Økende voldsspiral i Israel og Palestina

«Pling» sa det i mobiltelefonene under møtet med norske diplomater på Representasjonskontoret utenfor Jerusalem. Siden nyttår har det blitt drept over åtti palestinere, nærmere bestemt 82. Plinget i telefonene var en melding om at enda en palestiner er drept. Da er tallet 83. I samme periode er det drept 14 israelere. Det var en kort melding på mobiltelfonen, men bak den metalliske plingelyden finnes liv som slutter brått, stor smerte, tårer og hat som vokser.

Israel har fått en regjering som flertallet av israelere har stemt på. Den er langt ut i det ekstreme høyre. Radikale forslag forsøker å ta kontroll over lovgivende organer som Høyesterett. Israel er på vei bort fra et demokrati, til at den politiske ledelse får total makt. Det er en bekymringsverdig utvikling. Heldigvis går israelere ut på gatene og demonstrerer mot myndighetene, og meningsmålingene viser synkende støtte til egne ledere.

De eneste som kan stoppe den negative utviklingen,
er folket selv!

Jeg bor noen dager i Gamlebyen i Jerusalem. Det er en hellig by for både muslimer, jøder og kristne. Der er et yrende liv, og mer folk blir det når vi nå går mot høytider for alle tre religionene. Med den uro som allerede er i området, kan det bli en farlig blanding av etnisk nasjonalisme, politikk og religion i ukene fremover. All ekstremisme er farlig, og det er krefter som vil helle bensin på ulmende glør. Det skal ikke mye til før det eskalerer i blod og hat.

Den israelske regjering står ikke tilbake for å helle bensin på bålet. Finansminister Bezalel Smotrich påpekte nylig at det ikke finnes et palestinsk folk. Det viser hvilke holdninger som den israelske regjeringen tillater, og også bygger på. Respekten for sine naboer er under null. Det er som om noen skulle si at det ikke finnes et jødisk folk. Det ville raskt blitt stemplet som antisemittisk og useriøst.

Den norske utenriksminister, Anniken Huitfeldt, fordømmer uttalelsen fra Smotrich og ber den israelske regjering ta avstand fra uttalelsen. Samtidig advarer hun med å si: «Situasjonen i Israel og Palestina er sårbar, spesielt når en går i møte med de religiøse høytidene». Hun ber alle avstå fra uttalelser og aksjoner som kan være bensin på den spente situasjonen.

Bildet er fra nedgangen til Jomfru Marias grav.

Den kristne minoritet er under press

På min vandring stoppet jeg og snakket med en nonne tilhørende ordenen «Jesu Små Søstre». Hun jobber med små ikoner, og hadde åpen dør inn til der hun satt. Hun snakket bare fransk, men vi fikk til noen ord. Jeg gikk ned i krypten og tente et par lys. Der ba jeg mitt Fadervår med bønnen; «Frels oss fra det onde». Den bønnen lærte jeg å be på markene på Vestbredden da jeg gikk sammen med hyrdene som et vern mot angrep fra israelske bosettere. Før trodde jeg det stod «det vonde» i bønnen, men Jesus lærte oss å be sterkere og mer direkte. «Det onde» går rett inn i vår tid.

I det jeg skal gå, sa nonnen til meg; «Pray for us!». Det er samme bønn jeg har hørt fra kristne i Gaza, og flere steder hvor kristne føler seg forfulgt og under press. De kristne er en minoritet i området. Det gjelder både i Jerusalem, i Betlehem og i Gaza. Til sammen er det rundt 50.000 kristne i de palestinske områdene, og tallet er synkende. Den siste tiden er det en tendens til mer terror og angrep rettet mot kristne kirker og deres folk.

Senest søndag den 19.mars gikk en person til angrep under en gudstjeneste i kirken i Jomfru Marias grav. Rapportene fra det som skjedde er uklare, men angrepet ble avverget før noe alvorlig skjedde. Sammen med en norsk diplomat besøkte jeg kirken noen dager senere i en vandring fra kirke til kirke i og rundt Gamlebyen. På vandringen kom vi til utkanten av det jødiske område. I den trange gaten var det plutselig et barn som spyttet på oss fra en liten balkong. Vi stoppet opp og lurte på hva som skjedde, men den lille gutten fortsatte å spytte mot oss. Jeg hadde på meg min presteskjorte og var synlig som et mål for hatytringen han var opplært til. Det var ingen tilfeldig handling. Den var et symbol på en tendens.

En kristen i Gamlebyen, som ikke vil ha sitt navn i det jeg skriver, sa det slik:
«De spytter på oss. De hater oss. Det er mange gode jøder, men også de som spytter og fremmer hat. Jeg vet ikke hvorfor? Vi hater ikke dem».

En skadet Jesus på Via Dolorosa…
I begynnelsen av februar 2023 ble en figur av Jesus skjendet og revet ned i en kirke som ligger ved Via Dolorosa. Kirken tilhører fransiskanerne, og er der Jesus ble fordømt og startet sin vandring mot Golgata.

Snø på Utsira

Jeg har hatt noen dager vest i havet. Der kan jeg vanligvis se ut over det jeg kaller «de evig grønne marker». Det yrer ofte av sauer og liv på jordet, men vanligvis er ikke alltid. Denne helgen ble de grønne markene malt i hvitt. Det er som om Kunstneren har mistet kontrollen over fargekartet og blandet årstidene. Krokus og påskeliljer har kommet opp av jorden og er klar til å feire våren, men de har måtte ta en pause siden vinteren har ankommet noen måneder for sent. Hvit snø i mars er vanlig mange steder, men på Utsira er det som om det skulle snø i Syden midt på sommeren.

Våren er satt på pause, men det tar ikke lang tid før den står i full blomst

Det finnes ingen snøfreser på Utsira, og når det kommer et par centimeter med snø er det fare for kaos. Det er ikke mulig å komme ut av huset når store snøfonner barrikaderer døra, og glatta er skummel når vintersport er noe vi ser på tv og ikke utøver selv.

Jeg måtte sende noen bilder av snømengdene til venner i Tromsø. Det ble vurdert å organisere hjelpesendinger med ulltepper, luer og varmt undertøy til søringen som opplevde snø for første gang i vinter. En brøytebil kunne de også sende. Tross alt var det jo en krisesituasjon av dimensjoner. Men av en eller annen merkverdig grunn, fikk jeg ikke ekte medlidenhet fra nord. Det var mer en hånlig latter, enn at de forstod alvoret i situasjonen.

Selv fikk jeg ikke start på bilen ved første forsøk, og når jeg først fikk den i gang fikk jeg ikke stoppet den etterpå. Det jeg trodde var kuldesjokk, noe både biler og vi mennesker kan oppleve når gradestokken ligger rundt null, viste seg å handle om et batteri til bilnøkkelen som var i ferd med å ta kvelden. Før i tiden, hadde ikke nøkler batteri. Hvem hadde trodd at vi trengte batteri for å lukke opp døra, og at det var en knapp vi måtte trykke på og ikke en nøkkel vi skulle vri rundt. Jeg husker å ha brukt sveiv for å starte motoren. Så gammel er jeg. Slik sett var det ikke rart at jeg tenkte at kulden var grunn til uføret. Med hjelp av en kamerat som så alvoret i situasjonen ved at jeg ikke visste bedre, fikk vi skiftet batteri og tint opp bilen.

Det var så vidt jeg klarte å måke fram bilen som hadde gjemt seg under snømengdene.

I løpet av et par timer på morgenen, opplevde vi alle fire årstider fra snøføyka til klar sol. Da gjorde det godt å fyre opp i ovnen og få en lunk i det gamle huset. Sammen med nytrukken kaffe, og den gode samtale med en kamerat som var på besøk, ble det en helg med smak av evigheten slik den vil bli.

Jeg er av den tro at det kommer til å blåse friskt, og være både snø og sol på neste etappe i livet. Og selvsagt vil vi få god tid til å snakke sammen rundt bordet. Måltidet, samtalen og naturen med all sin kraft hører sammen som viktige krydder i livet både nå, og i det som kommer.

Det er mange som klager i takt med at gradestokken synker. Det blir ofte et samstemt kor av det sytete slaget. For jorden vi lever på, er det ikke kuldegradene som er et problem. Vi har grunn til å glede oss når markene blir hvite og vi må finne fram luer og skjerf for å holde oss varme. Kloden er i ferd med å bli i varmeste laget. Det gjelder både luften, havet og jorden vi vandrer på. Situasjonen er alvorlig for oss og de som kommer etter oss.

Det skal bli godt når solen igjen varmer oss til skinnet, men i mellomtiden får vi glede oss med de blå grader vi får.

Vennskap som forsvant

Hvor mange venner har du mistet gjennom livet? Det er en vareopptelling som kan være viktig å ta. Det skjuler seg mange skatter der en før gikk.

Noen har gått bort for godt. Livet tok slutt mens det enda var langt igjen. Sorgen var stor. Savnet er der enda. Fred over deres minne!

Men jeg tenker også på dem som forsvant som venner uten at det var mer dramatisk enn det var. Da handler vareopptellingen om å se gjennom navnelister som ligger gjemt i arkivet. Det som virkelig kan være kjekt, er å se hva som befinner seg bak navnene. Kanskje det både er sider en kjenner igjen fra gammelt av, og noe nytt. Det er når navn blir til liv, at det blir virkelig interessant å ta en prat.

Hvis en velger å dukke ned i arkivet, kan det være lurt å ha med støvklut. Det kan fort ligge noen centimeter med støv over navnene. I tillegg hjelper det å lukke opp vinduene og få inn frisk luft. Gamle arkiver er ofte plassert i kjelleren. Der har det en tendens til å bli innestengt og mørkt, og en lukt av mugg. Likevel skal det ikke mye til for å få fram både smil over gamle minner, og lyst til å møtes igjen.

Tenker jeg etter, er det heldigvis få som har blitt direkte uvenner av de jeg finner i arkivet. Det er godt å vite. Noen ganger kan det likevel være grunner til at vi parkerte vennskapet på ubestemt tid. Livet har sine sår.

Den som var nærmest, har en reist lengst i fra.

Oftest handler det likevel om at livet gikk i ulike retninger. Det er som å kjøre sammen på en vei, eller møtes på en rasteplass, for så å sette kurs i hver vår retning. En gikk mot nord. Den andre dro mot sør. Den tredje stod på stedet hvil.

Selv har jeg flyttet hele mitt liv. Da har jeg flyttet til noe, men også fra. Jeg har mistet mange på min vei. Det gjør meg fattig, men også rik på gode minner jeg ikke ville vært foruten.

Møte med nye mennesker
Det er alltid spennende å møte nye mennesker. Det slår meg hver gang at her er det mye jeg ikke vet. Det har jeg stor respekt for. Det ligger historier av liv som jeg kun ser overflaten av. Privilegiet er når vi setter oss ned sammen, og har tid og vilje til å møtes med de fargenyanser vi har i paletten.

Jeg husker enda da jeg var ny i en jobb, og vi var på et lederseminar. En kom bort og satte seg ved siden av meg. Han var interessert i å vite hvem jeg var; «Hvem er du, - egentlig?» Det var jo også et spørsmål å få, tenkte jeg. Hyggelig at noen brydde seg om meg. Jeg begynte smått å fortelle fra mitt liv. Det kunne blitt en god prat, men etter to og et halvt minutt reiste han seg og gikk videre til neste bord. Der var det mer interessante mennesker å snakke med. Han ble aldri min venn. Det hadde han ikke tid til.

