Muligheter i et nytt år

Nyttårsforsett har en tendens til å falle til jorden like raskt som rakettene slukner på himmelen. Likevel kan det være positivt, ved starten på et nytt år, og ha noen planer og ønsker. Det er aldri negativt å se fremover og sette seg mål. Da har vi noe å strekke oss etter. Det gir fremdrift. 

Jeg er ikke opptatt av klassiske nyttårsforsett som å redusere vekten, stumpe sigaretten og trene mer. Det kan være viktige nok, men det er mer interessant når målene handler om verdier vi vil skal prege våre liv. Da løfter vi blikket og ser utover landskapet. Slike mål vil ha en positiv virkning på de fellesskap vi beveger oss i. Det handler om hva vi gir, og ikke bare om hvordan jeg og mitt skal bli. Det er først når livet handler om flere enn oss selv at det blir interessant i et større perspektiv. 

Hvordan er jeg som person? Hvordan er du? 
Hvilke verdier vil vi skal prege våre fellesskap? 
Hva vil vi med året vi har begynt på?

I stor grad blir vi den personen vi ønsker å bli. Selvsagt blir vi påvirket av vær og vind, men det er ingen unnskyldning. I beste fall er det en forklaring på hvordan vi er, men en skikkelig sjømann har lært seg å seile også i motvind. Selv når vinden har løyet og det er flatt hav, kan vi bevege oss dit vi vil. 

Er jeg raus? Er du? 

Raushet, er en verdi jeg setter høyt. Fokuset settes utenfor seg selv. Det handler om å se horisonten langt ut i havet, isteden for å leve i en tåkedis hvor jeg har nok med meg og mitt. Spesielt er det viktig å ha større oversikt når skyene ligger lavt og vi ikke helt ser verken fram eller tilbake. Vi trenger kompass slik at vi kan sette kurs. Raushet ligger lenger fram. Kursen settes mot sør, øst, vest og mot nord. 

Jeg tenker ikke først og fremst på penger, selv om det ofte gjenspeiler hvordan vi er. Økonomi er et område hvor vi kan være raus i forhold til mennesker som trenger at vi deler på godene. Det er ekstra verdifullt i en tid hvor fattigdommen i verden øker, og forskjellene i vårt eget land blir større. Da er det viktig at vi bryr oss om mer enn vår egen lille verden i miniatyr. Livet handler om mer enn tingene vi har, og de vi drømmer om å få tak i. Raushet er å ikke ha nok med selg selv, men isteden benytte muligheten til å gi og invitere inn. 

I noen kulturer dekkes det på til en ekstra ved julens måltider. Det kan jo være at noen banker på og trenger mat, varme og en prat. Vi kan utvide det til å gjelde ved flere måltider gjennom året vi har begynt på. Det er alltid plass til en til. Velkommen skal du være! 

Raushet handler om å gi, uten å kreve å få tilbake. 

Det handler også om å godta at mennesker er et mangfold av ulikheter. Heldigvis er det mange blomster av ulik farge og art i Guds hage. Det hadde vært kjedelig hvis alle var like. Vi mennesker er som snøfnugg i all vår forskjellighet. 

Selv finner jeg glede i å se på mennesker som i alle varianter vandrer forbi. Det blir jeg aldri lei av. Noen er jeg så heldig å få en samtale med. Det er ikke alltid det blir mange ord, men jeg får mer enn det lille jeg gir. Vi er ikke perfekte, samtidig er det nettopp det vi er når vi er et mangfold av ulikheter hvor folk kan være seg selv. 

Jeg skal ikke skryte av å være raus. Det er ofte jeg går forbi uten å stoppe opp, uten å gi. Det er derfor jeg trenger å løfte min egen bevissthet mot en av våre viktigste verdier. Jeg ønsker å være endel av et raust samfunn hvor vi tenker fellesskap, mer enn bare på oss selv. Jeg vil heller tenke vi, enn å stoppe opp med ordet jeg. 

Hvis vi møtes på stien, kan vi gjerne stoppe og slå av en prat, og ikke bare gå forbi

På vei videre

Ved overgangen fra et år til et annet, ser vi ofte både bakover og fremover. Det som ligger bak, vet vi mye om. Det handler om det som ble, og det som ikke ble noe av. Det som ligger foran, har flere usikkerhetsmomenter. Det er som å seile inn i tett tåke uten å se hvor leia er. Likevel har vi værmeldinger og prognoser som tilsier at livet seiler videre, selv om det ligger flere utfordringer og venter. Den største utfordring er hvis det ikke blir vind i seilene og fremdriften stopper opp som om vi ble værende på stedet hvil. 

Covid-viruset har funnet hver minste avkrok av vår klode, men fremdeles er det noen fristeder. Jeg har tatt turen vest i havet, til den eneste kommune i vårt land som ikke har hatt smitte. Frykten er at jeg blir den som tar med viruset, men alle tester tilsier at jeg er frisk. Med alle mine reiser blir jeg testet mer enn de fleste. Likevel er det eneste sikre, at ingenting er sikkert. Det gjelder oss alle. 

Det er vått i marka, men også på Utsira er det noen kilometer med vei å rusle på. Vinden blåser friskt og får tankene til å fly. Det er en grå dag med lave skyer. Vakkert, som hverdagen er. Et landskap malt i grått. Hvis jeg kunne male, ville jeg malt det grå. Det er noe bare de største kunstnere kan. 

Før syntes jeg grått var en kjedelig farge. Det var før jeg oppdaget nyansene, skyggene, konturene, harmonien, roen og rausheten som lar de andre fargene få skinne. Grått er ofte en farge som ligger i bakgrunnen, uten ønske om å være prangende og skinnende som en diva med paljetter og diamanter. Men tar du bort det grå, mister alle fargene sin kjære følgesvenn som de kan stole på og speile seg i. Det grå landskapet er ekte og ærlig liv. Gråfargen er som hverdagen. Den puster sin egen rytme. 

Det liv vi levde i 2021, er historie. Takk for det som var. Takk for de gode samtaler og møter.
Takk for det du gav. 

I det som ligger foran ligger usikkerheten blandet med håp. Det er en blanding som handler mye om å våge. Det å våge å leve både i det nære, og i det globale landskap vi beveger oss i. Vi er endel av mange fellesskap. Små og store. Der er du og jeg vi. Hver søm i et seil er viktig. Rakner én søm, kan seilet flerres i flere biter. Da sliter vi som fellesskap. 

Jeg ser fram til å seile videre i året som kommer. Noen ganger får jeg følelsen av å seile alene. Havet er stort, og båten er liten. Der ligger ensomheten. Men jeg har tro både på aleneheten og de gode fellesskap hvor vi seiler sammen. 

Jeg ønsker deg god seilas. Ser fram til å møtes ute på havet et sted.

Godt nytt år!

Julehilsen

Advent og julehøytiden er på mange måter en fin tid. På den mørkeste tiden av året, tenner vi lys i vinduer og over gater. Det betydde mye i de årene jeg bodde i Longyearbyen hvor det var mørkt både dag og natt. 1.søndag i advent tente vi lysene på juletreet på torget. Da var det fest! Lysene skinte i mørket, og barn og voksne smilte og sang i sammen.

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det! Joh 1,5

Det er en viktig setning! Det er en setning rett inn i vår tid hvor vi enda sliter med en pandemi som preger våre felleskap. Det er en setning rett inn i vår virkelighet med et klima som er i endring. Det er en setning i en tid med konflikter, og hvor antall fattige øker. Det er en setning rett inn i våre liv.

Utenfor Svalbard kirke, verdens nordligste kirke, hadde vi også et juletre hvor vi tente lys. I mørket så vi ikke selve treet. Derfor fikk vi lagd et juletre i jern som vi kunne bruke år etter år. Det som var synlig, var tusen små julelys som lyste opp i den lange mørke natten.

Da det blåste opp til storm, en skikkelig snøstorm rett før jul i 2015, kjempet jeg meg hjem til kirka hvor jeg bodde. Det var et slit med et kaos i hvitt. Vi var i mørketiden, men snøen virvlet rundt meg. Da jeg kom til kirka var juletreet blåst ned, og alle lysene var slukket. Det var ikke det verst som kunne skje, tenkte jeg og var glad jeg hadde kommet meg i hus.

Morgen etter satt jeg med kaffekoppen. Alt var stille. Ikke et vindpust. «Vi stod an av», var det mange av oss som tenkte. Det hadde ikke skjedd noe alvorlig.  

det var da
etter stormen
da alt var stille
det var da det skjedde
det som ikke kunne skje
vi mistet det vi ikke hadde råd til å miste
vi reddet flere
vi tapte
og vant på samme tid

Det gikk et snøskred som traff Longyearbyen lørdag den 19.desember kl. 1023. Det tok 11 hus.
I ni av husene var det folk. Vi mistet kamerat Atle, og et lite barn. Det var to for mye.

Det ble intense dager for alle i Longyearbyen. Med rød penn ble det skrevet i historien. Tiden før, og tiden etter. Stillheten lørdag morgen vet jeg mange av oss vil høre resten av våre li

En bagatell skjedde to dager etterpå. Da fikset folk fra Statsbygg juletreet utenfor kirka, det som hadde blåst ned og hvor lysene var slukket. Juletreet ble igjen satt på plass, og lysene tent.

Jeg tenkte, at av alt det som skjedde disse dagene, betydde ikke det så mye. Men jeg tok feil.
Det betydde mer enn det jeg da forstod. Det var et tegn på håp og liv – tross alt!

Noen ganger skal det lite til. Andre ganger skal det mer.
Men lys i mørket gjør at det ikke lenger er svart.                                                               

Mørketid i nord vet jeg hva er, men mørke kan oppleves flere steder på jord.
Det er bare mørkt, det er ikke svart, sa jeg ofte i mine prekener på Svalbard da solen var borte og livet gikk oss imot. Det er mye lys i mørket. Nordlyset, månen og stjernene på himmelen, som igjen reflekteres i snø og is, og menneskene som gir av seg selv. De betyr mye. Jeg ser speilbildet av Gud både i tårer og i smil.                                                       

Lyset fra himmelen i form av en stjerne viste vei til stallen i Betlehem,
til det mest sårbare som finnes: Et lite barn.
Slik kom Gud til oss mennesker:

I ham, var liv
og livet var menneskenes lys
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det         Joh.1, 4-5

Mørketid i Beirut

Som siste stopp på min førjulstur, har jeg ankommet Beirut. Det er en vakker by, men med et prøvet folk. I drosjen på vei fra flyplassen, snakker sjåføren om mistillit til landets myndigheter, korrupsjon og økende fattigdom. Da strømmen går på hotellet noen timer senere, forteller resepsjonisten at de bare har strøm én time til dagen. Resten sørger generatorer for. På hotellet ble det derfor kort tid uten strøm, før den kom på igjen. Det er verre for folk flest. De har ikke pengene som skal til for verken generator eller strøm. En kommer langt med å varme opp stua og koke mat med gass, men det koster også penger. Det er det færre og færre som har.

