Jakten på havets kardinal

Det kalles å fiska etter hummer, forklarer Arvid meg som bygutt. Jeg trodde det hadde et annet navn å dra teiner, men det er å fiske får jeg forklart. Å være på jakt gjør en i fjellet, men å dra teiner er å fiske. Da vet jeg det. Men en skattejakt er det likevel. Hummeren er noe av det mest eksklusive en kan høste av havets frukter.

Det hjelper med svart kaffe for å våkne på morgenen. Jeg er invitert med for å fiske hummer, selveste havets kardinal. Da må jeg stå opp litt før det jeg hadde tenkt. På Utsira er søvnen en del av gaven livet gir. Frisk havluft og fred mellom hustuftene gjør at natten blir god. Ringeklokka er på, men som alltid våkner jeg noen minutter før alarmen går. Det ligger i blodet. Jeg er klar til å bli med mitt søskenbarn Arvid ut for å se om det er gått noen inn i teinene som ligger på havets bunn.

Arvid Helgesen har sjekket en av de åtte teinene han har satt ut ved Nordevågen på Utsira. Krabben kastet han over bord. Det kan være god mat i krabben, men denne gangen var vi ute etter edlere vare.

Arvid starter opp motoren. Vi hiver tampen og setter kurs ut kanalen i Nordevågen på Utsira. Vi skal ikke langt til sjøs. Hummeren finner en inne ved land, gjerne på grunt vann. Denne morgenen er havet stille, men hvis det bryter på sliter en med å ligge i fjæresteinene og dra opp teinene. De neste dagene er det meldt om vind fra sør, og da blir det topp forhold i nord hvor Arvid har sine teiner.

Odøren i båten er ikke særlig god. Det skyldes en pøs fylt av halvråtten makrell og lyr som skal fungere som agn. Fisken er godt salta, og er kuttet i store stykker. Sjølve om det forrige agnet ikke er spist opp, skiftes alt ut. Arvid har tro på at hummeren vil ha «ny» vare. Det gamle sloet kastes på havet, men ikke i nærheten av teinene. Der skal det kun være agnet i selve teinene som lokker.

Sesongen har begynt

Eg ser at det er mange som gler seg veldig til hummersesongen begynner. Da kribler det i blodet og det blir eit yrende liv i havna kvelden før. Det er morsomt, forteller Arvid om starten på hummerfiske.

Fra 1. oktober er det fritt fram å hive ut teiner for de som vil være med på jakten etter havets kardinal. Det er likevel noen regler som må følges. Alle teiner og blåser skal være merket etter faste regler, og minstemålet er tjuefem centimeter. Det er også noen steder at hummeren er fredet. Sportsfiskere har et maks antall på ti tiner de kan sette ut. Noen utnytter maksgrensene slik at de setter ut ti teiner for kvart familiemedlem. Det skaper misnøye mellom bøyene som blir lagt ut. «Det er ti tiner pr båt en har lov til å sette ut», understreker Arvid.

Det er berre for hobby, berre for gøy. Eg tenke ikkje på at eg ska få så møkje, men det er kjekt å få nåke. Og i dag fekk me to hommrar. Det var dei fysste denne sesongen. Arvid smiler mens han snakker. Det var full klaff at vi fikk to denne morgenen da jeg fikk være med, men sjølvsagt måtte kardinalen vise seg for presten..

Det var greit at bølgene ikke var større da vi lå tett opp under land.

Frisk luft og kameratskap

Det er ingen konkurranse mellom fiskerne. Der er Arvid klar i sin tale, men legger samtidig til: Vi konkurrere berre med oss sjølve! Alle gleder seg over kvarandre, men litt misunnelse ska ein ikkje sjå bort fra at der er. Sant, når noken får meir enn ein sjølve, lurer ein på kva dei har gjort riktig, og kva galt ein sjølv har gjort. Sant. Ja. Det e slik d e.

Hummerfiske varer ut november, men de fleste holder bare på de to første ukene. Det handler om at folk bruker høstferien, og faller av etter hvert som dagene går. Det er bare de mest ivrige som holder på utover høsten.

Regler er til for å holdes, også på sjøen. Denne var lovlig. Hadde den vært under kravet, hadde den blitt kastet uti igjen.

Drøsen etter at en har kommet inn til kai, er en viktig del av fisketuren.

Gleden over å være på havet er stor. Det gir alltid mersmak være ute i båt. Det handler ikke bare om det som kryper inn i teinene. Det handler om frisk luft, bølger og salt sjø. Og friheten. Den er viktig. Hodet og kropp har godt av å være ute i en liten båt på havet. Det er medisin for vinteren som kommer. Denne morgenen handlet det også om kameratskapet i at vi dro ut sammen. Arvid og eg.

På vei inn kanalen i Nordevågen etter en vellykket tur. Takk for turen, Arvid!

På jakt etter havets kardinal

Det kalles å fiska etter hummer, forklarer Arvid meg som bygutt. Jeg trodde det hadde et annet navn å dra teiner, men det er å fiske får jeg forklart. Å være på jakt gjør en i fjellet, men å dra teiner er å fiske. Da vet jeg det. Men en skattejakt er det likevel. Hummeren er noe av det mest eksklusive en kan høste av havets frukter.

Det hjelper med svart kaffe for å våkne på morgenen. Jeg er invitert med for å fiske hummer, selveste havets kardinal. Da må jeg stå opp litt før det jeg hadde tenkt. På Utsira er søvnen en del av gaven livet gir. Frisk havluft og fred mellom hustuftene gjør at natten blir god. Ringeklokka er på, men som alltid våkner jeg noen minutter før alarmen går. Det ligger i blodet. Jeg er klar til å bli med mitt søskenbarn Arvid ut for å se om det er gått noen inn i teinene som ligger på havets bunn.

Arvid Helgesen har sjekket en av de åtte teinene han har satt ut ved Nordevågen på Utsira. Krabben kastet han over bord. Det kan være god mat i krabben, men denne gangen var vi ute etter edlere vare.

Arvid starter opp motoren. Vi hiver tampen og setter kurs ut kanalen i Nordevågen på Utsira. Vi skal ikke langt til sjøs. Hummeren finner en inne ved land, gjerne på grunt vann. Denne morgenen er havet stille, men hvis det bryter på sliter en med å ligge i fjæresteinene og dra opp teinene. De neste dagene er det meldt om vind fra sør, og da blir det topp forhold i nord hvor Arvid har sine teiner.

Odøren i båten er ikke særlig god. Det skyldes en pøs fylt av halvråtten makrell og lyr som skal fungere som agn. Fisken er godt salta, og er kuttet i store stykker. Sjølve om det forrige agnet ikke er spist opp, skiftes alt ut. Arvid har tro på at hummeren vil ha «ny» vare. Det gamle sloet kastes på havet, men ikke i nærheten av teinene. Der skal det kun være agnet i selve teinene som lokker.

Sesongen har begynt

Eg ser at det er mange som gler seg veldig til hummersesongen begynner. Da kribler det i blodet og det blir eit yrende liv i havna kvelden før. Det er morsomt, forteller Arvid om starten på hummerfiske.

Fra 1. oktober er det fritt fram å hive ut teiner for de som vil være med på jakten etter havets kardinal. Det er likevel noen regler som må følges. Alle teiner og blåser skal være merket etter faste regler, og minstemålet er tjuefem centimeter. Det er også noen steder at hummeren er fredet. Sportsfiskere har et maks antall på ti tiner de kan sette ut. Noen utnytter maksgrensene slik at de setter ut ti teiner for kvart familiemedlem. Det skaper misnøye mellom bøyene som blir lagt ut. «Det er ti tiner pr båt en har lov til å sette ut», understreker Arvid.

Det er berre for hobby, berre for gøy. Eg tenke ikkje på at eg ska få så møkje, men det er kjekt å få nåke. Og i dag fekk me to hommrar. Det var dei fysste denne sesongen. Arvid smiler mens han snakker. Det var full klaff at vi fikk to denne morgenen da jeg fikk være med, men sjølvsagt måtte kardinalen vise seg for presten..

Det var greit at bølgene ikke var større da vi lå tett opp under land.

Frisk luft og kameratskap

Det er ingen konkurranse mellom fiskerne. Der er Arvid klar i sin tale, men legger samtidig til: Vi konkurrere berre med oss sjølve! Alle gleder seg over kvarandre, men litt misunnelse ska ein ikkje sjå bort fra at der er. Sant, når noken får meir enn ein sjølve, lurer ein på kva dei har gjort riktig, og kva galt ein sjølv har gjort. Sant. Ja. Det e slik d e.

Hummerfiske varer ut november, men de fleste holder bare på de to første ukene. Det handler om at folk bruker høstferien, og faller av etter hvert som dagene går. Det er bare de mest ivrige som holder på utover høsten.

Regler er til for å holdes, også på sjøen. Denne var lovlig. Hadde den vært under kravet, hadde den blitt kastet uti igjen.

Drøsen etter at en har kommet inn til kai, er en viktig del av fisketuren.

Gleden over å være på havet er stor. Det gir alltid mersmak være ute i båt. Det handler ikke bare om det som kryper inn i teinene. Det handler om frisk luft, bølger og salt sjø. Og friheten. Den er viktig. Hodet og kropp har godt av å være ute i en liten båt på havet. Det er medisin for vinteren som kommer. Denne morgenen handlet det også om kameratskapet i at vi dro ut sammen. Arvid og eg.

På vei inn kanalen i Nordevågen etter en vellykket tur. Takk for turen, Arvid!

Høstferie i september

Det er siste etappe før vinteren setter inn. Frø som ble plantet måneder tilbake i tid, har strekt seg opp i lyset. Fra jord til himmel. Nå er det tid for å vende tilbake til jorden igjen. Naturen i all sin skrud.

I sør er druene klar til å høstes inn. Sure druer blir den beste vin.

Jeg sitter på Café de France i en landsby i Provence. Et stort tun-tre skygger for solen, og den høyreiste monumentale kirka i sentrum av husklyngen holder vinden borte. Det gjør godt å hvile i ly av Guds hus. Kirken er mer enn tomme rom. Åpne dører leder inn. Jeg tegner korsets tegn og tenner lys for fred. Det er viktig at vi alle gjør i en høst som ser ut til å bli blodrødt mange steder. Kirken er med å gi håp i en tid hvor mørke og kulde preger mange av våre fellesskap.

Det er en hellig ro over plaza’en der jeg sitter. Kelneren kommer med et glass rosè og smakfulle oliven. Mennesker med grått hår, rynkene forteller at år har gått, sitter ved flere av bordene. Også noen er yngre. De trendy utestedene med lyd fra forurensing av høy musikk og krav om et perfekt ytre, er heldigvis andre steder. Vi som sitter på Café de France puster ut og puster inn. Hverdagsmennesker i all sin prakt. Noen snakker med hverandre. Selv sitter jeg og ser. Det er mer enn nok.

Tankene rusler i sakte film.

