God påske!

Det var en dramatisk uke, fylt av kontraster. Fra hyllest og palmegrener til avskjed og sorg. Slik vi sliter med å ta avskjed med våre kjære, slet Jesus med å ta avskjed med sine nærmeste. Han samlet alle til et siste måltid. Jeg har lengtet inderlig etter å spise påskemåltidet sammen med dere.

Måltidet kvelden før langfredag. Det er som å besøke en celle hvor den dødsdømte får siste ønske oppfylt. Et måltid sammen med sine kjære. Men nattverden er ikke et dødsmåltid. Det var et avskjedsmåltid, men det var også mye mer. Brødet, vinen og fellesskapet var og er livets måltid, - tross alt!

Langfredag er dagen som gikk i svart. Etter å ha bodd flere vintre på Svalbard, vet jeg hva mørke er. Det var ikke et problem at det ble mørkt, men det er utfordrende når det blir svart. Det er forskjell på det. Det vet vi fra egne liv både i nord og i sør.  

På langfredag gikk teppet ned. Døden satte en dramatisk sluttstrek på første akt. Alt håp så ut til å være ute. Det er som når vi står ved en grav og en kiste senkes i seks fot med jord. Det gjør sterkt inntrykk på meg hver gang jeg står der og tar de første to skuffene med jord. Livet er brutalt ekte. Av jord er du kommet. Til jord skal du bli! Tilbake er tomrommet. En tom stol. En tom seng. Ord som ikke lenger sies. Den store stillheten. En grav å gå til. Tomhet er å være i et rom hvor der før var yrende liv. 

Det er vår. Det begynner å spire å gro. Blomster opp av frossen jord. Fugler i luften. Lyden av liv. Solstråler som varmer. Vind blir til frisk bris. Over masken skimter jeg øyne som smiler. Selv på avstand ser vi. Borte, men nær som om vi var i samme rom. 

Lys, fugler, blomster, bølger på havet, og vi mennesker.
Alt skapte han vakkert i sin tid!

Vi stopper ikke i det svarte. Den lange fredagen er forbi. Vi går videre. Det er ikke slutt etter første akt. Etter en pause synger englene i flerstemt kor mens teppet går opp. Scenen er ny.

Også evigheten har han lagt i våre hjerter 

Vi vet at dødskreftene er en realitet, krefter som bryter livet ned, men påsken løfter oss videre. Vi bæres på englevinger. Frykt ikke! Vi ser forbi fjellene. Vi ser landet bortenfor horisonten. Vi vet at døden er en realitet, men det er livet vi lever. Det evige har allerede begynt. 

Jeg skjønte at alt det Gud gjør, varer til evig tid! 

Ved graven slutter jeg ikke med to skuffer med jord. Når min tur kommer vil jeg ikke høre noen ting, men jeg kjenner allerede lyden av jord og småstein på en kiste. Toner i moll. Tredjegangen lyder ordene som peker fremover. En retning. Utenfor øst, vest, nord og sør. Utenfor tid og klokka som går. Utenfor følelser av tap og sorg. Det å miste er midlertidig. Det venter en ny himmel og en ny jord. Der skal vi igjen møtes. Da blir det fest! 

Av jorden skal du igjen oppstå!

Tabebuia argentea, også kalt “Trompettre”. På mine morgenturer i Creek Park nyter jeg synet av dette treet.

Sitater er hentet fra Lukas 22, Forkynneren 3 og Johannes Åpenbaring 21

Påske og Covid

Det er en spesiell påske for mange. Friheten er amputert. Det sosiale liv er begrenset. Det gode fellesskap er redusert. De som er hjemme må skalke lukene. Puber har stengt sine kraner. Gudstjenester er det ikke lov å ha. Og vi som er utenlands er ikke velkomne hjem. 

Det gjorde inntrykk da vår statsminister i klare ordelag bad oss som er utenlands om å holde oss borte; «Ikke kom hjem!». Da fikk jeg en følelse av at vi er midt i en krig hvor grensen er stengt av pansrede kjøretøy og et minefelt av regler. Det gir en følelse av å være uteseiler i krigstid uten mulighet for retur. Men jeg tåler klar tale fra våre øverste ledere. Jeg blir ikke sur eller irritert av det. Jeg forstår alvoret. Vi er i en «krig» mot en usynlig fiende. Det er smitten vi ikke ønsker. Det er Covid det handler om, ikke Leif Magne, Per eller Kari. Likevel gjør det inntrykk å være langt borte uten at noen sier; Velkommen hjem!

Planen min var ikke å dra hjem til påske. Jeg har en jobb å gjøre i sør. Det er mulig å møtes i Dubai, selv om det er begrensinger også her.  Men en muslimsk stat forstår seg på bønn. Det gjør at det er mulig å ha gudstjenester innenfor de strenge smittevernstiltakene som gjelder. 

Nå kan jeg ikke skryte av at det er fulle hus hver gang jeg holder gudstjeneste. Det er nok flere som blir skremt, enn de som våger å komme. Det er lettere å se en muslim knele på sitt teppe enn at en kristen prest ber en bønn og vi sammen mumler vårt Fadervår. Slik sett tror jeg ikke vi blir for mange om det skulle bli inspeksjon fra myndighetene. De har allerede vært på besøk noen ganger. Regler må følges. Så enkelt er det. Bryter en reglene er bøtene mye større her enn det noen i Norge hisser seg opp for. 

Det er hyggelig med de som kommer. Enda viktigere er det at vi ber for alle enten de er tilstede eller holder seg borte. Slik sett er gudstjenesten og bønnen viktigere enn det vi forstår. Gudstjenesten er et kraftsenter som vi som folk trenger, spesielt nå i krigstid. Derfor anbefaler jeg norske prester som ikke kan ha folk til stede på gudstjenestene, likevel å ha gudstjenester. Om ikke folk har lov til å delta, ville jeg som prest holdt gudstjeneste alene. Det er mitt kall. Da ville jeg i nærvær av Gud være i bønn for vårt folk og for mennesker utover jord. 

På sjømannskirka i Dubai samles vi i fellesskapet rundt måltidet på Skjærtorsdag. Grønnsaksuppe serveres ved et par langbord etterfulgt av salmer, lystenning og nattverd. Det hele kan ikke vare lenger enn tretti minutter. Dermed er de som kommer sikret at jeg som prest ikke snakker meg ut på viddene.

På gudstjenesten skal vi be vi denne bønnen:
Du Gud, ser det synlige og det usynlige vi bærer fram til deg. Du kjenner vår smerte og vår glede, vår uro og våre tanker. Du ser også alle vi bærer med oss av familie og venner. Vi tenner våre lys i håp og tillit til deg, og i fellesskap med deg og med mennesker utover jord får vi del i Jesu legeme og blod. Vi lever med dette i tro, håp og kjærlighet.  

Sammen kan vi skape en verden full av glede og håp. Ved å dele, skaper vi sammen. På en jord full av tårer og smerte er vi kalt til å elske, bygge og bry oss om hverandre. 

Dubai, med verdens høyeste bygning: Burj Khalifa på 828 m.

Vafler til ære for livet

 A waffle a day keeps the doctor away… Det var nesten riktig, men antagelig ville en ernæringsspesialist si at det var et stygt feilsitat. En vaffel med de rette tilbehørene gir flere ekstra kalorier, kalorier det er vanskelig å bli kvitt i etterkant. Kaloriene øker når en legger til at vaflene smaker best med godt smør, brunost og syltetøy. Noen legger også på en klatt med rømme, men der går grensen for meg. Jeg har jo tross alt en figur å tenke på. 

Vafler er ikke det sunneste vi kan spise, men noe av det beste. En viktig hovedingrediens er at det er sosialt og hyggelig å spise vafler. De smaker best når vi spiser dem sammen med andre. Vafler er tegn på liv. De små hjertene er synlig bevis på at samtalen flyter og det gode fellesskap.

Jeg har jobbet på noen sjømannskirker. Vafler er selve ikonmaten for Sjømannskirken. Det handler selvsagt om at det er godt, men det handler også om fellesskapet vafler er med på å skape. Mang en sjøulk i utenriksfart har felt noen tårer når han har fått servert et hjerte med brunost og jordbærsyltetøy. De fleste holdt tårene tilbake. Likevel betydde det mye. Selv i dag når en kan kommunisere via mobiltelefon så ofte som en vil, betyr vaflene noe spesielt. Vafler gir en smak av hjem. 

Jeg husker fra da jeg var barn. Det er noen år siden nå, men minnene sitter sterkt. Hver lørdag var det grøt og rød saft. Det var en fast og god tradisjon. Min far kunne spist grøt hver dag hvis han hadde fått det som han ville. Senere på ettermiddagen hadde mor lagt vaffelrøre. Da satt vi rundt kjøkkenbordet og spiste ettersom vaffelplatene ble stekt. Da var de ferske og varme. Jeg likte best de som var lite stekt. De var lyse og fagre som dagen. Andre likte de godt stekt. Men alle var vi enige om at ferske vafler er det som smaker best. 

Det som sitter igjen er fellesskapet rundt bordet. Mor og far, og mine søsken. Familien samlet til et hellig måltid. Hadde vi besøk av andre barn ble de selvfølgelig inkludert i ringen rundt bordet. Ingen av oss telte kalorier. Vi nøt de ferske vaflene mens praten gikk. Jeg kjenner fremdeles kjærligheten som fulgte hver vaffelplate som ble stekt.

Selve vaffeldagen er 25.mars. Da er det akkurat ni måneder til 1.juledag. Vaffelen en et symbol på at Maria ble gravid. Hun skulle føde en Sønn og kalle han Jesus. Vaffel er en omskriving av «Vår Frues kake». Egentlig kommer tradisjonen fra Sverige. Der handler det i dag mer om våren som har kommet. Vår og graviditet har det til felles at det handler om det nye livet som har begynt. 

Det skjer en gang i blant at jeg har fått nok vafler på en stund. Når en jobber på en sjømannskirke hvor vafler serveres hver dag, sier det av og til stopp. Da kan det gå hele to dager til jeg igjen sniker til meg et nystekt hjerte. Tross alt har jeg en mage jeg må ta vare på. Og fellesskapet smaker bedre når jeg er med og ikke står utenfor og ser på.

