Med julesalmer i kofferten

Tidlig mandag morgen, før reveljen hadde kimt, var jeg lys våken. Det er slik jeg er bygd. Som regel våkner jeg før alarmen, samme hvilket tidspunkt den er satt på. Jeg har en tidsinnstilt klokke i meg som sier fra fem minutter før det ringer. Da slipper jeg heldigvis å våkne til lyden av ulyd.

Denne mandagen var starten på årets juletur. Den har i seg steder som sendte tankene ut på reis lenge før kroppen skulle følge med. Det er nødvendig å gjøre avtaler, bestille fly og hoteller. Noen land må jeg også ha visum til. Det gjør det ekstra komplisert. Det er mer arbeid på mine hjemopphold, enn det jeg hadde trodd før jeg begynte i denne jobben. Tankene denne gangen handlet dog ikke om logistikk og praktiske utfordringer. De var mer i alarmberedskap på grunn av at verden er blitt et urolig sted å bevege seg i.

Når tankene roter seg til og angsten kommer krypende, tenker jeg at det tross alt er godt at jeg ikke er en maskin. Vi mennesker er ikke roboter. Det sier jeg både til de jeg møter på min vei, og til meg selv. Vi tenker, føler, reagerer og preges av det som rører seg rundt oss. At følelser kommer i alarmberedskap kan være et sunnhetstegn, selv om vi også må være på vakt mot oss selv. Kroppen sier ofte fra før vi selv gjør.

Heldigvis er vi mennesker som reagerer. Vi er ikke roboter. Både kropp og sjel preges av livet slik virkeligheten er.

Mitt reiseområde som ambulerende sjømannsprest har utviklet seg i negativ retning. Flere steder har konflikter eksplodert. Det er nesten så jeg drømmer meg tilbake til tiden med covid, da verden var satt på pause. Uten å ha klare tall foran meg, tror jeg det gikk flere liv som følge av covid enn det gjør i kriger i dag. Likheten er at korona og konflikter begge er farlige virus som har lett for å spre seg, samt at de begge rammer uskyldige mennesker. I kriger er det ofte uskyldige barn, voksne og eldre som blir blodige offer for det noen maktsyke ledere har funnet på.

Portrett av ein goe mann; Anstein Kalberg

En engel av en kamerat

Etter morgenstellet og en rykendevarm svart kaffe, var jeg klar til å sette kursen mot flyplassen. Som avtalt kom min gode venn, Anstein Kalberg, tidlig på morgenkvisten for å hente meg. Anstein er en tidligere kollega og nær venn fra da vi begge jobbet i Kosovo for tjue år siden. Vi er blitt noen år eldre siden da, både han og jeg, men likevel stiller han alltid opp med et smil. Anstein sparer Sjømannskirken for noen drosjekroner ved sin oppgave som sjåfør, men for meg handler det om mer enn sparte sedler. Den gode samtale før og etter en reise er alltid noe som gir energi. Vi kan mimre tilbake i tid, snakke om vind, regn og snø, samt at vi kan si noe om utfordringer som ligger foran eller bak. De små samtaler er viktigere enn det vi ofte selv vet.

Den gode samtale er medisin. Det er bedre med en halvtime i bilen sammen med Anstein, enn å besøke et apotek.

Det å dra på juletur høres romantisk ut, slik juleevangeliet også ofte blir fortalt. Vi trenger de søte fortellinger, men historien er mer enn smaken av riskrem og julekaker. Den forteller om et under av liv midt i den harde virkelighet. Gud kom inn i vår tid. Det virker som jorden var preget av like mange blodige konflikter da som nå.

Det er lett å miste motet når mørket er svart, men også i år har jeg gleden av å være med å synge julen inn flere steder. Salmen «Deilig er jorden» skal vi synge for full hals med de stemmer vi har. Det er den vakreste bønn vi kan be.

Morgenkaffen er en helt nødvendig start på første etappe.

Jeg kommer til å legge ut flere blogger på min julereise. Du er velkommen til å «bli med» på reisen. Julen er tross alt en tid som handler om å dele og gi.

Vaksine for fred

Det er vaksinetid. Jeg har vært så heldig å få et stikk i begge armer. Det er ikke alle land jeg har lyst å bli syk i. Dermed var det å ta vaksine et enkelt valg. Jeg kjente på influensaen allerede før jeg tok vaksinen. Det gjorde valget enda enklere. Når nesen rant og kreftene rant ut, tenkte jeg at jeg burde ta vaksine før det ble for sent. Heldigvis var det mulig for meg å ta vaksiner før hele virus-orkesteret av messingblåsere, slagverk og strykere hadde samlet seg til en symfoni i moll.

Jeg fikk influensa- og koronavaksine på samme tid. Det hamret i begge armer ett døgns tid, men alternativet kunne blitt verre. Jeg var glad for muligheten norsk helsevesen gav meg.

Den store katastrofen

Siden forrige blogg, har jeg vært på besøk til vårt naboland Russland. Det gjør inntrykk å reise i verdens største land. Det er et land, stort som et kontinent, men hvor lederne likevel vil ha mer. Det er noe jeg ikke forstår, sa jeg som barn til min mor hvis spørsmålene ikke hadde enkle svar. Når et land ikke respekterer andres grenser, blir jeg som et barn som ikke forstår griskheten. Det er jo pur simpel egoisme satt i politisk system.

På alle mine reiser, treffer jeg mange gode mennesker. Slik også under besøk til vårt naboland. En av dem kalte «situasjonen», også kalt «spesialoperasjonen» for; Den store katastrofen! Endelig kom et uttrykk jeg forstod. Med katastrofen siktet han til at det lammer og treffer både russere og ukrainere. «Krigen» som vi kaller det, er en katastrofe for Ukraina, men også for Russland. I tillegg til lidelsene til de som direkte er involvert, skaper det et skille mellom øst og vest. Det skaper sår det vil ta årtier å lege.

På arabisk betyr «den store katastrofen»; al-Nakba. Det er et uttrykk som handler om krigen i 1948, da palestinere ble fordrevet fra sitt land. I dag ser vi at den store katastrofen ikke bare var noe som skjedde for syttifem år siden. Det skjer igjen. Det som skjedde 7. oktober da Hamas gikk til et brutalt angrep på uskyldige i Israel, har blitt til ondskapsfull hevn og utrenskning av den palestinske sivilbefolkning. Hevnen er like simpel som første angrep var. Ifølge FN ble 477 barn drept i Ukraina i 2022. De siste ukene har over 5000 barn blitt drept på Gaza. Det viser omfanget av ugjerningen som Israel nå driver med.

Igjen blir ord små, og det blir vanskelig å finne en forklaring. Jeg sier som da jeg var barn; Det er noe jeg ikke forstår. Israel hadde all mulighet til å beholde sympatien og den internasjonale opinionen etter 7.oktober. Det har de klart å rasere på få uker. I dag tar de ikke bare palestinske liv. De ødelegger også for seg selv. Fiendebildet blir sementert og vokser for hvert barn som blir drept. Det skaper varige sår som vil ta årtier å lege.

Jeg anerkjenner Israel som land. På sitt beste er det et demokratisk land, med en internasjonalt anerkjent grense til sine naboer. Over år har likevel Israel tatt mer land, og presset palestinerne inn i små gettoer av landområder. I skyggen av krigen på Gaza, skjer det nå et økende overgrep mot den palestinske befolkningen på Vestbredden. Militante israelske bosettere benytter kruttrøyken til å terrorisere sine naboer og forsøke å ta mer land. Mye vil ha mer.

Motiv fra muren ved Betlehem

Vaksine mot ondskap

Finnes det en vaksine for fred? Det var slik FN var ment å være. I dag virker de lammet og uten mulighet til å stoppe drapene som daglig finner sted. Det er trist at vi som fellesskap ikke kan demme opp mot de destruktive krefter. Vi trenger en vaksine mot ondskap, en vaksine som berger liv.

Heldigvis er det fremdeles håp. Selv om troen er svak, velger jeg likevel å tro på fred. Det er ikke så mye mer jeg kan gjøre. Det er likevel noe. Jeg nekter å overlate fremtiden til fanden sjølve. Ondskap skal ikke få overvinne håpet om noe mer. Jeg tror på livet som er sterkere enn dødens krefter.

En kirkeleder i Kyiv sa til meg for et år siden: «Vi trenger våpen!». Med det siktet han til åndelige våpen i form av at alle gode krefter må gå sammen i bønn om fred.

Fred er mulig!

Da kronaviruset traff verden for tre år siden, løftet barna i Norge opp en viktig setning: «Alt blir bra igjen». Det fortalte oss at det som skjedde var midlertidig. Det ville gå over. Nå trenger vi en ny håpssetning som setter et fokus fremover. For meg handler det om tre ord som jeg tar med videre i ukene og månedene som kommer: Fred er mulig!

Det hadde vært fantastisk hvis barn kunne skrive disse tre ordene, Fred er mulig, og sette i vinduene. Da hadde motet igjen blomstret selv om vinteren blir kald og mørk.

I fjor besøkte jeg en kirke i Gaza og tente lys. Nå trenger vi alle å tenne lys og løfte håpet om fred.

Håpet er gått i svart

Et evakueringsfly gikk fra Tel Aviv til Oslo onsdag den 11.oktober. 180 personer, de fleste norske, hadde møtt opp for å være med. Der var både voksne og barn. Sammen med diplomater fra den norske ambassaden, var jeg til stede for å snakke med folk som var på vei hjem. Det ble både smil og tårer. Gleden var stor over å få muligheten til å dra hjem til Norge. Samtidig var det et alvor over situasjonen, og sorg over lidelsene som fant sted.

