Fra død til liv!

 Påsken er en dramatisk uke i kirkens historie. Det er uken da livet stoppet opp og alt gikk i svart.

Etter tolv vintre på Svalbard, vet jeg hva mørke er. Ofte er mørketiden en god tid hvor vi tenner våre stearinlys og er sammen både hjemme i stua og på våre utesteder. Mørke er ikke problemet. Problemet er når livet går i svart. Det kan skje i mørketiden, men også på høylys dag. 

At livet stopper opp og går i svart har vi opplevd de siste ukene med et aggressivt virus som sprer seg med rekordfart. Det fører til store helsemessige og økonomiske utfordringer, i tillegg til at det gjør noe med hele vårt sosiale liv. Nå er vi mange som kjenner på at det å være alene går over i ensomhet. Det er ikke lett å takle. 

Samtidig er vi i en tid av året hvor det blir lysere for hver dag. Våren med lyset som kommer tilbake, fuglene som synger og blomstene som kommer opp av den kalde jorden. Det gir glimt av nytt liv. 

Alt skapte han vakkert i sin tid!

I kirkeåret er Langfredag den mørkeste dagen i året. Det var alvor. Det er dagen da Jesus døde. Gud ble korsfestet og døde. Vi prester kan bruke svarte stola som sørgebånd på oss den dagen, og altere i kirkene ryddes for blomster og det som lever. Livet gikk i svart. 

Gudstjeneste Langfredag på Vindodden, Svalbard. 2017. Foto Hilde Røsvik

Men vi stopper ikke med langfredag! Vi stopper ikke i det svarte. 
Vi stopper ikke på den lange fredagen. Vi går videre. Hele den kristne tro kan summeres i en liten setning: 
Fra død til liv!

Det er håpet! 
Det er Guds kjærlighet som er sterkere enn døden!
Livet er sterkere enn døden!

Alt skapte han vakkert i sin tid,
også evigheten har han lagt i våre hjerter

 Døden og dødskreftene er en realitet. Dødskreftene finner vi i det som bryter ned livet.

Vi vet at koronaviruset, Covid-19, tar liv. Det skaper frykt for den tiden vi er inne i, og for fremtiden. 
Viruset bryter ned livet. Vi mister mennesker som enda skulle ha flere år igjen å leve.
Det er det vonde vi nå opplever 

I et videre perspektiv finner vi også dødskreftene i egoismen, urettferdigheten, misunnelsen og sjalusien. Og vi finner det i overflod og misbruk. Dødskreftene finner vi der hatet råder i konflikter og kriger. 
Dødskreftene finner vi i det menneskeskapte onde. 

Det vonde og det onde. 

Men påsken løfter oss videre.
Vi ser forbi fjellene, vi ser på andre siden av horisonten. 
Vi tror ikke på døden.
Vi tror på livet!
Jeg skjønte at alt det Gud gjør, varer til evig tid!

Vi lever i tiden. Men Gud har gitt oss noe mer. Håpet om noe mer. 
Vi er gitt et liv inn i det tidløse. Det som varer til evig tid. Det er det livet vi har begynt på!

Fra død til liv! Det er påskens evangelium.

lmh-2020 

-           tekst i kursiv er hentet fra Forkynneren 3 i Gamle Testamentet

Slipp fargene løs, det er vår!

Det er en mørk tid vi opplever. Selv når livet vokser opp av jorden i blomster som titter fram, er det de dystre farger som preger landskapet. Smilene jeg møter når jeg går tur, er i ferd med å stivne. I begynnelsen av epidemien levde vi på en følelse over at vi alle er en viktig del av et større fellesskap. Vi var på en felles dugnad. Det er vi fremdeles, men dessverre fører situasjonen oss mer inn i det dystre landskapet hvor vi skuler på hverandre i frykt for at vi skal smittes. Hold avstand! Kanskje du er smittet? Eller han? Hun? Eller til og med jeg? Det er som en lepra vi ikke ser, men vet er en realitet. En usynlig fiende sniker seg inn i rommene vi beveger oss i. Det hemmer oss. Det hemmer livet. Men kanskje det er mer en endring, enn det at livet hemmes? Kanskje det også er gode sider i oss som vil vokse frem i denne tiden? Fremdeles har vi en viss kontroll over våre liv. Det er ingen fremmed makt som har tatt styring over jorden.

