stoppe naturens egne frie fossefall, er at de kan bli vanskelig å åpne igjen. Jeg satser på at slusene likevel fungerer som de skal, uten at jeg trenger dynamitt for igjen å få liv i systemet.

Det var bare det jeg ville si. Ikke mer enn det. Det å være på reise er ingen spøk. Det inneholder noen ganger ufrivillige pauser hvor energien blir borte. Det verste er når det skjer på flyet. Denne gangen skjedde det heldigvis etter at jeg var trygt på neste stoppested.

Dette er et lite komma i historien. Det er mye som er verre. For mange er det alvor. For meg var det bare en liten parentes. Men på sin måte var det voldsomt da det stod på. Rart hvordan kroppen sier fra og krever at en tar pause en gang iblant.

Etterord
I tittelen på denne bloggen har jeg satt et totall. Det skyldes faren for å plagiere meg sjølve fra 2021. Det var forrige gang jeg skrev en variant rundt samme tema. Det er slikt det er blitt. Ordene, ideene, ja selve livet bygger på at vi blir påvirket av andre, men også av oss selv. Jeg kan ikke garantere at det ikke kommer en blogg nummer tre med samme tema, men la oss håpe det tar noen år før det skjer.

Syk på reise II

Det skjer. Fra tid til annen skjer det. Fakta er at det ikke skjer ofte, men faren er der hele tiden. Egentlig er det ingenting å skrive om, men nettopp derfor. Hvorfor ikke skrive om det som ikke er verd å skrive om? Vi trenger noen ganger lese det som ikke er viktig. Pressen kan skrive i utropstegn, men mitt privilegium er å skrive om komma. Hverdagen. Den er viktigere enn vi vet. Det merker jeg når det plutselig butter imot og kreftene renner ut av kroppen.

Bokstavelig talt rant energien ut. Uten å gå i detalj, var det det som skjedde. Jeg ankom Athen frisk og fin. Klar for storbyen. Klar for møter og samtaler som stod på programmet. Klar for å se den store grå byen, som jeg liker på sitt merkelige vis. Stygg og fin på samme tid.

Drosjesjåføren var av det hyggelige slaget. Vi hadde den gode prat. Han hadde ventet i seks timer for å få en tur. Vi ble nesten venner på vei inn. Det hjalp at jeg puttet inn noen greske ord i samtalen. Det er ikke så mye jeg kan, men sammen med et smil er det mer enn nok.

I yr glede over å ha kommet på plass etter en lang dag på flyet, gikk jeg ut i nabolaget og bestilte en gresk salat. Og et glass vin. Og brød. Det var mat av den lette sorten, men himmelsk på sitt vis. En smak av lykke. Selv hotellet var et godt valg. Både område, litt utenfor de vanlige turistgatene, og rommet var topp.

Det var midt i natten jeg våknet opp. Litt uggen i kroppen. Visste ikke hva det var, men trøtt ruslet jeg inn på toalettet. Da kom det meste ut av kjeften. Det var som en foss jeg ikke kunne stoppe. Og da tenker jeg ikke på eder og forbannelser, de har jeg ikke så mye av. Jeg la meg igjen, men måtte opp igjen en liten time etter. Slik gikk natten. Sove, spy, sove, spy. Frokosten hadde en fin buffe, men for meg var det mer enn nok med en kopp te.

På morgenkvisten begynte det også i andre enden. Alle kroppsåpninger fikk Vøringsfossen til å bli en liten bekk. Det er på dette punktet at sensuren griper inn og legger en demper på det jeg beskriver. Regner med at de fleste likevel vet. Av eget liv, vet en noen ganger hvordan andre har det.

 Midt på dagen gikk jeg en tur. Det var fordi jeg måtte. Det var et møte som var viktig, og planlagt en stund. I forkant av møtet fikk jeg heldigvis en liten stopp på en kafe i nærheten. Det var en stopp av det nødvendige slaget. Etter møtet gikk jeg hjem til hotellet og sov videre. Rart hvor fort et hotellrom blir et hjem det er godt å komme tilbake til.

Om kvelden måtte jeg ut. Magen var tom, og det var helt greit. Best slik. Men jeg trengte vann, og noen flasker med svart drikke. Og noe enkel mat. Det ble en bagett som jeg spiste litt av. Jeg var billig i driften, men kjørelengden var liten. Etter kun få meter, ble jeg sliten. Energien var borte, og leddene verket som om jeg var blitt så gammel som alderen forteller at jeg er.

Dagen etter hadde jeg ingen avtaler. Det var en gave til å ta seg inn igjen. Med de rette tabletter var fossen tørrlagt, ja det var sementert en demning som stoppet det hele. Jeg var klar til å spise forsiktig noen brødskiver. Enkelt, men et stort fremskritt. Faren, det er alltid en fare ved å stoppe naturens egne frie fossefall, er at de kan bli vanskelig å åpne igjen. Jeg satser på at slusene likevel fungerer som de skal, uten at jeg trenger dynamitt for igjen å få liv i systemet.

Det var bare det jeg ville si. Ikke mer enn det. Det å være på reise er ingen spøk. Det inneholder noen ganger ufrivillige pauser hvor energien blir borte. Det verste er når det skjer på flyet. Denne gangen skjedde det heldigvis etter at jeg var trygt på neste stoppested.