Det var rart å være tilbake på flyplassen da evakueringsflyet gikk. Det var en tomhetsfølelse jeg kjente i magen. Noen kan kanskje kalle det en smak av frykt. Jeg kunne benyttet meg av muligheten til å dra hjem. Likevel valgte jeg å bli. Det handler om oppdraget ved å være til stede med tro og håp der livet står på spill.

Påfølgende dag opplevde jeg at mine fly ut, ble kansellert. Det begynte å tette seg til. Både kropp og hode fortalte at sanden i timeglasset var i ferd med å renne ut. Kreftene var ikke lenger på topp. Da var det bare å følge uroen som hadde festet seg, og sette kurs. Jeg ble med ambassaden på et nytt oppdrag ved å bli med til Eilat hvor det var satt opp et nytt fly hjem. Denne gangen var det rundt tretti personer som valgte å følge flyet mot nord. Forskjellen for meg var at jeg denne gang var blant dem. Med rødt pass hadde jeg igjen vunnet i lotto. Jeg hadde mulighet til å dra. Det er det ikke alle som har.

Vi var i gode hender på flyet, med representanter fra UD og lege tilstede. Selv var jeg såpass sliten i kropp og sjel at jeg ikke fikk sove. Søvnen måtte vente til senere.

Besøk til Gaza

Som ambulerende sjømannsprest besøkte jeg Gaza våren 2022. Det gjorde inntrykk å se forholdene til over to millioner mennesker som holdes i det som av mange kalles «verdens største fengsel». Etter besøket skrev jeg disse ord: «Løsningen til en utvikling med tanke på fred og bedre levekår ligger hos Israel. Det er de som bokstavelig talt har nøkkelen til fengselet. Ved å låse døra til Gaza skapes det et dårlig inneklima. Uten frisk luft, gror det av mugg og aggresjon. Det er en farlig situasjon i det lange løp».

Lederen på et sykehus jeg besøkte på Gaza sa det slik: «Vi arbeider med de fattigste av de fattige!» Kirurgen som satt ved siden av la til: «Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!».

Da vi besøkte en skole, sa en katolsk nonne flere ganger til meg: «Pray for us, Fader». Smilet hennes var fylt av alvor. Det smilet fulgte meg i dagene etter besøket, og det har dukket opp igjen.

Under mitt besøk til Gaza i mars 2022, møtte vi på en busslast med ungdommer. De omkranset meg med smil og latter, og ville gjerne bli tatt bilde av. Det ble et bilde full av håp og liv.

Bordet fungerte bra når speiderne i Gaza øvde på trommer. Sammen med sekkepipene, spilte de til ære for oss som var på besøk.

Budskapet fra nonnen ved Rosary Sisters School var klart: “Pray for us”

Overraskelse eller forventet

Selv om det ikke var vanskelig å tenke at noe kom til å skje, var det grufullt det som skjedde. Jeg tror ikke på de som går til angrep slik vi opplevde lørdag den 7.oktober. Hamas la en brutalitet og ondskap i handlingene som krevde mange uskyldige liv. En slik handling skaper ikke fred, men river ned. Hamas ødelegger også for palestinere som ønsker dialog og fred, og det bygger opp om et samhold i Israel som de ultrakonservative krefter tjener på. Slik sett er de moderate politiske krefter blant taperne i tiden som kommer.

Det er viktig å stoppe terroren, og jeg har forståelse for at det må settes kraft bak det å forsvare seg og sine. Samtidig er det alltid fare for at hevneren returnerer ondskap med ondskap. Da gjør en seg selv til overgriper. Et barn har samme verdi om det er jøde eller palestiner.

Det er lett å havne i skyttergraver i diskusjonene som nå går. Da er det viktig å løfte etiske grunnverdier om at hvert enkelt menneske har stor verdi. I et området hvor der er mange hellige stener og steder, er det lett å glemme at selve liver er hellig. Den som tråkker på et liv, tråkker samtidig på Gud.

Jeg tror ikke på hevnen. Samme hvor grusomt det som skjedde var, er det viktig ikke å bli like ond selv. Fremtiden kan ikke bygges på hat. Det må ligge helt andre verdier i bunnene for å bygge varig fred.

De fleste konflikter foregår mellom naboer og de som bor tett. Det gjelder både i våre små relasjoner, og i vår globale virkelighet. Våre fellesskap er sårbare. Den store utfordring blir å skape gode og trygge miljøer hvor naboer kan leve side om side uten fare for at liv går tapt.  Det å bygge gode fellesskap er en av våre største utfordringer i vår tid.

Hvordan skape fred?

Både i krigen mellom Russland og Ukraina og i forholdet mellom Israel og de palestinske områdene, er det viktig å løfte frem spørsmålet: Hvordan skape fred? Det er et spørsmål som bare inneholder tre ord, men som likevel er en gordisk knute. Positivt setter et slikt spørsmål retning for våre ord og handlinger. Da er en med på å løfte frem håpsdimensjonen, og arbeide for respekt, likhet og verdighet.

En jeg snakket med på Gaza sa det slik: «Fremtiden for folket på Gaza er at de ikke har noen fremtid. Så la han til: «Men likevel er der håp. Det er alltid håp!»

Om håpet nå har gått i svart, blir det vår felles oppgave igjen å tenne lys og skape tro på fremtiden.

Sammen med et par norske diplomater, tente vi lys i en kirke i Gaza. Mars 2022

Fremtiden bygges ikke av hat

Det er en underlig tid å oppholde seg i Jerusalem og Tel Aviv. Da angrepet traff Israel lørdag 7.oktober var jeg i Gamlebyen i Jerusalem. Det var en levende bydel med mye liv i gatene. Der var en kø av mennesker, og jeg snek meg rundt i sidesmauene for å komme meg fram. Nå er det nesten tomt. Pilgrimmene har dratt, og mange av småbutikkene og kafeene holder stengt.

Mye har skjedd siden da. Nyhetene har vært fulle av bilder og ord om det som skjer. Bak bildene er en virkelighet som er enda verre. Det preger alle jeg møter på min vei disse dagene.

Jeg tror ikke på de som går til angrep slik vi opplevde lørdag den 7.oktober. Hamas la en brutalitet og ondskap i handlingene som krevde mange uskyldige liv. Det er viktig å stoppe terroren, og jeg har forståelse for at det må settes kraft bak det å forsvare seg og sine. Samtidig er det alltid en fare for at hevneren returnerer ondskap med ondskap. Da gjør en seg selv til overgriper. Et barn har samme verdi om det er jøde eller palestiner. Det er en stor utfordring å løfte de etiske verdier i en krigssituasjon.

Jeg tror ikke på hevnen. Samme hvor grusomt det som skjedde var, er det viktig å ikke bli like ond selv. Fremtiden kan ikke bygges på hat. Det må ligge helt andre verdier i bunnene for å bygge varig fred.

Et hus som ikke er bygget med en skikkelig fundamentering og grundig reisverk, vil rase som et korthus. Det er mange eksempler på det. Et jordskjelv kan legge store hus i grus. Slik også med fellesskapene vi bygger. Det skal stor ingeniørkunst til for å bygge både de små og store fellesskap vi lever i. Det er en jobb vi aldri blir ferdig med. I vår tid, på vår vakt, står selve grunnmuren av verdier under angrep. Det ser vi både her i Midtøsten, i Europa og flere steder hvor konflikter og kriger foregår.

Evakuering

I går, onsdag 11.oktober, var jeg som sjømannsprest på Ben Gurion flyplass for å snakke med nordmenn som fikk plass på evakueringsflyet UD hadde satt opp. Mange var tydelig preget etter en tøff uke i området. Det var både smil og lettelse å spore, men samtidig tårer fordi situasjonen er som den er. Som Guro Thoresen sa til meg da hun hadde sjekket inn; Det føles feil, litt fint og veldig trist å dra herfra nå. Det er ikke oss det er synd på. Det er de som bor her, som må bli værende.

For meg var det rart å være tilbake på flyplassen da flyet gikk. Det var en tomhetsfølelse som jeg da kjente i magen. Noen kan kanskje kalle det en smak av frykt. Det å kjenne på sårbarheten gjør meg liten oppe i alt. Det å være alene koster dypt. Jeg kunne benyttet meg av muligheten til å dra hjem. Likevel valgte jeg å bli. Det handler om oppdraget ved å være til stede med tro og håp der livet står på spill. Dødskreftene må ikke vinne krigen vi er inne i. Vi tror på livet. Livet er heldigvis sterkere enn døden. Det er det kristne håp midt inn i vår virkelighet.

Kjekt å møte gode mennesker på vei hjem! Erlend Larsen (i midten), og Guro Thoresen (th).
Det ble både smil og tårer da mange ble evakuert ut.

Jeg håper å kunne sette kurs hjemover om noen dager. Hvilke muligheter jeg har, vet jeg ikke i skrivende stund. Det begynner å tette seg til. Men jeg tror det skal gå bra. Med rødt pass har jeg vunnet i lotto. Det er det ikke alle som har.

Har du et stearinlys i nærheten, vil jeg oppfordre deg til å kneppe hendene og tenne et lys for fred. Jeg håper på et hav av lys som tennes i dagene som kommer. Vi kan alle bidra aktivt for å skape det gode fellesskap, både der vi bor og her jeg nå er.