Det er en spennende skattejakt å gå i trange gater. Jeg prøver en gammel dressjakke på en gjenbruksbutikk. Den passer godt, men jeg henger den tilbake. Jeg har nok av dem hjemme. I stedet finner jeg et par sko. De er «chick» sier damen i butikken som overlater valget til meg. Her er ingen press på å kjøpe, men de er topp klasse sier hun med et smil. Jeg velger dem, påvirket av min egen flamme. Jeg fulgte begges råd. Nå har jeg et par brukte joggesko fra Provence med meg i kofferten. Hvis du ser meg sprade med lyse joggesko med et streif av rosa og blått, vet du hvor jeg har vært. De kommer nok til å stå i skapet de neste månedene. Det er mer vår i skoa, enn høst. Men de gir håp om at solen igjen vil snu mot et nytt år.

Små kanaler med rennende vann, som en elv, ligger rundt den gamle byen. Endene bruker den som boltreplass. Vi setter oss ned og dingler med beina ved kanalen. Endene kommer raskt til. De er vant til å få noen smuler fra menneskene. Fra oss får de bare et smil. I speilet ser vi at det vi gjør er en smak av det romantiske liv. Kunsten er å se det uten å bli blind.

L’Isle sur la Sorgue

En ukes fri gjør godt for kropp og sjel. Det hører med som en gave til livet som renner av gårde som sanden i timeglasset. Det handler om å stoppe opp og kjøre til siden. Da jeg var barn og kjørte innover smale veier i Ryfylke hvor min mor kom fra, var det heldigvis noen steder som var merket med en stor M. Husker du de blåfargede skiltene som stod der en kunne kjøre til side og slippe møtende bil forbi? Når veien er smal og trafikken er stor, trenger vi små lommer som gir plass til både oss selv og de vi møter på. Selv tanken må ha en M en gang iblant slik at den ikke bare stanger mot fjellveggen uten å komme videre. En rast i hverdagen gir energi slik at vi kan mestre dagene som tar.

Jeg har hatt en uke i sør. Ved Middelhavet. I Provence og lenger mot vest. Det har blitt noen jobbmailer, men ikke mer enn at skuldrene har senket seg og batteriene er ladet. Det er hemmeligheten med en høstuke som kalles ferie. Det å ta en rast hvor en bruker sansene til å se, smake og lytte til livet uten å haste videre. Det handler mer om å være. Det er en kunst jeg må lære igjen og igjen. Nå gleder jeg meg til alle fargene, regnet og blåsten.

Høsten er en vakker del av livet.

Hverdagen har begynt

Etter sommer kommer vinter. Heldigvis har vi høsten som en fender vi kan lene oss tett inntil mellom ytterpunktene når det går fra varme lyse kvelder til mørke og kulde.  Vi trenger tiden høsten gir til å omstille oss. Høsten er en nødvendighet, og samtidig en tid full av farger og frisk vind.

Denne sommeren har vært en gave livet har gitt. Det gjorde godt med noen uker fri etter en lang vår med mange inntrykk, uten at sommeren dermed bare handlet om å sitte i en stol uten å gjøre noen ting.

Høydepunktene var flere denne sommeren. En ring på fingeren forteller om at det skjedde en endring fra en til to. Brudeferden gikk selvsagt ikke utenlands. Det å være i Norge om sommeren er det fineste som er. Markblomster, varme lyse kvelder, kortbukse og bad i kjølig fjord overgår det å bli frityrstekt i sør. Jeg foretrekker Norge om sommeren. Det handler også om at jeg reiser nok ellers. På sommeren nyter jeg det å være i ro.

KFOR holder fremdeles vakt på brua i den delte byen Mitrovica i Kosovo. Det virker fredelig, men nasjonalistiske symboler forteller et språk om hva som ligger rett under overflaten.

Byen der fuglene ikke sang

Nå har høstsemesteret begynt, og jeg har vært på min første jobbtur. Sammen med min gode kamerat Anstein satte jeg kurs mot heimlige trakter i Kosovo. Det er et område på størrelse med Rogaland. Da jeg jobbet der i begynnelsen av dette millennium, var det flere humanitære organisasjoner der enn noe annet sted. I tillegg var det mange internasjonale soldater som forsøkte å roe ned konflikten som var helt oppe i dagen etter krigen i 1999. Årene har gått, og det er nesten blitt en generasjon siden det skjedde. I dag kan en rusle rundt i gatene uten å se en soldat med et skarpladd gevær hengende over skulderen.

Vi besøkte den delte byen Mitrovica. Da jeg bodde i Kosovo, betegnet jeg byen som stedet hvor fuglene ikke sang. Til det var konfliktnivået og forurensingen for stor. På sør-siden av den lille elven Ibar bor kosovoalbanere, og på nordsiden bor serberne. Litt tragikomisk var at de døde hadde sine hvilesteder på den andre siden av elva enn der de bodde i levende live. Før var det egne private brovakter som fulgte med på hvem som krysset broen, i tillegg til stort nærvær av KFOR soldater. I dag er det kun noen soldater igjen, og en politibil hvor vi slo av en liten prat.  

Vi ruslet over broen og så bygninger og folk som drakk kaffe som i hvilken som helst by. Lukten av fred og harmoni preget stedet, selv om vi ikke trengte gå langt før vi oppdaget flere nasjonalistiske symboler tagget på bygninger og søppelspann.

Freden er skjør, men det er bedre med en skjør fred enn krig.

Vi besøkte Decan klosteret, et serbisk ortodoks kloster hvor internasjonale soldater fremdeles holder vakt. Her var det tid for en god prat med en av munkene.

Etter en iskrem kjørte vi videre mot de vakre fjellene i området rundt Peja. Da vi tidligere måtte late vannet, noe som skjer en gang iblant når en er på tur, stod vi på asfalten for sikkerhetsskyld. Det å gå ut i buskene, var forbundet med fare i et land hvor landminer hadde vært en del av krigens brutale ansikt. Fremdeles er det ikke alle steder jeg går utenfor veien, noe et skilt i fjellene tydelig advarte om, men i hovedsak er de fleste landminer ryddet bort og hverdagslivet er tilbake i all sin blomst.

Kosovo er et vakkert land. Det vakreste under besøket var likevel å treffe mennesker som vi slo av en god prat med rundt bordet. Noen av dem hadde jeg jobbet med tidligere. De pratene kommer til å sitte som en skatt i hjertet når vinteren setter inn.  

Det var artig å finne spor etter prosjekter vi lykkes med i vårt humanitære krisearbeid gjennom Kirkens Nødhjelp. Vannet rant fremdeles i et vannreservoar som vi satte opp for over tjue år siden. I Decan i Kosovo renner fremdeles friskt fjellvann i rør ned til et reservoar som samler rent vann til mennesker både morgen og kveld. Det viser at det er mulig å gjøre en forskjell i kampen for fred, stabilitet og verdighet. 

Lyden av vann som renner, er lyden av liv.

Når jeg reiser med vanningeniører, er det viktig å løfte på kummer og se inn i ulike rør. For meg var det nok å høre at det sildret av vann i reservoarer vi bygde for 24 år siden.

Min barndoms bygd

Det å dra tilbake i tid er like vanskelig som å spå fremtiden. Jeg er ingen mester i noen av delene. Ikke er jeg profet og ikke er jeg flink til å oppsøke min egen historie.

Fortiden har jeg forlatt. Det høres noe brutalt ut, men det er en sannhet som har preget mitt liv. Noen vil kalle det å rømme fra sted til sted. De vet ikke helt hva de snakker om, men jeg har snudd ryggen til og gått videre. Alltid videre. Det er en overlevelsestaktikk som har preget min vei, men det å snu ryggen til sin egen historie er å snu ryggen til seg selv. Dermed har jeg mistet mer enn jeg vet. Jeg aner hva som ligger der under overflaten, men har ikke helt våget å stoppe opp for å begynne og grave.

Skatten ligger ikke i enden av regnbuen, men i sporene som er visket ut i sanden.

Gjennom et langt liv av dager og år, har jeg flyttet fra sted til sted. Slik var det å vokse opp som barn. Slik har også voksenlivet blitt. Det er ikke noe galt i det. Vi lever alle ulike liv. Min svakhet var at da jeg dro ble det vanskelig å komme tilbake. Jeg sliter med å være på besøk der jeg før var hjemme. Det å være turist i gater hvor jeg tidligere lekte, kan fort bli en nedtur i følelseslivet.

Det å være på besøk der en før var hjemme, er ingen lett øvelse.

Stranda ligger vakker ved Storfjorden. Bildet er tatt fra fjellet Roalden

Tilbake i tid

Denne sommeren har jeg dratt tilbake. Tiden er forbi, men jeg returnerte likevel til gater og smau hvor jeg sprang som barn. Stranda på Sunnmøre var et av de stedene hvor jeg var gladest som barn. Der fikk jeg bo hjemme samtidig som jeg gikk på skolen. Det var noe jeg ikke hadde opplevd før. Mine to første skoleår bodde jeg borte. Da var det internatlivet som gjaldt, før familien satte kurs mot Norge og bygda i vest.

I tredje klasse ble jeg kompis med Tommy, Ola, Oddisen, Edgar, Arvid, Olav, Sverre, Arnfinn, Karsten, Knut Helge og resten av gjengen. I flere år satt vi i samme klasserom, spilte fotball på «Fløten» som var den lokale løkka, rant rattkjelke med fare for biler som kunne komme rundt neste sving og dro på tur med speideren med overnatting ute i det fri.

Sist vi møttes, var i 1973. Bildet av Ola Raknes og meg som skuer utover fjorden.

Barneskulen hvor vi gikk. Lek og alvor.

Livet sprudlet

Jeg husker enda de første snøflakene som falt ned fra himmelen. Det var september måned, og noe rart dalte ned utenfor vinduet der jeg satt ved pulten i min nye klasse. Tusenvis av snøflak la seg på marken før de smeltet bort. Nye snøflak avløste de som smeltet, og raskt var bakken hvit. Fjorden lå vakker nedenfor, og fjellene omkranset bygda som en brud. Naturen var fantastisk, selv om det ikke var det jeg som barn brydde meg om. Jeg hadde mer enn nok med livet med all sin puls. Jeg var en aktiv liten gutt.

For moro skyld satte min far meg på en prøve. Jeg skulle få fem øre hvis jeg satt stille i tjue minutter. Jeg husker enda jeg satt stille på krakken i fem minutter, før loppene i blodet fikk både kjeften og beina i galopp. Livet sprudlet. Det var det jeg dro ifra.

Stranda kyrkje, og prestegården hvor jeg bodde som barn.

Jeg er noe større enn da jeg satt her som barn.

Femti år siden sist

Hvorfor har det vært vanskelig å dra tilbake? Hvorfor tok det over femti år før jeg fysisk returnerte? Over femti år! Det er ikke sikkert du forstår, men da forstår du heller ikke meg. Kjærligheten. Livet. Hverdager og høytidsdager. Hjertet som slår. Luktene. Smakene. Lydene. Borte og hjemme. Vennene som var, og som fremdeles er. År som har gått uten at noen er glemt.

