På vingene igjen

Det er en stund siden jeg jobbet meg hjem fra Aserbajdsjan etter at Norge stengte ned i mars. Følelsen var absurd. Jeg var på en todagers tur på landsbygden i det da så fredelige landet. Mye politi langs veien fortalte likevel at noe var på gang. Vi omgjorde dermed bilturen til en dagstur. Tilbake i Baku pakket jeg kofferten og dro til flyplassen i et forsøk på å komme meg hjem. Det var en utfordring da flyet jeg skulle med to dager senere var kansellert. Det ble en lørdagsnatt på flyplassen i Baku før jeg fikk kjøpt meg en ekstra billett med Aeroflot via Moskva til Oslo. Det var som i en film, men virkelig. Siden har bare filmen fortsatt å rulle videre. 

Da jeg et døgn senere kom til min leilighet i Stavanger uten å ha sovet på 36 timer, gikk jeg gladelig inn i karantene. Det var bedre å sitte i sitt eget hjem enn å bli akterutseilt i Baku.

I mange land har folk mistet sine jobber da vi utlendinger uteble. Ofte var ikke lønna høy, men den gav brød til en familie. Selv tiggere jeg gav noen mynter, mistet det lille de fikk. Både helsemessig og økonomisk er korona en stor katastrofe for mange. Det er stor forskjell fra vår virkelighet i Norge hvor staten har kunnet gå inn med støtte. I tillegg har vi et helsevesen som fungerer. Det er ingen selvfølge. 

Som ambulerende sjømannsprest jobber jeg og mine kollegaer for å bidra inn i menneskers hverdag og liv på ulike steder i verden. Det oppleves frustrerende å ikke kunne bidra slik vi ønsker, men denne gangen var og er vi alle i samme båt i en krise som er global. 

«Det vil bli bra igjen» er et utsagn som preger håpsbilde for mange. Samtidig er det viktig å ikke bare tenke på at pandemien skal gå over, men at vi må ha det bra nå. Dette vil ta tid. Imens er det mange grep vi kan gjøre. I stor grad handler det om å se hverandre og bidra positivt inn i de små og store fellesskap vi er endel av. Vi trenger å spre håp i en verden hvor mange sliter. Vi kan alle bidra til å gjøre verden til et bedre sted å leve. 

Du og jeg er vi. 
Sammen gjør vi en forskjell!

Noen sliter mer enn andre i denne tiden. Det kan handle om tapt økonomisk trygghet. Det kan handle om avstand som føles ekstra stor. Det kan være angst for fremtiden som biter seg fast som en klo. Det kan være ensomhet og isolasjon. Våre reaksjonsmønstre er forskjellige, men vi er alle rammet av et virus som preger vår hverdag. Psykisk og fysisk helse står på spill.

Dubai

Jeg har satt kurs mot Dubai. Her skal jeg være fremover mot jul. Noen timer etter at jeg landet hadde jeg konfirmasjon av en dansk jente. Da var det å peke på livet som mulighet, og på våre fellesskap som vi alle er viktige bidragsytere til. 

I nord er vi vant til snø. Alle snøfnugg er vakre kunstverk. Ingen er like. Hvor mye mer er da et menneske verdt, full av liv?! Hvert menneske er verdifull og unik. Derfor trenger vi å se hverandre og løfte kjærligheten som en viktig verdi. Det handler om menneskeverd, verdien og respekten for hvert enkelt menneske.

Det at mennesker er ulike er ikke farlig,
men det er farlig hvis vi ikke respekterer ulikhetene.

Det var rart igjen å sette seg på flyet retning sørover. Munnbindet måtte være på hele flyturen, slik vi også må på fly i Norge. Her i sør må vi også gå med maske hver gang vi beveger oss utenfor våre hjem. Det unormale er blitt normalt. 

Vi er endel av en fremtidsfilm som ruller og går.  

Jeg vet at jeg er kommet til Dubai når konfirmanten blir hentet i den lengste limousinen jeg har sett.

Lys for fred

La oss tenne lys for de som er omkommet og skadet etter terroren i og utenfor kirker i Nice og Lyon.
Vi ber for de som bærer sorgen over tapet av sin kjære. Vi gråter med dem. Vi tenner lys og ber om fred. Vi ber om at det ikke må skje mer. 

Det brenner lys
talg renner ned
Lys gråter
natten er svart, sorgen er stor 

Livet er sterkere enn dødskreftene, selv om det noen ganger ikke virker slik. Vi tror på det som er sterkere enn det som ondt er. Vi tror på livet, tross alt. 

Tenn et lys i mørket, og mørket er ikke mer. 

Vi tror på livskrefter som bygger opp. 
Vi tror ikke på de som forsøker å rive ned. De skal ikke vinne. Alene eller organisert. Feige tapere er det de er. 

Dette handler om ondskap, og har ikke noe med religion å gjøre.
«Frels oss fra det onde» heter det i vårt Fadervår. Det er en bønn i vår tid. 

Forskjellene på oss troende er ingen trussel. 
Trusselen er når forskjellene ikke blir respektert. 

Ekstreme onde krefter skal ikke vinne over frihet og kjærlighet!

 Et lys tenner et håp
ett rop blir til flerstemt kor
Stemmer i en bønn
Gud, gi oss håp som gror

Fem fingre

Åtte gutter i samme rom. Rundt samme bord. Om vi var gutter kan diskuteres, siden vi var blitt menn for mange år siden. Overgangen fra gutt til mann, når er den? Selv er jeg både en liten gutt og en aldrende mann på samme tid. Det gjaldt nok alle de som satt rundt bordet. Åtte pax. Mer enn det er lov til i tiden som kommer. Men vi var innenfor loven og anbefalinger og alt som vi må og ikke kan. Vi tenkte, og vi handlet korrekt. I morgen vil det være feil. 

Det var planlagt noen uker. En fest etter festen. Det var ikke plass til alle da jeg ble seksti. Et virus satte sine begrensinger uten helt å klare og si stopp. I stedet for bare en fest, har det blitt flere. 

For første gang i min historie steikte jeg et lammelår. Jeg var kokk, men det var gutta som hadde bestilt menyen. Egentlig var det de som sa de ville komme. Da var det ingen vei utenom. Vi kommer, sa de. Velkommen, sa jeg. 

Mulig at jeg har stekt lammelår før, men jeg er blitt så gammal at jeg ikke husker alt jeg har gjort. Alderen kan jeg bruke som alibi. Noen ganger husker jeg bedre det jeg ikke har gjort. Det har med drøm og virkelighet som flyter over i hverandre til en grøt. 

Når det gjelder å traktere et langstekt lammelår er det en kunst jeg ikke kunne. Dermed var alt slik jeg vil det skal være. Min livsfilosofi er å gjøre det jeg ikke kan. Det kommer jeg til å fortsette å gjøre så lenge det er pust i denne skrotten. Slik sett må jeg lage en annen rett neste gang noen sier at de vil komme på middag i min enkle residens. 

Jeg stekte lammelåret fra morgen til kveld. Fremdeles var det rosa inni da jeg tok det ut. Det var krydret med hvitløk og fersk rosmarin, salt fra Læsø og pepper jeg har kjøpt i Kampot i Kambodsja. Som tilbehør var det selvsagt tzatziki og gresk salat. Det ble ett herremåltid. Det er ikke et kjønnsnøytralt ord, men det lever jeg godt med. Et herremåltid var bokstavlig talt det det var.

Det gav mersmak, både maten og praten!

Maten ble god som praten. Vi satt med en meter mellom oss. Avstand, men likevel nær. Vi har jo kjent hverandre noen år selv om det var en stund siden sist. Damene kunne vi ikke invitere. Det var ikke plass. Vi kan ikke sitte tett som sardiner i en gammel Bjelland boks, uten sammenligning forøvrig. «Ikke noe snikk - snakk, Bjellands hermetikk, takk» lød det som et motto for hundre år siden. Det var den gang de hadde iddiser. Det var etiketter på hermetikkbokser av sild, sardiner og makrell. Nå er iddiser som skatter å regne for dem som samler skatter på jord. 

Damene var kun tilstede i praten, og det som gode ord. Det skal dere damer vite. Det er få jeg hører bedre ord om enn damene når vi er samlet til fest, men noen ganger er det greit å samles bare som menn. Slik er det for kvinner også. Greit å ha noen fora uten oss. Konklusjonen blir både og, eller som Ole Brum sier; «Ja takk, begge deler».

Vi var åtte. Fremover kan vi bare være fem. Den blir tøff. Det kan virke som om noen politikere har holdt en hånd i været og funnet ut at den bare har fem fingre. 

Og vi skal være sammen med færre mennesker. Det er en endring i fellesskapet som ikke er sunn for de fleste av oss. Det kommer til å gi psykologer nok å gjøre i årene som kommer. 

Det går mot vinter. Da blir det kaldere ute, men det kan også bli et kaldere samfunn. Nå er det ikke bare Ole Brum som må gå i hi. Det må vi også. «Nei takk, ingen av delene» sa bjørnen idet han gikk til sengs. 

Selvsagt vil jeg respektere det våre helsemyndigheter sier. Jeg støtter alle tiltak som er nødvendig for å holde kontroll på et virus som vi bare aner rekkevidden av. Samtidig er det viktig at vi innser at vi står foran store psykososiale utfordringer når fellesskapene blir redusert. Det er en økende utfordring når vi nå gå inn i en mørk og kald tid av året. 

Elefanter på isen

En fabel om ismåken

Pagophia Eburnea heter jeg. Navnet mitt lyder fint. Det står i stil med hvem jeg er. Det er få mennesker som forstår mitt språk. De er jo så underlige disse menneskene. De forstår bare sin egen rase, og selv det har de problemer med. Når jeg sier noe, hører de bare et ”kra”, som om jeg var en svart kråke. Kråka er ikke i min familie engang. Der jeg bor har det aldri vært kråker. Til det er det for kaldt. Jeg sier ”kriææh”. Det er jo ikke vanskelig å forstå. 