Flyalarmer i Jerusalem

Jeg nyter freden i den hellige stad. Det er godt å ha tid til å sitte ned, tenne lys, eller bare vandre rolig uten noe konkret mål. I Jerusalem er jeg, slik livet handler om å være. Jeg har vært her såpass mange ganger at jeg er forbi det at jeg må oppleve nye severdigheter. De hellige stener og steder, er det mange av. Det viktigste er likevel menneskene jeg treffer på min vei. Hvert enkelt menneske er hellig, skapt som et speilbilde av Gud sjølve. Dessverre glemmer vi ofte at selve livet er hellig. Når vi tråkker på livet, tråkker vi på Gud. Det er det mange eksempler på både i historien, og i dag.

Lørdag morgen ble jeg vekket av flyalarm i Gamlebyen. Det er en lyd jeg har hørt før, men da i Kyiv. Denne morgenen har raketter blitt sendt fra Gaza mot Tel Aviv og Jerusalem. Retur av hevn mot Gaza lar ikke vente på seg. Voldsspiralen er i gang igjen. Det skaper en alvorlig skarp situasjon som lett kan eskalere. Det tikker inn en SMS fra UD om en forverret sikkerhetssituasjon. Mine nordiske kollegaer melder om at de har fått lignende meldinger med en anbefaling om å være i ro. Dette er ikke dagen for å være turist.  

Sammen med en dansk og en svensk kollega, skulle jeg feire gudstjeneste samme ettermiddag. Vi tok tidlig kontakt med hverandre på lørdag formiddag for å se om det var mulighet for å samles, eller om vi burde avlyse. Vi håpet og satset på at vi kunne samles for å be om fred. Det er viktig å demme opp mot de destruktive krefter. Det gjør vi ved å tenne lys for fred.

Det gode fellesskap er sårbart. Det vet vi mye om. Det var det jeg hadde tenkt å snakke om i min preken. Det gode fellesskap er ingen selvfølge. Desto viktigere er det at vi verner om våre små og store fellesskap. Det handler om å verne om selve livet.

 Håpet er viktig i kristen tradisjon. Vi håper på det som skal komme, men like viktig er det å spre håp i dag. Det er vårt kall og oppgave i en verden hvor destruktive dødskrefter ofte preger verdensbilde. Slik også med troen. Vi tror på det som skal komme, men vi tror også på livet i dag. Livet er sterkere enn dødens krefter! Det gjelder også i 2023.

Som kristne har vi et kall til å bygge det gode fellesskap og være en motkraft mot ondskap i verden!

Mens jeg skriver, tikker det inn en ny melding fra mine nordiske kollegaer. Vi blir enig om å kansellere gudstjenesten. Det går stadig flere flyalarmer, og Gamlebyen er i ferd med å stenge ned. Vi kan ikke ta risikoen ved samles.

Sammen med mine nordiske kollegaer vil vi likevel holde kirkedøra åpen til avtalt tid kl 16, og tenne noen lys og be om fred. De som kommer dit, er selvsagt velkommen.

Hvor vi enn er på kloden håper jeg vi kan kneppe våre hender og sende noen tanker til vår Herre. Vi trenger å demme opp mot hat og vold. Det finnes ikke et alternativ til fred.

Et in terra pax!

Bønnelys i Gravkirken, også kalt Oppstandelseskirken!!

Gud i Beirut

Hvor mange har jeg gått forbi i dag? Det er flere enn jeg har tall på. Mødre med små barn på armen sitter på fortauet og rekker ut en hånd. De er plagsomme disse barna. Når de er blitt noen år, følger de etter meg på gaten. Det er ikke fred å få. De maser som måker som vil ha mat. Jeg har lommen full av sedler, men går likevel forbi. Oftest gjør jeg det. Jeg ser en annen vei, eller bare rusler videre i dagen. Men det gjør noe med meg. Heldigvis gjør det fremdeles noe med meg. Heldigvis.

Fattigdommen møter alle som setter kurs mot Beirut. Den har blitt mer synlig de siste årene. Flyktninger fra Syria utgjør flesteparten av tiggerne. De er lett gjenkjennelige med sine konservative muslimske klesplagg. Det er en utfordring at hver fjerde person i Libanon, er en flyktning. Flyktningene fra nabolandene blir karakterisert som «gjester» med midlertidig opphold. De har problemer med oppholdstillatelse, og får vanskelig tilgang til jobber og sosiale tjenester.

I et av Midtøstens minste land, bor det 1,5 millioner syriske flyktninger. I tillegg har landet rundt 200.000 palestinske flyktninger som har bodd i landet i flere tiår. Det gjør at Libanon er det landet i verden med flest flyktninger i forhold til innbyggertallet. Det er en økonomisk utfordring. I tillegg ulmer det av gnisninger mellom libanesere og de nye tilflytterne. Det ville det også gjort i Norge hvis vi plutselig fikk over en million svensker som plutselig kom over grensen og skulle bruke av de samme ressursene som vi har. Vi kan tenke oss hva det ville medføre av kollaps i vann og sanitær system, infrastruktur, boligmarked, skolevesen og helsetilbud.

I tillegg til flyktningestrømmen, er landet preget av et økonomisk og politisk uføre. Jeg slår av en prat med noen libanesere. De rister på hodet og sier det har gått fra vondt til verre. Lokalbefolkningen har blitt mer fattig. Det er nedoverbakke for folk flest. Den tidligere middelklassen har mistet sine reserver. De er blant den stadig voksende fattige delen av befolkningen. I dag utgjør de fattige over tre fjerdedeler av befolkningen. De er ofre for en stadig devaluering, og stigende arbeidsledighet.

For et år siden var jeg også i Beirut. Da traff jeg Gud, det vil si et speilbilde av Faderen selv. Vi er jo alle skapt i Guds bilde, som det står i Skriften. Hun stod og lette etter mat i en container. Jeg spurte om å ta et bilde. Hun ble stolt, og gav meg et vakkert smil. Jeg tok portrettet og gav henne noen sedler. Da jeg etterpå tenkte over hva jeg hadde gitt, var det bare verdt noen øre. Det er ikke alltid like lett når hundretusen lokale penger bare er verdt rundt en dollar. Plutselig går du rundt med store sedler i lomma som ikke er mye verdt. Da jeg gav noen tusenlapper, var det ikke nok til et brød. Det fant jeg ut etterpå. Da ble jeg ikke særlig stolt.

Jeg skrev en tekst som har blitt til en sang hvor Hans-Gunnar Skreslett har skrevet melodien. Den fremfører vi under konserten; «Det sårbare livet». Den forteller om møte med Gud i fattigdommen.

Gud i Beirut                                                                        
Du tittet opp i fra en container
og vinket til meg
Ditt smil, en munn uten tenner
Du lyste opp
selv om natten var svart
Jeg spurte forsiktig
kan jeg ta et portrett
Du nikket, smilet ble bredt
stolt jobbet du
i kampen for et liv, tross alt

Velkommen til bords
vi har to fisker og fem brød
Når vi deler ut
er det nok til både liten og stor
Et måltid for alle på jord

En katt på jakt i en container
ved siden av deg                                     
To liv, smuler fra vårt bord                                 
du lyste opp                                              
selv om natten var svart                         
Jeg gav noen sedler
de var lite verdt
Jeg gav av min overflod
du gav av deg selv
Hvem er rik, du eller jeg                

Velkommen til bords
vi har to fisker og fem brød
Når vi deler ut
er det nok til både liten og stor
Et måltid for alle på jord

Livets høst

Det skjer på samme dag, år etter år. Livet har ingen pause. Det er som klokken som går og går uten å måtte trekkes opp. Den trenger bare litt bevegelse for at viserne skal bevege seg. Videre. Alltid videre.

Du kan ikke gå tilbake
du kan ikke snu
På vei videre
fremtiden ligger aldri i retur

Høstkveld i Byparken i Stavanger

Noen minutter før midnatt, tikket de første meldingene inn. På morgenkvisten, etter en natts søvn, var de blitt flere. Utover dagen fikk jeg hilsener fra mange jeg kjenner. De varmet, hver og en. Noen av hilsenene var fra folk jeg ikke har snakket med på mange år. At de gidder sende meg noen ord, gjør meg imponert. En gang gikk vi på samme sti. Kanskje vi til og med satte oss på en benk og slo av en prat.

Jeg stoppet opp noen sekunder og tenkte tilbake for hver melding jeg las. Det skal du vite, du som skrev.

Ja, selv deg jeg aldri har hilst på, men som likevel skrev en melding med gratulasjon og ønske om det beste for morgendagen. Det varmet langt inn der hjerte trofast pumper og slår. Takk for blomster i ord og farge. Høsten i all sin prakt er glimt av liv. Venner er både deg jeg ser hver dag, og deg jeg aldri har møtt.

Gratulere med dagen, gode venn. Ønsker deg alt godt

selvportrett fra et par år tilbake i tid

Noen virus har jeg møtt på min vei. Det er skummelt å bare åpne opp å tro på alt du ser. I forrige uke var jeg på kurs om data sikkerhet. Det kan bli mye bøgg, fikk vi klart fortalt. Det er som med livet vi lever. Jeg har lært at blå øyne ikke leser alt.

Mennesker med gode ord, de som ærlig løfter opp. Ekte, med ønske om fred og liv. Fingre som kneppes i bønn. Det er de som bærer. De bærer også når natten er svart. Ja, selv når det blir svart midt på dagen. Selv da.

