Hundre år, og fortsatt ung!

Kirken på Svalbard er historie. Heldigvis er den også både nåtid og fremtid!

Siden begynnelsen har Guds ånd svevd over havet og fjellene i nord. Det kan være kaldt og mørkt, men det finnes ikke noe gudsforlatt sted på jord. Han sender ut sin velsignelse til alle på øygruppen. Lyset skinner i mørket, og også når solen er høyt på himmelen. Han som var, er og blir. 

Det er hundre år siden den første kirke ble bygget i Longyearbyen. «Vor Frelsers Kirke paa Spitsbergen» ble vigslet 28.august 1921. Den ble bombet under krigen. Nåværende kirke, Svalbard Kirke, ble vigslet i 1958. 

Med sin plassering i det polare nord, var og er kirken en viktig symbolbærer i et sårbart landskap både når det gjelder livet i naturen og for menneskene som bor og ferdes i Arktis. Mennesker og klima er i endring. Kirken bærer både historien og fremtiden i seg.

Som institusjon var kirken et viktig signal da den ble bygget. Det å bygge en norsk kirke var det samme som å heise det norske flagg til topps. Suvereniteten ble understreket. Selv i dagens mangfold er den som verdens nordligste religiøse bygning en viktig fyrlykt som viser vei. Kirken på Svalbard er et kraftsenter som gir næring til mennesker både i hverdag og i fest. 

Kirken på Svalbard er et kraftsenter!

Kirken er mer enn selve bygningen. Den har en puls. Pulsen har blitt skapt av de ulike menneskene som har jobbet i kirken, både ansatte og frivillige. Ikke minst har kirken vært preget av alle som har bodd og bor på øygruppen. Kirkens puls er en del av menneskenes liv. Fra et utpreget gruvesamfunn drevet og eid av Store Norske Spitsbergen Kullkompani, har samfunnet utviklet seg videre til å bli et familiesamfunn, et forsknings- og studiested, og en turistdestinasjon. Kirkens liv farges av de endringer som finner sted. Slik er utfordringene for kirken i dag annerledes enn de var da den første presten, Thorleif Østenstad, startet arbeidet på Svalbard i 1920. 

Kirken har hatt og har en spesiell rolle når ulykker inntreffer. Livet er sårbart. Et flagg på halv stang utenfor kirkebygningen er et sterkt signal om at noe alvorlig har inntruffet. Tiden stopper opp hver gang noen «reiser på slutt». I slike stunder er det godt å ha et annerledes sted å gå til for å tenne lys, eller bare sitte ned alene eller i fellesskap. 

Kirkens arbeid handler både om kontakt oppover, og kontakt ut i møte med mennesker der de er. Slik har kirken en utfordring og et kall som strekker seg både vertikalt og horisontalt, slik to bjelker møtes i et kors. I møtet mellom jord og himmel lever håpet og kjærligheten. 

Jeg fikk gleden av å være sokneprest på Svalbard i over tolv år. Det både kostet, og det gav. Det kan jeg si mye om, men det er ikke jeg som er jubilanten. Min tid var som en liten bit av en lenke som har mange sterke farger. Det gode med å avslutte og reise fra øygruppen er at lokalsamfunnet og kirken lever i beste velgående og utvikles videre. Jeg tror på noe som er større enn min tid i nord. 

Vinden kunne ta tak i kirka og forsøke å sende den ut i fjorden som rekved. Til tider ulte vinden, og det knirket i gammelt tømmer. Selv i stille vær hadde englene nok å gjøre der de dro i skytteltrafikk med bønner fra jord og opp til sjefen sjølve. Det er direkte kontakt mellom Gud og mennesker på Svalbard. Avstanden mellom jord og himmel er liten. Gud ved sin Ånd er tilstede og blåser livets pust over det golde landskapet. I det fjerne skuer han ned på disse rare menneskene som har satt seg til bords. De nøyer seg ikke med å be for seg sjølve. Hele Svalbard, og verden fra nord til sør, er med i bønnen. Bønnen gjelder ikke bare de som har trosset kulden og søkt ly i kirka. Bønnen gjelder alle, slik også Guds velsignelse sendes ut til alle.

Det flotteste med å være prest på Svalbard var nettopp det å lyse Guds velsignelse over både de som var tilstede, og de som var ute på tur, jobbet i gruva, var på sjøen eller i lufta, satt hjemme eller hvor de enn oppholdt seg. Gud lar seg ikke begrense av en liten trekirke med dører, vegger og tak. Kirken er alltid større enn det vi ser. Velsignelsen gjelder alle som er på Svalbard.  

Gratulere med jubileet!

Alterpartiet i Svalbard Kirke

Valget

Denne uka har jeg lagt min stemme i urnen. Da har jeg vært med å sette kurs i veien videre. Det gir en god følelse å ha benyttet seg av muligheten til å stemme. Nå som det er gjort, slipper jeg å stå i kø på valgdagen. I tillegg slipper jeg å la meg påvirke av politiske debatter og mengder av slagord i ukene frem mot valget. Det er ingen politikere som kan endre mitt valg. Det er allerede gjort!

Det var enkelt å gå inn i stemmelokalet på torget i Stavanger. Det hele tok under fem minutter. Selve valget hadde jeg jo gjort før jeg la stemmeseddelen i urnen. Det er den prosessen som tar tid. Først må en velge bort de partier en ikke vil stemme på. Da er det ikke mange partier tilbake å velge mellom. Med noen nyanser av forskjeller, blir det et valg mellom gode alternativer i den valør jeg satser på. 

Det er alltid morsomt å spørre folk om hva de velger. Noen har sitt medlemskap i orden. De har kommet ut av skapet. Andre kan du lese som en åpen bok. Men mange er også de som holder på at valget er hemmelig. Det er som når vi var barn og hadde hemmeligheter for hverandre. Det var viktig at bare noen få utvalgte visste. Hemmeligheter hadde et eget univers. Det var spennende. I dag er hemmeligheter noe de fleste tror de vet uten at de nødvendigvis vet noen ting. 

Du har frihet til å stemme hva du vil. Jeg har tatt mitt valg. Du tar ditt. Din og min stemme betyr like mye, men det er feigt å bli værende i sofaen og ikke ta aktivt del i valget. Hver stemme betyr mer enn det vi tror. Valget vi i fellesskap gjør handler om de verdier vi vil skal være grunnleggende fremover. Derfor er det et viktig valg. Vi er med på å velge framtiden. Den er viktigere enn noen gang. 

Politikk er for viktig til at vi kan overlate det til politikerne alene

Politikk handler om ikke å la landet og kloden seile uten styring. Vi velger retning. Vi setter kurs. Når det blåser opp er det en fordel at vi allerede har en plan og at noen står til rors. 

Det viktigste er at vi bryr oss. Det er det som kalles politikk. Det kan vi ikke overlate til politikerne alene. Det er også vårt ansvar. Livet og våre fellesskap er for sårbare til at vi kan forholde oss passive. Jeg ønsker å være politisk aktiv på den måten at jeg bryr meg om både mitt og andres liv. Vi har etiske utfordringer i vår tid som krever engasjement. Og vi må et skritt videre. Vi må gjøre ord til handling. 

Fattigdom, konflikt og klima

De tre viktigste etiske utfordringene i vår tid er fattigdom, konflikt og klima. Det krever styring og felles innsats. Vi kan ikke godta at andre mennesker lider og går til grunne mens vi selv sitter passive uten å gjøre noen ting. 

Jeg har tro på fremtiden når vi bygger i lag. Vi bygger og verner om det gode livet i et fargerikt fellesskap. Det handler om verdier vi bygger vårt land på.  Hva vi gjør i dag er fremtid. 

Stå opp om du sover
Våk det er dag
Jorden er vår
Vi skal bygge i lag
Bygge i lag hver dag

På kamp igjen

Det er nesten to år siden sist jeg var på en fotballkamp. Det er lenge. For lenge. Det er ikke det samme å se en kamp på en skjerm som selv å være tilstede. Gleden var derfor stor da jeg satte kurs mot første Viking kamp siden Covid traff planeten og satte det sosiale kulturliv på vent. 

I mellomtiden har jeg gått mange turer i nabolaget hvor jeg bor. Det er en fotballøkke i nærheten hvor jeg har stoppet opp for å se barn og ungdom leke seg med en ball. I fjor var det tomme løkker uten liv. Heldigvis er gutter og jenter igjen på plass på løkka. Det gjør godt å se gutter og jenter spille fotball. Lek og alvor. Selv om fotball ikke er livets svar, gir det likevel mening å se gleden som følger med. 

For noen få år siden la jeg selv opp. Min fotballkarriere fikk en brå stopp i en gymsal i Longyearbyen. Under en kamp hvor vi hadde delt oss i to noenlunde like lag, gikk jeg inn i en takling med fremtiden som innsats. Selvsagt var jeg litt for sen. I sakte film gjorde jeg dobbel saltomortale i luften og landet med et brak. Nedslaget ble målt til 6,3 på Richters skala. Neste stopp var Longyearbyen sykehus. Det var ikke så gale at det ikke kunnet gått verre, men to måneder med krykker var lenge nok. Jeg innså at det bare var å legge skoa på hylla før skadene sa stopp. Selv om hodet fortalte meg at jeg var i topp atletisk form, gav ikke kroppen samme signal. Jeg var i utakt med meg selv. Da la jeg opp, uten at det stod et ord i noen aviser av den grunn.

På Viking kamp

Søndag høljet det ned som det sjelden gjør i Stavanger. Som oftest blåser det slik at det regner vannrett i den regionen. Paraplyer har en tendens til å ha kort levetid. Spilene ryker i vinden og alt under halsen blir gjennomvått, men denne ettermiddagen i august falt regnet rett ned fra himmelen. Heldigvis satt jeg med tak over hodet på stadion.

Den begynnende høstkulden gjorde at jeg hutret der jeg satt. En begredelig førsteomgang gjorde det ikke bedre. Fotball kan være kjedelig som en grå regnfull dag. Med to mål i mot etter første omgang, var det bare å innse at det gikk mot tap. Det var ikke noe spill å varme seg på. Det var nærmere tre i mot enn at noe positivt skulle skje. 

