På besøk hjemme

Det er utfordrende å dra på besøk dit en før var hjemme. Det er en kunst jeg er dårlig i. Det å føle seg fremmed der hvor jeg tidligere har levd i en lengre periode av mitt liv, er å kjenne på en sårhet over noe som er borte. Det som engang var, ligger år tilbake.

Det å vandre alene i sin egen historie, er en ensom vandring.

Da jeg satte kurs mot nord igjen, mot Svalbard, hadde jeg blandede følelser. Det er allerede fire år siden jeg flyttet til det store fastlandet sør for Bjørnøya, og mange av de jeg kjente har også dratt fra øya. Dermed blir følelsen av å være gjest ekstra stor.

Men allerede på flyet fikk jeg gode smil og spørsmål om jeg var på vei mot nord. Noen satte seg på siden av, og slo av en lang prat. I det jeg gikk ut av flyet ble jeg møtt med en god klem av en Svalbardianer som ventet på sine foreldre fra et land på andre siden av kloden. Da jeg lette etter en vinflaske på Nordpolet, traff jeg en som hilste meg med ordene; «Så du ser te oss». Andre sa: «Velkommen hjem!».

Det gikk ikke lenge før jeg kjente at jeg ikke var alene. Smilene varmet, og plutselig satt jeg i gode samtaler med mennesker jeg har kjent i mange år. Det var godt å innse at de fremdeles er en viktig del av mitt liv.

Da jeg flyttet opp til Longyearbyen i 2006, ble jeg spurt om hvorfor jeg gjorde det. Mitt enkle svar var at jeg flyttet til Svalbard på grunn av menneskene som bodde der. Det var de som trakk meg mot nord, selv om jeg ikke kjente noen av dem. Likevel var de grunnen til at jeg dro opp i det ukjente polare landskapet, og de ble også grunnen til at jeg ble der i over tolv år. Fellesskapet i Longyearbyen er sterkt på den måten av folk er avhengig av hverandre. Menneskene lever tett sammen. Det er et godt samfunn å være en del av. Det var hvert fall slik det var.  

Det var en grå augustdag jeg ankom første gang. Det tok flere dager før jeg så farger i landskapet. Men litt etter litt begynte jeg å se nyanser i det grå. Jeg oppdaget også noen blomster som lyste opp mellom steinene. I alle årene mine i nord, lærte jeg at grå er en vakker farge. Når himmel, fjell og fjord males i grått, er naturen på det vakreste. Den polare gråfargen er spesiell. Da leker Kunstneren med hvitt, grått og svart på sitt lerret.

Den grå hverdag er full av liv.

 Livet er ikke det det engang var. Det vil det heller aldri bli. Men det ligger skatter nedgravd mange steder, og mange skatter ligger åpent i dagen. Du trenger ikke grave dypt. Det er bare å våge å ta seg en rusletur på stier hvor en før har levd. Der kan en se farger i det grå, og høre at stillheten er den vakreste musikk.

Feriefølelse

Det tok tid denne gangen. Lykkefølelsen over å ha ferie lot vente på seg. Som barn var den der med en gang jeg gikk hjem fra skolen med karakterboka under armen. Ikke det at karakterene var noe å skryte av, men de var hvert fall mine. De skulle jeg klare å leve med. Følelsen over å være ferdig med et skoleår og det å ha laaang fri, sommerferie, den sildret gjennom blodet som bobler i et champagneglass.

Fra syvendeklasse ble ferien tid for sommerjobber. Det å ha fri, ble å jobbe. Første jobben var på fryseriet i Skudeneshavn. Så ble det Mekanisk verksted hvor jeg enda har arr på fingeren da jeg nesten kappet den av. Videre jobbet jeg noen somre på sjøen, kjørte taxi i Stavanger, var Securitas vakt, sidemann på trailer, gikk med sement i trillebåren da de bygde betongplattformer i Jåttåvågen, gikk med post internt på Statoil, malte hus og gjorde slikt som hørte ferien til. Sommeren var arbeidstid. Likevel var følelsen der. Gleden over å kunne styre tiden selv, og gjøre noe annet enn det jeg ellers gjorde. Skolen var en evighet borte da jeg gikk ut døren med svært godt i oppførsel. Det var den eneste S’en jeg fikk.

I dag, er jobben det jeg har blitt.

Husker første gang jeg tok med fem ukers ferie i et jafs. Det var som å ha en evighet foran seg av tid. To uker er for lite. Da har en ikke rukket å begynne på ferien før den er forbi. Tre uker fungerer sånn passe, men uten tid for mer enn et komma og noen tankestreker i kalenderen. Fire uker, da begynner vi å snakke. Og fem, da er evigheten begynt.

For mange er ferien en tid for å sove lenge uten at klokka ringer. Jeg hadde noen slike dager, men det var ikke da følelsen kom. Den kom da jeg av egen fri vilje stod opp mens fuglene enda sang sin morgenbønn. Jeg er jo religiøs, og fuglene messer bedre enn noen prest. Når linerlen vifter med stjerten og spiser smuler på fuglebrettet, da er det fest i himmelen. Poenget var at gleden kom plutselig en tidlig morgen denne uken da jeg åpnet øynene og så meg rundt.

Det er heldigvis ikke slik at en sprudlende følelse av ferie er en absolutt nødvendighet. Det er sommer selv om det regner, blåser og varmen uteblir. Kjedelige dager hører med som en viktig del av sommeren, men det gjør godt når feriefølelsen vokser slik at jeg kjenner at det er liv. Da fyller jeg energi på tanken, og har noe å tære på når høststormene setter inn.

Jeg blir aldri ferdig med å leke med farger. Slik ser spisebordet ut denne uka.

Etter to ukers ferie, kom den. Jeg hadde nesten glemt hvordan den var, den yrende barnlige gleden. Med nytrukken kaffe satte jeg meg i en god stol og så ut i rommet. Det meste hadde rukket å bli rotete. Jeg har begynt å leke med ting jeg ikke kan. Det er en hobby jeg ofte har. Derfor var spisebordet gjort om til et malestativ, og rommet blitt et atelier. Det var farger på kryss og tvers. Det var bare ordene som hadde uteblitt, men denne morgenen kom også de.

Kunsten er å stå opp vel vitende om at en kan ligge videre hvis en vil. Det er tidlig på morgenen at sommeren smaker best

Hadde jeg virkelig villet feire livet denne morgenen, ville jeg ruslet nord til Småvågane for å ta et morgenbad. Men vinden, grå skyer og regn i luften, gjorde at jeg stod an av. Det får vente. Tross alt, jeg kan jo få overdose av lykkefølelse også.

Bruker en øynene, er det mye vakkert å se.

Årets første

Årets første bad i Småvågane er unnagjort. Sammen med mitt søskenbarn Arvid, gjorde jeg det mange ikke våger. Det ble en frisk affære. Hvor kaldt det var, avhenger av hvem vi snakker med. Skal vi skryte, noe vi mer enn gjerne gjør, sier vi at det var kaldere enn det var. Litt krydder på maten hører jo alltid med. Er målet å få andre til å bade, plusser vi gjerne på noen grader slik at det blir varmere enn lenger sør. Det er jo ikke alle som er så barske som oss.  

Selvsagt legger vi ut noen bilder fra heltedåden på fjesboka. Det er jo ingen vits i å bade i havet hvis ingen får vite om det. Det er slik det er blitt. Det var annerledes før i tiden. Min tante, Lovisa, drev krambua i Nordevågen på Utsira. Det var den gang folk kunne skrive i en bok hva de kjøpte, og betale når de hadde penger. Det var ikke hver dag de hadde det. Havet var der de høstet, men havet var også stormfullt og en hard arbeidsplass. På sommeren lurte tante Lovisa seg bort fra krambua midt på dagen. Da gikk hun aleine til Småvågane for å bade. Hun tok aldri bilder og la ut på nettet. Hun var mer privat enn det. Hun gjorde det kun som en frisk smak av sommer. Likevel regner jeg med at kjeften gikk på krambua slik at alle fikk med seg hvor kaldt det var. Det var krambua som var fjesboka før i tiden.

Arvid nyter årets første bad.

Selve beviset! Min bror mener at bildet ble tatt for flere år siden, men det er rykende ferskt.
Foto: Arvid Helgesen

Hvor kaldt det var i havet da Arvid og jeg badet? Det finner du ut hvis du tar en tur vest i havet til Norges minste kommune, Utsira. Det jeg kan røpe er at det var like varmt i sjøen som det var i lufta. Forskjellen var at vi hadde på oss mindre tøy da vi badet, enn da vi ruslet på stien forbi Måkeskitmyra til Småvågane.

Med store ord gikk vi ut over «catwalken» som førte ut til selve badestedet. Det var fjæresjø, og dermed måtte jeg stå over det å stupe. Jeg ser det som seigpining og gå sakte ut i sjøen. Da er det bedre å gjøre kort prosess. Det store problemet var likevel verken kulden eller manglende flo. Akkurat der vi skulle gå ned badetrappen, lå det en farlig brennmanet og ventet. Den lå klar til å svi av de edleste deler. Den var ikke stor, brennmaneten, men den hadde lagt seg strategisk til midt i taren.

Det skal mot til å ta et bad i denne jungelen.

Jeg liker ikke tanken på at det er krabber som rusler i taren. De kan forsyne seg av tærne og andre løse deler, men de har en tendens til å forsvinne bare vi viser våre hvite kropper. Verre var det med maneten. Den lå der og ventet tålmodig på sitt bytte.

Det ble Arvid som tok ansvar. Han kan skryte av at han var første uti dette året, noe han selvsagt allerede har gjort. Han gikk ned og tok et fast tak i maneten. Da er det viktig å gripe tak i oversiden, og holde seg unna de lange trådene. Med et fast grep kastet han maneten langt utenfor vår rekkevidde. Dermed var det ingen vei utenom. Vi gikk ut midt i tareland, og dukket under der det var dypt. Det var første gang i år, men ikke det siste. Det å bade gir mersmak.