Dette er tiden hvor dommedagsprofeter får bensin på bålet. Det er viktig at vi ser alvoret i situasjonen. Det er viktig at vi er med på dugnaden som handler om å hindre at viruset får spre seg. Vi er sammen om dette. Jeg og du er vi! Vi skal løfte hverandre og se fremover selv om vi ikke kan se så langt. Men dommedagsprofeter har jeg ikke tro på. De har bommet før, og de bommer også denne gang. Dommedagsprofet vær du det, men la oss andre være i fred!

I mars var jeg gjennom fjorten dagers karantene etter at jeg kom hjem fra en lengre utenlandstur. Det var deilig å bli ferdig med karantenetiden, men den store forskjell var det ikke. Det virker som om vi alle er i en karantene. Det er forståelig at vi er det. Situasjonen tilser at vi skal være forsiktig. Samtidig er det viktig at vi bevarer smilene og løfter hverandre i stedet for at vi blir redd hverandre. Mer enn noen gang trenger vi smilene. Jeg trenger ditt smil. Kanskje du trenger mitt. Vi kan ikke gi hverandre den gode bamseklem, men smilet ditt varmer. Takk!

Jeg har tro på fremtiden. Vi skal sammen oppleve morgendagen. Vi skal gjennom denne vanskelige tiden, samme hvor lang tid det vil ta og hva det vil kreve. I mellomtiden kan vi spre glede til hverandre. Og vi kan oppleve våren. Rett foran våre øyne er blomstene i ferd med å titte frem. Noen steder er det fremdeles mye snø. Men under snøen, opp av frossen jord, er det i ferd med å skje noe. Livet er på vent. Men snart vokser det frem blomster i alle farger.

Denne våren er viktigere enn det vi tror. Den gjør noe med oss.
Slipp fargene løs, det er vår!

perspektiv

jeg har vondt i tanna mi
støt som fra elektrisitet
en kniv som stikker inn og dreies rundt og rundt
hele mitt nervesystem får gjennomgå
hver minste lille bevegelse
hver minste lille tanke
alt som før hadde plan og horisont
en liten bit blir hele meg

jeg har vondt i tanna mi
et skrik av pur smerte lyder over jord
Gud er god, men hvorfor
Gud er god, men hvorfor meg
en liten bit blir hele vår jord

jeg har vondt i tanna mi
trenger globoid og paralgin forte
hiver innpå for å dempe ned
sovne i rus
og ikke av utmattelse

det å ha det vondt
det er vondt, det
i dag har verden hatt en vond dag

Baggasje

Det kan være mye baggasje vi strever med å bære i våre liv, og vi kan føle oss slitne. Det kan være en utfordring, spesielt når bakkene blir bratte og svingete. Kanskje vi til tider kjenner oss igjen i bildet som jeg tok på en reise i Aserbajdsjan i mars 2020.
Vi kan tolke bildet på ulikt hvis. Bildet er humoristisk, men også virkelig. Hard virkelighet. Virkeligheten kan være mye tøffere enn det lille vi ser i et glimt når vi kjører forbi.

Helt riktig, jeg stoppet ikke opp for å hjelpe dem som var i bilen. Det ville blitt for komplisert. Faktisk kom jeg ikke på tanken om å stoppe opp og spørre om det var noe de trengte.
Men kanskje var det nettopp det jeg burde gjort.
kanskje
kanskje ikke

Jeg gjorde rett i å kjøre videre denne gangen
tror jeg
men
hvor mange ganger har jeg bare gått forbi