-          Vil du ha en million?

Jeg må veksle penger. Dollar til libanesisk pund. Da bør en sørge for å få en grei kurs. Det siste jeg gjør er å gå i banken. Der fungerer lite. I det vanskjøttede landet, er det svartebørsen som gjelder når det kommer til veksling. Svartebørsen er ikke svart, men den er heller ikke hvit. Vekslingen er en form for gråsone av et system som fungerer midt oppe i kaoset. Hvis jeg skulle være så uheldig å betale en lunsj med kort og bli trukket i libanesisk pund, vil jeg risikere å bli trukket tretti ganger mer enn selve beløpet. En lunsj til femti kroner, vil da plutselig koste meg femtenhundre kroner. Da blir lunsjen dyr.

Det høres mye ut med en million. Da er jeg blitt millionær, tenker jeg med lotto i blikket. Det er som å få telefon fra Hamar en sen lørdagskveld, men i realiteten er det bare firehundre kroner. Det er likevel å regne som store penger for den som lite og ingenting har.

Det tar ikke lang tid før jeg legger merke til den økende fattigdommen i Beirut. Det er flere pågående tiggere, og flere som roter i søppelkontainere på jakt etter matrester og ting de kan selge eller bruke. De som hadde penger i banken, har tapt opptil nitti prosent av sine sparepenger på bankkollapsen og devalueringer. Dermed har den tidligere middelklassen mistet mye av sine reserver. De er blant den stadig voksende fattige delen av befolkningen. I dag utgjør de fattige over tre fjerdedeler av befolkningen. De er ofre for stadige devalueringer, og stigende arbeidsledighet. I tillegg utgjør den globale krisen i kjølvannet av pandemien en ekstra byrde, samt et stort antall flyktninger både av palestinere og syrere.

De virkelig rike, har i hovedsak ordnet seg. Mange av dem fikk vekslet og eksportert pengene før krakket var en realitet. Det gjelder å ha kontakter, og evnen til å betale seg ut.

Det er blitt kveld. Jeg rusler en tur for å finne en restaurant som kan gi meg fôr. Dette er gater jeg kjenner, men nå er det mørkt hvor det før var lys. Lyden av generatorer får meg til å sammenligne Beirut med Kosovo for tjue år siden. Mens Kosovo har utviklet seg fremover, går Beirut baklengs inn i fremtiden. Mulig må Libanon nå bunnen før det snur, sa en diplomat til meg. Noen ganger er det dessverre slik at kriser må vokse seg større enn stor, før en kan begynne den lange veien mot overflaten igjen. Med flere tunge synkesteiner festet til kroppen, må Libanon lande på bunnen før folket igjen kan stige mot overflaten. Det er naturens uskrevne lov.

Det føles uttrykt å gå i mørke bygater hvor fortauene kan ha store hull, og kriminaliteten er økende. Med trafikklys som også har tatt kvelden, blir det viktig å finne en luke i trafikken for så å sprinte over til den andre siden. Det går som regel bra, men det er liten avstand til at oppholdet blir annerledes enn det jeg hadde tenkt.

Heldigvis har jeg tatt med meg en god lykt. Det er viktig når mørket sluker gatene jeg beveger meg i. Det finnes ikke skygger i mørket. Det føles mer som at mørke har lagt seg over Beirut og blitt til svart natt. Jeg fylles av mismotet og depresjonen jeg ser og opplever. Likevel møter mennesker meg med et smil. De spør hvor jeg kommer fra, og ønsker meg velkommen. Det varmer og lyser opp i natten slik bare mennesker kan.

Mørketid i nord vet jeg hva er, men mørke i en storby er mer ukjent. Det er bare mørkt, det er ikke svart, sa jeg ofte i mine prekener på Svalbard når solen var borte og livet gikk oss imot. Det er mye lys i mørket. Nordlyset, månen og stjernene på himmelen, som igjen reflekteres i snø og is, og menneskene som gir av seg selv.

Jeg ser speilbildet av Gud både i tårer og i smil.

Det er mørketid i Midtøstens Paris. Gatelys og neonlys er skrudd av. I Beirut er det beksvart natt. Selve livet er satt på vent. Det kan virke som om noen ønsker at Libanon skal være en svak og kuet stat. Da har de kontroll. Et pulserende Beirut i regionen, er en trussel som noen ikke har kontroll over. Hvem noen er, vet de selv. Likevel, på tross av alt, har jeg et håp for fremtiden også her. Selv om troen er svak, er håpet sterkt.

Farger i det grå

Vanskelige dager på jobben

Noen dager burde jeg bare snu meg i senga og sove videre. Det var ikke lett å gjøre det, siden jeg hadde et fly å rekke. Heldigvis hadde jeg bestilt drosjebil fra Gamlebyen i Jerusalem til Ben Gurion flyplass. Den morgenen var det ikke mulig å ta fly eller buss siden Israel hadde stengt ned. Det var det ingen som fortalte, før sjåføren sa hva som hadde vært på nyhetene. Fremdeles var det mulig å dra ut av landet, men da måtte ferden begynne i en taxi.

Vel gjennom diverse sikkerhetsbarrierer var jeg endelig ved innsjekkingen. Der sa det stopp. Jeg manglet en fersk PCR-test. Det var en amatørtabbe, men jeg hadde ikke fått med meg at det trengtes for å dra dit jeg skulle. Jeg hadde forsøkt å lese meg opp, men ikke fått med meg det. Alle andre papirer var på plass, og det var ikke få. Etter et par timers venting fikk jeg booket meg om til neste fly. Det skulle gå ett døgn senere. Da var det bare å finne en teststasjon og et hotell.

Det er bedre med en test for mye, enn en for lite!

Burde jeg avsluttet reisen og dratt hjem? Med nytt virus i omløp, er det en viss risiko både for å bli syk og bli akterutseilt. Min neste destinasjon var Islamabad. Det er ikke der jeg ønsker å tilbringe julen. Med gode informasjon fra ambassaden, og noen samtaler med mitt hjemmekontor, valgte jeg likevel å fortsette reisen. Mine reiser handler ikke bare om meg, men om folkene jeg møter. Etter Islamabad skal turen gå videre til Amman og Beirut. Det er ingen enkel reise i disse tider.

Dagen etter stod jeg igjen ved innsjekkingen på Ben Gurion. Etter flere spørsmål og visning av diverse papirer, fikk jeg grønt lys. Da var det enda et par timer til avgang. Etter to timer var det fremdeles ikke noe fly, og ingen informasjon. Folk forsvant rundt meg, og jeg satt alene uten å forstå noen ting. Det viste seg å være storm og regn i Istanbul, det vi langs kysten kaller for en mild bris. Åtte timer etter ankomst på flyplassen, tok vi endelig av. Da var jeg sliten og trøtt.

Det å reise er en øvelse i tålmodighet,
uten at jeg alltid føler jeg har lært.

Vel framme i Istanbul måtte vi selvsagt ta buss fra flyet. Det tar ekstra tid, og sanden i timeglasset viste at det var snart tid for avgang på neste flight. Selvsagt ble jeg også stoppet i en kontroll, før jeg endelig fikk løpe det jeg kunne for å rekke flyet. Den nye flyplassen i Istanbul er stor. Det ble en maraton med ny verdensrekord i min aldersklasse, men jeg kom likevel for sent. Flyet stod klar til avgang, og jeg kunne bare stå og vinke farvel. Jeg ble booket om til neste fly, ett døgn senere.

Jeg var allerede ett døgn forsinket. Nå ble jeg to!

Vi var mange som hadde mistet flyet. Køen var dobbel så lang som du ser på bildet

Da handlet det om å finne fram til skranken som skulle gi meg hotellrom for natten. Der var det kø som var lengre enn lang, slik det er foran vinmonopolet dagen før en høytid. Med gullkort klarte jeg å snike meg forbi, men det ble likevel lang venting før jeg endelig ble plassert i en buss. Det var midnatt. Endelig skulle jeg få et rom å strekke meg ut i.

Bussturen skulle bare være en liten svipptur ble det sagt, som fra Gardermoen til hotellene på andre siden av flystripa. Etter en times tid begynte jeg å ane uråd. Da sjåføren stoppet noen drosjer for å spørre etter veien, gikk alarmklokken. Han prøvde tre hoteller, men alle var feil destinasjon. Folk begynte å bli ampre, men en tyrkisk sjåfør tar ikke selvkritikk. Og ikke forstod han annet språk enn sitt eget. Vi holdt på å sette oss fast i flere små trange gater, bommet på avkjøringer der vi skulle tatt av, og havnet i feil retning der det var enveiskjøring. Etter to og en halv time fant han endelig fram. Selvsagt bar det inn i en ny kø, denne gangen for å få et rom, siden det hadde kommet en annen buss rett før oss.

Verst var det for dem som var eldre enn meg, og de med barn. Selv begynte jeg bare å bli noe gretten, men det hele var en parodi av den beste sorten. Det var svart humor fra virkeligheten.

Det er bedre å le, enn å miste motet.

Det som skulle vært et tre dagers besøk til Islamabad, ble skrumpet inn til ett. Det er mye arbeid og tid som ligger bak den førjulssamlingen jeg der skal være med på. Jeg ser fram til å treffe folk, og synge om fred på jord og engler som peker mot himmelen. Vi skal tenne lys og se fremover. Det er adventstid. Det er tross alt lys selv om natten er lang.

Nå sitter jeg i Istanbul og venter på flyet til Islamabad. Jeg er klar hvis de vil ha meg med

Merket for livet

Jeg tok min første tatovering den gangen det var forbeholdt sjøfolk i utenriksfart og småkriminelle. Da var jeg vikarprest ved sjømannskirka i Antwerpen, samtidig som jeg hadde noen år bak meg som sjømann. Ved et besøk til noen lugubre områder i Amsterdam, fikk jeg et merke jeg har beholdt siden. Det skjedde i edru tilstand, og var vel overveid. Min enkle filosofi var at jeg ikke ville bli sytti, og angre på at jeg ikke gjorde det.