Fremdeles er jeg sulten på livet. Heldigvis er jeg det. Jeg vil male livet med både stor og liten pensel. Høsten i all sin prakt. Det er da fargene er på sitt sterkeste. Det er der jeg er, i livets høst. Jeg er hvert fall eldre enn det jeg var. Fødselsdatoen forteller sitt klare språk. Det er ingen grunn til å flykte fra seg selv. Det har jeg aldri gjort. Jeg er den jeg er, hverken mer eller mindre.  

Jeg ser tilbake på det som var. Det er mye jeg tar med videre, både seire og tap. Samtidig velger jeg å gå inn i fremtiden uten å snu ryggen til. Det å gå baklengs inn i fremtiden, er et dårlig valg. Da er det lett å snuble og bli liggende langflat. Målet er ikke langt der fremme, men det å rusle sakte fremover mens jeg ser på trærne i vinden og bølgene som slår mot land. Det blir jeg aldri lei av.

Det er mye jeg ikke vet. Et liv, foran og bak. Stille puster jeg ut og inn til lyden av latter og gråt, og smil fra pol til pol. I morgen er en ny dag. Den dagen er din. Den er min. Den er vår.

Farger i det grå

Noen tror at det grå er trist og fargeløst. Uten liv. Avmålt. Kaldt. Uinteressant. Tamt og smakløst uten krydder. Ja, til og med beskt og surt. Samtidig er de fleste av dagene våre grå. «Den grå hverdag» er et begrep som handler om skygger og dis i livet, men også om lys. Det er mye hvitfarge i det grå. Jeg elsker nyansene livet har. Vi trenger både sol, skyer og regn.

Det er når jeg bruker gråmaling på penselen at jeg oppdager de vakreste farger.

Uten gråfargen ville livet vært kjedelig!

«Grått» på gresk, heter kharapos. Det betyr strålende blikk. Det sier noe om motsetningen mellom den svarte pupillen, og lyset fra kransen rundt. Øyet viser du og jeg. I det vi møtes i et blikk, ser vi både det svarte og lyset på samme tid. Det mørke og den lyse fargekransen smelter sammen til et personlig uttrykk. Dermed gjenspeiler det antikkens oppfatning av at øyet var en samling av farger som er spent mellom sort og hvitt.

I vår tid har det grå blitt synonymt med å være usynlig og kjedelig. Slik er det heldigvis ikke i billedkunsten, ei heller i skikkelig ordkunst. Der vil det å vandre inn i det grå være en spennende reise å gjøre. Det handler jo om våre liv.

 Da jeg for noen år siden landet for første gang på Svalbard Lufthavn utenfor Longyearbyen, møtte jeg en grå vegg. Datoen var 1.august. Skyene lå lavt, og jeg så ingen farger. Der var ikke et tre å se, og ingen blomster pyntet opp. Det var regn i luften, og skittent etter år med kullstøv over området. Selv menneskene var avventende til den nye presten som hadde søkt havn i nord. Var han bare kommet for å gjøre et lite besøk, eller ville han ta bolig blant dem.

Det var som å lande på månen, men der kan jeg ikke skryte av å ha vært. Følelsen var at jeg ikke gikk i takt med meg sjølve. Jeg observerte meg sjølve utenfra. Det tok noen dager før jeg følte at jeg var tilbake i kroppen som sanset alle de sterke inntrykkene som møtte meg, men da la jeg også merke til fargene. Menneskene var der med sine smil og sitt alvor, og blomstene skinte i all sin prakt mellom de grå steinene. Det var bare å la alle sansene oppleve fargene i landskapet.

De grå dagene er fulle av skygger, men også av farger og med streif av lys. Livet gir de vakreste malerier av festdager og hverdager, og netter.  

Mang en gang har jeg lekt med ord. Jeg vil fortsette å skrive, men nå har jeg også funnet fram penselen. Noen vil sikkert riste på hodet og lure på hva han nå har funnet på. Svaret er at jeg har lekt med farger i det grå. Livets lerret har jeg satt på et staffeli i stua. Det har blitt til bilder jeg stiller ut der de er malt. Det vil si at jeg inviterer til en utstilling i mitt hjem. Du er velkommen innom, hvis du får det til. Jeg serverer en kopp kaffe, og inviterer til en enkel prat.

Velkommen på utstillingen: Farger i det grå
Lørdag 9. og søndag 10. september kl 13 – 16

Det er over, men ikke forbi

Det som var fram i tid, er i ferd med å ebbe ut som sand i et timeglass. Det er ikke mer alvorlig enn at fem ukers ferie er på hell. Det var som en liten uendelighet da friukene var i sin begynnelse. En ferie uten ende. Heldigvis var det ikke slik. Jeg er klar for hverdagen. Det er tross alt den som er med på å gi ferien en ekstra valør.

Etter en lang vinter og uker med vår, var det godt å ta en pause. Ikke det at jeg følte meg sliten, men det er ikke alltid følelser går i takt med hode og kropp. Det gjorde godt å rusle uten de store planer i almanakken. Nå er batteriene fylt opp med fornybarenergi av vind i håret, sol på kinnet og regn i bøtter og spann. Denne sommeren har det ikke vært en dag med dårlig vær. De som klager vet ikke hva de snakker om. Folk har en tendens til å klage enten det er sol eller regn.

Jeg er klar for neste etappe på seilasen.

Ukene som er i ferd med å bli historie, har vært som å spise softis med rørte jordbær. Selv da nordavinden blåste fra alle kanter, var det sødmesmak i luften. Det var godt å være alene noen dager. Ofte kan jeg kunsten å sitte helt stille i en stol uten å gjøre noen verdens ting. Jeg trenger ikke våkne til et nytt prosjekt som skal gjøres. Mange har det slik at de hele tiden må. De er ikke ferdig med å bygge en terrasse før de skal bygge en ny krok i le for vinden. Selv nyter jeg når vinden smaker av salt hav og regnet pisker mot meg. Vi er ulike slik. Likevel gleder også jeg meg når jeg er ferdig med noe jeg burde ha gjort for lenge siden.

Mest av alt, har jeg gledet meg sammen med gode venner denne sommeren. Det er tross alt de som gir meg mest energi. Den gode samtale ut i de små timer, turer mellom knauser og lyng, eller et morgenbad i fellesskap. Jeg lar alltid noen andre svømme lengst ut. Tross alt er jeg redd for hai, og trives best når noen holder de skumle vesenene i dypet på avstand. Det er ingen spøk for meg, selv om du kan smile av det. For meg er det lettere å hanskes med haier på land, enn de jeg ikke ser i dypet.

Noen av dere har jeg møtt i sommer. Dere skal vite at dere betyr mer enn dere selv vet. De små glimt fra noen som plutselig stoppet og sa hei da vi passerte hverandre på stien. Det var lenge siden sist, men det føltes ikke slik. Og du og dere som har sittet rundt samme bord både til frokost, lunsj og kvelds. Det er menneskemøtene som mer enn noe fyller batteriene. Jeg trenger å puste alene og sammen med de få, men det er også godt å kjenne at mangfoldet av mennesker gir mer enn det tar.

Vest i havet har jeg pustet med åpen munn og sett utover horisonten. Det blir jeg aldri lei av. I ferien trenger jeg ikke reise lenger enn jeg klarer å gå. Jeg er kortreist slik. Nordisk ferie er av øverste klasse.

Sommeren er ikke forbi enda. Det er enda noen uker igjen, selv om ferien er over for noen av oss. Selv syntes jeg høsten er årets vakreste tid. Det er bare å glede seg til den første stormen, regnet og bølgene som slår inn over land, og høstfargene i et crescendo som om skog og mark var en stor brudebukett. Høsten er god å gå i møte med åpent sinn, men først skal jeg nyte det som er igjen av sommeren. Det håper jeg du også gjør!

Alle bildene i denne bloggen er fra Utsira. Dette bildet viser Sørevågen

Vidda

Det verket i hele kroppen. Spesielt muskler som jeg ikke visste at jeg hadde fikk gjennomgå og sa ifra med ilende meldinger. De fikk meg til å klage høylytt som en geit som breker. Det ble verre og verre ettersom jeg kjente etter, og lydene bare måtte ut av kroppen.

For andre året på rad, ble jeg lurt med på en tur på Hardangervidda. Da jeg sa ja for et par måneder siden, var det solskinn og vår som var i ferd med å bli til varm sommer. Lite visste jeg at gradestokken skulle synke i juli, og regnet skulle komme vannrett mot oss over vidda.

Mitt reisefølge var særdeles tapper, selv om jeg så at også hun sleit. Det var liten mulighet for å finne ly, og både den fysiske og den psykiske formen ble satt på prøve. Hun bestod med glans, selv om hun i en periode stoppet for å undersøke hver lille blomst som vokste nær stien. Ned siste bakke før hytta vi hadde som mål, kom klagene til overflaten. Klaging underveis ble samlet opp til siste kneik. Det var som en tsunami som endelig fikk utløp. Humøret var likevel forunderlig godt.

Selv forstod jeg etter hvert at jeg var satt på en skikkelig manndomsprøve. Det handlet om å se om form og krefter holdt stand, og om jeg kunne smile selv om jeg var sliten, våt og frossen. Tålte jeg motgang, eller hadde jeg det bare i kjeften. Jeg gjorde mitt beste uten at jeg fikk den beste karakter på prøven, men jeg klarte hvert fall å se det vakre i det grå. Med lave skyer som endret seg hvert minutt, fikk vi en opplevelse av høyfjellet jeg ikke ville vært foruten. Gleden over å komme frem til hytta var større enn slitet underveis. Det å få servert en treretters middag med passende god drikke attåt, gjorde at svette og smerter fort ble glemt.