Det er vanskeligere å slutte med vafler enn å slutte å røyke. Røyken har jeg lagt på hylla for mange år siden. Det kan ligge en pakke ferdigsydde på bordet uten at jeg blir fristet av det. Står det derimot et fat med vafler på bordet, sliter jeg med å holde fingrene av fatet. Vafler vet jeg fremdeles at jeg må ha.

Hjerter betyr mye for mange. Bildet tok jeg på sjømannskirka i Singapore for et par år siden

Covid og Maria

Vi snakker mye om været.  Det er selve hverdagspraten i vår tradisjon og kultur. Det er mange utlendinger som undrer seg over at været opptar oss så mye som det gjør, men det har sine naturlige grunner. Vi bor der vi bor.

Vest i havet, på Utsira der min far vokste opp, var folk opptatt av været. Hver gang det var værmelding på radioen, skulle det være stille i stua. Det var en hellig stund. Det handlet om selve livet. I godt vær kunne fiskebåtene gå ut på det åpne havet og samle føde og penger til å overleve. I dårlig vær var det viktig at de lå ved kai. Min far fortalte at de hadde to slags middager da han var barn. Det var fersk fisk og det var salta fisk, godværsmiddag og uværsmiddag.

Det siste året har vi snakket mer om koronaviruset enn om været. 

Vi er alle berørt. Noen bagatelliserer det hele og er sinte på regler som blir gitt. Restriksjoner gjør noe med friheten. Det tåler ikke alle like godt. Andre mener reglene er for slappe. Mange er redde. Det er lett å forstå. Det er mye usikkerhet. Hvordan skal dette gå? De fleste av oss er slitne, trøtte, lei. Tar det aldri slutt?

Det er flere både barn, ungdom, voksne og eldre som sliter sosialt. Antall ensomme har vokst det siste året. Mange sliter økonomisk, og noen har hatt et tøft år helsemessig. Som været på Utsira, handler også koronaviruset om livet. Vi har en alvorlig situasjon som tærer på det meste. 

Hvor lenge er det til jul? 

Har jeg fått solstikk i varmen her i sør siden jeg spør om det? På denne tiden av året tenker vi lite på jul, men kanskje vi skal ta en pustepause og tenke på det midt oppe i alt vi strever med.

Det er like lenge til jul som det tar å bære et barn fram fra befruktning til fødsel.
Det er ni måneder til jul.                                            

Dette er tiden på året da Maria ble med barn. Hun fikk beskjed av en engel at hun skulle føde en liten gutt, og hun skulle gi ham navnet Jesus. Det var en dramatisk beskjed å få for en tenåring, spesielt siden hun ikke hadde vært sammen med en mann. Hun må ha blitt fylt av glede, og samtidig overraskelse, undring og redsel. 

Et under skjer hver gang et barn blir unnfanget i mors liv. I Norge får rundt 200 kvinner denne beskjeden hver dag. Fremdeles skjer underet at liv skapes, liv bæres fram og liv fødes. 

Maria var utvalgt. Hun skulle føde Guds sønn. Gud skulle inn i vår virkelighet, inn i tiden. Han skulle bli et menneske, en av oss.  

Dagen da Maria ble gravid, er kirkens morsdag! Den er kommende søndag, og har fått navnet «Maria budskapsdag». Det er en festdag i det grå landskapet.  

Vær ikke redd!                                                                            

De første ordene engelen sa til Maria var; Frykt ikke!

Det var de samme ordene engelen sa til hyrdene på marken da de fikk beskjed om at det var født en frelser, i Betlehem: Frykt ikke! Se jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser!

Vi finner ordene igjen i påsken da kvinnene kom til graven for å se etter den døde Jesus, men isteden fant de en engel. De ble redde, men engelen sa: Frykt ikke! Han er stått opp, slik som han sa.

Uttrykket «frykt ikke!», «vær ikke bekymret», «vær ikke redd», står 365 ganger i Bibelen. Gud taler til oss midt inn i vår hverdag, midt inn i vår tid. 

Frykt ikke, selv om det stormer og er høye bølger. Frykt ikke, selv om et skummelt virus spres iblant oss og vi ikke vet fremtiden. Frykt ikke, selv om livet både kan være et slit og smertefullt.
Frykt ikke, for jeg er med deg alle dager inntil verdens ende!  Så konkret er ordene fra Gud til oss.
Snart er det vårjevndøgn og ni måneder til jul. Livet spirer og gror!

Jeg liker å beskrive håpet på min måte:
Det er jord i hver dråpe av mitt blod
men også himmel!

Bildet tok jeg på en sti i Stavanger for ett år siden. Det spirer og gror.

og om litt er det vår!

Våren er en deilig tid. Når de første blomstene titter opp av jorda kommer smilet av seg selv. Det gjør noe med meg hver gang jeg opplever det. Slik tror jeg mange av oss har det. Samtidig vet vi også at denne våren kan bli tøff for mange. Da er det viktig at vi bruker øynene til å se hverandre. Hvis gleden uteblir og en ikke klarer å glede seg over at det spirer og gror, er det fare for at livet stopper opp. 

På Svalbard feires solens tilbakekomst i en uke rundt den 8.mars. Allerede har solen vært over horisonten noen uker, men på selve kvinnedagen kommer de første solstrålene ned i selve Longyearbyen. Det gjør godt etter en lang mørketid. Fire måneder uten sol setter sitt preg. Da er det på sin plass at solens tilbakekomst feires av både store og små. 

Etter en utegudstjeneste hvor vi feiret solen, ble jeg spurt av et fransk tv-team om dette var en hedensk skikk. Var vi soltilbedere? Jeg lo godt og bekreftet av vi gledet oss over lyset og solen. Vi er jo ikke mørkemenn som ikke kan ha en skikkelig fest når det er grunn til det. Men solen er ingen Gud. Tross alt tror vi på en Gud som er tilstede både i dagen og i natten uavhengig om solen skinner eller ei. 

Vår hellige allminnelige alterkasse var med på alle utegudstjenester på Svalbard. Den var sliten, men var likevel et symbol på håp og liv. Dette bildet er fra en solfestgudstjeneste på brinken på Hiorthfjellet.

Lyset på Svalbard er magisk. Det bergtar alle som opplever det. Etter fire måneder uten sol, titter den igjen ned på is og fjord. Det var magisk hver gang jeg opplevde det. Lyset er viktig, men der er flere magiske perioder i løpet av de første månedene av det nye året. I april kunne vi høre de første fuglene som sang. Det å se og høre snøspurven overgikk effekten av alle trantabletter jeg tok i mørketiden. Og et par måneder etter tittet de første blomstene frem av frossen jord. 

Alle planter er vernet på Svalbard. Hver blomst er verdifull. Vi har ikke lov til å plukke en blomst. De har bare et par måneder før de må søke ly under snøen igjen. Da handler det om å slikke sol 24 timer i døgnet. Selv den mest solhungrige av oss mennesker ville hatt problemer med en slik solappetitt. 

Svalbards Miljøvernlov er verdens strengeste i sitt slag. Den verner om det sårbare livet i nord. Det er slik vi mennesker burde verne om hverandre. Hvert menneske er uendelig verdifull, og må ikke plukkes eller tråkkes på. Menneskerettighetene sørger for et allment vern, men det er ikke alle som overholder de lovene. Det ser vi dessverre mange eksempler på. 

Lyset, fuglene og blomstene utgjør våren på Svalbard. Alle tre gjorde noe med meg de årene jeg bodde i nord. Det gav håp om videre liv. Samtidig var det en farlig tid på året siden det alltid var noen som lukket seg inne og fortsatte vinterdvalen. Hvis det er svart selv om solen skinner fra skyfri himmel, er det en utfordring for noen og enhver. Da trenger vi at noen tar seg tid til å sette seg ved siden av og ta en prat. I noen tilfeller er det behov for en los som viser vei til profesjonell hjelp. 

I fjor fikk jeg en lang og god vår i Stavanger. Grunnet et virus vi har blitt godt kjent med, fikk jeg reiseforbud. Da kunne jeg gå turer og nyte at blomstene tittet frem og trærne fikk blader. Den lange våren i sørvest er en fantastisk opplevelse. Selv om rytmen i livet ble satt på vent ved at jeg ble satt på bakken, hjalp det at naturen pyntet seg til fest. 

Når det nå igjen tetter seg til med virus og krevende restriksjoner, gjelder det å komme seg ut å nyte det at viruset ikke har endret at våren er i anmarsj. Selv der snøen fremdeles ligger, er det bare et spørsmål om tid før det igjen dukker opp tegn på liv. Tross alt har ikke viruset ødelagt noe i naturen. Vi har mye å glede oss over og se fram til. 

Solen over horisonten i Hornsund, sør på Spitsbergen.

Ha en god vår!

Det vonde og det onde

Hva er det vonde og hva er det onde? Hvordan forholder vi oss til det som ondt er? Det er et dessverre alltid et aktuelt tema.

Hvis vi blir rammet av en ulykke i trafikken, et skred, brann eller et forlis, er det ikke det onde. Det er det vonde.

Da mine foreldre mønstret av etter et langt godt liv for noen år siden, var det ikke det onde. Det var det vonde. Det å ta avskjed er noe av det vanskeligste vi gjør. Det kan ta tid å bearbeide.

Det vonde treffer oss på ulike måter gjennom livet. Vi kan oppleve at noen av våre kjære går bort. Vi kan oppleve sykdom i eget liv eller hos noen av våre nærmeste. Vi har ett virus ute av kontroll som er vondt for mange å håndtere både økonomisk, sosialt og helsemessig. Vi kan oppleve brutte relasjoner, savn, tap av jobb, årene som går og muligheter vi mister. Dette er små og store kriser som treffer oss alle i større eller mindre grad. 

Det vonde er en naturlig del av våre liv. Likevel, det kan være tungt å bære og vanskelig å takle. Det vet vi mye om.                                                                    

Det er stor forskjell på det vonde og det onde!

Jeg har vært i noen konfliktområder, både på Balkan, på Vestbredden og i Syria. Der opplevde og så jeg det onde. Det har jeg også gjort hjemme i våre egne sammenhenger, men i krigen er det onde ekstra synlig.