Jeg har mange hjem. Steder. Hus. Gater. Trær jeg kjenner igjen år etter. Tuntreet som fremdeles står der. Kirka. Skolen. Stier hvor jeg gikk. Men alltid videre. Neste stoppested er rundt neste sving. Lenger frem. Bortenfor horisonten.

Jeg er hundreprosent til stede der jeg er. Det er en god egenskap som har fulgt meg fra sted til sted, men sporene har blitt visket ut i sanden av havet med sine bølger som har skvulpet over sand og stein.

Barndomsvenner er en skatt jeg forlot. Til de jeg ikke har møtt siden da, kan jeg likevel si at de fremdeles er en viktig del av meg. De ligger gjemt i enden av regnbuen.

Det gjorde godt å lande noen dager på Stranda. Treffe Ola, Karsten, og Gro. Få nøkkelen til kirka og sitte i trappa opp til prekestolen som jeg gjorde som barn når kirka var full på julaften. Se huset hvor jeg bodde. Vinduet stod fremdeles åpent på det som var barndomsrommet. Det delte jeg med min bror. Vi kalte det for «flyplassen», siden det var så stort. Kulden satt i veggene i huset hvor fyringsutgiftene må ha vært større enn lønna som kom inn. Likevel er det varmen i huset jeg husker. Familien var samlet rundt samme bord.

På leit etter presteselen. Jeg fant den ikke. Etter femti år har den muligens tatt kvelden.

Menneskene

Og jeg husker presteselen, seteren eller hva du ville kalt det på din dialekt, hvor vi dro opp med ski og lærte å gå på noe annet enn stekende varm sand. Jeg husker fotballen på løkka, og de mer alvorlige kampene som da vi slo sjette klasse mens vi selv gikk i femte. Det ble uavgjort, og jeg scora siste mål i straffekonken som avgjorde det hele. Fremdeles husker jeg hvordan ballen suste inn rett ved venstre stang.

Den gang da. Det er ikke nå. Likevel var det godt å komme tilbake igjen. Kjenne at noe av meg var hjemme også der. Se de vakre fjellene, fjorden og elva som fremdeles renner gjennom i bygda. Det ble noen tårer og minner som strømmet på. Og den gang som nå, er det menneskene som alltid gjør mest inntrykk. Det er de jeg har med meg videre som en viktig skatt jeg bærer på.

Dagen

Eg sa ja. Du sa ja. Vi sa ja.
Det var det vi sa.
Et av våre minste ord, men klart, tydelig og sterkt.
Ja til hverandre, til fremtiden, til livet, til det vi aner som en mulighet.
Ja til det som er.

Veien har vært lang slik livets reise noen ganger er, men når en først stod der foran alteret, var det som om dagen ble til av seg selv. Naturlig som at vann er vann og luft er luft. Naturlig som da Gud skapte oss til de vi er.

Selv om himmelen gav oss en dusj noen timer før, var det som om Vår Herre selv satt bak skyene og sendte noen solstråler til de to som gikk hånd i hånd ut på kirketrappen. Ikke det at regnet hadde tatt bort smilet som gikk fra øre til øre. Jeg har alltid tenkt at det skal være vær på en slik dag. Gjerne mye vær. Og slik ble det. Men et par timers pause i den regnfulle dag gjorde livet enklere både for brudepar, vordende svigerforeldre og gjester. Det ble bent fram nesten litt for sterke stråler fra oven da vi skulle ta bilder og forsøkte å ha øynene oppe for fotografen. Brudebilder med glirende halv lukkede øyne, er ikke det blinkskuddet vi var på jakt etter.

Timene før og etter. Mange ting skulle på plass. Planlegging fra små detaljer til de store riss. Glede og stress. Langt der fremme, men plutselig var det kort tid igjen. Da selve dagen kom var det etter en natt jeg sov mindre enn det jeg burde gjort, men likevel klar og våken for det som lå foran.

Stor var dagen. Det som var og ble. Det var en smak av evigheten i noen sekund. Det det hele handler om. Det som er. Kjærligheten.

Hvis du vil lese videre, kan du lese en tekst jeg sang til min fru på festen. Den ble til i ukene før. Min gode venn, Hans Gunnar Skreslett, komponerte en fin melodi, og spilte på keyboard sammen med gode Owe Håstø på gitar. En tekst og en melodi som en del av talen fra meg. En tale som var mer enn en plikt. Det var ord som fortalte om et hjerte som slår.

Noe vi vil

Jeg spurte deg forsiktig
keitet og sjenert
vi satt på en stein
uten å knele ned
Vil du være med
du kunne gått en annen vei

Men framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i solskinn, regn og vind
Det blåser friskt
havet lager bølger, bølger av liv

I dag sa vi ja
du og jeg er vi
det er ikke noe vi må
det er noe vi vil

Vi er ikke født i går
moden i dager og år
blomster i en hage
morgendagen er vår
Livet mens vi går
lys og mørke, farger og det grå

For framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i skog, fjell og by
Hele oss er med
kropp og sjel, alvor og lek

               I dag sa vi ja
                             du og jeg er vi
                             det er ikke noe vi må
                             det er noe vi vil

Bryllupsturen blir kortreist. Norge er vakkert, og is smaker godt både i sol og regn

Dagen

Eg sa ja. Du sa ja. Vi sa ja.
Det var det vi sa.
Et av våre minste ord, men klart, tydelig og sterkt.
Ja til hverandre, til fremtiden, til livet, til det vi aner som en mulighet.
Ja til det som er.

Veien har vært lang slik livets reise noen ganger er, men når en først stod der foran alteret, var det som om dagen ble til av seg selv. Naturlig som at vann er vann og luft er luft. Naturlig som da Gud skapte oss til de vi er.

Selv om himmelen gav oss en dusj noen timer før, var det som om Vår Herre selv satt bak skyene og sendte noen solstråler til de to som gikk hånd i hånd ut på kirketrappen. Ikke det at regnet hadde tatt bort smilet som gikk fra øre til øre. Jeg har alltid tenkt at det skal være vær på en slik dag. Gjerne mye vær. Og slik ble det. Men et par timers pause i den regnfulle dag gjorde livet enklere både for brudepar, vordende svigerforeldre og gjester. Det ble bent fram nesten litt for sterke stråler fra oven da vi skulle ta bilder og forsøkte å ha øynene oppe for fotografen. Brudebilder med glirende halv lukkede øyne, er ikke det blinkskuddet vi var på jakt etter.

Timene før og etter. Mange ting skulle på plass. Planlegging fra små detaljer til de store riss. Glede og stress. Langt der fremme, men plutselig var det kort tid igjen. Da selve dagen kom var det etter en natt jeg sov mindre enn det jeg burde gjort, men likevel klar og våken for det som lå foran.

Stor var dagen. Det som var og ble. Det var en smak av evigheten i noen sekund. Det det hele handler om. Det som er. Kjærligheten.

Hvis du vil lese videre, kan du lese en tekst jeg sang til min fru på festen. Den ble til i ukene før. Min gode venn, Hans Gunnar Skreslett, komponerte en fin melodi, og spilte på keyboard sammen med gode Owe Håstø på gitar. En tekst og en melodi som en del av talen fra meg. En tale som var mer enn en plikt. Det var ord som fortalte om et hjerte som slår.

Noe vi vil

Jeg spurte deg forsiktig
keitet og sjenert
vi satt på en stein
uten å knele ned
Vil du være med
du kunne gått en annen vei

Men framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i solskinn, regn og vind
Det blåser friskt
havet lager bølger, bølger av liv

I dag sa vi ja
du og jeg er vi
det er ikke noe vi må
det er noe vi vil

Vi er ikke født i går
moden i dager og år
blomster i en hage
morgendagen er vår
Livet mens vi går
lys og mørke, farger og det grå

For framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i skog, fjell og by
Hele oss er med
kropp og sjel, alvor og lek

               I dag sa vi ja
                             du og jeg er vi
                             det er ikke noe vi må
                             det er noe vi vil

Bryllupsturen blir kortreist. Norge er vakkert, og is smaker godt både i sol og regn

Jeg eller vi

Etter en lang vår, er det godt å gå sommeren i møte. Det handler om grønne enger med markblomster, og varme lyse sommernetter som gjør at en ikke legger seg før morgenen kommer. Selv dager som går i grått av regn og vind, er kunstverk som Vår Herre maler på lerretet. Norsk sommer er den beste vi kan få. Da er det tid for å nyte hav, fjord og fjell, og ikke flykte ut av landet.

Selv kjenner jeg at kreftene fremdeles er der etter en lang vår, men mentalt er jeg flere steder. Det tar bokstavelig talt tid å lande når inntrykkene jeg har med i bagasjen er fargerike og sterke. Så lang øst er fra vest, er avstanden mellom ytterpunktene. Fra pol til pol gjør noe også med meg.

Da hjelper det å sitte i fjellheimen og se det vakre landskapet vi har i landet vårt. En rusletur hvor den gode samtale både omhandler det vi ser og det som ligger bak, er medisin til slitne muskler. Det gjør at sykemeldingene uteblir og fastlegen får mindre å gjøre. Dager sammen i det gode fellesskap krydret med den vakre fjellheimen er den beste resept som kan skrives ut.

Sliten av fokuset på jeg

Likevel kjenner jeg på at jeg blir sliten av ekkoet av ordet «jeg» som lyder mellom fjellene. Jeg, jeg, jeg, jeg. Det skjer når en treffer venner som legger ut om sitt eget jeg, uten å lytte til det som ikke sies. Det skjer når en sitter i lag hvor det er om å gjøre å fortelle høyest og bruke flest ord, for å holde oppmerksomheten på seg sjølve. Det skjer når ørene er til pynt, og munnen snakker uten respekt for at andre har noe å bidra med. Individualister har ofte nok med seg selv og det de selv har opplevd. I slike lag renner energien ut med badevannet og en sitter tilbake med såpe uten vann på kropp og sjel.

Jeg blir også sliten når mitt eget jeg tar overhånd. Når tankene snurrer rundt som en karusell på klodens tivoli, sliter jeg både ut meg selv og mine nære omgivelser. Dermed er det godt å åpne sluser hvor en kan slippe ut kontrollerte mengder med vann før demningen ryker og skaper en flom av egenfokus istedenfor å bidra til å bygge det gode fellesskap. Denne våren har det blitt nok vann i magasinet til å gi mengder av positiv energi. Faren er at trykket blir for stort og demningen ryker med de konsekvenser det har.

Det handler ikke om jeg. Det handler om vi.
Det handler ikke om meg. Det handler om oss.
Det handler ikke om mitt. Det handler om vårt.
Det er ikke min klode. Den er vår.
Det gir en helt annen energi når jeg blir til vi!

Ordet vi, er en gave og en utfordring jeg gir meg selv. Selvopptatthet vil jeg ikke skal være roten livets tre vokser på. Vår Herre gav oss én munn, men ører og øyne fikk vi to av.