Dette er et lite komma i historien. Det er mye som er verre. For mange er det alvor. For meg var det bare en liten parentes. Men på sin måte var det voldsomt da det stod på. Rart hvordan kroppen sier fra og krever at en tar pause en gang iblant.

Etterord
I tittelen på denne bloggen har jeg satt et totall. Det skyldes faren for å plagiere meg sjølve fra 2021. Det var forrige gang jeg skrev en variant rundt samme tema. Det er slikt det er blitt. Ordene, ideene, ja selve livet bygger på at vi blir påvirket av andre, men også av oss selv. Jeg kan ikke garantere at det ikke kommer en blogg nummer tre med samme tema, men la oss håpe det tar noen år før det skjer.

Namaste

Sansene går rett i alarmberedskap idet jeg går ned flytrappen på den internasjonale flyplassen Tribhuvan i hovedstaden i Nepal. Det skjer en eksplosjon av lukter, lyder og synsinntrykk. Selv om det enda er vinter, er trær og busker i blomst. Landet er som en smak av Eden, men i storbyen Katmandu er det dessverre menneskene som står bak de fleste lyder og lukter. Trafikken innover mot byen er kaotisk, og det grå lokket som ligger over byen forteller sitt klare språk om en lokal og regional utfordring når det gjelder utslipp.

Elvene er en indikasjon på det som er problemet på den jorda vi lever på. Det som i Katmandu skulle vært en ren vakker elv som gav liv og luftige områder til bylivet med uterestauranter langs elvebredden, er absolutt ikke egnet til det. Elva er skitten, og en skam for byen. Både i og langs elvebredden ligger det søppel i form av plastposer og all slags etterlatenskaper.

Elv i Katmandu

Vannet og lufta, det som alle mennesker er avhengig av, er skittent. Forurensningen lokalt og den som kommer fra nabolandet India, tar liv. Da jeg besøkte Nepal for første gang i 2018, opplyste myndighetene at over 1600 mennesker dør hvert år grunnet forurensningene i hovedstaden Katmandu. Det er en stor utfordring, men det er som med dødsfall i trafikken hjemme – det blir fort tall i en statistikk som viser det som er normalt.

Jeg forstår de visdomsordene som lokalfolk forteller meg, om at en aldri skal drikke vann fra en elv før en er i over fire tusen meters høyde. Under det vil det alltid være en fare for at mennesker er høyere opp i landskapet enn deg.

Bildet tok jeg i Katmandu i 2018 da vi jobbet med boka; Vårt frosne vann.

Fjellene ligger som en krans rundt Katmandu. De hvite toppene strekker seg høyere enn der varmegradene regjerer. Himalaya er som en tredje pol med sine isbreer og snøkledde fjellområder. Det er viktige områder som bærer livet i seg i form av frosset vann, og vann som smelter.

Himalaya er selve vanntårnet for store områder i Asia. Rundt to milliarder mennesker er avhengige av det hvitkledde fjellandskapet. Problemet er at de karakteristiske mektige hvite fjelltoppene er skjult bak det grå teppet som ligger over storbyen. Forsøplingen i form av plast og kloakk er bare én side av problemet. I tillegg til forurensning ført opp fra nabolandet India, forteller tettheten av biler og motorsykler et klart språk. Før var det sykler som var den vanlige måten å komme seg rundt i gatene på. I dag selges det flere motoriserte tohjulinger her enn de fleste steder i verden. Mens føreren bære hjelm, sitter passasjeren uten. Det er slik det ofte er i den virkelige verden. Det er en indikator på hvordan vi mennesker lever med klimautfordringene. Folk tenker på seg selv, og ikke på den som sitter på.

Det er mange motorsykler og mopeder i Katmandu. Bare føreren bruker hjelm..

Hvis den vakre naturen med de mektige fjellene kunne forvaltes i konkrete penger, ville Nepal vært blant de rikeste områdene i verden. Fjellene og isbreene, det som strekker seg opp mot himmelen, den ville og urørte naturen, er en verdensarv. Det er verdt mer enn penger. Det er rikdom. Likevel er Nepal ett av verdens fattigste land. Det føles unødvendig og urettferdig.

Nepal er ett av få land i regionen som aldri har vært koloni. Likevel er det sterkt preget av nabolandene India og Kina. Landet ligger inneklemt som en fender mellom de to store gigantene. Det gir både muligheter og utfordringer. Landet bærer preg av at de fleste livberger seg på det jorda gir. Det skaper store utfordringer når isen i fjellene smelter og skaper endringer for den lokale bonden.

I Himalaya er livet truet av spor fra oss mennesker. Utslipp ett sted, får store konsekvenser andre steder. Fjellandskapet i Nepal er et sensitivt område. Det handler om det sårbare livet. Når isen smelter og det forutsigbare været uteblir, får det store lokale konsekvenser.

For få år siden diskuterte vi om endringene i klima var menneskeskapte. Den diskusjonen er forbi. I dag handler det om hvordan vi som fellesskap kan begrense, og takle, de endringer som finner sted.

Etterord / bekjennelse: Denne bloggen er i stor grad et plagiat av en artikkel i boka «Vårt frosne vann» som ble utgitt på Fagbokforlaget i 2020. Det er samme forfatter som skrev artikkelen i boka, som har skrevet bloggen… Forfatteren har ingen planer om verken å bli minister eller ta en mastergrad, men boken kan anbefales!