Da min far vokste opp på det han kalte sin barndomsøy, lærte han å svømme der havet stod rett inn mot knausene. Før han kunne svømme, kastet han seg ut i bølgene og lot seg føre inn til land. Det var hvert fall det han sa. Også han likte å krydre historiene slik at de ble mer spennende enn det de var.

Etter at vi hadde tatt de bilder vi trengte for at folk kunne kalle oss «tøffinger» på facebook, satte vi oss ned på en platting som er bygd for det formålet. Arvid fant frem en blå boks med noe brunt oppi. Det mente han at vi fortjente etter årets første bad. Det er jo tross alt ikke alle som har våget seg uti vest i havet i år, men enda har du sjansen. Sommeren har nettopp begynt.

Det gjør alltid godt å ha tatt et bad.

Tog til Mostar

«Europas Jerusalem» på sitt beste, lever opp til sitt rykte. Minareter og kirker ligger om hverandre. Jeg kan høre kirkeklokker samtidig som bønnen fra minareten lyder i dalen mellom åsene. Gamlebyen er en opplevelse med sitt yrende liv. Selvsagt må jeg ha en middag med cevapcici og en chopska salat. Det smaker slik det gjorde for tjue år siden. Musikken som spilles på kafeene, er i stor grad hitlåter fra åttitallet.

Sarajevo er en vakker by, men den virker også sliten. Mange drømmer om friheten og storhetstiden som var før krigen endret landet til et område hvor konflikten fremdeles ligger rett under overflaten. Landet, og det politiske systemet, er delt inn i forhold til religion og etnisitet. Dayton avtalen fra 1995 var viktig for å avslutte krigen, men den har sementert konflikten og delt landet. Barna på skolene får historien fra krigsårene fortalt på tre ulike måter, avhengig av om du er bosnisk-muslim, serbisk-ortodoks eller kroatisk-katolsk.

Krigen i nittiårene er historie, men problemene som forårsaket krigen ble aldri løst. Det er en etnisk nasjonalisme som fremdeles ulmer i landet. Det forårsaker også en religiøs deling av landet.

De hvite gravene i Sarajevo forteller en blodig historie fra krigen i nittiårene.

Det gjør inntrykk å se gravene fra krigen på nittiårene. De er vakre med sin hvite form, samtidig som de viser til en svart del av europeisk historie. De hvite muslimske gravene er godt synlige i åssidene som omkranser byen. Gravene er en del av bybildet. Fødselstallene er ulike, men dødsåret er likt. De forteller en historie om blodige år. Snikskytterne fulgte med på hver bevegelse i gatene. Da gjaldt det å springe fra hushjørne til hushjørne for å slippe unna mennene i åssiden som fulgte med enhver bevegelse i kikkertsikte.

Det tar tid å bygge opp igjen hus og bygninger som er lagt i ruiner. Enda lengre tar det å lege sårene i de mellommenneskelige relasjonene. Den jobben er ikke ferdig.

Jeg har stått opp tidlig for å ta toget til Mostar. Egentlig hadde jeg planlagt å ta bussen, men toget sies å være en opplevelse. Da kommer en tett på naturen i det frodige landet. Det er tryggere å sitte på toget enn å bevege seg utenfor vinduene. Det har blitt ryddet tusenvis av miner og andre eksplosiver fra krigens dager, men mange steder ville jeg likevel ikke følt meg trygg for å gå.

Togstasjonen i Sarajevo er sliten som byen. Det gjelder å ha på de rette brillene for å se det vakre. På den ene siden forteller den om gammel storhet. Samtidig forteller den at Bosnia i dag er et av Europas fattigste land.

Jeg dupper av på toget. Få timers søvn er årsak til det. Heldigvis våkner jeg raskt og får med meg fjellene, dalene og juvene vi passerer. I det vi nærmer oss Mostar blir naturen preget av at vi nærmer oss kysten. Det flater ut og blir tørrere. Tidlig i juni er det fremdeles grønt, men Mostar er et av de varmeste stedene i landet. Her gikk det også hett for seg mellom kroater, bosniakker og serbere i nittiårene. Som turist legger en ikke merke til det, men konflikten preger byen også i dag.

«Vi hadde store ødeleggelser etter krigen, men vi hadde et håp. Nå har vi reparert bygningene, men håpet er borte», sier en lokal person til meg samtidig som han peker på at både det politiske system og skolene er separert. Frustrasjonen er stor og økende i landet, og mange forlater skuta. 140.000 forlot Bosnia i 2021. I år ser tallet ut til å bli enda større. De som har mulighet og er i arbeidsfør alder, setter kurs mot vest. Politisk vanstyre, korrupsjon og arbeidsledighet er hovedårsakene til utvandringen. Troen på fremtiden er liten, og folk er trøtte.

Krigen i Ukraina øker frykten for krig I Bosnia-Hercegovina. De serbiske områdene, Republika Srpska, har nære bånd til Russland. Resten av landet, Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, har nære bånd til vesten.

Mostar er multietnisk i sin sjel. Den berømte steinbroen over elven er et ikon for byen. Den er bygd opp igjen etter at den ble sprengt under krigen. Broen, Stari Most – «den gamle broen» fra 1500-tallet, forteller på en enkel måte noe om potensialet for fred og samarbeid. Broen er også en arv som skaper turisme og arbeidsplasser. Den gjør også at internasjonale øyne kommer til byen for å oppleve og se. Det er viktig med øyne som ser. Dette området trenger at vi bryr oss også i dag. Hvis ikke kan det fort smelle igjen.

Elven Neretva deler Mostar i to. Broene binder dem sammen.

Glimt fra en barndom

Jeg har flyttet hele mitt liv. Fra sted til sted. Livet har vært en vandring på en sti som alltid har gått videre. Jeg ble født bortenfor havet, men det var likevel hjemme. Fødselen husker jeg lite av, men det er blitt meg fortalt at mine søsken kom for å se den nye lillebroren deres. Tross alt ville det bli en til som skulle dele oppmerksomheten og ta plass i det lille fellesskapet. Nå var brødrene mer interessert i det som var viktigere enn meg. De gikk rett bort til skuffen ved sengen på sykestua. Der visste de at det lå sjokolade. Det var derfor de var kommet på besøk. Heldigvis fikk de en god opplevelse av å møte sin lillebror for første gang. De så ikke en konkurrent, men en som gjorde at de fikk ekstra søtsaker.

Jeg er født i forrige årtusen. Så gammel er jeg. Jeg ble født i Afrika, det vil si utenfor det som er fastlandskontinentet. Det skjedde under et høydeopphold i 1500 meters høyde, i byen Antsirabe i innlandet på Madagaskar. Der slo jeg opp øynene og satte i et skrik da jordmora klapset til meg for å høre om det var liv i den lille krabaten. Fjorten dager etter fødselen ble det et nytt skrik, i det presten helte vann i hodet på meg uten at jeg var forberedt på det. Det skjedde i en kirke med over to tusen mennesker til stede. Tonene fra de sangglade gasserne fylte det mektige rommet. Ofringen foregikk ved at både store og små gikk benkerad for benkerad frem og ga av det lille de hadde. Det er alltid et høydepunkt ved gudstjenester på solskinnsøya. Der har vi noe å lære. De fattige er bedre til å gi enn vi som er rike og har mer enn vi trenger.

Etter dåpen satte vi kurs mot østkysten, og byen Vangaindrano. Der bodde vi på Mandoky, et hus på en stor høyde som tidligere hadde vært et offersted. Enda ble det sagt at de hørte skrikene fra ofrene som avsluttet sine liv der. Selv hørte jeg ikke annet enn lyden av ville hunder og hanen som gol. Lyden kunne komme fra rett under sengen, siden huset stod på støtter for at ikke krypdyr skulle finne på å komme på uventet besøk. Største faren var likevel myggen. Det var den som virkelig kunne få feberen til å stige. Og gulfeber. Jeg kan skryte av at jeg har hatt høyest feber i familien. Da det ikke var lenge igjen og håpet om å overleve var ute, kom min bror bort til mine foreldre og sa; «Vær ikke redde, jeg har bedet!» I samme sekund begynte feberen å trekke seg tilbake fra den slitne lille kroppen.

Det er noen år siden dette bildet ble tatt

Fire år bodde vi i Vangaindrano, før vi reiste den lange veien hjem til Stavanger. Selve reisen tok fire uker. Jeg kan skryte av at jeg har styrt skuta gjennom Suezkanalen. Det var hvert fall det jeg selv trodde. Vi tok taxi fra Marseille til Genève, og tog videre nordover. Med 17 kofferter og egne barn pluss noen ekstra, var det mye å telle opp slik at alt og alle kom med. Det å bytte tog var en kunst som heldigvis hører fortiden til.

Etter to år hjemme, dro vi tilbake til øya i sør. Da bodde jeg sammen med mine foreldre i byen Farfangana. Det kunne bli lange dager sine mine søsken var på skolen langt borte. Da kunne min mor ta meg med på lange sykkelturer. Vi hadde med oss en kurv med noe å spise og drikke.

Som syvåring flyttet jeg på internat til min fødeby. To år gikk jeg på norsk skole sammen med mine søsken. To ganger i året, sommer og jul, fikk vi være sammen med våre foreldre. Jeg husker dagene vi brukte for å kjøre de sekshundre kilometerne på dårlige veier fra kysten opp til Antsirabe. Det var tøft å si farvel. Min mor prøvde å forklare meg hvorfor jeg måtte bli igjen på skolen, og hvorfor de skulle dra tilbake uten meg. Det klarte hun aldri helt å forklare. Det var tøft for en liten gutt å forstå det som ikke var mulig å forstå, men på mange måter var det tøffere for min mor enn det var for meg.

I voksen alder har jeg vært tilbake noen ganger på øya i sør. Da var den lange alleen foran huset i Farfangana skrumpet inn til noen få meter. Sykkelturene jeg var på sammen med min mor, de som gikk lengre enn langt og til og med krysset en stor bru, viste seg å bare gå rett bortenfor der vi bodde. Og høyden vi hadde bodd på i Vangaindrano, var kun en liten forhøyning i landskapet. Det var som om dressen i skapet hadde krympet med årene.