Jeg har sikkert selv gått videre, der jeg burde tatt meg tid til å sitte ned. Det beklager jeg. Jeg håper likevel jeg ikke har for vane å være som presten som gikk forbi. Han var ikke interessert i meg. Det var et spill for galleriet. Kanskje ville han bare kontrollere om det var noe han gikk glipp av. Det var det ikke. Jeg var ikke interessant nok. Han var mer interessert i seg selv, og hadde ingenting å tjene på å bruke tid på en fersking.

Ikke alltid like enkelt å holde kontakt.. Bildet tok jeg i Katmandu i januar 2023.

Venner for all tid
I dag er det lettere å holde kontakt med hverandre, enn i forrige årtusen. Internett har gitt oss kommunikasjonsformer som går på tvers av landegrenser og avstand. Dialogen på sosiale medier har sine begrensinger, men det er kjekt å følge med mange av de jeg ikke ser hver dag.

Nye venner har kommet til. De gir frisk luft i maskineriet. Heldigvis har også mange vært der i lengre periode av mitt liv. De har vært trofaste slitere i både hverdag og fest. Andre har blåst utover havet og blitt borte i tåka.

Noen av de jeg ikke har kontakt med i dag, er likevel fremdeles venner. Det er godt å vite. Hvis vi plutselig treffes på en sti, er det som i går var i dag. Det er ekstra gode opplevelser å få. Det handler ikke alltid om hyppigheten av treff, men kvaliteten. Historien vi har sammen, kan ingen ta fra oss. Det var noe som var, er og alltid vil bli.

Det kan bli vakre toner når ledningene kobles riktig og vi igjen sitter sammen og spiller på lag.

Mannen i speilet

Jeg er født i forrige årtusen. Så gammal er jeg. Jeg ble født før de fleste som lever på jord i dag, er født. Det gjør meg privilegert, men samtidig gjør det meg til en dinosaur i manges øyne. Det er helt ok. Jeg vet hvor gammel jeg er. Hver morgen ser jeg sannheten i speilet. Jeg blir ikke skremt, selv om tiden går. Men underlig er det. Livet.

Jeg er ikke yngre enn at jeg er eldre enn det jeg engang var.

Hvor gammel jeg er, er ingen nyhet hverken for meg selv eller de rundt meg. Det er heller ikke noe jeg forsøker å holde skjult. Stolt bærer jeg årene jeg har fått. Jeg er glad for de fleste jeg har møtt på min vei. Det er mange som har gitt farger til mitt liv. Takk til alle dere!

Den første tiden husker jeg ikke mye av, men den ligger der som en særdeles viktig periode av mitt liv. Det var den gang min mor og far telte timer og dager, men også netter. De fikk antagelig flere våkenetter på grunn av den nyfødte lille gutten. Det gjorde de også etter at dager ble til år og jeg traff tenårene med alder, kropp og sinn.  

Bilde av min mor og jeg. Jeg ser ut til å ha fått rosiner. Det var stas.
Det var den gang jeg var liten, og havet var stort

Jeg har ikke mange bilder fra min barndom. Det var før mobilen gjorde bilder til noe vi knipser uten å tenke oss om. Men jeg har et svarthvitt foto i mitt album, av meg og en rund kake med et enkelt lys. Da hadde jeg min første gebursdag. Den dagen feiret jeg i Vangaindrano på Øst-Madagaskar. Der var mitt hjem. Jeg ser smilet der jeg stolt og glad satt ikledd en selebukse og så på kaka og lyset jeg skulle forsøke å blåse ut.

Siden har det blitt mange lys å tenne, om ikke akkurat på en kake. Sist jeg tente lys var i en katolsk kirke i Pristina. Det var for få dager siden. Nå er jeg i Skopje, og går jeg forbi en kirke skal jeg love deg at jeg vil tenne et lys også her. Det lyset skal jeg tenne for mennesker som har det verre enn meg. De er det mange av. Si fra hvis du vil at jeg skal tenne et lys også for deg. Det gjør jeg gjerne. Jeg har tro på at vi tenner lys og ber for hverandre.

Gebursdager er til for å feires

Gebursdager feirer jeg med stolthet. Enhver god anledning til en skikkelig fest, bør løftes fram med stil. Det handler ikke bare om meg. Det handler om det gode fellesskap med mennesker som bryr seg. Dem er det mange av. Vi er mange som bryr oss. Det håper jeg virkelig vi er.

Noen prøver å flykte unna det å markere sine gebursdager. De om det. Vi lever i et fritt land, som min bror pleier å si, og kan selv velge hvordan vi vil markere våre dager. Samtidig er det trist å ikke bli invitert til bords. Det hadde vært kjekt å feire deg!

Noen av de som ikke feirer sine dager, ønsker å unngå og markere at de blir eldre. Det er som å forsøke å hoppe over virkeligheten. Det er noe jeg ikke har stor sympati for. Den som forsøker å flykte fra sin alder, flykter fra seg selv. Det gir ingen god følelse å være på flukt i store deler av livet. Selvfølelsen vil da få seg en kraftig knekk. De eneste som tjener på det er en kynisk industri som tilbyr dyre kremer og operasjoner for å pynte på utseendet for at folk kan lyve på sin alder når de ser inn i speilet.

Den som forsøker å flykte fra sin alder,
flykter fra seg selv.

Da er det bedre å stå opp om morgenen, selv om det ikke alltid er med et smil. I speilet ser jeg at dager og netter blir til år. Rynker, grått hår, og en mage som er større en den burde være – det har den for så vidt alltid vært. Men det er meg. I speilet ser jeg at det fremdeles er liv i den gamle skrotten. Bare jeg får litt kaldt vann i fleisen på morgenkvisten, våkner øynene til liv. Leken er der heldigvis enda. Den er viktig. Leken og livet er gode venner som hører sammen.

Da løfter jeg vannglasset til en usminket skål og ønsker dagen velkommen.
Skål gamle venn!

På bortebane

Hele mitt liv har jeg spilt på bortebane. Derfor betyr det ekstra mye å føle seg hjemme. Den følelsen kan jeg oppleve å få flere steder. Hjemmefølelsen får jeg når jeg finner et rom, et hotell, en gate, en kafe, eller et hus som jeg føler meg hjemme i. Det handler om å komme tilbake til der en har vært før, og det handler om å føle seg velkommen.

Selv de mest profesjonelle fotballspillere, er utenfor konforsonen når de spiller borte. Det blir oftest flere tap på bortebane, enn på løkka. Det er lettere når en har sine egne rundt seg, de som vil ditt beste og som løfter deg fram. Det heter seg at gode hjemmesupportere er «den tolvte spilleren på laget». Vi lar oss påvirke av omgivelsene, og er tryggere når vi spiller på hjemmebane.

Det er ulike grader av hjem, men det gjør alltid inntrykk når noen ser meg inn i øynene og sier «velkommen tilbake», «takk for sist» eller «kjekt å se deg igjen» Selvsagt er det best å bli møtt med ordene; «Velkommen hjem!». Det varmer, og noe jeg alltid lengter etter. Jeg er lettere påvirkelig enn det jeg ofte tror.

For de fleste av oss, betyr det mye å ha et sted som vi kan kalle et hjem.

Fra jeg var mindre enn det jeg kan huske, har jeg flyttet rundt på kloden. Jeg ble født under et høydeopphold på femtenhundre meter. Det var lenge før noen innen toppidretten hadde tenkt tanken på at det utgjorde en viktig fordel i konkurransen om å komme seg fram i livet. Byen het Antsirabe, og ligger på en høyderygg i innlandet på Madagaskar. Det er min fødeby, og var også der jeg bodde på internat i mine første skoleår.

Selve hjemmet var noen dagsreiser borte, på kysten i øst. Der var det så varmt at osten smeltet hvis den stod på bordet under frokosten. Vi hadde en terrasse rundt hele huset som jeg kunne springe og sykle på. Om kvelden kom myggen, og lyder som hørte mørket til. Myggen er det farligste «dyr» på kloden, hvert fall det som tar flest liv, men lydene i mørket i tropene er den vakreste musikk. Det er naturens egen vuggevise.

Lydene i natten i tropene, er den vakreste musikk.

Langt borte, var hjemme i Norge. Det var visst derfor jeg var hvit, og mine venner de første årene hadde en annen farge. Jeg bodde ute, eller borte om du vil si det slik, eller langt der nede og litt til høyre på globusen. Det var den gangen de færreste hadde vært lenger sør enn til Kristiansand. Da mine foreldre gikk om bord på båten som lå til kai i Stavanger, den som skulle føre de ut i verden for første gang, var kaien full av mennesker som tok farvel. I dag drar vi dit vi vil, og når vi vil, uten at vi har anelse om hvordan avstand en gang var.

Jeg har besøkt Madagaskar flere ganger som voksen. Det gjør alltid inntrykk. Tårene rant da jeg for et par ti år siden gikk inn for landing på Ivato flyplass utenfor hovedstaden Antananarivo, og den røde jorden, palmene og rismarkene ble synlig. Jeg hadde ikke mulighet til å stoppe tårene. Enda kraftigere ble det da jeg gikk ut av flyet og alle sansene gikk i full alarmberedskap. Lydene, smakene, luktene og det jeg med øynene så, var noe jeg kjente igjen. Jeg var hjemme.

Frukt på markedet i Baku

Bortebaneteologi

Nå reiser jeg halve kloden rundt for å møte nordmenn som bor og jobber på ulike steder. Da spiller jeg alltid på bortebane. Jeg har ingen menighet eller kirkehus som jeg kan gjemme meg i. Jeg har ingen katedral å invitere inn til. Jeg har ikke min egen leilighet jeg kan låse meg inne i. Jeg er på besøk, mens de jeg treffer er hjemme. Da er de trygge, og jeg kan være på tynn is. Det gir et godt grunnlag for åpne og gode samtaler. Det gir en egen «bortebaneteologi», hvor jeg må tåle å bli avvist. Det er fremdeles mange nordmenn som har prestefobi. Det er en fobi jeg respekterer, og også noen ganger kan forstå. Men det er heldigvis også mange som våger å møte meg med et åpent sinn og invitere inn. Da kan en prat rundt en kaffekopp, eller en rusletur, bli noe som gir glimt av liv.

Samtidig som jeg ofte spiller på bortebane, er det likevel godt å komme tilbake til steder hvor jeg har vært. Og det gjør godt å treffe folk igjen. Det er møtene med mennesker som gir mening i det å reise. Første gang vi treffes blir vi kjent. Andre gang, blir vi venner. Er vi så heldig å treffes flere ganger, får vi følelsen av å være i familie. Utenlands er det ofte lettere slik.

Frokost er et intimt måltid. Bildet er fra Baku i 2022. Godt brød, varm te og den gode samtale rundt bordet.

En sur måned

Januar kan være en sur måned. Været kan både være kaldt og vindfullt, og det virker som om mørket har limt seg fast til himmelhvelvingen og bruker tid på å slippe opp for lyset som er på vei. Slik som adventstiden er en ventetid før jul, er januar en ventetid på sol og lys. Ordet sur forbinder jeg dog med å jafse i seg en sitron med alle de grimaser som naturlig følger med. Slik sett blir det å kalle en måned sur, både riktig og noe malplassert.