I det onde ligger menneskeskapte gjerninger. Vi finner det onde i maktmisbruk og overgrep, i konflikter som holder nede en part mens det gir privilegier til sine egne eller en elite. Vi finner det onde i mobbing og i sjalusi. Vi møter det i vårt overforbruk samtidig som fattige ikke har det mest nødvendige for å overleve. Vi ser det i urettferdighet og i undertrykkelse. Og vi ser det tydelig der hatet gror.

Det onde er egoismens vesen. 
Noen ganger er egoismen satt i et politisk system. Det ser vi i diktaturer og i den farlige nasjonalismen. 

Bildet tok jeg i Pristina i Kosovo, i 2003. Det viser et håp om fred i det som var en blodig konflikt på Balkan.
Selv bodde og jobbet jeg for Kirkens Nødhjelp i fire år på Balkan, med bopel i Pristina. Jeg møtte gode mennesker over hele området. Det gir alltid håp.

Som kristne tror vi ikke på det onde. Vi tror ikke på dødskreftene på jord. Vi tror ikke på nasjonalistiske eller andre destruktive krefter. Vi tror på mangfoldet og det fargerike fellesskap. Vi tror ikke på det som river ned. Vi tror på verdier som bygger opp, verdier som verner om livet og menneskers verdighet. 

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi. Det er kjærlighetens vesen. Det tror vi på!

Det foregår en verdikamp både i de nære miljøer og i det internasjonale perspektiv. Vi finner også verdikampen langt inn i våre kristne sammenhenger. Da er det viktig å være bevisst på hva som ondt er, og hva som er av det gode og bygger fred, fellesskap og fremtid. Verdier er et aktivt valg for hver og en av oss.                                                                                   

I vårt Fadervår, den bønnen Jesus selv lærte oss å be, står det på bokmål ikke; Frels oss fra det vonde. Det står: Frels oss fra det onde! Det er en sterk og konkret bønn inn i vår tid. Den setningen har jeg selv bedt flere ganger når jeg har vandret i det som kan kalles skarpe situasjoner. Våre liv har sine bølger på godt og vondt, men frels oss fra det onde!

Det onde er dessverre en realitet, men vi tror på livet som er sterkere enn dødens krefter.
Vi tror på Gud som skaper, og på den oppstandne Kristus. 

Vi tror på livet både før og etter døden!

Bougainvillea på sjømannskirka i Dubai. Den får stå som et friskt symbol på liv med sine sterke farger.
Vi trenger håp og inspirasjon. Heldigvis er det både mange gode mennesker og farger i naturen som gir oss det.

“Denne bloggen kan du også høre i en egen taleversjon på min side: “Sjømannskirken i Midtøsten og Sør-Asia”. Du finner den ved å søke på Facebook. Der legger jeg ut flere muntlige hverdagsrefleksjoner. Velkommen til å følge dem. ”

Lyden av by

Jeg nyter en fridag uten de store planer. Etter en lang frokost drar jeg på et av byens mange kjøpesentre. Der er en konstant summing av lav musikk og mennesker som snakker. De dyreste motebutikkene er som planeter uten liv. Det er få kunder i de butikkene, og de som står der har ikke et smil å gi selv om de følger deg med falkeblikk. Fordelen er at du sparer mye ved å gå forbi. Likevel ender jeg med å prøve en skjorte som jeg i ettertid angrer på at jeg ikke kjøpte, men det er ikke verre enn at jeg ville angret mer hvis jeg hadde kjøpt den.  

Turen går videre til kanten av havet for en enkel lunsj og en kopp svart kaffe. Jeg har funnet mitt sted hvor jeg ofte kommer tilbake. Der er kaffen god. I tillegg blir den servert i en skikkelig kopp, og ikke i plastikk eller papir. Kaffe i pappkrus smaker som søppelet det blir.

På selve stranden leier jeg en solseng. Der blir jeg liggende å lese på en bok til lyden av bølger som slår innover stranden. Lyden er som vann til kameler i ørkenen. Jeg kan leve mange dager på det. Likevel er det ikke til å unngå at bråket av vannskutere som freser frem og tilbake er med på å dempe gleden. Heldigvis er vannskuterne et stykke unna slik at det bare blir en jevn dur. 

På Svalbard var det noen skuterfrie daler forbeholdt hundesleder og de som gikk på ski. Det bør være slik også når sommeren kommer til kysten av Norge. Da bør vannskuterne holdes borte fra å kjøre tett på strender og svaberg der folk vil nyte det å ha fri fra byens larm. 

Metroen har sin egen bane over veinettet. Det er et enkelt og effektivt fremkomstmiddel, men det kan også være et sjansespill i disse virus tider.

Fra lyd til støy

Etter noen timer i solen har jeg tatt turen til mitt nabolag for å få en matbit. Jeg trives på fortausrestauranter av det billige slaget. Der er maten som regel god, og det er forholdsvis rent. Kylling og nudler, og en nypresset limejuice. Prisen er av det hyggelige slaget. Utsikten er rett ut i en trafikkert vei hvor biler suser forbi. 

Biler preger lydbildet i alle byer. Biltrafikken er kilden til det som blir en konstant bakgrunnsstøy. Bilen er en farlig lydforurenser. Hard gummi på svart asfalt, og klappelyd hver gang en bil kjører over en stripe av maling. I Dubai er det få elbiler som hvisker stille. Her er det motorer med kraft og lyd. Det å ha den største bilen handler om sikkerhet. Og stil. Og manndom. Og rikdom. Bilene kjører fort. Det er mulig å kjøre tjue km over fartsgrensen i Dubai. 100 blir 120. 120 blir 140. Kjører du mer enn tjue over, blinker det fra et kamera. Da kommer det en lapp i posten noen dager etterpå. Gjør du noe galt kan du vite at du blir sett. 

Noen etasjer over meg er det en betongbru. Den går over den lille veien som bare har fem kjørefiler. Tross alt er det bare en liten stikkvei, og ingen motorvei jeg sitter ved. På brua går en helautomatisk og førerløs metro. Den passerer hver femte minutt og sier svissj som når en trommeslager bruker visp. 

Jeg kommer ikke unna lyden fra minareten. Den starter lenge før jeg står opp, og lyder fem ganger om dagen. Det er ikke et sted i Dubai du ikke hører utroperen som kaller til bønn. Hadde vi ringt med kirkeklokkene klokken fem om morgenen hjemme hadde vi fått store problemer. I en muslimsk stat er det en del av byens pust. 

Lyden av by er et mangfold fra kakofoni på sitt verste til vakker symfoni. Jeg hører mengder av fugler som kvitrer og kurrer, vakre fugler med ulike farger og fasonger. De er som blomster i luften. Og jeg hører mennesker i alle varianter som beveger seg og snakker i kor. Lyden av virksomme hender er en god lyd. Lyden av arbeid og liv er med på å forme hverdagen. Vi trenger lyder i våre byer. Uten lyd er det ingenting som skjer. Men vi trenger ikke støy. Det er forskjell på det.

Noen ganger er det viktig å søke stillhet og ro. Da gjelder det å finne en oase i menneskejungelen hvor volumet er satt på lavt. Den beste lyd er jo tross alt stillheten. 

Dubai by night. En storby tar ikke pause. I byen er det lyder hele døgnet.

Hva er en gudstjeneste

Denne våren er jeg ved sjømannskirka i Dubai. Vi holder åpent, men kan ikke ha arrangementer i denne tiden. Lokale smittevernregler setter begrensinger, slik det gjør mange steder. Det betyr at vi blant annet ikke kan ha gudstjenester. Hva er egentlig dette samlingspunktet som er så viktig for noen, og samtidig absolutt ikke viktig for andre?

I Dubai har vi grillbuffet etter gudstjenestene. Da er det tid for god mat og den gode samtale rundt bordene. Grillbuffet er vår kirkekaffe. Kirkekaffen på sitt beste er et viktig møtepunkt. Der finner vi det gode fellesskap.

Det er viktig å merke seg at også i selve gudstjenesten har vi et fellesskap hvor samtalen er sentral, selv om det ikke alltid virker slik siden vi prester noen ganger bruker mange ord. Men samtalen er der. Gudstjenesten er ingen monolog, men en dialog. Det er en vesentlig forskjell på de to begrepene.

Alt som foregår i en gudstjeneste er en samtale med Vår Herre, og med hverandre. Samtalen finner sted i form av liturgi, salmer som synges, lystenning, ord som sies og leses, og bønner som bes høyt og stille.

Det er ikke alltid kirkene er fulle av folk. Jeg har hatt gudstjenester for mange, og for få. Det er endel av virkeligheten. I disse tider er det til og med begrensinger på hvor mange som kan være til stede.

Antallet som er tilstede er ikke så viktig. Det som er viktigere er at gudstjenesten omfatter også de som ikke er i selve kirkerommet. De bønner som bes, ber vi for alle. Vi ber for de som er i nærheten, og de som er ute i verden. Det betyr at vi ber for deg, selv om du ikke er tilstede!

Selv nå, når vi ikke har gudstjenester, tenner vi lys hver dag i Dubai og i Sjømannskirker verden over. Slik er du med oss i vår daglige samtale med Vår Herre. 

i august 2020 var jeg med på en samisk-norsk klimagudstjeneste i Sandnes, Sør-Varanger kommune. Vi lagde et vakkert alter med plass til både korset, brød og vin.

Korsets to bjelker

Korset er sentralt tilstede som symbol på alle gudstjenester. Korset har to bjelker. Den ene er vertikal og strekker seg opp mot himmelen. Det handler om kontakten mellom mennesker og Gud. Den andre er horisontal, og strekker seg utover jord. Det handler om kontakten oss i mellom, og vårt diakonale ansvar i forhold til mennesker.

I sentrum av korset, som et senter i alle kristne kirker, er alteret som et møtested mellom jord og himmel. Det er foran alteret vi holder gudstjenester, enten vi er i en kirke eller ute.

Hva ligger mer i ordet gudstjeneste? Ser vi etter, finner vi to ord som er satt sammen. Gud og tjeneste. Sagt på en annen måte kan vi si; Gud og kjærlighet. Kjærligheten er Guds gave til oss. Samtidig er kjærligheten også en oppgave. Kjærligheten både gir og utfordrer oss til tjeneste på samme tid.

