For to år siden besøkte jeg Gaza sammen med to norske diplomater. Det gjorde inntrykk å besøke det beryktede stedet. Gaza var som et stort fengsel med mur og piggtråd rundt. Det gjorde det umulig å bevege seg over til Vestbredden for innbyggerne. Rundt to millioner mennesker var sperret inne på et område på størrelsen med Mjøsa. Nær 80% av folket i Gaza levde i fattigdom. Arbeidsledigheten var mellom 40-50%, og hele 70% blant kvinner.
Dagene jeg besøkte Gaza ble et møte med fattigdommen, det manglende håpet, de uverdige historiene, - men også med smil og glede. Det var liv i gatene. Skolene var fulle av barn. Sjukehus og klinikker hadde sitt intense viktige daglige arbeid for trengende. Folk gikk til bønn i moskeer og i de få kristne kirkene som var der. Folk kokte mat til familiene hjemme, og forsøkte å holde varmen når det var kaldt.
Omringet av smilende ungdom
Vi stoppet bilen ved et stort skilt ved stranden; I love Gaza 2022. Der måtte vi selvsagt ta noen bilder. Raskt ble jeg omkranset av en gjeng ungdommer. Slike situasjoner kan fort eskalere i negativ retning, men disse ungdommen klappet meg på ryggen og tok meg i hendene. De gav uttrykk for ekte interesse og kjærlighet. Vi fikk den gode prat, og tok noen bilder. Jeg var utenfra, en med prestesnipp, en de var stolt av møte. Gleden i ungdommenes øyne, er festet i hjertet som et godt minne. Et steinkast bortenfor der vi stod, var stranden med solparasoller og en havn med små fiskebåter som lå til kai.
Lederen ved et sykehus vi besøkte sa det slik om deres prioriteringer: Vi arbeider med de fattigste av de fattige!
Kirurgen som satt ved siden av la til: Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!
To bilder fra senteret for døve; Atfaluna Society for Deaf Children
Vi besøkte også en klinikk for mødre med spebarn og kommende mødre, og vi besøkte et senter for døve hvor de lagde fantastiske suvenirer. Jeg fikk kjøpe noen produkter med meg som en støtte til det viktige arbeidet.
Besøk til et senter for barn, og en av deres tegninger
Vi var også på en skole og fikk hilse på en klasse med barn som høflig reiste seg da vi kom inn i deres klasserom. Vi besøkte arkeologiske utgravninger av stor verdi for historiefortellingen. Og vi besøkte en ortodoks og en katolsk kirke, og snakket med deres prester.
De kristne var og er en sårbar minoritet. Det var ikke enkelt å bo i Gaza, og for en minoritet var det ekstra vanskelig. Livet er godt, men det er ikke lett, sa Fader Gabriel til oss. Da vi skulle gå, sa han med sin svarte humor; Nå er også dere fanger i fengselet!
Den ortodokse kirken i Gaza
Fader Gabriel viser oss den katolske kirken
På et kirkesenter, møtte vi speiderne. De hadde musikkøvelse, og spilte på sekkepiper og trommer. Barna stod rundt et bord og øvde med å tromme på selve bordet. Det var lek, og det var alvor. Etterpå stilte de opp utenfor bygningen og spilte for oss. Stolt hadde de på seg sine speideruniformer. De var en del av et yrende fellesskap som gav håp og glede i hverdagen.
Hvorfor skiver jeg dette? Fordi vi trenger å vite hvordan det var. I dag er det andre bilder vi ser fra Gaza. Vi må tilbake til andre verdenskrig for å se lignende bilder. Ofrene fra den gang, er blitt dagens bødler. Det er trist å se. Barn, forsvarsløse voksne og eldre blir drept en etter en. De som har funksjonshemming, lider samme skjebne som de gjorde under krigen for åtti år siden. Et liv på Gaza er ikke mye verdt.
Ofrene fra andre verdenskrig er blitt dagens bødler
En katolsk nonne sa flere ganger til meg under den timen vi besøkte skolen hvor hun var rektor: Pray for us, Fader.
Smilet hennes var fylt av alvor.