Den fagre har flere kallenavn. Slik også med meg. Jeg er ingen rype, men kalles noen ganger for «havrype». Da begynner du å ane hvem jeg er. For å finne ut det må du vite hvordan jeg ser ut og hvor jeg bor. Hvem er jeg egentlig? Hvis du bryr deg, og det er ikke sikkert at du gjør, burde du forsøke å se mer. Da vil du kanskje oppdage at jeg har noe viktig å si deg. 

 Selv mener jeg at jeg ligner på en fredsdue. En arktisk fredsdue! Det er det jeg er. Mer korrekt vil jeg kalle meg en arktisk fredsmåke. Hvorfor skal det alltid være en due som er symbol på fred? Jeg er kledd i en helhvit drakt, hvit som vi ser for oss fremtiden. Uten svarte skyer. Når jeg med raske vingeslag flyr over isen er jeg et symbol nettopp på fred og fremtid. 

Ismåken der den hører hjemme, ved isen.
Foto Kim Holmén

For å kunne være med videre inn i fremtiden må jeg ha mat. Uten mat, og riktig mat, vil selv den sterkeste skapning få problemer. Fremtid er mulig, slik også fred er mulig, men uten mat er det umulig. Og vann. Vann er viktig. Rent vann! Noen trenger vann i springen. Jeg trenger vann som er frosset. Isen på havet er mitt spisebord. Jeg følger drivisen. Uten den vil jeg slite med å finne mat. Når drivisen på havet minker går det ut over min familie. Så enkelt er det. Og så vanskelig. 

Det er mye du ikke vet om meg. Selv de som vet noe, vet ikke mye. Isbjørnen er mer kjent enn meg. Det er fordi den er stor og mektig. Den er jo tross alt kongen i Arktis. På samme tid er den både skremmende og koselig, nesten som en teddybjørn. 

 Både den hvite bjørnen og jeg er avhengig av is. Vi trives best når det er kaldt, og is på fjorder og hav. Jeg følger isbjørnen og spiser det den ikke spiser. Det er nok til oss begge, men uten is får vi problemer. Det vil føre til at også andre mister sitt matfat og kommer i krise. Vi hører sammen i en lang, lang lenke av store og små skapninger. Det er som en julelenke. Hvis et ledd ryker, ryker hele lenken. 

 Når jeg spiser rester av mat på isen, har den reist langt for å havne på matfatet foran meg. En liten fisk blir spist av en stor fisk som blir spist av en sel som blir spist av en isbjørn og meg. Det er mange ledd i lenken. Maten har reist helt fra sør. Det er ikke noe nytt i det. Også mine forfedre spiste mat som hadde reist langt.

 Problemet i dag er at menneskene slipper ut mye rart som ikke hører til hverken i lufta, i havet eller på land. Det som ikke hører til i naturen blir til gift som følger med nordover til det havner på mitt matfat. Det gjør at jeg får problemer. Eggene jeg legger er tynnere enn før. Jeg legger ikke like mange egg som andre måker. Det gjør meg ekstra sårbar. Når eggene blir tynnere vil det være færre som får vokse opp. 

Vår familie er redusert til en liten gruppe. Fortsetter dette vil vi dø ut. Da vil du bare ha bilde av meg slik som du har tegninger av dinosaurer. 

En ismåke har funnet mose som den skal bruke for å gjøre reiret mykt.
Foto Kim Holmén

I England kaller de meg for ”Ivory gull”. Gull forstår de fleste seg på. Jakten på gull har drevet mennesker ut på vandring i alle år. Navnet Ivory viser hvor jeg bor. Jeg trives best i det hvite landskapet. Selv er jeg kledd i hvitt, med sorte ben. Jeg bor langt mot nord, ja lenger nord enn noen andre av mine medskapninger. Slik sett er jeg på toppen av kloden.

Du er heldig hvis du ser meg fly. Det er ikke alle som får oppleve det. Vi er ikke mange av oss. Ikke vet jeg hvor mange vi er, siden vi holder til i et stort område. Vi bor i nord, helst langt vekk fra mennesker. De lager for mye bråk der de bor og ferdes. Menneskene tror de alene eier jorden de lever på. Med arroganse lever de som om vi ikke fantes. Det gjør meg både trist og frustrert.

Ismåken holder til i Arktis. Det er en sjelden fugl å se, og en sjøfugl vi vet lite om.
Foto Kim Holmén

Det hvite gull i det hvite landskap. Hvit som et elfenben. Derfor navnet ivory. Mennesker jakter elfenben. Det skjer langt borte fra min virkelighet. Det finnes ingen elefanter på isen. Det som skjer langt borte gjelder ikke meg. Det er slik menneskene tenker. Selv vet jeg dessverre bedre.  

Kan du se for deg en elefant på isen? Det hadde vært et morsomt syn. Med de store føttene ville den sikkert klart å gå, men hva om den begynte å skli og beina var på vei ut i spagaten. Snabelen ville ikke være til mye hjelp. Med alle beina rett ut i luften ville det uunngåelige skje. Det ville bli et gigantisk fall. Antagelig ville isen sprekke og elefanten hadde havnet i det våte kalde vannet. 

Isen er ofte dekket av snø. Derfor er den hvit. Hvis elefanten snudde seg der den gikk over isen, ville den se tydelige spor i snøen. Det er slik jeg ser for meg menneskene. De lager store spor når de går, men det er ikke ofte de snur seg for å oppdage at det er de selv som lager sporene. 

Hvis du vil at jeg skal leve, må du gjøre noe med det!
Foto Kim Holmén

Borte, men hjemme

- Er du på vei heim?

Spørsmålet ble stilt av en gammel god årgang av en gruvearbeider ombord i flyet som var klar for avgang mot Longyearbyen. Vi kjente hverandre igjen, selv om det bare var øynene vi så. Resten av ansiktet var dekket av en lapp som tidligere var forbeholdt leger og sykepleiere. Både gruvearbeideren og jeg tok ned masken for å vise mer av oss selv. I stedet for å ta hverandre i handa, viste vi ansiktet. Det lå gjensidig respekt i den handlingen. 

I Longyearbyen er vi vant til å kjenne hverandre igjen bare ved å se øynene. På vinteren dekkes ofte ansiktet til av skjerf og balaklava. Jeg har hatt mange gudstjenester ute i kulden. Da har jeg ikke sett mye av menneskene der de har tullet seg inn i skuterdresser og hodeplagg. Likevel har vi vært som i en familie hvor vi kjenner igjen både øyner og holdning. Selv om ordene og trompeten frøs fast og salmesangen var spinkel som tynn is, var det likevel en storhet over det hele. Fagert er livet og landet Gud oss gav.

Det var hyggelig å få spørsmålet, selv om det ble sagt med et smil vel vitende om at jeg dro på slutt for to år siden. «Å dra på slutt» er et begrep i Longyearbyen som henviser til at en setter seg på flyet uten retur billett. Alle vet at den dagen kommer, men det å flytte er ikke det letteste vi mennesker gjør. Slik også for meg. 

Jeg har både gledet og gruet meg til å besøke Longyearbyen igjen. Det er det stedet på jord hvor jeg har bodd lengst sammenhengende, men denne gangen skulle jeg bare på besøk. Det ligger en sårhet i det å dra på besøk der hvor det før var å reise hjem. 

Jeg er av den typen som blir ferdig med det som ligger bak. Ansiktet er rettet fremover. Det å gå baklengs inn i fremtiden har jeg ikke tro på. Da er det lett å snuble. Likevel gjør det godt å gå på flyet mot nord og få noen varme smil og ord. Longyearbyen er langt borte, men menneskene der og stedet står meg nær. Jeg dro på besøk, men jeg kom også hjem.

 Jeg har flyttet mange ganger i mitt liv. Det har fulgt meg fra jeg var et lite barn. To år der, fem år neste plass, tre måneder og flere. Jeg har fått mye gjennom det å bo og leve på ulike steder. Det har vært mange gode mennesker jeg har møtt på min vei, men jeg har også mistet kontaktet med flere enn godt er. 

Det ligger skatter av minner tilbake i sporene jeg har vandret. Da er det viktig noen ganger å dra tilbake til steder jeg har bodd, selv om jeg aldri kan dra tilbake i tid. Det som var er forbi. Det er både sårt og godt å snu seg og rippe opp i min egen historie, men for å gå fremover må jeg ta meg selv med. Da må jeg noen ganger sitte ned der jeg før gikk. 

En jente stoppet opp da hun gikk forbi meg; «Oi, er det deg?!» Hun ble stående lenge ved siden av stolen min. Det ble en god prat. Hun var blitt en ungdom siden sist. Jeg husker henne siden hun var et lite barn. De gode ord og smil varmet. Det var et hellig alminnelig møte. 

Slik ble det denne helgen mange gode treff med mennesker som for all tid vil være personer jeg tar med meg videre på min ferd. Jeg drar rikere fra Longyearbyen enn da jeg kom. Det har jeg alltid gjort. 

Den lille elven er frosset til is i Longyearbyen. Det går mot vinter

Plast i havet

Det er igjen den tiden av året hvor vår nasjon viser seg fra sin beste side. TV-aksjonen samler det norske folk i en felles dugnad. Det gjør meg stolt å vite at vi står sammen for å løfte frem gode prosjekter.

I år skal vi forsøke å bekjempe plast i havet. Det er et økende problem i verdens matkammer. 

I februar var jeg på Bali. Det er en fantastisk øy å besøke. Grunnen til mitt besøk var at jeg skulle treffe norske studenter som oppholdt seg der. Jeg gikk flere turer langs stranden, men jeg har sluttet å bade i havet på mine reiser. Det er for skittent til at jeg finner glede i å kjøle meg ned i bølgene. Det kan jeg unnvære. Det er et større problem at livet i havet påvirkes negativt av det vi mennesker kaster fra oss. 