Jeg har en, men skal jeg tattoo?

Det er spørsmålet når jeg rusler rundt i labyrinten i Gamlebyen i Jerusalem. Den første tok jeg før det ble en mote alle skulle ha. Da kan det være på sin plass å gjøre det igjen tretti år etter, nå når moten er på vei til å gå over.

Da jeg tok den første i en dunkel kjeller i Red Light District i Amsterdam, ble jeg blek og holdt på å svime av. Så tøff er jeg! Jeg har aldri likt nåler i armen. Som barn fikk jeg overdose av vaksiner, siden jeg bodde i et varmere land. Selvsagt tar jeg likevel de vaksiner jeg blir tilbudt, men jeg ser alltid en annen vei.

Skal. Skal ikke. Skal. Skal ikke. Skal. Det er som å plukke kronblad fra prestekragen slik vi gjorde som barn da vi stod foran viktige beslutninger. Gjerne handlet det om jenta en var betatt av. Da var det lett å fuske slik at svaret ble slik en ville at det skulle bli.

Er jeg for gammel til å være meg? Det er spørsmålet jeg stilte allerede i forrige årtusen. Nå er jeg såpass gammel at jeg ikke bryr meg. Livet har satt sine spor. Jeg bærer min alder og mine valg. Vi er den vi er. Selv om ikke alle valg var like kloke, har vi ingen grunn til å flykte fra oss selv. Det handler om å bære våre liv med verdighet og respekt.

Det er for tidlig å legge seg ned. Enda har livet puls, og en bevegelse som når vi rusler gjennom gatene vi vandrer på. Det er tid for alvor, men også for lek. Jeg håper vi aldri blir for gamle til å leke. Da ville livet bokstavelig talt bli dødsens kjedelig.

Jeg hadde vært der før, foran døren til Razzouk Tattoo i Gamlebyen i Jerusalem. Denne gangen stoppet jeg opp og fikk den gode prat. Ideen var klar. Den måtte bare tegnes ned. Det handler jo tross alt om noe som blir med meg hver dag, og natt, i årene jeg har igjen. Da er det viktig å ikke bomme helt på design og meningen bak.

Da jeg satte meg i stolen ble vi enig om å ta en bit, for å se om jeg holdt meg oppe eller om jeg flatet ut. Det gikk bedre enn fryktet. Da var det bare å kjøre på.

Jeg ser for meg kyr som blir merket på prærien. Uten sammenligning for øvrig, vet du nå hvem jeg tilhører hvis du ser meg. Jeg er merket slik de første kristne var. Mange av dem måtte bøte med livet. Andre gjorde det som en nøkkel for å få tilgang til kirker. Ved å vise sin underarm, åpnet kirkedøren seg. Og noen gjorde det for å holde den onde borte, som et livets tegn.

Gamlebyen i Jerusalem er bønnens sted. Bønn kan være mer enn ord som sies. Nå er det også noe jeg bærer med meg på kroppen.

Hvordan ser det ut? Det får du ikke vite før vi treffes og vi igjen kan ta hverandre i hånden. Hvis vi hilser på avstand, ser du ingen forskjell. Det er først når vi gir hverandre et kraftig godt håndtrykk at du vil se mitt nye segl.

Razzouk Tattoo i Gamlebyen i Jerusalem

Lyden av bønn

Det er godt å være tilbake i Gamlebyen i Jerusalem. Selv om det kun er få dager siden en terrorhandling fant sted, går jeg gjennom Damaskusporten uten problemer. Tilstedeværelse av sikkerhetsvakter, israelske soldater, er som det pleier å være. Det vil si at det er mange synlige godt bevæpnede soldater både utenfor og innenfor muren.

Stillheten. Det er endringen fra tidligere besøk. Den var der ikke før.
Stillheten er sterkere enn alle lyder.

Det er ikke det sydende kaotiske livet det pleier å være. Det er som om Midtøsten har tatt pause. Det skyldes ikke den anspente sikkerhetssituasjonen, men et usynlig virus som setter sitt preg også her. Det er få turister å se, eller pilgrimmer som de ynder å kalle seg når de beveger seg fra utelivsbyen Tel Aviv til det religiøse Jerusalem. Fra kysten tok jeg toget bokstavelig talt «opp til Jerusalem», som det heter i salmen. Det var som å sitte på Fløibanen i Bergen som drar deg fra havnivået og opp på fjellet.

Det er ikke alle drosjer som vil kjøre meg til Damaskusporten. Det handler om sikkerhetssituasjonen, og det faktum at en da krysser over i det østlige Jerusalem. Før gikk grensen til Jordan midt i hovedgaten som ligger like ved porten. Nå er grensen en strek i området som ikke noen ser, men som alle likevel vet er der. Det usynlige kommer bare til overflaten når det smeller. Det gjør det forholdsvis ofte.

Jeg fikk tak i drosje. Selvsagt var sjåføren palestiner som holdt tommelen opp da jeg sa hvor jeg skulle. Han var glad han endelig kunne snakke engelsk igjen. Det var lenge siden han hadde hatt en turist, det vil si en pilgrim, ombord.

Etter å ha betalt, trillet jeg kofferten forbi soldatene, gjennom porten og nedover historiske stener mot klosteret hvor jeg skulle bo de neste dagene. Med kors på veggen over senga, og et kapell jeg kan sette meg i for å la tankene få vinger, føler jeg meg hjemme. Det tar ikke lang tid før bønnen fra minaretene lyder utenfor, samtidig som kirkeklokkene ringer inn til kveldsmesse. Muslimer, kristne og jøder ber side om side. På sitt beste er det en fredelig sameksistens mellom ulike troende i Gamlebyen i Jerusalem, men det skal lite til før freden slår sprekker.

Jødene er mer synlige, enn hørbare, med sine karakteristiske sorte kledninger, langt skjegg og krøller som henger ned på hver side. De går raskt gjennom de smale gatene for å komme fram til Vestmuren, som vi ynder å kalle for Klagemuren. Der strømmer lyden fra bønnen som en jevn dur. I tillegg legges det lapper inn i sprekkene i muren. Ord sies, ropes og skrives ned.

Gamlebyen er delt i fire bydeler; Det arameiske, jødiske, muslimske og den kristne delen. Også Jerusalems korset er inndelt med fire hjørner, slik det også er fire evangelier. Vi kan også trekke det videre til de fire elementer; jord, ild, vann og luft. Symbolene hagler mot den som virkelig våger å gå inn i det hellige alminnelige Jerusalem.

Det er forunderlig hvor stille det er. Det ligger en dyster stemning over de hellige stenene i Gamlebyen som handler om at businessen har stoppet opp. I de smale gatene går jeg nesten alene. Mange har låst sine småbutikker. De som har åpent, sier at det er godt å se folk utenfra igjen. Jeg hilser på gode venner. De lyser opp da de ser meg komme, men faller snart inn i sin dysterhet. Det gamle lekne smilet er borte, eller i beste fall satt på vent. En sier til meg at tiden er kommet for å flytte. Selve livet har tatt pause. Det er ikke mulig å se veien videre.

Covid har satt sitt preg, og vil gjøre det i lang tid. I tillegg smeller det mellom palestinere og jøder. Det som skjer i Gamlebyen i Jerusalem har storpolitiske følger.

Det er ikke fred i verden før det er fred i Jerusalem!

Jeg gleder meg over at bønnen ikke har stoppet opp. Kirkeklokkene og minaretene, og jøder som på sin måte ber, er det denne gamle byen handler om. Gammel og ny på samme tid.  Fortid, men også nåtid og fremtid. Det gir håp. Det er det vi trenger. Tar du håpet fra oss mennesker, tar du energien. Håpet er selve livsnerven. Det er pulsen som slår. Natt blir til dag. Dag blir til natt. Natt blir til dag.

Jeg kjenner smågatene i Gamlebyen. Det er som en labyrint det er lett å gå seg vill i. Mange ganger tar jeg andre ruter enn der folk flest går. Da havner jeg ut av kurs, og møter lokale palestinere som lever sine liv. Gamle kvinner og menn, og skolebarn.

Tre gutter som spilte fotball, møtte meg rundt et hjørne. De stoppet opp da jeg gikk forbi. Jeg skjønte ikke hvorfor de stoppet, men det ble et hellig lite friminutt vi hadde sammen. Den ene sa til meg: Welcome! You are the son of Jerusalem!

Det er stille i gatene i Gamlebyen

Rusletur i egen historie

Det gjør inntrykk å vandre i sin egen historie. Da boltrer følelsene seg i minner fra det som engang var. Følelser kan være gode, men de kan også være såre av savn. 

Denne uka besøkte jeg Skudeneshavn. Der bodde jeg den gang jeg var en gutt som var i ferd med å vokse meg stor. Jeg gikk ungdomsskolen der, før jeg flyttet på hybel i Stavanger for å ta gymnaset. Boknafjorden har jeg krysset mange ganger både i stille og i storm. 

Jeg har flyttet mange ganger. Noen kaller det rastløshet. Jeg kaller det mitt liv. Det har gitt meg seksti års vandring fra sted til sted. Det handler ikke om å flykte, men flytte. Det er forskjell på det. Prøver en å flykte fra seg selv vil en fort treffe sitt speilbilde rundt neste sving.  

Mange gode venner har jeg mistet på veien, men gode venner blir ikke borte selv om det går år mellom hver gang vi sier hei. I tillegg har nye kommet til. Det gjør meg dobbelt rik. Mange har betydd mye. Det er den gode arv jeg bygger på.

Det er lettere å holde kontakt i dag, enn det var i gamle dager. I forrige årtusen skrev vi brev, eller vi lot avstand og tid vokse vilt som trær i urskogen. Adresser forsvant med flyttelasset, og minner fikk et lag av støv over seg. I dag er det bare å sende en sms, eller legge inn et like på Facebook. Likevel kan avstanden i dag være like stor, og kanskje større enn du tror.