Jeg hadde ingen nyttårsforsett da jeg passerte porten inn til dette året. Dermed har jeg unngått de nederlag som naturlig følger i ukene etter. Ofte blir en bare enda mer fokusert på det en prøver å slutte med. Likevel har jeg et behov for å sette meg noen mål. Det handler om å ikke bare ha livet på vent og la det skure å gå. Jeg vil ikke bare følge strømmen i elva, spesielt ikke hvis den er stri og fører i feil retning. Krigen i Europa er noe som gjør at elva har mange stryk som kan bli farlige å ferdes i. Da er det viktig med motkrefter som kjærligheten gir.

Motkraften til ondskap, er kjærlighet!

Covid er et virus som er ekstremt smittsomt. Det vet vi mye om. Heldigvis har det hjulpet både med vaksiner, munnbind og sprit. Vi er ikke blitt immune, men vi har fått mer motstandsdyktighet mot viruset. Og vi kan holde viruset på avstand. Dermed blir konsekvensene ikke så dramatiske for folk flest. Hverdagen er tilbake etter en tid med karantener og restriksjoner. Det gjør godt for de fleste av oss. Det er flott å se hverandre uten at vi må tolke hvem det er som skjuler seg bak masken.

Det er viktig å vite at også ondskap er et virus som er smittsomt!

Egoisme er negativt og ødeleggende på det store fellesskap vi lever i, men egoismen kan fort bli et mål som handler om egen lykke uten å se seg rundt. Overforbruk er et virus som mange av oss er smittet av. Vi er en del av et system som forbruker mer enn det jorden tåler. Blant annet kastes en tredjedel av maten som produseres, uten at den blir spist. Vi har godt av å løfte vår egen bevissthet og gjøre noen grep.

En fisker som arbeider for livet får stå som symbol på maten vi behøver og som vi forvalter.
Bildet tok jeg i Thailand i januar 2023

Konflikter og kriger kan lett spre seg. Slik har krigen i Ukraina i seg at det kan forplante seg til naboland, samt at andre konflikter kan øke i skyggen av det som skjer. Det gjør meg bekymret både for utviklingen i Europa, i Midtøsten, og i nord, øst og vest.

Demokratiske regler og frihet kan skiftes ut med enkeltes privilegier og korrupsjon. Noen få, en maktelite, lever på skuldrene av sine borgere. Dessverre er det flere eksempler på at en jernhånd, eller et jernteppe, ligger over folks liv.

Det onde er et virus det ikke er lett å beskytte seg mot, men det er mulig å løfte verdier som et skjold mot egoismen satt i politisk system.

Verdien av hvert enkelt menneske er alltid mer enn det vi ser. Livets verdighet, eller «dignity» som det heter på engelsk, er det begrep vi kan være med å løfte inn i månedene som kommer. Spesielt i krisetider, er det viktig at vi løfter verdier som det kan gro blomster i. Vi er blitt 8 milliarder mennesker på jord. Hver og en av oss har samme verdi. Det er både en utfordring, og en gave.

Det var flott å holde morgensamling på medarbeidersamling for Sjømannskirken. Da løftet vi håpet og troen på livet! Bildet er fra Thailand nå i januar.

Rusleturer i det nye året

Det gjør godt å gå tur. Både hjelper det med frisk luft, og det gjør at julens kaker og fete kjøttretter får ben å gå på. Selv om jeg tenkte at kiloene ikke skulle legge seg på sidebeina, ble det litt ekstra svor denne julen også. Jeg har aldri likt marsipangriser, men når jeg ser meg i speilet er det visse likheter ved inngangen til et nytt år.

Når jeg går tur, ser jeg ofte ned på skoa. Ikke det at de er noe å se på, men jeg har en tendens til å se ned. Antagelig er det min naturlige medfødte blyghet jeg åpenbarer, men det er ikke alle enig i. Det kan være en dårlig vane, og en lut holdning som kommer til uttrykk. Selvsagt kan det også være is og glatte veier som krever oppmerksomheten. Det vet vi mye om i vårt vinterkledde land. Det skal ikke mye til før en kravler rundt på alle fire.

Et av mine nyttårsforsett, er at jeg vil øve meg i å løfte blikket og se fremover og til siden. Det gjør godt for sjelen å se utover horisonten, og møte andres blikk. Jeg kan gjerne senke tempoet og gå fra rask gange ned i slentrende ruslefart. Det gir energi og en direkte innsprøyting av friske vitaminer i blodet.

Helsedirektoratet anbefaler at vi tar fem om dagen. Det er et godt råd. Vårt daglige «kosthold» bør også inneholde fem andre elementer; frisk luft, bevegelse, samtaler, lek og gode smil. Selvsagt er det også sunt med friske blomster på bordet. De kan være med på å forandre en grå mørk dag til blå himmel og solskinn.

Fem om dagen:
Frisk luft, bevegelse, samtaler, lek og smil.

En rusletur kan gjøres alene. På slike vandringer har jeg de gode samtaler med Vår Herre. Da både lytter jeg, og sier noen ord. Noen ganger er vi bare stille sammen, eller vi begge feller tårer for vår jord. Men også smil. Vi kan både undre oss, le og gråte av oppturer og nedturer som livet gir. Selv Faderen rister på hodet og klør seg i skjegget over svinger og humper på stien hvor jeg har gått, men han har ikke mistet troen på meg og oss av den grunn.

Rusletur på blå resept

Noen ganger er jeg så heldig at jeg går tur sammen med venner, eller med noen jeg knapt kjenner. Slike turer inneholder den gode samtale om det vi observerer langs veien, og om livet som har rent som sandkorn i timeglasset. Den gode samtale på vandringen, er også den ufarlige. Det er verre hvis vi skal sitte time etter time i hver vår stol som om vi var hos psykiateren og luftet livets trivialiteter. Jeg har mer tro på vandringen vi gjør sammen, enn å sitte i en stol.

Egentlig burde alle hatt rusleturer skrevet på blå resept. Det burde være et felles gode vi alle hadde på menyen. Staben på en arbeidsplass kunne hatt en time felles rusletur i uka som en del av programmet. Da tror jeg mange konflikter hadde mistet sin kraft, og antall sykmeldinger hadde gått ned.

Det er sunt for kroppen å gå tur, men det handler ikke bare om ekstra kilo som har lagt seg over midjen. Selv om juleflesket har gitt varige spor, er det også andre ting som kan bygge på seg til å bli store bører vi må bære i hverdagen. Derfor anbefaler jeg at du kler deg godt, og går ut i vinden. Er du så heldig at det regner eller snør i tillegg, er det bare å nyte dråpene som renner nedover ansiktet. Det gir en smak av liv.

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig humør.

God tur i det nye året!

Utgang og inngang

Jeg er ingen profet. Det er de færreste som er. Det er vanskelig å se inn i fremtiden, selv om det er mange på denne tiden av året som forsøker på nettopp det. Det er like mange forståsegpåere og fremtidsprofeter i vårt land, som det er innbyggere.

For et år siden var det Omikron som satte dagsorden. Ett år senere er det Moskva med sin angrepskrig, som styrer dagsorden. Likheten mellom Omikron og den politiske ledelse i Moskva er at begge er et skadelig virus som forsøker å spre seg over landegrenser.

I stor grad styrer Russlands krig mot naboen også at våre lommebøker tømmes raskere enn det vi er vant til. Det verste er likevel det folket i Ukraina må gjennomgå. Det gir et dystert mørke over både året som har gått, og året som kommer. Det er lite menneskelig omtanke å hente fra Kreml. Der er et liv lite verdt. De har startet krigen. Det er også deres ansvar å avslutte den, og trekke seg ut av områder som ikke tilhører dem. La oss håpe og be om at diplomatiet finner løsninger på bordet, og at våpnene stilner av.

Egne valg

Overskriftene styres i stor grad av utenforstående krefter, men vi har gode muligheter til selv å skrive ord og toner inn i vår tids historie. Ord og toner kan fort bli en vakker salme hvor vi kan synge med de stemmer vi har. Da kan det være på sin plass å sette seg noen mål når vi går over i et nytt år.

Hva vil du med året som kommer? Hva vil jeg?
Hva vil vi?

Har vi drømmer og mål som kan sette kompasskursen i en retning, eller snurrer bare nåla ubestemt rundt i et kaos forårsaket av magnetpoler som drar i alle retninger. Heldigvis kan vi i stor grad selv styre våre liv ved valg vi tar. Det er et privilegium ikke alle har. Det enkleste er å følge strømmen i elva. Da flyter en med i det som en tror er en evigvarende medgang, men det eneste sikre er da at vi ikke kommer oss opp til fjells.

Klager noen på strømprisene, er det lett å synge i samme hylekor. Slik er det med alt som påvirker vår egen lommebok. Vi lar oss lett rive med i en klagesang, og glemmer lett grunnene til at situasjonen er som den er. Et klagekor setter fort seg selv i fokus. Egoismen er en sterk magnetisk kraft som har stor påvirkning på våre liv. Det bygger ikke det gode fellesskap.

Selfie

Usikkerhet, frykt og uro preger utgangen av 2022, og inngangen i et nytt år. Det gjør våre valg av verdier ekstra viktig. Vi står sammen om å bygge et åpent, inkluderende fellesskap på jord. Da handler det om å løfte verdien av hvert enkelt menneske. Her er plass til både liten og stor.

Solen snudde rett før jul. Det er alltid et godt tegn som får fram flere smil. Det hjelper på humøret når lyset kommer tilbake om noen uker. La oss håpe og be om at lyset også er et tegn på at respekten for livet vil overleve det som kan utvikle seg til å bli et tøft år.

Når det røyner på, er det lett å miste oversikten. Det er ikke vanskelig å være på tur i fint vær, men det er en utfordring når skyene legger seg lavt og det blåser opp til storm. Da er det en fordel av vi allerede har tatt ut kurs og vet veien hjem.

Det jeg egentlig prøver å si, er at jeg ønsker deg et velsignet godt nytt år. Du er en særdeles viktig person i året vi går inn i. Du og jeg kan være med å gjøre en forskjell. Vi trenger de gode ord som skaper håp. Vi trenger øyne som ser. Vi trenger føtter som går, og hender som bygger der andre river ned.
Jeg har tro på fremtiden når vi bygger i lag!

Godt Nytt År!

Skyer over Solhaugen i Stavanger, men likevel håp for fremtiden!

Lys i mørketid

Det gjør godt å tenne lys; håps og bønnelys. Da gjør vi en handling, en handling for fred og kjærlighet. Vi er med på å spre lys i mørketid.

Når noen dør, er det blitt populært å si at en «går ut av tiden». Det motsatte skjedde julenatt. Da kom Gud inn i tiden! Det er julens under.

Et barn ble født i fattigdom, i en stall i Betlehem. Foreldrene måtte ta med barnet og flykte fra landet. Familien var i fare på grunn av politikk, på grunn av et regime, på grunn av at soldater og politimenn ville følge ordre å gå til angrep, på grunn av redsel for at barnet skulle bli drept.

Julehistorien er mer enn en romantisk fortelling. Det er både gleden over et under, et nyfødt barn, og den brutale virkelighet. Historien den gang da, er også aktuell i dag. 

Frykten for livet

I oktober besøkte jeg Kyiv. Da fikk jeg selv kjenne på frykten. Vi måtte søke ly i et bomberom, fordi det kom raketter/droner mot byen. Frykten kom da vi fikk melding om at det var ekstrem fare, og det smalt noen kvartaler nedenfor der jeg var. Jeg hadde ikke trodd at jeg i mitt liv, skulle måtte gå i et bomberom. Det er slik som vi ser på film, men plutselig var det virkelig. I dag vet vi at situasjonen har eskalert, og at vinteren med sin kulde gir ekstra belastninger i Ukraina. Det gir store utfordringer og lidelser for lokalbefolkningen.