Selv om det gikk mot et klart tap, var det fantastisk kjekt å være på stadion igjen. Det gav en følelse av yr glede. Selv i motgang er hjertet tro. Gleden over å være tilbake overgikk følelsen av nederlag. Det å gå på kamp sammen med gode venner gjorde ekstra godt. 

Fotballen er lumsk. Den kan gi de største nederlag. Selv den flotteste solskinnsdag kan ødelegges på et blunk. Heldigvis kan også høljeregn bli til solskinn. Det skal bare nettsus i riktig mål til for å gjøre en nedtur om til boblende vin. Fra å ligge under null–to, for så å snu til seier på overtid. Da er livet verd å leve og fremtiden lys. 

Viking for alltid!

Det gjorde godt å stå igjen etter kampen for å hylle laget etter en stor seier.

Den perfekte sommer

Sommeren er på hell. Det som var en evighet av uker som lå foran, er i ferd med å bli historie. En ferie har fire faser. Den første er drømmene og planleggingen. Den andre er gjennomføringen. Tredje fase er bildene og minnene. Fjerde fase er når regningen på kredittkortet skal betales..

Sosiale medier har i sommer vært fylt opp med skrytebilder av lykkelige mennesker med fullkomne vennegjenger og familier, barn som smiler, iskrem, fylte glass med boblevann og solbrune kropper. Vi er et folk av lykkelige mennesker som elsker å vise de perfekte liv vi lever. Det er inntrykket som formidles ut. 

Gjennom sosiale medier opprettholder vi fasadepresset som vi tidligere kunne oppleve i mange bygder og steder. Det vi før kritiserte, er vi selv blitt endel av. 

Lykken øker i takt med hvor mange likes vi får på bildene vi legger ut. Spesielt gjelder dette profilbilder som vi endrer med jevne mellomrom. Det blir raskt til den ultimate sladrespalte for den perfekte. Kommentarfeltene fylles av utsagn som; «Å, så vakker du er!», «Å, så fin!», «Å, så fantastisk!», «Å, men du er nydelig!», «Å, så søt!», «Å, så skjønn!».

Jeg savner historiene som ikke skrives. Jeg savner lyden av stillhet. 
Og jeg savner bilder av skikkelig ruskevær. 

Mange av oss lever liv utenfor glansbildene som beskrives. De fleste kjenner på nedturer og motbakker. På sommeren hvor det florerer av bilder av de perfekte liv, blir følelsen av motgang forsterket i takt med alle som viser sin vellykkethet. Når det perfekte er idealet, vil alle som opplever seg utenfor bildet føle at de er mislykkede. 

Men det er nå engang slik at selv de perfekte opplever skikkelig drittvær en gang i blant. Vi lever i et land hvor været skifter, og godt er det. Vi vet hva sol er, men vi vet også at regn og uvær kan komme rundt neste sving. Det er det som er livet. Opp og nedturer. Fellesskap og ensomhet. Glede og savn. Storm og stille. Fest, men også hverdag. Smak av jordbær med fløte, men også smaken av flere dager gamle tørre grovskiver. Livet har en skala fra øverste tone til dyp bass. I et kor er alle stemmene like viktig. 

Levd liv er som årgangsvin. Den blir bedre med årene.

Lykke er en følelse som handler om velvære og det gode liv. Slik representerer det noe godt, men ofte blir det et tomt begrep. «Å være lykkelig», blir fort en fasade som ikke viser hele sannheten. Slik er det også med «sommerlykken». Den kan føles og smakes, men selv sommeren har flere sider enn det vi tar bilder av. Og selv om noen av oss de siste ukene har kjent at sommeren har vært en god tid, er det viktig å ha større horisont enn sin egen lykkefølelse. Dyrking av seg selv er sommerens svarteper. 

Det er ikke alle som har hatt en like god sommer. Våre fellesskap består også av de som faller utenom. Det er en utfordring vi kan løfte opp når vi nå går mot høst igjen. 

Hva er lykke? Det er et spørsmål hver enkelt selv må svare på. Det å stoppe opp og gå noen runder rundt spørsmålet, kan være en sunn øvelse. Tankene vil da lete etter de verdier som virkelig betyr noe. 

Selv der skogen virker livløs og kjedelig, er det farger og spennende å vandre.

Vi tror på livet!

Mange av oss vet hvor vi var 22.juli for ti år siden. Selv var jeg hjemme hos mine foreldre og så på Tour de France. Først kom det ekstra nyhetssending om at det var sprengt en bombe i Oslo. Litt senere kom de første meldingene om skyting på Utøya. Det som ikke kunne skje i fredelige Norge i vår tid, det skjedde.

Jeg var sokneprest på Svalbard på den tiden. Fem ungdommer fra Svalbard var på Utøya. Fire kom tilbake. Vår konfirmant noen måneder tidligere, Johannes Buø, ble drept. 14 år gammel. 

Vi mistet det vi ikke hadde råd til miste. Det gjaldt oss på Svalbard, det gjaldt i mange bygder og byer fra nord til sør, og det gjaldt oss som nasjon og folk.

69 mennesker ble drept på Utøya, og 8 i regjeringskvartalet. Tilsammen 77 mennesker.
I tillegg ble mange skadet fysisk og psykisk. Det er skader som har fulgt dem videre i livet.
Også mange har måtte bære på en tung sorg etter terroren denne dagen for ti år siden.

Den første perioden var vi i sjokk. Og vi var i sorg. Det var en personlig sorg for de som mistet noen av sine kjære, og en kollektiv sorg som rammet oss alle.

Det som skjedde 22.juli var ikke en tilfeldig handling. Det var ingen tilfeldig ulykke, som traff oss.
Det var ikke blind vold. Det var målrettet vold. Det var beregnende, menneskeskapt ondskap.        
                          
Finnes det noe godt i en slik situasjon? 
Ja, vi stod sammen som folk! Vi gråt sammen. Vi tente lys og stod sammen i rosehavet.
Vi tapte på den måten at vi mistet 77 liv, men vi vant freden i dagene etterpå. 

Kanskje lærte vi noe? Kanskje lærte vi at fred er mulig, men fred er ingen selvfølge! Fred er hardt arbeid som vi ikke har vunnet en gang, men som vi må jobbe med hver dag. 22.juli er historie, men kampen for livet er ikke over. 

Som kristen har jeg et håp om liv etter døden, men jeg tror på livet før døden! Der står vi sammen, enten vi er kristne, muslimer, ateister, humanister, buddister eller hva vi er. Vi står sammen på tvers av religioner, og på tvers av politiske partier. Vi står sammen som folk. Vi tror på livet!

Vi tror på livet!

Vi vet at ondskap finnes på jord, men vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på nasjonalistiske eller andre destruktive krefter. Vi tror på noe som er sterkere. Vi tror på livet!!

Jeg vil sitere mor til Johannes som døde 14 år gammel på Utøya. Da vi snakket sammen noen dager etter terroren sa Laila Buø det slik:
         - Vi skal videre. Vi skal vinne over ondskapen!

Vi vant freden i dagene og ukene etter 22.juli, men vi er ikke ferdig. Kampen for verdier, kampen for fred, kampen for mangfold og det fargerike fellesskap, er en kamp vi må vinne hver dag!

Kampen mot nasjonalistiske krefter står vi midt i. Vi må ikke være blinde for ideologier og handlinger som river ned. Det er viktig at vi tar aktivt avstand fra slike krefter.

Vi finner nasjonalistiske krefter i USA, vi finner det i Europa og vi finner det i Norge. Men vi tror ikke på det onde! Vi tror ikke på dødskreftene på jord. Vi tror ikke på det som river ned. Vi tror på verdier som bygger opp!

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi. Det kalles verdighet.
Livets verdighet. Det tror vi på!
Vi tror på kjærligheten.
Kjærligheten er både en gave, og en oppgave!

Dette er vårt svar til alle som prøver å rive ned livet:
        De blir stående disse tre: tro, håp og kjærlighet.
        Men størst blant dem er kjærligheten!  1.Kor.13

God sommer!

Sommeren er en deilig tid. Selv når en ikke gjør noe fornuftig, føles det som det er nettopp det en gjør. Det er ikke alle som kan kunsten å ikke gjøre det slag. De må ha prosjekter. Hager trenger timer hos frisøren, hus skal ettersees, det skal males og snekres, og terrassen som før var mer enn stor nok skal utvides igjen. Sitter de stille på en stol, går praten rundt hva som er helt nødvendig å gjøre før ferien er over og en endelig igjen kan slappe av på jobben. 

Selv kan jeg kunsten å gjøre minst mulig. Det bærer hagen preg av. Den er en fryd for det biologiske mangfold hvor humler og småkryp har sitt paradis. Jeg skal innrømme at jeg klippet den med kantklipper for en uke siden, men det ser mer ut som da jeg som barn forsøkte å klippe håret mitt selv. Da ble jeg skamklipt til min mors store fortvilelse, men det vokste ut igjen. Det vil det også gjøre i min viltre hage rundt min skrivestue på Utsira.

De siste dagene har jeg gått på oppdagelsestur sammen med mitt søskenbarn, Tor Leif. Norges minste kommune i antall innbyggere, er større enn det mange tror. Det slår meg hver gang jeg beveger meg utenfor de smale asfalterte veiene. 

De vakreste blomster er de som vokser vilt. Disse prestekragene vokser midt i en steinrøys ved havkanten.

Det er fantastisk å gå tur i «Viking-løypa» i vest. Da kan du se ut mot horisonten samtidig som du ser spor etter bosetninger fra 400 år etter Kristus. Jeg blir aldri lei av å gå den turløypa, men det er også flott å sette kurs utenfor de oppmerkede stier og oppsøke steder hvor det er lenge siden, eller aldri, vi har vært. 

Vi klatret opp og ned steinrøyser, gikk oss fast og måtte snu. Det beste trikset er å følge stier som villsauen har laget, men der stein og berg tok over var det ingen sti å følge. Gleden over den ville råskapen i naturen var på linje med yr barneglede i det julegavene åpnes. Vi glemte til og med at vi begge ikke er født i går. Vi følte oss som fjellgeiter og ungfoler som besteg de høyeste tinder, selv om høyeste «fjell» vest i havet kun er på 71 meter over havet.  

Tor Leif har satt kurs.