Summen av gave og oppgave, er kjærlighetens vesen. Det gjør gudstjenesten til et kjærlighetens kraftsenter for oss mennesker.

Velsignelsen

I slutten av en gudstjeneste har vi velsignelsen. Det å lyse Guds velsignelse over folk og deres liv, er noe av det flotteste jeg gjør som prest. Om du ikke er tilstede i kirkerommet når velsignelsen sies, vit likevel at den også gjelder deg enten du sitter hjemme, er på jobb eller på tur. Som prest lyser jeg Guds velsignelse både over de som er tilstede og over de som av ulike grunner er andre steder. Gud er raus med sin velsignelse.

Vi lar oss lett begrense av vegger og murer. Ofte bygger vi selv murer mellom mennesker, men Gud er raus og ser lenger enn det vi gjør. Der har vi noe å lære i det å ha et perspektiv som strekker seg ut over jord.

Da vil jeg ønske deg alt godt ved nettopp å lyse Guds velsignelsen over deg slik vi gjøre i kirka på slutten av en gudstjeneste:

Herren velsigne deg og bevare deg
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred

Det er mange vakre kirker både hjemme og utenlands. Dette er alterpartiet i Kong Oscar II kapell i Grense Jakobselv. Jeg fikk gleden av å vikariere i Sør-Varanger sommeren 2020.

På jakt etter motiv

Det er ikke alltid pennen løper av sted i yr glede over ord som dukker opp fra ingenting. Noen ganger er ordene hvisket bort før de er skrevet ned. Likevel er jeg på leit. Ord er blitt endel av meg. Selv når de ikke er tilstede er det noen parenteser, utropstegn og kommaer som preger livet. 

Det vanskeligste er å komme i gang. Det er som å ligge på sofaen og mangle initiativ og energi til å reise seg opp. Sofaen er en god venn, men ikke hvis den har limt kroppen fast i et jerngrep det er umulig å slippe ut av. Da blir sofaen en tvangstrøye det ikke er lett å befri seg fra.  

Det er ikke alltid jeg ser. Selv midt på lyse dagen kan det være mørkt. Da er det på tide å ta en tur med kamera for å lete etter motiv. I dag er det enda enklere siden kamera er endel av telefonen som alltid ligger i lomma. Da kan en knipse litt som oppvarming før en finner bildet som er noe mer. 

Det å skrive handler om det samme som det å fotografere. Begge deler handler om jakten på motiv. Det handler om å se, og skrive ned. For å finne frem pennen og begynne å skrive, må en ha noe å skrive om. 

Både når livet er som et tjern uten en krusning og når det blåser opp til storm på storhavet, er det å skrive eller ta bilde noe som gjør at du legger merke til det som fort kan bli en hverdag du ikke ser selv om det er rett foran øynene dine. Oi, det ble en lang setning. Jeg ble trøtt før den var halvskrevet. Slik er det av og til. 

Hva ser du akkurat nå? Hvordan vil du beskrive det? Hvilken vinkel vil du bruke? Er det et landskapsbilde eller et portrett? Er det i farger, i det grå eller svarthvitt? Bruker du filter, eller er det rent? Foto, maleri eller ord? Hvordan vil du uttrykke deg?

Det vanskeligste er å se det vi ser hver dag. Ofte har vi sett motivet før. Det er en kunst å se det som alltid er der. Noen ganger legger vi ikke merke til det før det er for sent. Slik var det med hverdagen som forsvant for ett år siden. Slik er det noen ganger også med mennesker som står oss nær. Det var ikke før stolen var tom at det ble et savn. Hvis du har en tom stol, skriv det gjerne ned. Er det noen som fremdeles sitter der vil jeg anbefale deg å finne frem ditt malerskrin. 

På stranden

Selv sitter jeg med en dobbel espresso ved et lite rundt bord på Kite Beach. Kaffen river slik drikke i små glass ofte gjør. En sort katt døser i skyggen av meg. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det. Noen vil påpeke at det er et tegn på linje med om den skulle rusle over veien rett foran meg. Selv tolker jeg det som at den sorte katten er slu nok til å søke skygge i varmen. I tillegg er den trøtt etter en natt på jakt. Livet er ikke alltid vanskeligere enn det er. Det er ikke alt som skal tolkes ned til minste detalj. 

Noen meter bortenfor sitter et par kvinner mens et barn leker med en drage. I det faren kommer tar han over leken slik at sønnen må nøye seg med å se på. Det er slik som farer noen ganger gjør. Minutter senere er det kvinnen med rødt sjal som har ansvar for dragen mens far og sønn går for å spise iskrem. 

En kvinne kom bort til meg og ga meg en lapp. Det viste seg å være en reklame som førte meg til en fotlounge. Det er et sted hvor de maserer beina mens du tenker på ingenting. Det gjør både godt og forferdelig vondt, alt ettersom hvilke nerver de treffer. Samtidig klippet de neglene og fant fram en øks for å hogge bort gammel hud. Det var jo en stund siden sist det var gjort. Det var rent og foregikk etter de beste smittevernregler. Tross alt vi lever i vår tid. 

Det var den gode følelse å gå ut etter at føttene var renset og massert. Da var jeg noen kilo lettere både fysisk og i mitt tankespinn. 

Selve loungen lå rett ved siden av en moske hvor folk var til bønn siden det var fredag. Begge steder tok vi av oss skoene før vi gikk inn. 

Rusleturen fortsatte langs stranden. Den var full av folk, men det var ikke mange som vågde seg ut i sjøen. Det er fremdeles kaldt for de som ikke er vant til kulde, men på land er det varmt. Det er tidlig varmt i år, sier de som vet. 

Neste gang får jeg ta med en bok og legge meg ned for å nyte solen. Da skal jeg ta et bad i havet. Men ikke i dag. I dag skal jeg bare rusle for å se om jeg finner et motiv. 

På vei mot sør

Det er ikke lett å reise for tiden. Det hører fortiden til, og i beste fall fremtiden. Gleden ved å reise er også begrenset siden det er blitt en risikosport. Etter en flytur til Oslo i januar, ringte jegerne meg. De jaktet på Covid-19. En som hadde sittet i nærheten av meg viste seg å være smittet. Dermed røyk jeg inn i en ekstra karantene. Det begynner å bli noen av dem.  

Mens grensen til Norge nesten er stengt, har jeg dratt ut på min planlagte reise. Siden jeg skriver blogg, fant jeg ut at jeg måtte dra til Dubai. Alle bloggere med respekt for seg selv må dit. Der kan jeg leve i sus og dus og holde god avstand til norske smitteregler. 

Sannheten er at jeg skriver blogg, men ikke at jeg tjener store penger på å vise fram deler av kroppen og skrive om ingenting. Hvis jeg skulle vise meg i en tettsittende badedrakt som viser det meste, ville det nok virket mot sin hensikt. Mitt opphold i Dubai har lite til felles med luksusliv og dans i sene nattetimer på eksklusive hoteller. Selv trives jeg best på småkafeer på gatehjørnene. Der er maten både god og billig. 

Grunnen til min reise er at jeg igjen skal jobbe en periode ved sjømannskirka i Oud Metha Road. Der foregår det et viktig arbeid i en tid som ikke er lett verken for folk hjemme eller for de som bor ute. Sjømannskirken er å komme hjem for mange, slik organisasjonen påpeker det. Jeg vil heller si at det er et sted for de som er borte. Selv er jeg hjemme når jeg er borte. Slik føler jeg meg i slektskap med de ulike menneskene jeg møter på min vei, og de mange som finner veien inn til en kopp kaffe og en vaffel, - eller tre vafler og fire kopper som det ofte blir. 

Selv isbjørnen stod alene, men vi fikk er prat. Vi er jo gamle kjente.

 I ødeland

Selv om det er midt på en fredag, er det nesten tomt for folk på Norges hovedflyplass. Der det før var yrende liv, er det nå flere stengte kafeer enn åpne. Før måtte en gå slalåm mellom alle menneskene som virret forbi i forskjellige retninger. Øst, vest, nord, sør. Nå er det bare å sette kurs som nedover en utforløype i alpint. Det er bare noen få porter å passere. I det jeg nærmer meg målområdet som ligger i den internasjonale terminalen, er det som å bevege seg uten folk på tribunen. Det er helt stille. Ikke en lyd. Ingen mennesker å se. Heldigvis er det flere som venter ved min gate. Det gir en følelse av normalitet. 

De roper opp at de fra Stavanger må komme først i køen. Da aner jeg uråd, og går forbi de som venter. Det hjelper ikke å være først i køen når papirene ikke er som de skal. «Rykk tilbake til start» er en kjedelig ordre å få, men jeg må lete frem min ferske Covid-test på nettet. De trengte et annet papir enn det jeg hadde med. Det er ikke lett å gjøre alt riktig når en er født i en tid da vi bare gikk ombord og fant et ledig sete. Valget sto da mellom «røyk» og «ikke røyk». I praksis var alle ombord storrøykere. 

Den første skal bli den siste, heter det i Skriften. Det er helt greit for meg så lenge jeg kommer med. Det gjorde jeg, denne gang. På livets siste reis tror jeg det vil bli lettere å komme ombord. Da har jeg en som allerede har ordnet med at papirene er i orden. 

Han som havnet på siden av meg på flyet var ærlig og sa det slik det var: «Jeg er lei av korona. Nå trengte jeg bare ferie. Det er første friperiode på et par år.» Han visste at det blir karantene når han kommer tilbake, men det var det verdt. Flyvertene måtte snakke han til rette noen ganger før han godtok at han måtte bruke maske under hele flyturen, men det gikk seg til. Han vil fort oppdage at det vil koste han dyrt hvis han ikke bærer maske fra morgen til kveld i Dubai. Der er det mye strengere enn hjemme.

Jeg støtter myndighetenes råd om ikke å dra utenlands hvis en ikke må, men min jobb er ikke å være smittepoliti. Jeg forstår at det kribler hos mange, og selv sitter jeg jo på samme fly. Vi får håpe at situasjonen går mot det bedre både hjemme og ute. Det er jo det som det handler om. Det er en alvorlig situasjon mange steder. I Dubai er det også en negativ smitteutvikling med mange mørketall. Det er absolutt ikke er fristed vi har satt kurs mot. 

