Da jeg var yngre enn jeg er i dag, var jeg på let etter veien livet skulle gå. Nå vet jeg hvor jeg har gått, og hva jeg tror på. Fremdeles stiller jeg heldigvis spørsmål. Uten spørsmålene ville min tro vært død. Det er først når jeg leter, jeg finner svar.
For mange år siden ble jeg født i byen Antsirabe på Madagaskar. Fjorten dager senere ble jeg båret til dåpen i den lutherske kirken som rommet over to tusen mennesker. Jeg var en liten hvit gutt som ble båret fram mens folket sang for full hals og englene spilte på sine harper i sky. Med tre never med vann på hodet og noen ord, ble jeg kristnet. Som et sårbart lite barn begynte jeg på min troshistorie og livsvei.
I dag er jeg eldre enn jeg noen gang har vært, og skjegget har blitt hvitt som snø. År har gått, men fremdeles kan jeg si det jeg ofte har sagt:
Det er jord i hver dråpe av mitt blod, men også himmel.
Utsira kirke
Min tro er todelt. Jeg tror på Gud, og jeg tror på mennesker. Tross alt velger jeg fremdeles å tro på mennesker, selv om det ikke er lett når jeg ser og opplever hva vi mennesker gjør med hverandre.
Som ambulerende sjømannsprest reiser jeg i land hvor mennesker setter sorte spor av aske, smerte og hat. I vår tid er uro og krig blitt en del av verdensbildet. Det gjør hva vi tror på ekstra viktig. Din og min tro er avgjørende for hvilken verden vi skaper. Det som er like viktig er å være bevisst hva vi ikke tror på.
Det er viktig at vi er bevisst på hva vi sier ja til, og når vi skal si nei.
Jeg tror ikke på nasjonalisme, ekstremisme og fundamentalisme hverken av religiøs eller politisk art. Jeg tror ikke på stalinisme, putinisme, trumpisme eller sionisme. Jeg tror ikke på mennesker som går til angrep på sine naboer.
Jeg tror på noe som er sterkere enn dødens krefter. Jeg tror på de som bygger fremtid og gode fellesskap. Jeg tror på mangfold av mennesker som markblomster på en eng. Hvert enkelt menneske er verdifullt.
Verdighet, det tror jeg på.
Som kristen håper jeg på et liv etter døden. Det er et klart kristent håp om noe mer. Slutten er inngangen til neste akt. Det er håpet som trosser alt. Samtidig er det viktig også å si at jeg tror på livet før døden.
Det kristne håp handler om fremtiden, mens den kristne tro handler om i dag.
Jeg snakker om min tro. Det ordet jeg vil bruke er vår. Vi står sammen i mye av hva vi tror på, og hva vi bør ta avstand fra. Det er ikke dermed sagt at vi har samme gudstro eller politiske overbevisning. Jeg tror på et mangfold av farger, men vi maler på samme lerret.
Bildet er et selvpotrett og viser hvordan jeg ser ut i dag. Det første bildet av den lille gutten viser hvordan jeg så ut som barn.
Tilbake til den lille sårbare gutten som ble båret fram til dåpen i Antsirabe. Om noen år skal jeg bæres ut av kirka. Da har jeg lagt ut på siste reis.
Når døren blir lukket og låst
og tre skuffer med jord kastes på
da vil englene synge i kor
Selv når livet dør er det håp