Heldigvis kan jeg si det om livet, at jeg har vært på en vandring jeg ikke ville vært foruten. På veien har jeg hatt mange gode folk rundt meg, mor og far, søsken, gode venner og mengder av mennesker som har vært der i små og lengre perioder. Det har blitt mange avskjeder, men også mange møter å glede seg til.

Min mor og meg. Ser ut som jeg har fått rosiner. Det var alltid stas!

Gjestebud i Beirut

Det gjør alltid inntrykk på meg å besøke Beirut. Navnet gir et ekko av mystikk og liv. Mitt første møte med byen var da jeg for mange år siden fikk en t-skjorte fra min bror hvor det stod: «Hard Rock Cafe Beirut». Kafeen er for lengst historie, men byen er fremdeles et «Hard Rock sted».

Beirut har kallenavnet: «Midtøstens Paris». Den har mange restauranter og barer, og en glamour av gammel storhetstid. Sannheten er likevel hard og mørk siden Libanon er et land som har gått gjennom en stor økonomisk kollaps de siste årene. Det er som om et mørkt sceneteppe har blitt senket over byen. Det legger en demper på livsgleden. Folk er slitne. Mange er i ferd med å gi opp og flykter fra landet. Likevel møter jeg mennesker som smiler og inviterer til gjestebud. Det skal mer til å knekke et folk enn at de mister det de engang hadde.

«Vi er trøtte. Alt vi ønsker er å leve slik vi gjorde før. Vi likte å spise sammen som et gjestfritt folk hvor vi kunne invitere til bordet, og vi likte å reise. Nå har vi ingenting». Sitat fra Fader Nicholas, en lokal ortodoks prest jeg snakket med.

Jeg fikk gleden av å feire 17.mai i Libanon. Sammen med ambassadens ansatte satte vi kurs mot Ebel Es Saqi i Sør-Libanon. Underveis på den lange og svingete kjøreturen, slo det meg hvor frodig landet er. Det var grønne åser med oliventrær, busker og blomster. Tar du turen over i Bekaadalen i øst, ville en møtt en dal full at jordbruk og vingårder. Både vinen og olivenoljen er av høy kvalitet.

17.mai tog i Ebel Es Saqi.

I Ebel Es Saqi ble vi møtt av indiske sekkepipeblåsere, ledere for FN operasjonen i området, samt lokale ledere. I tillegg hadde førti norske veteraner funnet veien dit hvor de hadde tjenestegjort som FN-soldater for tjuefem år siden. 22.000 norske soldater har tjenestegjort i Sør-Libanon gjennom en periode på 20 år, fra 1978 - 98. I den perioden mistet 21 norske soldater livet. Derfor har vi samlet oss på selveste 17.mai for å markere vår nasjonaldag, og samtidig minnes de som mistet livet i fredens tjeneste.

Etter en minnestund i den lokale ortodokse kirken, gikk vi i tog ned til minnesmerke hvor ambassadør Martin Yttervik og lokale representanter la ned krans i respekt for de falne.

Morsomt å se skiltingen i Ebel Es Saqi. Noen har satt spor etter seg.

Den påfølgende lunsjen viser det som i stor grad preger Libanon. Libaneserne er et gjestfritt folk som elsker det gode samvær rundt bordet. Problemet var at da jeg hadde spist meg mett på hummus og ulike salater, kom neste rett på bordet. Og etter det kom hovedretten.. I stedet for å rydde bordet, skiftet vi bare over til neste bord hvor kaker og desserter stod og ventet på oss. I tillegg er det noe som heter Arak. Det fylles i glasset uten at det rekker å bli tomt.

Måltidet er en fest. Det opplevde jeg også et par dager senere i Beirut da jeg besøkte en norsk-libanesisk familie. Det er en ære å bli invitert, og sitte samme til bords. Vennskap er mer enn ord. Det er god mat og vin, en frukt av jorden sammen med himmelens velsignelse.

Kontrasten er stor fra bordets fellesskap til tiggerne som fyller gatene. Det er flere pågående tiggere, og flere som roter i søppelkontainere på jakt etter matrester og ting de kan selge eller bruke. De som hadde penger i banken, har tapt opptil nitti prosent av sine sparepenger på bankkollapsen og devalueringer. Dermed har den tidligere middelklassen mistet mye av sine reserver. De er blant den stadig voksende fattige delen av befolkningen. I dag utgjør de fattige over tre fjerdedeler av befolkningen. I mars 2021 levde 78 prosent av den libanesiske befolkningen under fattigdomsgrensen, ifølge FN. Ekstrem fattigdom har nådd 36 prosent av befolkningen. Det betyr at 1,4 millioner libanesere ikke har råd til grunnleggende og livsnødvendige varer og tjenester.

Libaneserne er ofre for en stadig devaluering, og stigende arbeidsledighet. Sammen med eksplosjonen i Beirut i august 2020, har kollapsen i økonomien og stor grad av korrupsjon, gjort at landet har gått i en bratt utforbakke. Håpet er at valget som ble avholdt søndag 15.mai kan føre til en endring i riktig retning. Det er håp om at nye valgte representanter kan være med å sette ny kurs. Det gjenstår å se.

Det gode fellesskap

Hva betyr 17.mai? Antagelig betyr dagen mye mer enn vi aner. Det er en dag som gir en viktig retning. Verdier ble skrevet ned. Vi går over to hundre år tilbake, samtidig som vi skriver i dag og ser framover. Det er nesten noe guddommelig med det siden vi som prester ofte sier etter våre prekener; «Han som var, er og blir».

Det er viktig å ha perspektiver og horisont. Det hadde de den gang grunnloven ble nedtegnet. Det har vi også i dag. Frihet og demokrati er mer enn ord. Det er vår virkelighet.

Er vår nasjonaldag inkluderende, eller ekskluderende?

På vårt beste er vi inkluderende. Det er en viktig grunntone i vår feiring. Det motsatte ville være smålig, og bli en dag for de spesielt utvalgte. Men dagen er en folkefest hvor vi stolt kan løfte flagget uten å tråkke på andre. Vi er en fargerik nasjon av mennesker av ulik tro, politiske meninger og farger. Det er mange ulike blomster i vår hage. Problemet er da heller ikke forskjellene. Problemet er de ganger vi ikke respekterer forskjellene.

Vi feirer det gode fellesskap på vår nasjonaldag. Det handler om vi, og ikke bare om jeg, meg og mitt. Vi er sammen som nasjon, og vi står i et viktig fellesskap også som europeere og i det globale fellesskap. Vi er flere enn oss selv. Parallellen går til den bønn som Jesus lærte oss å be. I Fadervår finner vi ikke ordet «jeg” eller “meg”. Det står vi, vårt og oss: «Gi oss i dag vårt daglige brød og frels oss fra det onde”.

Det var godt igjen å kunne gå sammen i tog, og stolt løfte flagget

Jeg fikk gleden av å feire 17.mai et par dager på forskudd sammen med nordmenn i Aten. Det er mange år siden jeg har gått i barnetog. Gleden var desto større da vi etter pandemien igjen kunne møtes å gå sammen i tog. Under min preken på gudstjenesten, måtte jeg selvsagt si noe om situasjonen i Ukraina. Det er krig i Europa. Det angår også oss som folk og nasjon. Våre tanker og bønner går til folket i Ukraina som er invadert av sine naboer, naboer som også er våre naboer. Vi feirer at vi har fred og frihet i vårt land, men krigen er ikke langt borte. Det er en kraftig tankevekker.

Mer enn noen gang er troen viktig. Det handler om hva vi tror på, og hva vi aktivt bør ta avstand fra. Vi tror ikke på fascisme og nazisme. Vi tror ikke på mye vil ha mer. Det kalles egoisme. Vi tror ikke på stalinisme eller putinisme. Vi tror ikke på ondskap satt i system. Vi vet at ondskap finnes, men vi tror ikke på den.

Din tro er viktig fordi du kan være med å bygge det gode fellesskap, istedenfor å rive det ned.

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi. Det kalles verdighet. Livets verdighet. Det tror vi på! Det er grunnverdier som vi bygger vårt fellesskap på. Det er ingen selvfølge, men noe vi må være bevisst og verne om.

Vi tror på noe som er sterkere enn ondskapen.
Vi tror på det gode fellesskap.
Vi tror på livet!

Ved troen på livet er vi en motkraft mot ondskapen som finner sted.

Bilen på bildet var full av iskrem! Det hører med på en slik dag..

 Gratulere med dagen !!

Forglemmegei

Det tar fem timer å kjøre fra Tbilisi til Jerevan. Den armenske hovedstaden ligger noen tusen svinger lenger mot sør. Jeg har ikke for vane å bli bilsyk. Likevel ble kropp og hode slitent. Heldigvis var det en erfaren sjåfør i den norske ambassadebilen jeg satt på med. Dermed gikk det både raskt og trygt i det som er en krevende slalåmløype på høyde med alpinanlegget på Kvitfjell.

Landskapet er som på Balkan med åser, bondegårder og små landsbyer. Slik sett kjente jeg meg hjemme der jeg så ut på det vårlige landskapet.

Armenia er en skatt av et land. Den eneste feilen er at vi hører lite om det i nord. Nordmenns interesse avtar ettersom avstanden fra Karl Johans gate øker. Det er naturlig at vi bryr oss mer om vårt eget nabolag enn det som er på den andre siden av fjellet, men det er likevel trist at det er slik. Vi har godt av å øke våre kunnskaper og bry oss også om det som er lenger borte.

Armenerne føler seg i stor grad glemt. Mens konflikten i Ukraina får full oppmerksomhet, er det få av oss som vet noe særlig om krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan i 2020 i Nagorno-Karabakh. Det er en konflikt som har pågått i mange år. Krigen er historie, men ikke ferdig. Fremdeles er det trefninger. Begge land vil tjene på å redusere konfliktnivået og finne varige løsninger.