Det gir energi når vi sitter ved samme bord og tar runden hvor vi både ser og hører på hverandre. Det er den gode samtale. Det krever at vi bruker øyne og ører til det vi har de til, og at vi bryr oss om andre enn oss selv. Det krever at vi bruker tid, istedenfor for å være tidstyv.

Det gir energi når noen aktivt er med på å skape det gode fellesskapet, spesielt når egne krefter ikke strekker til.

Det gir energi når noen stopper opp og sier hei,
og jeg ser ditt smil når jeg selv er den som sier hei til deg.

hei

Sauer er ålreite dyr, sies det. Og mennesker er ålreite mennesker. Det gode fellesskap trenger på både de og vi.
Bildet har jeg tatt for litt siden på Utsira. Horisonten i bakgrunnen gir perspektiv.

Kampen om fremtiden i Georgia

I disse dager skrives deler av vår historie i Georgia. Det får overskrifter og bilder fra demonstrasjoner som ser voldsomme ut i norske medier. Det er en del av sannheten, men da jeg ankommer hovedstaden Tbilisi er det rolig som om ingenting har skjedd.

Dagen etter, tirsdag 28.mai, var det igjen store demonstrasjoner grunnet at den nye «russer-loven» ble vedtatt i parlamentet. Da jeg gikk i gatene ved Frihetsplassen og parlamentet i kveldingen, var demonstrasjonene i gang. Opprørspolitiet stod klar med sine finlandshetter som om de var røvere klar til å gå inn i hvelvet i nærmeste bank. På en måte var det det de var. De stod klar til å slå ned på deres eget folk. Nei, jeg har ikke bilder av det. Jeg tok ikke bilder av de som stod fem meter bortenfor der jeg stod. Det er ingen grunn til at jeg skal provosere frem et angrep på meg der jeg bivåner det som skjer.

Samtidig som demonstrasjonen gikk sin gang og opprørspolitiet stod klar, ruslet en familie med sitt lille barn forbi. Noen gikk inn i matbutikken på hjørnet for å kjøpe det de trengte for frokosten neste dag, mens andre tok seg et glass vin på uterestauranten ved siden av. Hverdagslivet går sin gang samtidig som en viktig kamp foregår et steinkast bortenfor. Folk lever sine liv i gater hvor det står en kamp om fremtiden. Det er den det handler om.

De jeg snakker med disse dagene sier at det verste som kunne skje, har blitt en realitet. Det hadde få trodd som en mulighet. Selve parlamentet har stemt for loven som stempler organisasjoner med vestlig støtte, som utenlandske agenter. Samme lov har de iverksatt i nabolandet Russland. I praksis vil det hindre demokratiske krefter å vinne frem og kneble opposisjonen, samtidig som de kutter den grenen mot vest som de selv sitter på.

Selfie sammen med Kim Holmén utenfor parlamentet i Tbilisi. Legg merke til at det Georgiske flagget og EU flagget henger side ved side. Det er ingen selvfølge. Går landet mot øst eller mot vest?

Langt borte, likevel nær.

Sammen med min gode venn Kim Holmén fra Norsk Polarinstitutt, gjør vi noen besøk til ulike instanser, religiøse ledere og organisasjoner i Tbilisi. Vi besøker også den norske ambassaden og får oppdatering på hvordan situasjonen er. Sammen har Kim og jeg et fokus på klima, men også på økende fattigdom og spredning av konflikter. De tre største etiske utfordringene i vår tid er nettopp fattigdom, konflikt og klima. Derfor er det viktig å støtte opp og gi håp til alle gode krefter i Georgia som vil et åpent, mangfoldig, fritt og fredelig samfunn. Vi ønsker å spre håp og tro på fremtiden, samtidig som vi lytter til historier som blir fortalt.

Etter at loven ble vedtatt tirsdag 28.mai, har sanden i timeglasset begynt å renne ut. I slutten av oktober blir det nytt valg i Georgia. Da handler det om å stemme for sammensetningen i neste periode i parlamentet. Det valget vil bli et tidsskille for Georgia. Resultatet av valget vil også få ringvirkninger for Europa.

Georgia er langt borte, men våre verdier står på spill.

Målet er å innta hele Georgia

I Ukraina har Russland gått fysisk til angrep i det som er en pågående krig som har vart iden 2014, og som eskalerte etter OL i februar i 2022. Russland brant seg på at motstanden i Ukraina var større enn det de trodde. Ukraina skulle tas i løpet av få dager. Frem til nå har Ukraina kjempet en viktig forsvarskrig mot stormakten fra øst. Den russiske bjørn har ikke klart å overmanne folket i Ukraina. De vet hva krigen betyr. Det er et avgjørende slag om frihet og demokrati som nå står.

I Georgia skjer kampen på andre måter. Der gikk Russland fysisk til angrep i 2008, men etter den tid har taktikken vært med såkalte demokratiske virkemidler. I Georgia har Russland systematisk infiltrert det politiske system. Den som trekker i trådene, er en tidligere russisk oligark som har kjøpt opp mange tjenestemenn og puttet olje i systemet. Det meste er til salgs. Det kalles korrupsjon. Penger er et våpen like sterkt som missiler og droner som sendes mot Kyiv.

Resultatet er at Georgia er i ferd med å vende seg bort fra Europa, og dermed nærme seg Russland. Allerede har Russland okkupert opptil tjue prosent av Georgisk territorium gjennom militær okkupasjon. Nå er det i ferd med å sikre seg hundre prosent.

Kampen for frihet tar aldri slutt

Folket er i ferd med å våkne og se hva som skjer, sier noen til oss. Først og fremst er det ungdommen som står opp og protesterer, men flere er i ferd med å bli med i kampen mot den russiske naboen.

Russland regnet ikke med at Ukraina ville stå på barrikaden og stå imot deres angrep. Russland hadde heller ikke forventet at folket i Georgia skulle si fra så sterkt som det nå skjer.

Georgia kjemper for sin eksistens.

Dette er et viktig veiskille i landets og regionens historie. I oktober blir det et være eller ikke være for folket i Georgia. Spørsmålet blir om Russland kommer til å hindre et fritt valg og innta landet som de allerede er i ferd med å ta kontroll over.

Valget 26.oktober blir viktig for Georgia, men kampen er ikke over selv da. Det å skape et fritt demokratisk land som respekterer mangfoldet og humanitære lover, er ikke noe som skjer én gang. Det er en kamp som vi alle må arbeide med hver dag resten av våre liv.

Det gode fellesskap er ikke noe som engang ble bygget. Det bygger vi videre på hver dag uten å ta noe for gitt.

Besøk hos naboen

Hva skal jeg skrive når inntrykkene spriker fra lyse dagen til det mørke dystre landskapet som preger vår tid? Mørke ser jeg ikke som et problem, men det er i ferd med å bli svart midt på dagen. Samtidig bør jeg veie mine ord som den første avling nypoteter om våren. Det er ikke en ufarlig verden jeg beveger meg i.

For noen år siden var jeg i Skåne i mai. Da kjøpte min kamerat og jeg poteter hos en lokal bonde. Han målte de små potatisene som om de var gullklumper vasket i elvene i Alaska. En liten ekstra potatis, og kroneverdien økte som når børsen svinger på sitt verste. Men smaken av første avling med poteter, sammen med nykokte asparges, var gull verdt. År etterpå, sitter minnet spikret i hukommelsen. Jeg måtte bare skrive det selv om det ikke har noe med denne bloggen å gjøre. Nypoteter er en glede som kan få tankene inn på et annet spor.

 Et vegg til vegg teppe av mistro og løgn

Jeg har besøkt Russland. En uke var jeg i St Petersburg og Moskva. Det som var en enkel reise for få år siden, har blitt komplisert. Norge er av russiske myndigheter stemplet som et særlig uvennlig land. Det setter sine spor. Blant folk flest opplever jeg stor vennlighet. Det å si at jeg kommer fra Norge, åpner som regel opp for smil og gledesuttrykk. Slik sett føler jeg meg velkommen. Men fra myndighetssiden ligger det et vegg til vegg teppe av løgn, mistro og hat. Det preger folket, og meg som kom på besøk.

Da jeg ankom i fly fra Istanbul, fikk jeg en opplevelse som kunne skremt de fleste. Det var ledige seter rundt meg, men før landing hadde jeg på uforklarlig vis plutselig tre rundt meg som ikke så ut som mors beste barn. Her kunne alt skje, tenkte jeg og forberedte meg på det verste. Det endte med at jeg bad en bønn, viste tommel opp og gav dem et smil. Da vi landet, tok vi hverandre i hendene og sa takk; Spasiba!

Moralen er at alle som ser ut som gangstere, er ikke gangstere. Og alle som ser snille ut, er ikke snille. Men i et land hvor moralen er satt på vent og løgnen dyrkes for å fremme et fiendebilde, er det ikke lett å vite hvem som er hva. Her må en ikke bare vurdere hva en ser, men forholde seg til myndigheter som kan finne på det meste. De som skulle forvalte lov og orden er dessverre de siste en kan stole på.

Det å ta toget er ofte et sted hvor det er mulig å bli kjent med den som sitter i samme kupe. På toget fra St Petersburg til Moskva, åpner det seg ingen dialog. Isteden sitter vi og ser på hverandre uten å vite hvem vi kan stole på. Det er slik det er blitt. Frykten er et våpen som lammer de fleste.

Soldater som helgener

Et ikon er et vindu mot himmelen.
I Moskva er et ikon en soldat som viser vei i motsatt retning.

På det siste bildet står det et sitat fra Romerne 8,31 “Hvis Gud er for oss, hvem er da mot oss?”

Midt i en av gågatene i Moskva, tett ved hotellet der jeg bodde, var det flere rekker av plakater. Det i seg selv er ikke noe problem. Postere kan spre viktige informasjon, men dette var noe annet. Det er noe av det voldsomste jeg har sett. De viste soldater med våpen og Z på brystet, og med glorie over hodet som om de var utnevnt til helgener både av kirke og stat. På siden av soldaten var bilde av Kristus og et kors. Det var et vulgært misbruk av Gud og det hellige, og en forherligelse av krigen som foregår. Jeg kan ikke fatte at den russisk ortodokse kirke tillater at Guds navn misbrukes slik. Da er de selv med på å spotte Gud.

Kristen tro er å løfte frem hvert enkelt liv som hellig, og ikke gjøre drap til noe legitimt. Den som tråkker på et liv, tråkker på Gud.

Myndighetene viser sitt reelle ansikt med sin propaganda hvor de gjør naboer til fiender, og skaper et bilde av seg selv som gjør et hellig oppdrag. Det største landet i verden, vil ha mer. Det kalles egoisme satt i system. Imperialisme. Ondskap er et annet ord når liv drepes for å tilfredsstille egne behov. At kirken er med på det, er en skam og uttrykk for et svik. Makt og penger gjør blind.

 Fred er mulig!