I november besøkte jeg Moskva og St Petersburg. Også der møtte jeg frykten. Redselen for at myndighetene legger sin jernhånd over folket, det såkalte «jernteppe». Frykten for at friheten og freden blir borte. Frykten for å bli sendt til fronten, eller at noen i familien blir sendt. Frykten for at propagandaen skal påvirke egne barn.

Både i Moskva og i Kyiv, møtte jeg frykten for livet. Og jeg møtte frykten for fremtiden. Det er en frykt mange har også i vårt eget land.

Troen er viktig i vår tid!

Troen har blitt ekstra viktig i den svarte natt vi nå opplever,
- både det vi tror på, og det vi ikke tror på!

 Vi tror ikke på krefter som river ned. Vi tror ikke på dødskreftene!
Vi tror ikke på det onde, selv om vi vet at ondskap finnes.
Vi tror ikke på egoismen i form av mye som vil ha mer.
Vi tror ikke på nazismen, ei heller på nasjonalismen eller fascismen.
Vi tror ikke på stalinismen, ei heller på putinismen.
Vi tror ikke på egoismen satt i politisk system.

Vi tror på noe som er sterkere! Vi tror på livet!

Vi tror på det gode fellesskap. Vi tror på respekten for, og verdien av hvert enkelt menneske. Livets verdighet, det tror vi på! Vi tror på kjærligheten, - kjærligheten både som en gave, og som en oppgave.

Vær ikke redde!

Hyrdene på marken utenfor Betlehem ble redde da de fikk se et stort lys idet en engel viste seg for dem. Men engelen sa: «Frykt ikke!».

Julens budskap til oss er: Frykt ikke - livet er sterkere enn dødens krefter!

«Vær ikke redde» - det kan bli enkle ord i møte med det onde, i forhold til det som svart er. Likevel er det viktige ord å ta med seg. Vi trenger ord som bygger opp og gir håp. Vi trenger lys som tennes i den svarte natten. Vi trenger alle gode krefter som bygger og verner de gode fellesskap på jord.

I juleevangeliet i Luk 2 finner vi ordene som gis til oss som et lys i natten:

En glede for hele folket. Det er født oss en frelser! 

Lystenning er en viktig handling for fred, fellesskap og fremtid.
Bildet har jeg tatt i Den hellige gravs kirke, også kalt “Oppstandelseskirken”, i Jerusalem

Velsignet god jul til dere alle!

En lang julereise

Det er mørkt ute, men jeg er våken og klar til siste etappe på min julereise. Drosjen går kl 0330 på morgenkvisten. Det er hverken tidlig på morgenen, eller sent på kvelden. Det er natt. Jeg føler ikke jeg har fått sovet før jeg må stå opp, men da er det håp om å sovne på flyet som skal bringe meg fra Islamabad til Istanbul, og videre til Kastrup og Sola. Selvsagt ble det lange timer på flyet hvor søvnen uteble.

Jeg har bak meg tre ukers julereise som ambulerende sjømannsprest. Kjenner at det skal bli kjekt å komme «hjem til jul». Det er mer enn et begrep. Det er å kunne la alle sansene føle seg hjemme i det gode felleskap i den store høytiden.

I årene jeg bodde på Svalbard, var juleturen en fantastisk opplevelse. Sammen med Sysselmannen, dro vi med helikopter til de ulike utposter på øygruppen. I de gode samlingene på fangsthytter og ulike stasjoner, opptrådde helikoptermannskapet som englekor. Vi fra kirken supplerte der tonene gikk i surr eller stoppet opp. Vi leste juleevangeliet, og jeg fikk gleden av å si noen ord. Alltid ble julesamlingen avsluttet ved at vi sang «Deilig er jorden» sittende rundt det lille borde på hytta, og jeg fikk lyse Guds velsignelse under den store himmelhvelvingen av stjerner og nordlys. Det høres romantisk ut, men livet har mer romantikk i seg når vi forteller om det enn da vi satt to-tre timer i overlevingsdrakt i mørket på vei til Bjørnøya.

Jeg har forlatt Svalbard. Det er tilbake som en del av min historie, på godt og vondt. Men tradisjonen med juletur har jeg beholdt. Fremdeles må jeg over skylaget for å komme meg fra sted til sted, og budskapet er det samme. Salmene synger vi med de stemmer vi har. Det er bare vakrere til mer rusten en stemme er. Smilene sitter løst. Det er høytid som vi bærer med oss fra vi var barn, og som vi gir videre fra generasjon til - tider skal komme og henrulle over jord. Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer. Tonen fra himmelen!

Flott å holde en nordisk julegudstjeneste i The Peace Cathedral, en lokal baptist kirke, i Tbilisi. Alltid godt også å kunne samarbeide med prester fra andre kirker. Fra venstre; Ambassadør Helene Sand Andresen, Erkebiskop Malkhaz Songulashvili, ambulerende sjømannsprest Leif Magne Helgesen, Nuntius Jose Bettencourt og biskop Ilia.

Dette året gikk turen til Beirut, Vilnius, Tbilisi og Islamabad. Det har vært en lang reise med mange inntrykk. Det som bærer meg gjennom en juletur er gleden over det gode fellesskap når vi treffes rundt et bord.  Samtalene, sangen, ettertenksomheten, sårheten, smilene, smaken av kakemenn og pepperkaker, og bønn om fred på jord. Deilig er jorden. Prektig er Guds himmel!

Vi leser hvert år historien om Gud som kom til oss som den minste, et sårbart lite barn. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. Foreldrene, Josef og Maria, måtte ta med seg barnet og flykte på grunn av politikk, på grunn av at en hersker ville ha mer makt og var redd for å miste ansikt, på grunn av at politimenn og soldater ville følge ordre og drepe de barn som var i området, på grunn av våpen som ville brukes i angrep på mennesker, på grunn av ondskap. Det slår meg at juleevangeliet er og blir aktuelt. Heldigvis er det også aktuelt på den måten at det gir håp inn i den svarte natten.

Det har blitt noen lys som har blitt tent på denne reisen. Lys i form av ord og samtaler, lys i form av å dele brød og vin, lys i form av det gode fellesskap, og lys i form av konkrete stearinlys vi har tent. Det har blitt noen bønner jeg har bedt for de jeg har møtt på min vei. Lys er tent som håp og bønn for fremtiden.

Det er viktig å tenne lys for fred, og for hverandre, i denne mørketid.

Juletrær finner en i alle land. Den evig grønne fargen holder seg fra år til år. I andre land ser jeg ikke flagg på juletrær. Det kan være mye rart på et juletre i de ulike land, men ikke flagg. Det må være et norsk fenomen, og kanskje nordisk. Jeg liker ikke flagg på et juletre. De har ikke noe der å gjøre. Det blir for nasjonalistisk, etter min smak. I beste fall kan vi ha en lenke med alle jordens flagg. Samtidig har folk ulike tradisjoner. Vi tåler mangfoldet, også på juletrær.

Det gikk greit gjennom de ulike sikkerhetskontrollene på Islamabad International Airport. Det blir noen ganger tålmodighetsprøver som jeg settes på, men denne natten gikk det greit. Da var det bare å vente et par timer til flyet skulle gå. Det er bedre å vente, enn å komme for sent.

Problemet oppstod da jeg ikke rakk flyet i Istanbul. Selv om jeg ville tatt OL-medalje i kappgang med farten jeg holdt, og svetten silte etter kraftanstrengelsen, var porten stengt da jeg nådde fram. Det er ikke første gang det skjer. Det ble noe ekstra stress for å komme seg videre. Heldigvis omdirigerte de meg til et senere fly i nesten samme retning. At det også ble flere timers forsinkelse på Gardermoen, var som krokanstrø på softisen. Når noe begynner å gå galt, følger gjerne mer med.

Jeg regner med å nå fram til jul med både kropp og sjel, selv om det etter en intens høst antagelig vil ta noe tid å lande.

På Luciafeiring i den svenske residensen i Islamabad

En lang julereise

Det er mørkt ute, men jeg er våken og klar til siste etappe på min julereise. Drosjen går kl 0330 på morgenkvisten. Det er hverken tidlig på morgenen, eller sent på kvelden. Det er natt. Jeg føler ikke jeg har fått sovet før jeg må stå opp, men da er det håp om å sovne på flyet som skal bringe meg fra Islamabad til Istanbul, og videre til Kastrup og Sola. Selvsagt ble det lange timer på flyet hvor søvnen uteble.

Jeg har bak meg tre ukers julereise som ambulerende sjømannsprest. Kjenner at det skal bli kjekt å komme «hjem til jul». Det er mer enn et begrep. Det er å kunne la alle sansene føle seg hjemme i det gode felleskap i den store høytiden.

I årene jeg bodde på Svalbard, var juleturen en fantastisk opplevelse. Sammen med Sysselmannen, dro vi med helikopter til de ulike utposter på øygruppen. I de gode samlingene på fangsthytter og ulike stasjoner, opptrådde helikoptermannskapet som englekor. Vi fra kirken supplerte der tonene gikk i surr eller stoppet opp. Vi leste juleevangeliet, og jeg fikk gleden av å si noen ord. Alltid ble julesamlingen avsluttet ved at vi sang «Deilig er jorden» sittende rundt det lille borde på hytta, og jeg fikk lyse Guds velsignelse under den store himmelhvelvingen av stjerner og nordlys. Det høres romantisk ut, men livet har mer romantikk i seg når vi forteller om det enn da vi satt to-tre timer i overlevingsdrakt i mørket på vei til Bjørnøya.

Jeg har forlatt Svalbard. Det er tilbake som en del av min historie, på godt og vondt. Men tradisjonen med juletur har jeg beholdt. Fremdeles må jeg over skylaget for å komme meg fra sted til sted, og budskapet er det samme. Salmene synger vi med de stemmer vi har. Det er bare vakrere til mer rusten en stemme er. Smilene sitter løst. Det er høytid som vi bærer med oss fra vi var barn, og som vi gir videre fra generasjon til - tider skal komme og henrulle over jord. Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer. Tonen fra himmelen!

Flott å holde en nordisk julegudstjeneste i The Peace Cathedral, en lokal baptist kirke, i Tbilisi. Alltid godt også å kunne samarbeide med prester fra andre kirker. Fra venstre; Ambassadør Helene Sand Andresen, Erkebiskop Malkhaz Songulashvili, ambulerende sjømannsprest Leif Magne Helgesen, Nuntius Jose Bettencourt og biskop Ilia.

Dette året gikk turen til Beirut, Vilnius, Tbilisi og Islamabad. Det har vært en lang reise med mange inntrykk. Det som bærer meg gjennom en juletur er gleden over det gode fellesskap når vi treffes rundt et bord.  Samtalene, sangen, ettertenksomheten, sårheten, smilene, smaken av kakemenn og pepperkaker, og bønn om fred på jord. Deilig er jorden. Prektig er Guds himmel!

Vi leser hvert år historien om Gud som kom til oss som den minste, et sårbart lite barn. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. Foreldrene, Josef og Maria, måtte ta med seg barnet og flykte på grunn av politikk, på grunn av at en hersker ville ha mer makt og var redd for å miste ansikt, på grunn av at politimenn og soldater ville følge ordre og drepe de barn som var i området, på grunn av våpen som ville brukes i angrep på mennesker, på grunn av ondskap. Det slår meg at juleevangeliet er og blir aktuelt. Heldigvis er det også aktuelt på den måten at det gir håp inn i den svarte natten.