Havet blir jeg aldri lei av! Foto: Tor Leif Helgesen

På en fjellknaus med utsikt utover havet, satte vi oss ned. Det gav en følelse av å se ut i uendeligheten. Da var det bare å åpne ryggsekken og hente fram kaffe og «kanel i svingane». Noen kaller det for «kanelsnurr» eller «kanelboller», men den søte baksten smelter på tunga samme hvilket navn du gir den – men det heter «kanel i svingane»…!

Stunden ved havkanten var som en god andakt der en ikke husker hva som ble sagt, men hvor det likevel var noe som gikk inn i kroppen som en puslebit av evigheten. Det gav vitaminer vi trenger når høststormene kommer og livet bauter i mot. Både skroget og innmaten fikk en opplading som gjør at vi kan kjøre mange mil i månedene som kommer. 

 «Det var beint fram kjekt. Eg kjenne det på heile kroppen”, sa Tor Leif etter turen. 
Mer er det ikke å si. Bildene forteller sitt eget språk om livet ute i det fri. 

Rutebåten på vei mot øya mens vi nyter medbrakt og den gode samtale.

God sommer hvor enn du setter kurs!

Jeg står på den gamle fyrlyktplassen i sør. Velsignet være din sommer!
Foto: Tor Leif Helgesen

Kjelleren i våre liv

Da jeg var barn bodde vi i store hus med mange rom. Soverommet mitt i prestegården på Stranda kalte jeg for «flyplassen». I andre enden av rommet lå min bror. Vi vinket til hverandre hvis vi ønsket kontakt over til den andre siden av landingsstripen. Huset hadde også en stor kjeller med boder og mange mørke kroker. Der var det spennende å gå ned.  

I bodene var det poteter, epler og pærer. Hagen utenfor huset hadde over seksti frukttrær. Vi håpte at folk kom på «slang» slik at vi slapp å plukke alt selv. Det skjedde sjelden at noen kom uten å være invitert, men mine venner og jeg klatret i trærne og spiste plommer og moreller mellom kampene på «Fløten» som var nærmeste fotballøkke. 

Gamle hus har store kjellere. Der tror jeg mange av oss sliter med å gå ned.

Jeg kjenner fremdeles lukten av mugg og sopp som sitter i veggene, og lukten av poteter og frukt som er i ferd med å råtne. Det var skummelt å gå ned i kjelleren. Lydene som vinden utenfor bar med seg fikk det til å leve i hver krok. Det var sjelden jeg gikk der alene. Selv i dag kan jeg føle det nifst å gå ned i dypet, men jeg gjør det likevel. Da åpner jeg vinduene og får inn frisk luft. Det gjør godt. 

Vi har kjellere i de liv vi bærer på. I konserten «Det sårbare livet», som vi skal gjøre noen ganger i sommer, har jeg en tekst som handler om det.  

Bilde fra utstillingen på Gamleskolen på Utsira

Kjelleren

Det er en kjeller i mitt hus
mugg på vegger og gulv
Kulde legger seg i marg og ben
mørke i hver krok
og spindelvev som kunst

Jeg er redd for å gå ned
det knirker i hvert trinn
En kjeller full av lyd
og den vonde stillheten
Men selv i mørke er det lys           

Når hver dag er en kamp
holde hodet over jord
pulsen danser ut av takt                
Men hvitveis i skogen
vokser før snøen har tint               

I dypet lever min angst
Når døren blir lukket og låst
og tre skuffer med jord kastes på 
Da vil englene synger i kor
Selv når livet dør er det håp                    

De vakreste blomster på jord
vokser der en ikke skulle tro 
at det er mulig å gro
Jeg løfter blikket og ser ut
etter vinter kommer vår

I dypet lever min angst
Når døren blir lukket og låst
og tre skuffer med jord kastes på 
Da vil englene synge i kor 
Selv når håpet dør er det liv       

Selv når håpet dør er det liv!

Tiden etter

Mørketiden er ikke problemet, men tiden etterpå. 

På Svalbard var mørketiden god. Det var en sosial tid med stearinlys og fine kvelder. Det var jo bare mørkt. Det var ikke svart. Det er stor forskjell på det. Månen som lyste opp og speilet seg i snøen, nordlys som danset på himmelen og stjernene som glimret med sitt nærvær, var alle med på å skape lys i mørket. I tillegg var samholdet mellom menneskene viktig. Det gode fellesskap var en vitamininnsprøyting da sollyset ikke gav næring.

I mine år som prest på Svalbard, snakket jeg ofte om utfordringene vi stod ovenfor idet lyset og solen kom tilbake på nyåret. Det var som å være i et mørkt rom, for så plutselig å få en lyskaster rettet mot seg. Det skulle mye til for å takle endringene, selv om det var til det positive. De polare blomster er spesielt egnet til å takle lys døgnet rundt i noen intense sommermåneder, men for andre arter er det ikke like enkelt. 

For vi som hadde forvillet oss opp til det polare nord, var det bare være å nyte solstrålene og naturen som igjen ble synlig. Da dro vi på turer sammen, og smilet satt løsere. Men det var også en rastløs tid av året.  

I mørketiden er alle mer avdempet og rolig. Det er som å være i en felles depresjon. Da er det normalt å slite med søvn og hverdagens rytme. Når lyset igjen skrus på, og alle ser ut til å glede seg, er det en ekstra stor påkjenning å bli den ene som fremdeles er i mørke. Det er lettere å slite når alle gjør det, enn når du er den eneste som ikke klarer å glede deg over lyset og folkefesten den fører med seg. 

Mitt budskap som prest på Svalbard var at vi måtte følge ekstra godt med de som isolerte seg og fremdeles slet med sin psykiske helse etter at lyset var tilbake. Det var alltid noen som slet mer når det ikke var mørke skygger å skjule seg i. 

Tiden etter korona

Kursen er satt mot gjenåpning av samfunnet. Trinn 3 og trinn 4 er snart klar for å realiseres. Snart skal vi hilse på hverandre med et realt håndtrykk, og noen har allerede sneket seg til en klem. 

Den norske bamseklemmen har vært i en lang vinterdvale.
Nå er det rett før den igjen våkner til liv. 

Mange er utålmodige på at restriksjoner skal slippes opp. For de fleste er sommerferie forbundet med retten til å bevege seg hvor de vil. Eksotiske reiser har vært som å kjøpe drops i en godtebutikk. Når vi ikke får «bombom», blir vi sutrete som små bortskjemte barn som tenker mest på oss selv. 

De fleste gleder seg til igjen å leve livet som engang var normalt, men alle har det ikke slik. Det har vært et stille år for de fleste, men noen kommer ikke til å merke den store forskjell når samfunnet igjen åpner opp.

Det at alle har fått kjenne på et stille liv med begrensede sosiale treff, har gitt en følelse av at vi alle har vært i samme båt. Vi har stått sammen i en vanskelig tid. Utfordringene har fått mye oppmerksomhet. Nå blir det festen og det yrende liv som kommer i fokus. Da er det lett å glemme at noen sitter alene i mørket.  

Det har vært normalt å slite siden alle har gjort det. Når vi nå er på vei ut av dvalen, vil det bli ekstra sårt å være den som fremdeles er alene. De som sliter vil føle en ekstra belastning i andres smil og glede, når en selv ikke opplever livet slik. 

Kulturen vil blomstre og utestedene vil være fulle av glade mennesker. Det er det frie åpne livet vi forbinder med sommer og sol, men ikke alle har noen å gå ut sammen med. Noen sitter inne selv om solen skinner. Det kan være ulike grunner til at det blir slik, men mange vil slite med å være sosial når det i lengre tid har vært påkrevd å være alene. 

Den psykososiale utfordring blir stor for flere i månedene som kommer. Det gjelder barn, ungdom og voksne.
Det utfordrer oss alle. Sliter én, sliter vi som fellesskap. 

Det blir viktig i tiden fremover å se og følge med på hvordan andre har det. Noen kommer til å falle utenfor. Da kan vi være med å bidra til at livet blir verd å leve også i tiden etter korona. Det handler om å bry seg om andre enn seg selv. 

Vakre steiner i fjæra på Reinøya i Troms får stå som et symbol på det mangfold vi som mennesker er en del av.

Bombom, eller “båmmbåmm” som det uttales, er dialekt av det franske ordet bonbon. Det betyr drops.
Som barn i Stavanger var det å få bombom forbundet med stor stas. Noen ganger hadde vi fem øre i lomma som vi kunne gå på butikken på hjørnet for å kjøpe bombom i alle slags farger. Det var nesten som julaften. 

Hverdagen forsvant

Hverdagen fortjener en kjærlighetssang. I fjor vår stoppet mye av den opp. Et virus satte livet på vent. Det var da barn skrev med fargeblyanter; «Alt blir bra igjen». Denne våren har det vært lengre mellom hver gang jeg har sett dette utsagnet i vinduene. Det har vært et savn.

I konserten «Det sårbare livet» som vi skal ha senere i sommer, er dette en av tekstene vi skal ha med. Teksten skrev jeg nå i vår. Hans-Gunnar Skreslett har satt tone til den. Vi ser fram til å synge den på konserter fremover. 

Hverdagen forsvant 

Hvor ble du av
jeg så deg ikke før du forsvant
Vi var sammen hver dag
jeg forstod ikke hvor viktig du var
Da du dro   
ble det ikke mye igjen            

Den grå hverdag
vil du komme tilbake igjen
står vi sammen
står vi an av
Blir alt bra igjen?                  

Hvor ble du av
jeg savner farger og jeg savner det grå  
Hvor er leken, hvor er ditt smil
hvor er klemmen, hvor er din hånd
Da du dro
stillhet hvor det før var liv 

Den grå hverdag
vil du komme tilbake igjen
står vi sammen
står vi an av
Blir alt bra igjen?

Hvor ble du av
da toget stoppet ble livet tomt
Vi hadde planer du og jeg
hvor er tonen som løftet oss opp
Hvor er vi
når avstand ble vårt svar   

Den grå hverdag
vil du komme tilbake igjen
står vi sammen
står vi an av
Blir alt bra igjen?                                                                            

Den grå hverdag
det som før var normalt
Vi står sammen
Vi står an av
Alt blir bra igjen!