Jeg tror på fred, tross alt. Fred er mulig! Det er mer enn et begrep. Slik situasjonen nå er, er det likevel vanskelig å se i mørket. På reise hos naboen i øst blir ikke håpet og troen styrket. Det går i feil retning. Det strammer seg til. Jeg blir deprimert av det som skjer. Det går inn i margen og setter seg som lammende gift. Det er farlig viss den giften sprer seg i kroppen og nabolaget.

Selv om det er i ferd med å bli svart midt på dagen, skal ingen få ødelegge fremtiden. Ingen skal få ta fra meg troen verken på Gud eller mennesker. Jeg nekter å la den lammende giften spre seg i meg. Jeg tror på noe som er sterkere enn noen plakater som sprer gru. Jeg tror ikke på dødskreftene. Jeg tror på livet. Jeg velger å bruke et annet ord enn jeg. Jeg sier det slik; Vi tror på det gode fellesskap. Vi tror på livet!

Gågata Arbat i Moskva

Det er alvor

Solen skinner i Kyiv. Fremdeles er det kjølig i luften før sommeren og varmen tar skikkelig tak. Menneskene er ute og tar seg en matbit og noe å drikke. Livet rusler i sitt eget rolige tempo. Det er som om de som bor i storbyen ikke vil la livet stoppe opp. Ingen skal kunne ta fra dem gleden over hverdagen, gleden over livet. Det skal leves. Utebordene fylles opp. Smil og latter, og et glass lokal rødvin. Eller hvit.

Selv valgte vi å sitte inne på restauranten da vi hadde et lunsjmøte. Det handler om å tenke sikkerhet i det du gjør. Det var et riktig valg. Midt i den gode samtale, gikk alarmen. Vi hørte den utenfor, før den slo inn på mobilen og den sendte ut en skingrende lyd. Da kan det handle om minutter, og noen ganger sekunder, før en bør være i dekning under jorden. Denne gang valgte vi, etter å ha fått noen råd, å sitte i ro på restauranten siden vi hadde valgt et bord inne i et lukket rom bak fire vegger. Maten var god, og samtalen var viktig. Den handlet om livet, og kampen for å overleve. Og det handlet om historier fra virkeligheten som er mer brutale enn det vi ønsker å vite.

Det er en krigstrøtthet i Norge, uten at vi vet hva krigstrøtthet er. Vi er bare trøtte av bildene som tv-skjermen gir oss. Hvilken trøtthet er det? Vi vet ikke hva vi snakker om. De som kjemper ved fronten, tjuefiretimer i døgnet, dag etter uke etter måned etter år, de er slitne. Det er et blodslit, bokstavelig talt. Der vi kan skru over på en annen kanal, har de bare et valg. Leve, eller dø.

Bildet ovenfor er meldingen som kommer inn på min telefon. Bildet nedenfor er på vei ned i bomberommet. Det ble noen besøk dit også på dette besøket.

Taper Ukraina krigen, taper også vi

Disse dagene i Kyiv har jeg hørt mange historier. Om jeg kunne skrive, skulle jeg fortalt hva de sa. Sannheten er brutal. Det vi ser på filmer er et spill. Dette er virkelighet. Kampene som foregår dag og natt ved fronten, handler om å demme opp for en stormakt som vil utslette alt av verdier vi står for. Et liv er ikke mye verdt. Det største land i verden vil ha mer. Det kalles egoisme satt i system.

Fred er ingen selvfølgelighet. Det vet det ukrainske folk. Situasjonen er alvorlig, mer alvorlig enn det vi innser. Det er hovedinntrykket jeg sitter igjen med etter mitt besøk. Dette kan gå galt. Taper Ukraina krigen, taper også vi. Da har vi i vår tid vist vår avmakt i kampen mot ondskapen.

Ukraina har en frontlinje som tilsvarer avstanden fra Oslo til Bodø. Der dør russere og ukrainer hver dag i store trefninger på bakken. Tallene er mye større enn det jeg hadde anelse om, selv om ingen av partene vil bekrefte tall. Jeg hører at rundt tusen russere og ukrainer skades og dør ved fronten hver dag. Hver dag! Tallene er så store at jeg ikke vil tro at de er sanne, men det bekreftes av flere jeg snakker med. På begge sider av frontlinjen mobiliseres nye soldater for å fylle opp etter store tap. Mennesker er kanonføde. Kjøtt og blod, og noen følelser som ble borte underveis. En smak av helvete på jord. For det er jo slik, at helvete er et valgfritt sted å dra. Ved fronten har du ikke noe valg.

Helvete er et valgfritt sted å dra. Ved fronten har du ikke noe valg. Da er du allerede i helvete.

I tillegg til kampene på bakken, skytes det raketter og missiler, og det sendes droner inn over Ukrainsk territorium. Målet er å drepe sivile, og ødelegge infrastruktur og landet som er bygget opp. Russerne er på fremmarsj. Det handler om manglende våpenleveranser fra vest. Heldigvis er det mer på vei, men det tar tid. I mellomtiden er det vanskelig å demme opp mot aggressiviteten fra den store bjørnen i øst.

Jeg har troen. Den er sterk, men samtidig svak. Heldigvis er det slik, at det jeg tror på er sterkere enn hva jeg makter å prestere. Jeg tror på Skaperen av liv. Livet er hellig. Det skal ingen tråkke på.

Vi tror på livet

Det som er viktig er at vi drar i samme retning. Vi tror på livet! Det er avgjørende viktig at vi tror på livet. Vi er et mangfold av ulike religiøse retninger, og vi har de som ikke vil være en del av en religion. Jeg er ikke redd for mangfoldet. Det er spennende å møte hverandres ulikheter. Men vi trenger å samles om det som er helt grunnleggende for å bygge et fellesskap på jord. Vi trenger å samles rundt troen på livet. Det handler om å løfte opp verdigheten. Dignity. Verdien av et menneske er alltid mer.

Det er kampen om livet som nå foregår. Det er kampen for livet i Ukraina, og samtidig en kamp for våre liv. På slagmarken kjemper noen en krig for å overleve som frie mennesker og som folk. Det er kampen for det gode fellesskap på jord.

Humoren er viktig, selv i en krigssone. Og smilet. Smil er like viktig som solen mot huden.

Tog til Kyiv

Igjen har jeg satt meg på toget til den ukrainske hovedstaden. Før, den gang det var en slags fred, var det enkelt å ta flyet østover. Nå er det toget som gjelder. Litt ventetid hører med siden jeg er tidlig på perrongen. Det ligger i blodet å være tidlig på plass. Jeg orker ikke stresset med bare så vidt å rekke fram før toget går. Noen er alltid for sen til avtaler. Jeg er for tidlig. Det viktigste er dog å være på perrongen, og ikke på flyplassen, når en skal ta tog. Det handler om å være på rett sted til riktig tid.

Første stopp er den polske grensebyen Chelm. Der er det togbytte. Jeg benytter muligheten til å finne meg en lokal restaurant. Greit med litt mat i skrotten før avgang. Det er en lang togtur som venter. Fra Warszawa til Kyiv, tar det atten timer. Jeg har bunkret kryssord, og en bok jeg håper er god. Jeg unngår å lese krim på en slik tur. Virkeligheten er mer spennende enn en blodig roman.  

Da jeg endelig går på toget med de karakteristiske blå og gule fargene, finner jeg min sovekupe. På toget er det få menn. De er ved fronten, og har ikke samme frihet til å reise ut av landet. Heldigvis snakker noen av damene litt engelsk. Vi slår av en prat og finner fort ut at natten kommer til å bli god. Det er viktig å ha en vennskapelig kontakt med de rundt meg. Det er en investering i den mentale helse, og sikkerhet om noe skulle skje.

Før avgang kjenner vi at noe lukter svidd. «Det begynner bra», sier jeg med et smil. Vi humrer sammen. Humoren sitter løst. Det gjør alltid godt med et smil, spesielt når mørke skyer ligger lavt.

På grensen står vi lenge. Jeg blir utålmodig, men de rundt meg har god tid. Normalna sier de. Det er ikke noe problem. Du kan ligge på køya, og vente til de henter passet. På flyplasser må du stå i kø.

Det suser i mørket. Hele vogna rister, og det hamrer og slår fra vi forlater grensen og setter kurs. Da lyset går av, er det lydene og tankene som fyller natten. Og bevegelsene. Køya jeg ligger i beveger seg som en hengekøye på en seilskute. Det er en slags ro selv om jeg rister fra side til side. Jeg tegner meg med korsets tegn som en kveldsbønn på ferden. Det gjelder mitt liv, og det gjelder alle de som bor og lever i dette store landet jeg er på besøk i. Jeg ber om fred.

Utenfor ser jeg stjernene som lyser på himmelen. Der sitter englene og titter ned. Hva gjør de med hverandre disse menneskene, tenker de. Der de kunne levd side om side, er det alltid noen som vil ha mer.

Jeg ligger med klærne på. Klar til å stå opp på kort varsel. Det handler også om at jeg har respekt for kvinnene jeg deler lugar med. En soldat i uniform kommer på etter midnatt. Han vinker tappert til hun som står på perrongen og tar farvel. Han skal ikke på repøvelse. Dette er alvor.

Vel framme i Kyiv etter en god natt søvn, skinner solen. Underlig mange går jeg forbi der de sitter i korridorene under bakken på hovedbanestasjonen. Jeg går ut og finner meg en taxi som tar meg opp i tomme gater til hotellet. Hotellet er stengt, men de slipper meg inn. De forklarer at det har gått en alarm, og alle er i bomberommet. Mens jeg sjekker inn, går alarmen av. Faren er over for denne gang. Etter å ha kommet opp på rommet, går alarmen på nytt. Da er det bare å ta sekken å gå i dekning. Det viste seg å være tredje alarm den natten.

Welcome to Kyiv!, sier en til meg i det vi går trappene ned til bomberommet to etasjer under bakken. Der har jeg vært før. Denne gangen har jeg betalt ekstra for å ha et hotellrom langt nede i etasjene. Raketter har en tendens til å slå til fra oven. Jeg håper det ikke skjer, men denne natten var det store angrep mot Kyiv. Krig er en brutal realitet.

På toget fra Warszawa tok jeg et selfie i en tunnel. Det var før dagen var blitt til en lang natt på toget videre til Kyiv.

Øvelseshelg

Tidlig lørdag morgen satte jeg kurs mot Bømlo. Det var øvelsesdag med gutta. Det er noen måneder siden sist. Kameratskap er en viktig side av det prosjekt vi har sammen. Da skal det både bli kjekt å hilse på, og nødvendig å spille seg inn i toner og ord igjen.

Kaffe på termos er en gave til meg selv på morgenkvisten. Da våkner jeg ettersom milene legges bak. Det er ikke langt jeg skal, men langt nok. Det er noen timers kjøretur å flytte seg fra Stavanger til Bremnes på Bømlo. Heldigvis er der en ferge hvor jeg kan strekke beina og nyte medbrakt jeg har med. Vi får nyte fergene mens vi kan. De er som oaser i asfaltørkenen.