På glattisen

Det har flere steder vært kaldt de første dagene av det nye året. Det kan jo være utfordrende. Biler som ikke vil starte, hus som er kalde, vannrør som fryser til is, og kalde hender og føtter. Men det er ikke kuldegradene som er problemet på jord. Samtidig som mange klager på kalde dager, meldes det om at 2023 var det varmeste året på kloden vi lever på. I et slikt perspektiv skal vi være glade for de kuldegrader vi får.

Heldigvis er det flere gleder forbundet med kulden som har festet seg i luft og mark. Det er tid for å hente fram skøytene som ligger gjenglemt innerst inne i boden. Det er en egen opplevelse å gå på vannet. Da går vi i en Bibelsk tradisjon, slik som Mesteren sjølve. Riktignok var det ikke is da han vandret i bølgedalene, men for vår egen del er det tryggest når isen bærer oss.

Den gang da jeg var barn, det er noen år tilbake i tid, ja en må helt tilbake til forrige årtusen for å få glimt inn i min barndom. Så gammel er jeg blitt. Et par år av min barndom bodde jeg i Stavanger. Jeg hadde fått skøyter som jeg måtte prøve, slike med tre meier under. Øvelsesskøyter, eller hva de den gang het. Meiene på siden, var som støttehjul på sykkelen. Skøytene festet jeg med et par snorer over skoene. Da kunne jeg springe bortover isen som jeg bare kan drømme om i dag. Det gikk lekende lett, men stilen var nok ikke grasiøs. Det tenkte jeg heller ikke på. Om jeg stod på beina, eller falt, var det like gøy.

God ble jeg aldri på isen, men likevel var det kjekt å være ute i kulda. Siden jeg var yngst, og veide minst, kunne jeg våge meg lengst ut på Hafrsfjord. Andre kan nok si at de var lengre ut på fjorden enn meg, men vi husker forskjellig fra samme tid. Slik er det med hukommelsen. Vi husker det vi vil.

Det som var lek, kunne blitt alvor. Heldigvis hadde noen tatt en telefon og meldt fra om barna som var ute på fjorden. Politiet kom med blålys til stedet. De fikk oss i land før det skjedde noe mer. Ingen hadde lov til å gå på isen på det historiske vannet. Det var jo ikke ferskvann vi gikk på, men usikker salt is innerst i en liten fjord. For et lite barnesinn var det stort at politiet brydde seg om oss små. Det står fast i minnet som en positiv opplevelse, selv om jeg også ble litt redd.

Lek på Lille Stokkavann i Stavanger, 12.januar 2024

Leken er viktig
Nå er det igjen is på vannene i Stavanger. Skolene legger noe av undervisningen ut på de islagte vannene. Vi vet jo alle at kulden ikke varer lenge. Da må vi benytte sjansen til å komme oss ut på glattisen mens vi kan. Selv har jeg bare tatt en liten rusletur på isen. Det fikk holde. Tiden er forbi til at jeg kan springe på øvelseskøyter bortover isen.

Det var bare det jeg ville skrive. Det gjør godt å ha det lille fokuset av og til. Og om litt er det vår. Da kan vi glede oss til kvitveis og krokus, lyset fra himmelen, og fuglekvitter på morgenen. Da kommer smilet av seg sjølve.

Hva det nye året vil bringe, ser vi bare konturene av. Tunge mørke skyer ligger lavt over kloden. Det lover ikke bra. Jeg lurer virkelig på om jeg likevel bør finne mine gamle skøyter og ta meg en tur. Leken blir viktig, når livet er alvor.

Det viktigste ordet i vår tid

Hvis jeg skal løfte fram et ord som det viktigste ordet i vår tid, er det ordet: Verdighet! Verdien av hvert enkelt menneske som unikt og ukrenkelig, er avgjørende viktig å løfte fram i en tid hvor livet tråkkes på. På begge sider av konflikter og kriger snakkes det om verdier og tro, men de som står bak og heller bensin på konfliktene faller på manglende respekt for det enkelte liv.

For Russland, har ikke et ukrainsk liv noen verdi. Selv deres egne brukes som kanonføde. Det har skjedd før. Det skjer igjen.

Også i Israel ser vi manglende respekt for naboens liv. Deres massakre på Gaza, hører mer hjemme som bilder fra 2.verdenskrig. Den gang var de selv ofre. Nå er det de som trykker på avtrekkeren.

Det skjer igjen
det som ikke kunne skje
det vi trodde var forbi
det vi har bygget museer for å huske
og markerer for at vi ikke skal glemme
Ondskap var noe som kun fant sted i andre verdenskrig
og på Balkan
og i noen fjerne land
men ikke i vårt siviliserte nabolag
på vår vakt
i vår tid

der tok vi feil

Verdikrig

Nasjonalistiske strømninger i Europa og USA bygger sin ideologi på egoismen satt i system. Det er en farlig trend. Dessverre skal det ikke mye press på vår egen lommebok, før vi gir etter og blir med i klagekoret.

Det er ikke bare kriger på bakkeplan som foregår, men også en verdikrig.

En måned etter at fullskalakrigen mot Kyiv startet, fikk jeg kjeft for at jeg kalte det en krig mellom øst og vest. Dessverre hadde jeg mer rett enn den som prøvde å begrense mine ord. Det gode naboskap er endret. «Den kalde krigen» er, etter noen tiårs mildvær, endret til en het konflikt. Det skremmer med tanke på årene som kommer.

Fred er ikke lenger en selvfølge, selv ikke i vårt eget land. Er det noe vi kan gjøre? Kan vi være med å demme opp mot hat og egoisme som sprer seg? Kan vi være med på å bygge varig fred og gode fellesskap?