Det har vært en lang ensom vandring for mange

Vaksine er en lottogevinst

Sammen med andre som er like ung som meg, fikk jeg denne uke første stikk i armen. Nå skal det sies at det virket som om jeg hadde havnet på feil sted siden de fleste rundt meg hadde grått hår og var tilårskommen. Det var en aldrende gjeng som møtte opp, men da jeg så meg selv i speilet etterpå skjønte jeg hvorfor jeg var sammen med dem. 

Vaksineloddet fikk jeg gratis. Det var som å vinne i lotto, slik det også var da jeg ble født. Den gangen, i forrige årtusen, fikk jeg et personnummer skrevet inn i folkeregisteret i Norge selv om jeg ble født i et afrikansk land. Denne gangen kom jeg hjem fra Midtøsten for å stå i kø for å få vaksine. Jeg måtte vente noen uker før det tikket inn en melding som fortalte at min personlige nummerrekke hadde gitt gevinst. 

Uten å betale én krone i gebyr, fikk jeg stikket som en forsikring på at jeg kan leve noen år til. Vaksinen skulle de ikke ha noe for. Det er nesten som jeg har glemt hva ordet «gratis» betyr. Jeg er mer vant til at kontoen blir tappet av all slags avgifter, men vaksinen var en gave fra den norske stat uten at jeg hadde bedt om det. Jeg stod automatisk i kø kun ut fra det lottotallet jeg trakk da jeg ble født.

Jeg forventet lang kø og folk som førsøkte å snike seg forbi, men det gikk høvelig for seg. Jeg gikk rett inn etter å ha bevist at jeg var den jeg er. Før jeg hadde fått nåla i armen fikk jeg melding om når jeg skulle få neste stikk. Det er en evighet til, men livet på jord er nå engang nettopp en begynnelse på det som strekker seg videre enn tiden. 

Det er mange i disse dager som skryter av at de har fått vaksine. De som skryter høyest er de som er fullvaksinert. Selv holder jeg litt igjen med å skryte vel vitende om at jeg er privilegert i en verden hvor bare 6% av verdens befolkning er fullvaksinert. Vi har et vaksineprogram som fungerer i vår del av verden, mens i mange land er det å få vaksine fremdeles utopi og forbeholdt de få. For oss her hjemme går massevaksineringen på skinner. Selvsagt har det vært noen humper underveis, men vi er vant til fartsdumper når vi beveger oss fremover. De som klager på fartsdumper blir slitsomme å høre på. 

Med et skudd i armen tok jeg sjansen på en liten feiring på fredagskvelden. Byen kokte av mennesker. Det var som kuer når de slipper ut om våren. Det var herlig å oppleve latter og smil, og se ansikter og rett inn i glade øyne. I tillegg smakte det med noe i glasset. Det kunne virke som om pandemien var glemt som noe som hører fortiden til. Det kjedelige året var forbi. Samtidig vet vi at det er et stykke vei å gå før vi kan avblåse faren. Vi er ikke ferdig med pandemien, vi er midt i den! Men det går i riktig retning her i nord. Det skal vi glede oss over. 

Vi er privilegerte mennesker som har trukket vinnerloddet. Det utfordrer vår solidaritets tanke i forhold til samtidig å støtte vaksineprogrammer i land som ikke har kommet like langt. Det gjøres gjennom Covax-samarbeidet som skal sikre at covid-vaksinen ikke bare havner i de rike landene. Først når alle er vaksinert, er verden et trygt sted å bo og bevege seg på. Viruset kan reduseres på grenseoverganger, men ikke stoppes. Det kan bare et internasjonalt solidaritetsprogram gjøre. 

Afrika er et kontinent som ikke har vært hardest rammet, men faren er stor for at situasjonen i India skal smitte også dit. En av lederne i Afrikas vaksineprogram, Ayoade Alakija, sa det slik for et par uker siden: 

«Nå har Covax stoppet opp. Det vi gjør nå, er som å flytte rundt på stolene på dekk av Titanic»

Sannheten er dessverre at det andre året av pandemien ligger an til å bli mer dødelig enn det første. Det kan vi være med å hindre at skjer. 

Denne vakre strandnelliken får være et symbol på liv i det grå

Det sårbare livet

Denne helgen har jeg vært på øvelseshelg på Bømlo sammen med musikantene Hans-Gunnar Skreslett og Owe Håstø. Vi har øvd på en konsert som vi skal holde flere steder i sommer. Det hadde vært hyggelig hvis du fikk til å komme. Du er også velkommen til å kontakte oss hvis du ønsker å arrangere konserten i ditt nabolag i året som kommer. 

En musikalsk poetisk konsert som berører

Vi inviterer til en vandring i det sårbare livet. Vi mister mennesker vi er glad i. Vi lever i en verden med store utfordringer. Det nære og det globale hånd i hånd. Det vonde og det onde, men også håpet om det gode. Konserten gir en smak av livet i nord, og fra verden i sør. Det blir mye jord, men også himmel. 

Du vil kjenne deg igjen i landskapet som tekstene og musikken inviterer deg inn i. Vi møter alle det sårbare i våre liv. Det er lett å miste motet i en tid med store utfordringer. Desto viktigere er det at vi bygger i lag. Vi bygger fremtiden hver dag. Du og jeg og vi.  

Vi er endel av små og større fellesskap. Livet og våre fellesskap er en gave samtidig som det er en oppgave. Vi både får og utfordres på samme tid. Da rører vi med kjærlighetens vesen.

«Det sårbare livet» er en konsert med ord og toner i et hellig samrøre. 

Konserten passer inn i kirker, på ulike kulturarenaer, ved festivaler og som en del av seminarer og møter. 

·      Leif Magne Helgesen, sang og ord, tekstforfatter

·      Hans-Gunnar Skreslett, tangenter, trompet 

·      Owe Håstø, gitarer 

Det var hyggelig å jobbe en helg på Bømlo sammen med Hans-Gunnar og Owe. Det gir energi å skape noe sammen. Jeg kjente at jeg var sliten søndag kveld, og stemmen var sår.  Vi jobber hardt sammen, og samtidig leker vi med ulike uttrykk. Når vi selv lager stoffet tar det tid å finne uttrykket vi vil ha. Det er endel av den skapende prosess i ord og toner. Håpet er at det vi formidler vil gi deg vitaminer inn i ditt liv. Det er det vi vil. Vi ønsker å gi deg noe som du kan bygge videre på.

Konserten er en verdiformidling. Vi trenger verdier som både utfordrer og løfter oss.
Jeg har tro på den gode samtale. Denne konserten er nettopp det. 

Våk det er dag
Jorden er vår
Vi skal bygge i lag
bygge i lag hver dag

Bilde er fra en konsert på Utsira i september 2020. Foto Per-Anders Rosenkvist

Kirkekonserter sommeren 2021
Egersund   23.juli
Avaldsnes  25.juli

Arendal      19.august
Farsund     20.august

Første bad i Småvågane

Jeg må skrive noen ord om årets første bad i vest. Det handler ikke om globale politiske spørsmål og nasjonale utfordringer. Det handler ikke om virus, sykdom eller død. Det handler ikke om fotball. Det handler ikke om noe som er viktig. Det handler om årets første bad som mange allerede har gjort. Det er som å stå i kø for å få vaksine. Mange har allerede tatt den, men likevel er det først for den det gjelder. 

Noen ganger betyr det som ikke betyr så mye, mer enn det vi tror. Det handler om de nære enkle hendelsene som tilsammen utgjør livet vi lever. Det er hverdagen som virkelig er verdifull. Det er slik jeg tenker om årets første bad i Småvågane. Det var ingenting å skrive hjem om, men selvsagt var det nettopp det. 

Det lå som en forpliktelse i forrige blogg. Når jeg er dum nok til å skryte av noe jeg ikke har gjort, er det ingen vei tilbake for å gjøre stuntet. Det var bare å finne fram badebuksa og la det stå til. Arvid og jeg er av den sorten at hvis den ene er uti først, er det ikke mange sekund før den andre følger etter. Vi er jo tross alt enda barn selv om vi har passert seksti med god margin.

Topptur vest i havet 

Etter å ha gått flere turer med Tor-Leif i pinsen, verket det meste i kroppen. Det å gå tur på Utsira er annerledes enn å gå på asfalt i Dubai. Tor-Leif liker å ligge noen meter foran. Da forsøker jeg å henge med. Jeg kan jo ikke være dårligere enn slekta. Det ble flere toppturer i fjellkjeden som dukker opp av havet i vest. Vi gikk fra fjelltopp til fjelltopp. Vi kløyv opp og ned, og forserte store stup som villsau på bærtur. 

Jeg har vært i fjellene i Himalaya, ikke på Everest, men like ved. Der fikk jeg problemer med pusten. Det var en vond opplevelse som ikke var god. Det er en mektig og vakker fjellkjede med hvit snø på toppene. Nå gjør klimaendringene at snøen er i ferd med å smelte og toppene blir svarte. Det er et tegn på at gudene er sinte på det vi mennesker finner på. Det fortalte lokalbefolkningen meg. I Nepal er alle fjelltoppene som guder å regne. Felles med Utsira er at vi bør behandle hver sten med respekt også der.  

Til forskjell fra Everest, kan til og med barn bestige den høyeste toppen på Utsira. Den høyeste fjelltoppen heter Araseta, og er på hele 63 meter over havet. Selv jeg som sliter med høydeskrekk klarer å komme meg til topps uten problem, men vondt gjør det når en går topptur på Utsira. Lår og legger får gjennomgå som stikkene til en trommeslager på en heavy metal konsert. 

Arvid måler temperaturen før badet. Det er viktig. Til kaldere det er, dess mer kan vi skryte etterpå!

Naturens egen spa

Etter toppturene var det godt å finne fram badebuksen og gjøre seg klar til et spa som naturen selv har gitt oss. Det overgår tyrkiske spa i Budapest og Istanbul. I Småvågane kan du ta et ekte kaldt bad uten å betale for det. Du får salt på kroppen, og neglene på tærne tar krabben å klippe av. Etterpå kan du slikke sol mens vinden pisker kroppen som bjørkeris i saunaene i Finland. Er du riktig heldig vil du få en dusj fra himmelen som vasker av saltet etter endt bad..  