Jeg kom akkurat tidsnok til frokosten hjemme hos Eli Meling og Hans-Gunnar Skreslett.

Jeg kommer frem tidsnok til å rekke frokosten i Perarekkjet, nord på Bømlo. Det ble som en god lunsj for meg som hadde sunget med fuglene på morgenkvisten. Selvsagt ble vi noe sene til å rekke tidspunktet vi hadde sagt at vi skulle starte, men det er en del av virkeligheten. En øvelse begynner alltid senere enn avtalt.

Owe poserer for fotografen.

Selve øvelsene har vi på kulturhuset på Bømlo. Det er inspirerende å komme hjem til et rom hvor vi har vært noen ganger. Der ligger det timer med famling og sagmugg i veggene før vi finner det uttrykket vi vil ha. Selv når vi har funnet uttrykket, er tonene og ordene fremdeles i bevegelse og utvikles videre.

Jeg leverer en ny tekst som Hans-Gunnar får i oppgave å lage melodi til. Da må han først ut i vinden og kjenne at havet tar tak og røsker opp i de små grå. Når tonene er på plass, får bokstavene vinger. Da skal det bli kjekt å fremføre den for de som vil høre på. Før musikken er komponert, får du ikke vite hva jeg skrev. Ordene er ikke klar før musikken gir grønt lys.

«Det sårbare livet» er en musikalsk poetisk forestilling jeg har sammen med musikerne Hans-Gunnar Skreslett og Owe Håstø. Sammen fremfører vi ord og toner i et hellig samrøre.

Konserten er aktuell i sitt innhold. Vi lever i en tid med store utfordringer. Det nære og det globale perspektiv. Det vonde og det onde, men også håpet om det gode fellesskap hvor vi kan sitte ved samme bord.

Neste konsert blir som en gudstjeneste under festivalen Hemnesjazz i vakre Nordland. Det skjer første søndag i august. Du er hjertelig velkommen til å komme på den konserten. Hvis du ikke får det til, kommer vi gjerne dit du bor på et senere tidspunkt. Det er bare å ta kontakt.

Denne gangen fikk vi kun til en dagsøvelse. Ofte bruker vi et par dager når vi først er sammen. Det handler også om det gode vennskap rundt bordet vi tre har. Det er mye som skal snakkes om, og selvsagt må vi si mye som ikke betyr noen verdens ting. Det handler om humoren som ikke alltid er like god. Sammen glemmer vi at alderen er mer enn den var den gang da vi var yngre enn vi er i dag. Alle tre er vi født i forrige årtusen. Så gamle er vi. Likevel leker vi i ord og toner og forsøker å kommunisere ut verdier vi som et større fellesskap trenger.

Det er ikke lett å ta seriøse bilder av oWe…

Livene vi lever er sårbare, men sårbarhet er ikke det samme som svakhet. Sammen er vi sterke. Selv om det er mørke skyer på himmelen, er det også fantastisk å kjenne styrken når vi bygger fremtiden sammen.

Som sagt, det er ikke lett å ta seriøse bilder som passer til temaet jeg skriver om….

Batteriene er ladet

Jeg har pustet ut, og pustet inn. Den friske luften fra havet har gjort godt. Det er den rette medisin for både legeme og sjel. Batteriene er ladet etter en god påskeuke på Utsira. Leger burde skrive ut blåresept på noen dager ved kanten av havet. Det hadde spart vår nasjon for mange unødvendige sykemeldinger.

Været har vært fra vått til våtere, og frisk vind malte bølgetoppene hvite. Det var like vakkert som fjelltoppene lenger inn i landet. Det har vært fyr i kaminen som har varmet opp både hus og vi som har vært der. Både morgen og kveld har det vært god mat og drikke, med nybakt grovbrød som den beste sjokolade. Dagene har vært krydret med gode samtaler med mennesker jeg har gått tur med, og de små prater på hjørnet og på krambua.

En gebursdagsfeiring klaffet seg slik at den var midt i den stille uke. Da gikk flagget til topps. Bursdagsbarnet var i godt voksen alder, men i gleden over fellesskapet var vi alle som barn. Da sang vi selvsagt for jubilanten, og snudde oss i ring. Nå skal det sies, for å si det som sant er, at det bare var jubilanten som reiste seg mens vi andre ble sittende å synge. Så gamle er vi blitt. Men det ble spist kaker som var festen verdig, og gode ord ble sagt. Det er viktig å feire når vi kan.

Tor Leif på trappa på sin gebursdag. Gratulerer med dagen som har vært, og årene som kommer!

Samtalen om været tar aldri slutt
Fra nord til sør i landet, har vi alle snakket om været. Det er en samtale som aldri tar slutt. Der er vi like vi som bor i dette langstrakte landet mot nord. Da har vi alltid noe å snakke om hvis noen skulle stoppe opp for å slå av en prat. Vi er flinke slik.

Vest i havet har det gått fra solskinn til tunge mørke skyer. Til tider har øya vært farget i grått. Det er også den vakreste farge jeg kjenner til, som den fineste lin. Det er flere nyanser i det grå landskapet som forteller at livet ikke er kjedelig. Livet er rikt.

Vått i marka
I marka var det noenlunde tørt, men det var før regnet kom. Etterpå var det bare støvler som gjaldt, eller «stivlar» som mitt søskenbarn Tor Leif sier på lokalspråket. Noen steder må du krysse myra for å komme videre. Da danser jeg fra tue til tue som om jeg var yngre enn jeg nå er.

Det er bedre trim å gå i marka enn å pese på en tredemølle til lyden av dundrende stygg musikk.

Jeg ser på bilder fra afterski og puber med skrål, og tenker at det er godt jeg ikke var der. Min tid er forbi på den måten at det ikke frister selv den minste lille nerve i min kropp. Antagelig er jeg heller ikke målgruppen. Årene har gått. Isteden går jeg ut på mitt lille kjøkken. Der er det akkurat passe trangt når vi er to. Med dempet musikk blir det en vals mens vi lager salat og steker det som står på menyen. Vi løfter glasset i en skål for livet som har vært, og det vi ikke aner hvordan vil bli.

Krambua
Antagelig er de totalt uvitende de jeg møter på min vei. De vet ikke hva det betyr, eller tenker ikke over det. De som sier hei, betyr mye. Det gjelder også de som stopper opp for å slå av en liten prat, de som sender et smil og de som vifter med handa som en hilsen. Det betyr mer enn de aner, og det betyr mer enn jeg tror.

De små samtaler på krambua er gull verdt. Jokerbutikken på Utsira er bygdas møtested. Det handler om å handle inn mat og det vi trenger, men det handler også om mye mer. Det handler om å se hverandre, og gi hverandre noen ord. Det er mer verdifullt enn vi vet. Uten butikken hadde lokalsamfunnet vært forbi. Selv om det hadde vært mulig og bestilt varer i byen, ville livsnerven vært borte vekk. Da hadde øya vært et spøkelsessted, men enda er øya full av liv.

Jeg setter kurs mot land. Ferieuken er forbi. Påsken var en velsignelse, både i sitt budskap om livet, og i hvordan den ble. Jeg takker både Vår Herre og menneskene som gav energi.

Snøfri påske

Det kan være både hyggelig og vakkert med snø i påsken. Enda bedre er det tidligere på vinteren. Da lyser det opp i mørketiden. Det gjør godt for både kropp og sjel. Likevel, jeg har valgt å bo der det er lite snø på vinteren. Stavanger er ikke kjent for pudderføre og lysløyper. Det finnes ikke en tråkkemaskin i den bykommunen, så vidt jeg vet. Likevel er det kort vei til hvitkledde topper for de som setter kurs mot Ryfylke og fjellene. Noen må gå på ski for at de skal kunne ha det godt med seg selv. Jeg er ikke skrudd sammen slik at jeg må når jeg har fri. Hvorfor skal jeg det? Hvorfor ikke bare la livet være slik det blir.

For å være sikker på at jeg unngår snøfiller i påsken, har jeg satt kurs rett til havs. Langt der ute, vest i havet, ligger øya Utsira. Det er der nordavinden blåser fra alle kanter, og luften er full av saltråk fra bølger som slår uten stans. Det er den vakreste musikk. Jeg gleder meg til å rusle flere turer, og bare puste ut og inn. Da vil jeg se ut mot horisonten. Der ute ser jeg evigheten. Den tar aldri slutt. Det er nettopp det som er det evige perspektiv. Det er noe som følger etter, selv når punktum er satt.

Utsira er Norges minste kommune, og antagelig en av de kommuner med minst snø i løpet av vinteren. Nå skal det sies at det var noen dager med snø i vinter, og det varte lengre enn normalt. Da var det fest, og skolen arrangerte selvsagt akedag. Det er slikt som de ikke kan planlegge uker i forkant. Hvis det er snø på marka på morgenen, er det best å knytte skiskoa mens landskapet enda er hvitt.

Det er rett før påskeliljene spretter

Jeg har en av de mest ustelte hagene som finnes på øya. Ikke er jeg flink til å grave i jorden, og ikke er det lett å holde tritt når jeg befinner meg på andre breddegrader det meste av tiden. Nå skal det sies, at jeg har plantet tulipanløker og sådd noen frø. Jeg venter spent på å se om det skjer undre av liv som kommer opp av jorden. Det gleder meg når det skjer.

Det som er det virkelige mirakelet, er alle påske og pinseliljene som fargelegger hagen hver vår. Folk stopper og tar bilder, og lurer på hvilken gartner som bor i det grå huset. Lite aner de at han ikke gjør noen verdens ting for at liljene skal fortelle at det er vår. Jeg er like forundret hvert år, men hemmeligheten er at løkene får gro og spre seg som de vil. Påskeliljene er livet som dør, og som kommer igjen og igjen. Opp av svart jord vokser livet frem. Det er Vår Herre selv som sørger for at underet skjer. Selve livet som vokser frem, er påskens budskap. Det er fantastisk at blomster kan si mer enn ord.

Opp av svart jord, vokser livet fram.

Jeg gleder meg til å være en uke vest i havet, og se med egne øyne at påskeliljene gror. Den stille uke, fra palmesøndag til påskedag, skal jeg følge livets rytme. Puste inn, og puste ut. Jeg skal tenne i peisen, og gå turer hvor viden tar tak i håret som ikke allerede er blåst bort. Det er som om batteriene lades bare jeg lar tanken vokse frem. Det er slik vi er. Vi er ladbare batterier som trenger påfyll.

Alle bildene er tatt på Utsira 25.mars 2024

Vandring i trange smug i Old Dehli

Heldigvis er ikke luften på sitt verste i New Dehli da jeg besøker byen. Forurensingen er et stort problem i Indias storbyer. Det er flott med grønne parker og muligheter til å bevege seg utendørs, men når luften er direkte farlig blir det med en hvis risiko en beveger seg mellom palmer og vakre blomster. Det er viktig å ha luftrensere innendørs. Det er kun de privilegerte som har råd til. De fleste av de tjuefem millioner innbyggerne som bor i Dehlis storbyområdet, lever i den forurensede luften hele døgnet.