På mine morgenturer langs stranden i Kuta på Bali, så jeg at det ble ryddet plast i et forsøk på å gjøre det fristende for folk å ferdes der. Traktorer med horv kjørte på stranden og samlet plast i store mengder. Neste morgen var det på an igjen. 

Enda kan vi ta oss et bad i norske farvann og nyte det rene havet. Selv om det flyter inn plast og søppel også langs vår kyst, er det enda lite i forhold til mange steder. Likevel ser vi at det er et økende problem fra Svalbard i nord til Lindesnes. 

Det er en stor jobb å rense havet, elvene og strendene. Vi kan begynne med oss selv og vår egen bruk og håndtering av plast og annet som forsøpler naturen. Vi som forbrukere har makt hvis vi unnlater å kjøpe varer med unødig plastemballasje. Det er viktig at vi øker egen bevissthet samtidig som vi støtter gode krefter som jobber med å redusere forsøplingen på verdenshavene. Det handler om det som skjer i dag, og om fremtiden for livet i havet. Derfor er årets TV-aksjon til WWF viktig.

Det er hverken fristende å bade eller å spise fisken i dette havet. Bildet er fra Bali, 2020

Da blir det en skam å se at flere kommuner boikotter årets tv-aksjon på grunn av WWFs restriktive syn på felling av ulv. Beklager ordfører Myhre Moen (Sp) i Tynset, men det er ikke ulv det handler om i denne aksjonen. Alt dreier seg ikke om ulv, selv om det er en viktig sak både for de som vil at den skal leve og de som vil felle den. Men denne gangen hjelper det ingen at dere roper ulv, ulv. Det blir bare dumt. Det er plast i havet det handler om. Det handler om jordens fremtid. Da bør du og andre ordførere løfte hodet opp av dalen og se ut mot kysten. Det gjelder å bry seg, selv om en ikke er enig i alt. Det gjelder å være med på den årlige dugnaden som TV-aksjonen er, og ikke forsøke å ødelegge noe av det beste vi har.

 Noen kommuner sier nei på grunn av ulv. Andre peker på hval. Det er diskusjoner som ikke er ferdig. Likevel er det smålig å si nei til en felles dugnad for det som er et økende problem, nemlig stadig mer plast i magene til fisk og sjøfugl. 

Jeg anbefaler årets TV-aksjon til WWF og støtter dermed arbeidet med å hindre at plast havner i havet og på menneskers tallerken. Det handler om livet!

Romantisk solnedgang på Bali, 2020.

Kjelleren

Jeg har vært der, der hvor fuktigheten legger seg på veggene og kulden spiser seg inn i marg og ben. Kjent på lukten av mugg og råte. En enkel lyspære dingler i hvert rom. Mørke fyller hver krok. Det er kjeller i hvert hus. Hvert fall nesten. 

I gamle hus er det alltid en kjeller. Min kropp er ikke ung.
Det er heller ikke innmaten, selv om det føles slik. 

I mitt hus er det en kjeller som jeg noen ganger besøker. Jeg er ikke redd for å gå ned trappen som fører dit. Trinn for trinn, selv om det kan være skremmende når det blåser ute og knirker i veggene. Høsten får gamle hus til å bevege seg i vinden. Det er egentlig vakker musikk. Kjelleren med alle sine lyder. Og stillheten. Så lenge døren er åpen og trappen ikke tas bort, har jeg en viss kontroll. Skulle jeg bli låst inne i et lite kott, ville jeg slitt. Det er ikke min favorittplass. Men selv i mørket er det lys. Fire vegger og mugg stopper ikke livet. 

De som maler i svart vil aldri klare å knuse alle lys. Jeg tror på noe mye større enn mennesker som forsøker å hindre at blomster vokser i fri luft. 

I dypet av min sjel har jeg vinger
Jeg flyr selv den dag døren blir lukket og låst
og tre skuffer med jord kastes på lokket
Selv da er det liv

Livet males i alle regnbuens farger. Min redsel lever mer i overflaten enn at jeg sitter fast i kjelleren. Redsel er ikke vondt. Det er bare bagateller jeg vet om og må forholde meg til. Det er i dypet av redselen at angsten griper tak og vrir om. Det er forskjell på å være redd og kjenne at angsten ikke slipper tak. 

Jeg er ikke fagmann i menneskers dyp. Det er mye jeg ikke vet, men jeg kjenner meg selv etter flere års vandring. Og jeg har møtt mange mennesker som sliter mer enn godt er. De har jeg respekt for. Når hver dag er en kamp for å holde hodet over vann, kan jeg ikke annet enn å sitte ned sammen med vedkommende og lytte etter pusten som slår. Ord sier litt. Stillheten sier mer. Men selv da er det mulig å være med på å vanne frø slik at de spirer og gror. Det er et privilegium når mennesker inviterer inn. 

De vakreste blomster dukker opp der en ikke skulle tro at det var mulig å vokse til. En løvetann bryter seg opp gjennom svart asfalt. Snøklokker strekker seg opp av frossen jord før snøen har tint. Mennesker løfter blikket etter å ha vært knuget ned. I håpet er det liv som aldri dør. 

Jeg vet du vil klare å gå opp trappen til første etasje på egne ben, 
men jeg kan gjerne være med hvis det er hjelp i det. 

Det er ikke alt vi ser når det nå går mot vinter og mørket trenger seg på. Det er stor usikkerhet knyttet til dagen i morgen. Denne høsten er det tettere tåke enn godt er. Men natten vet jeg bare er mørk. Den er ikke svart. I kjelleren av mitt hus er det tro på mer. Jeg tror på et håp som blåser liv i hver krok av våre sinn. 

Livet i hundre, minus førti

«Eg har aldri vore så gamadle som eg è i dag...»
De siste år min far levde, sa han ofte den setningen. Det varme lune smilet fulgte alltid ordene. Samtidig lå det en undertone av vemod og ettertenksomhet. Det var mer liv bak, enn det var foran. 

Jeg fyller år. Det gjør jeg for så vidt hvert år, men denne gang går jeg inn i en ny tidsalder.
Jeg er ikke ung. Jeg er født i forrige årtusen! Et fossil fra en annen tid.
Nå går jeg inn i «reparasjonsalderen» hvor karosseriet trenger jevnlig service. 

 Om noen dager skal jeg forlate femtiårene og gå inn i et nytt tiår. Som sekstiåring blir jeg begynnende gammal. Da er jeg en utdøende rase. Livet er en gave, men også en utfordring. 

 Jeg er ikke redd for å tippe over en ny grense. Virkeligheten er sann. Jeg er verken eldre eller yngre enn min alder. I våre dager er det en kunst. Det er nok av dem som prøver å flykte fra seg selv. Selv farger jeg ikke håret. Botox hadde sikkert kunne fjerne noen rynker, men rynkene bærer jeg med ære. Det er jo tross alt mitt liv jeg bærer med alt av gleder, sorger, lyst og savn.

Det å gå over i sekstiårene handler om å nærme seg slutten på arbeidslivet. Det er en rar tanke. Hvis helsa holder og det er meningsfullt det jeg holder på med, har jeg tenkt å holde det gående noen år til. Mye av identiteten og livet ligger jo i å ha noe å tusle med. 

Drivkraften ligger ikke bare i arbeidet, men i det jeg tror på. Troen er tosidig. Jeg tror på Gud, og jeg tror på mennesker. Tross alt tror jeg fremdeles på mennesker. Jeg tror på kjærligheten som er sterkere enn dødskreftene som forsøker å rive livet ned. 

 Det er jord i hver dråpe av mitt blod
 men også himmel

  - og salt hav!

Horisonten er magisk. Det er alltid mer! Bildet er fra vestsiden av Utsira. Foto: Tor Leif Helgesen

Alene 

Det å leve alene er til tider en utfordring. Alene, men ikke nødvendigvis ensom. Det er forskjell på det. Mulig jeg er blitt en gammel einstøing. Det får andre dømme. Det å ikke leve innenfor rammen av de liv som de fleste gjør er ikke alltid enkelt, men det er mitt liv.

Ikke er jeg gift. Ikke er jeg skilt. Ikke har jeg samboer. Ikke har jeg barn. Ikke er jeg homofil. Jeg passer ikke inn i en bås av det folk ser på som normalt. Det er ikke lett for folk å forholde seg til. 

Selv lever jeg i beste velgående med livet slik det er blitt.

Som barn lekte jeg mye. Det gjør jeg enda. Livet er en alvorlig lek. Smil og latter følger gode bemerkninger og frodige historier. Leken er krydder på maten.  Uten lek blir hovedretten blek.

Jeg liker å gjøre det jeg ikke kan. Det kommer jeg til å fortsette å gjøre så lenge jeg lever. Mange i våre fellesskap tror de er utvalgt til å være politi. De er mer kritiske enn paven. De bygger ikke, men reduserer egen og andres skaperkraft. De om det. Selv har jeg tro på den ufullkomne lek i farger, ord og toner. 

Jeg går inn i et nytt tiår uten å vite veien videre. Jeg liker det usikre. Hadde jeg visst hva jeg gjorde om fem år, ville jeg fått klaustrofobi. Det vil være som å sperres inne i et lite kott. Likevel er det en utfordrende tid vi nå lever i. Morgendagen vet jeg lite om. 

I livet har jeg truffet noen murer som gjør at jeg har stoppet opp. Likevel har jeg valgt å beholde bevegelsen. Bevegelse er viktig. Energi. Kraft. Mot. Vilje. Håp. Bønn. Livet stopper ikke selv om jeg må gå over et fjell eller gjennom en mørklagt tunnel. Går det ikke, går jeg i en annen retning. 

Fest 

Det blir en feiring. Et liv i hundre, minus førti, bør jo markeres. Du er herved invitert! Men et virus har begrenset omfanget. Derfor kan du ikke fysisk slippe inn på festen. Slik er det. Jeg kan ikke lage en ny «ungdomsfest» som kommer ut av kontroll. Om vi ikke møtes nå, vit at jeg ser fram til å treffe deg til den gode samtale rundt neste sving. 