Det har blitt noen lys som har blitt tent på denne reisen. Lys i form av ord og samtaler, lys i form av å dele brød og vin, lys i form av det gode fellesskap, og lys i form av konkrete stearinlys vi har tent. Det har blitt noen bønner jeg har bedt for de jeg har møtt på min vei. Lys er tent som håp og bønn for fremtiden.

Det er viktig å tenne lys for fred, og for hverandre, i denne mørketid.

Juletrær finner en i alle land. Den evig grønne fargen holder seg fra år til år. I andre land ser jeg ikke flagg på juletrær. Det kan være mye rart på et juletre i de ulike land, men ikke flagg. Det må være et norsk fenomen, og kanskje nordisk. Jeg liker ikke flagg på et juletre. De har ikke noe der å gjøre. Det blir for nasjonalistisk, etter min smak. I beste fall kan vi ha en lenke med alle jordens flagg. Samtidig har folk ulike tradisjoner. Vi tåler mangfoldet, også på juletrær.

Det gikk greit gjennom de ulike sikkerhetskontrollene på Islamabad International Airport. Det blir noen ganger tålmodighetsprøver som jeg settes på, men denne natten gikk det greit. Da var det bare å vente et par timer til flyet skulle gå. Det er bedre å vente, enn å komme for sent.

Problemet oppstod da jeg ikke rakk flyet i Istanbul. Selv om jeg ville tatt OL-medalje i kappgang med farten jeg holdt, og svetten silte etter kraftanstrengelsen, var porten stengt da jeg nådde fram. Det er ikke første gang det skjer. Det ble noe ekstra stress for å komme seg videre. Heldigvis omdirigerte de meg til et senere fly i nesten samme retning. At det også ble flere timers forsinkelse på Gardermoen, var som krokanstrø på softisen. Når noe begynner å gå galt, følger gjerne mer med.

Jeg regner med å nå fram til jul med både kropp og sjel, selv om det etter en intens høst antagelig vil ta noe tid å lande.

På Luciafeiring i den svenske residensen i Islamabad

Er det lys i den svarte natten?

Jeg vet hva mørketid er. Etter tolv overvintringer på Svalbard, kan jeg si det. Jeg kjenner både mørketidens gleder, og utfordringer. Og sorger. Mange ganger har jeg som prest snakket om lyset i mørket; Månen som skinner, stjernene som blinker, nordlyset som leker på himmelhvelvingen, og snøen som reflekterer lysstrålene. Det viktigste lyset i mørketiden, er likevel det gode fellesskap. Det var det som gav livet vitaminer i nord, sammen med tran tabletter og en ekstra sollyslampe.

«Lys i mørket», er et godt uttrykk selv om det er slitt. Vi trenger lysene som tennes, slik vi også trenger lys fra himmelen.

Det er bare mørkt. Det er mye lys i mørket. Problemet er når det blir svart. Det kan skje på vinteren, men også midt på lyse sommeren.

Det er nå en reell følelse av svarte skyer over jord. Tidligere har slike skyer ligget over andre verdensdeler og folk, men de tunge skyene har også lagt seg over Europa og oss. Mange jeg snakker med kjenner på angsten for alt som skjer. Fremtiden er mer usikker enn på mange år. Skyer av økonomisk usikkerhet, konflikt og krig, nabovennskap som blir til fiendskap, hat som vokser fram, tillit som blir til mistro, og en vinter som kan bli hard. Det skaper usikkerhet og frykt. Covid var en utfordring, men blir som et lite komma i historien. Det som skjer ved at Russland går til krig mot sin nabo, er i ferd med å skape mye større og varige sår. Det sprer seg også til andre verdensdeler, siden det tar såpass stort fokus fra de gode krefter som skal bekjempe fattigdom, klimaendringer og andre konflikter.

Kampen mot ondskap,
er blitt den viktigste kampen som kjempes i vår tid.

Denne høsten har jeg besøkt både Kyiv og Moskva. Det har vært en ekstremøvelse i å reise inn i områder hvor ondskapen ligger som svarte skyer over land og folk. Fred og sameksistens har endret seg til hat og splittelse. Det har også satt spor i meg. Jeg har selv kjent på frykten, og opplevd at mørke blir svart. Mest av alt gjør det inntrykk å møte lokalbefolkningen som lider på begge sider.

Høyere strøm og matpriser hjemme i vårt eget land, er alvorlig nok. Den kjenner vi på lommeboken. Den store utfordringen ligger likevel hos de som lite har fra før. De fattige mister sitt brød når prisene stiger og høstens korn uteblir. Der vi må redusere på kronene vi legger i julegavene, har ikke andre mat til neste dag.

Jeg sitter i Beirut når jeg skriver denne tankestreken. Det er en by med lite lys i gatene og en fattigdom som øker i takt med at pengeverdien synker og prisene øker. Flere leter etter mat og noe de kan bruke i byens søppelcontainere. Beirut er en sliten by. Fra å være Midtøstens Paris, er den nå en mørklagt by hvor de ulike partier ikke klarer å bli enige om veien videre. Også her kjenner jeg på at mørket har blitt svart.

Som prest skulle jeg gjerne gitt noen enkle ord til trøst. Ordene som bygger opp, er viktige i en tid hvor onde krefter forsøker å rive ned. Samtidig kjenner også jeg på avmakten. Det har gjort at ordene har stoppet, og det har blitt tyngre å forberede en julepreken dette året enn tidligere.

Det er lys i mørketiden,
men er det lys i den svarte natten?

Heldigvis er det lys også i den svarte natten. Jorden er ikke et Gudsforlatt sted. Det er julens budskap til oss. Midt inn i tiden kom en lysende engel og sa: Vær ikke redde! Det samme sa engelen til de to kvinnene som kom til graven for å stelle den døde kroppen til Jesus i påskeuken, men Jesus var ikke der. I møte med døden, stod engelen frem med et budskap om liv.

Jeg møtte gode mennesker både i Moskva og i Kyiv, og jeg har møtt folk som tenner lys her i Beirut. Som i mørketiden på Svalbard, er det viktig med det gode fellesskap når mørke legger seg over landskapet som et jernteppe. I nord var det fellesskapet som løftet oss opp i den lange natten. Våre fellesskap er sårbare, men desto viktigere når det røyner på.

Jeg har klart å skrive min julepreken også i år. Den skal jeg holde i The Peace Cathedral i Tbilisi den tredje søndag i advent. Det kostet noen våketimer med svette og frustrasjon, som en førti dagers ørkenvandring i den svarte natten, men ordene kom likevel. Ut av det svarte rommet kom ord om håp og tro.

Vi står i en kamp mot onde nedbrytende krefter, men vi tror på noe som er sterkere. Vi tror på kjærligheten. Vi tror på det gode fellesskap. Vi tror på livet.
Selv når natten er svart, tror vi på livet!

Opp av svart jord, vokser nytt liv!

Kontraster

Det er deilig å ikke ha noe å skrive om, bare kjede seg uten å ha noe spesielt å gjøre. Våkne litt ut på morgenen, sette på kaffekjelen og finne frem en skive med brunost og jordbærsyltetøy. Kokekaffe er en luksus jeg unner meg en gang iblant. Den er smaken av fortid, samtidig som den vekker de små grå til liv. Bare lukten av nykokt kaffe er nok til å få fram smilet i ett morgentrøtt fjes.

Fra mine år som sjømann, husker jeg at det var min jobb å gå ned i byssa og koke kaffe til styrmann. Den skulle ikke koke, bare nesten, og selve kaffen skulle i kjelen før vannet ble varmt. Kaffen skulle serveres rykende varm. Selvsagt skulle den være svart som natten, men gjerne med en sukkerbit til. Den skulle dyppes i kaffen, og suges på som en karamell. Da var styrmannen sikret at han holdt seg våken på hundevakta, fra midnatt til fire. Vi gikk seks timer på, så vi stod et par timer til.

Jeg har hatt noen dager vest i havet. Det er deilig å ha muligheten til både by og land. Som en sa til meg her ute på øya; «Eg kan’kje forstå at folk frivillig vil bo i ein by». Det var lørdag, og han tok en pust i bakken fra arbeidet på jordet. Det er et arbeid som aldri tar slutt. Kaffedrøsen mellom arbeidsøktene, er en viktig del av arbeidet. Da snakker en til en finner på at en skal jobbe litt til. Kameraten kommenterte tørt; «Og dei i byen kan’kje forstå at nåken kan bu her me bur!».

Blei det noen hummer? Bildet fra Nordevågen på Utsira

Det optimale er å ha muligheten for både og. Norge er et vakkert land med mange muligheter. Selv trives jeg i byen, men det er deilig å dra vest i havet for å smake på saltråket og trekke frisk luft. Roen og freden fyller blodårene, og følelsen av å ha nok tid. Kontraster, eller ulike verdener, om du vil. Forskjellen er ikke større enn at liv leves begge steder, fra morgen til kveld. Og natten med.

Under en vandring på den smale veien på Utsira, der jeg må gå til side hvis det kommer en bil, vinket en til meg og kommenterte; «Det er kontraster i livet ditt!». Jeg svarte som sant var, at det var godt å være ute på øya i havet. Det er dette som er normalen, heldigvis. Det å kunne gå en tur uten å tenke om det kommer flere raketter som treffer nabolaget. Jeg hadde sett det på film fra krigens dager, at folk gikk i bomberom da flyalarmen gikk, men jeg hadde ikke trodd jeg skulle oppleve det selv. Det var absurd å gå ut i solskinnet noen timer etterpå, da alarmen gikk av.

Det jeg opplevde i Kyiv, var bare en flik av det som skjer. Krigen er ikke slutt, selv om jeg har dratt ut. Ondskapen fortsetter. Verdens største land vil ha mer. De blir aldri fornøyde. Grådig spiser bjørnen på sitt bytte. Et liv er ikke verdt noen ting. Mye vil ha mer. Det store spørsmålet er; Hvordan skape fred? Det er lettere å starte en krig, enn å stoppe den.

En gang i året, samme dato hvert år, blir jeg ett år eldre. Det skjer ikke hver dag, men kun én dag i året. Alle de andre dagene skjer det ingenting. Plutselig ved midnatt i det en går over til den ene dagen, går en fra en tid til en annen, - uten mulighet for retur..! Det er noe rart der, som ikke helt er til å forstå. Jeg er kommet til verden uten returbillett. Det er for så vidt greit, men det hadde gjort godt å kjøre livet i sakte film og putte på reversen av og til.

Det jeg egentlig ville si, var at jeg fikk flere hyggelige gaver da jeg ble ett år eldre for litt siden. En av dem var noen sekker med ved. Det var en gave som bokstavelig talt varmer. Denne helgen har jeg derfor kost meg med fyr i ovnen i skrivestua vest i havet. Ute har høsten gjort at dagen ikke blir helt lys, men jeg nyter fargene på trærne og den skarpe luften som høsten gir. Og varmen fra ovnen inne. Og stearinlys.

Høsten er en god tid, men noen ganger er kontrastene større enn det naturen gir.

Hav og steiner. Det blir jeg aldri lei av. Bildet fra Utsira, med horisonten i sør.