For ikke bare å bevege meg i den nyere dele av storbyen, i hovedstaden New Dehli, setter jeg kurs mot gamlebyen; Old Dehli. Jeg blir advart av flere på forhånd. Noen jeg treffer hadde vært der dagen før. «Ta på deg maske, ellers blir du svart innvending», var rådet jeg fikk. Det handlet om at luften kunne tygges på grunna av forurensingen. «Pass deg for tiggerne og unngå folkemengder», var et annet råd. Jeg er jo ikke særlig rik, tenker jeg høyt. Det blir selvsagt motsagt. Selv om de fleste av oss ikke føler oss spesielt rike i norsk sammenheng, er vi vanvittig rike i forhold til de fleste mennesker på jord. «Alle i Old Dehli vil se at du er rik!», var konklusjonen jeg fikk med meg.

Jeg trosset advarslene jeg fikk, men tok de likevel med meg. Dermed var det litt med bange anelser jeg satte kurs mot det gamle sentrumet. Jeg kunne jo valgt det enklere ved å se noen monumentale bygninger som jeg kunne fotografert meg selv ved. Selfie på Taj Mahal ville gitt mange likes. I stedet satte jeg kurs mot det fattige området i storbyen.

Jeg hadde avtale med en organisasjon som jobber med gatebarn; Salaam Baalak Trust Delhi. De driver barnehjem, men arrangerer også byvandringer. Guiden Rohit møtte meg i utkanten av bydelen. Som barn sov han selv på gata, men fikk muligheten til skole og trygghet gjennom å bo på et barnehjem organisasjonen driver. Han er lommekjent i de små gatene, og førte meg rett inn i den store labyrinten.

Et stort tre stenger nesten veien i de trange gatene. Treet er hellig, som en gud, og kan dermed ikke fjernes. Treet er blitt en viktig del av Old Dehli.

Gatene ble til små smug. Her hadde jeg ikke funnet fram uten en dyktig guide. Det er også en sikkerhet å bevege seg sammen med en som kjenner stedet, og som folk kjenner igjen. Vi går inn i den hinduistiske delen av byen, hvor vi besøker noen små templer. Da er det av med skoa, og noen steder også strømpene. Ikke alle steder får jeg ta bilder, men Rohit sier fra hva jeg kan og ikke kan. Også andre varianter av religioner og deres hellige hus, besøker vi. Det er på mange måter en ukjent verden med farger og uttrykk som virker fremmed. Hinduismen er en religion jeg vet lite om.

Vi besøkte et lite trykkeri. Det foregikk på den gamle gode måten. Sjefen, på det øverste bildet, satt å fulgte med på prosessen

Flott å se at der var arbeidsplasser. På systuen var det stor aktivitet

På mange hus henger det et oransje flagg. Det er blitt et symbol som handler om drømmen om et «rent» India uten at «fremmede» religioner skal påvirke kulturen og landet. Oransje er hindunasjonalistenes farge. Det er både en politisk og religiøs bevegelse. Den er antimuslimsk, og mot det religiøse mangfoldet. Det er rart å se mange av disse flaggene under vandringen i Old Dehli, og samtidig besøke moskeer og kirker i området. Det er nettopp mangfoldet som preger bydelen. Folk med ulike religiøs tro bor tett i tett i de trange gatene, og det fungerer som regel veldig bra.

De blå tuktuk’ene er elektriske. Det er et viktig fremskritt i byen. Mer negativt er det oransje flagget som den er pyntet med. Det er et hindunasjonalistisk symbol.

Verdier er viktige i vår tid. Fra tuktuk sjåføren til kelneren, guiden, vaktene, diplomaten, religiøse ledere og andre jeg treffer på min vei, internasjonale og lokale mennesker, blir ofte samtalen rettet mot viktigheten av å respektere mangfoldet.

Det er ikke forskjellene som er en trussel. Faren er når vi ikke respekterer forskjellen.

De fleste jeg treffer er enig i at det er viktig å respektere ulikhetene. Muslimen som kjører meg, forteller at han feirer jul sammen med sine kristne venner. Han har ramadan og sliter litt utover dagen, men kjører meg selvsagt til en god lokal restaurant. Den kristne guiden løfter opp respekten for de mange altrene hinduene har i smågatene. «Her må du ta av deg skoene», forklarer han idet vi skal inn i det hellige. Den hinduistiske vakten jeg snakker med hilser meg velkommen som kristen prest.

Livet leves i de trange smauene. Jeg får ingen onde blikk, og det er ingen hender som forsøker å ta pengene jeg har i lomma. I smauene er heller ikke tiggerne. De holder til i lyskryssene. Guiden Rohit forklarer at det var farligere før. Den gang han levde på gata, var det gjenger med kriminelle som kunne lage kvalm og rane folk. I dag er det mer politi og kontroll.

Jeg var overrasket over hvor hyggelig vandringen var. Der ble fordommene og advarslene gjort til skamme. Det handlet om at menneskene jeg møtte var fredelige og vennlige. Det er noe å bygge videre på.  

Kryddermarkedet i Old Dehli. Hele luften var full av støv fra safran, chili, ingefær, kardemomme og kanel. For meg som ikke var vant til det, ble det mye hosting og harking. Stedet er absolutt ikke noe sted for allergikere.

Vandring i trange smug

Heldigvis er ikke luften på sitt verste i New Dehli da jeg besøker byen. Forurensingen er et stort problem i Indias storbyer. Det er flott med grønne parker og muligheter til å bevege seg utendørs, men når luften er direkte farlig blir det med en hvis risiko en beveger seg mellom palmer og vakre blomster. Det er viktig å ha luftrensere innendørs. Det er kun de privilegerte som har råd til. De fleste av de tjuefem millioner innbyggerne som bor i Dehlis storbyområdet, lever i den forurensede luften hele døgnet.

For ikke bare å bevege meg i den nyere dele av storbyen, i hovedstaden New Dehli, setter jeg kurs mot gamlebyen; Old Dehli. Jeg blir advart av flere på forhånd. Noen jeg treffer hadde vært der dagen før. «Ta på deg maske, ellers blir du svart innvending», var rådet jeg fikk. Det handlet om at luften kunne tygges på grunna av forurensingen. «Pass deg for tiggerne og unngå folkemengder», var et annet råd. Jeg er jo ikke særlig rik, tenker jeg høyt. Det blir selvsagt motsagt. Selv om de fleste av oss ikke føler oss spesielt rike i norsk sammenheng, er vi vanvittig rike i forhold til de fleste mennesker på jord. «Alle i Old Dehli vil se at du er rik!», var konklusjonen jeg fikk med meg.

Jeg trosset advarslene jeg fikk, men tok de likevel med meg. Dermed var det litt med bange anelser jeg satte kurs mot det gamle sentrumet. Jeg kunne jo valgt det enklere ved å se noen monumentale bygninger som jeg kunne fotografert meg selv ved. Selfie på Taj Mahal ville gitt mange likes. I stedet satte jeg kurs mot det fattige området i storbyen.

Jeg hadde avtale med en organisasjon som jobber med gatebarn; Salaam Baalak Trust Delhi. De driver barnehjem, men arrangerer også byvandringer. Guiden Rohit møtte meg i utkanten av bydelen. Som barn sov han selv på gata, men fikk muligheten til skole og trygghet gjennom å bo på et barnehjem organisasjonen driver. Han er lommekjent i de små gatene, og førte meg rett inn i den store labyrinten.

Et stort tre stenger nesten veien i de trange gatene. Treet er hellig, som en gud, og kan dermed ikke fjernes. Treet er blitt en viktig del av Old Dehli.

Gatene ble til små smug. Her hadde jeg ikke funnet fram uten en dyktig guide. Det er også en sikkerhet å bevege seg sammen med en som kjenner stedet, og som folk kjenner igjen. Vi går inn i den hinduistiske delen av byen, hvor vi besøker noen små templer. Da er det av med skoa, og noen steder også strømpene. Ikke alle steder får jeg ta bilder, men Rohit sier fra hva jeg kan og ikke kan. Også andre varianter av religioner og deres hellige hus, besøker vi. Det er på mange måter en ukjent verden med farger og uttrykk som virker fremmed. Hinduismen er en religion jeg vet lite om.

Vi besøkte et lite trykkeri. Det foregikk på den gamle gode måten. Sjefen, på det øverste bildet, satt å fulgte med på prosessen

Flott å se at der var arbeidsplasser. På systuen var det stor aktivitet

På mange hus henger det et oransje flagg. Det er blitt et symbol som handler om drømmen om et «rent» India uten at «fremmede» religioner skal påvirke kulturen og landet. Oransje er hindunasjonalistenes farge. Det er både en politisk og religiøs bevegelse. Den er antimuslimsk, og mot det religiøse mangfoldet. Det er rart å se mange av disse flaggene under vandringen i Old Dehli, og samtidig besøke moskeer og kirker i området. Det er nettopp mangfoldet som preger bydelen. Folk med ulike religiøs tro bor tett i tett i de trange gatene, og det fungerer som regel veldig bra.

De blå tuktuk’ene er elektriske. Det er et viktig fremskritt i byen. Mer negativt er det oransje flagget som den er pyntet med. Det er et hindunasjonalistisk symbol.

Verdier er viktige i vår tid. Fra tuktuk sjåføren til kelneren, guiden, vaktene, diplomaten, religiøse ledere og andre jeg treffer på min vei, internasjonale og lokale mennesker, blir ofte samtalen rettet mot viktigheten av å respektere mangfoldet.

Det er ikke forskjellene som er en trussel. Faren er når vi ikke respekterer forskjellen.

De fleste jeg treffer er enig i at det er viktig å respektere ulikhetene. Muslimen som kjører meg, forteller at han feirer jul sammen med sine kristne venner. Han har ramadan og sliter litt utover dagen, men kjører meg selvsagt til en god lokal restaurant. Den kristne guiden løfter opp respekten for de mange altrene hinduene har i smågatene. «Her må du ta av deg skoene», forklarer han idet vi skal inn i det hellige. Den hinduistiske vakten jeg snakker med hilser meg velkommen som kristen prest.

Livet leves i de trange smauene. Jeg får ingen onde blikk, og det er ingen hender som forsøker å ta pengene jeg har i lomma. I smauene er heller ikke tiggerne. De holder til i lyskryssene. Guiden Rohit forklarer at det var farligere før. Den gang han levde på gata, var det gjenger med kriminelle som kunne lage kvalm og rane folk. I dag er det mer politi og kontroll.

Jeg var overrasket over hvor hyggelig vandringen var. Der ble fordommene og advarslene gjort til skamme. Det handlet om at menneskene jeg møtte var fredelige og vennlige. Det er noe å bygge videre på.  

Kryddermarkedet i Old Dehli. Hele luften var full av støv fra safran, chili, ingefær, kardemomme og kanel. For meg som ikke var vant til det, ble det mye hosting og harking. Stedet er absolutt ikke noe sted for allergikere.