Gode venner er som solskinn på en regnfull dag!

Gave
Den største gave du kan gi meg er å støtte et humanitært formål du selv brenner for.
Håper du er raus!

Selfi ved Barentshavet. Grense Jakobselv. Russland i bakgrunnen.

jeg blir aldri lei av å se utover horisonten
det er evigheten jeg ser der ute
den har allerede begynt

Høst

Trærne er i ferd med å skifte farge. Fra grønt, til gult og rødt. Det skjer raskt, som en eksplosjon. Drama i fire akter. En lang symfoni er i ferd med å gå inn i siste sats. Selve klimakset. Hver dag gir en endring. Fra en antydning til gult i et tre, til at hele bjørkeskogen er i full fyr. Alle instrumenter spiller på samme tid. Naturen på sitt aller mest dramatiske.  

Før feiret jeg høsten ved å hente bjørkeløv og legge de i badekaret. Da var det bare å sprette den gode vin og tenne en stor håndrullet sigar fra Cuba. Det var en livsbejaende, lekende feiring. Nå har jeg verken badekar eller damper på sigarer. Likevel er gleden like stor. Leken har bare tatt en annen form. 

Hver årstid har sin sjarm. Vinteren på sin måte, for de som liker å fryse og gå på ski. Naturen kledd i hvitt som en brud. Våren med blomstene som titter frem og trærne som spirer. Håp som gror. Sommeren i all sin prakt. Da er det bare å nyte livet ute, og ta seg et bad for å kjøle seg ned. Så kommer høsten. Pyntet til fest. Livet i full fyr. Selve innspurten. Stillhet, mørke og storm. Og farger. Tid for lys som tennes i mørket. Livet er alltid mer enn det du ser.

Så blir de stående disse fire: Vinter, vår, sommer og høst. 

Men vakrest blant dem er høsten!

Et crescendo av farger. Det er høst i nord.

Høsten er mer enn farger. Det er bare å glede seg til at vinden tar tak og havet viser muskler. Jeg elsker en skikkelig høststorm. Det å gå i motvind hvor hver meter kan være en kamp. Noen ganger er livet slik. Andre ganger snur du ryggen til og danser lett som en ballettdanser ved Bolsjoj-teateret. Balletten ligger i blodet hos russerne. De har over tre hundre års erfaring i faget. På Vestlandet har vi danset i vinden siden de første beboerne klamret seg til knausene ut ved havet for flere tusen år siden. Vakker dans var det nødvendigvis ikke, men det var umulig å ikke la se forføre av vindkastene.  

Jeg har gått mange “Perleturer” denne sommeren, blant annet til Appelsinsteinen som du ser på bildet. Fargene endres også der.

Farvel

Jeg er i ferd med å sette kurs mot sørvest etter en fantastisk sommer i nordøst. Finnmark har mye å by på. Det gir mersmak. Sør-Varanger har mange smykker av steder, - og mennesker!

Det har vært flott å være vikarprest, eller «prestere» som jeg med et smil kaller det. Nå handler yrket nettopp ikke om å prestere, men om noe mye mer. Det handler om livet. 

Jeg har fått en smak av nordøst gjennom tre sommermåneder og en begynnende høst. Det blir gode minner å ta med seg når de mørke kveldene setter sitt preg. 

Det gjør noe med meg når jeg møter mennesker, både i glede og i sorg. Presteyrket har sine sider. Det kan tappe energi, men også gi. Det er alltid inspirerende når en kommer tett på mennesker i noen av livets faser. Det er som å møte årstidene fra livet spirer og gror, til sommeren i all sin prakt. Høsten er som en ekstra runde av liv med sterke farger. Så kommer vinteren og det er tid for å gå til ro.

Jeg liker ikke å ta farvel. Det har jeg gjort hele mitt liv. Slik også nå.
Men jeg drar rikere enn da jeg kom. 

Hva høsten vil bringe, vet jeg lite om.
Jeg venter på vinden, og ser om den byr opp til dans. 

Svanvik kirke, Pasvikdalen

På besøk i urskogen

Jeg kan ikke skryte av å være en mester i å ferdes i naturen. Verken er jeg født med ski på beina, eller med ryggsekken som beste venn. Det å ligge i telt gjør jeg minst mulig. Jeg har en turbukse, men jeg er av den typen som bare bruker den når jeg er på tur. Dermed bruker jeg den ikke daglig. De fleste turer jeg gjør er i byområder. Heldigvis er det mange flotte turer å gå også i nærområdene til våre byer. 

 Jeg har mye å lære når det gjelder det å ferdes i villmarken. Da var det ekstra artig å sette kurs mot urskogen i Pasvik. Det er 10 mil å kjøre fra Kirkenes til Øvre Pasvik Nasjonalpark. Det er en vei som er mer humpete enn en kjerrevei i gamle dager. Veien fortsetter ikke inn i Russland eller Finland. Det er en vei som slutter. Du drar ikke til Pasvik for å dra videre. Du drar dit for å puste. Det gjør stedet enda mer eksotisk enn alle de stedene du hastig kjører forbi. 

Hvis du er heldig blir du ikke oppspist av mygg under ditt besøk. Selv i begynnelsen av september var det mygg, og enda mer knott. Det var overraskende, men ikke verre enn at jeg fungerte som blodgiver og et matfat for flygende små vesener. Jeg var tross alt bare på besøk, mens myggen hører til i de endeløse myrområdene. Det er deres hjem.

Det sa pang i ryggen da jeg skulle løfte opp ryggsekken. Det var ingen god begynnelse på en tre dagers tur. Min turkompis ante uråd. Han skjønte at han hadde fått med seg en «byas». I et nanosekund vurderte vi å snu, men den tanken forsvant like rask som den kom. Ryggen verket, men vi la på tur innover nasjonalparken. Vi kunne jo ikke snu før vi hadde prøvd.  

Gammel og ung, side om side. Foto LM Helgesen

Hellig uberørt natur Foto LM Helgesen

Kursen ble satt mot nærmeste åpne koie. Dit var det fem kilometers vandring, men de seks køyene var allerede okkupert. Da var det bare å ta en fem minutters hvil før kursen ble satt mot neste koie. Det var seks nye kilometer å vandre uten å vite om den var ledig.

 Åpne koier er et fantastisk tilbud. Er det plass, finner du alt du trenger av ved og gass til matlaging. I en verden hvor det meste koster penger, er det fritt fram å benytte seg av de åpne koiene. Det er et signal om at de som kommer på besøk til nasjonalparken er velkomne. Nasjonalparken er et åpent skattekammer.

 Piilolakoia ligger helt inn til den finske grensen. Den stod tom og ventet på oss. Da var natten sikret. Før vi tente bålet, gikk vi tre hundre meter videre. Da var vi ved grensegjerdet til Finland. 

Piilolaporten, grensepassering mellom Norge og Finland. Foto Eivind Tvedt

Øvre Pasvik nasjonalpark ble etablert i 1970. Nylig har det blitt markert et femtiårs jubileum. Parken er etablert for å bevare den uberørte naturen. I nasjonalparken ligger Norges største urskog av furu. Furuskogen har i årtusener levd sitt liv uten at menneskene har påvirket den. Det gjør den ekstra verdifull og unik. Den ville naturen rommer et biologisk mangfold som er viktig å bevare. 

 Det var et fantastisk landskap å vandre i. Ekte og rått. Gammelt, men også yrende liv. Hellig og uberørt natur. Da kvelden kom og mørket seig på, dannet trærne skygger som i et dramaspill. Sammen med lyden av stillhet, gav det kulisser til den gode samtale ved bålet. En Finnmarking, en vestlending og noen gamle furutrær samlet i øyeblikk som varer til evig tid. 

Piilolakoia i morgenlys. Foto Eivind Tvedt

Vi tror på livet!

Av alle fingre vi har på hånden, er pekefingeren den farligste. 

Pekefingeren har blitt brukt altfor mange ganger i kristne miljøer. Den er et farlig våpen. Pekefingerens fordømmelse bryter ned livet. Mange har sår av at vi som kirke har fordømt menneskers liv og væremåte. «Kom til oss, men først må du bli som oss”, er en farlig setning. Det er ikke slik det står i Skriften. 

 Prekestolen er ingen «pekestol»! 

Den siste tiden har vi dessverre opplevd at enkelte prester har brukt pekefingeren mot unge mennesker. Det er bare å beklage. Det er ikke slik vi som kirke skal snakke om livet. Det er ikke slik vi skal snakke om etikk. 

Det Jesus sier er noe helt annet. Jesus snakker med kjærlighet. 
         Kom til meg du som strever og bærer tunge byrder, 
         og jeg vil gi deg hvile.

Høst og mørke

Det går mot høst og mørketid. Vi vet at livet også kan være som en lang natt for mange. Dager og år med tunge opplevelser kan feste seg i kropp og sinn. Livet kan være tøft å leve. Vi kan slite både med oss selv og våre forhold til andre. Da er det viktig at vi tar med oss ordene fra Paulus brev til 1.Tess. 5 
         Men dere er ikke i mørket. Dere er alle lysets barn og dagens barn. 
         Vi hører ikke natten eller mørket til! 

På den måten er vi en kirke som peker! Vi peker på lyset. Vi peker på håpet. Vi peker på kjærligheten som en gave, og på kjærligheten som en oppgave! Da kan vi peke, ikke med fingeren, men med hele oss. Vi peker på lyset i mørket! 

Vi forkynner ikke mørket, vi forkynner lyset!

Livet kan være mørkt, og noen ganger kan det bli svart.
Da kan vi ta med oss denne setningen fra Johannes 1,5 
         Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det

Når det nå går mot høst og kveldene blir mørkere, er det igjen tid for å tenne lys i mange hjem. Vi tenner også lys i våre kirker. Vi tenner håpslys i en verden som kan være vanskelig for mange. Lys tennes i kamp for livet og for jorden. Og vi tenner lys i takknemlighet og bønn for våre nærmeste.