Jeg tar farvel med snø og blågrader i Norge og setter kurs mot sør. Livet er fullt av kontraster. Fra det vakre kalde nord, til palmer og varmegrader i Midtøsten. Begge steder treffer jeg mennesker med behov for noen å snakke med. Jeg er selv blant de som trenger det. Derfor gleder jeg meg til å snakke med alle jeg møter på min vei. Det er både min jobb og mitt liv. 

Livet er nå

Det er selve hverdagen som ble borte. Det er den jeg savner. Den grå hverdagen. Den er den jeg ser fram til å få igjen. Det er den som ble spist av et glupsk lite virus. Sammen med det grå, forsynte den seg også av mange av fargene. Da ble det ikke mye igjen. 

Det siste året har endret mye. Det som før var det normale livet, er blitt noe vi både ser tilbake til og fram mot. 

«Alt blir bra igjen» lød det som parole i fjor da landet vårt stengte ned. Det var deilig å se denne barnereglen som hang i både bygd og by. Det var en god dose optimisme som fulgte ordene. Det gav vitaminer i en mørk tid. 

Ett år har gått. I dag er det sjeldnere vi ser disse ordene, og den fargerike regnbuen har falmet i vinduene. Jeg savner den. Vi trenger den nå mer enn noen gang. Det er trist når vi mister ord og farger som gir håp. Selv om parolen fra barna ikke slo til i det korte perspektiv, gav det tro på fremtiden. Vi stod sammen, og vi skulle stå an av!

Hvor er barnereglene i dag? Hvor er ordene som bygger fremtid? Hvor er fargene? Hvor er tonene som løfter oss på vinger? Hvor er smilene og blikkene som gav trøst? Hvor er jeg blitt av? Hvor er du?

Fremdeles er det rødt lys. Mer enn noen gang settes det opp gjerder og murer som skal hindre smitte. Grenser er stengt, som om et virus bryr seg om det. Det er som med klimaendringene. Ingen landegrenser eller bymurer kan stoppe det som skjer. Likevel anbefales vi ikke å reise hvis vi ikke må. Det handler om å begrense smitte og holde kontroll over situasjonen. 

Det første viruset har blitt til flere muterte varianter som gjør at vi gjerne skulle vært tilbake til i fjor vår. Da var det tross alt mer oversiktlig enn det er i begynnelsen av dette året. Det vonde spørsmålet er om ikke fjoråret var bedre enn dette blir?

Vaksinen gir heldigvis håp, selv om det ser ut til å bli verre før det blir bedre. Vaksinen kan gi gult blinkende lys, og kanskje til og med grønt. Men det tar tid. “Det vil bli bra igjen”, men det tar lengre tid enn det vi tror. Det gjelder å tenke lenger enn det de fleste av oss gjør.

Hver dag har muligheter

Mens vi venter på fremtiden er det viktig at vi innser at dette er livet. Dette er hverdagen vi lever i. Dette er den grå hverdagen som vi kan sette farger på. Selv syntes jeg grått er en av de vakreste fargene vi har. Jeg gleder meg over den. Selv en grå dag er full av liv. 

Vi kan gjerne drømme oss tilbake, eller se fremover, men dagen i dag er også verdifull. Vi lever ikke i en viruståke uten utsikt. Også i dag kan vi se rundt oss, snakke med folk og lytte til toner som løfter opp. Hverdagen er annerledes, men den er fremdeles rett foran øynene våre. 

Kunsten er å se mulighetene som dagen i dag gir. Mulighet! Ta det med deg ordet der du går. Hver dag har muligheter. Hver situasjon har noe mer i seg enn det du ser med første øyekast. Det handler om de valg vi har og de valg vi gjør. Hvert menneske du treffer på din vei er med i den historie du skriver. Summen av dette kalles ditt liv. 

For å pynte opp dagen og sinnet velger jeg å kjøpe inn friske blomster og sette dem på frokostbordet. Om noen uker kan vi ut å plukke dem selv. Ville markblomster i alle regnbuens farger. Blomster som begynner å vokse før vinteren helt har sluppet tak. Den kraften vil jeg gjerne ha noe av. 

Nykokt kaffe, blomster og en himmel som er i ferd med å bli til dag. Det gjør noe med meg. Det gir håp om at hver dag har muligheter og bevegelse. Dette er dagen da de små hverdagslige gleder er de store. 

Dette bildet tok jeg i fjor. La oss håpe vi finner det igjen i år. Hvis ikke må vi ut å tegne på asfalten selv!

Hvit snø

Vi er i den kalde årstiden. Den er stabilt kaldere enn på mange år de fleste steder i landet. Sammen med kulden følger mørket som en trofast følgesvenn. Kulde og mørke. Det har en negativ klang, men vi vet at problemet på jord er at termometeret stiger og ikke at det synker. Kulde er positiv for livet på kloden. Det er også mørket. Mange arter ville slitt hvis det var sollys hele døgnet året rundt.

Likevel, jeg kjenner mørket på kroppen. Det gjør noe med meg. Spesielt kjenner jeg det denne vinteren hvor livet er mer slitsomt enn det før var. Heldigvis lyser den hvite snøen opp og skaper en form for balanse. Uten den kunne mørket blitt svart. Da ville mange av oss slitt slik vi gjør når humøret synker i takt med lavtrykk på livets barometer. Selv smil har blitt en sjeldenhet, nesten som en antikvitet fra en fjern virkelighet, etter at munnen er blitt skult bak en klut.

Januar

En kamerat fortalte meg nylig at endelig var han ferdig med januar. Det var for han alltid den tøffeste måneden i året. Han sa det som om det var en vitenskapelig nyoppdagelse, som om han var den eneste som opplevde det slik. Velkommen til livet, kan vi hilse ham å si. Du er ikke mer unormal enn at du er som de fleste av oss.

Jeg har til gode å høre noen si at januar er den beste tiden av året. Kontrasten er stor til måneden som avslutter året. Desember er en måned i fellesskapets tegn. Vi ser frem mot jul med tente lys, gode middager i fellesskap og barn med stjerner i øynene. I det vi passerer nyttår gjør vi som bjørnen. Vi skrur av lyset og går i hi. 

I år ble vi i tillegg tvunget til å slutte å hilse på hverandre. Ser vi noen kjente på byen, snur vi og går i en annen retning. Selv telefonen er stille i begynnelsen av dette året. Da vi trenger det mest er det som om telefonen har frosset fast i isen. Jeg husker ikke sist den ringte, slik jeg ikke husker sist jeg smilte i januar. Det må ha vært i forrige årtusen da jeg ikke visste mer om livets harde realitet. 

Selv er jeg født der palmene og pepperen gror. Jeg husker fra en av mine første skoledager etter at vi flyttet tilbake til fedrelandet. Jeg begynte i tredjeklasse på Stranda på Sunnmøre. Allerede tidlig på høsten kunne jeg se ut gjennom vinduet at noe var i ferd med å skje som jeg ikke var vant til. Det var tusenvis av små hvite engler som dalte ned i skjul. Jeg husker ikke hva vi lærte den høsten, men jeg husker hvert snøfnugg som om de ville si at fred er fred og livet er en lek. 

Tre sverd ved Hafrsfjord. Det er ikke ofte det er is og snø på denne fjorden, men det skjer. Selv gikk jeg på skøyter der som barn. Det skulle jeg ikke gjort. Politiet kom og jagde oss i land. Isen var ikke trygg.

I januar er det mange av oss som er en tur i kjelleren. Det er helt normalt, men dette året har døra blitt lukket og lyset skrudd av. Heldigvis er lemmen til potetkjelleren i ferd med å åpnes. Mange har kommet seg ut på ski. Flere har gått på vannet som om de levde i Palestina for et par tusen år siden. Undrenes tid er ikke forbi selv om klimaet blir varmere.

Problemet med at lyset kommer tilbake er at smil og latter sitter løsere hos folk uten at det er en selvfølge at en selv føler det slik. Det gode fellesskap blomstrer i takt med isrosene mens en selv kan føle at en er bunnfrosset langt inn i sjelen. Hvorfor smile hvis det ikke er ekte? Det har jeg aldri skjønt. 

Selv om det virker som om fremtiden har stoppet opp og livet har sluttet å bevege seg, er det likevel et lite smil som dukker opp i det jeg ser at jorden er blitt hvit og lyset kommer tilbake. Kulden gjør at jeg våkner i det jeg kommer meg ut. Pusten renses. Øynene feller en tåre på grunn av det sterke lyset og minusgradene, men også over at livet er godt – tross alt. 

Smilet begynner som en liten rykning i fjeset. Det skal ikke mer til enn ett ord, en tone, ett minutt av evigheten eller et snøfnugg som daler ned fra himmelen.

Et lite hei på stien er det lille som skal til for å få en liten prat. Om ikke annet kan vi si noe om været, at vi håper det vil fortsette å være slik i noen uker til. Da blir livet lettere å leve både den som får et smil og for den som gir.

Og om litt er det vår..

Et smil fra en snømann er smittsomt. Det gjelder også ditt smil.

Livet i sakte vals

Det er ikke lenge siden, mindre enn et år, siden jeg forflyttet meg raskere rundt jorden enn Phileas Fogg. Han brukte åtti dager i Jules Vernes roman fra 1873. Boken har en frodig og god historie med bakgrunn i et veddemål, men tiden er ikke lenger en utfordring. For ett år siden var det en lek å reise over kloden. Det var enkelt å krysse landegrenser. Det var som å leve i en fremtidsfilm, science fiction, men det var før det sa stopp. Livet før korona. Nå er vi tilbake til attenhundretallet. Igjen vil det ta mer enn åtti dager å reise jorden rundt, og det vil ta tid før det åpner opp. 

Fra et liv i fart, lever jeg nå et langsommere liv. Livet i sakte vals. Det haster ikke å komme frem. Fra å sveve over skyene går jeg i år steg for steg. Det er jordkontakt under føttene. Jord og svette, og tanker som får flyte i fred. 

Før dro jeg fra sted til sted. Nå handler livet om å være. Og se. Lukte. Smake på det lille som skjer, som en riktig krydret hverdagsrett. Ikke for mye. Ikke for lite. En anelse urter, pluss litt salt og pepper. Det er ikke mer som skal til. Jeg er i godt selskap når jeg er sammen med meg selve. Sammen med andre blir det gourmet. 