Ukrainerne bærer freden i Europa på kroppen

Da flyalarmen gikk for andre gang torsdag ettermiddag, steg min uro over å komme meg med nattoget. Drosjen var bestilt, men jeg valgte å dra tidligere til hovedbanestasjonen. Bedre å være tre timer før avgang, enn noen minutter etter. Jeg har lang erfaring med å la timene gå. Det å vente, er en profesjon jeg har lært på mine mange reiser.  

Det kom meldinger om droner med eksplosiver som var på vei mot Kyiv. Hvis det slo til, kunne det bli vanskelig å få drosje. Samtidig vet en at infrastruktur er et mål for den som er ond. Likevel var det bedre å dra ned til stasjonen, og vente. Der ville jeg hvert fall rekke toget, hvis det skulle gå etter planen.

Det var mange som satt på stasjonen og ventet. Stasjonen er et knutepunkt i kommunikasjonen inn og ut av Kyiv. Det var fullt på alle stoler og benker. Etter å ha gått noen runder, satte jeg meg på gulvet og lente meg til en søyle. Det var kaldt i endepartiet, men jeg har frosset før. Fordelen var at jeg kunne sitte å betrakte alle menneskene. Det var ikke noe stress i den store hallen. Alle var ute i god tid.

En eldre mann reiste seg fra sin stol. Han vinket en godt voksen dame bort til seg. Med tydelige tegn ledet han damen ned på det som hadde vært hans sete. Så rettet han på sixpencen, og gikk bort. Ryggen var rak, æren var i behold. Selv i krig er det mulig å løfte verdigheten, og vise gode manerer. Det er en vanskelig, men særdeles viktig øvelse. Det er lettere å se ned på egne sko, enn å løfte blikket og se ut.

Det er lettere å se ned på egne sko,
enn å løfte blikket og se ut

Hvis alarmen skulle gå mens jeg var på stasjonen, ville jeg gjøre det folket gjorde. Vet ikke om det fantes et bomberom hvor de ville søke tilflukt. Kanskje var det et trygt sted å gå, men toget, det ville jeg hvert fall forsøke å nå. Det hadde avgang seks minutter før portforbudet inntraff. Hvis toget ikke gikk, hadde jeg et problem.

Jeg satte meg på siden av en soldat i full uniform. Han hadde to krykker, og foten hvilte på en bag. Krigen skaper mange sår, både fysiske og mentalt. Det vil ta lang tid å fysisk bygge opp igjen byer og infrastruktur som er lagt i grus. De mentale sår, vil være vel så krevende å lege.

Det var ikke mye lys på perrongen da jeg skulle ta nattoget til Chelm i Polen, men toget gikk etter planen. For første gang på mange døgn fikk jeg en natt uten flyalarmer. Jeg sovnet til lyden av et tog som humpet av sted.

Kirken og militære

Tidligere var det kirken som hadde størst troverdighet i det ukrainske folk. Den står fremdeles sterk og blir en viktig faktor i arbeidet for gjenoppbygging, spesielt mentalt. Det er et godt samhold mellom de ulike kirker og religioner. Det fikk jeg selv erfare da jeg sammen med den norske ambassadøren hadde en samtale med representanter for Det Ukrainske fellesrådet for kirker og religiøse organisasjoner. Der ble samholdet mellom ulikhetene påpekt som en styrke.

Bilde etter møtet på den norske ambassaden, da ambassadør Erik Svedahl inviterte representanter fra Det Ukrainske felles kirkelige og religiøse råd.

I dag er det imidlertid militæret som scorer høyest på troverdighet. Det er forståelig. I kampen mot en ytre fiende, utgjør militæret en helt nødvendig kraft. Både kirken og det militære er begge konservative institusjoner. Begge har stor makt i dag, og vil komme til å spille viktige roller også fremover. La oss håpe at landet verken blir en religiøs stat, eller et militært diktatur i veien videre.

Det skal store midler til for å få til en skikkelig gjenoppbygging av landet etter krigen. De vestlige midlene som må inn for å få til dette viktige arbeidet, bør også sette krav. Midler må ikke bare pøses inn, for så å se at korrupsjonen fortsetter eller at minoriteter ikke blir respekter. Arbeidet mot korrupsjon er viktig, spesielt siden korrupsjonen først og fremst sitter i hodet. Når de som styrer tenker jeg, blir det ikke vi.

Når de som styrer tenker jeg, blir det ikke vi!

I dag er kampen mot storebror Russland det viktigste. Det skaper et samhold i landet. Ukraina har alltid blitt sett på som lillebroren som skal kues og utnyttes. En sa til meg at kampen for frihet begynte ikke i februar, ei heller i 2014, ei heller under Sovjettiden, men hundrevis av år tilbake i tid.

For Ukraina er dette en mulighet til å vri landet i riktig retning. Bygninger og veier må repareres, og nye demokratiske linjer må sikres. Nasjonalismen og samholdet som følger i fotsporet av kampen mot en ytre fiende, må ledes på riktig spor.

Slava Ukraine!

Natten i sovekupeen gjennom Ukraina ble god. Det tok tolv timer før vi nådde den polske grensen. Da jeg våknet på morgenkvisten etter en lang natt uten å bli vekket av flyalarmer, ble jeg av min medreisende hilst med ordene; «Slava Ukraine!»

Det er viktig å påpeke at det jeg opplevde under mitt besøk til Kyiv, var en liten flik av det folk lever med i sin hverdag. Og snart kommer vinteren! Den kommer til å bli hard for folk i Ukraina. Det må vi huske på, både i våre bønner og når midler gis. Det er tross alt ukrainerne som bærer freden i Europa på kroppen!

Det er ukrainerne som bærer freden i Europa på kroppen!

Mange lys tennes i Kyiv i disse dager. Bønn er også handling, en handling for fred!

På an igjen

 Det tar tid å finne roen på kvelden. Jeg er trøtt, men samtidig våken. Gjør klar den lille rykksekken med det mest nødvendige. Det har blitt en vane. Vet at det kan skje igjen. Da må jeg ha lykt, vann, pass, kjeks, ladekabler og noe å lese på. Noen sitter langt borte og spiller dataspill. Men det er ikke et spill. Det er virkelig. Virkeligheten er et sadistisk spill. Ondskap er satt i system.

Jeg hadde akkurat sovnet da flyalarmen gikk. Da bar det opp igjen. Den var tung. Mange trøtte fjes, og de få sengene i bomberommet var opptatt. Da ble det å sittesove videre i natten, tenkte jeg. Der tok jeg feil. Etter en halvtime var faren over og alarmen stilnet. Da kom smilene tilbake. Det var bare å ta på seg skoa og gå opp på lugaren igjen.

Alle sitter sammen med noen. Folk reiser i grupper. Jeg sitter alene. Det er ok, men avstanden fra å være alene til å være ensom er liten. Dette blir fjerde gang i bunkersen. De første gangene satt jeg sammen med tre østeriske damer som jobbet for Røde Kors, men nå var det ikke plass lenger rundt bordet. De var blitt flere, og det var helt greit. Da fant jeg en stol og et lite bord for meg sjølve. Det var natt, og praten var ikke det viktigste som kunne skje. Jeg var for trøtt til å bli redd.

Slik ser appen ut når alarmen går. Jeg har fått lastet den ned på min mobil.

Jeg la meg for andre gang, og skrudde av lyset. Sengen er av den gode sorten, både hard og bløt. Det var skiftet på sengeteppet i løpet av dagen. Det var deilig å legge seg og vente på at tankene skulle roe seg ned. Det gikk forholdsvis fort. Da gikk neste alarm. Det var på an igjen.

De første gangene tok jeg trappene fra syvende etasje. Nå tar jeg heisen. En alarm er ikke det samme som at huset står i brann. Men faren er ikke over. Det kan enda skje. Det verste scenarioet flimrer foran øynene mine i glimt. Alvoret i situasjonen står skrevet klart i hodet og i kroppen.

Smilene var forsvunnet fra ansiktene da vi gikk ned for andre gang på to timer. Natten var svart, og folk var lei. Da oppnådde de som styrte spillet det de ville. Trøtt var jeg, men redselen hadde tatt en pause. Rart hvordan vi kan bli vant til det meste.

Møte med ledere for den ukrainsk ortodokse kirke.
Fra høyre: Erkebiskop Evstratij, Metropolitt Ephiphanius, Ambassadør Erik Svedahl og jeg

Møte med ortodokse ledere
Mandag morgen satt jeg seks timer i bomberommet. Da smalt det i nabolaget. Tirsdag var jeg ute etter fire timer. Da var ikke alarmen over, men jeg tok meg over til ambassaden for en prat. Ambassadøren og jeg skulle ha et møte med ukrainske ortodokse kirkeledere. Det fikk vi til, selv om det var stille i gatene der vi kjørte i pansret bil.

Det ble et viktig møte hvor vi snakket om situasjonen, og om forholdet til den ortodokse kirken i Moskva, om ondskap og om fred. Forholdet til Moskva er ikke lett, forståelig nok. Jeg påpekte og understreket solidaritet med kirken og det ukrainske folk, og at vi følger med og støtter folket og kirken i deres kamp for frihet og fred.

Den øverste leder av den Ukrainsk Ortodokse kirke, Metropolitt Ephiphanius, sa det slik: «Vi vil dialog, men Putin stiller bare ultimatum. Et ultimatum er å overgi seg. Det gjør vi ikke. Vi har kjempet for frihet og demokrati i tretti år. Vi ønsker å være et fritt europeisk, demokratisk land! Vi kjemper for friheten for hele Europa. Putin vil ikke stoppe med Ukraina..».

Metropolitten avsluttet med å be om «våpen», dvs åndelige våpen. Han sa det med et smil, og samtidig med alvor. Det de trenger er forbønn, understreket han. Alle vi som ber, bør følge oppfordring og be om fred. Gud har makten, vi har redskapet.

Morgen
Jeg ventet litt med å legge meg for tredje gang. Tenkte at det kommer en ny alert som gjør at jeg like gjerne kan sitte klar. Men sengen lokket. Da bar det inn i drømmeland. Det var et landskap som kun var rett under overflaten.

 På morgenkvisten, onsdag morgen den 12.oktober, gikk alarmen igjen. Da sov jeg på det dypeste. Det ble en brutal vekking. Det var som å være en jojo som ble sendt opp og ned, opp og ned, opp og ned. Fordelen var at jeg kunne si til meg selv, at jeg hadde sovet mange ganger i løpet av natten.

 Også den flyalarmen var kort. Da jeg legger ut denne bloggen, er jeg igjen ute i det fri. Det smaker godt. Og kanskje kan jeg få meg en frokost i dag. Det er noen dager siden sist..

Alarmen er over. Vi kan gå opp i dagen igjen!

En mandag i et bomberom

Det dramatiske med å være i Kyiv, er at det ikke virker dramatisk. Familier går søndagspromenaden, og gateselgerne presenterer sine varer. Mens jeg sitter på en kjellerrestaurant sammen med en ortodoks prest, går flyalarmen. Vi hører ikke en lyd, og fortsetter å nyte maten og et glass Georgisk vin. Først en halv time senere ser min ortodokse kollega Viktor, at det er kommet en alarm inn på hans mobil. Det betyr at all offentlig transport er stoppet opp. Da blir det å gå ut i kvelden og rusle tilbake til hotellet, og la min nye kamerat gå videre til sin leilighet. Mulig vi burde blitt værende i kjelleren, men samtidig var det viktig å komme seg hjem før portforbudet inntraff. Det hele var som en surrealistisk film, men den var virkelig.