Som kirke og som kristne tror vi på livet både før og etter døden!
Det gir oss et positivt syn på menneskers verdighet og liv. 

Vi tror på noe som er sterkere enn dødskreftene. 
Vi tror på livet!

Det går mot høst!

Dette er en andakt jeg hadde i Sør-Varanger Avis fredag den 4.september 2020

Det samiske folk

Jeg gjorde en klassisk tabbe da jeg kom til Kirkenes for et par måneder siden. Jeg spurte et spørsmål til en reineier som jeg ikke skulle gjort. I det ordene glapp ut av meg, visste jeg at det var feil. Hadde det vært myr der jeg satt, hadde jeg sunket dypt. 
- Hvor mange rein har du?
For å fullføre min åpenbare tabbe, var det bare å fortsette med neste spørsmål.
- Hvor mye penger har du i banken?

Spørsmålene ble fulgt av god latter over denne søringen som gjorde dobbel tabbe.
Det som var en tankevekker, er at denne tabben har jeg også gjort i Palestina. I samtale med en palestinsk gjeter spurte jeg samme spørsmål.
- Hvor mange sauer har du?
Det er et spørsmål som ikke skal stilles til en reineier i Finnmark, ei heller til en sauebonde i Midtøsten.  
Da har jeg lært det, uten at jeg garanterer at jeg ikke gjør det igjen..

Vi prøver å puste

Samene er et folk med bosetningsområder i Norge, Sverige, Finland og Russland. Deres landområder strekker seg fra Kolahalvøya i nordøst, til Hedmark og Sverige, og til Finnmark i nord. Dette området kalles Sápmi. 

I Russland er det omlag 2000 samer. Det er en liten og utsatt minoritet i et stort land. Også der har den samiske kultur, deres språk og levesett vært forsøkt tilintetgjort.

For noen år siden besøkte jeg Kolahalvøya. Der intervjuet jeg en ung same, Semon. Han var danser og reineier. Han sa at for mange samer er det fremdeles forbundet med skam å være det de er. 

Jeg spurte han hvor han kom til å være til vinteren, og om noen år.
         Hvor jeg er til vinteren? Hvordan kan jeg vite det? Mitt liv er å være 
         same. En same vet ikke hvor han er til vinteren. Hvis jeg ikke vet 
         hvor jeg er til vinteren, kan jeg heller ikke vite hvor jeg er om ti år. 
         Hvor vinden vil blåse, vil jeg gå.

Som avslutning på vår samtale vinker han farvel med ordene:
         Vi vil gjøre vår kultur anerkjent.
         Vi prøver å puste. Vi prøver å leve.  

De to siste setningene til Semon forteller mye. De ordene var en tankevekker. 

Eiendomsrett, identitet, språk, religionsfrihet og retten til å velge sin egen livsstil med egne klær og egne boliger, har vært og er noen av de viktigste sakene for urbefolkninger verden over. Dette åpner for politiske lokale saker og behov for mer nasjonale og internasjonale avtaler. Samtidig utfordrer det oss som enkeltpersoner i forhold til egne fordommer og toleranse. 

Samisk norsk klimagudstjeneste med blå stola fra Betlehem. Foto: Margrethe Borre Holm

 Samisk – norsk klimagudstjeneste

Søndag 30 august hadde vi en samisk – norsk klimagudstjeneste i Sør-Varanger. Som kirke er det viktig. Vi ønsker å være med på å løfte det samiske særpreg og det samiske folk. Det har vår kirke ikke alltid gjort. Vi har liten grunn til å være stolt over kirkens rolle under fornorskningsperioden. Derfor er det ekstra viktig at kirken i dag er med på å løfte opp respekten for det samiske folk. 

Jeg, og mange med meg, er stolt over vår urbefolkning. Vi trenger alle å være bevisst slik at vi ikke er med på å spre fordommer og et negativt menneskesyn i forhold til minoriteter. 

Jeg kjenner bedre til klimaendringene på Svalbard, men også i Finnmark gjør klimaendringene seg gjeldende. Vidda er i endring. Det er flere varmeperioder på vinteren som gjør det vanskelig for reinsdyra å finne mat. Det er mer nedbør. Tregrensen går høyere opp. Det er endring i flora og i havet. 

I 2009 var jeg med på å lage et opprop som vi kalte; «Rop fra Arktis»:
I Arktis ser vi allerede at livsbetingelsene endres. Dyr og planter sliter. Urbefolkninger kan ikke drive sin fangst som før. Dermed forandres hele eksistensgrunnlaget.

I bønnen på klimagudstjenesten sa vi det slik:
Vi ber for det samiske folket i Norge, Sverige, Finland og Russland. Hold din hånd over de gaver naturen gir. Vi ber for reindrifta. Vi ber for dem som opplever uro for framtida på grunn av store tap til rovdyra, og for ungdommen som føler usikkerhet for fremtiden. Vi ber også for kystfolkets mulighet til å høste av det havet gir. 

Vi ber om vilje og evne til å dele verdens ressurser og ta vare på naturen rundt oss. Lær oss å benytte oss av jordens rikdommer uten å sette ødeleggende spor etter oss. 

Livets Skaper, vi ber for kappløpet om nord-områdene. Du ser menneskenes jakt på mer olje, gass, mineraler, fisk og andre ressurser som ligger i nord. Vi ber om vilje og evne til å benytte oss av jordens ressurser og samtidig ta vare på naturen rundt oss. Lær oss å benytte oss av energikilder uten å ødelegge for våre barn. 

Gudstjenesten avsluttet vi med å lyse velsignelsen både på samisk, kvensk og norsk.
Velsignelsen lyste vi utover hele Sápmi. 

På grensen

Tidlig søndag morgen, etter noen kopper svart kaffe, går jeg ut i bilen og setter kurs mot Storskog, grenseovergangen til Russland. Det er den eneste grenseovergangen mellom Norge og Den Store Bjørn i øst. Det er ikke lov til å krysse grensen gående, bare på hjul. Det gjorde at flyktningene kom på sykkel for noen år siden i det som ble en vanskelig situasjon å håndtere for norske myndigheter. Vi fikk en liten smak av de utfordringer land ved Middelhavet opplever. 

Grenseovergangen er stengt denne sommeren. Få kommer seg over til den andre siden. Covid-19 har satt en foreløpig stopper for at nabofolkene skal kunne besøke hverandre. 

For noen år siden reiste jeg rundt på Kola sammen med en fotograf. Det var en interessant reise til nabobyen Nikkel, videre til Murmansk og ned til Kvitsjøen. Russland har mye å by på, men det kan også være et utfordrende sted å reise.  

Denne søndagen svinger jeg av ved Storskog, og setter kursen mot Grense Jakobselv og Barentshavet. Jeg skal ha to gudstjenester. I koronatid er det plassmangel og begrenset hvor mange dåp vi kan ha på en gudstjeneste. Da blir det en litt lengre arbeidsdag enn vanlig.

Det tar en time å kjøre fra Kirkenes til Grense Jakobselv, eller «Grensen» som lokalbefolkningen sier. Veien er svingete, og bærer preg av at telen har omgjort den til en berg- og dalbane. Veien er stengt med bom om vinteren. Da er det bare forsvarets beltebiler og skutere som kommer seg fram. 

I det jeg kjører ned til Grense Jakobselv, kommer jeg til den lille elva som grenser over til Russland. Selve grensen går midt i elven. To norske soldater sitter i en liten bu som har fått navnet «Revebua». De har tent et bål, og holder vakt mens de hilser på turister som kjører forbi. De er hyggelige og slår gjerne av en prat. Det virker som det å være hyggelig er en viktig del av arbeidet som grensevakt. De smiler og hilser på alle. Det er fredstid, og ingen grunn til å lage unødig uro. 

Kong Oscar IIs kapell. Grense Jakobselv

Kong Oscar IIs kapell

Et hellig bad

Utenfor kirka er det satt opp norske og samiske flagg. Det har vært en festhelg med konfirmasjoner, og nå to dåpsgudstjenester. Da er det fint med flagg som viser noe av mangfoldet. 

Kong Oscar IIs kapell er som en grensepåle i terrenget. Den ble bygget for å vise at dette var norsk territorium. Norge – Russland. Kirka er også en grensepåle mellom den protestantiske og den ortodokse verden. Det er forskjeller på folk og kirker, men forskjellene er ikke større enn at det også er mange likheter. Det er vakkert med blomster i flere farger i Guds hage. Tenk så kjedelig det hadde vært hvis alle var like.

I stedet for å bygge en militærinstallasjon, ble kirken et symbol på norsk suverenitet. Kirken er godt synlig både fra havet og fra land. Den var og er et fredelig symbol i terrenget. 

Det er godt å avslutte gudstjenesten med å lyse Guds velsignelse over de som er tilstede, men jeg stopper ikke med det. Jeg lyser samtidig Guds fred over alle som befinner seg på begge sider av grensen. Velsignelsen som vi prester avslutter gudstjenestene med stoppes ikke av vegger av stein. Velsignelsen spres ut til alle i området, slik vi også ber for folk på begge sider av grensen. Det gjør at kirken er mer enn et grensesymbol. Den er et kraftsenter som bringer fred.

Etter gudstjenestene, går jeg ned til elveutløpet. Noen russere rusler på den andre siden, men jeg har ikke lov til å vinke eller gjøre tegn til dem. Prøver jeg å slå av en prat, vil det føre til en bot fra norske myndigheter. Det samme vil jeg få hvis jeg kaster en stein over til den andre siden. Men hvorfor skal jeg kaste en sten? I stedet velger jeg å nikke respektfullt og be en liten bønn om fred.