Livet har gått fra bugnende koldtbord til varm kaffe på termos. Det enkle er mer enn nok. Ord deles mens kaffen blir kald. Stillheten alene eller sammen. Det enkle livet leves uten at klokka springer av sted. 

Rusletur i skogen

For noen dager siden gikk jeg tur i skogen. Sjøen var like ved. Det var vått i terrenget. Grønn mose før det noen timer senere frøs til. Trær er ingen selvfølge. Jeg bodde en periode på Svalbard. Der var det ikke et tre. Nå nyter jeg å gå i skogen og smake på lukten av trær og fuktig grønn mose. De som ikke tror de kan smake på luften i skogen går glipp av mye. Sanser er mer enn å se. 

Snart begynner det å spire. Blomster vil titte frem. Løv på trærne vil sprette ut. Lyset kommer tilbake. Mens vi venter kan vi nyte vinteren, hvit og fager som en brud. Vi lever i ventetid. Vi venter på det som vi håper vil gå forbi. Landet på den andre siden. Tilbake til fremtiden. 

Nå er det tid for bare å være til. Det er en kunst. 
Kunsten å smake på hvert sekund. 

Før forsvant tiden før den hadde begynt. Det var som å kjøre speedbåt og hoppe fra bølge til bølge. Det har jeg gjort mange ganger. Nå har jeg heist seilene og venter på at et vindpust skal gjøre at jeg igjen kan sette kurs. I mellomtiden sitter jeg helt stille og bare er til. Puster inn. Puster ut.

Kunsten å leve sakte

Mens jeg venter på vind i seilene setter jeg over kaffekjelen og lar viserne på klokka leve sitt eget liv. Det er ingen hast. Selv et minutt tar tid. Seksti verdifulle sekund av livet blir til timer og døgn. Det langsomme livet er en verdi jeg ikke alltid har mestret, men akkurat nå er livet slik.

I dag stod jeg opp mens det enda var mørkt. Det gjør jeg hver morgen slik virkeligheten er blitt. Vi lever i mørketiden. Jeg tenner et stearinlys for den nye dagen som er i ferd med å gry. Mye har stoppet opp, satt på vent. I mellomtiden kan vi puste rolig. Tiden springer ikke. Livet går sakte videre. Sakte, uten å stoppe opp. Ordene stopper ikke selv om de tar en pause før de kommer ut. 

Bevegelsen er viktig å beholde selv når vinden gjør at skuta ligger midt på fjorden og havet er flatt. Det er den jeg søker. Bevegelsen! Selv når livet stopper opp går jeg videre. På fjorden finner jeg fram noen årer og nyter at skuta sakte kommer på gli. 

Livet har mistet noe av sin spenst og dynamikk. Likevel beholder jeg kraften og troen på fremtiden, - og på livet i dag. Det er et bevisst valg jeg gjør.  

Selvsagt skal jeg ta vaksinen

Jeg liker ikke sprøyter. Jeg er ikke tøffere enn det jeg er. På en liste fra en til ti, er jeg et stykke under middels. Sånn er det.

Det er ikke lett å se nyheter på tv for tiden. Hver gang det filmes noen som får en sprøyte, må jeg snu meg vekk eller lukke øynene. Nå viser de jo stadig dette torturredskapet. Det betyr at jeg egentlig burde skrudd av tittekanalen og nøyd meg med radio og nyheter på nett. Det er jo blitt en sport å vise mennesker som får en diger strikkepinne stukket inn i armen. 

En psykolog ville fort funnet ut at grunnen til min redsel for sprøyter ligger i barndommen. Det var da, i forrige årtusen, at steinene ble puttet i ryggsekken som jeg fremdeles bærer. Siden jeg vokste opp med stadige forflytninger mellom Norge og Madagaskar, fikk jeg overdoser av vaksiner. Bakgrunnen er dog ikke mengden av sprøyter jeg fikk, heller ikke at en vaksine slo ut feil slik at jeg fikk gulfeber, men mine eldre søsken som klarte å skremme lillebroren hver gang han skulle få et stikk i armen. 

Med årene er jeg blitt såpass kjent med meg selv at jeg ikke er redd min egen frykt. Så tøff er jeg tross alt blitt. Hver gang jeg skal ta en blodprøve eller en vaksine, ber jeg om å få legge meg ned og se en annen vei. Spesielt det siste er avgjørende viktig. Jeg tåler ikke å se en sprøyte. Det vil i så fall føre til at blodet forsvinner raskere fra hodet enn den syke pleieren klarer å tappe mitt blod. 

En gang energien var ute av kroppen og jeg var på sykehuset i Longyearbyen for kontroll, ville de ta blodprøve på meg. Jeg satt tilbakelent i stolen og så en annen vei. Likevel besvimte jeg før nålen var satt inn. Da det skjedde for andre gang, ble jeg kjørt i trillebår inn til et rom og lagt i en seng. Der fikk jeg mange elektroder plassert over brystet i et forsøk på å finne ut om noe var feil som ikke var riktig. En time senere gav de meg en boks cola og lot meg kjøre hjem.

En annen gang, det var hos tannlegen, våknet jeg av at tre kvinner stod bekymret over meg for å sjekke om jeg levde. Selv trodde jeg at jeg var kommet til himmelen eller et lignende sted, men jeg hadde dessverre bare besvimt da jeg fikk bedøvelse. Smerten tåler jeg bedre enn at noen hvitkledde kommer med en torturgjenstand og stikker meg i tannkjøttet. Det hjelper heller ikke at de er kledd i grønt. Det som hjelper, og det har jeg opplevd en gang, er at de snakker beroligende og legger et grønt håndkle over øynene mine slik at jeg ikke ser noen ting. 

Jeg er ikke tøff. Nå vet du det. Selv har jeg visst det lenge. Likevel gleder jeg meg til å ta koronavaksinen. Selvsagt skal jeg ta den! Alternativet er verre enn et stikk i armen og noen sekunder i drømmeland. 

I beste fall virker vaksinen slik at livet endres til det bedre. Bivirkningene ved ikke å ta vaksinen er mer alvorlige. Det vet vi mye om. Alternativ til å unnlate å ta vaksinen er fortsatt isolasjon, folk som mister jobben og et snikende virus uten kontroll. Nå sliter mange både helsemessig og økonomisk. Da er det ren solidaritet å ta vaksinen i håp om at restriksjoner ikke lenger vil være nødvendig. I tillegg handler det om egen sikkerhet og et ønske om å minske avstanden til folk.

Det ligger et håp i vaksinen som gjør at jeg skal ta vaksinen når det er min tur,
men jeg kommer til å lukke øynene og se en annen vei. 

Et virus har spredt seg

Vi er inne i en dramatisk start på et nytt år. De to virusene, Covid og Trump, er begge fremdeles ute av kontroll. Begge har vist sitt ansikt. Vi vet hvor farlige de er. 

For noen dager siden opplevde vi at det ene viruset gikk fra ord til handling. Det var ingen overraskelse. Det har mange advart mot i lengre tid. Da presidentens tilhengerskare gikk mot den amerikanske kongressen, fulgte de ordre. Presidentens ordre. Presidenten er øverstkommanderende for de militære styrker. Da sjefen ba folket gå, marsjerte selvsagt tilhengerskaren. Den øverste general angrep dermed både en bygning og de prinsipper som demokratiet hviler på. 

Det er et tankekors at USA som vår nærmeste allierte, har blitt ledet av en farlig ustabil person som Trump. Han er ikke uberegnelig som noen påpeker, men svært beregnende i alt han gjør. Det gjør han enda farligere enn hvis det bare skulle være blaff av dumhet vi var vitne til. 

Ord har makt. Det vet Trump. Presidenten har brukt ord som gift i flere år. Det er som et fly som sprer gift over et område for å drepe ugress og skadedyr. Trump har brukt det motsatt vei. Han har forsøkt å fjerne de krefter som gir harmoni og liv. Han har over lengre tid angrepet begreper som frihet, likhet og respekt. Alle som har snakket han i mot, har han latterliggjort og forsøkt å redusere til ingenting. 

«Sannheten er ikke så viktig. Det som er viktig er det folket tror på».
Slik opplever jeg parolen til farlige statsledere. Da Slobodan Milosevic ledet Serbia i krigene på Balkan for et par tiår siden, var det viktig at folket trodde på det presidenten sa. Det var ikke like viktig om det var sannheten som ble presentert. Slik har Trump fulgt etter diktatorer med sine «fake-news». 

Statsledere verden over har holdt pusten i fire år. De har ikke våget å snakke verdens sterkeste mann i mot. De har fulgt diplomatiets linje og forsøkt å holde kontakt uten å være for krass. Det har vært en viktig strategi. Noen ganger er det viktigere med samarbeid enn konfrontasjon.  

De siste ukene har galskapen utviklet seg til et stadium hvor det er riktig å si at nok er nok. Heldigvis skjer det slik som da folket i Serbia selv kastet Milosevic fra tronen. Det er folket i USA som nå stopper Trump. Trump har vist oss at det er store svakheter med demokratiet, men til sist er det likevel demokratiet som stopper hans beregnende galskap i å spre seg videre. Demokratiet stopper trumpismen fra å bli en pandemi.  

Kristne nasjonalister

Det er en stor bismak at også kristne har vært med på å støtte Trump. Disse representerer hvite konservative religiøse krefter. De utgjør dessverre en betydelig del av amerikanske kristne. 

Nasjonalisme og kristen fanatisme er en farlig cocktail.

Under angrepet på kongressen onsdag den 6.januar, kunne vi tydelig lese på et banner: «Jesus saves». Det gjorde vondt å se sammenblandingen av kristen tro og nasjonalisme. Det skjer en kortslutning når troen blir så snever og bokstavtro at den gjør den troende blind. Det skaper en ekstremisme som det er viktig at vi som kirke aktivt tar avstand fra. 

Vi har tidligere sett Trump løfte Bibelen som et våpen for sin sak. Presidenten står da for en farlig misbruk av kristne skrifter og verdier. Kristne, både i USA og i vårt eget land, som har støttet Trump har tråkket både på mennesker og Gud. 