Det var ingen vei utenom. Det var bare å glede seg til det var over. Fordelen var at det var litt varmere på land enn det var i havet. Da jeg bada på Bjørnøy i vintermørket var det kaldere å komme på land enn å kose seg i havet som tross alt holdt null grader. I Småvågane hadde vi både lys og varmegrader, og måker som holdt oss med selskap. 

Det var sjelden lite vann i den lille bukta. Jeg liker helst å stupe uti isteden for seigpiningen med å gå ut på steinene, men denne gang kunne jeg ikke ta sjansen. Jeg måtte gå trappen ned og spasere gjennom taren for å komme meg uti. 

Vi tok noen skrytebilder som vi sendte til noen vi visste ville like det vi gjorde. Det var flere som skrev at vi var to tøffinger. Det var egentlig den kommentaren vi ville ha. Den kan vi leve på en stund.

«Det var ok», sa eg då me gjekk himete. 
«Det va´kje så gale», la Arvid til. 
«Det kunne vore verre», sa eg.  
«Det va´kje gale i det heila tatt» la Arvid til for å understreke at han meinte det han sa. 
«Det var jo nesten godt å ta et bad i dag», sa eg. 
Det var rett før superlativene tok av, men vi stoppet der. Tøffinger stopper i tide før det blir for kleint. 

Vi var begge enige om at det var årets første bad i Småvågane, men ikke den siste.

Sånn er det å gå på motemoloen etter et bad.

Om en måned eller to kan vi svømme ut til holmen, men enda var det litt for kaldt til det.

Dugnad i Småvågane

Lørdag morgen samlet det seg en liten gjeng mannfolk i Nordevågen på Utsira. De satt på rekke og rad slik som fiskerne før i tiden da de ikke var på havet. Jeg husker jeg som barn gikk forbi dem der de satt med sine skipperluer og smilte til historiene som ble fortalt. De tygde skrå alle som en. Det var slik den første midtstripen i den smale veien på Utsira ble til. Siden tok veivesenet patent på oppfinnelsen og malte den på veier over hele landet, men de malte den gul. I min barndom var stripen svart. 

Det var en aldrende gjeng som møttes denne lørdagsmorgen. Alle var ett år eldre enn for ett år siden. Det er slik det går med de fleste av oss. Jeg kjenner ingen som ikke blir ett år eldre for hvert år som går. Plutselig er år forbi og grått hår og furet værbitt over landet er det som sitter igjen. 

De fleste hadde gode unnskyldning for ikke å være med. Det handler om rygger som verker og smerter de fleste steder. Selv viljen kan jeg kjenne at jeg har vondt i noen ganger. Den beste var da en av gutta ringte dagen før. Han påpekte at han hadde falt på isen. Det er over tre måneder siden isen smelta på Måkeskitmyra, men om isen ikke holder får han gyldig fravær for god fantasi. Han fikk dog ikke fisk i garnet for fremmøte slik en gjorde på søndagsskolen i gode gamle dager.

Mitt søskenbarn Arvid er den som ringer rundt og får folk til å stille opp. Jeg var så dum at jeg sendte han en melding om at jeg var på vei ut til øya i pinsen. Det tok nøyaktig sytten sekunder før det tikket inn en velkomst til dugnad på lørdag morgen. En slik velkomsthilsen er som en innkalling å regne. Hvis jeg skulle snike meg utenom som Peer Gynt, ville jeg få høre det resten av året. 

Pinseaften, som både kan være morgen, midt på dagen og om kvelden, var det duket for årets dugnad. Badebrygga i Småvågane skulle settes ut. Det er en jobb som «Nordevågens Venner» tar seg av. Som medlem i foreningen slipper jeg ikke unna. Da må jeg gjøre min plikt. Det aner meg at Arvid er slu nok til å vente med dugnaden til han vet at jeg er på øya. Da vet han hvert fall at det er ti tommeltotter som er med på å ta i et tak. 

Dugnadsgjengen har det ikke travelt. Det blir tid til en god prat før vi rusler ut til den lille vågen hvor brygga ligger på land og venter. Den var større før. Nå er det bare som en rød løper som du kan gå på til der dukkerten vil finne sted. For noen år siden slo havet seg vrang og fant ut at den ville rydde bort brygga før dugnadsgjengen hadde tatt den inn for vinteren. Det var en vinterstorm som kom et par måneder for tidlig. Det er slikt som skjer. Brygga ble slått i stykker og slengt rundt omkring. I ettertid har plassen for å legge seg ned blitt flyttet lenger opp på land, og badeplassen er redusert til en grå løper for å få seg et bad. Noen kalle det en motemolo, som de som er fine på det kaller for catwalk, men det er ikke flere enn måken som ser deg gå utover piren med dansende steg.  

«Utrolig ka me får te når me gjørr det samen», sier Torleif. «Ta an litt aust igjen», påpeker Johannes. Det er ingen som snakker om høyre og venstre. Det går på himmelretninger på øya vest i havet. Alternativ vil være styrbord og barbord. «Vi må kimse an litt for å få an til å ligge», sier Rasmus, mens Arvid og Øyvind haler og drar. Selv forsøker jeg å ikke stå for mye i veien. 

Disse folka visste hva de gjorde. Det var ikke første gang. Og ikke siste.
Uten dugnaden stopper Norge, hvert fall blir vi mye fattigere.

Det er to termometre i vannet. Du må alltid legge sammen de to for å få riktig badetemperatur!

Etter at piren er på plass, trylles det frem termoser og kanelsnurrer. Arbeidsgjengen lar kjeften gå. De største politiske knuter blir løst raskere enn det tok å sette ut brygga. «Nei, det ser eg ikkje lyst på», sies det etter å ha satt fokus på valget til høsten. Det er ingen ordstyrer som på Tinget. Her snakker alle på samme tid slik Sirabuen alltid har gjort. Vest i havet er en vant til å snakke i motvind. Småpartier og de store. Og Covid. Det viruset finnes ikke som en dugnadsgjeng ikke kan kontrollere.  Samtalen går over til livet under havet, og over. Båter, selvsagt må vi snakke om båter. Det hører med. 

Tilbake i tid. Det er alltid det som er kjekkest å snakke om. På en liten øy er ikke historiene over selv om tiden er forbi. Jeg fortalte om min far som sammen med andre barn kastet seg i bølgene uten å kunne svømme. Bølgene kastet dem inn til land igjen. Jeg ser for meg min far og småguttene der lek var alvor. Han var flink å fortelle, det skal han ha, men ikke alt var sant. Det var da heller ikke meningen. En historie skal være som da silda ble lagt i tønner sammen med grov salt. Samtidig som en historie kan ha i seg en stor grad med salt og «Siraskrøyt», var det alltid noe sant i det som ble fortalt. 

I år gjorde vi en feil riktig. Det er ikke alltid vi kan skryte av våre feil, men i år slo det til. Vi hadde glemt å ta med oss badebukse. Det gjorde at årets første bad i nord på øya i vest må vente noen dager. Vi la ut to termometre fra badestigen. Det ene viste 9 grader. Det andre viste 11. Tilsammen blir det 20 grader. Det er mer enn det har vært på mange år. Da kan jeg love at jeg skal ta et bad sammen med Arvid rett etter pinse. Noe må jo også vi kunne skryte av.

Gjengen hadde med seg smilet både før, under og etter dugnaden. Det er bare å glede seg til neste gang!
Fra venstre: Øyvind Vestre, Rasmus Skjelde, Torleif Rasmussen, Johannes Johansen, Arvid Helgesen og undertegnede. Foto: Åse Marit Helgesen

Jeg måtte prøve motemoloen på 1.pinsedag. Neste gang jeg går der blir med mindre klær.
Foto: Tor Leif Helgesen

Livet er hellig også i Jerusalem

Konflikten mellom jøder og palestinere er ikke vanskelig å forstå. Det å si at det er vanskelig å forstå, er endel av en plan som handler om å skyggelegge det som ligger åpent i dagen. Konflikten har i seg de samme elementer som vi finner i de fleste konflikter. Noen forsøker å ta land som tilhører naboen. I tillegg er det en kamp om politisk makt og økonomiske ressurser. 

Konflikten handler ikke om jøde mot muslim, heller ikke om israelere mot palestinere. Det handler om rettferdighet og like rettigheter for alle i regionen, og om respekt for hverandres geografiske grenser. Men dessverre ser vi igjen at konflikten eskalerer slik at de to folkene settes mot hverandre. Det er noen som spiller sjakk med levende mål som brikker. Det kalles ondskap. 

Det er tragisk og trist å se den eskalerende konflikten mellom palestinere og israelere. Ekstreme politiske krefter på begge sider er de eneste som tjener på det som skjer. Raketter fra Gaza mot sivile i Israel, kan ikke forsvares. Det kan heller ikke raketter og militæroffensiv fra Israel mot sivile i Gaza. Fra begge hold skjer det overgrep. Det som skjer i gatene av slagsmål og lynsjestemning gjør situasjonen ekstra eksplosiv og farlig. Mange liv vil gå tapt, og det vil ta år før tillitten til hverandre igjen er på plass.  

Hva er hellig?

Et forsterkende element i konflikten er at mange steder i området er hellige for både jøder, kristne og muslimer. Når et hellig sted tråkkes på, øker temperaturen og skaper eksplosive følelser. Det sier seg selv. Det vet vi fra flere konflikter. Angrep på kirker, synagoger og moskeer skaper en ekstra dimensjon. Jeg så det også på Balkan da moskeer, klostre og kirker ble angrepet. Det sementerte konflikten og avstanden mellom folk, men også der handlet det om kampen om landområder, økonomiske interesser og politisk makt.  

Det samme ser vi når koranen og bibler settes i brann, og vi kjenner følelsen av angrep på det hellige når vårt eget flagg tråkkes på. Da vokser følelser vi ikke visste vi hadde. Det som er hellig for en person og en gruppe, bør ingen tråkke på. Noen ekstreme grupperinger, og noen politiske og militære ledere, vet å utnytte de enkle virkemidler. Noen velger bevisst å helle bensin på glør som de vet vil skape en stor brann. 

Det er mange hellige steiner i Israel og i Palestinske områder. Det som dessverre ofte glemmes er at selve livet er hellig. Også livet i Gaza, Tel Aviv og Jerusalem er hellig. Gud er skaperen av livet. Det sier alle de tre monoteistiske religionene som har røtter i Jerusalem. Mennesket er skapt i Guds bilde. Den som tråkker på livet tråkker på Gud. Slik er det mange religiøse ekstremister som tråkker på Gud vel vitende om hva de gjør. 