Jeg rusler alene ned til stranden. Målet er å ta et siste bad i Barentshavet før jeg om noen uker setter kursen sørover. Denne søndagen er det lite vind, og ingen bølger. Jeg har hele stranden for meg selv, men jeg velger likevel å bruke badebukse velvitende om at de kan følge med både fra norsk og russisk side. 

Det var rundt 12 C i havet denne søndagen. Både gradestokken og mulighet for hai gjorde at det bare ble et par korte dukkerter før jeg kom meg på land igjen, men velværet den salte sjøen gjorde på kroppen sitter igjen enda. Det tar jeg med meg videre som en velsignelse.

Jeg satte meg på en tømmerstokk som hadde reket i land. Kanskje var den norsk. Kanskje var den fra den andre siden. Det var fred å sitte der. Bare være. Og se.

Det å se utover horisonten blir jeg aldri lei av. 

Livet er alltid mer. 

Selfie etter et bad i Barentshavet. Russland i bakgrunnen,.

Havet koker av hai

Jeg er redd for hai. Det er bare slik det er. Det ligger i blodet. Ingen skal få ta fra meg denne redselen. Alle trenger en fobi. For meg er det hai. Selv om jeg bader ved en av Jærstrendene, er jeg redd for hai. Mjøsa er antagelig full av hai, men der har jeg da heller aldri badet. Hvorfor skulle jeg det? Alle steder der vannet er mørkt, kan det være en glupsk hai som lurer i dypet. 

Denne sommeren har jeg badet i Varangerfjorden og Barentshavet. Hver gang jeg våger meg uti, ser jeg etter varselstrekanten som stikker opp av havet. Likevel springer jeg ut i det kalde friske havet og tar et par svømmetak før jeg springer på land igjen. 

Da jeg var barn vokste jeg opp på østkysten av Madagaskar, i landsbyen Vangaindrano. Der kunne vi ikke bade i havet. Vi kunne se haifinnen følge oss rett utenfor den flotte stranden. Og i elva var det krokodiller..

I Kroatia har jeg et sted jeg har besøkt flere ganger. Når jeg svømmer ut til en liten øy hundre meter utenfor brygga, må jeg selvfølgelig ha med en person som svømmer lengst ut mot det mørke dypet. En gang har jeg svømt rundt den lille øya. Da svømte en venninne ytterst. Jeg holdt meg nær øya. Der var jeg trygg. Haien ville ta henne først, var min teori. Det var helt greit. Jeg er ingen helt når det gjelder hai. 

Hai er farlig. Og den finnes. I dypet. Noen ganger kommer den opp til overflaten for å se om det er en lekkerbisken som plasker i overflaten. Da er det viktig å ikke være der. 

Jeg har en kamerat som er redd for hai når han bader i svømmebasseng. Det er ikke jeg. Jeg er jo ingen pyse heller. Jeg kan stupe ut i et basseng og svømme under vann over til den andre siden uten å tenke på hai. Så tøff er jeg. Det er det ikke alle som er. Men jeg forstår min kamerat. Det er derfor vi er kamerater. Kamerater forstår hverandre. 

Haifiske på Svalbard

I fjordene på Svalbard er det masse hai. Dypt der nede. Mange hundre kilo veier haien. De er ikke farlige, sies det. Den kan ikke tygge. Men den kan sluke prester! Det har klimaforsker Kim Holmén fortalt meg. «Präster är en speciell delikatess», sier han. 

Er det rart jeg lurte på hva jeg skulle bli med på da Kim invitert meg på haifiske på forskningsskipet Lance for noen år siden. ”Det kokar av haj”, sa Kim. Egentlig er Kim en ok kar. En kamerat. Men ikke når det gjelder hai. Da har han et lurt smil, og øynene lyser ondskapsfullt bak brillene. Da virker det lange skjegget ekstra skremmende. 

Tidlig om morgenen gjorde vi oss klar. Vi tok på oss overlevningsdresser for å kjøre inn i Krossfjorden for å gå ombord på Lance. Forskere er ålreite dyr, tenkte jeg. Ikke noe farlig. De skulle hive ut fiskesnører på mange hundre meters dyp. Ned i mørket. Der det er svart. Helt svart. Og kaldt. På krokene var det festet store biter av sel. Som åte. Jeg skulle heldigvis ikke være åte, men helt trygg var jeg ikke. 

Under oss kokte havet av hai. Det er det ikke alle som vet. Jeg vet det. Når Kim sier det, er det slik. Men ingen vet alt. Selv ikke Kim. Han er forsker. Sammen med sine forskere i Norsk Polarinstitutt leter de etter svar. På hai. Hva spiser den? Hvor fort kan den bevege seg? Går den opp i overflaten for å finne mat? Hvordan lever den?

Noen hai var halvt oppspist da de ble dratt ombord i Lance. Hai spiser hai. De spiser alt, disse rovfiskene. Også hverandre. Ukokt. Rått. Levende. Kannibaler er det de er. De spiser hverandre. Jeg vil ikke bade. Selv ikke med overlevningsdress. Hai spiser overlevningsdresser også. Helt sikkert. De sluker det uten å tygge. Da får de vondt i magen, men det er en dårlig trøst. 

Spørsmål uten svar

Det er fascinerende med alle spørsmål som ikke har svar. De som er dumme, våger ikke å spørre. Kim sier at åtti prosent av forskningen er å kunne stille de rette spørsmålene. Resten er logistikk, tenker jeg. Pluss noen svar. Det blir litt over hundre prosent, men det gjør ikke noe. Verdens mysterier er mer enn hundre prosent. Mye mer. 

Vi lever i en tid hvor vi tror vi har alle svar. Slik sett er vi ganske lik mennesker som har levd før oss. Rart at vi ikke har lært. Forskerne har lært. De flinke forskere vet ikke alt. Kim sier at det å være forsker har en likhet med det å være kunstner. Det er begge kreative yrker. Det er viktig å kunne leke og lete. En må tenke fritt, og nytt. Og en må følge en utvikling over tid. Da har en mulighet til å bli en god forsker. Først da. Har en alle svarene er en i beste fall en dårlig prest. Det er ikke jeg. Tror jeg. Jeg vet hvert fall ikke alle svarene hverken når det gjelder havets dyp eller livet. Livet er alltid mer enn det vi ser. Det er noe guddommelig over det hele. Det er mye mer mellom himmel og jord enn det vi vet. 

I dypet av havet koker det med hai. Det vet jeg. Derfor ser jeg meg rundt hver gang jeg bader. Likevel trosser jeg frykten og stuper ut i havet med livet som innsats. Det er et bevisst valg. Men trygg er jeg aldri. 

Dette er en bok som fotograf Per-Anders Rosenkvist og jeg gav ut i 2010, på Kulturhuset Forlag. Historien om haifiske på Svalbard er hentet fra den boka.

Kysten av Finnmark

Finnmark er storslagent. Fra kyst til vidde, øst til vest. Og en lang kyst med et arktisk preg. En smak av landsdelen er en begynnelse på noe mer. Naturen i all sin prakt. Og litt til. Det er ikke et romantisk sødmefylt landskap hvor du plasker med tærne i noen krusninger av bølger. Det er rett ut i Barentshavet. Et bad er en prøve på barskt liv. Havet gir, havet krever. Og havet tar. Menneskene har klort seg fast. I århundrer har de arbeidet for livet. Kampen for å overleve. 

Denne helgen satte jeg kursen mot Vardø og Hamningberg. Det ble et møte med en naken og vill natur. I fint vær er det noe majestetisk med det øynene ser, men det aner meg at vinden kan være en utfordring. Da er naturen som en villhest som ikke lar seg temme. Når det blåser opp er det best å søke ly enten du er på havet eller på land. Det eneste sikre er at det vil blåse opp. Det vil alltid blåse opp. Igjen. Er det snø i lufta vil alt bli hvitt. Det er som når vinden løfter bølgene opp og fråden står mot sjarken som er på vei mot land. Du ser ikke mer enn det navigasjonsinstrumentene forteller.

På den kronglete smale veien fra Vardø til Hamningberg gjør vi en stopp. En havørn sitter på en knaus bortenfor. Den letter når vi går ut av bilen, men den setter seg ned igjen og ser mot disse merkelige vesenene som går ut av en oransjefarget bil som to ormer kryper ut av en appelsin. Vi er fremmede. Den hører til. 

«Hardført, storslått og til tider loslitt» sier min kamerat når jeg spør han om sitt inntrykk som førstereisgutt i Finnmark. Han legger til at det blir ikke siste gang han setter kursen lengst nord og øst i landet. Det gir mersmak. Alltid mer. Har en først fått smaken av Finnmark, vil en komme igjen. Det er noe ekte, usminket med både folk, land og sjø i nord. Det går rett til hjerte. 

Hamningberg. Foto Robert Egeli

Et måkeliv

Vardø er det eldste fiskeværet i Finnmark. Det er en sliten by. Husene bærer preg av saltråk og tøffe kår. Fremdeles er fiske en hovednæring. Havna er full av sjarker som setter kurs rett ut mot storhavet så snart forholdene tillater det. Søndag morgen er mange i gang med å gjøre klar liner. Hver krok må ha åte. Da er det bakkemannskapene som gjør sin viktige del av jobben slik at skipperen kan sette kurs når helgen er over. Om været tillater det. Det var ikke sikkert, i følge en lokal fisker jeg snakket med. Været ville bli usikkert de neste dagene. Det eneste sikre i tilværelsen er at ingenting er sikkert. 

Sørpå klager mange på at måker har invadert byene. Folk kan ikke spise sine pølser i fred på torget. Stakkars folk. Livet er ikke greit. Det kan være hardt en gang i blant. Sitter du ute og spiser en bolle med rosiner må du sluke bollen i et jafs hvis du skal få ha den i fred. Slik sett er menneskene blitt som måker. De sluker maten i frykt for at noen skal ta den fra deg. 

