Det er fint å feire messe sammen. Det handler ikke om hvor mange vi er. Antallet forsvinner i den enkelte, og i det fellesskapet som skapes. Ofte blir jeg inspirert når jeg feirer messe med noen få. Da glemmer jeg at vi gjerne skulle vært flere. I Kairo var vi syv til stede i den svenske residensen. I Beirut var vi det dobbelte. Hvordan det blir videre på reisen vet jeg ikke, men jeg vet at Gud er tilstede med noen engler som sammen med oss ber om fred.
Mange er de som ikke kommer til messe. Det er ulike grunner til det. Noen har fobi mot prester og kirke. Det er ikke alltid høyden under taket er stor utenfor kirkerommet. Noen tror på noe annet, eller velger å ikke tro. De er også velkommen. Vi er et mangfold av ulike mennesker, også på en gudstjeneste. Andre er opptatt med møter og gjøremål, og noen har ingen grunn utover at det ikke er naturlig for dem å gå til kirke.
På gudstjenester ber vi for alle, både de som er til stede og de som av ulike grunner ikke kommer. Vi ber om fred på jord, ikke bare i eget liv. Og når jeg som prest lyser velsignelsen, lyser jeg den over de i kirkerommet, men også over de som er hvor de enn måtte befinne seg. Slik er du med, selv om du holder deg borte. Alterets tjeneste er et kraftsenter for den enkelte, for lokalsamfunnet, og for verden både i sør og i nord.
Sammen med Mirelle Rizk ba vi for livet i Libanon og videre ut over jord.
Foto: Camilla Rizk Sørbø (begge disse bildene)
Brød og vin
Vår Herre var selv til stede da vi feiret messe i All Saints Cathedral i Beirut. Han kom i både ord, brød og vin, og han var til stede i lysene vi tente for fred og fremtid. Englene sang sammen med oss, selv om sangen ble som den ble. Vi sang med de stemmer vi hadde, både englene og vi gjorde vårt beste. Det er i de store katedraler at noen spiller preludium, postludium og til salmene. Oftest holder jeg messe i de små rom uten den luksus å ha noen som spiller til.
Noe av det vakreste jeg vet, er når vi sammen prøver å treffe tonene uten helt å lykkes med det. Da blir «Deilig er jorden» en naken sårbar bønn om fred. I Beirut ba vi i toner og ord, med konflikt og krig som vegg til veggteppe.
Selfie sammen med den lokale presten Imad Zoorob.
Den vakreste fugl
Noen ganger, ikke så rent sjelden, hver dag, og flere netter, føler jeg meg som en spurv som flakser alene over jorden. Eller en linerle. Det er den fuglen som taler sterkest til meg. Den er selve tegnet på at vinteren er forbi. Som trekkfugl flyr den fra nord til sør, og vender tilbake når solen begynner å varme igjen. Siden jeg reiser i sør, treffer jeg den både sommer og vinter. Den vifter med stjerten og ser meg inn i øynene. Hei, takk for sist! Hyggelig å ses igjen. Hvordan står det til? Linerlen taler direkte til meg som om Vår Herre vil si at vi er noe tross alt. Jeg er meg. Du er deg. Sammen er vi vi.
Har du sett når linerlen står på stien foran deg, vifter med stjerten, og forteller at du er mer enn du vet?
Nattverden er som å legge noen smuler på fuglebrettet, og vann i et litt fat. Det gir liv. Mat og drikke. Tro og håp. Og kjærligheten i at vi deler med hverandre.
Etter nattverden lyste jeg velsignelsen på norsk, og tegnet korsets tegn i luften. Så løftet presten Imad sine hender og velsignet oss alle på arabisk. Det var en hellig stund. Vi ble stående og synge sammen: “Deilig er jorden, prektig er Guds himmel” Selv fuglene sang med.
Dette er manus fra min preken, selve avslutningen. Slik så den ut. En preken er muntlig kommunikasjon, og ikke skriftlig prestasjon.