Jerusalem

Ord har stoppet opp. De kommer ikke av seg selv. Det er stille, en stillhet som setter seg i marg og ben. Noen mil unna skjer det. Krigen ruller videre. Barn drepes. Ungdom. Voksne. Eldre. Et liv er ikke mye verdt. Kanskje det nettopp er den korte avstanden som setter seg i kroppen. Nært, og langt borte, på samme tid. Det er lett å se en annen vei.

Avstand er størst når en er tett ved.

Jeg går i de smale gatene. Det gjør inntrykk å være her hvor der før var yrende liv. Soldater holder vakt. De har en egen måte å se forbi meg. Aldri får vi øyenkontakt. Aldri et smil. Det er som om jeg ikke eksisterer. Vi puster samme luft, og drikker av samme vannkilde. Mennesker på samme jord. Overvåkingskameraer dekker hvert lille smug. Der jeg ikke ser soldater, ser de meg.

Noen kjøpmenn holder stengt. Andre holder åpent i håp om å få noen penger inn til familien. Mat på bordet. Hverdagen er ikke lett. Før var det korona. Det var alvor. Nå er det verre. Det handler om hver dag, og hvordan det vil bli.

Jeg går i tomme gater
i skyggen av ditt kors
på Via Dolorosa
Hvor der før var yrende liv
er det stille som i en grav

Igjen er du bundet
med lenker på dine føtter
og torner på ditt hode
Mennesker river ned
blod i stedet for vin

Jeg ser meg rundt. Nye flagg kommer opp. Det er flere israelske flagg i og rundt Gamlebyen enn noen gang før. Noen spiser uten å bli mett. Et kakestykke blir til flere. Vestbredden og øst i byen. Gamlebyen og utenfor. Mye vil ha mer. I skyggen skjer det du ikke ser.

Med bibel i hånd
flagg vaier i vinden
våpen ladet til kamp
Folk mot folk
naboer holder ikke fred

Det la seg et mørke over land og folk, og forhenget i tempelet revnet i to fra øverst til nederst. Markus 15, 33 ff

Det var den gangen
dagen da alt gikk i svart
Langfredag
Det skjer igjen

Detalj fra graffiti på muren utenfor Betlehem

Det som var

For to år siden besøkte jeg Gaza sammen med to norske diplomater. Det gjorde inntrykk å besøke det beryktede stedet. Gaza var som et stort fengsel med mur og piggtråd rundt. Det gjorde det umulig å bevege seg over til Vestbredden for innbyggerne. Rundt to millioner mennesker var sperret inne på et område på størrelsen med Mjøsa. Nær 80% av folket i Gaza levde i fattigdom.  Arbeidsledigheten var mellom 40-50%, og hele 70% blant kvinner.

Dagene jeg besøkte Gaza ble et møte med fattigdommen, det manglende håpet, de uverdige historiene, - men også med smil og glede. Det var liv i gatene. Skolene var fulle av barn. Sjukehus og klinikker hadde sitt intense viktige daglige arbeid for trengende. Folk gikk til bønn i moskeer og i de få kristne kirkene som var der. Folk kokte mat til familiene hjemme, og forsøkte å holde varmen når det var kaldt.

Omringet av smilende ungdom

Vi stoppet bilen ved et stort skilt ved stranden; I love Gaza 2022. Der måtte vi selvsagt ta noen bilder. Raskt ble jeg omkranset av en gjeng ungdommer. Slike situasjoner kan fort eskalere i negativ retning, men disse ungdommen klappet meg på ryggen og tok meg i hendene. De gav uttrykk for ekte interesse og kjærlighet. Vi fikk den gode prat, og tok noen bilder. Jeg var utenfra, en med prestesnipp, en de var stolt av møte. Gleden i ungdommenes øyne, er festet i hjertet som et godt minne. Et steinkast bortenfor der vi stod, var stranden med solparasoller og en havn med små fiskebåter som lå til kai.

Lederen ved et sykehus vi besøkte sa det slik om deres prioriteringer: Vi arbeider med de fattigste av de fattige!

Kirurgen som satt ved siden av la til: Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!

To bilder fra senteret for døve; Atfaluna Society for Deaf Children

Vi besøkte også en klinikk for mødre med spebarn og kommende mødre, og vi besøkte et senter for døve hvor de lagde fantastiske suvenirer. Jeg fikk kjøpe noen produkter med meg som en støtte til det viktige arbeidet.

Besøk til et senter for barn, og en av deres tegninger

Vi var også på en skole og fikk hilse på en klasse med barn som høflig reiste seg da vi kom inn i deres klasserom. Vi besøkte arkeologiske utgravninger av stor verdi for historiefortellingen. Og vi besøkte en ortodoks og en katolsk kirke, og snakket med deres prester.

De kristne var og er en sårbar minoritet. Det var ikke enkelt å bo i Gaza, og for en minoritet var det ekstra vanskelig. Livet er godt, men det er ikke lett, sa Fader Gabriel til oss. Da vi skulle gå, sa han med sin svarte humor; Nå er også dere fanger i fengselet!

Den ortodokse kirken i Gaza

Fader Gabriel viser oss den katolske kirken

På et kirkesenter, møtte vi speiderne. De hadde musikkøvelse, og spilte på sekkepiper og trommer. Barna stod rundt et bord og øvde med å tromme på selve bordet. Det var lek, og det var alvor. Etterpå stilte de opp utenfor bygningen og spilte for oss. Stolt hadde de på seg sine speideruniformer. De var en del av et yrende fellesskap som gav håp og glede i hverdagen.

Hvorfor skiver jeg dette? Fordi vi trenger å vite hvordan det var. I dag er det andre bilder vi ser fra Gaza. Vi må tilbake til andre verdenskrig for å se lignende bilder. Ofrene fra den gang, er blitt dagens bødler. Det er trist å se. Barn, forsvarsløse voksne og eldre blir drept en etter en. De som har funksjonshemming, lider samme skjebne som de gjorde under krigen for åtti år siden. Et liv på Gaza er ikke mye verdt.

Ofrene fra andre verdenskrig er blitt dagens bødler

En katolsk nonne sa flere ganger til meg under den timen vi besøkte skolen hvor hun var rektor: Pray for us, Fader.
Smilet hennes var fylt av alvor.

Syk på reise II

Det skjer. Fra tid til annen skjer det. Fakta er at det ikke skjer ofte, men faren er der hele tiden. Egentlig er det ingenting å skrive om, men nettopp derfor. Hvorfor ikke skrive om det som ikke er verd å skrive om? Vi trenger noen ganger lese det som ikke er viktig. Pressen kan skrive i utropstegn, men mitt privilegium er å skrive om komma. Hverdagen. Den er viktigere enn vi vet. Det merker jeg når det plutselig butter imot og kreftene renner ut av kroppen.

Bokstavelig talt rant energien ut. Uten å gå i detalj, var det det som skjedde. Jeg ankom Athen frisk og fin. Klar for storbyen. Klar for møter og samtaler som stod på programmet. Klar for å se den store grå byen, som jeg liker på sitt merkelige vis. Stygg og fin på samme tid.

Drosjesjåføren var av det hyggelige slaget. Vi hadde den gode prat. Han hadde ventet i seks timer for å få en tur. Vi ble nesten venner på vei inn. Det hjalp at jeg puttet inn noen greske ord i samtalen. Det er ikke så mye jeg kan, men sammen med et smil er det mer enn nok.

I yr glede over å ha kommet på plass etter en lang dag på flyet, gikk jeg ut i nabolaget og bestilte en gresk salat. Og et glass vin. Og brød. Det var mat av den lette sorten, men himmelsk på sitt vis. En smak av lykke. Selv hotellet var et godt valg. Både område, litt utenfor de vanlige turistgatene, og rommet var topp.

Det var midt i natten jeg våknet opp. Litt uggen i kroppen. Visste ikke hva det var, men trøtt ruslet jeg inn på toalettet. Da kom det meste ut av kjeften. Det var som en foss jeg ikke kunne stoppe. Og da tenker jeg ikke på eder og forbannelser, de har jeg ikke så mye av. Jeg la meg igjen, men måtte opp igjen en liten time etter. Slik gikk natten. Sove, spy, sove, spy. Frokosten hadde en fin buffe, men for meg var det mer enn nok med en kopp te.

På morgenkvisten begynte det også i andre enden. Alle kroppsåpninger fikk Vøringsfossen til å bli en liten bekk. Det er på dette punktet at sensuren griper inn og legger en demper på det jeg beskriver. Regner med at de fleste likevel vet. Av eget liv, vet en noen ganger hvordan andre har det.

 Midt på dagen gikk jeg en tur. Det var fordi jeg måtte. Det var et møte som var viktig, og planlagt en stund. I forkant av møtet fikk jeg heldigvis en liten stopp på en kafe i nærheten. Det var en stopp av det nødvendige slaget. Etter møtet gikk jeg hjem til hotellet og sov videre. Rart hvor fort et hotellrom blir et hjem det er godt å komme tilbake til.

Om kvelden måtte jeg ut. Magen var tom, og det var helt greit. Best slik. Men jeg trengte vann, og noen flasker med svart drikke. Og noe enkel mat. Det ble en bagett som jeg spiste litt av. Jeg var billig i driften, men kjørelengden var liten. Etter kun få meter, ble jeg sliten. Energien var borte, og leddene verket som om jeg var blitt så gammel som alderen forteller at jeg er.

Dagen etter hadde jeg ingen avtaler. Det var en gave til å ta seg inn igjen. Med de rette tabletter var fossen tørrlagt, ja det var sementert en demning som stoppet det hele. Jeg var klar til å spise forsiktig noen brødskiver. Enkelt, men et stort fremskritt. Faren, det er alltid en fare ved å stoppe naturens egne frie fossefall, er at de kan bli vanskelig å åpne igjen. Jeg satser på at slusene likevel fungerer som de skal, uten at jeg trenger dynamitt for igjen å få liv i systemet.

Det var bare det jeg ville si. Ikke mer enn det. Det å være på reise er ingen spøk. Det inneholder noen ganger ufrivillige pauser hvor energien blir borte. Det verste er når det skjer på flyet. Denne gangen skjedde det heldigvis etter at jeg var trygt på neste stoppested.

Dette er et lite komma i historien. Det er mye som er verre. For mange er det alvor. For meg var det bare en liten parentes. Men på sin måte var det voldsomt da det stod på. Rart hvordan kroppen sier fra og krever at en tar pause en gang iblant.

Etterord
I tittelen på denne bloggen har jeg satt et totall. Det skyldes faren for å plagiere meg sjølve fra 2021. Det var forrige gang jeg skrev en variant rundt samme tema. Det er slikt det er blitt. Ordene, ideene, ja selve livet bygger på at vi blir påvirket av andre, men også av oss selv. Jeg kan ikke garantere at det ikke kommer en blogg nummer tre med samme tema, men la oss håpe det tar noen år før det skjer.