Verdighet er kjærlighetens kraft

Ved å løfte verdier som bygger på livets verdighet, skaper vi fellesskap som gir rom for mangfold og respekt. Markblomster i alle farger vokser på samme jord. En blomstereng av ulikheter er noe av det vakreste vi har. Det er naturen i all sin prakt. Vi er naboer. Noen bor i samme hus. Verdighet handler om hvordan vi behandler hverandre, om verdier vi bygger våre felleskap på. Ordet understreker vårt menneskesyn.

Verdighet understreker vårt menneskesyn

Et menneskesyn er ikke et passivt ord som følger med oss av seg selv. Det er noe vi velger. Aktivt gjør vi våre små og større valg. Det gjelder også synet vi har på andre mennesker.

Jeg har tro på fremtiden hvis vi sammen bygger fellesskap hvor verdighet er noe vi gjør, og ikke bare fine ord.

Godt nyttår!

Gledelig jul!

Det er et noe gammelmodig uttrykk, men vakkert som en julepyntet gran i stua. Gledelig, glad, god, velsignet jul. Vi kan si det på flere måter. Hovedsaken er at vi gir hverandre noen oppbyggelige ord, og noen tanker på veien. Det kan bety en forskjell at noen husker på en, også denne julehøytiden. Vi er enkle mennesker slik.

Vi påvirkes av de ord vi får, slik vi også påvirkes av den store stillheten.

Julens budskap til oss er at Gud kom til jord, og med det fikk vi kjærligheten som gave. Det er ingen hard gave, men en myk gave vi ikke behøver å bruke silkepapir for å pakke inn. Julens store gave er en bruksgave som tilhører hverdagen i våre liv.

Kjærligheten er en gave, men samtidig også en oppgave.

Detalj fra juletreet på Martyrplassen i Beirut

- Vil kirkeklokkene ringe i Betlehem på julaften?
Spørsmålet har jeg fått fra norske medier. Sannelig om jeg vet. Det jeg vet er at selve festen med julekonserter og festparade i gatene, er avlyst. I den lutherske kirken i Betlehem, er Jesubarnet plassert i ruiner som et sterkt symbol på det som skjer. Fra å være en periode med fest og glede, har julen i år gått i svart mange steder.

Heldigvis er det bare festen som er avlyst. Selve julen er viktigere enn noen gang. Det skal holdes julegudstjenester og bønn. Livet er sårbart. Det vet vi mye om, både i våre egne liv og i verden der ute. Vi trenger derfor å samles i det gode fellesskap hvor vi ber om fred på jord. Også i år trenger vi å synge salmen - Deilig er jorden - som en bønn for livet. Vi ber om rettferdig fred for alle mennesker.

Kirkeklokka på Fødselskirken i Betlehem

Kirkeklokker som forblir tause, er et sterkt signal. Vi bruker selv ved enkelte anledninger å reise oss i respekt for de døde ved å ta et minutts stillhet. Det kan vi gjerne gjøre i år som en del av vår julefeiring. Samtidig er kirkeklokkene et viktig kallesignal inn til bønn og fellesskap. I år vil kirkeklokkene mange steder også lyde som alarmklokker. Alarmen har gått. Vi er i en krisetid hvor konflikter sprer seg som et farlig virus.

Julens budskap gir håp i en urolig tid. Derfor vil jeg hilse deg denne julen med en setning som leses i alle kirker på 1.juledag. Det er ord rett inn i vår tid, inn i vår virkelighet, inn i våre liv.

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det! Joh 1,5

Et ikon jeg har i stua, pyntet opp med noen lys i juletiden

Jeg ønsker deg en velsignet julehøytid!

Bønn i en urolig tid

Gud, vi lever i en tid hvor håpet er borte for mange. Julefesten i Betlehem og Jerusalem er avlyst på grunn av krigen på Gaza og økende vold på Vestbredden. Barn lider og blir drept i de voksnes kriger og konflikter, kvinner mangler trygge steder for å føde sine barn, urettferdigheten blomstrer som ugress, og mennesker flykter for livet. Herre, dette var også din historie den gang du kom til jord.

Vi ber om at sultne mettes, at de som fryser får klær og tak over hodet, at syke får medisiner og nødvendig helsehjelp, og at vi står sammen i kampen med de undertrykte i deres drøm om frihet og rettferdig fred.  

Jeg folder mine hender små i takk og bønn for deg
La alle barn i verden få det like godt som jeg
Salme 731 i Norsk salmebok

Detalj fra muren utenfor Betlehem

Kjærlighetens Gud. Det bekymrer oss at jøder opplever økende antisemittisme, slik også palestinere opplever hat og angrep mot sitt folk. Vi ber om at hat og vold, både ved bruk av våpen og med ord, endres til handlinger i kjærlighet og respekt for hverandre. Som mennesker er vi alle skapt i ditt bilde. Hjelp oss å se deg i lidelsene og uretten som skjer.

Vi ber om at krigen på Gaza må få en slutt, og at de som er skyld i overgrep og overdreven voldsbruk blir stoppet i sine gjerninger. Vi ber om at israelske gisler blir satt fri, og at uskyldige palestinere som sitter i fengsel får sin frihet. Spesielt ber vi for barn og ungdom som skulle vært ute og lekt, men som sitter inne.