Mulig jeg er for avslappet i slike situasjoner. Det er noen der hjemme som mener det. Etter påtrykk fra noen som bryr seg, gikk jeg en ekstra rundt på hotellet for å sjekke rømningsveier, samt veien til bomberommet. Og jeg ba hotellet om å ringe meg hvis det skulle gå flere alarmer. Jeg har ikke tilgang til apper som viser at det er alarm, og er avhengig av info på andre måter. Det er ingen sirene som høres i gatene når alarmen går.

Resepsjonen ringte tidlig mandag morgen. Det var gått en ny flyalarm. Da var det bare å ta på seg klærne, glemme dusjen, og komme seg i bomberommet. Bra jeg hadde gått opp løypa kvelden før, og at jeg hadde gjort klar en liten ryggsekk med viktige ting som bærbar PC, pass, penger, en bok, noe sjokolade/kjeks, vann, lykt, og at jeg hadde ladet mobilen.

Det var en labyrint av ganger for å finne bomberommet, men det var bare å følge skiltene.

Det var en rolig stemning i bomberommet. Der var satt opp stoler og noen senger, og det var vann å få. Etter en time i bunkersen, kom det melding om at det var alvor. Det hadde gått eksplosjoner ikke langt bortenfor der vi var. Stemningen og praten i rommet ble mer intens. Jeg kjente frykten spre seg i kroppen. Pusten ble annerledes. Den begynte å hakke i utakt med meg selv. Et sted nede i magen begynte det å knyte seg. Vanskelig å beskrive med ord, og jeg vet ikke om jeg vil smake på ordene. Jeg visste at jeg måtte forsøke å kontrollere pusten. Sakte inn, sakte ut. Det hjalp å ta seg en Kvikk Lunsj og litt vann, og en prat med de som satt med samme bord. Det gjør alltid godt å ha noen å snakke med. Det gjelder i alle kriser vi mennesker opplever. Den gode samtale var som et sugerør ut i den friske høstluften.

Det tikker inn en melding fra en jeg hadde avtale med. Møtet ble avlyst. Han er journalist, og måtte dekke saken. Slik er det å være på jobb en mandags morgen i Kyiv, både for han og meg. Dagen blir ikke nødvendigvis som planlagt.

Det er viktig for meg å ha en større horisont enn meg selv. Det er ofte en sunn øvelse og løftet blikket og se ut. Den lille frykten jeg smakte på, er noe den lokale befolkning må leve med hver dag. Det gjelder også for nordmenn som jobber og bor i området. Troverdighet handler om at vi er i samme båt. Som prest er jeg der jeg skal være når mennesker møter det onde. Men sammen tror vi på noe sterkere. Vi tror på livet!

Noe av krigens brutalitet handler om å spre frykt og handlingslammelse. Ingen skal føle seg sikker. Slik sa den ukrainske presten Viktor det til meg i samtalen vi hadde søndagskvelden: Du er modig! Du er den eneste utenlandske prest som kommer til Kyiv nå når det er fare for atomkrig…!
Så legger han ettertenksomt til: Jeg er ikke politiker eller militær ekspert, men jeg tror de kommer til å bruke atomvåpen. Det er det russiske temperament. De bruker alle midler. Men jeg, og mange med meg, er ikke redd for atomvåpen. Først og fremst ønsker de å spre frykt.

Senger og stoler står klar for neste alarm.

Det kom flere eksplosjoner, noen nærmere enn det som var komfortsonen. Jeg hadde gått forbi en bygning kvelden før hvor Viktor hadde kommentert at dette var bombemål nummer en. Der smalt det noen timer etterpå.

Det slår meg, der jeg sitter i bomberommet, at jeg er ganske alene. Skulle gjerne hatt et skilt hengende på magen som stod at jeg reiser alene og trenger assistanse. Samtidig er det enkelt å komme i kontakt med folk. I et bomberom er det mulig å snakke med alle. Vi er i samme bunkers, under jord. I tillegg har jeg selvsagt god kontakt med min leder i Sjømannskirken, og folk der hjemme som venter på tegn på liv. Ambassaden har tatt kontakt, og jeg har rapportert at jeg tross alt har det bra. Det verste som kan skje, har enda ikke skjedd. Det er ingen trøst, men antagelig en realitet.

Etter nesten seks timer nede i bunkersen, var faren over. Da gikk jeg en tur ut og så på livet som rørte seg. Solen varmet, før jeg gikk tilbake til hotellet for å ta noen telefoner. Da gikk alarmen for andre gang. Jeg rakk hverken frokost eller lunsj, men måtte ned igjen. Det ble noen timer før vi igjen ble kalt opp. Da bestilte jeg en burger på hotellet, uten å gå lenger i mørket.

Det er ikke over. Men denne bloggen er slutt. Jeg håper morgendagen ikke blir noe å skrive hjem om, men egentlig ønsker jeg å skrive nettopp om det..

Pax!

Toget til Kyiv

Jeg tar toget fra Warszawa til grensebyen Chelm. Der får jeg tid til å kjøpe vann og noe å spise, før jeg stiller meg på perrongen og venter på at dørene skal åpnes. Det er mange mennesker som venter på å reise inn i Ukraina, men noen mangler. Det er viktig å se de en ikke ser. Det er bare kvinner og barn som reiser, og noen få eldre menn. Og meg.

Fravær av menn gjør at det ikke er en overraskelse at jeg må dele lugar med et par ukrainske kvinner. Heldigvis snakker de litt engelsk. Alle har flere kofferter, og tunge. De er på vei hjem igjen fra et besøk i vest. Jeg føler meg trygg. Det er tross alt ikke kvinner som har startet krigen..

Toget er malt i de ukrainske farger. Konduktøren tilbyr meg en kopp kaffe. Uten ukrainske penger kommer jeg dessverre ikke langt, men en av kvinnene spanderer en svart kaffe. Det varmer.

På den polske siden av grensen blir vi stående lenge. Sekunder blir til minutter, som blir til langt over en time. Det polske grensepolitiet har ikke hast. De går fra kupe til kupe. Alle må vise pass. Med seg har de soldater med våpen. De er høflige, og jeg skimter smil bak den alvorlige masken.

Endelig rykker det i toget, og vi setter kurs over grensen. Konduktøren går forbi og ber oss holde passene klare. Det har blitt mørkt ute. Fra sollys dag, til kveld. Igjen stopper toget. Det er tid for ny venting. Minutter går over i timen. Og mer. Det forunderlige er at ingen klager. Tid er en viktig del av reisen. Folk snakker, leser, slumrer og rusler i gangen. Noen barn springer mens de pludrer og lager lyd. De bråker ikke. Lyden av barn som lever er den vakreste musikk.

Tid er en viktig del av reisen!

De fleste på toget er flyktninger som er på vei hjem. Menn i stridsalder har ikke lov til å forlate landet. Menn har militære forpliktelser. Derfor er det nesten bare kvinner om bord. Det er en av de kvinnelige medpassasjerene som forklarer det til meg, Vi deler samme sovekupe.

Ingen reagerer på at jeg som mann skal dele lugar med noen fremmede kvinner. De smiler. Praten blir god. Jeg føler snart jeg er blant venner som da jeg var barn og tok toget gjennom Europa. Mine foreldre fant meg omsider der jeg kom gående i korridoren spisende på en “bombom”. Hvor hadde jeg vært, spurte fatteren. «Jeg har mange venner i Tyskland, jeg», svarte jeg som sant var. Som barn er det ikke vanskelig å få venner. Selv i dag, noen år etter, oppstår nye vennskap på toget.

Jeg tar av meg skoa. Det er varmt og klamt i den trange kupeen, og tærne trenger lufting. Angsten er stor for om jeg husket å ta på nye strømper på morgenkvisten. Det gjorde jeg ikke..

Klar for en lang natt på toget til Kyiv

Stillheten, og mørket!
Det er få lys i husene vi passerer, og gatelys er slått av. Mørket virker å være svart. Bare noen få biler står med lysene på utenfor bommen da vi suser forbi, men selv de fleste av dem har skrudd av lysene. Ukraina er et stort frodig land, men jeg må vente til morgenen før jeg ser høstfargene på trærne.

Konduktøren trekker ned rullegardinene på vinduene i korridoren og i  kupeene. Det kalles blending, slik det var påbudt under andre verdenskrig i alle vinduer hvor det var lys i rommet innenfor. Minst mulig lys skal sendes ut i natten. Jeg leser ingen bok om krigshistorien. Dette er nåtid. Jeg beveger meg i Europa i dag. Dette er alvor. Ukraina er mørklagt. Europa er i krig.

Etter en natts søvn er jeg klar for en ny dag. Folk våkner til liv, men det er ikke noe stress å spore. Folk er vennlige og rolige. Det er mer stress på trikken i Oslo enn det jeg opplevde på toget til Kyiv.

Når toget stopper etter en lang natt, finner vi våre kofferter og går ut i den friske høstlufta. Selv utenfor er det en viss ro og verdighet over det lille kaoset som det alltid blir med mange mennesker på samme plass. Som utlending er jeg velkommen. Jeg er et tegn på normalitet. Det trengs i en verden hvor det unormale er blitt hverdagen.

På vei inn mot hovedbanestasjonen i Kyiv

En aften i Bucuresti

Det var noen kvartaler til de mer kule utestedene. Jeg hadde gått forbi flere av dem. De finner jeg i alle byer. Jeg lette etter en lokal restaurant, en av «de brune», som vi kalte dem før i tiden. Det var den gang vi skrev cafe med k, og vi kunne finne eggeskall i lapskausen. Det husker jeg fra Vinkelkafeen på Majorstua i Oslo. Den savner jeg mer enn Olsen cafe og Stravinsky.

Jeg fant stedet jeg lette etter. Det bare dukker opp av seg selv. Den som leter, finner, selv når gater og språk er ukjent. Jeg måtte hente menyen selv. Kelneren var opptatt med å ta en røyk med venner i porten. Slikt må prioriteres før fremmede gjester som tilfeldigvis hadde havnet innom på besøk. Men der tok han feil. Det var ikke tilfeldig. Det var dette stedet jeg søkte.

Da han omsider fant veien til mitt bord, fikk jeg klar beskjed om at de ikke tok kort. Det var kun kontant betaling. Drosjen fra flyplassen dagen før ble dyr. Da trodde jeg at jeg var kommet til et Euroland. Men her gjelder Rumensk leu, eller lei som det heter i flertall. Selv om Romania er med i EU, har de bevart sin lokale valuta. Det burde jeg visst, men det er ikke verre enn at sjåføren smilte og klappet meg på skulderen da han dro. Familien fikk mat den dagen også.

Jeg gjorde et lite nikk med hodet for å si at det var helt greit. Jeg hadde Lei med meg. Lokale sedler. Neste beskjed var at det tok førti minutter å lage maten. Og selvsagt hadde de ikke trådløst nett. Det var da han forventet at jeg skulle reise meg å gå fra stedet. Antagelig har de erfaring med rastløse vestlendinger som ikke har tid til annet enn hamburgere stekt i går.

Igjen gjorde jeg et nikk med hodet for å si at det var ok. Jeg hadde tid. Mer enn nok tid. Er det noe jeg hadde nok av denne kvelden, så var det tid. Jeg satt alene på en lokal gammel innrøykt restaurant in Bucharest, og hadde hele kvelden på meg. Og natta, hvis det skulle stå om det. Tid er en ettertraktet vare. Den er kostbar. Noen kvelder har jeg mer enn nok av den.