Israel bygger sine hjem på andres jord

Når Israel kaster palestinere ut på gata og lar sitt eget folk flytte inn, vet de at det provoserer og skaper sinne. I tillegg til at det provoserer, er det ulovlig i forhold til internasjonal rett. Det verste er at barn og voksne blir kastet ut. Barn mister sitt hjem. Dette skjer på grunn av etnisk rase, religion og kultur. Jøder kaster ut arabere og tar over deres hus. Det er det som skjer. Det er rasisme og kan ikke forsvares. Jeg skjønner ikke de som forsvarer det de selv ikke ville godtatt om noen med tvang kom og tok deres eget hus. 

Dette er en politikk som ikke er ny. Det er en pågående strategi. Israelske bosetninger i palestinske områder vokser. Det handler om statlig tyveri av annen manns jord. Det gjør at Israel sitter med nøkkelen til fred, men foreløpig har de brukt sin makt og sin bosetningspolitikk til å skape konflikt.

Den som tar annen manns jord og kaster familier ut av sine hus, gjør seg selv til tyv. Okkupanter er tyver og begjærer sin nestes eiendom. Det er feil både i forhold til muslimsk, kristen og jødisk tro. 

Det å bli okkupert vet vi nordmenn hva betyr. Under 2.verdenskrig var vårt land okkupert av en annen makt. Nasjonalismen satt i et politisk system, okkuperte både land, bygninger og folk. Det samme skjer når Israel i dag okkuperer land og hus som ikke tilhører dem. Dessverre er det ikke vanskeligere å forstå det som skjer. Dessverre må vi kalle en spade for en spade, selv om vi snakker venner midt i mot. Uten å løfte den som ligger nede vil det ikke bli fred. 

Israelere og palestinere lever side om side. De er naboer og vil alltid være det. De er avhengige av hverandre slik naboer ofte er. Det er avgjørende viktig å finne en nøkkel til fred i området. Nøkkelen ligger i mer rettferdighet og like rettigheter. Og verdighet. Det handler om å løfte verdien av hvert enkelt menneske uansett farge, religion og kultur. 

Begynner vi ved å respektere hverandre, vil fred være mulig. Fremdeles tror jeg fred er mulig. Mister vi troen på at fred er mulig, har vi tapt. 

Ingen vinner krigen hvis de taper freden!

Vestmuren, også kalt Klagemuren, i Jerusalem

Klippedomen i Jerusalem.

Kirketårn i Gamlebyen i Jerusalem

Skal jeg feire 17.mai i år?

Selvsagt skal jeg feire vår nasjonaldag! Det gjør jeg med glede og samtidig i fullt alvor. Det er en viktig dag. Det er barnas dag, fellesskapet dag og vår alles dag.

Dessverre vil det nok være større tog foran vinmonopolet i dagene før, enn det blir på selve dagen. Det er trist at voksentoget overgår barnetoget. Mange steder er det store begrensinger i hvordan dagen kan feires. Det gir noen rare utslag, uten at jeg skal havne i den moralistiske grøft av den grunn. 

Restriksjoner handler om at vi ikke ønsker at et virus skal gå sammen med oss i gatene. Det er viktig å hindre at Covid inviteres til folkefest. Selv om det er et savn å ikke feire dagen i full frihet slik som vi er vant til å gjøre i fredstid, har vi heldigvis ikke tapt krigen. Vi er på vei til å vinne, men en fotballkamp varer til dommeren har blåst av. Det er enda mange minutter igjen før sluttsignalet går, og det er fare for ekstraomganger. Det viser situasjonen oss i mange land. 

Det å begrense de sosiale lag på vår nasjonaldag, gjør vondt. Fra å være en dag hvor vi har pyntet oss til folkefest, skal vi holde avstand og helst være for oss selv. Det strider mot selve fundamentet for dagen. Selv om det er begrensinger, er dagens innhold viktig å få fram. Det er ikke feiringen vi feirer, men verdier vi bygger vårt fellesskap på. 

Vi vet smertelig godt at livet ikke er en selvfølge, men at det er sårbart. Fellesskapet er satt på prøve. Likevel har jeg tro på fremtiden. De verdier vi bygger vårt samfunn på, står fast. De verdier er viktigere enn noen gang. Det er i nedgangstid vi virkelig ser hva verdiene er verdt. 

Flagg i hjerter. Fra kunstinstallasjon ved Lista fyr.

Frihet og fred

To ord står fram som selve grunnvollen for vår nasjon; frihet og fred. Vi har arvet innholdet i disse ord fra våre forfedre. Under 2.verdenskrig stod selve livet på spill. Sammen med allierte vant vi etter mange års kamp mot et nasjonalistisk system som vokste frem i midten av vårt kontinent. Nazismen vokste i nedgangstid. Det er en tankevekker vi skal være klar over. I dag ser vi igjen nasjonalistiske grupperinger vinne frem i flere land. Nasjonalistisk tankegods er et virus vi må verne oss mot. Det handler om verdivalg vi aktivt tar. 

Vår nasjon har på sitt beste et fokus på livet i eget land samtidig som vi forsøker å hjelpe mennesker på andre kontinent. Vi er endel av et større fellesskap på jord. I tillegg til frihet og fred, løftes solidaritet og rettferdighet som viktige verdier. Det handler om hvert enkelt menneskes verdi og verdighet. Verdikampen står mot det nasjonalistiske viruset som kalles egoisme. Når egoismen settes i system, blir det farlig. Da må vi løfte frem våre grunnleggende verdier for ikke selv å bli smittet.  

På vår nasjonaldag ser vi tilbake på det som har vært, men vi ser også fremover. Hva vi gjør i dag er fremtid! Vi setter spor som våre barn vil bære videre. Sporene kan være positive slik vi selv bygger på arven våre forfedre gav. Vi har et demokrati vi kan være stolte av. Vi har meningsfrihet og trosfrihet. Vi har stor grad av likeverd selv om det alltid vil være idealer å strekke seg mot. Jobben er ikke ferdig, selv om Norge i hovedsak er et godt land å bo i. 

Flagget til topps 

Igjen gleder jeg meg til at vårt norske flagg heises til topps i bygd og by. Det gjør meg stolt og glad, men vi vet at flagget også kan misbrukes. Flagget misbrukes hvis vi bruker det til å løfte oss selv samtidig som vi tråkker på andre. Flagget misbrukes hvis vi glemmer at vi er en del av et større internasjonalt fellesskap. Flagget misbrukes hvis det brukes som våpen i ekstremisters hender.  

Det gjør godt å se det norske flagg blafre i vinden. Når flagget heises skal jeg sende opp en takk og bønn til vår Herre for vår nasjon og for alt liv på jord. Jeg skal kle meg i min fineste stas pyntet med en sløyfe i rødt, hvitt og blått.  Midt på dagen skal jeg synge vår nasjonalsang sammen med vårt folk:

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut 

En kake smaker best når vi deler den med flere.

Verdikampen står mot det nasjonalistiske viruset som kalles egoisme. Når egoismen settes i system, blir det farlig. Da må vi løfte frem våre grunnleggende verdier for ikke selv å bli smittet.

Politi på døra

Det er to personer du ikke vil ha uanmeldt på døra, det er politiet og presten. Denne ganger stod den ene innenfor og den andre banket på. Da døren ble åpnet stod vi begge med munnbind og holdt god avstand. 

 - - -

Det var et slit å komme seg hjem fra Dubai. Med en rygg som fortalte at kroppen bør inn til EU-kontroll, slet jeg meg ned i flysetet på kvegklassen. Fordelen var at det var langt fra fullt. Dermed kunne jeg strekke ut legemet etter at vi hadde nådd høyden vi skulle ha.  

Jeg måtte betale noen lapper for overvekt siden kiloene skulle vært færre enn det som var meg fortalt. Da snakker vi ikke om min egen vekt, selv om noen såkalte gode venner vil påpeke at jeg er i tungvekt-klassen, men kofferten med dadler og andre nødvendige ting. Dadlene hadde jeg fått i gave. Det ble de dyreste dadler jeg noen gang har fått.  

I tillegg ble jeg vinket til side i passkontrollen. Da lurte jeg på hva som var i ferd med å skje. Begynner det å gå dårlig, pleier det å komme mer. Det har livet fortalt meg. 

Det virket som de ventet på at jeg skulle komme. I et samfunn hvor de har like mange kameraer som sandkorn i ørkenen, har de full kontroll. Det viste seg at jeg hadde overskredet visumet uten å være klar over det. Jeg måtte betale mer for å komme meg ut av Dubai enn flybilletten tur-retur. Det hjalp ikke å hisse seg opp. Det er svært dumt å gjøre det i front av sikkerhetsvakter som sluttet å smile for flere år siden. Det hjalp å telle til trehundre og spise ordene før de ble sagt. 

Ankomst Gardermoen

Da vi landet på Gardermoen fikk jeg se regn for første gang på flere måneder. Det gjorde godt. De som klager på dårlig vær vet ikke hva tørke er. 

Noen foran meg i køen fikk beskjed om at de måtte på hotell. De hadde en tendens til å gå fra stille prat til høylytt diskusjon uten at det hjalp. Selv hadde jeg et brev fra min arbeidsgiver som sa at jeg var på nødvendig reise. Det var derfor ikke overraskende at jeg fikk et smil og ble ønsket velkommen hjem. 

Jeg fulgte slusen og stilte i kø for å ta en hurtigtest for å se om jeg var smittet. Jeg hadde papir fra mindre enn et døgn tidligere på at jeg var negativ. Det var jo positivt. Likevel måtte jeg få nye pinner stukket inn i nese og hals. Det virket som sykepleieren rørte rundt langt nede i magesekken. Det var nesten at flymaten kom opp igjen. I nesen gikk de inn og undersøkte om jeg hadde hjerne eller om det var tomt. Etter tjue minutters venting fikk jeg grønt lys og kunne sette kursen mot vest. 