Vern alle med din sterke hånd mot fattigdom og død
Og hjelp små barn i alle land, så ingen lider nød
Salme 731 i norsk salmebok

Du Gud, ser også krigen i Ukraina. Vi ber om lys i mørket, og lys der det svart er. Vi ber om fred og frihet både for det ukrainske og det russiske folk. Fredens Gud, gi verdens ledere visdom, mot og handlekraft til å avslutte krigshandlingene og finne fredelige løsninger.

Egoisme kjenner vi fra egne liv, og vi ser at det også er egoisme fra ledere på statlig nivå når mye vil ha mer. Ondskap er et virus som spres i verden, også i Europa. «Frels oss fra det onde», ber vi i bønnen du lærte oss å be. Takk for kjærligheten som er sterkere enn hat og fiendskap, og takk for at du har gitt oss håpet om at livet er sterkere enn dødens krefter.

Du Gud, forteller oss at det hellige er noe vi ikke skal krenke og tråkke på. Lær oss å se selve livet og hvert enkelt menneske som hellig og ukrenkelig. Fyll oss med din kjærlighet som løfter menneskers verdighet.

La ingen krig og sult og sott få gjøre oss fortred
La alle leve trygt og godt, i frihet og i fred
Salme  731 i Norsk salmebok

«Frykt ikke», sa englene til hyrdene på marken. Herre, likevel ser du vår uro og frykt for at kriger og konflikter skal spre seg. Takk for at du kom inn i vår historie som et sårbart lite barn, og at du gir oss håpet om noe mer. Sammen med deg, tror vi på livet før døden. Gi oss kraft og mot til å fremme verdien av hvert enkelt menneske på jord.

Livets Gud, vi ber for vår sårbare jord, for livet som trues av voksende fattigdom, for klima i endring og for konflikter som truer våre fellesskap. Vi ber for verdens fattige og undertrykte. Hjelp oss til å være rause mennesker som deler vår velstand med de som sliter. Lær oss å dekke et langbord i verden som alle kan reise seg mette fra. Fyll oss med din kjærlighet i møte med andre mennesker. Gi oss å være bærere av håp i en verden med mye lidelse.

Fredens Gud, la det regne, regne med fred i fra deg.
Fredens Gud, fyll mitt hjerte, fyll det med kjærlighet og fred
Palestinsk salme. Norsk salmebok  nr 637

Motiv fra et julekort jeg fikk i Tbilisi

Vi tenner lys for rettferdig fred

Julereisen er over for i år. Den skulle vart en uke til, men besøket til Kyiv ble utsatt til våren. Der hvor det eneste sikre er at ingenting er sikkert, måtte jeg avlyse julebesøket. Jeg er alltid forberedt på at håndbrekket tas opp før jeg drar til steder hvor været er ustabilt.

Dermed ble Tbilisi siste stopp på adventsturen. Lave grå skyer og fuktig luft preget dagene jeg var der, men møtene med mennesker varmet og lyste opp som solstråler. Det er også derfor jeg reiser slik jeg gjør. Jeg er ikke en turist som bare vil se prektige bygg og fasader. Som prest vandrer jeg alene, og sammen med mennesker jeg møter. Det blir noen kaffekopper av det, og noen glass med den gode vin.

Bilder fra søndagens to gudstjenester i The Peace Cathedral

På søndag var jeg med på to gudstjenester i The Evangelical-Baptist Church of Georgia. Den bærer også navnet; «The Peace Cathedral». I kirken har biskopen innredet både en synagoge, en moske og et bønnerom for buddhister og andre troende. Et lite kapell for forsoning er også under konstruksjon. Det gjøres på seriøst og skikkelig vis, med høy standard av byggematerialer og viktig dialog og tenkning bak. Det er også et leserom, som et bibliotek, hvor det er mulig å ha samtaler og fordypning. Selve “fredskatedralen” er ingen prangende stor bygning der den ligger nesten gjemt midt blant høye boligblokker, men innholdet har en kraft og et fredsbudskap.

Det er ikke forskjellene jeg er redd. Jeg er redd når forskjellene ikke blir respektert, og når selve livet blir trampet på.

Utdrag fra min julepreken i The Peace Cathedral i Tbilisi

Moskeen i The Peace Cathedral

Synagogen i The Peace Cathedral

På søndagens første gudstjeneste, fikk jeg æren av å bli utnevnt som «Canon of The Peace Cathedral i Tbilisi». Det er en form for kirkelig tittel. Biskop Malkhaz uttrykte det slik; «Nå er du ikke lenger på besøk. Fra nå av er du en del av The Peace Cathedral!» For meg er det godt å kunne være hjemme der hvor fokuset settes på rettferdig fred og forsoning.

The power of love, is stronger than the love of power.
The power of love, is stronger than the power of hate.
The power of life, is stronger than the power of death.
The power of love, is stronger than the power of evilness.
The power of justice, is stronger than the power of injustice.
The power of human dignity, is stronger than the power of those who are trying to destroy the good fellowship

We believe in something else than war, destruction, hate, injustice. We believe in life!

Uttrag fra min julepreken i The Peace Cathedral

På søndag ettermiddag hadde vi Nordisk-baltisk julegudstjeneste i regi av den norske ambassade, meg fra Sjømannskirken og The Peace Cathedral. Det er en tradisjon vi startet i fjor. Sammen tente vi lys, delte brød og vin, og løftet håpet i en mørk tid. Under kaffepraten etter messen var det mulig å kjøpe flotte keramikkfigurer lagd av ukrainske flyktninger. Selv fikk jeg en engel malt i ukrainske farger, hvor engelen holder på selve jordkloden. Den var et sterkt symbol på hva jorden trenger. Vårt fellesskap trenger en hærskare av engler som synger og ber om rettferdig fred.

