Jeg har vært i fengsel. Det er ikke første gang. Som ambulerende sjømannsprest er det en viktig del av jobben å besøke nordmenn som soner utenfor Norge. De som sitter i land jeg har ansvar for, besøker jeg en – to – tre ganger i løpet av året. Det føles meningsfullt å komme på besøk. Ensomheten blir mindre når noen sier hei på ditt eget språk.
Jeg vet hvorfor de sitter inne, men det er ikke min jobb å dømme. Det tar domstolene seg av. De dømmes etter det enkelte landets lover. I mange land kan det bli strenge straffer, og forholdene i fengslene er tøffe. Ofte besøker jeg fengsler hvor det sitter både en, to og tre tusen fanger. Da er det mange som deler samme lugar. Er de heldig får de en seng. Hvis ikke må de ligge på gulvet, i beste fall på en madrass.
Jeg bruker mye tid på en innsatt. Denne uka brukte jeg tre dager på en times prat. Det tok tid å reise til og fra. Jeg trengte både fly, leiebil og hotel. Da renner kasseapparatet for den som teller kroner. Selv teller jeg mennesker.
Et menneske er like mye verdt som alle oss andre.
Den som sitter inne, har som regel gjort noe galt. Det kan være fra mindre alvorlige ting til det som gir fler år bak murene. Selv de som sitter år etter år, er mennesker som du og jeg. De færreste er handlingen de har gjort. Selv om det endte med drap, er det få som har en voldsfilosofi. Ofte skjer det i affekt, påvirket av rus de ikke burde tatt. Men det finnes også de som sitter for noe de kan gjøre igjen. Noen er tett på det de har gjort. Liv og handling er ett. Likevel skiller jeg mellom handlingen og mennesket som står bak.
De færreste er handlingen de har gjort.
Besøkene er et tett samarbeid med den norske ambassaden i landet. Jeg besøker selvsagt ikke dem som ikke vil ha besøk av en prest, men sier de ja, jobber ambassaden med å skaffe tillatelser som må til. Begge ønsker vi å sikre at nordmenn får en oppfølging, tross alt.
Lyden av nøkler mot jern
Det var en nydelig høstdag da jeg kjørte tre timer inn i landet jeg besøkte. Trærne i åsene rundt fengselet bar preg av at vinteren var i anmarsj. Løvet hadde skiftet farge, og fjellene ventet på snøen som vil komme om noen uker. Jeg nevnte den vakre naturen til han jeg besøkte, men selv så han bare inn i en grå mur fra vinduet. Kulden var i ferd med å bite seg fast i murveggene. Det kan bli kaldt i et fengsel hvor vinduene er knust foran gitteret, og vegger, tak og gulv er av betong.
En vakt fulgte meg gjennom korridorene mot besøksrommet. Lyden av nøkler mot jern, og sko på hard betong, gav gjenlyd i veggene. Det var som paukeslag i en tom konsertsal. Stillheten ble brutt. Noe var på gang. Under dette besøket fikk vi sitte i samme rom. Andre ganger snakker vi i en telefon gjennom skuddsikkert glass.
Selv Jesus satt i fengsel. I Gamlebyen i Jerusalem står dette skiltet foran en bygning.
Før og etter et besøk har jeg ofte kontakt med mor, far eller søsken, Når en tragedie skjer, rammer det både de som er offer og deres familie, men det rammer også familien til den som blir tatt for ugjerningen. Det er mennesker som rammes på flere sider av det som ikke skulle skjedd. Min rolle er å bringe lys og håp inn i mørket. Mennesket er alltid mer verdt enn det vi vet.
Fra familien har jeg ofte med klær og bøker. I tillegg holder jeg meg oppdatert på siste nyheter om fotball og politikk. Denne gangen hadde jeg med norsk firkløver og melkesjokolade, men den fikk jeg ikke tatt med inn.
Det er strenge regler på hva som slipper både inn og ut.
En samtale varer fra minutter til timer. Det er nøkkelmakten som bestemmer når audiensen er over. I det jeg går ønsker jeg Guds velsignelse og alt godt: Vi sees igjen til våren. Hvis du slipper ut, sier vi hei i frisk luft. Hvis ikke, sees vi på samme sted.