Det er en egen stemning på hytter inne på vidda. Folk snakker med dempet stemme. Spørsmål rundt bordet om hvor folk kommer fra, handler ikke om dialekt eller opphav, men om hvilken hytte de hadde gått fra den dagen.

Natten kom som en gave hvor hele kroppen fikk hvile. Drømmene bar jeg dog med meg fra liv jeg har levd. Det var som om den friske lufta og vandring til bunnen av krefter jeg hadde, løsnet på steiner jeg har båret. Litt våkentid blir det alltid på slike hytter. Lyden av snorkingen fra naborommet ble ikke dempet når isolasjonen bare var en tynn panelvegg. Det var som å ligge i en dobbeltseng med en fremmed.

Skraperne

Vi våknet til lyder fra folk som hadde dårlig med tid. De stod og skrapte på døra inn til matsalen før den ble lukket opp. «Skraperne» er en egen rase. Selv kaller de seg for «erfarne fjellfolk». Vidda er deres lekegrind. Fellestrekk er at de har en rastløshet i seg som bringer dem videre, alltid videre. Blodet bobler uten stans. Du treffer dem underveis på stien, men de sier sjelden mer enn hei. Stopper de, kommer de ut av likevekt. Småstopp tar unødig tid. De er vandrerne som går fra hytte til hytte uten stopp. De går og går, men kommer aldri fram. De er alltid på neste sted. Morgendagen er den viktigste. De følger med på værmeldingen, men bryr seg egentlig ikke om den. En langtur på en uværsdag gir ekstra kreditt. Da kan historiene farges med krydder fra det virkelige liv.

Selv er jeg blant «sliterne». Det er vi som nyter hver stopp vi får, og som dermed lett mister rytmen. Været er en begrensing, og gnagsår og ulike «vondter» gjør at vi forsøker å få til en samtale med alle vi treffer. Selv innser jeg mine begrensinger, men nyter samtidig det at jeg kan bevege meg både til havs og til fjells.

Jeg var litt stor i kjeften underveis. Det innrømmer jeg gjerne. Jeg ville gjerne sette opp høy fart og legge meg i front, men ble raskt jekket ned og måtte pent følge etter. “Skal du være med på tur, eller vil du gå for deg selv», var ultimatumet jeg fikk. Dermed ble det at jeg trasket etter i et tempo som vi holdt i time etter time. Da jeg havnet på rumpa i en bekk, måtte jeg ha hjelp for å komme meg opp. Da følte jeg at tiden var inne til å holde kjeft.

Heldigvis roet vi ned andre dag med en kortere tur, før vi satte kurs ut av vidda på tredje dag. Da åpnet himmelen seg og sa et tårevått farvel. Våte fra topp til tå, svette og slitne, tok vi avskjed med vidda for denne gang.
Vi kommer gjerne igjen!

en skål

jeg tror ikke på en kirke med lås og slå
en kirke hvor vi mener
men ikke forstår
jeg tror på en kirke hvor dører ikke er
hvor alle kan gå inn
uten besvær
jeg tror på en Kristus som taler til enhver
slik som vi er 

jeg tror ikke på menneskers tillagte kirker
for hvit eller svart
for kvinne eller mann
for fattig eller rik
jeg tror ikke på en kirke etter menneskers rang
jeg tror på en kirke etter Guds forstand 

jeg tror ikke på en kirke av betong
av gammel eller ny form
jeg tror på en kirke med Guds Ånd 

jeg tror ikke på en kirke hvor vi sitter ned
hører
men ikke gjør noe med
jeg tror på en kirke med og for fred 

jeg tror på et bord
et måltid for alle som vil
selv om vi ikke alltid får det til
jeg tror på en skål
hvor Jesu blod gir evig liv

Utsira kirke

Teksten “en skål” skrev jeg i forrige årtusen, men den holder seg enda. Jeg bruker teksten blant annet inn i forestillingen “Det sårbare livet”, som jeg har sammen med musikerne Hans-Gunnar Skreslett og Owe Håstø. Da ligger tonene bak og gir ordene vinger.

Troen er viktig i vår tid, både hva vi tror på og hva vi tar avstand fra. Det er valg vi gjør. I sum er det troen på livet som er kirkens grunn, troen på livet - tross alt!

Vi tror ikke på dødens krefter, selv om vi vet de er der.
Vi tror på noe som er sterkere.
Vi tror på livet!

“Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller”. Slik heter det i Grundtvig salmen.
Bildet er av kirketårnet på Utsira

På besøk hos naboen

Det gjør inntrykk å besøke Russland i en tid hvor det ligger et dystert alvor over Europa, men det føles meningsfullt å løfte fram troen på livets krefter når dødskreftene råder. I stor grad møter jeg heldigvis folk som jobber og ber for livet, også i Moskva.

Jernteppe er et begrep fra den kalde tiden. Det var en skillevegg mellom den vestlige demokratiske verden, og den kommunistiske naboen i øst. Igjen er det i ferd med å bygge seg barrierer mellom øst og vest, men opplevelsen jeg får av å besøke Russland er at jernteppe i stor grad er en jernklo som legger seg over folket. Fra en loddrett skillevegg mellom oss, er det mer som et vannrett vegg-til-vegg-teppe over det russiske folk. Propagandaen øker i intensitet, og frykten sprer seg. Mange familier er redd for at noen av deres menn vil bli mobilisert og sendt til fronten. Usikkerhet over fremtiden øker. Der vi kan planlegge i uker og måneder fremover, må russerne i stor rad leve dag for dag uten å kunne se lengre frem i tid.

Det eneste sikre om fremtiden, er at ingenting er sikkert.

To slitne fredsduer ved foten av statuen av Fjordor Dostovjevskii

Om jeg ikke visste om den brutale krigen som føres mot nabolandet Ukraina, ville jeg kunne vandret rundt i storbyen uten å se det som preger land og folk. Med gatesangere på flere hjørner og masse folk i gatene, rusler hverdagen i sitt vante tempo. Moskva er en by som ikke tar pause. Bilene suser gjennom de store gatene til alle døgnets tider. Det føles trygt å gå i gatene. Du vet at det er kameraer som følger med, men det gjør også at det er lite kriminalitet.

Midt i gågaten Galme Arbat står to pappfigurer oppstilt ved siden av hverandre. Der er det mange som stopper opp. Stolt stiller folk seg ved siden av figurene for å bli tatt bilde av. Det er pappfigurer av president Putin og den kinesiske leder Xi. Det er ingen tilfeldighet at nettopp disse to lederne står utstilt sammen. De har beholdt samarbeidet og har visse sentrale likhetstrekk. Mens kolonitiden i hovedsak ble avsluttet i forrige årtusen, står disse to verdenslederne for en politikk som handler om å erobre land og vokse i størrelse og makt. Det ser vi tydelige tegn til både i Afrika, Asia og i Europa. Mye vil ha mer.

Kolonitiden er historie, men den pågår fremdeles.

Etter en aften på en restaurant er jeg på vei hjem til hotellet da jeg blir gjort oppmerksom på en stor bygning. Kontorlysene er skrudd av utenom de som tydelig tegner en stor Z. Det er ubehagelig å se dette tegnet, og det er antagelig også meningen. Z’n er et tegn som viser støtte til den brutale krigen mot Ukraina. Heldigvis er ikke dette tegnet å se på hvert gatehjørne, men jeg møter det likevel noen ganger på min reise.

Hvorfor krig? Det er noe jeg ikke forstår. Hvorfor dette primitive maktspråket. Hvorfor gå til angrep på sin nabo? Og det i vår tid. Det kan vi bruke tid og krefter på å fundere på. Det skaper uro i de fleste av oss. Ondskap er smittsomt. Krigen har i seg et hat som kan spre seg videre som en pandemi som dreper og begrenser menneskers liv. Det store spørsmålet er likevel ikke der. Det store spørsmålet er; Hvordan skape fred?

Det er en balansegang å besøke naboen når virkeligheten er som den er. Jeg kjøper ingen suvenirer med meg, og jeg forsøker å holde en lav profil. Jeg drømmer tilbake til det gode fellesskap vi for få år siden hadde med våre naboer. Mange ganger har jeg vært med på feiringer sammen med russere. Tiden er ikke moden for det nå, men jeg håper og ber om at fred igjen skal være det som preger vårt fellesskap i Europa.

Fred er mulig!
Noe annet vil være en fallitt for vårt fellesskap på jord.

Kirkene var fulle i Moskva i helgen, i det som var deres 1.pinsedag.

En tur i det grå landskapet

Den kom smygende inn fra havet i det vinden stilnet. Solen fikk først et brudeslør foran seg, før den ble borte i det grå. Med solen forsvant også varmen som endelig fortalte at sommeren var på vei. Våren har vært kald i år, sa folk til hverandre hver gang de møttes på butikken. Ja, den er sein i år, svarte den du møtte foran disken. Men nå var den der. Varmen og solen, og løvet som var i ferd med å kle de nakne grenene. Våren i all sin prakt.

Det var en stille aften utenfor stuevinduet. Apparatet som tar oppmerksomheten fra det meste, stod på. Jeg skrudde det av, og gikk ut i den lyse kvelden. Tåka ligger tett som en graut, ville de sagt på sjøen. Slik er det når varmen kommer samtidig som vinden drar. Da skjer det noe. Landskapet plasseres på et lerret hvor Kunstneren med grov kost maler i hvitt og svart i en salig blanding.