Det foregår en verdikamp på flere plan. Vi vet at ekstreme politiske og religiøse krefter gjør seg gjeldende både i USA og i Europa. Det krever at vi er bevisst og løfter verdien av hvert enkelt menneske. Fred er ingen selvfølgelighet. Det krever at vi aktivt deltar i kampen for likhet, verdighet og rettferdighet. Der står vi som kristne og humanister sammen.

Noen kilo ekstra

Jeg har lagt på meg i jula. Det var jo ikke slikt det var ment å gå, men det har blitt noen kilo ekstra å bære på. Når jeg står på vekten fristes jeg til å pynte på sannheten ved å holde i vasken, men da lurer jeg bare meg selv. Det hjelper heller ikke å unngå vekten i noen uker. Det ses likevel at magen sprenger på skjorten slik at den buler ut og det er rett før knappene løsner av presset.

Sammen med et noe mer pløsete ansikt, er det alltid magen som forteller at jeg har spist for mye. Det verste er at jeg føler at jeg ikke har spist så mye. I tillegg har jeg gått turer hver dag slik som ekspertene sier vi skal gjøre. Jeg gikk mer i fjor enn jeg gjorde året før. Det er en positiv utvikling. Det er å gå en tur og to til dagen løfter både tanker og hindrer magen i å bli for stor. I tillegg gir det frisk luft, sier de som ikke går i større byer enn det er i landet vi bor i. Likevel har magen vokst til nye høyder. 

Jeg ønsker ikke å gå inn i det nye året mer selvsentrert enn det jeg vanligvis er, men de ekstra kiloene tar noe av oppmerksomheten. Det er de kiloene folk legger merke til uten at de sier det. Det er som om de tenker høyt når blikket treffer magen og de smiler lettet over at jeg har større mage enn dem selv. De får et tilfreds drag om munnen og humøret stiger flere hakk med tanke på at de ser bedre ut enn jeg gjør. Det arrogante selvtilfredse gliset er ikke til å ta feil av. 

Mine dårligste venner, de som er de beste, gjør ingenting for å skjule gliset. De kan på sitt verste, eller på sitt beste, le høyt og klappe meg på magen og spørre om jeg skal ha smått. Dette gjør de gjerne med flere folk tilstede slik at alle kan bivåne juleunderet som har skjedd. Selv er jeg alltid redd for å spør en kvinne om hun er gravid før hun har sagt det selv. Det kan jo hende at det bare er juleribba som har satt seg fast i buken. Det å spørre noen om de er i fjerde måned rett etter jul er et sjansespill, men det gjør mine venner rett som det er. 

Nå skal det være sagt at jeg hilste selv en kamerat på samme måte i nyttårshelgen. Vi hadde ikke sett hverandre på flere måneder. Da var det på sin plass å slå et lite slag i magen. Det er innenfor smittevernreglene å dulte borti hverandre. Noen bamseklem kan vi jo ikke gi. Den kameratslige mobbingen har fått en renessanse. Det er bare slik vi kan få kroppskontakt i disse tider. Selv om magen hans ikke hadde blitt større enn den alltid har vært, fikk han litt godlynt oppmerksomhet. Da han en time senere spurte meg om det virkelig var slik at det så ut som han hadde lagt på seg og blitt feit, fikk jeg nesten dårlig samvittighet for at spøken var gått for langt. Men den følelsen gikk fort over. 

Det er ingen spøk. Jeg har gått opp tre kilo i julen, og det uten at jeg har prøvd. Skal jeg gå ned tre kilo må jeg jobbe bevisst over en lengre periode. Skal jeg gå opp, er det bare å leve det gode liv.

Hvorfor skal det være lettere å få det en ikke vil ha, enn det som en forsøker på?

Nyttårsforsett, det sier seg selv i år. Det blir det samme som i fjor. I tillegg til alt annet som vanligvis ikke pleier å gå bra, skal jeg kvitte meg med ribbe, kalkun og marsipan. Det siste liker jeg ikke, og har derfor ikke spist. Likevel ser magen ut som et speilbilde av en marsipangris på sitt beste. 

For et par dager siden fikk jeg faktisk en marsipangris som gave av to smilende barn. De var stolt over å kunne gi meg noe som de selv hadde lyst til å få. Jeg kunne selvsagt ikke si nei, men etterpå gav jeg den videre til min bror. Jeg kunne jo ikke spise det jeg selv hadde blitt.

Stråler av lys over havet

Vi er ved et årsskifte. Skal vi se tilbake, eller skal vi se fram? Kanskje vi kan gjøre begge deler på engang? Snur vi oss for mye tilbake vil vi fort snuble. Det å gå med ryggen inn i fremtiden er et dårlig valg. Samtidig er historien viktig. Det er den vi bygger fremtiden på. Vi kan lære av feil som er gjort, og løfte frem det som er verdifullt. Det viktigste er at vi ser, og gjerne på en slik måte at vi har 360 graders oversikt. Da må vi opp i høyden slik at vi ser utover havet i vest og mot fjellene i øst. 

De siste dagene har jeg vært noen ganger ved fyret på Utsira. Det ligger 68 moh, og er dermed Norges høyest beliggende fyrlys. Det er nesten å regne som høydetrening å gå den smale svingete vegen opp til fyret. Selve bygningen er 13 meter høy, og ble bygget i 1844. Fyret ble automatisert i 2004. Noen år har det ligget i mørke, men i forbindelse med 175 års jubileum for fyret i 2019 ble lyset igjen tent. De karakteristiske tre lyssveipene når 34 kilometer ut i havet. Lysene kan sees både fra Haugesund og Karmøy. Det er som om øya i vest har fått tilbake sin puls når fyrlyset nå er kommet tilbake. 

Linsen på fyret

Jeg er lei av å snakke om det vi har snakket mest om i 2020. Jeg er lei av munnbind og regler som begrenser friheten. Jeg er lei av et virus som har snudd opp ned på alt. Jeg er lei av fornektere som ikke tror på det vi vet, og jeg er lei av pessimister og realister som ser farer rundt hver sving. Selv tilhører jeg den siste gruppen. Jeg tror det vil ta lang tid før vi er der vi ønsker å være, men det er jeg lei av å snakke om selv om jeg tror jeg har rett. Jeg er lei av at virkeligheten er slik den er. 

Ser vi tilbake på året som har gått, tror jeg vi har fått en større forståelse av at verdier og selve livet ikke er en selvfølge. Det er en positiv gevinst av et vanskelig år. På sitt beste har vi sett hva som virkelig betyr noe. Vi har lært at frihet og fellesskap er sårbart mot selv den minste lille trussel. 

Jeg savner et realt håndtrykk. Det har ikke vært mange av dem. Likevel har vi klart å se hverandre og holde kontakt. Det er ingen selvfølge. Det er verdivalg vi gjør.  

Covid og Trump, la oss håpe vi blir kvitt disse virusene vi har levd med den siste tiden. De utgjør begge en stor trussel mot verdensfreden. Jeg er lei av begge to. Jeg tror på fellesskap hvor vi løfter hverandre, og ikke river ned. 

USA er verdens sterkeste stormakt, og vår nærmeste alliert. Det har blitt ledet av en som er mer opptatt av seg selv og rakke ned på folk, enn å samarbeide. Historien vil peke på en president med et sterkt narsissistisk preg. Det kunne gått mye verre enn det allerede har gjort. Heldigvis har det amerikanske folk selv sagt at nok er nok. 

Det er positivt hvis historiebøkene kommer til å beskrive 2020 som et annerledes år.
Det vil være verre hvis det blir beskrevet som året da vi endret kurs. 

Arnstein Eek er fyrentusiast . På fritiden går han opp i fyret og sørger for å smøre det som skal til.

Det gjør inntrykk å gå inn i selve fyret. Trappene er smale, men fyrentusiast Arnstein Eek viser trygt vei. Han er i fyret et par ganger i uka for å smøre det som må til. En liten maskin driver et stort tannhjul som får linsen til å gå rundt og rundt. Det krever vedlikehold og at noen følger med. 

Jeg klatrer opp i selve linsen. Det er som å komme inn i et hjerte som pumper, uten at jeg noen gang kommer til å oppleve det. To lyspærer på 1000 watt er det som skal til. Linsen er håndslipt glass fra Paris. Den kom på plass i 1899. Den forstørrer lyset og sender det ut.

Vi går ut på en liten balkong og ser de tre lyssveipene i mørket. En etter en lyser de opp tvillingtårnet som står et par hundre meter bortenfor. I 1844 ble det bygd to fyr i samme området. Det er unikt i norsk sammenheng. Tvillingfyrene gav en egenart som gjorde at de på sjøen forstod hvor de var. Det ene fyret ble nedlagt i 1890. Det andre lyser fremdeles i natten. 

Jeg er ingen profet, men oppe i fyret ser jeg fremover og ut mot horisonten. Jeg ser der lyset peker, utover havet og innover mot landet i øst. Lysglimt i mørket. Det er det vi trenger. Vi trenger glimt av håp som bryter det som er svart. 

Hver gang jeg treffer deg er det som å være inne i selve fyrlinsen. Der hjerte møter hjerte skjer det noe som ingen skal få rive ned. Verdier er ikke selvfølgelige, det har vi lært i året som gikk. Våre fellesskap vil overleve. Det kan du og jeg sørge for. Du og jeg er vi. 

Velsignet være året som kommer!
Foto Arnstein Eek

Jul i vår tid

Dette året er annerledes for de fleste av oss. Det var ikke slik vi hadde planlagt at det skulle bli. Et virus har endret mye i vår hverdag. 

Nå er det også i ferd med å bli en annerledes jul. Julen har et fokus på de gode fellesskap, men i år må vi holde avstand. En meter og to, og det skal være et begrenset antall rundt våre pyntede bord. Det er nesten som om vi bryter julens budskap før vi er i gang med feiringen.

Vi går inn i en julehøytid som bærer preg av usikkerhet og en virussituasjon som mange steder ikke er under kontroll. Det er lenge siden vi har kunnet gi hverandre et skikkelig håndtrykk, og den norske bamseklemmen er satt på vent. Verst er det likevel for de som blir alvorlig syk, og for de som mister sine jobber. Mine tanker går til alle som sliter på ulikt vis i denne tid. 

Utfordringen blir å være nær, selv om vi må holde avstand. Er det mulig? Ja, jeg tror det! Vi kan fortsatt se hverandre og bry oss. Det er den viktigste gave vi kan gi hverandre denne julen.

