Jeg er av den typen som sliter når jeg åpner panseret på en bil. Da ser jeg alle umulighetene, mens en handyman ser mulighetene. Det er et veldig ulikt utgangspunkt for å løse et problem.
Jeg er ingen praktiker. Det lever jeg greit med. Det er ingen sykdom, selv om du kan kalle det en kronisk manglende begavelse. Men hvorfor skal jeg gjøre det jeg misliker å gjøre? Samtidig har jeg en filosofi, nesten som et livsmotto; Jeg liker å gjøre det jeg ikke kan! Er det noe jeg absolutt ikke mestrer, tar jeg utfordringen på strak arm. Men det å snekre, det kan andre ta seg av. Jeg likte aldri sløyden på ungdomsskolen. Det har ikke endre seg siden den gang.
Jeg liker å gjøre det jeg ikke kan.
Det å skru på biler er noe jeg ikke ønsker å lære meg. Jeg kan noe, men det å skifte forgasser eller coilen sliter jeg med. Men hva pokker er coilen? Jeg vet jo ikke det engang. Heldigvis er dagens biler blitt slik at de færreste kan gjøre noe annet enn å vente på Falken, og selv de må frakte oss til et merkeverksted. Det har jeg god erfaring med. Jeg har til og med kjørt over grensen ved Svinesund på lasteplanet av en redningsbil. Da stoppet ingen tollere meg for å sjekke om jeg hadde for mye av enkelte varer. Hadde de gjort det, ville de oppdaget at jeg hadde mindre enn det jeg burde hatt med.
I et større perspektiv, når vi lukker panseret og ser rundt oss, vil vi oppdage at det er mange utfordringer livet har. Det er utfordringer i våre små og store fellesskap, i hjem og på jobb, i det nære og globalt. Det kan gå varmt i sikringsboksen, og våre fellesskap kan endres til kjølige poler. I verste fall kan det føre til gnister som blir til åpen ild. Der det er tørt, skal det lite til for å starte en skogbrann. Da kan det være godt å stoppe opp, sette på en kjele med kaffe kokt på bønner, og invitere naboen til en prat. Sammen er det lettere å se muligheter, enn når en alene stanger i veggen og bare kommer med ukvemsord.
Der det er tørt, skal det lite til for å starte en skogbrann.
Noen ganger må vi ha hjelp til å se. Når vi bøyer hodet og dykker ned i problemene, er det lett å miste oversikten. Den gode samtale er viktig. Det kan være en utfordring å finne et rom hvor den gode samtale kan finne sted, men det begynner med å invitere inn. I internasjonale fredsdialoger er samtalen ti prosent av arbeidet, mens logistikken er nitti prosent. Den største utfordringen er å skape et trygt og godt sted å ha samtalene på. Det lærer meg at det også i de nære relasjoner i stor grad handler om å skape en plattform for den gode samtale.
Før du lar deg tynge ned av alle umulighetene som finner sted, kan det være lurt å ha en bevisst tanke om alt som er mulig. Selv det umulige, er mulig! Det er en setning som har vinger. Den hjelper meg når computeren stopper opp og det meste går i svart. Da forsøker jeg å tenke klart og lete etter løsninger som åpner opp. Ofte må jeg banke på til en kollega og spørre om råd, eller ringe etter it-hjelperen. Personer som ser muligheter, er gull verdt. Jeg trenger slike personer jeg kan lytte til, men jeg trenger også å trene meg selv i det å se. Jeg har et ønske om å være en positiv person som ser muligheter, og ikke en som stopper opp.
Selv det umulige er mulig!
En vakker plante i mitt bed vest i havet, på Utsira. Den er vakker, og forteller meg at alt er mulig. De vakreste blomster kan vokse på stormfulle steder.