For noen år siden besøkte jeg min barndomsøy Madagaskar. Da vi gikk inn for landing på Ivato flyplass utenfor hovedstaden Antananarivo, rant tårene uten stans. Jeg var plutselig utenfor kontrollsonen. Det var jeg ikke forberedt på. Den røde jorden og rismarkene jeg så fra flyet, gjorde mer med meg enn det jeg hadde trodd. Det ble ikke lettere da jeg gikk rundt på steder hvor jeg tidligere hadde lekt. Da gikk alarmen i hele sanseapparatet. Det jeg med øynene så, luktene, smakene, lydene og følelsene ble mikset sammen i en cocktail som fortalte at jeg var kommet hjem. Det kan kalles en rus. Bildene kan vi forberede oss på, men når bildene får liv, vokser inntrykkene til skip som beveger seg på opprørt hav. 

Jeg måtte rusle en tur i Søragadå i Gamle Skudeneshavn. Det er og blir en perle av et sted. Heldigvis er det mer enn et museum. Mennesker bor og lever der. Selv bodde jeg noen kilometer utenfor sentrum da jeg gikk på skolen. Min første jobb hadde jeg i syvende klasse. Da var jeg med på å ta i mot fisk på fryseriet fra båter som lå lavt i sjøen. Den gang fikk jeg lønn i en gul konvolutt. Kroner og øre var sirlig regnet ut og lagt i kontanter i konvolutten jeg hentet ut. Det var begynnelsen på mitt voksne liv. 

Fredtun var et leirsted som betydde mye den gang. Det gjør det også i dag. Det var kjekt å besøke stedet igjen, og treffe mennesker som jeg kjente bare jeg fikk litt tid på meg. Der var ansikter jeg ikke hadde sett siden langt før tusenårsskiftet. Da skjønner jeg at jeg ikke lenger er ung. 

Likevel gjorde det godt å møtes igjen. Vi har hatt ulike liv. Veiene vi har vandret på har ført oss i ulike retninger. Nord, sør, øst og vest. Og noen ble på stedet hvil. Men forskjellene er ikke større enn at da vi møttes var det noe som kom hjem. Vi har en historie sammen. Den ligger der som en skatt det er verd å søke etter en gang i blant. 

Den flyter enda, den gamle trebåten. Årene gjør den enda vakrere og mer verdifull.

Tannverk er noe herk

Det er ikke gøy å gå til tannlegen, men alternativet er verre. Det å ha vondt i tanna gjør at selve livsnerven blir satt på prøve. Det blir som David mot Goliat. En liten tann er nok til å velte selv den sterkeste blant oss. 

Det er tidlig morgen. Byen er i ferd med å våkne til liv. Søvnen i øynene vaskes bort og folk kommer seg ut i tide til å rekke bussen, eller de velger selv å fylle opp veiene på vei til jobb. Selv bruker jeg ekstra tid foran speilet. Tannpussen tar tid. Alle mellomrom skal renses for smuler. Jeg gjør meg klar til Timen. Den har stått som et rødt fareskilt i kalenderen i lengre tid. Det er dessverre ingen vei utenom. Det er tid for å gå til torturisten, eller tannlegen som det heter på fint. 

Jeg prøver å tenke positivt. Det er bedre å glede seg til timen er over, enn til å grue seg for hva som kommer til å skje. 

De er hyggelige, assistentene som roper navnet mitt og viser vei til den elektriske stol. De bruker fornavn. Det er bevisst strategi. Skuldrene senkes et par millimeter av vennligheten som møter oss som sitter side om side og venter på tur. Vi skal fortsette der vi slapp forrige gang, sier hun med et smil. Dessverre husker jeg hvordan det var. Da vet jeg at den neste timen blir et slit. 

Det å ha tannverk, er ikke kjekt. Det hjelper noe, men ikke mye, hvis jeg hiver innpå smertestillende i et håp om å overleve noen timer til. Det er som om en kniv er stukket inn for så å vris rundt og rundt. Det hamrer og slår som rytmen i en tungrock konsert. Støt som fra elektrisitet. Hele nervesystemet får gjennomgå. Hver minste lille bevegelse. Hver minste lille tanke. Alt som før hadde plan og horisont. Perspektiver blir hvisket bort. All solidaritet og omtanke forsvinner i en tann som tar alt fokus. Jeg endres fra en som bryr seg om andre, til en egosentrisk idiot med svart blikk. En liten tann blir alt som betyr noe.   

Jeg har vondt i tanna mi. 
Et skrik av pur smerte lyder over jord
Gud er god, men hvorfor?
Gud er god, men hvorfor meg?
En liten bit blir moder jord

Det å ha det vondt, det er vondt det
I dag har verden hatt en vond dag

Det har blitt noen ganger til tannlegen, og flere blir det i årene som kommer. Jeg er av den typen som trenger ettersyn med jevne mellomrom. Det er bare slik det er. Det beste er de gangene jeg kommer før problemet har vokst seg stort. Sist jeg var der fikk jeg et ultimatum. Det var en tann som var blitt en latent smertebombe. Den kunne ikke reddes. Mannen i hvitt ville ikke slippe meg ut i verden før den var fjernet. Da ble det gjort kort prosess.  

Det er viktig å ha et bilverksted som gjør jobben når skrog eller motor svikter. En dyktig mekaniker er gull verdt. Slik er jeg glad hver gang jeg går til tannlegen. Han er et funn. Jeg vet han kan sitt fag. Det er ingen selvfølge. Jeg har også dårlige erfaringer. Derfor er jeg ekstra glad når jeg har funnet gull, og ikke amalgam. 

Tannlegen gjør en helt nødvendig jobb jeg ikke kan være foruten. Likevel gleder jeg meg til timen er forbi. Viserne i den store klokken på veggen beveger seg som i sakte film. Et sekund varer ett minutt. Hardt arbeid for både tannlege og pasient. 

Om noen måneder er det igjen en dato som er merket med rødt fareskilt i kalenderen. Det er ingen vei utenom. 

Hvorfor er du så sint?

Antall sinte mennesker har økt i koronatiden. Det er en påstand, men jeg tror jeg har rett. Det er som om lunten er blitt kortere og brenner raskere. Eksplosjonene blir dermed plutselige og ukontrollerte. Det er ingen som roper «varsko her» som de gjorde i gode gamle dager, i tiden før viruset, når en skulle sprenge en ladning. Nå kastes dynamittkubbene opp i luften for å få høyst mulig virkning, gjerne som et fyrverkeri som sendes mot himmelen slik at flest mulig skal få det med seg. Mange glemmer at fyrverkeri har en tendens til å dale slukøret ned til jorden igjen. 

Det kan være sunt å ha en utblåsning en gang i blant, men det er best hvis det foregår i sømmelige former. Selv et sinne bør følges av en viss orden og kontroll. Hvis ikke kan det gå skikkelig galt. De fleste av oss har erfaringer som vi gjerne skulle vært foruten. Det var de gangene da det smalt i veggene før vi hadde tenkt oss om. Sinne har en tendens til å slå inn noen sekunder før tanken. Det er en uting. Selv øver jeg meg på å vente noen timer før jeg svarer på en mail der jeg blir provosert. Jeg forsøker å dempe min egen ordbruk før ordene blir som bensin på et bål som ulmer. 

Kanskje er noe av grunnen til økende sinne og aggresjon at vi i koronatiden har hatt mindre grad av direkte samtaler og møter med hverandre. Det har vært påkrevd med isolasjon og hjemmekontor, og har vi møtt noen på gata har vi sørget for å gå en omvei. Vi har kommunisert på avstand, og dermed gått glipp av de mange småkonfrontasjonene som tidligere hørte hverdagen til. Før kunne en god samtale inneholde frisk ordveksling uten at vi lukket ørene for den vi snakket med. Vi lærte å leve side om side med de ulikheter vi har. 

Sinte mennesker har ofte sementert en mening som en sannhet uten helt å klare å snakke rolig og fornuftig om det. Det er bare slik det er! Samtalene foregår med utropstegn. Det er ingen grunn til å se saken fra flere sider siden jeg har rett. Sånn er det med den saken! 

Noen er for el-biler, mens andre sverger til biler slik de alltid har vært. Få ting kan få opp adrenalinet som kamikazepiloter på sparkesykler som tror de eier både fortau og veibane. Selv tror de at de som befinner seg i deres kjøreretning er dumme sauer som ikke viker når de ringer for at de skal få klar bane. Og bompenger! Utrolig at noen fremdeles klarer å hisse seg opp for noe som er kommet for å bli.

I tillegg har den politiske debatt, samtalen mellom våre politiske ledere, i mange tilfeller hardnet til. I perioder virker det som om det handler om å slå den andre ned. Det er bedre å vinne en debatt, enn å lytte og bygge fremtiden sammen. Stolt kan jeg likevel si at i hovedsak foregår vår hjemlige politiske debatt i ordnede former med et snev av respekt for motstanderen. 

Vaksiner er en provokasjon for mange 

Et av de mest tennbare temaer er å kaste inn noen ord om vaksine i en samtale. Sitter de rette personene rundt bordet kan det føre til en eksplosjon som smeller i veggene. Noen rakker ned på de som har tatt vaksine, mens andre rakker ned på de som ikke har tatt. Noen vil ha mer bruk av maske. Andre legger inn at de er frie mennesker og kan ikke påtvinges noe. De er mennesker som er over loven og myndighetenes føring.

Slippes vaksinemotstanderne løs i gatene, er det fare for bråk. I en massesuggesjon kan det gå fra sinne til aggresjon. Mens sinne er en følelse, er aggresjon handlinger det kan føre til. 

Det er farlig hvis vi ikke får til den gode samtale, før det utvikler seg fra sinne til aggresjon. Det kan skje i løpet av sekunder. Da kan vinduer knuses og ord kan forvandles til steiner som kastes. Det er ikke for ingenting av demonstrasjoner mot vaksine følges nøye av politiet i mange land. Det kan fort komme ut av kontroll, og det er stor fare for at slik aggresjon omfavnes og infiltreres av mer militante grupper. 

Vi ser tegn på at vaksinemotstanderne sørover i Europa væpner seg med symboler og ytringer som går over fredelige grenser. Det er lett å rekruttere aggressive mennesker inn i enda mer aggressive organisasjoner. Det jobbes antagelig på spreng i nasjonalistiske kretser. Det tid for innhøstning av nye medlemmer!