Jul i vår tid illustrert med en krybbe jeg tok bilde av i Jakarta på min juletur for ett år siden

Personlig savner jeg juleturen i år. Tidligere gikk den med helikopter til Bjørnøya, Hopen og fangststasjoner på Svalbard. De siste årene har den gått til Øst-Europa, Midtøsten, og videre østover. Disse reisene handler om de gode møter med mennesker. Det er høytid og følelser, nærhet og sårbarhet. 

Ofte samles vi rundt pepperkaker og i felles sang av «Deilig er jorden». Den salmen gjør inntrykk hver gang vi synger den. Salmen løfter en bønn om fred på jord og et håp for våre sårbare fellesskap. Tonene og ordene følger oss heldigvis også denne julen. Vi trenger sangen. Vi trenger troen på fremtiden. Og vi trenger kjærligheten som en grunnleggende verdi i vår tid. 

Våre liv og våre fellesskap er sårbare. Det vet vi mye om. Men sårbarhet er ikke det samme som svakhet. Vi står sammen i håpet og troen på livet. Vi tror på livet som er sterkere enn alt som forsøker å rive det ned. 

Viruset har gitt oss følelsen av å delta i en maraton som er mer slitsom dess lenger vi løper. Den siste milen er det lett å vende nesen ned og miste utsikten til livene som fremdeles leves. Dermed er det viktig at vi bruker julen til å løfte blikket slik at vi ser hverandre og hilser hverandre «God jul». Det ligger et ønske og et håp i den enkle hilsenen som går fra hjerte til hjerte.

Tider skal komme
Tider skal henrulle
slekt skal følge slekters gang
aldri forstummer
tonen fra himlen
i sjelens glade pilgrimssang

Fred over jorden, menneske fryd deg!
Oss er en evig Frelser født!

  Velsignet god jul til dere alle!

Dette vakre juletreet fant jeg utenfor en kirke i Islamabad på min julereise for ett år siden.
Det er mye som er vakkert uten at det nødvendigvis følger kriteriene for det som er fint

Tvungen alenetid før jul

Denne høsten har jeg hatt Dubai som base. Sjømannskirken kan vi dessverre ikke ha åpent i julen grunnet lokale smittevernregler. Religiøse høytider skal ikke markeres denne vinteren. Grunnen er at det kan føre til stor tetthet av mennesker og dermed spredning av Covid-19. Da var det bare å sette kursen hjem til sørvest. 

Jeg landet i heimlandet vel vitende om at dagene frem til jul ville bli i karantene. Kofferten ble igjen i Frankfurt. Det er slikt som skjer, og som jeg velger ikke å bli irritert på. Energien bruker jeg på andre områder. Kofferten kom to dager senere med dadler og en rød kamel med nisselue. Den pynter opp i stua. 

Min bror hadde kjøpt inn mat til meg. Det er hyggelig å ha en bror som ordner opp. Han hadde ikke spart på noe, men så har han jo også tilgang til min bankkonto. Til og med hvite tulipaner stod på et bord. Friske blomster gir liv både i stua og i hjerterota. Slik er jeg en enkel sjel. Med enkle grep kan alenetiden løftes fra det grå til et maleri med mange farger. 

Likevel kjenner jeg på at det ikke er samme glede på å gå inn i tvungen alenetid nå, som det var i mars da jeg kom hjem etter at Norge hadde stengt ned. Det å komme hjem til ingen, er en vanskelig øvelse. Det er en øvelse jeg har gjort mange ganger, men denne gangen er det førjulstid og ikke selvvalgt. Det å sitte alene når jeg egentlig skulle spist lutefisk med gutta, gjør noe med meg. Det å snakke på telefon og på zoom, er ikke det samme som å være i samme rom. 

Jeg har absolutt ingenting å klage på. Jeg nyter det å være i min egen stue og ligge i egen seng. Det føles som en ubeskrivelig luksus å kunne drikke kaffe jeg har laget selv, og det til og med av egen kopp. Enkle små gleder er større enn det mange vet. 

Samtidig er det en viss slitasje i det å være alene. Det er en kunst jeg ofte behersker, men ikke alltid. Dette året tror jeg mange av oss sliter ved at det å være alene går over i ensomhet. Det er stor forskjell på det.

Selv om førjulsstemningen er noe amputert siden adventstiden har blitt til karantenetid, har jeg satt en stjerne i vinduet som et tegn på håp for fremtiden. Den lyser opp og peker frem mot det som skal skje. Advent kommer av det latinske ordet adventus som betyr komme.  Nærmere bestemt betyr det ankomst. Adventus Domini oversettes da som Herrens komme. Vi venter på det som skal skje. Noen skal komme. En stjerne på himmelen, og i vinduet, viser vei. Det kommer en tid etter dette.

Jeg kan ikke konkurrere med lysorgiene som mange smykker sine hus med. Det har jeg heller ingen planer om. Selv om noe pynter opp, setter jeg mer pris på å tenne et lys for håp og fred enn det som er blitt den nye trend.  

Dermed vet jeg hva jeg kan bruke de neste dagene på. Jeg kan tenne lys i bønn for vår jord, og for de som sliter i denne tid. Sammen kan vi be den bønnen vi har hatt på gudstjenester i sør de siste par månedene:

Gud, du ser alle som direkte og indirekte er rammet av Covid-19. Vi ber for situasjonen hjemme og utover jord. Vi ber for de som sliter med angst og ensomhet. Spesielt ber vi for de fattige som rammes ekstra hardt både økonomisk og helsemessig. Lær oss å se hvert enkelt menneske!

Litchi er en frukt fra min barndom på Madagaskar. Disse ventet på meg i stua da jeg kom hjem til jul i år.

Når det negative er positivt

Igjen skal jeg ut på reis. Denne gangen setter jeg kurs mot nord. Egentlig er det ganske langt sør jeg skal, men for å komme dit må jeg dra langt nord fra der jeg er nå. Og vest. Jeg skal til sørvest i landet. Det ligger nord for Sørlandet og sør for Vestland. 

Jeg trenger ikke ta en Covid-test for å dra til hjemlandet, men jeg gjør det likevel. Hvis papirene er i orden er det lettere å komme seg gjennom de sluser en må passere på de ulike flyplasser. I tillegg gir det en viss trygghet at en ikke tar med seg noe inn til Norge som er der fra før. 

Da jeg tok testen i Stavanger i oktober, tok det over to døgn før jeg fikk svar. I tillegg kosta det skjorta, og den var ikke på salg. I Dubai fikk jeg en sms fem timer etter testen, og til en tredjedel av prisen. Felles begge steder er at de rota bak i hjernen med en pinne og dro ut det lille de fant. 

Det var negativt svar på testen denne gangen også. Det er jo positivt. Hadde det vært et positivt svar, ville det vært negativt. 

Det er lett å rote når en skal tyde svaret på slike prøver. Da er det viktig å holde tunga rett i munnen. For å være sikker stod det i meldingen at det NEGATIVE resultatet betydde at jeg NOT have the virus. I tillegg var det en anbefaling om å være forsiktig og be safe. Det var jo hyggelig sagt. 

Går det ikke, så går det!

Dette året har mye endret seg. Fra å bevege seg med vinger over jord, har jeg blitt tvunget til å holde meg i ro. Det er mange besøk og møter som har blitt kansellert. Samtidig har jeg en tenkning som gjør at når det er satt en bom på veien, betyr ikke det at bevegelsen stopper opp. Da handler det om å finne en ny sti som fører fram. Er det satt opp et gjerde med piggtråd på toppen, vil jeg forsøke å finne et smutthull. Er det ikke mulig, vil jeg gå i en annen retning. 

«Går det ikke så går det», er en av mine leveregler. Det gjorde at jeg bevegde meg nord da jeg ikke kunne dra sør. Slik fikk jeg oppleve Kirkenes og Finnmark i sommer. Det gav mersmak. Det er et område av Norge som har mye mektig og flott av både mennesker og natur. I høst har jeg fått muligheten til å være i ro i Dubai. Det har gjort at jeg har blitt kjent på en annen måte enn bare ved å være på besøk. 

Det negative i å få begrensede muligheter til å bevege seg har gitt meg ro til å møte noen over tid. Det er en kunst å være. Da må en legge bort alt kav og flyktighet, og puste både inn og ut. Det har vært en god øvelse dette året. 

På tur

Det å gå er positiv trim for både tanker og kropp. Etter at ordren i mars kom om å holde seg i ro, har jeg gått mer en årene før. Da jeg bodde på Svalbard gikk jeg ofte på tur, men ofte er ikke det samme som hver dag. I Longyearbyen ble det ekstremturer opp og ned fjellsider i allslags vær. For sikkerhets skyld bar jeg alltid på et våpen. Det var god trim å gå i fjellet med en ekstra bør, men etter at jeg har flyttet sør for Bjørnøya er det deilig å slippe å gå med rifle. Det er godt å føle seg trygg uten at en må bære et halvladet våpen på ryggen. 

I sør går jeg mer enn jeg gjorde i nord, og dette året slår jeg mine egne rekorder med god margin. Det som var en kjedelig ordre å få, har blitt en mulighet til å bevege seg mer. Mange av turene går i byområder, men der er det mye å se av både mennesker, bygninger og natur. Jeg har blitt kjent med mitt eget nærområde på en annen måte enn da jeg var ungdom og kjørte moped dit jeg skulle. Da hadde jeg en knallert som kom opp i 65 km/t i nedoverbakke med medvind. Som regel var det motvind og regn, men jeg kom fram likevel. I dag tar det enda lengre tid siden jeg ofte går på egne ben. 

Det skal bli godt å komme hjem til jul, men ikke bare. Først er det ti dager i karantene. Det har sine utfordringer. Verst er det likevel når en endelig slipper fri. Da skal en holde avstand og begrense hvor mange og hvor ofte en treffer folk. Det er som å bli satt fri med fotlenke. Heldigvis er det ikke begrensinger på hvor mange som kan gå tur i sammen!!

Sa jeg noe om været? Nei, det får andre bry seg om. Selv tar jeg det som kommer med et smil selv om jeg reiser fra sol til regn og vind. Det som for noen er negativt velger jeg å være positiv til.