I karantene

På morgenkvisten to dager senere fikk jeg telefon fra «Helsedirektoratets nasjonale Kontrollsenter for Innreisende». De lurte på hvor jeg var, og hvordan det gikk. Jeg fikk en høflig påminnelse, det som i virkeligheten er en ordre fra øverste hold, om å ta en ny test etter syv dager. Det skal jeg selvsagt gjøre. Det er både i andres og i egen interesse. 

Noen timer senere samme dag, ringte det på døren. Jeg skal ikke ha besøk mens jeg er i karantene, men jeg åpnet for å se hvem det var. Det var da politiet stod der. Riktignok hadde han ikke uniform på seg. Da hadde naboene begynt å lure på hva jeg nå hadde gjort. Ikke kunne jeg invitere inn på kaffe. Da hadde jeg blitt buret inn. Det skal sies at mannen var tidligere politi, og at han nå var pensjonist. Han og noen kollegaer har i oppgave å sjekke mistenksomme personer som kommer til landet. Det er dessverre ikke alle som følger de karantenebestemmelser som er gitt. 

Det var hyggelig med besøk. Neste gang håper jeg vi kan sitte ned og snakke om livet. Der har presten og politimannen mye de kan snakke om. Enda mer har vi som ikke skal sies, men noen ganger trenger vi ikke si alt for å forstå at livet både har krevd og gitt. 

Jeg har blitt imponert over at systemet fungerer så bra som det gjør fra jeg landet på Gardermoen til jeg sitter her i min leilighet og ser ut. Jeg er lei å høre folk som klager på at det er for strengt. De samme klagde i høst på at det var for slappe regler. Det er som om de aldri blir fornøyd. Smittetrenden går ned i vårt land. Det skal vi være veldig glad for. Da må jo noe gjøres rett, selv om faren langt fra er over. Det eneste sikre er at vi ikke vet hvordan fremtiden blir. 

De fleste av oss er trøtt av restriksjoner. Det er fullt forståelig. Da kan det være greit å telle til trehundre og spise noen ord ord mens vi tenker oss om. Vi trenger å løfte hverandre opp og gi mot til å møte det som har blitt vår hverdag, og ikke bare synge i et flerstemt klagekor. 

Jeg blir aldri lei av fargen grå. Slik også med hverdagen. Noe av den ble borte i fjor. Jeg savner hver sten som ikke er der mer.

Farvel

Sanden er i ferd med å renne ut av timeglasset. Etter noen måneder ved sjømannskirken i Dubai, setter jeg kurs mot hjemlandet og Stavanger. Det er ikke mer drastisk enn at jeg følger det som var planen. Jeg er på turistvisum, og mine tre måneder er i ferd med å bli historie. 

Det å si farvel er ikke noe jeg liker, selv om det er et vakkert ord. Vi kan også si adjø, men far vel forteller noe mer. Det gir et ønske for den ferd du skal ut på. Eller jeg. Uten å vite hvordan neste stopp blir, er det hyggelig at noen ønsker; God tur.

Det har blitt noen avskjeder i livet. Med en oppvokst på Madagaskar og flere steder i Norge, var det noen tårer som rant en gang i blant. Jeg husker da vi kjørte til min første skoledag. Da var jeg ikke fylt syv. Kjøreturen på dårlige veier tok flere dager. Igjen og igjen prøvde min mor og far å forklare meg at jeg måtte på skolen, og at de skulle dra tilbake til kysten hvor vi bodde. Uten meg. Neste gang vi skulle se hverandre var til jul. Flere ganger på bilturen gjentok jeg setningen; «Men det er noe jeg ikke forstår». 

Det er fokus på oss misjonærbarn, og hva vi gikk gjennom. Men det er min mor som har felt flest tårer for det valg de måtte ta. Jeg bærer ikke nag for at vi levde på en tid som folk i dag ikke forstår. 

Jeg flyttet på hybel da jeg begynte på gymnaset. Da var jeg ikke fylt seksten. Mange helger dro jeg hjem til mor og far i Skudeneshavn. Min far sto og ventet ved fergekaien selv om jeg ikke hadde sagt at jeg kom. Det må ha blitt noen bomturer, men gleden over at vi kom hjem var større enn nedturene da vi ble igjen i byen på andre siden av fjorden. Ofte fikk jeg med meg min mors kjøttkaker for resten av uka i ryggsekken på søndag ettermiddag.

Før mine foreldre flyttet på eldresenter, bodde de i en leilighet i tiende etasje. De stod alltid i vinduet og stirret etter drosjen som jeg skulle komme i. De vinket lenge før jeg så dem, og lenge etter at jeg dro. Gleden over å møtes var stor. Sorgen over å si farvel var krydret med den gode samtale vi hadde hatt. Det var mange ganger vondt å si farvel. Det handlet om at vi var glad i hverandre og aldri fikk nok. Vi hadde lært at det å være sammen var ingen selvfølge. 

Dubai

Klar for neste etappe

Denne uka er min siste i Dubai for denne gang. Jeg setter kurs mot nordvest. Må komme meg inn i vaksinekøen. Trenger større sikkerhet før neste etappe. Den jobb jeg har er blitt risikosport. Som ambulerende sjømannsprest dekker jeg flere land i Midtøsten, Asia og Øst-Europa. Det er mange land jeg for tiden ikke kan besøke. Jeg håper på bedre tider, selv om det ikke er over. Vi er ikke ferdig med pandemien, vi er midt i den. Da kan det være greit å ta del i dugnaden som finner sted. 

Det å reise fra byen Dubai er ikke vanskelig, selv om det er mange fascinerende sider også i denne by. Byen lever opp til sitt rykte med vakre fasader, gull og glitter, men det som virkelig har berørt og kommer til å følge meg videre er menneskene jeg har møtt. Det er de som har gitt meg verdier som gjør at kofferten er full. 

Jeg tar med meg minner fra de gode samtaler, vandring i ørkenen, gutta på café hver lørdag formiddag, grilling av pølser ved en bålpanne som om det ikke var varmt nok fra før, hverdagsmiddager med den gode samtale som dessert og grøt på lørdagene. Jeg har møtt mennesker bak byens fasade. Jeg bryr meg ikke om glamour. Jeg ser etter det som er ekte vare. Jeg bryr meg om liv som leves. Ekte liv! Det er det som er interessant og gir inspirasjon.

På kjøpesentre har jeg blitt stoppet flere ganger av vakre kvinner som vil selge meg en krem som fjerner rynkene under øynene. Hvorfor skal jeg fjerne dem? De er jo endel av meg. Jeg er ikke tjue. Det er lenge siden. Jeg er født i forrige årtusen. Jeg har en mage som er for stor, hår som er i ferd med å bli hvitt, og rynker under øynene. Neste gang jeg blir stoppet av en vakker kvinne håper jeg hun sier at jeg bærer min alder med verdighet. Da setter jeg meg gjerne ned for en god prat rundt et par kopper kaffe. 

Jeg drar rikere enn da jeg kom. Ofte gjør jeg det når jeg drar fra et sted. Det handler alltid om mennesker jeg har møtt på mine besøk. Vi har vært på skattejakt sammen. Gravd i dypet av hverandre. Jeg har hørt mange historier av levd liv. Takk, og på gjensyn. Farvel!

Emiratene har både ørken og fjell. Bildet er fra februar da det enda var temperatur til å gå tur. Nå tipper gradestokken over førti. Da er det begrenset hva en legger ut på.
Foto: Ann Kristin Karlsen

Ørken og sol

Den siste måneden har jeg stått opp med fuglene. Det er et bevisst valg jeg har gjort. Med temperaturer som kryper over førtitallet, er det best å stå opp tidlig hvis en skal få seg en tur. 

På morgenen er det ned i 24 C. Det er en deilig temperatur å gå tur i, men i går var jeg litt sen. Det hadde sin grunn siden jeg var i et godt lag kvelden før. Jeg får skylde på «dårlige» venner. Jeg kom meg ikke ut på min morgentur før 0830. Da var temperaturen allerede 29,9 C, og det steg fem grader mens jeg gikk. 

Offisielt blir det aldri mer enn en 49 C i Dubai. Det er et like sannferdig tall som at kvinner ikke blir eldre enn 29. Varmegrensen handler om at hvis det skulle tippe over femti, må arbeiderne permitteres resten av dagen. Da blir det for varmt å jobbe. Derfor er det greit for arbeidsgiverne at det offisielle tall stopper før den magiske grense. Selv hadde jeg nok parkert før det.

Det er et slit å gå med munnbind i varmen, men jeg sniker det under haka når det ikke er folk i nærheten. Det er nok av kameraer som ser hva jeg gjør, men det er lov å trene uten munnbind. Derfor tar jeg på meg en t-skjorte hvor det står Spitsbergen Maraton og er en tegning av en isbjørn på ryggen. Jeg har aldri sprunget maraton, men jeg var speaker noen år. Det var en maraton med ord, men det vet ikke politiet som har stoppet meg bare en gang. Da måtte jeg vise legitimasjon som jeg selvsagt ikke hadde på meg, men det hjalp med noen ord. 

Denne våren bor jeg på et sted «kor ingen skulle tru at nokon kunne bu». Dubai er ikke et sted hvor naturen har lagt til rette for at millioner av mennesker skal jobbe og bo. Høyhus skraper i skyene og får Manhattan til å bli en øy med dukkehus. Problemet er at her ikke er noen skyer. I februar opplevde jeg fem regndråper. Siden har det vært sol fra skyfri himmel. 

Varmeovner er ikke nødvendige i sør, men jeg tror Dubai bruker like mye strøm på å kjøle ned som Norge bruker på å varme opp. Jeg har aircondition stående å suse natten igjennom, og hvis varmen blir for trykkende om dagen blir det å gå tur på et kjøpesenter. Det er det mange som gjør. Der er det behagelig temperert. 

Den stående vitsen er å spørre om vi skal grille lørdag kveld om en uke. Blir det regn, eller storm, eller kanskje snø? Vitsen er like tørr som ørkenen som er gjemt under betong og asfalt. Det eneste sikre er at du trygt kan invitere til grillaften om en uke eller tre. Faren er større for at korona-politiet kommer og gir deg en kraftig bot, enn at været skulle endre seg.

Denne påsken hadde vi gudstjeneste ute i 38 C. Det var sytti grader varmere enn det vi hadde på det kaldeste på Svalbard. Der hadde jeg prestekjolen over skuterdressen, men da vinden kom ble nesen hvit av kulden. Da dro jeg opp min finlandshette som dekket det meste av ansiktet. I Dubai er jeg mer redd for å få nesen brent, men det handler om noe av det samme. Det dreper hud og kan skape varige problemer. 