Vi feiret jul et par uker på forskudd i Tbilisi. Det handler om et sårbart lite barn som ble født for over to tusen år siden. På samme tid feiret vi at Gud er med oss også i dag. Det er håpet som lever og gror selv på de mørkeste steder.

Presten, ambassadøren og biskopen utenfor The Peace Cathedral. Ambassadør Bergljot Hovland og biskop Malkhaz Songulashvili i The Evangelical-baptist Church of Georgia; The Peace Cathedral.

Festen er avlyst i Betlehem

Det å reise i Midtøsten i denne førjulstid, er å bevege seg blant mennesker som er sterkt preget av det som skjer på Gaza. Mange jeg har snakket med har nære relasjoner og kontakter i det som ofte betegnes som verdens største fengsel. I dette området er det ikke bare statistikk og tall. Det er mennesker. Det er deres folk som blir drept, slaktet som om de var dyr.

Israel hadde alle muligheter til å vinne global goodwill etter det forferdelige som skjedde 7.oktober. I ukene etterpå har de brutalt tatt flere liv på Gaza og på Vestbredden, og dermed også klart å ødelegge for seg selv. Slik krigen har utviklet seg skaper de fiender og hat, ikke fred.

For noen år siden feiret jeg jul i Betlehem. Der var det mye glede og liv med en lang parade av ungdom som spilte på sekkepipe og trommer. Utenfor Fødselskirken var det et stort juletre, og en stall med figurer av dyr, gjetere, og selvsagt Josef og Maria med det lille barnet. Det var et romantisk tablå. I år er festen avlyst. Paraden, julemarkeder og julekonserter er avlyst. Det blir ikke pyntet til jul verken i Betlehem eller i Jerusalem.

Presten Imad Haddad tenner det første adventslyset under gudstjenesten

En vakker adventsstake i den lutherske kirka i Amman. Legg merke til det hvite lyset i midten. Det skal tennes på julaften!

Julens budskap er viktig også i dag

Julen er ikke avlyst, påpeker den palestinske presten Imad Haddad. Vi får en prat før han skal holde gudstjeneste i den lutherske kirken i Amman i Jordan. Mer enn noen gang trenger vi å feire julens budskap. «Gud er med oss!» er et budskap som gjelder også i dag. Det gjør også ordene «Frykt ikke, det er født dere en Frelser» som englene sa til hyrdene på marken.

Julen vil aldri avlyses, men festen er avlyst!

Det blir gudstjenester fremover mot jul, også i Midtøsten, Det er viktig å samles i fellesskap, tenne lys og be. Imad Haddad har selv vokst opp i Betlehem. Han forteller at de i kirken i Amman også vil ha konserter. Det å synge julesalmer, er å be, påpeker han.

Imad opplever at mange reagerer på det som skjer på Gaza, men han er skuffet over mange lands ledere, - og også over de kristne kirkene: Det er mange som ikke forstår situasjonen. Det begynte ikke den 7.oktober. Det begynte for 75 år siden. Alle dager har vært vanskelige. Vi har jevnlig opplevd at hus har blitt lagt i grus, at jord har blitt tatt, at barn har blitt fengslet og at vårt folk har blitt drept.

Dette er Jesu legeme!

Jeg påpeker at det manglende håpet på Vestbredden og i Gaza, også gjør inntrykk på meg. Utviklingen med en pågående okkupasjon og manglende frihet, preger området og menneskene jeg møter. Ulikheten og urettferdigheten er stor. Imad uttrykker det sterkere ved å si; Det er ikke bare mangelen på håp, men virkeligheten er at det ikke er noe liv i det hele tatt! Vi mistet håpet for lenge siden. De som slåss i dag, er de som var barn da det smalt på Gaza i 2006 og før det. Voldsspiralen fortsetter. Vi må bryte ondskapens sirkel.

Det må bli rettferdighet for alle, ellers vil det ikke bli fred for noen.

Det er ikke lett å se løsninger, prøver jeg meg med å si. Imad påpeker med et trøtt smil at han er lei av løsninger: Problemet med løsninger er at vi diskuterer dem, vi skriver dem ned, vi blir enig om dem, og vi signerer dem. Men ingenting skjer lokalt på bakkenivå. Vi kan ikke bare ha teorier. Vi må gjøre noe som fører til endringer.

Gudstjenesten er på arabisk, men jeg får et ark med noen av tekstene på engelsk.

Verdighet

Begge prestene, både han og jeg, løfter frem ordet verdighet, dignity, som et av vår tids viktigste ord. Vi må løfte verdien av hvert enkelt menneske. Det handler om verdighet ved at alle mennesker har like rettigheter. En jøde og en palestiner har samme verdi, og må ha samme rettigheter. Det burde være elementært og enkelt, men virkeligheten forteller et annet språk. Også i de kristne kirker må vi arbeide for å løfte verdien av hvert enkelt menneske. Selv i kirkene er det ingen selvfølge.

Jeg føler ikke at jeg er verdifull som en palestiner. Jeg er ikke verdt noe som et palestinsk menneske, ei heller ikke som en palestinsk kristen. Jeg føler vi er mindre verdt som mennesker. Som palestiner krever jeg å bli behandlet som et menneske! Det er min rett å kreve det.