Armenia er som en svamp hvor flere presser på for å hente ut noen dråper. Aserbajdsjan, Tyrkia og Russland vil alle gjerne spise av kakestykket. Dermed er det viktig for Armenia å holde lav profil for ikke unødvendig å provosere. Slik velger også Den armenske apostoliske kirke å holde lav profil på den måten at de er pragmatiske i teologiske og etiske spørsmål. Det kirken, eller staten, ikke har festet til papiret som dogmer og absolutter, lever sitt frie liv. Samtidig er de tradisjonsbundne, og stolt over å være en kirke som strekker seg tilbake i tid. I samtalen med den øverste leder i den Armenske kirke, katolikos Karekin II, sa han det slik: «Vi er ikke konservative! Vi er tradisjonsbundne!»

Historien er viktig for Armenia, både for kirken og for nasjonen. I et land hvor 94% tilhører moderkirken, er det stor nærhet og forståelse mellom teologi og politikk. Tradisjon og historie er en viktig måte å forstå livet på.

Det er viktig å lære av tidligere konflikter, men faren er at en går med ryggen inn i fremtiden. Symbolet på folkemordet for hundre år siden er blomsten «forglemmegei». Det gir et viktig signal i det å huske hva som skjedde, men samtidig sier det noe om at livet vokser videre med nye planter og blomster. Det er vår i Armenia.

Følelsen for en armener er at så lenge folkemordet ikke er anerkjent, er de ikke anerkjent som folk!

Fra minnekonserten for folkemordet i konserthuset i Jerevan, 24.april 2022. På programmet stod Mozarts requiem.

Det er lett å føle seg velkommen i gatene i hovedstaden Jerevan, men smilet går over i et alvorsuttrykk hvis en kommer innpå konflikten med nabolandet Aserbajdsjan. Følelsen av at det internasjonale samfunnet ikke bryr seg, skaper en ensomhetsfølelse. Armenia ønsker å være et selvstendig, fritt og demokratisk land, men de ønsker ikke å være alene.

Det er en stor sanseopplevelse å besøke Armenia. Mat og vin er av høy klasse. Ararat er navnet på landets konjakk, eller brandy om en skal si det uten å støte franske monopolister. Ararat er også navnet på det høyeste fjellet i området. Det strekker seg over 5000 meter. Historien forteller at det var på det fjellet Noas Ark strandet etter syndefloden. Det gjør at fjellet betyr mye for de kristne armenerne. Likevel har få besøkt selve fjellet, selv om det er godt synlig med sin snøkledde topp. Det har sin bakgrunn i at fjellet ligger i nåværende Tyrkia. Grensen til Tyrkia er stengt som følge av et konfliktfylt naboforhold.

Det var godt å se at våren var kommet til Armenia. Frukttrærne var i sin fulle blomst. Frukt skal igjen bli til edle dråper. Våren med nytt liv som vokser fram, gir håp for fremtiden. Det er helt avgjørende for å kunne se fremover.

Ararat fjellet er på 5137 moh. Fjellet er en inaktiv vulkan som nå ligger i Tyrkia

Tårer i Armenia

Jeg fikk æren av å være med å legge ned blomster på minnesmerket for folkemordet på armenerne. Søndag 24.april var selve minnedagen. Sammen med den norske ambassadøren, bar jeg fram en krans som et symbol på norsk respekt for de falne og den armenske historie. Hele det internasjonale diplomatkorpset var samlet. Etter at president Vahagn Khachaturyan og statsminister Nikol Pashinyan hadde lagt ned sine kranser, var det vår tur til å bære kransen frem mellom paradeoppstilte soldater.

Det var en verdig seremoni. Der vi kunne forvente høy musikk og lange taler, var det stillheten som rådet. Det ble ikke holdt én tale. Stille fulgte vi de nordiske og de baltiske ambassadørene frem til selve minnesmerket. Etter å ha satt kransen fra oss, gikk vi ned til «den evige flamme» hvor vi la på blomster. Jeg ble stående noen sekunder, før jeg tegnet korsets tegn og overlot plassen til andre.

I stille vandring frem mot minnesmerket

Sammen med flere hundre tusen armenere, fikk jeg æren av å legge ned blomster på minnestedet

Norge har ikke anerkjent bruken av ordet «folkemord» på det at rundt 1,5 millioner armenere ble drept i perioden 1915 - 1920. Hovedårsaken for det er forholdet til Tyrkia. De blokkere bruken av ord som legger ansvar på de som stod for ugjerningene. «Folkemord» er et politisk sensitivt begrep. Skulle Tyrkia anerkjenne det deres forfedre gjorde, vil det kunne få store økonomiske og territoriale følger.

Selv om Norge ikke offisielt har anerkjent at det var et folkemord, gav det en god følelse å vise respekt for det som skjedde. Der står ikke Norge tilbake for noen annen nasjon. Norge anerkjenner at det skjedde, men har politiske problemer med bruken av hvilket begrep de skal bruke.

For oss nordmenn er avstanden både i kilometer og tid stor. Dermed blir det lett å tenke at bruken av begreper ikke er viktige. Det skjedde langt borte, og for over hundre år siden. For armenerne er det et helt annet perspektiv. Der vi ser det på avstand, bærer armenerne sorgen på sine skuldre. Det blir fort tårer og emosjonelt å snakke om. Fortellingen holdes levende. Historien preger folket og nasjonen sterkt også i dag. Folkemordet er en del av armenernes identitet. Historien bæres fra generasjon til generasjon. Det var godt synlig på minnedagen da flere hundre tusen mennesker valfartet for å legge ned blomster ved den evige flammen.

Det som skjedde med armenerne mellom 1915 – 1920, var et stort overgrep. Når rundt 1,5 millioner armenere ble drept på den måten det skjedde, vil jeg kalle det med rene ord. Det var et folkemord!

For armenerne er det en viktig historie. Det er det også for vår tid. Fortiden er en historie vi ikke kan gjøre noe med, men vi kan lære av det som skjedde slik at det ikke skjer igjen. Derfor var det sterkt å besøke statuen av Fredsprisvinneren Fridtjov Nansen i sentrum av Jerevan. Ved siden av statuen hadde noen lagt bilder av det som skjedde for hundre år siden. På et ark stod teksten: «Folkemord i Armenia 1915». Sammen med de historiske bildene var det også bilder fra Ukraina i dag, og teksten: «Folkemord i Ukraina».

Da var det trist å se det jeg ikke så. I Jerevan var det ikke et Ukrainsk flagg å se. Det ble en selvmotsigelse på det de selv har gått gjennom i sin historie, og også i nyere tid. De må selv være aktive å fordømme overgrep som skjer, og ikke bare dyrke sin egen sorg.

Statuen av Fridtjof Nansen i den armenske hovedstad, Jerevan.

Det var en tankevekker å se bilder fra folkemordet for hundre år siden, og ferske bilder fra Ukraina i dag.

Jeg tror på livet!

Vi er i en situasjon vi ikke trodde var mulig, men det skjer i vår tid. Det skjer på vår vakt. Det skjer i 2022!

Vi trodde ikke at voksne mennesker kunne gjøre slik mot hverandre. Vi trodde voksne mennesker var de som skulle verne om livet, verne om barna, verne om de eldre. Vi trodde voksne mennesker skulle verne om det sårbare livet.

Vi trodde krig tilhørte fortiden i vår del av verden. Krig var historie. Første og andre verdenskrig, og krigene på Balkan på nittitallet. Vi trodde at verden hadde lært. Vi trodde ikke at det skulle bli en ny krig i Europa i vår tid. Selv Russland var en nabo vi kunne stole på. Der var vi godtroende og naive.

Det som skjer i Ukraina, er ingen tilfeldig handling. Det er ingen tilfeldig ulykke. Det er ikke et tilfeldig angrep. Det er ikke blind vold. Det er planlagt målrettet vold. Det er beregnende ondskap. Angrepet på Ukraina er det onde. Det er menneskeskapt ondskap!

Finnes det håp? Finnes det håp i det meningsløse?
Finnes det noe godt i en slik situasjon?

Ja, vi står sammen. Vi står sammen i kampen mot det onde. Vi står sammen i kampen for fred. Sammen tenner vi lys og ber.

Vi vet at fred er mulig, men fred er ingen selvfølge. Fred er hardt arbeid over tid.
Europa er i krig, men vi skal vinne freden! 

Lystenning i Den hellige gravs kirke, også kalt Oppstandelseskirken, i Jerusalem

Hva tror jeg på?
Jeg tror på Gud, skaperen av liv!
Og jeg tror på mennesker. Jeg tror på mennesker, - tross alt!

Troen er et aktivt valg jeg gjør. Jeg velger å tro på Gud og mennesker!
Verken Hitler, Stalin eller Putin kan ta fra meg troen.
Troen er sterkere enn små ynkelige menn som må drepe for å vise sin manndom.  

Jeg tror på lys vi tenner i mørke. Når vi tenner lys, er det ikke lenger svart. Det er lys i mørket! Du og jeg, og millioner sammen med oss, tenner lys og ber. Det tror jeg på! Jeg tror på et hav av lys for fred. Det finnes ikke noe sted som er håpløst. Selv i mørket er det lys!

Jeg tror ikke på dødens krefter.
Jeg tror ikke på krefter som river ned livet.
Jeg tror på de som bygger fremtid og fred! 

Summen av deg og meg, er vi. Jeg tror på oss som fellesskap!
Vi er en kraft som bygger fremtiden.

Som kristen har jeg et håp om liv etter døden,
men jeg tror på livet før døden! 

I troen på livet står vi sammen, enten vi er kristne, muslimer, buddhister, ateister, humanister, eller hva vi er. Vi står sammen på tvers av religioner. Vi står sammen på tvers av politiske partier. Vi står sammen som Skandinaver og som Europeere.

Vi vet at dødens krefter finnes på jord. Vi vet at ondskap er en realitet.
Vi vet at det onde i form av egoisme kan vinne frem hvis vi ikke står imot.
Vi vet at onde krefter bruker vold og krig for å vinne mer makt.
Vi vet at ondskap dreper
men
Vi tror på noe som er sterkere enn dødens krefter!
Vi tror på noe som er sterkere enn det onde!
Vi vet at onde mennesker er mindre enn de selv tror,
men vi tror på blomster som vokser opp av frossen jord!
Vi tror på livet!