I Vardø er ikke måkene et problem. De hører til. De lager sine egne fuglefjell, måkefjell, hvor de lever og venter på at sjarkene igjen skal sette til havs. I helgen kakler de som et firstemt kirkekor hvor sopranen er i flertall. 

Det er noe vakkert med måker der de flyr gjennom luften i sin hvite drakt. Da jeg var liten, det er noen år siden nå, fulgte jeg en båt som het «Tre måker» fra Stavanger til Haugesund. Båten var kjent for å rulle i bølgene som en kork. Fra side til side. Jeg ble redd for hva som kunne skje. Det føltes som om båten ville rulle rundt. Da tok min far meg med ut på dekket og pekte på måkene som fulgte båten. Selv i den sterke vinden lå de helt stille i luften. Jeg fulgte måkene med øynene og ble helt rolig. Angsten forsvant og jeg ble fascinert av disse flygende danserne som mestret det vi mennesker ikke kan. 

I Vardø er det mer enn tre måker. Det er tusenvis av dem, uten at noen klager. De hører til. Måkene er fiskernes venn når de er ute på sjøen i bølgene. De skaper en ro rundt det som i perioder er et farefullt yrke.

Finnmark er salt liv, måkeskrik og multer som smaker himmelsk. Og mer enn det. Finnmark er mennesker som har levd i generasjoner på de gaver som hav og jord gir.  

Måkene har lagd sitt eget fuglefjell midt i Vardø. Det er søndag og de venter på å følge fiskebåtene ut til havs. Da blir det mer mat å få.

I kø for havets frukter

Tålmodighet er en egenskap jeg ikke alltid mestrer. Det gjør at det å stå i en kø fort blir en lidelse. Derfor har jeg en tendens til å snike meg fram slik at jeg unngår den verste ventingen. Er det flere køer, skifter jeg gjerne over til nabokøen hvis den ser kortere ut. Nedturen er da å oppleve at den køen jeg stod i går fortere enn den køen jeg skiftet over til. Det skjer hver gang, men jeg lærer aldri og skifter kø hvis mulig. 

Når jeg ferdes på internasjonale flyplasser har jeg lært meg noen triks. De fleste ganger må jeg likevel bite i det sure eplet og bruke den tiden det tar. Det å forsøke å snike i sikkerhetskontroller kan fort gå fra vondt til verre. 

Denne sommeren har jeg flere ganger stått i det som for meg er en annerledes kø. Hver fredag i Kirkenes stiller jeg meg frivillig inn i en lang rekke av mennesker. Det er verken på polet eller i sikkerhetskontrollen. For første gang opplever jeg det hyggelig å stå i kø. Solen skaper sydlandsk stemning, som om det er i vindistriktet i Toscana før koronatid. Smilene sitter løst og samtalen går lett mellom de som står i køen. Målet er ferske reker rett fra havet. De som har nådd målet og fylt opp handlenettet med havets frukt har et smil om munnen som et barn har etter at det har hentet frem en gave under juletreet. 

Varanger-reker smaker bedre enn andre reker. Det er ikke bare et rykte. Det er virkelig. Sannheten er mye bedre enn det ord kan beskrive. Krabbene er helt konge her i nordøst, men rekene er i samme kategori. De bør oppleves. Det finnes to slags reker; Varanger-reker og andre reker!

Sommer, sol og reker hører sammen. Når disse tre blir ett, blir det et hellig måltid. Da blir køen en lek. Den nærmeste sammenligningen jeg kommer på er når jeg står i kø for å innta nattverd. I kø opp midtgangen i kirkeskipet. En sakte vandring mot alteret. Det hellige måltid. Det er nesten det samme når jeg sakte beveger meg ut mot sjarken «Amalie Sofie» for å skaffe ferske reker til kvelden. Det å høste havets frukter er hardt arbeid og kan være et slit, men det er også en hellig handling.

Størrelsen på Varanger-rekene overgår det meste. Sammen med brød, majones, sitron og god drikke, blir det et herremåltid. I mitt språk blir det Herrens måltid. En smak av jord, himmel og hav. 

Reker selges i litermål i Kirkenes

Jeg hater mygg

Jeg har gått flere turer i området rundt Kirkenes de siste ukene. Det handler både om å komme seg ut i det fine sommerværet, og bli kjent med naturen. Det gjør noe med stedfølelsen å ha vært på noen topper og svettet på noen av stiene. Da blir ikke fjellknausene bare som kulisser i et teaterstykke, men steder jeg har et forhold til. 

Forleden dag gikk jeg tur til Vardenhytta i Bjørnevatn. Det var ingen andre mennesker å se. Likevel var jeg ikke alene. Det var mer som en verdenskrig av susende jagerfly rett utenfor ørene mine. Jeg lurte på om det var begynnelsen på slutten som var i gang.

Flere kompani av kamikazeflygere hadde fått ordre om å ta av fra nærmeste myrområdet. Kursen ble satt mot den enslige vandreren som hadde glemt å smøre seg inn. Myggen gikk inn i prosesjonsflygning med snabelen i giv akt. Store lanser ble løftet opp før flygerne i samlet tropp styrtet ned i angrep. Det var som på gamle filmer hvor ridderne løftet lansen før hestene satte full fart og lansene ble rettet fremover. Målet var mine blodårer. Jeg var et lett bytte uten mulighet til å forsvare meg. Jeg ble både gul og blå av slag som jeg påførte meg selv i et forsøk på å holde angriperne unna. For de som overvåket det hele må det ha sett morsomt ut å se denne fektende og dansende vandreren på tur alene i grenseområdet.

I nordøst er myggene store som helikopter, eller jagerfly om du vil. Alle er de utrustet med et sugerør på størrelse med de du drikker cola av på hamburgersjappa. Med egne øyne så jeg at en av myggene sugde til seg en desiliter av mitt blod. Myggen gikk fra en gråbrun farge til et å ligne et stort jordbær. Jeg ble tappet for tre liter blod på det som gikk fra å være en rolig vandring til å bli en flukt på liv og død. 

Siden angrepet skjedde kun noen hundremeter fra den russiske grensen, ser jeg ikke bort fra at det var fremmede makter som gikk til angrep. Det er ikke stor forskjell på Mygg og MiG. Lyden er like intens når de styrter ned til angrep. Jeg hater mygg. Og jeg hater MiG og alle andre jagerfly som fører angrepskrig. Jeg tror mer på dialog og det gode naboskap, enn bruken av stridsmidler. 

Myggen kan være et farlig vesen. Over 200 millioner mennesker blir årlig smittet av malaria gjennom myggstikk. I 2016 døde 445.000 mennesker av malaria, i følge FN. Det er voldsomme tall som sier noe om følgene av myggstikk i tropiske strøk. 

Jeg er oppvokst med mygg på Madagaskar. I min barndom var det alltid et myggnett rundt min barneseng. For å være sikker på at jeg ikke skulle bli spist opp i løpet av natta, ble barnerommet sprøytet med DDT. Det skjedde i forrige årtusen da slike sprøytegifter var lovlig. Giften tok liv av det meste som rørte seg. Jeg overlevde, men noen vil sikkert si at både sprøytegift og mygg har satt spor. Jeg er hvert fall blitt slik jeg er.  

Et resultat er at jeg har utviklet stor mistro til alle flygende vesener som høres ut som jagerfly i angrep. Men det skal de ha, myggen på grensen mellom Norge og Russland, de er ikke farlige. Det er fred mellom de to nabolandene. Det får vi håpe og be om at det fortsetter å være. Vi tåler noen tusen mygg rundt ørene, men jagerfly og andre våpen kan gjerne holde seg i ro. 

En smak av hav

Samme hvilket vær det er, men i juli skal det bades. Det er tross alt sommer. Selv når du føler at havet er som isbiter i fryseren, skal det bades. Slik også i nord. Det å bade i Barentshavet hører med når en jobber og besøker Sør-Varanger.  

Jeg har gjort mine kaldeste badeerfaringer lenger nord. Jeg er medlem i Bjørnøya og Hopen nudistforeninger. Det har jeg synlig bevis på i form av diplomer som jeg kan skryte av. Som opptaksprøve må en ha badet naken i havet med vitner fra det andre kjønn til å stadfeste at hele kroppen var under. Det skjedde på julebesøk. Først et godt måltid i fellesskap, før salmer og juleevangeliet. I en luke før helikopteret skulle returnere til Longyearbyen ble det hugget hull i isen slik at presten og noen av følget kunne ta seg et bad i mørket. Bildene som ble tatt viser draugen som kommer opp av ishavet med slush som renner av kroppen. Det var en kald fornøyelse, men kjekt å ha på CV´n. Jeg har bestått opptaksprøven til å kunne kalle meg en mann. 

Selvsagt må jeg bade også denne sommeren. Igjen er det Barentshavet som er åstedet, men noe lenger sørøst. Kursen ble satt mot det vakre fiskeværet Bugøynes. Selve besøket til det lille tettstedet ble innledet med sauna og bading. Ikke for ingenting at stedet ble kalt for «Lille-Finland» av de lokale vi snakket med. Det har med at det var finske innvandrere som befolket stedet på 1800-tallet. Finsk er fremdeles et språk som er daglig i bruk i bygda. 

Det var fyrt i ovnen før vi ankom, og en egen liten strand lokket innbydende. Da var det bare å springe uti og ta seg en dukkert og rusle opp og inn i den varme saunaen. Det ble en av de gode opplevelser som jeg kan leve videre på i årene som kommer.

Varangerfjorden var ikke kald. Med sine rundt 14 C var det nesten som jeg kunne ta et par svømmetak i det salte havet før jeg søkte ly i varmen på land og den enda varmere saunaen. Det var hele 20 C på land, og koketemperatur i saunaen. Sommeren er kommet til nord. Da er det få steder på jord som kan måle seg med det å bade akkurat her.   