Selv har jeg flere ganger forsøkt å snakke med vaksinemotstandere. Det er ikke lett å få til den gode samtale når alt jeg sier blir en provokasjon. Samtidig kjenner jeg at min egen tålmodighet ofte kan slå sprekker. Hvorfor lar jeg meg hisse opp? Hvorfor blir den andre sint bare jeg sier noen ord? Hvorfor tar vennskap slutt, eller i beste fall settes på vent, for en sprøyte som i utgangspunktet er ment for å redde liv? 

Ser du mørket, eller ser du treet?

Syk på reise

Det er ingen spøk å bli syk på reise. Etter et restaurantbesøk gikk det galt, eller kanskje det var vannet jeg pusset gebisset i? Det meste rant ut av kroppen og jeg sov lengre enn det jeg gjorde som barn. Heldigvis var det ikke verre enn at det kunne vært enda verre, men det var gale nok.

En mann som er syk, er ingenting å spøke med. Vi har en tendens til å tro det hele er over bare vi kjenner en anelse av ubehag. Noen er mer slik enn andre. Det første de gjør når de står opp om morgenen er å kjenne etter om det er noe som feiler de. Ved kaffen med kollegaene på jobben legger de ut om at de kanskje tror at de muligens vil komme til å bli syk litt senere på dagen. Når det samme ritualet finner sted hver morgen fra mandag til fredag, blir det slitsomt for omgivelsene. Men det kan jo muligens hende at de en dag kan komme til å ha rett i det de sa hver dag.

Jeg skal ikke gå i detalj om hva som skjedde med meg på min reise. Noen detaljer forblir innenfor privatlivets mest intime sfære. Der kan du være veldig glad for at du ikke befant deg. Jeg hadde mer enn nok med meg selv. Det er barnemat å gå på en god gammeldags søppelfylling, enn det var å være i samme rom som meg. Dette var mer som å befinne seg langt nede i dødsskyggens dal. Men som sagt, jeg skal ikke gå i detalj.

Jeg hev innpå nok Imodium til å demme opp Akerselva, uten at det hjalp. Det var en god slankekur som varte i flere døgn. Siden det var halloween slapp jeg å ta på meg et kostyme. Jeg var allerede blitt et beinrangel som folk ble skremt av. Slik sett var jeg en suksess i den morbide verden. Ikke forstår jeg at det har blitt så populært, men jeg kunne hvert fall bare være meg selv. Jeg var som en zombie av et skjelett som gikk i gatene og trodde enden var nær. For å være mer saklig korrekt skal det sies at bokstavelig talt var det enden som fikk kjørt seg disse dagene.  

Et visdomsord på en vegg i Tbilisi skulle bli mer aktuelt enn jeg forstod da jeg tok bilde

Nå viser det seg at jeg overlevde denne gangen også selv om det ikke var den store opplevelsen å skulle ut å fly når tilstanden var som den var. Kvalmen lå over meg som morgentåken på vei til flyplassen. Jeg er sjelden syk. Det er i seg selv et privilegium som jeg er takknemlig for, men noen ganger sier kroppen fra. Da er det ingen annen mulighet enn å stoppe opp og følge kroppens språk.

Gleden var stor da jeg endelig våknet opp og kjente at jeg var i ferd med å bli frisk igjen. Gardinene på hotellrommet ble trukket for. Utenfor var det sol! Det var utrolig deilig å igjen bevege seg lengre enn femhundremeter fra hotellrommet. Gleden var mye større enn det jeg kan forklare. Bruker jeg ordet glede engang til i dette avsnittet skjønner du kanskje at det var en sprudlende glede som boblet som champagne i blodet da jeg gikk tur i en park i byen Vilnius som jeg nå var kommet til.

Det hele var en bagatell i min livshistorie. Det var bare fire dager med noe som skjer en gang iblant. Egentlig er jeg mer forundret over hvor sjelden jeg får mageproblemer når jeg reiser rundt, men innvollene har vel fått kjørt seg på mange ulike mattradisjoner gjennom et langt liv fra nord til sør. Jeg er hvert fall klar for å smake på neste rett når den kommer på bordet!

En karusell i Vilnius. Poetisk på sin måte. Vakker som livet er når en får til å rusle i en park

Jobben har blitt risikosport

Det var deilig å sette seg på flyet uten maske fra Sola til Gardermoen. Det å puste inn sin egen morgenånde er ikke noe å trakte etter. Det lukter bedre på Jæren rett etter møkkaspredning på markene, enn å lukte på ånden jeg nettopp har pustet ut.

På flyplassen så jeg hvordan folk egentlig ser ut. Det er lenge siden sist jeg har sett mer enn skremte øyne som titter over en ansiktsklut. Med blå masker har vi sett ut som en gjeng med leger på vei til operasjonsbordet. Nå ser vi ut som det vi er, en gjeng vanlige trøtte folk som har stått opp noen timer for tidlig en mandags morgen.

Friheten varte ikke lenge. Da jeg steg om bord i flyet som skulle frakte med sørover i Europa, bar det tilbake til fremtiden. Masken var obligatorisk under hele flyturen, og på flyplasser sør for Svinesund. Det var bare grensepolitiet som bad meg dra ned masken noen sekunder slik at de fikk se det som var skjult.

Vi har en tendens til å tro at alvoret er over når restriksjonene slippes i nord. Da feirer vi at vi har overlevd som personer og som nasjon. Det gir en god følelse og slippe hemninger som har ligget konservert i nesten to år. Det er som billig årgangsvin. Blir den liggende for lenge, blir den sur.

Jeg unner alle å glede seg over at vi har kunnet kaste restriksjonene over bord. Det gjør utrolig godt. Men jeg opplever en helt annen virkelighet i de landene jeg nå beveger meg i. Jeg har satt kurs mot «Koronaland». Det er land hvor smitten er større enn stor. Igjen er det på med masken både ute og inne. Avstand og hygiene er fremdeles a b c. I møter opplever jeg at folk kan sitte med munnbind helt til de blir servert en kopp kaffe eller te. Da kommer smilet fram siden det fremdeles er umulig å drikke uten å vise ansikt.

Det er en særdeles alvorlig situasjon i mange land. Jeg nyter solen på en uterestaurant i den vakre byen Tbilisi. Jeg har fått tak i en lokal avis på engelsk. Der står det svart på hvitt at jeg befinner meg i det landet med høyest smitte i verden de to siste ukene. For noen dager siden var jeg i Bucuresti. Der var forholdene ikke bedre. Videre skal jeg til Kiev og et par av de baltiske statene. Jeg innser at jobben har blitt en risikosport.

Som jeg med litt svart humor skrev i en sms til min leder i Oslo: I følge NY Times er jeg nå i det landet der det er størst smittetrykk i verden akkurat nå.. men jeg har ikke sett en basill!

I Romania blir nå 16.000 - 18.000 mennesker smittet hver dag, og denne uka døde 574 personer i løpet av et døgn. Sykehusene er fulle. Den samme utviklingen leser jeg om i Georgia og i flere land i øst. Felles for disse landene er stor vaksineskepsis. I Romania er bare 29% fullvaksinert. Bulgaria har lavest dekning i Europa med bare 24% fullvaksinerte.

Også kirken spiller en rolle i å hindre smitten i å spre seg. Kirken har en moralsk røst, eller burde ha det. Det er en veldig viktig oppgave som de lokale kirkeledere har. Det varierer i hvilken grad vi prester bryr oss om livet her på jord. Noen ganger svever ordene uten jordkontakt. Selv har jeg også et håp om et liv etter døden, men jeg tror på livet før. Jeg tror på livet i dag. Der har vi en jobb å gjøre. Som kirke er det viktig at vi verner om livet. Det er direkte uforsvarlig og farlig når en biskop i Romania nylig uttalte på en tv-gudstjeneste at folk ikke trenger å bekymre seg for korona, og oppfordret folk til å vente med å vaksinere seg. Da svikter kirken den moralske oppgaven det er å verne om livet på sitt mest sårbare.

På vei til flyplassen utenfor Bucuresti får jeg en god prat med drosjesjåføren. Køen av biler gjør at vi har tid nok til å løse verdens problemer. Han forteller at han ikke har tatt vaksinen. Direkte spør han meg om han bør gjøre det. Jeg sier selvsagt ja, det er helt klart han bør ta vaksinen. Det handler om eget liv, og de rundt han. Det blir en åpen dialog om vanskelige spørsmål. Sammen med god rockemusikk gir det en ekstra bonus da jeg fyller på driksen etter at regningen er betalt. Han slår meg kameratslig på ryggen og ønsker meg godt liv videre. Det håper jeg også han får!

Noen steder jeg besøker må jeg ha på både maske og hansker. Og selvsagt holde avstand.

Høsten og livet

Høsten er i gang. På en liten rusletur blir det regn og sol på samme tid. Og nordavind fra alle kanter. Vest i havet er temperaturen fremdeles godt oppe på plusstallet, men gradene kryper nedover. Det blir for varmt å gå med lue, og den blir søkk våt i regnet. Men det blir kaldt uten. Skal en ut i terrenget, er det støvler som gjelder. Små bekker er i ferd med å bli til elver. Det klukker og sildrer mellom steinene. Der det for noen uker siden var tørt og fint, er det nå blitt våt myr. Men fremdeles er det fint. Det er høst i all sin prakt. Livet er på sitt vakreste på denne tiden. 

Hvis vi tilfeldigvis skulle møtes på en sti, er jeg ganske sikker på at vi kommer til å snakke om været. Selv om det er år siden sist vi møttes, og spesielt da, vil vi snakke om vinden, regnet og solen som skinner eller uteblir. Vi nordmenn er enkle slik. Det er noe ufarlig i det. Vi slutter ikke å la oss fascinere av været. Til mer ustabilt det er, dess mer har vi å snakke om. Er det tre dager med sol etter hverandre, er det den beste høsten på årtier. Det kalles korttidsminne.  Det følger med statsborgerskapet å ha det slik.

Mange er glad for soldagene de får. Jeg gleder meg også med dem, men spesielt nyter jeg når vinden tar tak og får meg ut av likevekt. Jeg elsker regndråpene som pisker mot ruta, og mot kroppen når jeg våger meg ut. Bølgene på havet går fra blått og grønt, til grått og svart med hvit fråde på toppene. Dagen går fra lys til et dunkelt skjær. Natten blir mørkere og lenger som om det var svart. Jeg kjenner jeg lever. Alene. Og sammen med. Det gjør godt, men også vondt. Det er slik livet er. 