Vi tror ikke på nasjonalistiske eller andre destruktive krefter.
Vi tror ikke på ideologier og handlinger som river ned.
Vi tror ikke på ledere som går til angrep på sine naboer, ledere som dreper for å få mer.
Vi tror ikke på fascisme, nazisme, nasjonalisme, stalinisme eller putinisme!

Vi tror på mangfoldet og det fargerike fellesskap!
Vi tror på frihet, respekt og rettferdighet.
Vi tror på fred!

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi!
Det kalles verdighet; Livets verdighet.
Det tror vi på!

Et annet ord for verdighet, er kjærlighet.
Kjærligheten tror vi på!
Kjærligheten er både en gave, og en oppgave! 

Dette er vårt svar til Putin og alle som prøver å rive ned livet:
        De blir stående disse tre: tro, håp og kjærlighet.
        Men størst blant dem er kjærligheten! 1.Kor 13

Velsignelsen i Redeemer Church i Jerusalem

Dette er den velsignelse jeg vil si i denne tid:

Herren velsigne alle som kjemper for fred, rettferdighet og verdighet.
Herren la sitt ansikt lyse i mørket, og spre håp som gror.
Herren velsigne livet, og fylle oss med sin kjærlighet.

God påske!

Hva er fremtiden for Gaza?

Det er tidlig mandagsmorgen i Gamlebyen i Jerusalem. Likevel er det allerede mange som er på vei hjem etter at morgenbønnen var unnagjort. Jeg fulgte strømmen av folk gjennom Damaskusporten og så etter den armerte hvite bilen som skulle plukke meg opp. Den stod noen meter bortenfor. Jeg vinket og åpnet den tunge døra som er like tykk som veggene i en gammel steinkirke. To diplomater fra det norske Rep.kontoret i Øst-Jerusalem ønsket meg god morgen. Sammen satte vi kurs mot byen det er vanskelig både å komme inn i, og ut av.

Noen hundre meter fra kontrollposten inn til Gaza, stoppet vi og tok en kaffe. Det åpnet øynene og satte i gang hjernecellene. Da var vi klar for å jobbe oss gjennom den israelske kontrollposten og videre til Hamas sin kontroll. Da gjelder det å ha de rette papirer, og en god sjåfør som ordner opp.

Sikkerheten er vår første prioritet. Det gjorde at vi fikk en FN-bil som eskorte. Vi kunne ikke gå fritt i byen, og etter mørkets frembrudd holdt vi oss i ro på hotellet.

Det er mange esler og hester i Gaza. Det har sin grunn. De trenger ikke reparasjoner eller teknisk utstyr, ei heller bensin og olje.

Vi hadde en fin og viktig samtale med Fader Gabriel i den katolske kirken. Sammen med meg var diplomatene Laila Chedid Hausken og Ruben André Johansen. Foto: Panayotis Panayotou

Over to millioner palestinere bor på den lille kyststripen som er like stor som Mjøsa. Siden jeg som sjømannsprest var med på dette besøket, hadde vi et fokus på de kristne. De er en sårbar minoritet. Den katolske fader Gabriel påpekte at ifølge siste telling er det kun 1077 kristne tilbake i Gaza. Majoriteten av disse er ortodokse, mens de katolske utgjør 133. Hver kropp og sjel er viktig. Det er ikke enkelt å bo i Gaza, og for en religiøs minoritet er det ekstra vanskelig. «Livet er godt, men det er ikke lett», sa Fader Gabriel med et lite smil.

Gaza er som et stort fengsel med mur og piggtråd rundt. Det gjør det umulig å bevege seg over til Vestbredden. Det er også vanskelig å få papirene som skal til for å passere kontrollposten Erez, som er den eneste slusen ut. De som prøver seg sjøveien finner fort ut at havet også er et overvåket område. Det kan være en variabel av hvor langt ut fiskerne får lov til å dra, men bryter du den usynlige røde linjen smeller det raskt varselskudd over dekket.

Fader Gabriel smiler igjen til oss mens han sier: «Nå er dere fanger i fengselet».
Svart humor er en måte å overleve innenfor murene.

I tillegg til å besøke den katolske og den ortodokse kirke, besøkte vi også noen skoler og et par sykehus som er drevet av kirkene. Det gjør inntrykk å se barna som mødrene har med til klinikken. Mange av dem er under- og feilernært. Det vitner om stor fattigdom. Nær 80% av folket i Gaza lever i fattigdom.  Arbeidsledigheten er mellom 40-50%, og hele 70% blant kvinner.

Nøkkelen til en utvikling med tanke på fred og bedre levekår ligger hos Israel. Det er de som bokstavelig talt har nøkkelen til fengselet. Ved å låse døra til Gaza skapes det et dårlig inneklima. Uten frisk luft utenfra gror det av mugg og aggresjon. Det er en farlig situasjon i det lange løp.

Lederen ved det ene sykehuset vi besøkte sa det slik om deres prioriteringer: «Vi arbeider med de fattigste av de fattige!» Kirurgen som satt ved siden av la til: «Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!».

Vi stoppet ved et stort skilt ved stranden; «I love Gaza. 2022». Der måtte vi selvsagt ta bilder. Raskt ble jeg omkranset av en gjeng ungdommer. Slike situasjoner kan fort eskalere i negativ retning, men disse ungdommen klappet meg på ryggen og tok meg i hendene. De gav uttrykk for ekte interesse og kjærlighet. Selv om den ble kort, fikk vi den gode prat. Det gjorde inntrykk å se smilene, smil som vi også møtte da vi besøkte ortodokse unge speidere. Stolt hadde de kledd seg i uniformer og funnet fram trommer og sekkepiper. I respekt for at bønnen fra minareten startet akkurat i det vi ankom, ventet de noen minutter før de begynte å spille for oss.

Her øver barna på rytmen. De bruker to instrumenter i “korpset”; Trommer og sekkepiper.

Barn og unge er fremtiden, men hvordan er den? Det spurte jeg en av de jeg møtte på mitt todagers besøk. Svaret var deprimerende, men også med et positivt blikk fremover: «Fremtiden for folket i Gaza er at de ikke har noen fremtid.
Men likevel er der håp. Det er alltid håp!»

Smilene kommer til å følge meg videre, og humoren, og gleden over at vi kom på besøk. Det betyr noe å bli sett fra verden utenfor fengselet. De er ikke glemt. Som flere sa til oss under besøket: «Vi føler at vi ikke er alene når dere kommer på besøk!».

Som avskjed gav en katolsk nonne meg en oppgave da vi besøkte skolen hvor hun er rektor. Ordene ble sagt med et smil, men samtidig fylt av alvor:
«Pray for us, Fader».

Det var hyggelig å møte ungdommer i Gaza. Foto: Panayotis Panayotou

Bjørnen har våknet

I vår naivitet trodde vi at russerne bare ville vise muskler langs grensen til Ukraina. Mange var overbevist om at det var spill for galleriet. Vi som var mer skeptiske, håpte at de hadde rett. Samtidig var jeg blant de som fryktet et angrep etter at OL var forbi. Selvsagt ville Putin respektere de olympiske lekene. Det handlet om å ikke tråkke på selveste Kina i det som skulle være deres utstillingsvindu. Lekene var alvor.

Få dager etter lekene, angrep de russiske styrkene sin nærmeste nabo. Det viser et kynisk kalkulert spill hvor et menneskeliv betyr mindre enn medaljer og prangende stas.

Bjørnen har våknet fra dvalen og forlatt sitt hi.

I Stalins tid var et liv verdt lite og ingenting. Det samme kan vi si om tiden under Lenin, Mao, Pol Pot og da nazismen rullet over Europa. Igjen ser vi at et liv ikke er verdt noe i det «putinismen» angriper Ukraina. Bruken av bokstaven Z som symbol får onde assosiasjoner. Et ukrainsk liv er ikke noe verdt for Russland. Til og med egne russiske soldater ofres for å bygge et nytt russisk-storrike. Mye vil ha mer.

Noen påpeker at Putin alene har ansvar for det som skjer. De glemmer at selv Putin er avhengig av støttespillere både økonomisk, i politikken, i hæren og blant folk flest. Flertallet av det russiske folk støtter Putins krig mot Ukraina, noe selvsagt også Putin ønsker å gi inntrykk av. Selv øverste ledelse i den russisk-ortodokse kirke er en del av tilhengerskaren, og dermed en del av putinismen. Putin spiller bevisst på lag med de mektige religiøse lederne, vel vitende om at de har stor støtte i folket. Det gjør meg trist.

Alle russere som ikke aktivt tar avstand fra angrepskrigen som foregår, har et ansvar for hvert liv som blir tatt.

På søndag 13.mars hadde jeg en skandinavisk fredsgudstjeneste i den lutherske kirken i Vilnius.
Det var flott å samles under glassmaleriet som skinte i ukrainske farger.

Samtidig skal vi løfte fram de gode krefter som vil fred. De finnes heldigvis også i Russland. De står i fare for å bli tatt av sine egne. Det russiske politiet slår hardt ned på de som har meningers mot. Vi har sett det før, både på film og under andre verdenskrig. Og vi har sett det i regimer som ikke tåler dagens lys. Russland er i ferd med å begrense ytringsfriheten for egne borgere. Putin spiller på det som despoter har som en grunnregel; Sannheten er ikke så viktig. Det som er viktig er hva folk tror på.

Stor feiring av frigjøringsdagen i Vilnius, både med egne flagg og de ukrainske farger.

Det har vært godt å besøke byen Vilnius. 11.mars 1990 var Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte frihet fra Sovjetunionen. Trettito år senere er det igjen en viktig dag for fremtiden. Den ble feiret både med litauiske og ukrainske flagg i gatene. På alle gatehjørner, i vinduer, i butikker og som pins folk bare på seg, så jeg det ukrainske flagget i de dagene jeg var på besøk. Selv politibilene var dekorert med både litauiske og ukrainske flagg. Litauen vet at de fort kan stå på listen over land Putin ønsker å ta. Frihet og fred er ikke noe de tar for gitt. Det foregår en blodig kamp om verdier i nabolaget.