Krigen på Gaza, er også en verdikamp. Det er en kamp om verdier som foregår på flere nivåer, også innad i den kristne kirke. Det handler om verdighet og like rettigheter til liv, eller det å favorisere den ene part. Vi må aldri tie når urettferdighet skjer. Vi trenger ikke bli politiske i våre ord, men vi trenger som kirke å løfte verdighet og respekt for livet.

Julen er ikke avlyst, og kan ikke avlyses, for julen er Gud’s løfte til alle mennesker, et løfte om liv, frelse, håp og en rettferdig fred.
                                                                         Imad Haddid

Den lutherske kirke i Amman er en del av Den evangelisk-lutherske kirke i Jordan og Det hellige land. Kirken har menigheter i Jerusalem, Betlehem, Beit Sahour, Ramallah, Beit Jala og Amman.

Hva gjør jeg her i Tel Aviv?

Hva gjør jeg her, tenker jeg i det flyet går inn for landing på Ben Gurion flyplass utenfor Tel Aviv. I det jeg går ut av flyet, kommer tankene enda sterkere mot meg. Flyplassen er nesten folketom. Der det ofte er store køer av folk som skal gjennom passkontrollen, er jeg med et av de få flyene som fremdeles går. Jeg reiste fra Islamabad, via en mellomlanding i Dubai, til Tel Aviv. Selve reisen gikk bra, men det gjorde inntrykk å komme tilbake der jeg for kort tid siden måtte evakuerer ut.

I det jeg gikk mot selve sikkerhetskontrollen, passerte jeg bilder av gislene som fremdeles ble holdt fanget av Hamas. Der var også flere skilt som viste vei til bomberom på flyplassen. Da jeg litt senere satt i drosjen inn mot Tel Aviv, hørte sjåføren på lokale nyheter. «Der kom akkurat nyheten om at det er raketter på vei fra Libanon», sier han mens han legger til at det er det han er mest redd. Hvis krigen sprer seg, kan alt skje.

Der det før var yrende liv, er det nå stille. Bilder fra Ben Gurion flyplass utenfor Tel Aviv

Det var våpenhvile, da jeg ankom til Tel Aviv. Det gav et pusterom både i den israelske storbyen, og på Gaza. Noen gisler ble frigitt, og nødhjelp kom inn. Nyhetene følger dere hjemme, bedre enn meg. Jeg opplever situasjonen mer der jeg er. Det preger luften jeg puster inn, og det preger de jeg møter på min vei.

En stor forskjell fra forrige gang jeg var i Tel Aviv, er at det er flere med synlige våpen i gatene. Jeg har sett det før, men ikke så mye som nå. Når sivilkledde bærer et synlig våpen over skulderen, samtidig som de leier på kjæresten og en barnevogn, blir det noe voldsomt i mine øyne. Det er ikke slik det skal være. Jeg tror ikke på privatpersoner ruslende rundt med våpen i gatene. Våpenet er på samme tid et forsvar, og en trussel. Det forteller om en anspent situasjon. Det skal ikke mye til før det smeller igjen.

Det ble pasta ute på en restaurant på kvelden. Livet passerte forbi bordet der jeg satt. Det var folk på sykkel, moped, i bil, på sparkesykkel og gående. Det var nesten som en normal kveld. På nabobordet kom et ungt par og satte seg. Over skulderen hang skytteren klart til bruk. Også svigerforeldrene satte seg ned, det så hvert fall slik ut. Mannen med geværet tok seg en øl. Det er alltid betryggende når folk med våpen tar seg noe å drikke, tenkte jeg. Det unormale er i ferd med å bli normalt.

Et gudsforlatt sted?

På stoppestedene på årets julereis, har vi ulike former for julesamlinger hvor jeg sier noen ord. Kan julens budskap si oss noe inn i vår tid med krig og uro? Det er et godt spørsmål. Det lurer også jeg noen ganger på. Finnes det noe i julens historie som betyr noe i dag, eller er det bare en søt historie fra den gang da?

Julens budskap er at Gud ble menneske. Det vil si at Gud kom til jord. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. I det ligger et viktig budskap. Det finnes ikke et sted som er gudsforlatt. Det sa jeg på mine mange julebesøk på Svalbard, da jeg var prest i nord. Langt ute i isødet kunne det virke gudsforlatt, men det var det ikke. Gud var til stede under den veldige himmelhvelvingen, midt inn i kulden og i den mørke polarnatta. Slik også når jeg besøker Moskva og Kyiv. Det er ikke et sted som er gudsforlatt! Selv ikke her i Israel og i Palestina, ei heller på Gaza, er Gud bortevekk.

Det kan virke lett for meg som prest å si at Gud er til stede i vår tid, men da tar du feil. Det er ikke lett å si. Så mye ondskap, hat og blod som renner i dette område, og i flere områder jeg besøker, er det lettere å si at det er et Gudsforlatt sted. Men juleevangeliet sier noe annet!

Juleevangeliet forteller oss at Gud kom inn i vår virkelighet!

Fredsbudskap

Når noen dør i Norge, har det blitt populært å si at de har gått ut av tiden. I julen skjedde det motsatte: Gud gikk inn i tiden! Gud ble en del av vårt fellesskap, og tok bolig iblant oss.