Det var ingen andre på stien. Stille som i graven, ville noen sagt. Men fuglene fortalte et annet språk. De sang vakkert som bare de kan. Tror du at fuglene bare synger om morgenen, tar du feil. Jeg plystret tilbake. Det ble en fin duett. Ikke helt samklang, men toner som lekte med hverandre. Du og jeg er vi.

Den grå tåka gav nye motiv for hver sving jeg tok på stien. Det var bare å bruke øynene. Jeg tok flere bilder. Brukte det jeg har fått av sanser til å se det som er så lett å gå forbi. Bildene forteller noe, men lyden kommer ikke fram. Den må du tenke deg til. Lyden av stillhet, noen fugler og havet uten en krusning. Selv da, når alt er stille, gir havet lyd. Det er alltid et lite sukk som kan høres fra salt liv. Og lukten. Lukten av hav. Den blir jeg aldri lei av. Jeg pustet med åpen munn for å smake på det salte grå landskapet.

Jeg bad en bønn til Vår Herre, mens jeg gikk alene i det grå. Det ble en fin liten samtale. Fadervår, sa jeg. Du som er i himmelen. Han kvitterte med linerlen som stoppet på stien noen meter lenger framme. Den viftet med stjerten, før den fløy videre. Du er også på jord.

Tilbake i stua, kom mørket sigende. Det er rart hvordan det grå kan endre seg i takt med lyset som blir borte. Mindre hvitt. Mer svart. Dunkelt som inne i en kullgruve. Nesten nifst hvis du har det med å bli redd for skygger. Jeg er vanligvis ikke redd, men jeg begynte å se ting jeg ikke så. Tanker kan lett spille et puss, men jeg valgte bare å puste inn. Og ut. Livet i sakte film.

Hva ser du?

Det er ikke alltid enkelt å se klart. Skyer, tåke, regn og snø gjør noe med sikten. Det samme gjør mørket. Noen ganger handler det også om avstand. En kan være for langt i fra, eller en kan være for nær. Begge deler kan være en utfordring. Det hjelper med briller, hvis de har den styrken du trenger. Likevel er det en utfordring å se klart. I tillegg er det en utfordring at synet endres i takt med årene som går.

I mørke kan det være lurt å finne fram en lykt. Det har jeg alltid med meg på mine reiser. I noen byer er det sparsommelig med gatelys. Da hjelper det med lyset fra en lykt som viser hullene i fortauet før jeg ligger langflat. Men selv en lykt kan hemme synet. Du ser i den retning lykta peker, men du ser ikke til siden eller bak. Det kan ligge farer å lure i dødvinkelen, bokstavelig talt.

I vintermørke på Svalbard, skrudde jeg ofte av hodelykten i mørket. Den gav godt lys i en retning, men nyansene og bevegelsene i skyggen ble en ikke var. Lykta kunne gi følelse av falsk trygghet, og den kunne begrense nattsynet. Jeg mistet konturene og bevegelsene i landskapet. En mulig isbjørn som snek seg innpå fra siden, ville være lettere å se uten lykt. Det handlet om å venne seg til mørket, og la alle sansene jobbe på høygir.

Det er alltid en risiko å bevege seg på vår tornefylte jord.

I noen områder er kunsten det å se før noe skjer. Det er ikke lett. De færreste av oss kan kalle seg profet, eller seer som det også heter. Likevel er det grep vi kan gjøre for å være forberedt. Det handler om å holde seg orientert, og lese situasjonsbildet med de ulike scenarioer som kan skje. Politisk oversikt, sammen med lokal informasjon, er gull verdt. Det samme er kunnskaper om mulige kriser som kan inntreffe. Selvsagt kan en oppleve å være på feil sted til feil tidspunkt, men selv da kan en ha forberedt seg mentalt slik at en er i stand til å vurdere situasjonen og ta den rette beslutning.

Det er ikke bare musklene som trenger trening,
men også sansene!

Det er flere ting vi kan gjøre for å holde sansene i beredskap. En øvelse kan være å skrive, eller ta bilder. Eller begge deler. Det handler om å se og beskrive det som ligger rett foran øynene. Den grå hverdag har mange nyanser og farger. Det er flott og sundt å være på jakt etter motiv, og beskrive det vi faktisk ser. Hverdagen kan gjøre oss blinde. Det unormale, kan bli normalen når en opplever det flere ganger. Det er lett å miste synet for det som skjer rett foran øynene våre. Dermed er det verdifullt å holde sansene i beredskap og være på utkikk. Det handler om å være våken, og ikke kjøre på autopilot uten å holde utkikk.

Det å se handler om å bry seg om omgivelsene, både det nære og det som er lengre borte. Vi kan velge og bry oss, eller vi kan overse det som skjer. Det er valg vi gjør. Slik sett er synet både en sans vi har, men også noe vi kan øve oss til. Likegyldighet er kjedelig og farlig for både deg selv, og for omgivelsene.

Blind er ikke den som ikke ser,
men den som ser og likevel er blind.

Bildene i denne bloggen er fra Athen. Det er en by hvor der er mengder av graffiti, mer enn noe annet sted jeg har vært.

Tren for livet

Våre forfedre ville ristet på hodet og undret seg over disse rare menneskene som betaler for å pumpe jern. Det er fremdeles nok av stein ute på jordet som burde blitt fjernet og lagt sirlig langs veien for å bli til vakre og nyttige steingjerder, men i dag er folk dumme nok til å betale for å se seg selv i et speil mens de løfter vekter. Enda dummere må det se ut med alle de som på rekke og rad springer uten å bevege seg en meter. Det er toppen av idioti. Eneste som når opp i målestokken er de som trør for livet vel vitende om at de aldri kommer fram.

For et par år siden fikk jeg drahjelp til å melde meg inn i et treningsstudio. Jeg måtte gå noen ganger før jeg fant ut at det var et bra sted å besøke. Det verste er at det gjør godt å dra dit. Det fungerer. Muskler jeg ikke visste jeg hadde, får kjørt seg. Både kroppen og hodet er i bedre form etter en økt. Vel vitende om at det i historiske øyne ser dumt ut, går jeg likevel på trening med jevne mellomrom.

Det fysiske og det mentale, henger sammen. Begge deler trenger bevegelse.

Jobber vi med det fysiske, følger den mentale biten med. Det er ikke vanskeligere enn at får vi først trent, vil overskuddet og selvfølelsen følge etter som en naturlig effekt.

Det er også kjekt å se at det er folk i alle størrelser og aldre som trener i samme rom. En trenger ikke være atlet for å trene. Du har de som vil vise muskler, men for de fleste av oss handler det om å holde en form det er mulig å leve godt med.

Det er ikke hver dag jeg beveger meg slik at svetten siler, men det skjer. På mine mange jobbreiser, forsøker jeg å bo på hoteller som har treningsrom. Selv om det er vanskelig å få en rytme, har jeg ingen unnskyldning for å sluntre unna. Noen ganger kan det være et tiltak å komme i gang, men godfølelsen kommer i takt med kilometerne jeg har lagt bak meg på tredemøllen.

Det er lov å ta bilde av seg selv på et treningsrom, men ikke av andre..

På tur

Den beste trening er likevel det å gå tur langs havet, i skogen eller på fjellet. Da får jeg bevegd kroppen, og samtidig frisk luft. Tankene får også kommet seg ut av det å spinne rundt samme akse, slik de har en tendens til når jeg blir sittende i godstolen hjemme.

Under perioden da covid begrenset det meste, var det god anledning til å bli kjent i nabolaget. Det ble mange turer på stier jeg ikke visste fantes før jeg tok meg tid til å gå meg vill. Det er mange muligheter for å rusle slik at kroppen får trim og tankene kan få rom å leke i.

Treningsrommet kommer som en mulighet i tillegg til det å gå tur, ikke som en erstatning.

Før, det er noen år siden, spilte jeg fotball på løkka. Jeg sluttet etter at leken ble vond. Et par måneder på krykker fortalte at det ville bli flere hvis jeg fortsatte. Hjernen trodde fremdeles at jeg var atten, mens kroppen fortalte et annet språk. Det var stor fare for at jeg både kvestet motspiller og meg selv siden jeg oftere kom for sent inn i taklingene. Heldigvis ble det bare meg selv som røk inn på legevakten.

Fremdeles liker jeg å gå for seier, men jeg konkurrerer som regel kun med meg selv. Det er også den verste jeg kan konkurrere mot. I det årene går er det vanskeligere å slå egne rekorder. Dermed er det lett å miste motet. Inspirasjonen i å nå nye mål, reduseres i vissheten om at jeg var raskere og sterkere før.

Den verste å konkurrere med, er meg selv.

Det gjelder å lete etter andre motivasjoner enn å slå seg selv eller andre. Gleden over å gå tur sammen med noen er en slik motivasjon, og det hjelper å trene sammen med andre. Det er også en stor glede å kjenne at kroppen fungerer selv om årene går. Det går saktere, men godfølelsen er der enda. Det gjør godt å bevege seg for kropp og sjel. Det håper jeg å fortsette med, samme hvilket nivå jeg kommer på rundt neste sving.

Det vanskeligste er dørterskelen hjemme. Den er det største hinder. Når først den er passert, går resten nesten som en lek. Det kan også være et slit underveis, men det hjelper som regel når en først har kommet i gang. Det handler tross alt om livet.