Kameler kalles “ørkenens skip”. Det har blitt brukt til transport og var et symbol på rikdom.

Ørken

Det mest fascinerende med Dubai finnes utenfor byen. Der ligger ørkenen. 

Det er noe med uendeligheten av sandkorn som ligger i dyner bortover som om det aldri tar slutt. Det minner meg om havet med sine krefter og bølger. Hav og ørken er to ulike verdener, men de har også sine likheter. Salte dråper og sandkorn krever respekt og evne til å beherske det, ellers kan en utfordring fort bli et problem. Det er magisk å se solen gå ned over ørkenen, slik det også er magisk når solen går ned i havet vest for Utsira.  

Jeg har vært med på tur i ørkenen hvor vi grillet da solen gikk ned. Det gode vennskap på et magisk sted. Det skaper minner som gir livet mening. Og jeg har overnattet i en grotte i Palestina sammen med hyrdene på marken, og våknet da solen gikk opp. Med utsikt utover ørkenen var det som i et eventyr. Da smakte morgenkaffen godt. 

Nå er det blitt for varmt å dra på tur i ørkenen. Det er bedre å kjøle seg ned i et svømmebasseng.
Jeg trenger jo ikke sand mellom tærne hver dag.

Spor i sand

Fantastiske mønstre i sanddynene. Hvert sandkorn er rundt, og kan ikke brukes i betong og bygningsmasse. Da ville husene smuldre bort..

Et nytt vinunder

I dag ble jeg spurt om legitimasjon. Det er lenge siden sist. Årene har gått, og det er heller sjelden at de i kassen spør meg om min status. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor. Selv om håret har grånet og kinnskjegget er hvitt som samvittigheten, mener jeg at det hadde vært på sin plass at jeg ble spurt om alder. Tross alt, man må jo være gammel nok for å kjøpe de edle varer. Jeg hadde absolutt ikke blitt fornærmet hvis en vakker ekspeditrise, noen tiår yngre enn meg selv, hadde spurt om å legitimere at jeg var gammel nok. Det hadde vært et kompliment jeg kunne levd lenge på. 

Det begynte med at jeg havnet i en av de matbutikker hvor jeg har en tendens til å kjøpe mer enn det jeg hadde tenkt. Det skyldes at det så forlokkende ut både i den ene og den andre disk. Det var på impuls jeg la kjeks og ost i trillevogna. Da var kvelden berget. 

I matbutikken var det et lukket rom hvor det stod en plakat om at det bare var for de som ikke var muslimer. Som kristen kunne jeg jo ta en titt, tenkte jeg. Det er tross alt ikke mange steder i verden hvor jeg kan gå inn, men ikke de som har en annen tro. Greit nok at vi er i den muslimske fastetiden Ramadan, men dette rommet er hele året bare for «non muslims». I rommet fant jeg en kjøledisk med bacon, skinke, diverse pølser og annet som ikke alle kan spise. Dermed lukkes døren og gardinen trekkes ned. Alle skal jo ikke se det som er endel av virkeligheten. Jeg kjøpte en type salami som jeg så fram til å nyte sammen med osten, men jeg manglet vin.

Jeg har gått i de fleste smug i det området jeg bor i. En dag gikk jeg forbi noen vinduer som det ikke var mulig å se gjennom. Det virket som det var et lokale som var lukket og låst. Selvsagt måtte jeg sjekke hva det var innenfor. Det sier seg selv at jeg må vite det som er der jeg ikke vet. I det jeg åpnet døren skjedde det et mirakel, et vinunder i 2021! Lokalet som virket å være tomt ble plutselig fylt opp av alskens varer som jeg ikke hadde sett på en stund. Det var en butikk med flasker av det som er litt sterkt, noe sterkere og det som brenner som chili. 

Etter å ha handlet ost og en pølsesnabb, satte jeg igjen kurs mot dette skattekammeret. Jeg var ute etter å kjøpe et par flasker med rødt. Jeg gikk runden i det lille lokale. Det var ikke større enn en liten kiosk i min hjemby, men likevel stor siden det var varer fra gulv til tak. I det jeg kom til kassen ble jeg spurt om legitimasjon. Jeg gav han passet. Det studerte han nøye, og tok bilde av. Nå er jeg skrevet inn i det offentlige register som en som har handlet det som må skje i det skjulte. Så spurte han spørsmålet som jeg aldri får på polet i moderlandet; «Which religion do you belong to?» Jeg svarte som sant var: «I am Christian!». 

Som ung teologistudent fikk jeg teksten om vinunderet i Kana, det som var Jesu første under, som eksamensoppgave. Det var snakk om flere hundre liter av beste kvalitet. Det var stor krise fordi det var i ferd med å bli tomt for vin i bryllupet. Jesus gjorde ikke vin til vann, slik noen har håpet og tolket. Det var vann som ble til de edleste dråper vin. Det ble et forspill til festen hvor vi alle er invitert. Etter livet er det ikke slutt. Det er på den andre siden at det virkelig begynner. Etter at vi har sagt farvel er det tid for gjensyn og fest. Da blir det Barolo og Grand cru!

Her i Dubai fikk jeg bare en liten opplevelse av vinunderet da jeg tok meg råd til et par rimelige italienske røde i et lokale som så ut til å være tomt, men som åpnet dørene i det jeg hadde riktig svar å gi: «Jeg er kristen!»

Ingen kan se inn, men alle vet hva som er innenfor. Med riktig kodeord slipper du inn.

God morgen april

Det stoppet litt opp etter påske. Energien forsvant. Vet egentlig ikke hvorfor, men det skjer fra tid til annen. Det er ikke verre enn at det kunne vært enda verre. Det kunne jo vært at det ikke var noe energi som kunne forsvinne. Da ville det stått dårligere til. Jeg har tross alt et batteri som vanligvis har noe spenning i seg, og helt dødt ble det jo ikke.

Hva er det som inspirerer og gir en god dag? Det varierer fra person til person, og det kan variere fra en dag til neste. Du har dine rutiner. Jeg har mine. 

En kopp kaffe hører med. Den er viktig. Den skal helst være av den litt sterke sorten, men i det siste har jeg levd på pulverkaffe. Da er det ikke alltid jeg drikker koppen tom. Jeg gleder meg til min svenske kaffe når jeg kommer hjem. Broderfolket lager den litt sterkere enn det vi super på i hjemlandet. Vi er dessverre mer opptatt av mengde kaffe, enn av kvalitet. 

Det å klage på norsk kaffe er som å banne i kirka, og det gjør jeg jo ikke. Jeg banner verken i kirka, eller utenfor. Banning ser jeg på som en primitiv måte å uttrykke seg på. Og ikke er det fint. Men sparker jeg tåa i en stol kommer det nok noen gloser jeg ikke burde si. 

Det er ikke alle menn i min alder som har hår på hodet, men jeg har fremdeles noen tufser. Det er i ferd med å endre farge fra lyst til grått. Det kommer med alderen. Om morgenen står håret til alle kanter. Det er som antenner som i løpet av natten har fått inn drømmer fra alle verdens hjørner på en gang. Hver morgen er det absolutt nødvendig å ha hodet under vann for at håret skal legge seg. Vannet kan gjerne være kaldt. Det gjør at hjernecellene kommer ut av drømmeverdenen og våkner til en ny dag.

Frokosten er bedre dess enklere den er. Jeg lager aldri egg & bacon, omelett eller andre tunge ting. Det hører hotellivet til. Men det skjer at jeg koker meg et par bløtkokte egg på søndager, og åpner en boks med Coctailbiter. Nei, det har ingenting med alkohol å gjøre. Jeg drikker ikke alkohol til frokost, siden du nå antagelig trodde at presten tok en skarp til morgenkaffen. Coctailbiter er små biter med sild, nesten som ansjos. Det som kalles gaffelbiter. Sammen med egg er det luksus. Jeg har tatt med meg noen bokser med Abbas Gaffelbiter til Dubai, og noen tuber med Mills Kaviar og en ekte geitost. Da klarer jeg meg lenge. 

Problemet er å få tak i mørkt brød. Jeg er lei av å riste lyst brød som ikke har smak. Det å få tak i mørkt brød er en utfordring i mange land, men jeg har endelig funnet en fransk baker i nærområdet. Der kjøper jeg tysk rugbrød og en baguette. Hvis jeg virkelig skal skeie ut kjøper jeg en myk brie. Det er nesten som en forsmak på himmelen. Hvert fall er det himmelsk godt!

Om morgenen er jeg nesten alene i Creek Park. Det er bare fuglene og meg, og gartnerne som holder alt på stell.

Palmehelgen begynte jeg å gå tur hver morgen. Det har jeg fortsatt med selv om energien forsvant. Jeg står opp i otta. Etter en enkel frokost og min daglige porsjon språkundervisning på nett, legger jeg ut på en runde. Ofte går jeg til Creek Park. De åpner klokka åtte. Da har jeg allerede gått en stund, men jeg betaler meg inn slik at jeg kan nyte fuglesangen og ikke bare lyden av store biler som suser forbi. Mennesker lager mye støy. Til mer de stresser, til mer forstyrrer de. Lyder i naturen har en helt annen ro i seg. Det er som pusten, inn og ut. Rytme, og ro som gir liv. Og stillheten.

Det gjør godt å gå langs en allé med palmer, og det å se bougainvillea i full blomst gir energi. Det er som om batteriet blir ladet for hvert steg jeg går. Med over førti grader noen timer senere på dagen, er det bedre å gå tur på morgenen. Da er det kjølig uten at det er kaldt.  Men jeg gleder meg til mai i hjemlandet. Det er ikke noe som kan måle seg med våren og sommeren i Norden. Da kommer energien tilbake med markblomstene og når 
det lauvast i li. 
Den heile skapning stundar 
no fram til sumars tid.

Det er vel fagre stunder
Når våren kjem her nord
og atter som eit under
nytt liv av daude gror      

Paviljongen i Creek Park

 Sitat i kursiv mot slutten av teksten er hentet fra salmen «No livnar det i lundar» av Elias Blix fra 1875