Trærne er i ferd med å skifte farge. Det skjer raskt, som en eksplosjon. Drama i fire akter. En lang symfoni er i ferd med å gå inn i siste sats. Selve klimakset. Hver dag er det endring. Fra en antydning til gult, til at hele bjørkeskogen er i full fyr. Lyden fra alle instrumenter i orkesteret på samme tid. Selve finalen. Naturen på sitt aller mest dramatiske. Det er som om Faderen selv leker med penselen og fargelegger tonene, noe han jo også gjør. Jeg vet han koser seg der han titter ned på lerretet hvor landskapet hele tiden er i utvikling.

Høsten er finalen i en symfoni

Høsten er mer enn farger. Det er bare å glede seg med vinden som tar tak og havet som viser muskler. Jeg elsker en skikkelig høststorm. Den er det tak i. Det å gå ute i vinden hvor hver meter kan være en kamp. Noen ganger er livet slik. En kamp for å bevege seg fremover, før en plutselig svever i medvind eller får vindkast fra siden. Det skal noe til å takle skiftene i livet. Det er lett å falle hvis en mister kontakten med jorden og seg selv. 

Før feiret jeg høsten ved å hente bjørkeløv og legge det i badekaret. Da var det bare å sprette den gode vin og tenne en stor håndrullet sigar. Det var en livsbejaende, lekende feiring. Nå har jeg verken badekar eller damper på sigarer, men gleden er like stor. Leken har bare tatt en annen form. Jeg nøyer meg med å gå tur i regnet og kjenne at jeg blir våt til margen. Ekstra godt er det å gå sammen med deg. Om natten kan vi ligge og høre regnet hamre mot vinduet. Det er den vakreste musikk. Aldri sover jeg bedre enn når regnet høljer ned. 

Hver årstid har sin sjarm. Vinteren på sin måte, for de som liker å fryse og gå på ski. Naturen kledd i hvitt som en brud på vei mot alteret. Våren med blomster som titter frem og trær som spirer. Opp av svart jord vil nye blomster gro. Håp om mer. Sommeren i all sin prakt. Da er det bare å nyte livet, puste inn og ut, og ta seg et bad for å kjøle seg ned. Men vakrest er høsten når den tar fyr og viser sine krefter. 

Slik er det med livets faser. Et lite korn titter frem og vokser opp. Det strekker seg mot himmelen, for så å dra tilbake til jorden igjen. Det er en underlig vandring fra livets begynnelse til livets slutt. Vår, sommer, og den vakre høsten før vinteren settes inn. Hver årstid har sin gunst. Sin nåde, om du vil si det slik. 

Livet tar ikke slutt. Fra høst til en tid i dvale før livet igjen spirer og gror.
Det er evigheten vi har begynt på.
Det gir høsten et perspektiv. 

Sol og regn på samme tid. Og vind. Det er høst.

Hjemme i Kosovo

Jeg er tilbake der jeg var. Det skjer fra tid til annen at jeg går tilbake i historien. Nylig besøkte jeg Pristina i Kosovo. Det var mitt hjem i fire år på begynnelsen av dette årtusen. Før var jeg hjemme der. Nå var jeg på en kort visitt. Likevel fortalte alle sansene mine at det var mer enn bare et besøk. Smaker, lyder, lukter og det jeg så. Og følelser. Hele meg var hjemme på Balkan. Det handler om liv. 

Menneskene. De jeg har møtt på min ferd. Det er alltid de som betyr mest. Det å bli glad i, er å våge å være nær. Vennskap er ikke noe som er forbi selv om jeg har flyttet noen kilometer lenger nord. Vennskap er en skatt som ikke er gravd ned. Den er åpen i dagen. Skattekartet er å følge steder hvor en før var. 

Vi var rundt tretti serbere, albanere, sigøynere – og en nordmann, i en buss som var gammel og grå som håret mitt. Selv om det var overskyet med fare for regn, var det varmt og klamt i bussen. Dette er veier jeg har kjørt alene mange ganger før, men det er år siden. Vi satt tett i bussen. Hvis noen hadde covid, får vi alle det. Unus pro omnibus, omnes pro uno - En for alle. Alle for en. Heldigvis er jeg fullvaksinert. Hvis ikke hadde jeg ikke tatt sjansen, og ikke hadde jeg sluppet over grensen. På grensen må en ha de papirene som behøves. Så enkelt er det, og så vanskelig siden det er ulike regler fra land til land. Høstfargene har begynt å melde sin ankomst, men fremdeles er det frodig og grønt. 

Etter over seks timer i bussen fra Beograd, sjekket jeg inn på hotellet i sentrum av Pristina. Det var rett ved mitt tidligere kontor. Jeg gikk en tur ut i gaten som var forbeholdt gående. Masken var på. Det er strengere i Kosovo enn mange steder. Politiet følger med og gir deg en kraftig bot hvis du ikke bærer maske. Og alle utesteder stengte halv ti. En halv time senere trådde portforbudet inn. 

Den første jeg traff på gata, var min gode venn Agim. Han var min tidligere medarbeider. Han var på en kveldstur sammen med sin kone. Vi kjente hverandre igjen på øynene. Det er mer enn nok. Ingen kan skjule øyne som ser.

Det er sekten år siden jeg var i Kosovo sist. Det er lang tid. Håret mitt er blitt grått. Og kort. Jeg er ikke den jeg var. Det vil jeg heller aldri bli. En kveld satt jeg rundt et bord med mine tidligere medarbeidere. Gutta hadde gråere hår, mens damene var som før. Likevel forteller klokken et språk om år som går. Men vi så hverandre i øynene og kjente på noe som består ut over tid. Vennskap er evigheten som har begynt. 

Vennskap er en skatt som ikke er gravd ned!

Hvordan skal jeg med ord forklare det som betyr mer. Mer enn det meste. Mer enn det jeg ser. Mer enn det jeg forstår og det jeg vet. Mer enn ord. Mer enn sandkorn som renner fra et timeglass. Vennskap er selve livet i møte med seg selv. Det trenger ikke forklares. Det bare er.

Bildet er fra den delte byen Mitrovica. I dag kan albanere og serbere krysse over til den andre siden og ta en kaffe med naboene. Det er en stor endring i positiv retning.

Blod og honning

En av betydningene av navnet «Balkan» som jeg hørte da jeg bodde der, er; Blod og honning. Før var det mer uro og slit, og æren og blodet stod høyt. I dag er der en helt annen stemning i gatene da jeg rusler rundt i Pristina. Selv i den delte byen Mitrovica kan jeg gå på begge sider av elva Ibar sammen med min gode venn Bashkim. Før så jeg ikke en levende fugl i denne byen. I dag er elven ren og fuglene svever fritt. 

Det er ingen armerte internasjonale militære kjøretøy på veiene. De eneste våpen jeg ser er noen barneleker som selges på gatene. Jeg ser heller ikke noen hvite biler med emblem fra humanitære organisasjoner. Det er portforbud, men det handler om et usynlig virus og ikke om konflikt. 

Menneskene jeg møter har et smil som handler om på grunn av, og ikke bare på tross av. Det er stor forskjell på det. Det gjør inntrykk å merke stemningen som noe annet enn da den tynget ned skuldrene uten at jeg selv oppdaget det før jeg var ute av konfliktsonen. 

Da jeg sitter i en bil og blir kjørt på nye store flotte veier, slår det meg at Kosovo er et vakkert land. Det så jeg også før, men da var det mye som stjal oppmerksomheten. Krigene på Balkan hadde åpne sår. Fremdeles skal det lite til for å få blodet til å flyte, men det hjelper når honningen er et ekte naturprodukt. Honning er og blir den beste medisin. 

Jeg tar farvel med Kosovo og Balkan for denne gang.

Første bilde er fra søndagskaffen i Pristina før jeg måtte sette kurs mot flyplassen.

Hvor er håpet på Balkan

Mangelen på håp gjør inntrykk flere steder hvor jeg reiser. Spesielt handler det om deler av Midtøsten. Det å bli kjent med folk og deres barn vel vitende om at morgendagen er svært begrenset, gjør også noe med meg. Mørke skyer ligger lavt og tyngende over mange menneskers liv og fremtid.

På Balkan var det annerledes. Etter krigene i nittiårene var håpet om endring sterk til stede. Det var en positiv drivkraft. Både humanitært og fredsmessig, pekte håpet vei som en stjerne på himmelen. Atmosfæren var tung på den måten at krigene hadde satt sine dype spor som fremdeles lå åpent i dagen, men håpet for fremtiden var klart. Statene i det som en gang var et samlet Jugoslavia gikk i retning av å bli en naturlig del av Europa og EU. Der lå drømmen om en normalitet. Fremtiden lå i samhandling under en ny europeisk paraply.

Fra årtusenskiftet jobbet jeg fire år som leder av Kirkens Nødhjelps operasjoner Balkan. Det satte dype spor. Det som gjør mest inntrykk på meg når jeg i dag igjen beveger meg på Balkan, er mangelen på håp. Følelsen som mange uttrykker direkte til meg er at de ikke lenger er i en etterkrigstid, men i en førkrigstid. Balkan har gått fra «post-war time» til «pre-war time». Hvis det er mer enn bare en følelse, er det svært alvorlig.

Det ligger mange frustrasjoner og ulmer under overflaten. Optimismen fra årtusenskiftet, er byttet ut med pessimisme. Mange forlater skuta så snart de kan. Fra Serbia flytter i overkant av 50.000 til vestlige land hvert år. Serbia er et land hvor det er i ferd med å bli flere pensjonister enn arbeidsdyktige. Den samme bevegelsen ser vi i flere av de andre nabostatene. Mange av dem som reiser er ressurspersoner som vi har bruk for i land lenger nord. Det er et dilemma. «Brain drain» er her et begrep som blir brukt («hjerneflukt»).

På et gatehjørne i Beograd finner jeg denne tegningen av krigsforbryteren Ratko Mladic. Teksten er poetisk, og er en takk til generalens mor for at han ble slik han ble. Myndighetene lar slike tegninger stå velvitende om den nasjonalistiske propagandaen den innehar

Tidligere rådet den serbiske politiske drømmen om et større Serbia; Great Serbia - Velika Srbija. Slik lå også drømmen om et Stor-Albania, eller Etnisk Albania. I 2020 skiftet den politiske kursen i Serbia over til «Den serbiske verden»; Greater Serbia - Srpski svet. Dette blir kritisert fra nabostatene som påpeker at det ligger aggresjon i den politiske kursen. Faren er stor for at nasjonalismen fremdeles er aktivt til stede under overflaten på begge sider av grensene.

