Angst kan gå inn i ryggmargen av selve livet som noe du bærer med deg hver dag. Engstelse er et annet ord. Redsel. Frykt.
Vi kjenner redsel og frykt igjen. Mange forbinder det med følelsen vi får når vi setter oss i tannlegestolen. Der har jeg sittet såpass mange ganger at jeg har sluttet å være redd, men jeg vet at det kommer til å gjøre vondt. Jeg er av den typen som helst ikke ville ha bedøvelse. Jeg er mer redd for sprøyta enn jeg er for smerten. Det hjelper også å vite at det blir verre hvis ikke Karius blir invitert inn i bokseringen. I stolen tenker jeg at heldigvis går tiden, og om litt kan jeg gå ut for å møte dagen igjen.
Angsten er tyngre å bære. Den biter seg fast. Det å våkne opp om morgenen og vite at livet vil gå i svart, gjør noe med både kropp og sjel. Det er som om en vet at noe ubehagelig kommer til å skje, selv om det kun er dråper som blir til regn. Følelsen kan være tanker som tynger ned, og det kan være mer. Det er ting vi opplever i livet som er tungt å bære, og tankene vil ikke gi fred.
Vi bærer våre liv. Når noe har skjedd, vet vi at tiden ikke kan skrus tilbake.
Mørketiden på Svalbard er ikke svart
Hvordan var det i mørketiden i nord, spør mange meg om etter mine år på Svalbard. Problemet var ikke den lange natta. Den var bare mørk. Det var mye lys i mørket. Spesielt var det gode fellesskap viktig. Det både lyste opp og varmet, slik som stjernene speilte seg fra himmel til jord. Det var mer utfordrende hvis livet gikk i svart. Det kunne skje selv da sola skinte hele døgnet.
Det å takle at solen kom tilbake på våren kunne være vanskelig. Da fikk vi en spotlight på oss hele døgnet. Det var ikke fred å få. På vinteren kunne noen og enhver ha små og større depresjoner. Da lyset kom tilbake vokste gleden hos de fleste, men det ble tungt for de som slet. Da var det viktig at vi i fellesskap fulgte med, slik at ingen låste seg inne uten å få frisk luft og noen å snakke med.
Svalbard kirke under Platåfjellet
Det er rart hvor sjelden vi snakker om at vi kan kjenne på vedvarende angst. Det er ikke godtatt som en prat rundt bordet. Nettopp der burde vi begynt å snakke om frykten som kan bite seg fast til noe mer. Mange kjenner på det, men sliter når angsten blir stor. Den kan bli krevende hvis det holdes tett, og ikke kommer frem i lyset.
Jeg husker godt første gang jeg kjente på høydeskrekk. Sammen med Arvid og Kim gikk vi opp på et fjell vi hadde sett hver dag i mange år. For å komme på Hjortfjellet måtte vi gå opp på en knivsegg hvor det var bratt ned på begge sider. Det var greit å se ned, men da jeg så oppover fikk jeg et akutt anfall av frykt. Det kalles himmelfrykt, og ligger vel i blodet for meg som prest.
Midtveis opp på fjellet klamret jeg meg til en varde og påpekte at det var noen skyer over oss som fortalte at det var tid for å snu, men mine to kamerater fortsatte. Da kunne ikke jeg være dårligere. Jeg fulgte tett inn til Arvids rygg. Det var trygt å gå i samme spor. Opplevelsen da vi kom opp på platået var fantastisk. Da smakte kaffen som den beste årgangsvin.
Hiorthfjellet sett med lyset i februar
Men jeg vet at redsel og frykt kan gå over i angst som biter seg fast i hode og kropp. Da kan søvnen utebli, og det kan bli alvor. Det er ikke farlig med et par netter uten søvn, men forsvinner den over tid kan det bli et slit.
Jeg har dyp respekt for de som bærer angsten med seg i hverdagen.
Det er viktig å si at det er helt normalt å føle på angst. Det er en naturlig del av våre liv, men det er viktig å finne måter som gjør det mulig å leve med angsten slik at den ikke styrer selve livet. Jeg har tro på det å sette ord på angsten, og snakke med noen en kan stole på.
Den gode samtale er som et sugerør ut i frisk luft.
De beste samtaler kan oppstår når vi går tur sammen. Dette bildet er fra Utsira.