Slik den russiske bjørn fremstår, viser den seg som et farlig rovdyr. Nå vet vi at det var naivt å ikke tro at det verste kunne skje. Dessverre kan vi fremdeles bare være ved begynnelsen. Jeg frykter en langvarig stygg krig slik vi har sett det i Syria. Der er både de fysiske og de psykososiale sårene fremdeles store.

Selvsagt velger Putin og den russiske hær å gå til angrep på de som er mindre enn seg selv. Den russiske bjørn er ikke større enn at han er slu og feig. Men jeg tror ikke på Putin. Jeg tror ikke på stalinisme, fascisme, nazisme eller putinisme. Jeg tror på fred. Jeg tror på livet som er sterkere enn de som prøver å rive det ned.

et in terra pax!

Selv himmelen lyste i ukrainske farger da jeg satte kursen hjem.

Min tur

Formen var noe uggen. Derfor tok jeg en test på morgenkvisten før avreise. Svaret var solskinn før morgendisen forsvinner. Det var to streker, men sløret slik været er når det er to streker under en sky. For å gjøre alt klart, tok jeg ny test på flyplassen før avgang. Den var klar og befriende. Der stod det et ord som ikke var til å misforstå: Negativ! Det var jo positivt.

Jeg må ha blitt helbredet på vei ut til flyplassen. Det er slikt som skjer tenkte jeg, uten at jeg tok av med lovsang og halleluja rop. Jeg er mer dempet i stilen. Det å vifte med armene gjør jeg bare når jeg tøyer ut på et treningssenter. Jeg vet inderlig vel at selv prester dør en gang iblant. Min tur kommer når dagen er over.

Med negativ test kunne jeg sjekke inn på flyet retning Vilnius. Det gav oppdrift både til flyet og til meg. Jeg var klar for nye oppdrag i en tid med uro og krig. Det er mer alvorlige ting som skjer i vår nærhet, enn at min personlige form hadde noe å si.

Det ble en tidlig første kveld i Vilnius. Jeg måtte under dyna med klærne på. Varmen i kroppen forsvant over Østersjøen. Jeg ble sliten selv om jeg ikke gjorde noen ting. Søvnen tok heldigvis over og gav hvilepuls.

Dagen etter tok jeg ny test på lugaren. Den gav igjen to streker under skyen. Dermed ble møter foretatt på Teams, og jeg måtte ut i kulden for å ta en skikkelig PCR. Jeg havnet på en klinikk utenfor sentrum, og måtte snike på bussen for å komme tilbake til hotellet. Det er ikke enkelt å betale når jeg trenger en ny app for hver buss jeg tar.

Når presten sniker på bussen, er det alvor! (Gammelt jungelordtak)

Det ble å vente et døgn på at testen skulle fortelle hvordan det egentlig stod til. I mellomtiden kjøpte jeg inn kjeks og frukt, og gjorde klart for dager i isolasjon. Det er dog bagateller hvis så skjer, sammenlignet med de som har det verre.

Angsten kom likevel krypende. Vil det bare bli som en liten bris, eller ville jeg få problemer med pusten. Jeg har respekt for det å ha åndenød og pustebesvær. Sist jeg opplevde det var i høyden i Nepal. Da ble det en natt jeg ikke vil ha igjen.

Heldigvis ser det ut til å bli en bris med rennende nese og hodevondt. Med tre vaksiner, er jeg godt forberedt på det verste. Jeg er glad for de vaksiner jeg får. Det gir en sikkerhet jeg ikke vil være foruten. Jeg klarer ikke å forstå de som ikke vil ha vaksiner som garanti mot sykdom. Selv har jeg fått mange vaksiner siden jeg var barn, og jeg er glad for alle jeg har fått.  

Heldigvis er døren til hotellrommet åpen. Selv om jeg skal være forsiktig med å gå ut, er det en frihet å vite at jeg ikke er sperret inne. Da slipper jeg å streve med klaustrofobi. Når det en gang blir min tur og jeg skal legges i en kiste, vet jeg at det vil bli en klaustrofobisk opplevelse jeg kunne tenke meg å være foruten. Jeg håper og tror det enda er lenge til. Slik det nå ser ut, er det hvert fall ikke et lite virus som kommer til å føre meg over i evigheten.

Jeg er privilegert som har fått meg en liten time-out. Den kom ikke på et tidspunkt jeg hadde tenkt. Jeg skulle veldig gjerne vært hjemme i min egen seng, men det er ikke alltid en kan velge sted og tid. Kroppen har sagt klart fra. Da må jeg bare følge lokale helsemyndigheter i det land jeg er i.

Den største utfordringen blir å smøre seg med tålmodighet. Det kan bli laaaange dager før jeg slipper ut i det fri. Når det er sagt er det godt å ha tid til refleksjon og bønn. I min verden har jeg havnet på retreat. Jeg kan ikke annet enn å ta det med ro og puste inn og ut, og la bønnen følge med. En bønn for livet og for fred. Det trengs i det som er en eksplosiv tid.

Det hjelper med blomster og et flagg på hotellrommet.

Fred

Jeg tror ikke på okkupasjon av annenmanns jord.
Det undrer meg at voksne mennesker kan gjøre så mye vondt mot hverandre.
Det er mer enn det som vondt er. Det er ondskap.

Jeg tror ikke på voksne mennesker som ikke respekterer grenser, og er villig til å gå over lik. Jeg tror ikke på de som har makt, men gjør alt for å få mer.

Drømmen er at ledere har mer respekt for de menneskene de er satt til å råde over. Hvorfor skape hat, når fremtiden bygges på fred? Hvorfor ofre andre mennesker mens du selv sitter trygt i ditt palass?

Hvorfor må historien skrives med blod?  

Jeg tror ikke på de som angriper. Angripere og overgripere er samme sak. De kommer jeg aldri til å respektere. De sterke angriper de svake. Vi mennesker er som dyr, bare mye verre.

Men jeg tror på fred.
Fred er mulig, - tross alt!

I stedet for konflikt og krig burde vi pyntet til fest og invitert til gjestebud. Det tror jeg på. Et måltid hvor vi sitter sammen til bords.

Jeg ser for meg et langbord som strekker seg fra Kreml til Kyiv, fortsetter til Donetsk og Minsk, og videre til gatene i Vilnius, Brussel, Paris, Oslo og New York. Tenk å sitte sammen, spise brød og drikke vin. Det er en frukt av jorden og menneskers arbeid for livet. Et måltid for fremtiden. Gud som Skaper. Vår oppgave er å hjelpe til.

Jeg tror på fred mellom naboer.
Jeg tror på kjærligheten som er sterkere enn dødens krefter.

Våren kommer. Allerede er det glimt. Fugler synger. Blomster titter frem før snøen har tint. Solen varmer og er ikke bare til pynt. Jeg tror på våren. Jeg tror på nytt liv. Jeg tror på en ny begynnelse. Fremtiden har begynt. Våren smaker av evig liv.

Russere, ukrainere, amerikanere, israelere, palestinere, skandinaver, franskmenn, rumenere, indere, pakistanere, afrikanere, kinesere, albanere, serbere, bosniere, meksikanere, arabere, filippinere, tyskere, nordmenn – vi lever på samme jord! Markblomster på engen. Ulike, men i samme familie.

Jeg tror på mennesker – tross alt!
Og jeg tror på Gud

Fremdeles er fred mulig.
Jeg håper. Jeg ber.

Pax

På besøk i Bucuresti, tenner jeg lys for fred i nabolandet Ukraina

Krydder på maten

Det er viktig å trives med seg selv. Jeg hadde slitt hvis jeg ikke gjorde det. Siden jeg tilbringer tjuefire timer i døgnet med mine kilo og tanker, ville jeg fått store problemer hvis det var konstant misnøye med maskineri og skrog. Det må være tungt for de som har det slik. Jeg har stor respekt for de som sliter med seg selv. Heldigvis er det mulig å løfte blikket og se utover landskapet, og hente ny inspirasjon.

Hovedgrunnen til at jeg trives med meg selv, er at jeg treffer andre mennesker på min vei. Det er det som er selve krydderet som gir maten smak. Vi har alle erfaring fra å spise noe som verken er tilsatt pepper eller salt. Da blir livet tamt. Et måltid gjør seg best hvis det er godt krydret, og i tillegg pyntet med farger som lyser opp. Vi både smaker, lukter og ser. I tillegg hører vi hva vi sier til hverandre. Et måltid sammen, betyr mye mer enn når jeg sitter alene med min frokost eller middag.  

I min jobb treffer jeg mennesker. Noen ganger treffer jeg den ene. Andre ganger treffer jeg flere. I møte med andre mennesker skapes det en opplevelse av å sitte midt i et fargekart av tanker og liv. Det er ikke nødvendig med de store ord. Spiser vi et måltid sammen, kan vi gjerne snakke om honningen som smaker som om en engel var på besøk. Det gir smak av både himmel og jord. Og selvsagt blir det noen ord om kaffen på morgenkvisten. Noen vil ha den med melk. Jeg tar den svart som natten. Den tar jeg gjerne to av, pluss en til for skikkelige å våkne opp og få tankene i sving. Innimellom vandrer samtalen fra nord til sør i et herlig kaos uten å vite hvor den går.

Noen mennesker treffer jeg for første gang. Andre treffer jeg for andre og tredje gang. Rart det der, men de gode samtaler blir det aldri nok av. Jeg kan treffe de samme menneskene hver dag uten at vi går tom. Kunsten er at vi ser sammen, smaker på livet og lukter på vinen. Det blir en fin bouquet rundt sanseinntrykk og tanker som hverdagen gir, og funderinger om beslutninger som må tas.

Mennesker jeg møter er ulike både utenpå og inni. Jeg har enda ikke sett to snøfnugg som er like, ei heller to mennesker. Vi er ikke kopier, men unike enkeltindivider som lever sammen i store og mindre fellesskap. Det gode fellesskap er når ulikheter ikke er truende, men når vi vokser som ulike markblomster på samme eng. Da lukter det av vår og summer av liv. Jeg elsker å ta med termosen og sette seg ned midt i engen mens jeg hører lyden av humler som suser.