De som trodde på endring til det bedre på Balkan er i ferd med å gi opp.

Selvsagt er det internasjonale samfunn representert i området, men fokuset er ikke lenger like sterkt som det var. Det er en naturlig utvikling, men også farlig. EU på sitt beste har vært en fredsmekler på Balkan på den måten at drømmen om medlemskap har vært et symbol på fremgang og stabilitet. I dag har EU også store utfordringer på hjemmebane som tar energi. Brexit, utfordringer i enkelt medlemsland og selvsagt pandemien, har satt Balkan på vent. I tillegg er det flere stormakter som har sine interesser i området. Det har en tendens til å føre til bråk.

Bosnia er ikke ferdig. Freden der er skjør. Landet er fremdeles delt ifølge Daytonavtalen fra 1995. Det er som om avtalen har sementert en mur gjennom landet. Avstanden mellom den serbiske og den muslimske befolkningen er stor. I tillegg er der også kroater som drar i en tredje retning. Videre ulmer det mellom Serbia og Montenegro. Og på grensen til Kosovo er det demonstrasjoner rundt bilskilt. Små konflikter har en politisk undertone som fort kan eksplodere. Det har historien flere tragiske beretninger om. Spørsmålet blir om det også vil komme til å utvikle seg i en voldelig retning i tiden fremover. Det som ulmer av pessimisme, kan veldig fort bli en storbrann.

Selv har jeg tro på fred i regionen. Jeg tror og håper på en positiv økonomisk og demokratisk utvikling for alle statene på Balkan, men mitt håp betyr ikke mye hvis de som bor her mister håpet. Da skal det ikke mye til før det igjen smeller. Det kan fort skje. Fort er nok i denne sammenheng noen år frem i tid, men det er viktig å jobbe aktivt for fred og stabilitet både i det korte og det lengre perspektiv. En ny krig er ingen tjent med.

Bildet er fra Jugoslavija Museum, også kalt Tito museet, i Beograd.

Gratulere med dagen!

Kake til frokost er ikke noe jeg vanligvis spiser. Det er ikke sunt, men en gang i året er det som å spise grønn salat. Det gir næring som bærer gjennom høstens gråvær og stormer som vil komme. For et år siden var det min gode venn, Per Anders, som vekket meg med sang og kake på senga. Da var jeg vest i havet for å feire min runde dag. Det ble en fest fra morgen til kveld. Utrolig hvordan gode venner fargelegger livet. De skaper musikk og maler et landskap det er godt å vandre i.

Takk til alle dere som betyr mer for meg enn det dere vet!

Min far hadde en setning han gjentok flere ganger de siste årene han levde. Den får stå som en visdom jeg også vet: «Eg har aldri vore så gamadle som eg è i dag!»

I dag, var kaken en gave fra Hotel Moskva i Beograd. Her sjekket jeg inn i går. Møtet jeg skulle ha i dag er kansellert, men det er ikke verre enn at det blir over helgen. Da har jeg en dag hvor tanker kan fly som fargerike høstblader i vinden. Det er ikke alltid jeg svever i medvind. Noen ganger går jeg motsatt vei. Det handler om at livet gir og krever. Jeg har smakt både medgang og motgang. Egentlig ville jeg ikke vært en dag foruten. Det ville vært trist å si farvel når det enda var langt igjen.

Det er godt å være tilbake på Balkan. Her er også et hjem hvor jeg levde noen år. Det har satt dype spor fra en tid hvor fred ikke var selvfølgelig. Det er den heller ikke nå. Fred er hardt arbeid som vi må jobbe med hver dag. Fremdeles utfordres vi i våre små og store fellesskap. Det gjelder her på Balkan, og i alle små og større kroker av kloden. Det handler om kjærligheten som både en gave og en oppgave. Det gjelder både i mitt liv, og i ditt.

Det å være hjemme betyr mye for meg. Kanskje betyr det ekstra mye siden jeg har vært så mye borte. Jeg har mange steder hvor jeg kjenner at det gjør godt å være, men det er også sårt å dra tilbake i historien. Det som var, er ikke det som blir. Dermed ligger det alltid en sorg i steder hvor jeg før hadde min hverdag. Den smaker jeg på mange ganger, men når jeg puster kjenner jeg at jeg lever. Livet er en reise hvor alle sanser er i full beredskap. Jeg er ikke hjemme bare på det jeg ser, men med hele følelsesregisteret. Smaker, lukter, lyder og synsinntrykk gir en sterk cocktail som nytes mens jeg rusler sakte gjennom livets gater.   

Jeg er ingen engel. Det vet jeg at ingen tror. Men noen ganger kjenner jeg at livet har vinger som løfter meg som en spurv. Det er jord i hver dråpe av mitt blod, men også himmel!

Gaver er noe som hører fødselsdager til. Den største gave du kan gi er at vi sammen kan være med å skape en fremtid. Vi er ulike, du og jeg. Heldigvis er vi det. Det er mange ulike blomster i Guds frodige hage. Jeg er ikke redd for ulikhetene. Jeg er mer redd når vi ikke respekterer ulikhetene. Samtidig er det viktig at vi løfter verdier som bygger opp, og tar avstand fra verdier som river ned.

Det finnes krefter vi ikke må være blinde for. All ekstremisme, både politisk og religiøs, er farlig. Motsatt av ekstremisme er raushet og toleranse. Det er verdier som er en gave både til meg og til våre fellesskap. Det gir alltid inntrykk å møte mennesker som oser av raushet og kjærlighet. De får jeg aldri nok av. Selv har jeg mye å lære, men jeg har tro på fremtiden når vi bygger sammen!

Jeg er ikke ferdig, selv om jeg er født i forrige årtusen. Livet leves i en frodige hage!

Det er mange fredsduer på Balkan. Bildet er fra Sarajevo.

Ikke lett å reise

Det å krysse grenser var tidligere en lek. Nå er det blitt alvor. Vi er fremdeles i koronatid. Det tar tid før det åpner opp igjen og blir slik det var. Det gjelder spesielt når det gjelder å reise. Med skiftende regler er det blitt en jungel av regler og lokale krav å sette seg inn i.

Spesielt er det vanskelig å reise når selv personellet på flyplassen ikke kjenner reglene som gjelder. Til deres forsvar er det ikke lett å vite i en tid hvor mye kan endres på kort tid. Det gjelder å ha de rette papirer. I praksis gjelder det å være fullvaksinert og kunne fremvise EUs Covid-pass. Uten det kan en like gjerne bli hjemme. Har du tenkt å forflytte deg bør du følge med i timen og ta de vaksiner som gjelder. Gjør du det ikke for fellesskapet, så gjør det for din egen skyld. Så enkelt er det.

Søndag 20.september møtte jeg i god tid før avgang. Det har jeg som vane å gjøre. Av erfaring vet jeg at alt kan skje. Bedre å ha en time for mye, enn en for lite. Jeg sjekket inn i automaten på Sola flyplass, men måtte i skranken for å sende kofferten. Køen var ikke lang, men den tok tid. Det var som om jeg var kommet til et sted hvor alt gikk i sakte film. Da jeg endelig kom fram til damen i skranken, sa hun at jeg ikke hadde papirene jeg trengte for å komme med flyet i retning Sarajevo. Jeg visste at jeg hadde det jeg trengte, men det hjalp ikke selv om jeg hadde det svart på hvitt. Hun påstod at jeg skulle ha fylt ut et dokument fra Bosniske myndigheter. Det hjalp ikke at jeg sa at det ikke var riktig. Damen sa nei. Jeg sa jo. Hun sa nei! Nei! Tidligere har jeg drevet med fredsdialog på Balkan, men her kom jeg ingen vei. Minuttene gikk og flyet dro mens jeg stod igjen på bakken.

Det var ingen grunn til å hisse seg opp. Det klarte jeg faktisk å unngå å gjøre, selv om det holdt hardt. Men jeg ble satt ut. Energien rant ut av kroppen. Søndagen ble ikke slik den hadde begynt.

Dagen etter dro jeg igjen til flyplassen for å snakke med damene i SAS. Da hadde jeg i et døgn forsøkt å finne dokumentet som de sa at jeg måtte ha, men det er ikke lett å finne noe som ikke eksisterer. To damer i skranken prøvde selv å finne lenken til dokumentet jeg skulle fylle ut, men selv de fant det ikke. Til slutt gav de meg grønt lys til å kunne reise neste dag hvis jeg fikk meg en billett. Dermed bestilte jeg en ny flybillett. De sjekket meg inn der og da, og skrev en melding om at jeg skulle være med flyet neste morgen. Kl 04 tirsdags morgen tok jeg igjen taxi ut til Sola. Der var jeg i ferd med å bli en god kunde. Da gled jeg gjennom systemet uten problemer og landet på ettermiddagen i Sarajevo. Der krevde de ingen test, selv om jeg hadde tatt en for sikkerhets skyld, og de krevde selvsagt ingen ekstra papirer. Det som var viktig var kun å vise at jeg var fullvaksinert.

SAS gjorde en feil. De krevde et dokument som ikke eksisterer. Det kostet meg to dager, og noen lapper til ny flybillett og diverse drosjeregninger. Det var surt. I tillegg stoppet jeg i en bevegelse av endelig å være på vei.

Til damen i SAS som sa nei: Du gjorde bare jobben din og fulgte det som stod på skjermen. Med litt fleksibel innstilling ville du kunne løst situasjonen uten å skape problemer. Der har du noe å lære. Da du selv ikke fant dokumentet som du krevde jeg skulle ha, kunne du tenkt at det ikke var kunden som hadde feil.

Den lille historien er en bagatell. Den irriterte og gav meg et døgn med frustrasjoner. Det gir en dårlig følelse å parkere før en har begynt.

Lærdommen i historien er at det ikke er lett å forflytte seg for tiden. Det tar tid før verden blir slik den var, og det er ikke sikkert den noen gang vil bli det igjen. Mange har vært tålmodig i den tiden som har gått, men vi trenger å ha en stor dose tålmodighet også fremover siden det vil ta tid før vi får grønt lys. Foreløpig er det bare et gult blinkende lys som sier at alt fremdeles kan skje. Det som var enkelt før, er blitt et møte med restriksjoner og byråkrati. Det er blitt mer komplisert enn det selv SAS klarer å finne ut av. Men de løste det jo til slutt. Det er jeg glad for.

