«Eg har aldri vore så gamadle som eg è i dag...»
De siste år min far levde, sa han ofte den setningen. Det varme lune smilet fulgte alltid ordene. Samtidig lå det en undertone av vemod og ettertenksomhet. Det var mer liv bak, enn det var foran.

Jeg fyller år. Det gjør jeg for så vidt hvert år, men denne gang går jeg inn i en ny tidsalder.
Jeg er ikke ung. Jeg er født i forrige årtusen! Et fossil fra en annen tid.
Nå går jeg inn i «reparasjonsalderen» hvor karosseriet trenger jevnlig service.

Om noen dager skal jeg forlate femtiårene og gå inn i et nytt tiår. Som sekstiåring blir jeg begynnende gammal. Da er jeg en utdøende rase. Livet er en gave, men også en utfordring.

Jeg er ikke redd for å tippe over en ny grense. Virkeligheten er sann. Jeg er verken eldre eller yngre enn min alder. I våre dager er det en kunst. Det er nok av dem som prøver å flykte fra seg selv. Selv farger jeg ikke håret. Botox hadde sikkert kunne fjerne noen rynker, men rynkene bærer jeg med ære. Det er jo tross alt mitt liv jeg bærer med alt av gleder, sorger, lyst og savn.

Det å gå over i sekstiårene handler om å nærme seg slutten på arbeidslivet. Det er en rar tanke. Hvis helsa holder og det er meningsfullt det jeg holder på med, har jeg tenkt å holde det gående noen år til. Mye av identiteten og livet ligger jo i å ha noe å tusle med.

Drivkraften ligger ikke bare i arbeidet, men i det jeg tror på. Troen er tosidig. Jeg tror på Gud, og jeg tror på mennesker. Tross alt tror jeg fremdeles på mennesker. Jeg tror på kjærligheten som er sterkere enn dødskreftene som forsøker å rive livet ned.

Det er jord i hver dråpe av mitt blod
men også himmel

- og salt hav!

Horisonten er magisk. Det er alltid mer! Bildet er fra vestsiden av Utsira. Foto: Tor Leif Helgesen

Alene

Det å leve alene er til tider en utfordring. Alene, men ikke nødvendigvis ensom. Det er forskjell på det. Mulig jeg er blitt en gammel einstøing. Det får andre dømme. Det å ikke leve innenfor rammen av de liv som de fleste gjør er ikke alltid enkelt, men det er mitt liv.

Ikke er jeg gift. Ikke er jeg skilt. Ikke har jeg samboer. Ikke har jeg barn. Ikke er jeg homofil. Jeg passer ikke inn i en bås av det folk ser på som normalt. Det er ikke lett for folk å forholde seg til.

Selv lever jeg i beste velgående med livet slik det er blitt.

Som barn lekte jeg mye. Det gjør jeg enda. Livet er en alvorlig lek. Smil og latter følger gode bemerkninger og frodige historier. Leken er krydder på maten. Uten lek blir hovedretten blek.

Jeg liker å gjøre det jeg ikke kan. Det kommer jeg til å fortsette å gjøre så lenge jeg lever. Mange i våre fellesskap tror de er utvalgt til å være politi. De er mer kritiske enn paven. De bygger ikke, men reduserer egen og andres skaperkraft. De om det. Selv har jeg tro på den ufullkomne lek i farger, ord og toner.

Jeg går inn i et nytt tiår uten å vite veien videre. Jeg liker det usikre. Hadde jeg visst hva jeg gjorde om fem år, ville jeg fått klaustrofobi. Det vil være som å sperres inne i et lite kott. Likevel er det en utfordrende tid vi nå lever i. Morgendagen vet jeg lite om.

I livet har jeg truffet noen murer som gjør at jeg har stoppet opp. Likevel har jeg valgt å beholde bevegelsen. Bevegelse er viktig. Energi. Kraft. Mot. Vilje. Håp. Bønn. Livet stopper ikke selv om jeg må gå over et fjell eller gjennom en mørklagt tunnel. Går det ikke, går jeg i en annen retning.

Fest

Det blir en feiring. Et liv i hundre, minus førti, bør jo markeres. Du er herved invitert! Men et virus har begrenset omfanget. Derfor kan du ikke fysisk slippe inn på festen. Slik er det. Jeg kan ikke lage en ny «ungdomsfest» som kommer ut av kontroll. Om vi ikke møtes nå, vit at jeg ser fram til å treffe deg til den gode samtale rundt neste sving.

Gode venner er som solskinn på en regnfull dag!

Gave
Den største gave du kan gi meg er å støtte et humanitært formål du selv brenner for.
Håper du er raus!