Det å reise med juleevangeliet i bagasjen, er å reise med et budskap om fred på jord. Det er ikke noe sted som er håpløst. Det er viktig å løfte fram som en sannhet som er sterkere enn hat og ondskap. Vi tror på livet. Vi tror på livet som er sterkere enn dødskreftene. «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke vunnet over det», slik det står i Skriften.

Det ble nesten som en andakt dette her, som en smak av juleandakter jeg holder i møter med mennesker jeg treffer på min vei. Julens budskap er et fredsbudskap. Det kommer også fram i englenes sang til hyrdene på marken da de koblet jord og himmel sammen i en lovsang og en bønn: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jord!

Gloria in excelsis Deo
et in terra pax!

Synge julen inn i øst

Det å «døgne» er noe som tilhører ungdomstiden. Det har blitt noen år siden jeg var der. Likevel skjer det fremdeles noen ganger at søvnen ikke kommer når den burde, men kanskje ikke av samme grunn som før. Da jeg la ut på første etappe av min juletur, satt jeg lys våken i flysetet. Jeg kan ofte sovne før flyet tar av, men denne gang var det ikke mulig. Tiden ble isteden brukt til film, noen kryssord og en middelsgod bok.

Tidlig på morgenen, dro jeg fra Stavanger. Nesten ett døgn senere, landet jeg enda tidligere på morgenen i Islamabad. Vel gjennom passkontrollen, fant jeg ingen bil fra hotellet som ventet på meg. Av sikkerhetsgrunner er det viktig å ha god sjåfør og trygg bil. Når mailen til hotellet ikke nådde fram, måtte jeg finne bil på flyplassen. En person praiet meg, og jeg bet på. Jeg var i alarmberedskap da jeg satte meg inn i en liten loppe av en bil, men den hadde hvert fall en sikkerhetssele jeg kunne bruke. Praten gikk på gebrokken engelsk, og sjåføren viste meg bilder av seg selv i full militæruniform. Her var det ingenting å være redd, sa han. Det er ikke alltid betryggende å høre slike ord mens sjåføren ser på meg istedenfor på veien. Det var fremdeles mørke natten. Da farten ble for stor, prøvde jeg å bremse ned uten at det hjalp. Det var ingen bremsepedal der jeg satt. Heldigvis kom vi likevel trygt fram.

På vei fra flyplassen i Islamabad i mørke natten.

På mine mange reiser, ofte i områder som kan være utfordrende, er det trafikken jeg er mest redd. Det er der jeg har hatt de fleste nestenulykker. Det er vanligvis ikke kuler og granater som dreper nordmenn i utlandet. Det er trafikken som sørger for dystre tall.

Tabbe nummer to var at det ikke var et rom som ventet på meg, og hotellet var fullt. Klokka var seks om morgenen, og jeg begynte å kjenne at det hadde vært godt med en strekk. Da jeg noen timer senere omsider fikk et rom, kom søvnen av seg selv. En lang dag på jobben var forbi.

Hyggelig å møte den lokalt boende Atle Hetland igjen. Han tok meg med rundt i Islamabad. På bildet står vi foran et forholdsvis nytt monument i den Pakistanske hovedstad.

Julesamling i Islamabad

Neste dag var hode og kropp på plass. Jeg var klar for noen samtaler og møter. Hva vi snakket om, skriver jeg ikke her. Taushet er gull verdt, og samtidig en plikt. Summen av de flest samtaler jeg har handler dog om livet, og om våre store og små fellesskap. I dagens situasjon er det mye som er på spill. Der har vi en felles oppgave i å løfte frem verdien og respekten for livet. Det kan vi være med på i våre daglige møter med folk vi kjenner, og folk vi støter på. De gode ord og smil vi gir, lagres hos den enkelte. Slik sprer vi håpet om at livet er mer enn mørklagte gater og piggtråd.

Det flotteste med en julesamling, er smilene fra barna. Barnesmil har en tendens til å gå rett inn i hjerte, for så å bli værende der. Det husker jeg fra da vi var på julebesøk til Ny-Ålesund i romjulen. Med oss i helikopteret hadde vi Svalbard Kirkes barnekor, til et sted hvor der vanligvis ikke var barn. Det var det samme hva jeg som prest sa. Det som gjorde inntrykk var latteren og leken i gangene, og barn som sang som engler på marken. Det var det som skapte liv, og som satte spor. Det samme opplevde jeg da vi sang julesalmer og spiste vafler med jordbærsyltetøy og samosa med chili i Islamabad. Jeg sa noen ord, men det var barnesmilene og julesalmene som gav liv. Slik sett kan jeg slappe av om jeg ikke helt fikk til mine egne ord. Det handler ikke om presters prestasjon. Det handler om noe mer.

Den eldste blant oss, leste juleevangeliet. Den norske pensjonisten Atle Hetland gjorde det med stil. Etter mange år som hjelpearbeider og diplomat både i Pakistan og deler av Afrika, har han blitt boende i Islamabad. Det som var en jobb, har blitt et liv. Han tok meg med på en liten rundtur i den Pakistanske hovedstaden. Det var interessant det vi så, men også det vi pratet om.

Dette bilde av det stygge, men samtidig vakre juletreet, tok jeg i Islamabad for noen år siden. Det stod utenfor en kirke, hvor jeg var med på en lokal gudstjeneste. Som gjest fikk jeg si noen ord, en hilsen fra nord. Jul er livet som ble født, og gitt oss - en kjærlighet som både er en gave og en oppgave.