Det smakte med en sterk bosnisk kaffe og en søtsak i gamlebyen i Sarajevo etter ankomst

Vi som ikke alltid hilser

 Har du gått forbi noen du kjenner på gata uten å hilse? Det er noe jeg selv gjør rett som det er. Jeg vet det er dumt av meg å gjøre det. Likevel skjer det igjen og igjen. Spesielt etter at Covid traff fellesskapsnerven har det blitt vanskeligere bare å si hei. Det er som om redselen for hverandre har økt med flere meter de siste to årene.  

Jeg er en blyg mann. Det er det ikke alle som vet. Nå har det seg slik at jeg ikke vet det selv engang, men jeg kjenner på at det er noe som ikke stemmer. Livet har flere sider. Jeg kan snakke med alle mennesker, men likevel lukker jeg meg noen ganger inn i min egen lille verden. Jeg blir fanget i mitt eget nett av tanker og fobier. 

Ofte går jeg turer i min egen by uten å hilse på de jeg engang kjente. Folk jeg har snakket med mange ganger, går jeg rett forbi. Det er gjensidig. De går rett forbi meg også. Vi sniker oss langs den trygge veggen på hver vår side av gata. Blikket er rettet en annen vei selv om vi begge har observert hverandre. I bestefall gir vi hverandre et lite nikk, men det var fordi vi var nødt. Det ble for vanskelig å bevege seg fremover samtidig som vi så inn i en husvegg. 

År har passert. Tjue. Tretti. Førti. Den gang var vi tettere på. Da gav vi hverandre et smil eller slo av en prat. Ofte tok vi oss tid til en kopp kaffe eller to. Eller jeg bommet en røyk av deg. Tiden lå foran. Nå ligger den bak. Tiden har visket ut spor i sanden slik bølgene fra havet gjør. 

Tiden har visket ut spor i sanden slik bølgene fra havet gjør.

Jeg ser hvem du er, men jeg stopper ikke opp. Våger ikke si hei. Jeg var ikke helt forberedt på å se deg. Vet jeg burde stoppet opp og tatt en liten prat. Det hadde vært utrolig hyggelig og delt noe av det livet har gitt og tatt. Hvis det ble for vanskelig, kunne vi snakket om været. Der har vi et samtaleemne som aldri tar slutt. Vi kan også legge inn noen setninger om den siste utviklingen i fotballensverdenen. Da ville samtalen blitt perfekt. 

Vet ikke hvordan jeg skal løse blygheten slik at jeg neste gang jeg ser deg krysser gaten og sier: 
Hei, takk for sist! Det er år og dag siden. Tiden går, men du holder deg godt selv om jeg måtte se et par ganger før jeg kjente deg igjen. 

I neste omgang kunne jeg invitert på en kopp kaffe og delt en «kanel i svingane», men det er for viderekomne. En halvtime på et bakeri hadde gjort det lettere neste gang vi så hverandre. For du er jo en likandes kar, eller kvinne. Vi gikk i ulike retninger i livet, men det gjør det jo bare enda mer spennende å ta en prat.

Det handler om meg. Det er min skyld. Det er jeg som ser en annen vei. Også du, men det er jeg som kan bryte lydmuren. Det er jeg som lusker forbi og tenker at du ikke ser meg. Antagelig kjenner du meg ikke igjen med grått, kort hår og rynker. Slik jeg engang var, er noe endret. Men fremdeles er jeg meg, og du er deg! Jeg vet vi kjenner hverandre igjen, selv om vi ser en annen vei. 

Jeg er blyg. Det er ingen unnskyldning, men en forklaring. Jeg vil, men får det ikke alltid til. Det handler ikke om å være overlegen, selv om jeg ser at det kan virke slik. Det er mer som en iboende redsel for at du er fremmed selv om jeg vet hvem du er. 

Neste gang jeg skal rusle i byen skal jeg forberede meg. Det gjelder å være litt i forkant og legge en strategi. Jeg skal pusse brillene og være klar til å si: Hei! Deg har jeg sett før. Hvordan står det til? Hyggelig å hilse på deg igjen. Du holder deg godt, selv om det er et liv siden sist. 

Tårer som regn

Denne uka tok jeg testen for å sjekke om jeg hadde Covid. Det er en test jeg etterhvert har gjort noen ganger, men mest i forbindelse med reiser. Denne gangen gjorde jeg det ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg var uvel. Da bør en jo undersøke om en er smittet, slik at en ikke begynner å smitte andre. Testen var negativ. Det var jo positivt! Dermed kunne jeg diagnostisere meg selv på at det var noe så uvanlig som en forkjølelse. Det er lenge siden at noen uskyldige «basselusker» har tatt innersvingen på meg. Jeg trodde at såkalte vanlige forkjølelser hørte fortiden til, men hoste, rennende øyne og snørr, fortalte at kroppen jobbet på spreng. Det var det bare å finne fram honning og melk. Det hjalp også å syntes synd på seg selv. Ofte er det den beste medisin.

En kan bli trøtt av å jobbe, men en blir sliten av å ikke gjøre noe. 

Det var som om jeg i tillegg til en forkjølelse også var smittet av et virus som har spilt sjakk med meg i halvannet år. Først denne uka ble jeg satt sjakkmatt. Bevegelsen forsvant. Skroget stoppet opp. Jeg har en bevisst tenkning om at jeg ikke stopper selv om en mur sperrer utsikten. Motstand er ikke et hinder som er absolutt. Da går jeg bare i en annen retning. Men det er ikke alltid lett å overføre teori til praksis. Livet har sine sider. Det kan handle om en uke med selvmedlidenhet, men det kan også smitte over i sentralnerven. Da kan det ta lengre tid enn det jeg har. 

Lysten til å skrive er en drivkraft. Den har jeg slitt med i en periode. Ordene har ikke kommet like lett som før. Leken har blitt alvor. Uten vann fra himmelen tørker jorden opp. La oss håpe på en høst med mye vær. Jeg ser fram til gode våte høststormer. Da skal vinden løfte bokstavene på vinger. Det gleder jeg meg til. En skikkelig høststorm hvor det ikke hjelper med paraply. Jeg kan love at jeg skal forsøke å beskrive stormen når den kommer. Hvordan beskrive vinden som vi ikke ser? Det er i seg selv en kunst. 

Teksten nedenfor er med i konserten «Det sårbare livet» som jeg holder sammen med musikerne
Hans-Gunnar Skreslett og Owe Håstø. 
·      Torsdag den 16.september kl 1900 har vi konsert i Valestrand Kulturkyrkje i Sveio. 
·      Fredag den 17.september kl 1900 har vi konsert i Frelserens kirke i Farsund. 
Velkommen på konsert hvis du er i nærheten!

Tårer som regn
Jeg vet du sliter
jeg vet at du har det vondt
Natten er lang
minutter blir timer
Mørket er svart
selv om sola skinner

Du bærer ditt liv
med krefter du ikke har
Børa er tung
et gram blir til flere kilo
Mørket er svart
selv om sola skinner

Du har ingen stemme
et vindpust i mellom fjell
Toget står stille
mens livet springer 
Mørket er svart
selv om sola skinner

Gud du som ser
vi trenger vann her ned
Opp av svart jord
vil nye blomster gro
Tårer som regn
selv om sola skinner

Vann fra himmelen
dråper gir liv
Opp av svart jord
vil nye blomster gro
Vann fra himmelen
dråper gir liv
Opp av svart jord
vil nye blomster gro

Klima i endring

Klima er en livsviktig sak. Det handler om livet!

Klimarapporten fra FN er klar i sin tale. Den understreker det vi allerede visste. Eneste forskjell er at endringene skjer raskere og blir enda voldsommere enn det vi tidligere trodde. Vi er på feil kurs. Og vi er selv skyld i det som skjer. Det er sannheten. 

Debatten om klimaendringene er menneskeskapt, er historie. Det er ikke den debatten som bør ta vår energi. Den skaper ikke noe positivt for livet på kloden. Debatten fremover bør handle mer om løsningene. Hva kan vi gjøre for å verne om det sårbare livet på jord? Hvordan skal vi overlate kloden til våre barn?

Vi som mennesker er endel av utfordringen, men heldigvis er vi også endel av løsningen for fremtiden. Det er viktig å holde oppe mulighetene for endring, men da må det drastiske midler til. Det gjenstår å se om vi våger det. Det er lettere å snakke om endringer enn å gjennomføre dem. 

I klimasaken trenger vi ord som viser vei, 
men vi trenger også modige handlinger!

Klima har alltid vært i endring, men i tillegg til naturlige svingninger er det et faktum at vi mennesker setter spor. Vi har aldri vært så mange mennesker på jord som vi er i dag – vi nærmer oss 8 milliarder mennesker - og vi har aldri brukt så mye fossilt brennstoff som vi nå gjør. Det gir større utslipp. Mens vi diskuterer i hvilken grad mennesker er skyld i det som skjer, øker temperaturen.  

I Arktis er temperaturendringene størst. Konsekvensene er allerede dramatiske. Det så jeg med egne øyne i årene jeg bodde på Svalbard. 

Like viktig som å innse at alarmen har gått for lenge siden, er det å løfte håpet. Vi kan sette negative spor etter oss, men vi har også mulighet til å sette positive spor. Vi kan være med på å skape en fremtid som bygger på det gode samspill mellom natur og mennesker. Det er vår mulighet. Det er vårt valg.

I 2014 skrev jeg en tekst om klima. Den er dessverre fremdeles aktuell.
Teksten gav vi i Svalbard Kirkes Trio ut på en CD, «Det blå loftet», Kirkelig Kulturverksted/2016. 

Isen smelter

Sjøis blir åpent vann
breer trekker seg tilbake
temperaturen øker i hav og på land
vi er på kurs mot feil havn
Arktis er varm
Arktis er varm

Isen smelter i nord
klima i endring på jord 
Bølger slår over land, ørken og flom
Våre barn må bære der vi tok
Mennesker lager spor                            
Mennesker lager spor          

Jorden har feber
Arktis er et barometer
Det er håp mens timeglasset renner
Vi kan være med å redde liv
Hva vi gjør er fremtid
Hva vi gjør er fremtid                      

Gi oss vilje til å se
mot til å handle
kraft til å gjøre noe mer
          La oss bygge fremtid 
i stedet for å rive ned
Våre barn fortjener det