Hvert menneske jeg møter på min vandring er lite ringere en Gud selv. Det gjør meg ydmyk, men samtidig fylt av håp for morgendagen. Hvert enkelt menneske har større verdi enn det vi ser. Selv den minste av oss er stor. Ja, selv når jeg trøtt ser meg selv i speilet om morgen, er det bilde av Gud jeg ser. Vi er skapt i Guds bilde både du og jeg.

Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der. Hva er da et menneske, at du kommer det i hu, en menneskesønn, at du ser ham!
Du gjorde ham lite ringere enn Gud Salme 8                                             

Respekten for livet, skaper nysgjerrighet. Det er spennende å møte mennesker og bli kjent. Den gode samtale inneholder både egne ord, og søken etter hva som rører seg i den andre. I samtalerommet er det dog viktig å huske at vi bare har én munn, men to ører og to øyne. Møte med andre er først og fremst å lytte og se. Det er da det blir virkelig interessant.

Gråtid i sør

Denne vinteren har vært lang, selv om jeg bor i sørvest og ikke i nord hvor mørket ligger som et vegg til vegg teppe over land og fjord. Det gjorde ekstra godt da jeg plutselig våknet til en halv centimeter med snø som lyste opp, og solen som skinte fra skyfri himmel. Da var det bare å finne fram solbrillene, og gå ut i lyset. Det var lenge siden sist.  

I mørketiden på Svalbard, tok jeg noen ganger på meg solbriller, caps og  hawaiiskjorte. Jeg gikk ikke ut i kulden med sommerbekledningen, men nøt varmen i stua. Det var drømmen om det som ikke var, men som ville bli litt fram i tid. Drømmen kan være viktig å smake på. Kunsten er å krydre livet selv når mørket dominerer hverdagen. 

Spørsmålet fra venner i sør var om vi som bodde i nord gikk i kjelleren på vinteren. Hvorfor skulle vi det?
Det var jo mørkt overalt. Da trengte vi ikke gå i kjelleren..

Mørketidsdepresjon kan likevel treffe oss som en knyttneve på vinteren, men heldigvis er det mye håp og lys i mørketiden. Stjernene på himmelen, nordlyset som danser over den mektige hvelvingen og månen som speiler seg i snø og is. I tillegg er ofte mørketiden en sosial tid. Menneskene ser hverandre, og har tid til en prat. Det var mer uro da lyset kom frem og vi fikk dårlig samvittighet hvis vi ikke var på tur. 

Jeg har flyttet sør for Bjørnøya. Her er ikke mørketid slik som den er i nord, men vi har «gråtiden». Gråtiden er det få som snakker om. Den har ikke samme anseelse som mørketiden, men den kan være like tøff. I perioder kan den være mer utfordrende, siden den ikke får samme oppmerksomhet. Den varer uke etter uke. I gråtiden kan livet bli et ork. Det er som om fargene i livet har tatt pause. 

Blå benk i det grå. Det innbyr til en liten rast i hverdagen

Det gode fellesskap er selve D-vitaminen som bærer gjennom mørketiden i nord. Det samme kan vi si om gråtiden. Det er heldigvis mye lys og nyanser i det grå, og det sosiale livet redder oss fra å gå i ett med skyggene.

Selv elsker jeg gråfargen, men ikke alltid. Noen ganger er grått bare grått. 

Jeg skal innrømme at denne vinteren har gråtiden vært lang og tung. Det grå har festet seg til kropp og sjel som en lammende følelse som ikke slipper taket. Det er som om tankene stopper opp, og initiativet blir borte. Leken forsvinner, og jeg blir sittende i en stol og tenke på det jeg ikke gjør.  

Det ligger et godt lag med salt på mine vinduer. Jeg ser fremdeles ut, men det har blitt gråere enn det faktisk er. Det hjelper å komme seg ut og få frisk luft. Da er det lettere å se klart og få perspektiv. 

Jeg trives i uvær både på hav og på land. Det er friskt med regnskyll sammen med god vind. Men det sliter når det grå teppet ligger lavt dag etter dag uten å slippe tak. Derfor gjorde det godt da jeg våknet til en halvcentimeter med snø og blå himmel. Det lyste opp, selv om det kun varte noen timer før snøen tinte og tåke og regn igjen satte sitt preg. 

Det gir mersmak med sol og vår. Som et barn gleder seg til pakkene på julaften, ser jeg fram til snøklokker og krokus som spretter frem før snøen har tint. 

I år trenger vi våren mer enn noen gang. Vi trenger en klem og et smil både fra venner og fra blomster som gror. Vi trenger våren både utenfor, og inn i våre kroker av liv. Vi trenger at isen smelter. Vi trenger at det grå slipper tak og blandes med varme solstråler og smil. Det er bare å glede seg. Snart er det vår!

Både livet i naturen og vi mennesker lengter etter vår

Lihkku beivviin!

Gratulere med dagen! Den 6.februar feires Samefolkets dag, eller Samenes nasjonaldag som den også kalles. Det samiske flagget heises til topps over hele vårt land. Det gjør vi med stor ære og glede. I tillegg til at det er samefolkets dag, er det også vår dag! Det er vår urbefolkning som feirer sin dag. Vi feirer sammen og markerer dagen med respekt, solidaritet og stolthet. Derfor henger det norske og det samiske flagget side om side. 

Det var så seint som i 1993 at samene feiret sin dag for første gang. I dag feries 6.februar av alle samer, samme hvilken stat de bor i.

Samefolket har bosettingsområder i Norge, Sverige, Finland og Russland. Deres landområder strekker seg fra Kola-halvøya i nordøst til Sør-Norge og Sør-Sverige. Dette området kalles Sapmi, eller Saemi, eller et ord som vi kjenner igjen fra en sang: Samiid eanan. 

Samefolkets dag er viktig. Det handler om å verne om det samiske folk og deres særpreg. Vi trenger alle å være bevisst våre ord og handlinger i forhold til minoriteter slik at vi ikke sprer fordommer og et negativt menneskesyn. Hvert enkelt menneske er verdifullt og unikt. Det gjelder selvsagt også de som hører til verdens urbefolkninger.

Viktige saker for urbefolkningene er eiendomsrett, identitet, språk, religionsfrihet og retten til å velge sin egen livsstil, sine egne klær og sine egne boliger. Dette åpner for lokale politiske saker og behov for nasjonale og internasjonale avtaler. 

Selv om det samiske nærværet er lite der jeg bor, kan vi likevel sympatisere med en folkegruppe i vårt eget land, og med minoriteter verden over. Det er viktig at vi øker våre kunnskaper og bryr oss. 

Det er vanskelig å si det eksakte tall på hvor mange samer som finnes, men det antas et sted mellom 50.000 – 80.000 samer. Den største gruppa finner vi i Norge, hvor det er rundt 40.000 samer. I Russland er det omlag 2000 samer. Der er samene en liten og utsatt minoritet hvor den samiske kultur, deres språk og levesett blitt forsøkt tilintetgjort. 

For noen år siden besøkte jeg Murmansk og Kolahalvøya. Der intervjuet jeg Semon, en ung same på 23 år. Han var danser og reineier. Det gjorde sterkt inntrykk på meg da han fortalte at det fremdeles for mange var forbundet med skam å være den de er. 

Jeg spurte hvor han kom til å være til vinteren, og om noen år:
Hvor jeg er til vinteren? Hvordan kan jeg vite det? Mitt liv er å være same. En same vet ikke hvor han er til vinteren. Hvis jeg ikke vet hvor jeg er til vinteren, kan jeg heller ikke vite hvor jeg er om ti år. Hvor vinden vil blåse, vil jeg gå.

Som avslutning på vår samtale vinker han farvel med ordene som setter 6.februar i perspektiv:
Vi vil gjøre vår kultur anerkjent.
Vi prøver å puste. Vi prøver å leve. 

Bildet er fra en samisk-norsk klimagudstjeneste i Sør-Varanger i 2019.

Fred er mulig

Det er en spent situasjon med Russland på den ene siden, og NATO og USA på den andre. I midten av konflikten ligger Ukraina som en fender mellom øst og vest. Det sier seg selv at det er fenderen som kjenner på trykket og må ta den største støyten fra de store skip som forsøker å legge til kai. 

Mange med meg, håper og ber om fred. Samtidig ser vi at faren for krig er økende. Foreløpig er det ordene som har størst makt. Ord brukes som ammunisjon som skytes mot hverandre. Det er et farlig spill. I tillegg skjer det troppeforflytninger for å vise styrke og kraft. Det flekkes tenner som ville dyr som forsøker å skremme andre bort. Det er primitive regler som gjelder både i faunaen og blant stormakter. 

Fred er mulig, men fred er hardt arbeid. 

Jeg skal ikke komme med enkle løsninger på en situasjon som er kritisk eskalerende. Løsninger finnes kun ved forhandlingsbordet. Jeg har tro på den gode dialog. Samtalene bør skje i direkte møter mellom de ulike partene, og ikke med store ord i media som viser hvem som er tøffest. 

Alle parter vil være tapere hvis en krig bryter ut. Spesielt kan de sivile tap bli store hvis Ukraina forvandles til en slagmark mellom øst og vest. 

Bryter det ut krig, er faren stor for at konflikten vil vokse ut over landegrenser og spre seg til et større område. Da vil Europa og verden igjen bli rammet av storkrig. Det som i dag er en ordveksling og troppeforflytninger til grenseområdet til Ukraina, kan i morgen endre karakter til å bli en ny verdenskrig. Det forteller alvoret i spillet som foregår.  

Allerede er det en pågående krig. Over 14000 mennesker blitt drept i krigen i Øst-Ukraina. Det er en krig som har vart siden 2014. Som de fleste kriger handler det om landområder, makt, sikkerhet og økonomi. I tillegg står historien sterkt, sammen med identitet, kultur og religion. Blandes disse elementene i en suppe, begynner det å putre og koke. Da skal det bare krydres med chili for å få det hele til å eksplodere i en stor brann.