På tur ved kanten av havet. Det er resepten på det gode liv.
Bildet er fra Bømlo. Foto: Hans-Gunnar Skreslett

Reiser som livets svar

Liker du å reise? Vi fikk det spørsmålet på et kurs jeg var på for noen uker siden. Alle rekte opp handa, utenom meg. Folk så rart på denne sære mannen som satt der uten å ta del i felleskapets samstemte melodi. Noen smilte overbærende, vel vitende om at jeg var den som reiste mest blant de som var til stede. Men sannheten er at jeg aldri har sett livets svar i det å reise.

Det er mange dilemmaer i kjølvannet av det å bevege seg på og over jordens overflate. Det handler både om forbruk, klima, forskjeller i økonomisk ståsted og konflikter en møter på reiser. Det enkleste er å ta på skylapper slik at en minsker oversikten og har nok med seg selv, men da kan det å reise bli vår tids imperialistiske og egoistiske vandring på jord.

Spørsmålet blir hvilke spor vi setter på våre reiser.

Hvis det å reise kun handler om å få farge på egen kropp og mest mulig billig alkohol innabords, er det en noe primitiv måte å bevege seg på. Dette sier jeg, vel vitende om at også jeg nyter det å ha noen dager på en strand der solen varmer fra skyfri himmel. Enda bedre blir det hvis jeg kan sitte under et oliventre med et glass lokal rødvin uten å gjøre noe annet enn å la alle sansene bevege seg i sakte film.

Det er både lærerikt og kan være viktig å møte andre kulturer og tradisjoner på reiser. Selv et enkelt lite besøk, kan være et møte som kan skape gode spor både i en selv og i de en møter. Det frisker opp og gir en større horisont å bevege seg utenfor nabolaget. Vi lever i en global verden med alle farger det innebærer. Likevel er det for meg ingen drivkraft i seg selv stadig å se nye steder.

Det er positivt å møte mangfoldet i naturen og i ulike kulturer.

Det store privilegium ligger i det å være et sted over tid, eller komme på besøk flere ganger, og dermed bli kjent med kulturen og folket som lever der. I beste fall kan en også bidra inn i et arbeid som handler om å løfte menneskers liv og verdighet. Da gir det å reise større mening. Dermed er det ikke selve det å reise som er drivkraften, men verdiene som følger det å bygge det gode felleskap på jord.

Det er menneskemøtene som gir mening. De er viktige både der vi bor, og i møter vi får når vi beveger oss lenger vekk fra vårt lille nabolag.

Derfor ble jeg sittende, på spørsmål om jeg likte å reise. Det er ikke selve reisingen jeg liker, men det å treffe mennesker og gjøre noe for at jorden skal være et bedre sted for voksne og barn. Det jeg gjør kommer ikke i en historiebok, men likevel kan det være en dråpe som gir vann til tørr jord. Hvis mange bidrar, kan vi være med å skape en fruktbar oase. Da kan det spire og vokse opp de vakreste blomster.

En reise har flere muligheter. Det kan handle om å reise utover jord, men det kan også handle om å reise innover. Der ligger det mulighet for en utvikling av seg selv, og for utvikling av de en møter. Det handler om å komme bak overflaten og se dypere inn enn bare storturismens fasader. Den beste reise er likevel å reise hjemover. Det å komme hjem er tross alt det beste ved det å reise.

Det er alltid godt å komme heim til nabolaget etter at en har vært på farten

Fra død til liv

 Som ambulerende sjømannsprest, besøker jeg nordmenn i Midtøsten, Øst-Europa og deler av Asia. Det siste året har det blitt et minelagt farvann å manøvrere i, slik deler av Midtøsten har vært i mange år. Da er det viktig å lese kartet og sjekke værmeldingen før en legger ut på tur, slik vi har lært når en går tur på fjellet hvor været kan snu raskt. Når jeg beveger meg inn i konfliktområder, gjør jeg det med varsomhet. Samtidig gjør jeg det med stor respekt for de som jobber og lever der i hverdagen.

Jeg reiser fra land til land for å treffe folk. Det er møtene med mennesker som gir mening i det å være på reise. Den hverdagslige samtale er gull verdt. Det er i de samtalene livets farger kommer fram. Hvitt og grått, grønt på våren, rødt og blått, og noen ganger også svart. Jeg maler ikke på andres lerreter, men jeg kan gjerne se det andre har malt og være med å tolke det som ikke er lett å se når en står for nær.

Alt blir bra igjen..

«Alt blir bra igjen» stod det skrevet som en barneregle i mange vinduer den våren da Covid satte verden på pause og meg som ambulerende prest på bakken. Det var en deilig oppmuntrende melding å lese i en tid med stor usikkerhet. Pandemien førte til store lidelser og ble både en helsemessig og økonomisk utfordring for mange. I et lengre perspektiv, vil det likevel kun være som et komma i verdenshistorien. Det som har utviklet seg til en brutal storkrig med Russland mot Ukraina, er i ferd med å lage dypere og mer langvarige sår i våre felleskap i Europa og videre ut over jord.

Covid er et virus som er ekstremt smittsomt. Det vet vi mye om. Det er også viktig å vite at ondskap er et virus som er smittsomt!

Ondskap er et virus som er smittsomt!

Konflikter og kriger kan lett spre seg. Slik har krigen i Ukraina i seg at det kan forplante seg til naboland, samt at andre konflikter kan øke i skyggen av det som skjer. Det gjør meg bekymret både for utviklingen i Europa, i Midtøsten, og flere steder på vår sårbare klode.

Et annet ord for ondskap, er egoisme. Vi kjenner egoismen blant annet fra overgrep, urettferdighet og undertrykkelse. Og de fleste av oss er smittet av viruset som kalles overforbruk. Noen ganger er egoismen satt i politisk system. Det ser vi i diktaturer, og i den farlige nasjonalismen. Vi ser det i politisk og religiøs ekstremisme. Det er viktig å ta avstand fra. Det handler om å være aktiv i kampen mot det onde. Det gjør troen ekstra viktig i vår tid, både hva vi tror på og det vi ikke tror på.

Vi som kristne og kirke har et klart kall i vår tid. Verden trenger en motkraft til ondskapen som sprer seg i våre fellesskap. Motkraften er kjærligheten!

Som kristne er vårt kall å være en motkraft mot ondskapen i verden.

Lystenning i Gravkirken, også kaldt Oppstandelseskirken, i Gamlebyen i Jerusalem

Nylig var jeg med å feire skandinavisk gudstjeneste i den lutherske kirken i Gamlebyen i Jerusalem. Den ligger et lite steinkast fra det som regnes som den helligste kristne kirke på jord, nemlig Den hellige gravs kirke. Det var der Jesus døde på korset, og graven ligger der som en kirke i kirken. Heldigvis har denne kirken også et annet navn. Den kalles Oppstandelseskirken. Da er vi midt inn i påskens budskap, og midt inn i det vår tid trenger. Hele den kristne tro kan formuleres med fire ord: Fra død til liv!

Som kristne tror vi på livet. Vi håper på livet som skal komme, og vi tror på livet her på jord. I troen løfter vi verdien av hvert enkelt menneske. Det kalles verdighet. Mens det i mange kristne kretser i Norge historisk sett har vært et for stort fokus på langfredag med synd, skyld og skam, er det selve oppstandelsen som gir kraft og håp for fremtiden. Det håpet trenger verden.

Vi er bærere av tro, håp og kjærlighet. Det er medisin for en såret verden.

Haghartsin klosteret nær Dilijan i Armenia

Hvorfor krig?

Hvorfor krig? Jeg bare spør. Hvorfor krig?
Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor krig?
Hvem vil drikke blod? Hvem vil være vampyr i vår tid?
Hvem vil stoppe fremtiden?

Hvorfor vil noen ta jord?
Hvorfor vil noen ta liv?
Hvorfor vil noen drepe sin nabo?
Det er noe jeg ikke forstår. Hvorfor?

To folk. To nasjoner. To naboer. To, tre, fire, fem
Mennesker i nord, sør, øst, vest.
Vi blør samme farge.
Vi har samme blod.
Du og jeg, alle på jord.

Rynker, år av slit.
Hvem vil bombe et sted der folk bor?
Hvem vil bombe et hus hvor noen har bodd hele sitt liv?
Hvem vil bombe et hjem?
Hvem vil gjøre frokosten til det siste måltid?

Barn springer, hopper, danser, synger.
Pulsen slår i takt med leken.
Boksen av, sisten, gjemmeleken, hoppe paradis.
Latter fyller gaten som den vakreste musikk,
og gråt når de faller. Det hører med.
Lyden av fuglekvitter. Morgen etter morgen. Dag etter dag.
Pip Pip, sier trosten mens linerlen vifter med stjerten
Hvem vil stoppe leken?
Hvem vil tråkke på en fri fugl?
Hvorfor blir lek til blodig alvor?

Hatet, hvor kommer hatet fra?
Fra dypet sier du? I avgrunnen. Hvor langt ned er det?
Hvor er bunnen?
Bunnen av et menneske, hvor er det?
Du sier det er langt til bunns,
langt der nede, der det er svart og lite oksygen.
Jeg sier det er i overflaten.
I vannskorpen ser jeg speilbildet av et familiealbum.
Klart og fint. Helt oppe i dagen.
Mennesker som hater.
Naboer er mennesker som du og jeg.
Mennesker som du og jeg.

Hvorfor rive ned? Jeg bare spør? Hvorfor rive ned?
Hvorfor hat, når kjærlighet gir liv?
Hvorfor hat, når kjærlighet gir liv?