Fersk salat er sunt og godt

Måltidet startet med sesongens salat, agurk og tomat, og et flak av salat. Og en lokal øl med bilde av en bjørn på etiketten. Selv om den ikke var hvit, følte jeg meg hjemme. Det er slike steder jeg leter etter på mine reiser. Steder med historie, lokal kultur, og sjel!

Det ligger en fare i å rote seg inn i små trange gater. Da kan en fort bli mål for de som er ute etter rask rikdom, uten å måtte gå veien om rulett. Det handler om å se seg rundt, og helst holde seg i opplyste gater. Slik er livet vi lever, du og jeg. Det kan være forbundet med risiko å gå alene i mørke smug, men selv velger jeg å rusle nettopp der. De store avenyer, og de store katedraler, får andre ta seg av.

Hovedretten var som forventet, et sted midt på treet, men den var ny og ukjent. Det var en lokal rett fra nabolandet Moldova. Kjøtt og saus, og en rar potetpudding med et stekt egg over. Jeg har hatt bedre middager enn det, men det var ikke poenget. Som eneste fremmede i lokalet fikk jeg en opplevelse som satte alle sanser i bevegelse. Lukt, smak, lyd og mye mer. Selv kelneren smilte da jeg skrøt av atmosfæren på stedet. Det var nesten som vi ble gode venner i løpet av måltidet.

Alle mennesker smiler når de får ros! Så enkelt er det. Hvis du ikke gir ros, hvis du ikke viser raushet, -hvordan kan du forvente å få noe positivt tilbake? Det er sjelden du får et smil, hvis du ikke gir et først! Det er nok av sure mennesker som tror at det er noe galt med alle andre enn seg selv. Mennesker ser seg selv i et speil, uten å vite om det. Er de sure, blir de møtt med surhet. Smiler de og sprer glede, vil de få et smil i retur.

Det er sjelden du får et smil, hvis du ikke gir et først!

Musikken på restauranten var umulig å høre. Den var bakgrunnsstøy som ble overdøvet av trafikken utenfor. Busser og mengde av biler skapte et sus av lyd som aldri tok slutt. Rart hvordan jeg satt der og nesten ikke la merke til det. Lyd overdøvet lyd.

Røkelsen steg mot himmelen i en sky

Jeg har sluttet å røyke. Det er mange år siden jeg stoppet med det. Livet er bedre uten. Antagelig vil jeg leve lengre og bedre i min alderdom av den grunn. Men etter denne kvelden i Bucuresti, luktet det røyk av både hår og klær. Da mintes jeg et dikt jeg skrev da jeg var yngre enn jeg er i dag. Det var den gang jeg røykte mens neste sigg lå klar.

Som bønner til Gud stiger min røyk mot himmelen
en Gauloises uten filter
først brennende i mitt indre
så mot himmelen i en sky
Englene nyter kriblingen i neseborene
pirring av rått liv
glødende i mørket
Ringer formes fra jord som rop
jeg tror
jeg tror

Under et fikentre

Jeg sitter under et fikentre i Gamlebyen i Jerusalem. Det er et godt sted å sitte. Med solen som varmer, gir treet nok skygge til at det er svalt og godt. En gartner går en runde og vanner planetene i hagen. Her er rosmarin, oliventre, roser, palmer og flere vekster som jeg ikke kan navnet på. Et lite støvlag ligger utenpå bladene. Det er lenge siden det har vært regn. Jorden med alle dens vekster lengter etter regn fra himmelen etter en lang tørr sommer. Regn gir liv. Det ser ut til at de må vente noen uker før himmelens sluser åpner seg.

Jeg har gebursdag. Det samme hadde jeg i fjor. Og året før. Det skjer hvert år, men det er likevel ingen selvfølgelighet. Mange har mønstret av skuta før de kom så langt. Det ligger en sårbarhet i det. Vi vet historien, men morgendagen er ukjent som en uskreven bok. Den skriver vi på hver dag. Vi er alle forfattere i eget liv. Enda er ikke siste punktum satt, og godt er det.

Jeg er født i forrige årtusen. Så gammel er jeg. Jeg er ikke yngre enn at jeg er et gammelt fossil for den som er like ung som jeg engang var. Det ble en vanskelig setning, men livet er ikke alltid lett å forstå. Fremdeles har jeg noen hårstrå på hodet, men de har skiftet farge de siste årene. Fra lys blond til grå årgangsvin, med smak av moden frukt og moderat syre. Årgangsvin er en definisjon på god kvalitet., sies det. Dermed retter jeg ryggen, løfter blikket, og ser fremover. Enda er det bobler i glasset og yr lek i hverdagen.

TAKK til alle dere som har sendt meg gratulasjoner! Dere betyr mer enn dere vet.
Det er enda bra vi har Facebook. Dermed klarer jeg fremdeles å huske når jeg fyller år..

Noen, heldigvis få, har gratulert meg som pensjonist. Det er jeg ikke, men jeg har friheten til å velge det om jeg vil. Som to over seksti, kan jeg gå av med æren i behold, - pluss noen kroner til livets opphold. Det har jeg ingen planer om på noen år enda. Så lenge helsa er god, og det jeg driver med er meningsfullt, ønsker jeg å stå på. Selvsagt handler det også om at Gud og mennesker vil. Jeg føler det bare er så vidt jeg har begynt på min reise fra a til å. Jeg satser enda på noen opp og nedturer, før jeg saler av hesten og faller til ro. Hvis det også er til nytte for andre enn meg selv, er jeg strålende fornøyd med hver arbeidsdag jeg får.

Gråfargen i håret, sammen med rynker og litt saktere bevegelser, tar ikke fra meg gleden over livet. Den er der i fullt monn. Jeg nyter sol og regn, farger og det grå, vann og vin, søvn og våkent liv. Gleden er stor over å møte gode venner, og bli kjent med nye. Det er med på å gi livet mening. Og som en kamerat skrev i en hilsen til meg: Gratulere med dagen din Leif Magne, seriøs forskning viser at de som feirer flest bursdager lever lengst. Hurra!

Gamlebyen i Jerusalem har mange flotte detaljer. Det å vandre i tomme gater om kvelden, er en ekstra stor opplevelse.

Timene under fikentreet gav energi, men jeg måtte videre i dagen. Jeg tok på meg presteskjorten og gikk ut i Gamlebyens smale gater. Som regel blir jeg møtt med smil og gode ord på min vandring i livets gater, men denne gangen var det en som plutselig viste fingeren til meg og kom med stygge ord. Det skal bare en liten gnist til før det eksploderer. Mange steder jeg reiser ligger hatet og ulmer under overflaten. Egentlig hadde jeg lyst til å slenge med leppa tilbake, men da hadde jeg nok nå vært et annet sted. Isteden roet vi situasjonen ned. Vi skiltes ikke som venner, men vi skiltes uten at noe mer alvorlig skjedde.

Sekunder etterpå gikk jeg inn i den lutherske kirken i Gamlebyen for å feire det gode fellesskap og troen på Gud og mennesker. Kloden er full av kontraster, men jeg tror fremdeles på fred.

Detaljer fra muren ved Betlehem

Der Jesus ble døpt

Det farligste jeg gjør på mine mange reiser, er å ta taxi. Slik også da jeg landet i Amman sent på kvelden, og satte meg inn i en drosjebil. Setene var bakoverlent, og det tok ikke lang tid før sjåføren viste sine kunster som racebilsjåfør. Jeg har opplevd det verre, og holdt kjeft. Andre ganger sier jeg fra. Jeg har liten tålmodighet med barske menn som setter mitt og andres liv i fare.

Dagen etter blir jeg hentet på hotellet av Knut og Anna Kittelsaa. De er et norsk prestepar som har tjeneste ved den lutherske kirken på Jesu dåpssted. Sammen satte vi kursen nedover, til under havoverflaten. Mens Amman ligger 777 moh, skulle vi over tusen meter nedover. Da befant vi oss rett ved Jeriko. Det som er verdens lavest liggende by, ligger på vestsiden av den smale Jordanelven, altså på Vestbredden. Dødehavet ligger noen få kilometer bortenfor. Selve dåpsstedet ligger på Jordansk side. Der ligger den palestinsk lutherske kirken jeg skulle besøke, og hvor vi dagen etter feiret en norsk gudstjeneste.

Dåpsstedet er et historisk sted, og både et pilegrims- og et turistmål. I tillegg renner det en liten elv gjennom dalen. Den utgjør selve grensen mellom Jordan og det okkuperte Vestbredden.

Selve stedet hvor Jesus ble døpt, er nesten tørrlagt. Elven har funnet et annet hovedløp i årenes løp, noen meter bortenfor

Vi gjorde en meditativ vandring ned til Jesu dåpssted og elven. Det er mulig å ta seg et bad, eller å la se døpe. Tre voksne menn i hvite kjortler svømte et par meter utenfor tillatt område. Raskt kom israelske og jordanske soldater springende fra hver sin kant med sine våpen. Det er et sterkt overvåket område, slik de fleste grenseområder er. Selv om noen lar seg friste til å døpes med full neddykking, er det forbudt å svømme over til den andre siden av elven. Da vil det bære rett i kasjotten. Selv nøyde jeg meg med å ta av sandalene og vaske føttene i elven. Det var en hellig alminnelig handling.

To norske prester ved Jordanelven. Vi står på Jordansk side. Vestbredden er bare rett over å den andre siden.

Tre menn har svømt ut på dypet mellom Jordan og Vestbredden. Da tok det ikke lang tid før soldatene kom løpene.

Den lutherske kirken på dåpsstedet er palestinsk, men støttet fra flere lutherske kirker. Besøkende kommer fra mange land. Den er et viktig signalbygg for en minoritetskirke, som den palestinsk- lutherske kirken i området er. Selve kirken på dåpsstedet er utsmykket av den norske kunstneren Håkon Gullvåg, og verdt et besøk også av den grunn. Det å se at den store altertavlen har mektige motiver på begge sider, er noe jeg ikke har sett før. Dramatiske bilder, med selve sommerfuglen hvilende over alteret som et oppstandelsessymbol.

I et område hvor konfliktene ligger og ulmer sammen med varmegradene som solen gir, var det godt å dele det gode fellesskapet under nattverden og kirkekaffen etterpå. Selvsagt måtte vi synge den eneste arabiske salmen som står i norsk salmebok: Yarabba ssalami.. Oversatt til norsk lyder salmen slik:
Fredens Gud la det regne, regne med fred i fra deg.
Fredens Gud, fyll mitt hjerte, fyll det med kjærlighet og fred

Alterpartiet og utsikten utover Jordandalen

Det er ingen mygg i området. Likevel er det noen flygende vesener som gjør alt for å irritere oss. De er iltre fluer som prøver å komme inn i ører og nesebor. Det er nesten som jeg lengter etter myggen på grensen mellom Norge og Russland i nord. Der er myggen store som helikoptre, men fluene ved Jordanleven var enda større.

Det er en spesiell stemning å sitte på terrassen etter at solen har gått ned. Med førti varmegrader på dagtid, er det bare å la mørket komme før vi setter oss ut med en forfriskning. Lysene fra Jeriko er godt synlige, og litt opp i høyden ser vi lysene fra Jerusalem. Vi sitter tjue meter fra selve kirkebygget. Den er ikke opplyst på annen måte enn det månen og stjernene sørger for. Likevel gir den et viktig signal om Guds nærvær i området, og ønske om fred på jord.

Litt lys ved kirkedøren før det ble skrudd av og natten og roen kom.