Da jeg besøkte Kyiv i høst, var det ro og fred i den vakre storbyen. Samtidig var det et land som var i krig. Jeg så blomster og kranser som var lagt ned foran bilder av unge soldater som var drept i kampene i øst. Det er en krig ingen ser enden på. Det gjorde inntrykk å se bilder av unge mennesker som var blitt offer i en krig i Europa i vår tid. 

Håpet må være at den tilspissede situasjonen vil føre til varige løsninger som alle parter kan være tjent med. Løsningen må også sette en stopper på den åtteårige krigen i Øst-Ukraina. Det blir viktig å finne kompromisser som både Russland og Vesten kan leve med. Faren er dessverre stor for at det kan bli Putin mot Biden, med Stoltenberg som joker, i en russisk rulett. 

Og fred på jorden, sang englene på marken i det som er Juleevangeliet fra Lukas 2.
Vi trenger at vi løfter den setningen og synger sammen i flerstemt kor. Vi trenger troen på at fred er mulig, spesielt når situasjonen ser ut til å være låst. 

Mister vi troen og håpet om fred, mister vi fremtiden. 

Hvem er det som skaper konflikt og krig? Det er voksne mennesker med makt. De samme personene sitter med nøkkelen til dialog og fred. De som vil bli de største taperne, slik det er i alle konflikter og kriger, vil være barna som vokser opp til lyden av bomber og hat. 

Vi trenger å tenne lys og be en bønn.
Gud, vi ber om fred i Ukraina. Vi ber om fred mellom øst og vest.
Vi ber om fred på jord!

et in terra pax!

Bildene av falne soldater i Øst-Ukraina. Det gjorde inntrykk å se den lange veggen med bilder av unge mennesker som er drept de siste åtte år.

Den lange måneden

Januar er en måned som varer lenger enn et år. Det føles hvert fall slik. Selv om solen snudde i desember, er det som om mørke spiller oss et puss. Det tar tid før virkningen av lyset trenger inn i sjel og sinn. Det er som om natten har satt sitt stempel på inngangen til det nye året og skyggelagt hver minste krok. 

Tirsdag 21.desember 2021 klokken 16.59. Det var da solen snudde, og satte kursen oppover igjen. Bunnen var nådd, slik vi ofte må nå bunnen før vi kan gi fart mot overflaten. Tirsdagen før jul var årets korteste dag. Dagen etterpå var det allerede noen sekunder lysere.  

Vintersolverv blir vår mørkeste dag kalt. Det er et ord som kommer fra norrøn tid, og betyr «solvending». Vi som bor på den nordlige delen av klinkekulen, gleder oss over lengre dager og mer lys i tiden etter vintersolverv. Mens vi har vår mørkeste og korteste dag, har de i sør årets lengste dag. Fra nå av går det mot mørkere og lengre dager i sør. Vi lever på samme jord, men med motsatt fortegn. 

Når vi nå har nådd slutten av januar, burde smilet ligget på lur. Det burde boble i sinnet som musserende vin som nettopp er helt i glasset. Men det er ikke nødvendigvis slik. Nyttårsforsettene ble brutt før de hadde begynt, og det er fremdeles mørke lange dager som preger hverdagen. Samtidig lar festdager vente på seg. Mørke skyer ligger som vegg til vegg teppe over landskapet. Det har en tendens til å samle mye støv. Energien for å finne fram støvsugeren og ta en skikkelig vask forsvant lenge før juletreet ble kastet ut.

I desember lyste det opp med barnesang og stjerner i vinduene. Da så vi fremover mot at noe skulle skje. Hvert år skjer det flere juleunder. Vi smiler, ser hverandre og synger i flerstemt kor. I tillegg feirer vi jordens største under da et barn ble født. En uke ut i januar har tonene stilnet og smilet frosset til is. Nå ser vi forbi hverandre som zombier uten evne til å spørre hvordan det går. 

Livet føles mørkt lenge etter at solen har snudd. Da er det kanskje riktig å gi navnet «verdens mest deprimerende dag» til tredje mandag i januar. I år ble det mandag 17.januar. Det var en dag jeg kjente at de lave grå skyene preget meg langt inn i margen. Noen brikker falt på plass da jeg fikk vite at noen har gitt den det lite flatterende navnet. Mismotet og manglende motivasjon gjorde at det var vanskelig å komme seg opp av sengen og møte dagen, men jeg gjorde det likevel. 

Det er ikke farlig å kjenne på det som mørkt er. Det er en normal følelse mange av oss tidvis opplever. Tross alt er mørke positivt for blomster og dyr. Det gir hvile for mange skapninger, og dekning for de som går på jakt. Også vi mennesker har godt av vekslingen mellom lys og mørke. Verre blir det hvis det er mørkt når solen skinner på høylys dag. I lyset kan mørke oppleves som svart.

Fremdeles lar solen vente på seg. Det blåser friskt, og regnet flyr sidelengs. Paraply er en dårlig oppfinnelse i Stavanger hvor jeg bor. De blir ofte ødelagt på første tur. Likevel vil jeg ut å kjenne på elementene. Jeg vil smake på regndråpene og kjenne vinden røske i håret. Det gjør også at innmaten friskner til. Det er godt å være ute, og godt å komme hjem og finne ly.

Det er enda noen uker til at våren og lyset får nytt liv til å gro. I ventetiden vil jeg løfte blikket mens jeg rusler en tur i tussmørke. Det er da skyggene er lengst, men samtidig vakkert når blåfargen legger seg over land og hav. 

Stavanger en vindfull kveld i januar

Pizzabaker for en dag

Det er mye jeg ikke kan. Det innrømmer jeg uten skam. Hodet mitt er ikke et leksikon som kan legge ut om gamle filosofer eller kjemiske formler. Noen husker tall. Andre husker navn og sitater. Jeg sliter med begge deler.

Heldigvis er livet blitt enklere for oss som ikke får til å imponere med våre kunnskaper i sosiale lag. I dag kan vi skjule våre manglende kunnskaper ved å ta fram mobilen og foreta enkle søk. Det gjøres i de beste selskaper. Det vi ikke eksakt vet, er bare noen tastetrykk unna.

Det er mer enn teoretisk kunnskap jeg kan slite med. Jeg overlater til fagfolk å snekre, rydde opp i rør og ordne problemer med elektriske apparater. Jeg har ikke evnene og interessen som skal til. Det hører ofte sammen.

• Evner + interesse = ferdighet.

Som barn slet jeg med å la meg fenge av sløyden allerede i femte klasse. Hvorfor skulle jeg lage en fjøl? Det var det ingen som klarte å forklare meg. Det var bare noe alle var nødt til å gjøre. Men det var kjekt å brenne inn en figur som pyntet opp, i tillegg til å skrive inn noen ord. Stolt var jeg da jeg tok med brødfjølen hjem til min mor. Tross alt, jeg hadde jo lagd den selve. Midt opp i alt jeg ikke likte, var det en viss glede i å mestre det jeg ikke fikk til.

Tror det var i andre klasse jeg måtte forsøke å hekle. Da røyk tråden hele tiden. Det var ikke mulig å få til det oppgaven var. Jeg skulle hekle en figur som skulle ligne på en person. Det ble til at jeg måtte ta tråden rundt en fyrstikkeske og fuske meg frem til noe jeg kunne leve med. Det var læreren som lærte meg snarveien til et godt resultat. Mine foreldre innså tidlig at jeg aldri kom til å utdanne meg innen praktiske fag.

Selv om det er mer jeg ikke mestrer enn det jeg får til, har jeg ikke sluttet å bryte lydmuren. Jeg liker å gjøre det jeg ikke kan. Noen ganger utfordrer jeg meg selv til å gjøre noe nytt. Det letteste er å følge vanlige spor, men det er morsomt og utfordrende å gå på nye stier. Spesielt er det kjekt hvis jeg får til det jeg trodde var umulig. Får jeg det ikke til, fortsetter jeg likevel. Jeg søker ikke det perfekte, men et resultat jeg kan leve godt med. Det er bedre med et resultat, enn ikke å ha prøvd.

Perfeksjonist vær du det, men la oss andre være i fred!

Kjevlen ble lite brukt. Det enkleste og beste var å bruke fingrene til å dra ut deigen.

Det finnes mennesker som liker å teste mine manglende evner. Til jul i fjor, det er ikke lenge siden, fikk jeg en stålplate til å ha i ovnen. Platen skulle varmes som om den glødet over åpen flamme. Oppgaven var å bake pizza av napolitansk tradisjon, og steike den på den glovarme stålplaten. Det skulle bli flat pizza, og ikke disse høyreiste amerikanske variantene vi finner i de tusen hjem.

Med dagens strømpriser, ble pizzaen av det dyre slaget. Det måtte jeg bare glemme å tenke på. Jeg fikk heller lukte gammel svette ved å spare på dusjen i noen dager. Bedre å lukte hevd, enn å mislykkes som pizzabaker.

Deigen ble satt et par dager før selve pizzaen skulle i ovnen. Det kalles langtidsheving. Den stod på kjøkkenbordet første døgn, før den ble plassert i det kjølige skapet. Jeg fikk selvsagt hjelp til å lage både deig og det som skulle på av tomatsaus og krydder, men en god pedagog gjorde at jeg ikke slapp unna. Det var ikke mulig bare å se på. Det var jeg som fikk mel på fingrene. Siden jeg ikke har kjøkkenmaskin, måtte fingrene brukes for å blande det hele. Mel av edleste italienske sort blandet med tørrgjær og vann. Eltefri deig, men likevel måtte den jobbes med. Det var en enkel operasjon, men klissete som da jeg stakk handa i sirup som barn.

Prosessen var det viktigst, men sammen med et godt resultat gav det mersmak. Dette er noe jeg kommer til å eksperimentere med utover våren. Gaver som kan brukes flere ganger må kunne kalles gjenbruk. Det er jo miljøvennlig. I tillegg førte det til egenutvikling og et ekstra krydder på det sosiale fellesskap. Det var den største gevinsten.

Eltefri deig, men likevel måtte innholdet blandes.