Vi kan bygge. Vi kan. Mennesker som du og jeg. Vi kan.
Ord for ord, stein på stein.
Vi kan dekke et bord.
Invitere til ris og brød, ost og smør, vann og vin
og en eplekake med krem.
Rop ut på gater og i landsbyer; Velkommen til bords!
Du og jeg rundt samme bord.
Naboer bryter brødet, drikker vin. Løfter begeret i en skål.
Hvorfor krig når vi kan bygge fred?
Hvorfor krig når vi sammen kan ha gode liv?

Hvordan skape fred? Det er spørsmålet!

Hvordan skape fred?
Hvordan skape?
Hvordan?
Hvordan skape fred?
Vi kan, du og jeg. Vi kan. Vi kan skape.
Vi kan skape fred
Du og jeg er vi
Du og jeg er vi
                               

Økende voldsspiral i Israel og Palestina

«Pling» sa det i mobiltelefonene under møtet med norske diplomater på Representasjonskontoret utenfor Jerusalem. Siden nyttår har det blitt drept over åtti palestinere, nærmere bestemt 82. Plinget i telefonene var en melding om at enda en palestiner er drept. Da er tallet 83. I samme periode er det drept 14 israelere. Det var en kort melding på mobiltelfonen, men bak den metalliske plingelyden finnes liv som slutter brått, stor smerte, tårer og hat som vokser.

Israel har fått en regjering som flertallet av israelere har stemt på. Den er langt ut i det ekstreme høyre. Radikale forslag forsøker å ta kontroll over lovgivende organer som Høyesterett. Israel er på vei bort fra et demokrati, til at den politiske ledelse får total makt. Det er en bekymringsverdig utvikling. Heldigvis går israelere ut på gatene og demonstrerer mot myndighetene, og meningsmålingene viser synkende støtte til egne ledere.

De eneste som kan stoppe den negative utviklingen,
er folket selv!

Jeg bor noen dager i Gamlebyen i Jerusalem. Det er en hellig by for både muslimer, jøder og kristne. Der er et yrende liv, og mer folk blir det når vi nå går mot høytider for alle tre religionene. Med den uro som allerede er i området, kan det bli en farlig blanding av etnisk nasjonalisme, politikk og religion i ukene fremover. All ekstremisme er farlig, og det er krefter som vil helle bensin på ulmende glør. Det skal ikke mye til før det eskalerer i blod og hat.

Den israelske regjering står ikke tilbake for å helle bensin på bålet. Finansminister Bezalel Smotrich påpekte nylig at det ikke finnes et palestinsk folk. Det viser hvilke holdninger som den israelske regjeringen tillater, og også bygger på. Respekten for sine naboer er under null. Det er som om noen skulle si at det ikke finnes et jødisk folk. Det ville raskt blitt stemplet som antisemittisk og useriøst.

Den norske utenriksminister, Anniken Huitfeldt, fordømmer uttalelsen fra Smotrich og ber den israelske regjering ta avstand fra uttalelsen. Samtidig advarer hun med å si: «Situasjonen i Israel og Palestina er sårbar, spesielt når en går i møte med de religiøse høytidene». Hun ber alle avstå fra uttalelser og aksjoner som kan være bensin på den spente situasjonen.

Bildet er fra nedgangen til Jomfru Marias grav.

Den kristne minoritet er under press

På min vandring stoppet jeg og snakket med en nonne tilhørende ordenen «Jesu Små Søstre». Hun jobber med små ikoner, og hadde åpen dør inn til der hun satt. Hun snakket bare fransk, men vi fikk til noen ord. Jeg gikk ned i krypten og tente et par lys. Der ba jeg mitt Fadervår med bønnen; «Frels oss fra det onde». Den bønnen lærte jeg å be på markene på Vestbredden da jeg gikk sammen med hyrdene som et vern mot angrep fra israelske bosettere. Før trodde jeg det stod «det vonde» i bønnen, men Jesus lærte oss å be sterkere og mer direkte. «Det onde» går rett inn i vår tid.

I det jeg skal gå, sa nonnen til meg; «Pray for us!». Det er samme bønn jeg har hørt fra kristne i Gaza, og flere steder hvor kristne føler seg forfulgt og under press. De kristne er en minoritet i området. Det gjelder både i Jerusalem, i Betlehem og i Gaza. Til sammen er det rundt 50.000 kristne i de palestinske områdene, og tallet er synkende. Den siste tiden er det en tendens til mer terror og angrep rettet mot kristne kirker og deres folk.

Senest søndag den 19.mars gikk en person til angrep under en gudstjeneste i kirken i Jomfru Marias grav. Rapportene fra det som skjedde er uklare, men angrepet ble avverget før noe alvorlig skjedde. Sammen med en norsk diplomat besøkte jeg kirken noen dager senere i en vandring fra kirke til kirke i og rundt Gamlebyen. På vandringen kom vi til utkanten av det jødiske område. I den trange gaten var det plutselig et barn som spyttet på oss fra en liten balkong. Vi stoppet opp og lurte på hva som skjedde, men den lille gutten fortsatte å spytte mot oss. Jeg hadde på meg min presteskjorte og var synlig som et mål for hatytringen han var opplært til. Det var ingen tilfeldig handling. Den var et symbol på en tendens.

En kristen i Gamlebyen, som ikke vil ha sitt navn i det jeg skriver, sa det slik:
«De spytter på oss. De hater oss. Det er mange gode jøder, men også de som spytter og fremmer hat. Jeg vet ikke hvorfor? Vi hater ikke dem».

En skadet Jesus på Via Dolorosa…
I begynnelsen av februar 2023 ble en figur av Jesus skjendet og revet ned i en kirke som ligger ved Via Dolorosa. Kirken tilhører fransiskanerne, og er der Jesus ble fordømt og startet sin vandring mot Golgata.

Snø på Utsira

Jeg har hatt noen dager vest i havet. Der kan jeg vanligvis se ut over det jeg kaller «de evig grønne marker». Det yrer ofte av sauer og liv på jordet, men vanligvis er ikke alltid. Denne helgen ble de grønne markene malt i hvitt. Det er som om Kunstneren har mistet kontrollen over fargekartet og blandet årstidene. Krokus og påskeliljer har kommet opp av jorden og er klar til å feire våren, men de har måtte ta en pause siden vinteren har ankommet noen måneder for sent. Hvit snø i mars er vanlig mange steder, men på Utsira er det som om det skulle snø i Syden midt på sommeren.

Våren er satt på pause, men det tar ikke lang tid før den står i full blomst

Det finnes ingen snøfreser på Utsira, og når det kommer et par centimeter med snø er det fare for kaos. Det er ikke mulig å komme ut av huset når store snøfonner barrikaderer døra, og glatta er skummel når vintersport er noe vi ser på tv og ikke utøver selv.

Jeg måtte sende noen bilder av snømengdene til venner i Tromsø. Det ble vurdert å organisere hjelpesendinger med ulltepper, luer og varmt undertøy til søringen som opplevde snø for første gang i vinter. En brøytebil kunne de også sende. Tross alt var det jo en krisesituasjon av dimensjoner. Men av en eller annen merkverdig grunn, fikk jeg ikke ekte medlidenhet fra nord. Det var mer en hånlig latter, enn at de forstod alvoret i situasjonen.

Selv fikk jeg ikke start på bilen ved første forsøk, og når jeg først fikk den i gang fikk jeg ikke stoppet den etterpå. Det jeg trodde var kuldesjokk, noe både biler og vi mennesker kan oppleve når gradestokken ligger rundt null, viste seg å handle om et batteri til bilnøkkelen som var i ferd med å ta kvelden. Før i tiden, hadde ikke nøkler batteri. Hvem hadde trodd at vi trengte batteri for å lukke opp døra, og at det var en knapp vi måtte trykke på og ikke en nøkkel vi skulle vri rundt. Jeg husker å ha brukt sveiv for å starte motoren. Så gammel er jeg. Slik sett var det ikke rart at jeg tenkte at kulden var grunn til uføret. Med hjelp av en kamerat som så alvoret i situasjonen ved at jeg ikke visste bedre, fikk vi skiftet batteri og tint opp bilen.

Det var så vidt jeg klarte å måke fram bilen som hadde gjemt seg under snømengdene.

I løpet av et par timer på morgenen, opplevde vi alle fire årstider fra snøføyka til klar sol. Da gjorde det godt å fyre opp i ovnen og få en lunk i det gamle huset. Sammen med nytrukken kaffe, og den gode samtale med en kamerat som var på besøk, ble det en helg med smak av evigheten slik den vil bli.

Jeg er av den tro at det kommer til å blåse friskt, og være både snø og sol på neste etappe i livet. Og selvsagt vil vi få god tid til å snakke sammen rundt bordet. Måltidet, samtalen og naturen med all sin kraft hører sammen som viktige krydder i livet både nå, og i det som kommer.

Det er mange som klager i takt med at gradestokken synker. Det blir ofte et samstemt kor av det sytete slaget. For jorden vi lever på, er det ikke kuldegradene som er et problem. Vi har grunn til å glede oss når markene blir hvite og vi må finne fram luer og skjerf for å holde oss varme. Kloden er i ferd med å bli i varmeste laget. Det gjelder både luften, havet og jorden vi vandrer på. Situasjonen er alvorlig for oss og de som kommer etter oss.

Det skal bli godt når solen igjen varmer oss til skinnet, men i mellomtiden får vi glede oss med de blå grader vi får.