Etter å ha vandret mellom havet og saunaen, gikk turen inn til fiskeværet Bugøynes. Der bor det 200 mennesker. Det ble en middag med kongekrabbe og stekt klippfisk på den lokale bistroen. De kunne fortelle at de hadde over 5000 saunagjester i vintermånedene. Mange av disse kom fra Finnland for å varme seg og bade i ishavet. Finnene har forstått noe av fellesskapet og vennskapene som en opparbeider gjennom å svette sammen i en sauna. Vi har noe å lære av dem. 

Kongekrabben har endret pessimisme til optimisme i fiskeværet. Den gir penger i kassen og har blitt det den lille industrien kyststedet trenger for å overleve. Den er en svær skapning som jeg ikke vil ha i nærheten av tærne mine når jeg bader, men den er en fantastisk gourmet opplevelse for de som betaler det lille ekstra som må til for å få den servert. 

Drar du til Bugøynes, kan du støtte det lokale næringsliv og få en av de store eksotiske opplevelser ved å ta et bad i havet og en sauna, før et bedre måltid nytes på den lokale bistro. Det blir et besøk som er positivt for både hjerte, kropp og sjel. 

På vei mot et forfriskende bad

Kondolerer

«Kondolerer» er et rart uttrykk vi sier når noen har gått bort, men vi trenger noen ord og uttrykk når vi sliter med å finne de rette ordene. Da er det godt å ha ordet «kondolerer» som et uttrykk vi alle forstår uten at vi egentlig forstår hva ordet betyr. Det er et ord vi bruker for å si at vi føler med den og de som sørger. Det er absolutt ikke et følelsesløst og kaldt uttrykk som noen mener. «Kondolerer» handler om å uttrykke medfølelse. Vi kan også legge til andre ord og setninger. Før korona kunne vi samtidig gi et håndtrykk eller en klem. Det er litt vanskeligere å gjøre det denne sommeren. Det gjør oss noe fattigere i våre uttrykk.

 «Det at noen har gått bort», er i seg selv et noe forfinet uttrykk. De som har gått bort, er borte for all tid. De er ute av tiden. De er død. Det er noe mer brutalt å si. Begge deler er uttrykk vi både kan og bør bruke. 

Begravelser

Denne uka har jeg hatt tre begravelser. Selv om jeg er reisende i større og mindre kriser rundt omkring i verden, er det heller sjelden jeg har begravelser. For en menighetsprest, er begravelser en større del av hverdagen. 

 Jeg har stor respekt for prester som jobber ukentlig med begravelser. Respekten går også til kirketjenere, gravere, organister, de som jobber på begravelsesbyrå og andre som er involvert i det følsomme arbeidet i etterkant av at noen har gått bort. Krisehåndtering er ikke bare en gang i blant. Det skjer ukentlig. 

 Jeg har også stor respekt for oppgaven det er å følge noen til graven. Det er en vond vandring for familie og andre som stod avdøde nær. Som prest er jeg med på noe av den vandringen. Da kan ord og ritualer bety mye for å lindre sorgen. Samtidig kan det også være en hjelp til ikke å flykte fra den.

Vi kan ikke flykte fra virkeligheten. Vi vet at døden er en realitet. Det er det vonde vi opplever når vi mister noen av våre. Vi vet også at dødskrefter er en realitet i det som bryter ned livet. Det kan være alderdom, sykdom, ulykker eller andre ting som inntreffer. Det er vondt å ta avskjed. Det er noe av det vondeste og vanskeligste vi gjør. Men det er ikke ondt det som ligger til grunn for avskjeden. Det er stor forskjell på det vonde og på ondskap. 

Ondskap er dessverre også en virkelighet på jord. Det finner vi i konflikter, lokale eller internasjonale. Det finner vi i egoisme og vår skjeve utnyttelse av jordens ressurser. Det finner vi der hatet råder. Det er ikke en tilfeldighet at det i bønnen Fadervår står «frels oss fra det onde». Det står ikke «frels oss fra det vonde». 

Som prest og kirke er vi bærere av et budskap som handler om livet. Kristendommen er livets religion. Vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på døden. Vi tror på livet både før og etter døden!

Det er de som har opplevd dødskrefter i kirkens navn. Det er tilfeller hvor Guds navn er misbrukt. Det skal vi ikke legge lokk over. Enda viktigere blir det da at vi står sammen i kampen for livet og løfter hvert enkelt menneske som uendelig verdifullt. Vi står alle i en daglig kamp for verdier. Det ligger i de små og store valg vi gjør. 

Håndtrykk

 Det har blitt noen håndtrykk denne uka. Det skal liksom ikke skje, men jeg griper de hender som rekkes fram. Jeg kan ikke si nei til en som rekker meg handa si som takk. Han som ikke sa noe, før vi satt med kaffekoppen etterpå. Da kom setningene. Litt etter litt. Og håndtrykket var der fast som fjell. Så skal du vite at hendene blir vasket med sprit både før og etter. Slik også med kirkebenkene. Det lukter mer sprit i kirkene i dag enn etter en real fest. 

Det er godt å stå i en begravelse og snakke om livet. Denne uka har jeg snakket om det som var, men samtidig løftet opp det som skal bli.

Det sårbare livet. Det handler om at vi alle en gang skal dø. Men selv da. Min oppgave er å løfte frem håpet om noe mer. Når tiden tar slutt. Når pusten har stoppet opp. Når timeglasset har rent ut. Selv da. Selv da peker vi på livet. Selv når vi bærer kisten ut av kirken, og den senkes i seks fot jord. Det er brutalt virkelig. Det er tøft for alle som er tilstede. Det er tøft også for meg som prest. Men selv da. Selv da handler det om livet.

Vi skal møtes igjen!
Det er håpet som bærer 
selv når alt håp er forbi

Alt skapte han vakkert i sin tid. 
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter
                                                      Forkynneren 3

Kirkenes Kirke.

Hjemme i sør og i nord

Det er godt å komme hjem til nord, selv om jeg er fra sør. Jeg er søring i ordets rette forstand. Selv for en søring, er jeg en søring. Min dialekt er med skarre r, men de som prøver å plassere meg får det ikke helt til. Vi elsker jo å sette mennesker i bås. Det kan handle om å ha kontroll og redusere hverandre til noen å se ned på. Heldigvis kan det også handle om positiv interesse for mennesker og deres liv.  

Jeg er født på Madagaskar. Born in Africa! Deler av min barndom var fra den frodige øya på Afrikas østkyst. Det gjør meg til en skikkelig søring. Jeg er oppvokst med palmer og rød jord. Når jeg er på de breddegrader kjenner hele meg at jeg er hjemme. Sist jeg landet på Ivato flyplass utenfor Antananarivo, rant tårene. Det var et sterkt sanseinntrykk når lukter, lyder, smaker og det jeg så krasjet sammen i en følelse av noe som var endel av meg. 

 Da jeg begynte som prest i Tromsø i forrige årtusen, ble jeg kalt en søring. Det var helt riktig betegnelse. Da jeg et årtusen senere ble prest på Svalbard kunne jeg terge mine venner i Tromsø med å kalle de søringer. Alle sør for Bjørnøya var jo nettopp det. 

 Mitt liv har vært preget av flytting. Det stedet jeg har bodd lengst sammenhengende, er i Longyearbyen. Det gjør meg ikke til nordlending, men jeg er blitt kjølt ned til blodtype 0 Polar Rhesus minus, uten at det er en blodtype som offisielt fins. Det handler om å være merket for alltid av det polare liv. 

Denne sommeren har min livsreise igjen brakt meg mot nord. Det var ikke det som var planen, men mye er endret av planer i år. 

 To brødre som prester i nord

Broder Helge og jeg utenfor Mehamn kirke

I helgen besøkte jeg min bror Helge i Kjøllefjord, noen timers kjøretur mot nordvest. Vi vikarierer begge som prester i Finnmark, han i en to års periode og jeg i noen måneder. Det er artig at vi møtes i nord når barndommen var langt mot sør. Forskjellene er store, for å si det mildt. Likevel føler vi oss hjemme også her. 

Noe av det som treffer oss midt i hjerte, og gjør at vi føler oss hjemme i nord, er det ekte råstoffet du finner i menneskene som bor her. Fasaden er ikke så viktig, men inne er det varmt og lunt. I nord blir vi invitert inn. Det er nok av steder hvor fasaden er viktigere enn innholdet. 

«Folket lever nær elementene. Havet, fæsken, Gud, vær og vind. Og fjell og stein», sier min bror Helge når han prøver å forklare livene som leves i nord. 

Selv om språket kan være mer frodig enn sarte ører tåler, er Gud med i livene som leves tett på elementene i nord. Det er ikke alltid kirkene er fulle av folk, men likevel er folket glad i kirka. På sitt viss. Folket lever i all sin frodighet med tro, tvil og forbannelse som en alminnelig treenighet. Folk er endel av folkekirken uten nødvendigvis å være endel av den aktive menighet. 

Naturen er eksotisk vakker i Finnmark. Den er magisk, mer enn kulisser i en film. Mye mer. Dette er virkelig. Sammen kjører min bror og jeg en tur til Mehamn og Gamvik. Det er områder som ifølge meteorologiske definisjoner aldri har sommer. Det er store likheter i det forblåste nakne landskapet med det jeg er vant til på øygruppen Svalbard lenger mot nord, men det værharde området minner meg også om Utsira i sørvest. Det er kysten av Norge. Ytterkantene. Storhavet rett inn. Der hvor blomstene og menneskene i generasjoner har kjempet for livet mot saltråk og storm. Det handler om liv og død når det føyker seg til på hav og på fjell. Marginene kan være små. Livet leves tett på jord og himmel, snø og salt sjø.   

Det eksotiske sør, og det eksotiske nord. Begge steder drar i meg og får meg til å føle meg hjemme. Det betyr mer å føle seg hjemme enn det du tror. Mye mer.

Gamvik. Et levende samfunn også i dag. Med Barentshavet rett utenfor. Havet gir og havet tar.